Gullstandard

Det er mange som stiller seg dette spørsmålet ut i fra den utviklingen vi har sett de siste årene i Vest-Europa og USA. Vi skal besvare dette spørsmålet, men la oss først kort se på det land som i mange år ble betraktet som det beste landet i verden: Sverige. 

Sverige var i mange år betraktet som verdens idealsamfunn. Sverige var velferdsstatens utstillingsvindu, og alle (ikke bokstavlig talt alle, men svært mange) ikke-svensker hadde en drøm om at den svenske modellen skulle bli innført ikke bare i deres eget land, men over hele verden. På 70-tallet fantes det en vits som gikk omtrent slik: når en svenske døde og kom til himmelriket gikk han ned i levestandard. 

Velferdsstaten er et system som innebærer at staten skal drive alle viktige oppgaver – helsevesen, skole, forskning, kultur, infrastruktur, religionsvesen, barnehaver, eldreomsorg, og at all privat virksomhet i næringslivet og i foreningslivet og i pressen skal reguleres/støttes av det offentlige. Dette skal finansieres ved et svært høyt skatte- og avgiftsnivå. I mange år så det for de fleste ut som om velferdsstaten fungerte godt, og som sagt, Sverige var ansett som det fremste eksempel på hvor godt et samfunn organisert som velferdsstat kunne bli. 

Men hvordan er Sverige i dag? Vi får svært dårlige nyheter om tilstanden i Sverige hver eneste dag; det er ikke nødvendig å gi eksempler på dette her og nå. Hvordan er det i resten av Europa? Hvordan er det i USA? (Alle landene i Vesten er organisert som velferdsstater.) 

Du står ikke så bra til. Kriminaliteten vokser, byråkratiet vokser, ytringsfriheten innskrenkes, en økende andel av befolkningen lever på trygd eller alderspensjon, mange unge kommer ikke ut i arbeidslivet, utdannelsessystemet produsere en sjokkerende stor andel analfabeter, den økonomiske veksten blir mindre og mindre. Velstandsveksten var i hovedsak betydelig fra 1945 til noe ut på 2000-tallet (selv om det var kriser på 70-tallet og omkring 2010), men deretter har veksten blitt betydelig redusert. 

Velferdsstaten er blitt et system hvor man kan leve i en uproduktiv jobb eller på trygd, hvor kriminelle ikke (eller i liten grad) straffes, og hvor de som er produktive nærmest blir jaget ut av landet av høye skatter og avgifter og reguleringer. 

Hva med EU? Det er positivt at borgere i EU kan ferdes fritt innenfor EU, men EU er primært en tollunion. Det er en slags frihandel innenfor denne tollunionens murer, men med frihandel menes kun at de samme reglene skal gjelde for alle, det menes ikke at det skal være et fritt, uregulert næringsliv. Og som vi vet, mengden reguleringer som kommer fra EU og som trykkes ned over alle medlemslandene vokser med en enorm fart. Reguleringene fremstår som gresshoppesvermer av bibelske dimensjoner, men ødeleggelsene fra den sterkt økende byråkratiseringen tar litt lenger tid enn de ødeleggelsene som gresshoppesvermer forårsaker. Ødeleggelsene består i at det legges en kolossal demper på innovasjon, arbeidsglede, skaperlyst.  

Nå har Vesten til og med stilt seg slik at det er mulig at det blir en betydelig krig i løpet av kort tid. President Trump har vært fullstendig ettergivende overfor diktatoren i Russland, og går inn for en avtale som innebærer at reelt sett at Ukraina må gi opp sin selvstendighet og bli et lydriket under Russland, slik det var under Sovjetunionen. (Men Trump er er fullstendig uideologisk og prinsippløs, og han skifter stadig kurs; det er derfor umulig å si hva han egentlig mener akkurat i dette øyeblikk.)

En viktig grunn til utviklingen i retningen av en mulig krig er at alle land i Europa har sviktet sitt eget militære forsvar. (Dette er dog blitt noe korrigert etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022.)

Europa var ganske velstående og har brukt mye av pengene på … nei, ikke på legitime statlige oppgaver som militært forsvar, landene i Vest-Europa har brukt enorme beløp på klimatiltak, voksende byråkrati, velferd til både egne og fremmede borgere, meningsløs kultur og skadelige NGOer (det ser ut til at kun få ser ironien i at NGOer er finansiert av det offentlige – NGO står for Non Governmental Organization). 

De politiske lederne i Europa overlot forsvaret av Europa til USA, men USA er en notorisk upålitelig alliansepartnere; USA har sviktet – dolket i ryggen – alle sine allierte etter Koreakrigen (som sluttet i 1953). 

Hvorfor? 

Alle systemer har incentiver, og incentivene bør være slik at man får voksende velstand, økonomisk vekst. Økonomisk vekst (=velstandsvekst) innebærer at alle tilbud blir bedre og bedre og omfatter flere og flere.   

Velferdsstaten er som nevnt et system hvor staten skal drive alt som er viktig og detaljregulere alt annet. I et slikt system må staten nødvendigvis vokse og vokse, byråkratiet må også vokse, det vil bli vanskeligere og vanskeligere å drive næringsvirksomhet – og det viktigste blir å være på god fot med myndighetene. 

Det viktigste i et slikt system blir da ikke evnen til å produsere, det viktigste blir å skaffe seg og utnytte det som nå har fått navnet tilkarringskompetanse. Tilkarringskompetanse er en virksomhets evne til å oppfylle statlige krav slik at den fra staten kan motta subsidier, støtteordninger, særfordeler, beskyttelse mot konkurranse, etc. Deler også forskning: en vittig sjel formulert et viktig prinsipp slik: formålet med forskning er å få forskningsmidler fra det offentlige. Dette innebærer at forskningsprosjekter som ligger nært opp til den politikk som føres har større sannsynlighet for å få bevilget midler enn forskning på temaer som politikerne mener ikke er viktige. Mer konkret: det er lettere å få statlige forskningsmidler til forskning på slike ting som klimaendringer og ulikheter i samfunnet enn på forsking på virkelige effekter av statlige reguleringer av økonomien. 

Ved sitt mylder av støtteordninger og reguleringer blir i en velferdsstat tilkarringskompetansen viktigere og viktigere, mens den produktive evnen får mindre og mindre betydning. De som lykkes i produktiv virksomhet blir straffet med stadig høyere skatter og avgifter, og i tillegg blir de tynget ned av stadig mer omfattende og kompliserte offentlige reguleringer. 

Produktive virksomheter produserer ting som folk etterspør, ikke bare mat og klær og hus, men også slike ting som tilbud innen undervisning, helse, eldreomsorg og infrastruktur, og også  kulturgoder, fornøyelser, ferieturer, og alt annet som gjør livet godt å leve. 

Velferdsstatens organisering innebærer at produktive evner i stadig større grad blir erstattet av tilkarringskompetanse. Mer konkret formulert: verdiskapning blir erstattet av snylting.  

Sagt på en annen måte: de som kunne skape goder for andre mennesker får stadig dårligere forhold, mens de som bli bedre i sin tilkarringskompetanse får det bedre. 

Tydeligst ser vi dette i prosjekter som er basert på den fullstendige meningsløse oppfatning at menneskelig virksomhet og verdiskapning ødelegger klimaet, og et statlige tiltak – som alle er restriksjoner på verdiskapning og frihandel eller er subsidiering av mer eller mindre meningsløse tiltak – må til for å redde klimaet. Enorme beløp er kastet bort på denne type prosjekter, og tydeligst (i Norge) ser vi pengemisbruket i godtgjørelsene til de som driver – eller har fancy planer om å drive – batterifabrikker og vindmølleparker. 

Av utallige eksempler henter vi bare de to følgende. Fra Nettavisen: «De storstilte planene om batterifabrikken i Mo i Rana er lagt på is. Samtidig håver ledelsen i Freyr inn svimlende summer. … tidligere administrerende direktør i Freyr, Tom Einar Jensen [er] i dag … styreleder i selskapet. Styret i Freyr bevilget seg selv 60 millioner kroner i styrehonorarer i fjor, skriver  E24.  Jensen fikk, ifølge DN, i 2021 en lønn og bonus på samlede 27 millioner kroner.» (link nedenfor). 

Fra Europower (i 2016): «250 000 i månedslønn. Alexandra Bech Gjørv fikk fett betalt for deltidsvikariatet i Sarepta Energi. Vindkraftselskapet betalte 250 000 kroner i måneden da de leide inn Alexandra Bech Gjørv som daglig leder i 2015, skrev Trønder-Avisa fredag….» (link nedenfor).

Men det er ikke bare energibransjen staten kastet bort mange penger på. Advokater som ta på seg saker for asylsøkere har også store inntekter: VG: «Asyladvokater tjener fett. Advokater og tolker tjener fett på asylstrømmen. Med nesten tre millioner i inntekt i 2001 tjener asyladvokat Trygve Tveter mest av dem alle.» (Denne saken er altså mer enn 20 år gammel, men viser at problemet var stort allerede da.)

Hvor kom disse pengene fra? I stor grad fra staten, det vil si fra skattebetalerne. 

Vi kunne gjengitt langt flere eksempler enn de tre vi har gitt over, men poenget er klart, her er det masse uproduktive mennesker som har enorme inntekter ikke på produktiv verdiskapning, men på statlige ordninger. De mange personer som nyter godt av denne type ordninger er antakelig  intelligente og langtidsutdannet, og de ville opplagt kunne være nyttige i en fri økonomi, men i den ordningen vi har i dag tjener disse enorme beløp på ikke-produktiv eller anti- produktiv virksomhet. Det er altså ikke verdiskapende og produktive, de er en stadig voksende byrde for de som er produktive og verdiskapende. 

Det som er og som må bli utviklingen i velferdsstaten er altså at produksjon av varer og tjenester for folk flest i stadig større grad blir erstattet av snylting. 

For å oppsummere: utviklingen i velferdsstaten er svært negativ, og på grunn av de incentivene som velferdstaten har må det bli slik. Det burde ikke være vanskelig å forstå at en velferdsstats utvikling må bli slik den vi nå ser i alle velferdsstatene i Vest-Europa og USA. 

Dette vil føre til at velstanden synker, til at flere flere får dårligere råd.  

Hovedlinjene i politikken er det folk flest ønsker 

Vi vil dog bemerke at politikerne ikke har kjørt en politikk som er i strid med det befolkningene har ønsket, befolkningene i alle land i Vesten har ønsket den politikken som er blitt ført. Befolkningen ønsker mye reguleringer, høye skatter, omfattende tilbud fra det offentlige, store overføringer, klimatiltak, etc. Dette ser man tydelig i valgresultatene; de partiene som står for den politikken som er blitt ført får praktisk talt 100 % av alle avgitte stemmer, og valgdeltakelsen er såpass stor at de styrende politikerne har legitimitet.  (I de to siste stortingsvalg har valgdeltagelsen ligget på omlag 80 %.)

Enkelte observatører har kommentert denne negative utviklingen ved å snakke om «Europas underlige død» (tittel på en bok av Douglas Murray), eller at den oppskriften Europa følger er et «selvmordsparadigme» (tittel på en bok av Ole Jørgen Anfindsen). Fra forlagsomtalen av Selvmordsparadigmet: «Forfatterens tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord…». 

Vi vil så sterkt vi kan bemerke at vi ikke deler verdiene og metodene som kommer til uttrykk i disse bøkene, men de er begge inne på det essensielle ved utviklingen. Det er altså mulig å gå dypere enn det som kommer frem i de to nevnte bøkene, og da vil man også med en korrekt metode komme til  samme konklusjon. 

Etikk og politikk 

Etikk er den vitenskapen som forteller hva som er riktig handling, hva som er godt og hva som er vond/dårlig. Politikk er en implikasjonen av etikk, dvs. politikken som føres er en implikasjon av de etiske verdier som dominerer i befolkningen.  

Mitt syn er at det som er godt, det som er moralsk riktig, er å gjøre det som virkelig gjør menneskers liv bedre. Menneskers liv er derfor en standard for moralsk verdi. 

Men den mest utbredte etikken er en som sier det stikk motsatte, den som sier at det som er moralsk for en person er å gi avkall på verdier som fremmer hans eget liv til fordel for andre. Praktisk talt alle fremholder Jesus som et moralsk ideal, og han gir uttrykk for denne etikken i Bergprekenen: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham». Andre steder sier han «samle eder ikke skatter på jorden», og «det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelriket enn for en kamel å komme gjennom et nåløye». Jesus kommer også med oppfordring om at man ikke bør arbeide: «blomstene på marken arbeider ikke, og de er vakrere enn kong Salomo i all sin prakt». Dette er ikke en etikk som oppfordrer til arbeid, verdiskapning, produktivitet, velstand. 

Denne etikken heter altruisme, og den har praktisk talt universell oppslutning. Når vi sier dette mener vi ikke at alle følger den, vi sier at alle har den som et ideal og til en viss grad følger den. Men siden ord er mindre forpliktende enn handling, er det slik at folk i større grad stemmer for denne etikken (dvs. en politikk som er en implikasjon av denne etikken) ved valg enn de følger den i sitt eget liv. Dette innebærer at den politikken som føres i betydelig grad er altruistisk. 

At politikken bygger på altruisme ser vi klart og tydelig ved å lese partienes programmer og ved å høre på politikernes taler. Alle politikere snakker om at det er visse svake grupper som fortjener mer støtte, og at vi alle må bidra for å hjelpe dem. (Når de snakker sier de at man bør bidra, men i praksis mener de at alle skal tvinges til å bidra.) Vi ser det også i kravet om ulike former for utjamning: de som jobber produktivt og godt skal ikke ha vesentlig større inntekter enn de som jobber noe mindre produktivt. Alle må gå godta restriksjoner på seg og sine aktiviteter for å hjelpe grupper som er svake eller som har har klart å få seg definert som svake. 

Denne etikken fører ikke bare til at man pålegges å hjelpe de svake, den fører også til ettergivenhet overfor kriminelle, overfor terrorister og overfor tyranner og diktatorer. 

Altruismen sier at det som er moralsk høyverdig er å ofre seg, det som er riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er dette som er altruisme. Dette går også frem av ordbøker og leksika, f.eks. Kunnskapsforlagets leksikon, som definerer altruismen slik: «den etiske grunnsetning som sier at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme». Professor

Kjell Eyvind Johansens definerer altruisme slik i sin bok Etikk – en innføring (Cappelen 1994, s. 20):  «Altruisme er det motsatte av egoisme. Setter egoisten seg selv først så setter altruisten andre først. Altruisme er altså ikke å la den andre gjelder like mye som en selv, men det er å la andre gjelde mer enn en selv». I andre lærebøker om etikk finner man det samme: E. J. Bond: «[altruism is the policy of] always denying oneself for the sake of others» (Encyclopedia of Ethics, 1992), Burton Porter: altruism is «the position that one should always act for the welfare of others» (The Good Life, 1995). Lawrence Blum: «altruism refers to placing the interests of others ahead one’s own» (Encyclopedia of Ethics, 1992). Opphavsmannen til ordet altruisme, August Comte, skrev at «vi er født med en rekke forpliktelser av alle slag – til våre forfedre, til våre etterkommere, til våre samtidige. Når vi blir født blir vi pålagt flere slike forpliktelser … » (fra Cathecism Positive, 1852). 

Vi siterte Jesus som ga uttrykk for denne etikken, men man behøver ikke gå 2000 år tilbake for å finne kjente, viktige, innflytelsesrike personer som støtter de samme etiske prinsipper.  Den amerikanske politikeren John Kerry (som blant annet har vært senator og utenriksminister) sa følgende i en tale i 2004: «…whatever our faith, one belief should bind us all: The measure of our character is our willingness to give of ourselves for others and for our country. These aren’t Democratic values. These aren’t Republican values. They’re American values. We believe in them. They’re who we are». (Påstanden om at dette er amerikanske verdier er feil; de amerikanske verdiene kom til uttrykk i uavhengighetserklæringen, og er oppsummert i formuleringen om at det som er høyverdig er den enkeltes «pursuit of happiness», den enkeltes innsats for å skape et lykkelig for seg selv.)

John McCain (senator og presidentkandidat for Republikanerne) taler inneholdt ofte følgende konstatering: «To sacrifice for a cause greater than oneself, and to sacrifice your life for the eminence of that cause, is the noblest activity of all». Alle sier at selvoppofrelse er høyverdig, og det er dette som er altruisme. Altruismen har implikasjoner på alle livets områder, og det er lett å finne langt flere eksempler enn de som er nevnt over. 

Men denne etikken er så utbredt og så akseptert av alle at det ikke er nødvendig å presisere at det er den som gjelder. De politiske partier tar for gitt at vi har en plikt til å adlyde alle statlige pålegg og å gi – eller presist: å bli fratvunget – en betydelig andel av det vi tjener i form av skatter og avgifter til staten, og dette er basert på denne etikken. 

Men å gi avkall på verdier som fremmer eget liv er ikke en oppskrift på gode liv tvert imot. Å følge denne etikken er å begå et langsomt selvmord. 

Den eneste filosof som har vært inne på dette er Ayn Rand, og vi siterer: 

What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value.

Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is  self-sacrifice—which  means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the  self  as a standard of evil, the  selfless  as a standard of the good.

Do not hide behind such superficialities as whether you should or should not give a dime to a beggar. That is not the issue. The issue is whether you  do  or do  not  have the right to exist without  giving him that dime. The issue is whether you must keep buying your life, dime by dime, from any beggar who might choose to approach you. The issue is whether the need of others is the first mortgage on your life and the moral purpose of your existence. The issue is whether man is to be regarded as a sacrificial animal. Any man of self-esteem will answer: “No.” Altruism says: “Yes.” … 

Altruism holds  death  as its ultimate goal and standard of value. 

I dagens kulturelle klima høres dette ekstremt ut, men det er sant. Vi kan jo minne om de to boktitlene vi siterte over: Europas underlig død og selvmordsparadigmet. 

Og til slutt siterer vi dette fra Ayn Rand: «If any civilization is to survive, it is the morality of altruism that men have to reject.»

Sagt på en annen måte: Sivilisasjonen vil kun overleve dersom alturismen forkastes. 

Svaret på spørsmålet i denne artikkelens overskrift er derfor følgende: det går så ille fordi altruismen er den dominerende etikken. .

.

.

$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$

Til den som måtte være interessert: 

I tiden fremover kommer jeg ikke til å skrive artikler og nyhetskommentar her på gullstandard.no like ofte og like regelmessig som jeg har gjort den siste tiden. 

Mvh

Vegard Martinsen

$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$
.

.

.

https://www.nettavisen.no/okonomi/slet-med-a-forsvare-lederlonninger-nivaer-vi-ikke-er-vant-med-i-norge/s/5-95-1485463

https://www.europower.no/produksjon/250-000-i-manedslonn/1-2-268990

https://www.vg.no/nyheter/i/A22Vdq/asyladvokater-tjener-fett

https://www.bokkilden.no/politiske-strukturer-og-prosesser/europas-underlige-doed-douglas-murray/produkt.do?produktId=15892450

https://www.bokkilden.no/politikk-og-regjering/selvmordsparadigmet-ole-joergen-anfindsen/produkt.do?produktId=9458075

De politiske lederne i NATO-landene i Europa begynner nå å forstå at de kanskje ikke kan stole på USAs hjelp dersom det skulle komme til krig med Russland i Europa. NATO er som kjent bygget på det prinsipp at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle. Frem til Russlands angrep på Ukraina for mer enn tre år siden hadde landene i Europa latt være å bygge opp sitt sine militære styrker og i steden stolt på at USA ville hjelpe dem hvis det skulle bli krig. Men hvordan har USA behandlet sine alliansepartnere etter annen verdenskrig? Er Trumps svik et brudd med eller er det i samsvar med USAs tidligere praksis? I dagens podcast diskuterer Magnus og Vegard disse problemstillingene. 

Lytt på Spotify.

Se på YouTube.

Situasjonen

Vi har flere ganger gitt uttrykk for at vi ikke er så optimistiske med hensyn til Vestens fremtid. I artikler som begrunner dette har vi i hovedsak konsentrert vår oppmerksomhet om Norge og USA.  Vi har skrevet mindre om det som skjer i Europa, men i dag skal vi si noe av det som skjer i Storbritannia, som, kanskje noe overraskende, er verst ute av alle land i Vest-Europa. Nei, det blir kanskje feil å si at Storbritannia er verst ute; det land som er verst ute er Sverige. Eller kanskje Tyskland. Eller kanskje PIGS-landene (Portugal, Italia, Grekenland, Spania). Eller kanskje Nederland.  …. Vel. I dag skal vi si litt om situasjonen i Storbritannia.  

Det sto ikke så bra til i Storbritannia fra 1945 til 1979. Mye av landet var ødelagt etter annen verdenskrig, og begge de store store partiene førte en stadig mer venstreorientert politikk når de satt i regjering. Landet ble mer og mer sosialistisk og velstanden var langt lavere enn man kunne forvente i et vestlig land (les gjerne boken Commanding Heights (1998, TV-serie 2002) som beskriver dette. Se gjerne også spillefilmen I’m All Right Jack (1959), hvor Peter Sellers spiller en fagforeningspamp…. ). (Dette var også perioden da Storbritannia mistet sine mange kolonier, men i vår sammenheng er dette ikke viktig.) På slutten av 70-tallet slo høyrebølgen inn over store deler av verden; og en av de fremste representantene for denne bølgen var Margaret Thatcher, som var statsminister fra 1979. Hun var en annen type konservativ enn de tidligere konservative stasministre, og hun gjennomførte noen skattelettelser, noen dereguleringer og privatiseringer – med den følge at Storbritannia fikk en betydelig velstandsvekst utover fra 80-tallet. 

Thatcher vant flere valg, men gikk for langt da hun ville erstatte det vanlige skattesystemet med en  koppskatt, og ble erstattet av partifellen John Major. Han var ikke samme type som Thatcher, han vant sitt første valg, men tapte et valg noen år senere. Labour overtok regjeringsmakten i 1997 med Tony Blair som statsminister, som da ble oppfattet som både dyktig og sympatisk. Labour styrte ikke godt, og det hjalp ikke at Blair i 2007 ble erstattet av den lite dugelige og ganske usympatiske Gordon Brown. De konservative kom igjen til makten i 2010, men de klarte ikke å styre godt; partiet hadde en rekke statsministre – David Cameron, Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss, Rishi Sunak – men de konservative tapte valget i juli 2024, og Storbritannia fikk igjen en Labour-regjering, nå ledet av Keith Starmer. 

Man kan trygt si at begge de store partiene har skuffet – de har ikke bare skuffet liberalister, de har også skuffet både egne velgere og befolkningen som helhet. Et nytt parti under ledelse av Nigel Farage  er på vei oppover. Farage er nasjonalkonservativ, han var en av de ivrigste talsmennene for Brexit (det eneste vi vil si om Brexit er at det var en god ide som ble fullstendig ødelagt av de konservative), og han er en slags alliert av Donald Trump; han er karismatisk og har store talegaver.

På grunn av situasjonen som har utviklet seg i Storbritannia er Labour og Starmer for tiden svært svært upopulære – dette selv om de ble valgt inn bare for noen måneder siden. Den nyvalgte lederen for det konservative partiet er Kemi Badenoch, som i hvert fall inntil for kort tid siden var så god som en konservativ politiker kan være. Men det har dessverre vist seg at hun ikke er en dyktig debattant, noe partiledere i Storbritannia må være. (Det kommer noe mer om partiene nedenfor.)  

Generelt forfall 

Begge de to store partiene har i mange år ført en grønn politikk, en politikk som blant annet har medført at det Storbritannia de siste tiårene har lagt ned innpå 30 kjernekraftverk. Et resultat av dette er at britenes strømregninger er blitt svært kostbare. Begge partiene har også ført en svært generøs og imøtekommende politikk overfor innvandrere/flyktninger/migranter; et stort antall slike kommer med svært små båter over kanalen fra Frankrike. Skattebyrden øker, prisene på det meste har gått kraftig opp, og kriminaliteten vokser med rekordfart. 

Nedenfor nevner vi en del punkter som preger politikken og samfunnslivet i Storbritannia i dag. 

Kriminalitet 

Kriminaliteten har vokst sterkt, men det virker som om politiet har prioritert å bruke ressurser på å arrestere og stille for retten personer som har ytret seg kritisk om innvandring på ulike sosiale medier. Enkelte er dømt til betydelig fengselsstraffer kun for å ha ytret seg på Facebook. Dette er en grov krenkelse av ytringsfriheten. Det ser også ut til at Labour ønsker å begrense kritikk av islam – noe Labour antagelig gjør for å tekkes en stor velgergruppe; det er mange muslimer i Storbritannia: 6 % av befolkningen er muslimer, mens 15 % av de som bor i London er muslimer. Muslimer har en rekke politiske verv; en av dem er Londons borgermester fra 2016, Sadiq Khan.   

Islamister har utført et stort antall drap i Storbritannia, de som har fått mest oppmerksomhet er drapet på soldaten Lee Rigby, som ble drept på åpen gate, og parlamentsmedlemmet David Amess, som ble drept under et besøk i sin valgkrets. Det er også vært en rekke knivangrep i London; ca 15000 i året. Men Sadiq Khan beroliger befolkningen: «… being prepared for terror attacks [is] ‘part and parcel’ of living in a major city» (independent, link nedenfor). Men det er ikke bare i London det har vært svært mange knivangrep mot mer eller mindre tilfeldige forbipasserende. Myndighetene har foreslått tiltak for å begrense dette: et av tiltakene er å forby salg av kniver over nett, og å forby spisse kjøkkenkniver. En avis formulere politikken slik: «Britenes innenriks minister Yvette Cooper har funnet løsningen på kniv volden: Hun vil forby spisse kjøkken kniver.»

En nylig publisert avisartikkel skrevet av ransoffer ble i ingressen oppsummert slik: «I´ve had two iPhones, an iPad and a Rolex stolen in FOUR London muggings in just one year. The police`s response? You’re lucky you haven’t been stabbed» (Daily Mail). 

En albansk kriminell ble vedtatt utvist, men utvisningen ble stoppet fordi den ville være «unduly harsh» overfor vedkommendes sønn; sønnen likte ikke den type chicken nuggets man kunne få  utenfor Storbritannia. The Independent: «Criminal’s deportation case halted over son’s dislike for [non-British] chicken nuggets. A tribunal ruled it would be ‘unduly harsh’ for the 10-year-old son to return to Albania owing to food sensitivities» (link nedenfor). Denne saken fikk en del oppmerksomhet, naturlig nok, og en av de som gikk ut og sa at han støttet deportasjon var faktisk statsminister Starmer. 

I flere storbyer ble gjennom flere år unge engelske jenter systematisk voldtatt av personer som i hovedsak hadde bakgrunn fra Pakistan og andre muslimske land. Antall jenter det er snakk om er titusener. Politiet, myndighetene og sosialtjenesten visste om dette, men våget ikke gjøre noe av frykt for å bli stemplet som rasister. Det har vært noe oppmerksomhet om denne saken, og denne oppmerksomheten er spesielt rettet mot det som skjedde i byen Rotherham.  

Antall voldtekter i Storbrittania har økt med 400 % bare de siste ti år. Praktisk av alle gjerningsmennene er fra Afghanistan, Albania eller Irak eller Algerie (kilde: dokumentarfilmen Heresies, link til youtube nedenfor). Myndighetene er tilbakeholdne med å etterforske og gi informasjon om dette; det er åpenbart verre å bli mistenkt for å være «racist» enn å være «rapist». 

Vi nevnte her gjerningsmannens opprinnelsesland, men poenget er ikke geografi, poenget er kulturen i disse landene; disse landene er sterkt preget av islam, og islam har et kvinnesyn som er sterkt negativt overfor kvinner, spesielt ikke-muslimske kvinner. Siden folk flest er konforme, er det ikke overraskende at mange menn fra disse landene oppfører seg i samsvar med Islams svært negative kvinnesyn.    

Det finnes en rekke filmsnutter på YouTube som viser at politi, etter å ha forsøkt å begrense demonstrasjoner, rett og slett er blitt jaget av demonstrantene. Det er ikke snakk om at en mobb på 50 personer jager én politimann, det er snakk om at en mobb jager flere dusin politifolk. Dette førte til en kolossal reduksjon av respekten for politiet og sier praktisk talt direkte av kriminelle nærmest får operere fritt.  

Når grupper har demonstrert til fordel for saker som muslimer sympatiserer med, har enkelte briter  arrangert motdemonstrasjoner hvor de har viftet med det britiske flagget. Da har det hendt en rekke ganger at politiet har et reagert med bortvisning overfor de som har viftet med det britiske flagget.  

En av de som har protestert kraftigst mot Islams voksende innflytelse i Storbritannia er Tommy Robinson. Han er kanskje ikke spesielt velegnet til å føre en slik sak, han har en fortid som småkriminell, men han er nokså talefør og har flere ganger sagt ifra om forhold som burde få oppmerksomhet. Han er stilt for retten og dømt en rekke ganger, som regel for slike ting som manglende respekt for politi og rettsapparat og for å spre løgner om muslimer/innvandrere. 

Innvandring 

Storbritannia har tatt imot et stort antall flyktninger/immigranter/migranter kom/asylsøkere, og de blir generøst behandlet når de ankommer. Mange av dem blir innledningsvis plassert på hoteller, de får kost og losji, de får mobiltelefoner, de får betalingskort med penger. Mange av de som nyter godt av disse ordningene er ulovlige innvandrere. 

En tenketank hevder ifølge en avis at «Migrants could cost UK taxpayers £ 234 bn if allowed to settle in UK.» Avisartikkelen fortsetter: «A respected think tank warns that if 800,000 migrants are granted leave to remain in the UK the cost could be the equivalent of £8,200 for every household Taxpayers could face a £234 billion bill if about 800,000 migrants are allowed to settle in the UK indefinitely, the Centre for Policy Studies has warned.» (express).  

I noen bydeler i London går 76 % av sosialboliger til innvandrere/flyktninger/migranter. 

Etter press er dog noen ulovlige innvandrere returnert til sine hjemland: «Private jet that returned 47 illegal migrants to Albania cost £22,000 per deportee Airbus 321 was shown in Home Office footage intended to demonstrate Government’s tough stance on illegal migration».

Politikere, korrupsjon 

Et stort antall parlamentsmedlemmer er blitt bøtelagt for å ha jukset med slike ting som pendlerbolig, reiseutgifter og diettpenger. 

Statssekretær Andrew Gwynne i Storbritannias helse departement er suspendert etter å ha uttalt at han håpet at en britisk pensjonist som ikke ville stemme på Labour, ville dø før neste valg.…

Vi nevnte over at det er stor misnøye med de store partiene, og at Nigel Farages parti Reform  stormer frem. Et nyhetsoppslag beskriver dette slik: «Reform UK have just hit 200,000 members whilst Labour´s membership is down 11% with Labour losing a member every 10 minutes». 

Statsminister Starmer er blitt svært upopulær, mindre enn et halvt år etter at han overtok statsministerjobben har han den lavest popularitet noen statsminister har hatt de siste 40 år 

Statsminister Starmers reisekostnader, kostnader som altså blir belastet statskassen, dvs. skattebetalende, var 700.000 £ i de første tre måneder han var statsminister. Dette er langt mer enn tidligere statsminister har benyttet til denne type aktivitet. 

En rekke lekkasjer fra det deltagerne trodde var en lukket privat gruppe på WhatsApp viser at Starmers nærmeste medarbeidere betrakter ham som en idiot (kilde den sterkt venstreorienterte Owen Jones. Link nedenfor). 

Det er store demonstrasjoner i Storbritannia hvor folkemengden er roper «get him out» – og de mener Starmer. Vi minner om at Starmer ble valgt inn med stort flertall i parlamentet sommeren ´24.   

Et avisoppslag forteller at Labours ledelse nå er åpne for å snakke om erstatninger for slaveri. Dette til tross for at slaveri ble forbudt i det britiske imperium tidlig på 1800-tallet, at den britiske staten da brukte store beløp på å kjøpe fri slaver i det britiske imperium, og at den britiske flåten stoppet skip som førte slaver fra Afrika og over til den nye verden (det store flertallet av de menneskene som ble røvet fra Afrika havnet i Brasil, og altså ikke i det som ble USA). Det er altså snakk om erstatning som går ut på å betale penger til etterkommer av slaver selv om det britiske imperium aktivt bekjempe slaveri og selv forbød slaveri for mer enn 200 år siden. 

Pengebruk 

I løpet av den siste tiden har prisene i Storbritannia økt sterkt: buss- og trikkebilletter har gått opp 50 %, lokal skatt («council tax») har gått opp 10 %, skolepenger har gått opp 13 %, togbilletter har gått opp 16 %, prisen på energi har gått opp 10 %. Svært mange lever under ganske kummerlige forhold. 

De fattige i Storbritannia har det ikke så veldig bra, men myndighetene finner allikevel enorme beløp som de bruker på ulike tiltak i andre land, for eksempel til aktører som Hamas og land i Asia og Afrika. «Aid spending fell from £15.2 billion in 2019  to a low of £11.4 billion in 2021, before rising to £12.8 billion in 2022 and £15.3 billion in 2023. These recent rises have not led to an end to spending pressures: in 2023 28% of UK aid was spent in the UK on the  costs of hosting refugees, up from 3% in 2016.» (parlamentets nettside). Vi minner om at de Konservative satt med regjeringsmakten fra 2010 til sommeren 2024. 

Storbritannia bruker også svært mye penger på å støtte Ukraina i deres forsvarskrig mot Russland, men dette er slik vi ser det en fornuftig og riktig pengebruk. Det er allikevel mange i Storbritannia som kritiserer denne pengebruken. 

Og selvsagt kastes det også bort enorme beløp på slike ting som karbonfangst (22 mrd pund) og klimatiltak i land utenfor UK (11,6 mrd pund).  

Man burde kanskje tro at den britiske økonomien var relativt betydelig, men i størrelse er rekkefølgen slik. Størst er Kina, deretter følger USA, India, Russland, Japan, Tyskland, Indonesia, Brasil, Frankrike og så Storbritannia. (Rekkefølgen er basert på kjøpekraftparitet, kilde wikipedia.)

Pressen 

Ovenfor nevnte vi Rotherham-saken, og den har fått noe omtale i britisk presse. Men omtalen av drapet på George Floyd har fått åtte ganger så mye omtale som Rotherham-saken. 

George Floyd ble drept av en politimann under en arrestasjon i USA i mai 2020. Dette var en grusom sak som fortjente mye omtale, men når britisk presse skriver om den åtte ganger så mye som de skriver om en meget alvorlig sak i eget land, er det enda et eksempel på mainstreampressens enorme løgnaktighet. Pressen lyver ikke ved å si ting som er feil, men de lyver i den forstand at de i altfor liten grad vektlegger viktige relevante fakta som ikke støtter opp om pressens politiske ståsted.  

Angående den saken (altså Rotherham) vil vi dog nevne at den har fått noe omtale, den er blitt undersøkt av myndighetene, men i altfor lite omfang i forhold til sakens alvorlighetsgrad. Vil også nevne at det ble laget en TV-serie om saken (og den er vist på NRK). 

BBC har også en eksplisitt politikk som går ut på at den påstått menneskeskapte klimakrisen er reell, og at de ikke vil gi plass til klimarealistenes synspunkter. (Klimarealister er forskere som mener at klimaet i hovedsak styres av solen og at vi ikke står foran noen klimakrise.) 

Også i Storbritannia er det slik at mainstreampressen i altfor liten grad dekker problemer mange forbinder med kriminalitet, innvandring og islam. 

Data 

Britiske myndigheter krever nå tilgang til privates datamaskiner og datalagre. Et oppslag i pressen gjengir dette slik: «The UK Labour government has ordered Apple to create the back door in iCloud allowing security services to access your private information.»   

Dette er et kolossalt overgrep mot individuell frihet.  

Labour har støttet planer om å la firmaer som utvikler AI benytte publiserte åndsverk uten noen som helst kompensasjon til opphavsmennene. Daily Mail: «…the  LabourGovernment’s [has] plans to allow Big Tech firms to ignore copyright rules when training their artificial intelligence systems.

Ministers are proposing to change existing laws so that the tech giants can use any online material, such as text, images or music, to improve their AI models – without respecting copyright laws that ensure its creators get paid.»

Dette er et kolossalt overgrep mot individuell frihet.  

Helsevesenet 

Helsevesenet – National Health Service – er statlig og har enorme problemer av typen ventetid, feilbehandling, etc. Vi skal ikke si så mye om dette, vi skal bare nevne at en lege fikk ble oppsagt fordi han hevdet at en persons kjønn er medfødt og da ikke er valgt eller et resultat av påvirkning fra omgivelsene. Man kan altså få sparken for å konstatere et opplagt biologisk faktum når dette faktum er i strid med de venstreorientertes ønsketenkning.   

Politisk endring? 

Etter annen verdenskrig har Labour og de Konservative vært nærmest enerådende i britisk politikk. Det finnes også et annet nokså stort parti, de Liberale, men det har svært liten oppslutning. Men på grunn av vanstyret fra de Konservative og Labour har det nå dukket opp et nytt parti under ledelse av den rappkjeftede Nigel Farage: Reform Party. Et avisoppslag sier følgende:   

«Nigel Farage claims Reform UK has 200,000 members and has warning for Labour.

The party’s growth since its founding in 2021 has been «truly extraordinary», Mr Farage said, promising that Reform UK is on course to become «the biggest political party in this country»». Den siste meningsmåling vi har sett gir Labour 22 %, de Konservative 23 %,  mens Reform får 26 %. 

Men Reform er et proteksjonistisk nasjonalkonservativt parti, og den politikken de står for vil ikke kunne føre Storbritannia over på en bedre kurs. 

Normalt er det valg i Storbritannia hvert femte år, men statsministeren kan skrive ut nyvalg. Det sittende regimet ble valgt sommeren ´24, men presset på Starmer, og de katastrofale resultatene av politikken som føres, kan innebære at det skrives ut nyvalg ganske snart. Men ingen av disse  partiene, ikke de Konservative, ikke Labour, ikke de Liberale og ikke Reform, vil kunne foreta dyptgående politiske endringer, endringer som gjør at Storbritannia igjen kan bli et rettssamfunn preget av individuell frihet, markedsøkonomi og derfor voksende velstand. 

Så på spørsmålet om det vil komme en politisk endring så kan vi si at vi ikke vil komme en politisk endring til det bedre. Kommer det en politisk endring vil den i stor grad bli preget av nasjonalkonservatisme, noe som innebærer mindre frihandel, og dette vil alle tape på på sikt. 

Slutten 

Vi avslutter bare med å si at det er ingenting som tyder på at Storbritannia – eller Vesten – i de neste tiår vil kunne legge over på en kurs som virkelig vil føre til at vi får mer frihet, mer markedsøkonomi, høyere velstand. I Storbritannia har de Konservative og Labour skiftet om makten, og etter Thatcher har det bare gått en vei: nedover. Det samme har skjedd i alle andre vestlige land, men det er nå kommet en ny bølge. Den nye bølgen er dessverre en nasjonalkonservativ bølge under ledelse av folk som Donald Trump og Nigel Farage, og de vil ikke føre en politikk som kan gi gode resultater. 

Gode resultater, det vil si slike ting som voksende velstand og synkende kriminalitet, vil ikke kunne bli resultatet av sosialistisk politikk, ikke av borgerlig politikk, og ikke av nasjonalkonservativ politikk.  

Det eneste som kan gi velstand og lite kriminalitet er en politikk som går inn for individuell frihet og markedsøkonomi (helst total individuell frihet og total markedsøkonomi), men i dag er det ingen store aktører som forfekter en slik politikk. Grunnen til at det ikke finnes noen store aktører som står for en slik politikk er at befolkningen ikke vil ha en slik politikk. Befolkningen vil ha den politikken som føres: De vil ha en regulert økonomi, de vil at staten skal drive det meste og regulere alt, de vil ha høye skatter og avgifter, de vil ha overføringer, de vil ha statsstøtte, de vil ha en mild kriminalpolitikk. Det de da får er det som skjer i alle land i Vesten. Det er derfor liten grunn til å være optimistisk. 

Enkelte innsiktsfulle kommentatorer har hevdet at løpet er kjørt. 
.

.

.

.

.

Enkelte påstår at dette burde bli Storbritannias nye nasjonalsang 

Knivangrep

https://www.statista.com/statistics/864736/knife-crime-in-london/

https://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/sadiq-khan-london-mayor-terrorism-attacks-part-and-parcel-major-cities-new-york-bombing-a7322846.html

https://www.dailymail.co.uk/news/article-14418473/Big-Tech-Music-TV-film-publishing-Mail-campaign.html

https://www.dailymail.co.uk/news/article-14356363/iPhones-iPad-Rolex-stolen-past-year-polices-response-stunned.html

https://www.express.co.uk/news/politics/2011568/cost-migrants-settling-uk-could

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_GDP_(PPP)

Owen Jones

Chicken nuggets

https://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/albania-deportation-chcken-nuggets-home-office-b2695233.html

Reform

https://news.sky.com/story/nigel-farage-claims-reform-uk-has-200-000-members-and-has-warning-for-labour-13306272

Heresies

https://commonslibrary.parliament.uk/research-briefings/cbp-9224/

Vegard og Magnus snakker om utskiftningene i regjeringen, Erna Solbergs stilling i Høyre, og om noen utspill fra Donald Trump. I tillegg besvares noen innsendte spørsmål. 

De standpunktet vi gir uttrykk for her på Gullstandard er så og si alltid helt forskjellig fra de standpunkter som kommer til uttrykk i mainstreammedia. Men denne gangen ser det ut til at mainstreamkommentatorene har truffet blinken: De hevder om Trump’s Ukrainaplan at den «-Lyder vakkert for Moskva», at «Brått har Trump trukket Putin inn i varmen, uten å snakke med hverken Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj eller med allierte i Europa på forhånd» og at «Trump viser kortene». (Dette er ferske overskrifter fra VG og Dagbladet.) En amerikansk kommentator vi har stor respekt for, John Bolton, sier at «Trump Has Effectively Surrendered to Putin». Hva er det dette handler om? 

I et utspill nylig ga den amerikanske forsvarsministeren Pete Hegseth uttrykk for at USAs syn var at krigen umiddelbart må avsluttes med en forhandlet løsning, og at «Ukraine cannot expect return to old borders, [and] NATO membership [is out of the question]» (reuters). 

Trump har hatt en samtaler med Putin og sagt at «nå må du komme igang forhandlinger for å få slutt på den forferdelige krigen i Ukraina». Hegseth sa som nevnt over at Ukraina må gi avkall på områder som nå er okkupert av Russland, og at det ikke er snakk om noe medlemskap i NATO for Ukraina. Det som ligger under her er at dersom dette ikke blir løsningen vil USA ikke fortsette å gi støtte til Ukraina. 

Men det Hegseth sier er akkurat det Russland vil. Dersom Russland oppnår det Hegseth sier har Putin vunnet krigen. Det Trump har gjort er å starte forhandlingene med det som vil være et svært godt resultat for Russland. 

Vi vil tro at når man skal starte forhandlinger så ber man om mer enn man forventer å få, og så fører forhandlingene til at man inngår et kompromiss som innebærer at man gir mer eller får mindre enn man hadde ønsket seg. Nå begynner disse forhandlingene med et utgangspunkt som er slik at Russland med stor tilfredshet umiddelbart kan si «Ja takk». 

Slik vi i utgangspunktet ser det er dette å sammenlikne med Neville Chamberlains avtale med Hitler inngått i München i 1938: SNL: «Münchenavtalen var en  traktat  som ble inngått i  München  30. september 1938 mellom  Frankrike,  Italia,  Storbritannia  og  Tyskland, i forkant av  andre verdenskrig. … Avtalen slo fast at  Sudetenland  i  Tsjekkoslovakia, som var befolket av en stor majoritet etniske tyskere, skulle avstås til Tyskland. ….». 

Chamberlain trodde at dette vil føre til fred i Europa, og han kom hjem til Storbritannia og viftet med avtaledokumentet som han hevdet ville gi «fred i vår tid». Men Hitler var selvsagt ikke fornøyd med det han fikk i denne avtalen, så kort tid etter fortsatte Hitler sin aggressive politikk, og det som senere ble kalt annen verdenskrig brøt ut høsten 1939. 

Det Trump via Hegseth ga uttrykk for er svært likt det som Chamberlain gjorde ovenfor Hitler i 1939. En fredsavtale etter de føringer som Hegseth ga vil kun innebære en midlertidig fred, og dett vil bli en periode hvor Putin kan ruste opp og fortsette sin gamle plan om å gjenopprette Sovjetunion. 

Som kjent var nesten hele Øst-Europa lydriker under Sovjetunionen fra 1945 til cirka 1990. Putin har betraktet  Sovjetunionens oppløsning som en av verdenshistoriens store katastrofer, og hans mål har vært å gjøre Russland til en supermakt, og dette innebærer at Russland igjen får kontroll over Øst-Europa.

Russland og Putin burde ha tapt denne krigen militært, det er som regel bare klare militær seire som gir varig fred. Kommer det en forhandlet løsning med Putin nå, vil Putin ruste opp og fortsette sin imperialistiske utenrikspolitikk. 

Enkelte har hevdet at Trump er i lomma på Putin, og Trumps holdning på dette punktet tyder ikke på at de har tatt feil. 

Mitt syn er dog at de ikke har rett dersom de mener at Trump presses av Putin til å handle mot sin overbevisning, det Trump gjør er et uttrykk for hans fundamentale overbevisning om hva som er rett og galt: Det som er rett for ham er å inngå en avtale her og nå, en avtale som ser ut som om den har god effekt. Fundamentale årsaker og langsiktige virkninger har ingen betydning; Trump er den ultimate pragmatiker. (Vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor.)

USA som alliert 

USA er verdens og verdenshistorien sterkeste makt, både kulturelt, økonomisk og militært. USA vant klart annen verdenskrig ved å knuse aggressive diktaturer som Tyskland og Japan; etter 1945 var disse to landene okkupert i lang tid, og de ble etter hvert relativt frie derfor også svært velstående. Selvsagt kjempet ikke USA alene mot Tyskland, USA var alliert med Storbritannia, Frankrike og Russland. Krigen mot Japan ble dog ført av USA alene. 

Etter annen verdenskrig har de fleste land i Vesten vært alliert med USA, spesielt ble det militære samarbeidet mellom USA og Vest-Europa sterkt i og med opprettelsen av NATO (opprettelsen skjedde etter at Russland/Sovjetunionen okkuperte nærmest hele Øst- Europa etter annen verdenskrigs avslutning). Dette førte til at landene i Vest-Europa la altfor liten vekt på selv å ha en god forsvarsevne; de regnet med at USA ville beskytte dem hvis det ble nødvendig. Dette var et kolossalt svik av Europas ledende politikere – men dette sviket var et svik mot prinsipper som fred og frihet og sikkerhet, det var ikke et svik mot Europas befolkninger, de støttet fullt ut denne politikken. De europeiske landene forsvarsevne var svært dårlig, ihvertfall inntil Russland angrep Ukraina; da fikk pipen en annen lyd. (Som det heter: et folk får de politikere og den politikk de fortjener.)

Men hvordan har det gått med land som trodde de var alliert med USA etter annen verdenskrig? 

Det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og med hjelp fra USA klarte Sør-Korea slå tilbake invasjonen. 

Det kommunistiske Nord-Vietnam invaderte det vestlig orienterte Sør-Vietnam etter annen verdenskrig (hele den historiske bakgrunnen er for komplisert å gå inn på her og nå). Det ble en betydelig krig med stor innsats fra USA for å hindre kommunistenes ekspansjon, men president Nixon trakk de amerikanske styrkene ut i 1974/75, kommunistene vant, og Sør-Vietnam ble kommunistisk. 

På slutten av 70-tallet trakk president Carter støtten til sjahen i Iran, og resultatet ble at Iran ble et islamistisk diktatur. Sjahens regime var nokså ille, men det var langt mindre ille enn de islamistiske diktaturet som fulgte.

Etter et angrep på en amerikansk militærbase i Beirut i oktober 1983 trakk president Reagan de amerikanske styrkene ut av dette området. Dette ga aggressive islamistiske grupper blod på tann. 

Irak angrep Kuwait i 1990, Kuwait var alliert med USA, og USA under president Bush senior mobiliserte og kastet irakske styrker ut av Kuwait. Denne krigen fikk en midlertidig pause med en våpenhvileavtale, en våpenhvileavtale som stadig ble brutt av Irak. Etter angrepene på USA 11. september 2001, angrep utført av Al Qaida, gikk USA til krig mot Afghanistan som var Al Qaida hovedbase og som var styrt av islamittiske Taliban. I 2003 fortsatte USA krigen mot Irak, den krigen som var satt på pause noen år tidligere. 

USA under president Bush jr. gikk altså til krig mot Irak i 2003 og Iraks diktator Saddam Hussein ble avsatt og noe senere henrettet. USAs forsøkte å innføre demokrati i landet, men en slik ordning vil kreve betydelig tilstedeværelse av amerikanske styrker – Og en oppslutning om demokrati folket, en oppslutning som ikke eksisterte. (I 1945 var amerikanske ledere kloke nok til ikke å forsøke å innføre demokrati i Tyskland og Japan. Hadde de innført demokrati i disse landene i 1945 ville nazismen igjen fått makt i Tyskland, og den keiserdyrkende selvoppofringsideologien som dominerte Japan ville fått makten i Japan.) President Obama trakk de amerikanske styrkene ut av Irak i 2009, og landet ble da etter en nokså kaotisk periode et slags lydrike for Iran. 

Under president Bush junior ble det inngått avtaler mellom USA og en rekke land i Øst- Europa om at landene skulle få utplassert amerikansk rakettforsvar. Da Obama ble president i 2009 kansellerte han denne avtalen.

Flere presidenter, men kanskje mest Obama, har vært svært ettergivende overfor Iran og gitt dem enorme beløp i bytte for (selvsagt helt tomme) løfter om at de ikke skal utvikle atomvåpen. 

President Biden trakk amerikanske styrker ut av Afghanistan, og landet ble igjen et islamistisk tyranni under ledelse av Taliban. USA hadde forsøkt å gjøre Afghanistan til et sivilisert land, og de mange afghanere som samarbeidet med USA om dette led en grusom skjebne når Talibans skrekkregime overtok etter at USA hadde trukket seg ut. 

Flere presidenter, men kanskje mest Biden, har presset Israel til å være tilbakeholdne i sin forsvarskrig mot Hamas og Hizbolla. 

President Biden la også sterke restriksjoner på hvordan Ukraina kunne føre sin forsvarskrig mot Russland; for eksempel kunne vise type amerikanske raketter ikke benyttes mot mål inne i Russland.  

Hvis man kort skal oppsummere dette kan man si følgende: USA som alliert er helt upålitelig. 

Dette har å gjøre med den totale prinsippløshet som preger amerikansk politikk, noe som igjen er et resultat av den fullstendige pragmatisme som altfor sterk dominerer det man vel må kalle intellektuelt liv i USA. 

Pragmatismen 

Pragmatismen er en filosofi av amerikansk opprinnelse (fremtredende navn er John Dewey, Charles Pierce og William James), og den hevder at det ikke finnes en objektiv uavhengig virkelighet, at det derfor ikke finnes objektive sannheter, og at det derfor ikke finnes prinsipper. SNL: «felles for pragmatistene er deres benektelse av at kunnskap kan ha et absolutt sikkert grunnlag». (Selvsagt er det ingen som aksepterer dette fullt ut, men det preger allikevel til en viss grad det man kanskje må kalle intellektuelt liv i USA.)

De som er påvirket av denne filosofien vil derfor sjelden ha problemer med å lyve, de vil  sjelden tenke langsiktig, de vil sjelden la erfaringer fra historien prege hva man må gjøre her og nå, de som er påvirket av denne filosofien vil ha en svært kort tidshorisont og de vil «make a deal here and now».  

Skal man ha en alliert som er å stole på, må man ha felles verdier og man må ha en langsiktig tidshorisont. En som er påvirket av pragmatismen har ingen av delene. 

Grunnen til at USA ikke er å stole på som alliert er at svært mange av de som fatter politiske beslutninger er preget av pragmatismen: En som er sterkt preget av pragmatismen kan derfor når som helst snu 180 grader i enhver sak. Dette har preget amerikanske politikere i en årrekke, men den politiker som kanskje i størst grad er preget av dette er Donald Trump.  

Men er dette et spill fra Trump side? 

Enkelte hevder at Trump er en briljant spiller, og at han spiller et så avansert og komplisert spill at vi vanlig dødelige ikke forstår hva som foregår. De hevder også at Trump vil gå ut av enhver konflikt som en vinner. 

En som hevder dette ble slik gjengitt i WSJ: «Vance Wields Threat of Sanctions, Military Action to Push Putin Into Ukraine Deal… Vice President  JD Vance  said Thursday that the U.S. would hit Moscow with sanctions and potentially military action if Russian President  Vladimir Putin  won’t agree to a peace deal with Ukraine that guarantees Kyiv’s long-term independence.» (link nedenfor). 

Det som hevdes her er at Putin må gå med på at Ukraina får «long term independence».  

Vi vil dog hevde at en slik avtale, en avtale som garanterer Ukrainas uavhengighet på lang sikt, en avtale med Putin underskrift, vil være like mye eller like lite lite verdt som den avtalen Chamberlain inngikk med Hitler i 1938.  

Vi tror ikke Trump spiller et avansert spill, vårt syn er at Trump bare er prinsippløs og kortsiktig. Hans utallige uttalelser hvor han snakker beundrende om diktatorer som Putin og Xi Jinping og Kim Jong Il støtter opp om dette synet. 

Krig og fred 

Vårt syn er at hvis denne krigen ikke avsluttes med en klar militær seier til Ukraina og Vesten, vil dette føre til at Russerne betrakter denne (foreløpige) avslutningen på krigen som en seier. Putin vil så bruke noen års fred til å gjenreise russisk økonomi, deretter vil han ruste opp, og han vil fortsette å presse mot og eventuelt invadere de tidligere russiske/sovjetiske lydrikene i øst Europa. 

Som avslutning på denne kommentaren siterer vi hva filosofen Leonard Peikoff (i boken Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand) skrev om Chamberlains avtale med Hitler i 1938. 

(sitat begynner) …consider Neville Chamberlain’s argument in favor of appeasing Hitler after the Munich conference of 1938. «Hitler,» he said in effect, «demands Czechoslovakia. If we give in, his demand will be satisfied. The result will be peace in our time.» 

Mr. Chamberlain treated Hitler’s demand as an isolated fact to be dealt with by an isolated response; to do this, he had to drop an immense amount of knowledge. He did not relate Hitler’s demand to the knowledge already gained about the nature of Nazism; he did not ask for causes. He did not relate the demand to his knowledge of similar demands voiced by aggressor nations and even local bullies throughout history; he did not ask for principles. He did not relate his own policy to mankind’s knowledge of the results of appeasement; despite ample indications, he did not ask whether his capitulation, besides satisfying Hitler, would also embolden him, in crease his resources, hearten his allies, undermine his opponents, and thus achieve the opposite of its stated purpose. Chamberlain was not concerned with any aspect of a complex situation beyond the single point he chose to consider in Isolation: that he would be removing Hitler’s immediate frustration. 

Deeper issues are involved in this example. Chamberlain was proposing a course of action while ignoring the field that defines the principles of proper action, ethics. He did not ask whether his course comported with the virtues of honor, courage, integrity—and, if not, what consequences this portended. He dropped the fact that foreign-policy decisions, like all human actions, fall within a wider context defined by moral philosophy (and by several other subjects as well). The prime minister wanted «peace at any price.» The price included the evasion of political philosophy, history, psychology, ethics, and more. The result was war. (sitat slutt).

Det Peikoff skriver om Chamberlain passer også perfekt på Donald Trump. Det burde være lett å konstatere at Donald Trump er vår tids Neville Chamberlain. Peikoff skriver at resultatet av Chamberlains ettergivenhet overfor Hitler måtte bli krig. Vi frykter at det er også dette som vil bli resultatet av Trump’s ettergivenhet overfor Putin.  

Og det er ikke bare Europa som er blitt farligere. Trumps svik overfor Ukraina vil styrke Nord-Korea, Kina, Iran, Hamas  – og hele verden er blitt et langt farligere sted.
.

.

.

https://www.reuters.com/world/europe/us-defense-chief-hegseth-says-return-ukraines-pre-2014-borders-not-realistic-2025-02-12/

https://www.wsj.com/world/europe/vance-wields-threat-of-sanctions-military-action-to-push-putin-into-ukraine-deal-da9c18ac?mod=hp_lead_pos1

Magnus og Vegard snakker om medier – statlige, statsstøttede og frie – i denne podkasten.

Tirsdag i forrige uke opplevde Sverige noe som hittil stort sett bare har forekommet i USA (og i Finland): En mann med gevær kommer seg inn på en skole, et voksenopplæringssenter, og skyter et betydelig antall av de som befinner seg der. Han skyter visstnok ikke alle han kommer over, men han velger ut sine ofre – og i alt drepte han 10 personer; i tillegg ble mange skadet. Aksjonen endte med gjerningsmannens selvmord. 

Dette er bare helt grusomt for de som ble rammet, og for deres pårørende. Man går på skolen en vanlig dag, og forventer å få undervisning og sosial omgang med klassekamerater og lærere og andre, og så kommer det inn en person inn med gevær og begynner å skyte. Å oppleve noe slikt må være helt forferdelig for alle som på en eller annen måte er blitt rammet. Selv de som ikke blir direkte drept eller skadet av skuddene blir merket for livet. En slik grusom hendelse er noe man aldri vil klare å legge bak seg.  

Dette er en svært grov kriminell handling, og kanskje en terrorhandling, og myndighetene, som har som sin eneste legitime oppgave å beskytte borgernes frihet og trygghet, bør gjøre alt de kan for å hindre at slike ting skjer. Men har myndighetene her oppfylt denne oppgaven? Dette spørsmålet kommer vi tilbake til. 

Hittil har politiet vært svært forsiktig med å gi ut informasjon, men det som per idag synes klart er følgende: Gjerningsmannen het Rickard Andersson, en tidligere elev ved skolen. Han var etnisk svensk, han var en einstøing som hverken hadde jobb eller inntekt eller omgangskrets; hans eneste inntekt var visstnok en form for trygd. Mye tyder på at han var psykisk ustabil, men han hadde bæretillatelse for flere våpen, også for det våpenet han brukte under aksjonen. Han skjøt ikke alle han kom over, men valgte ut sine ofre blant de som befant seg på skolen.  

Motiv?

Men hva var motivet? Det finnes et nokså utydelig lydopptak, tatt opp på en mobiltelefon mens skytingen pågikk, hvor gjerningsmannen visstnok sier «Ni ska bort från Europa!». Så vidt vi kan bedømme er lydkvaliteten på opptaket ganske dårlig, så det er ikke sikkert at dette er en korrekt gjengivelse av det som ble sagt. Det kan hende at han sa: «Ni skal bort all i hopa» – eller «Jag kan inte jobba!». Hva som blir sagt på dette lydopptaket er viktig fordi det kan gi en pekepinn om hva gjerningsmannens motiv var. 

La oss først spekulere i hva motivene kan ha vært, deretter vil vi kommentere hva som kan gjøres for å hindre, eller redusere sannsynligheten for, at personer med denne type motiver begår slike grusomme handlinger. 

(Vi sier at vi skal spekulere, og vi gjør dette til tross for at svenske myndigheter har sagt at man ikke skal spekulere. Men å spekulere er det helt naturlig å gjøre når myndighetene ikke publiserer all den relevante informasjonen de har. Ja, pårørende må orienteres før navn publiseres, og ofrene må identifiseres før de navngis, men vårt inntrykk er at myndighetene har kunnet gått ut med mer informasjon enn de har gjort tidligere enn de har gjort. I dag, seks dager etter aksjonen, kjenner vi fortsatt ikke navnene på alle som ble drept. Navnene kan være viktige for å vurdere hva som var gjerningsmannens motiv.) 

Fire typer

Vi kan dele denne typen hendelse inn i fire kategorier. Det kan være terror utført av islamister, og da er aksjonen i samme kategori som angrepet på Charlie Hebdo i Frankrike. Det kan være terror utført av anti-islamister eller innvandringsmotstandere (Breivik, Manshaus). Det kan være et angrep av samme type som vi har sett så mange av USA, hvor gjerningsmannen som regel er et mobbeoffer som skal hevne seg på (mer eller mindre) alle på skolen. (Vi vet fra USA at svært mange av de som gjennomfører angrep på skoler er personer som tidligere har vært «outsidere» eller som er mobbeofre, og disse vil hevne seg ved å drepe medelever og lærere. Hvorfor mobbeofre hevner seg ved å begå slike grusomme ting er dypere forklart i en artikkelserie av Bradley Thompson, link nedenfor.) 

En artikkel på TV4.se forteller følgende om de som begår slike aksjoner mot skoler: «– De säger att de upplevt kränkningar i skolorna, de har upplevt maktlöshet. De har upplevt vad de beskriver som ondska riktat mot dem … . skolattackerna är en form av hämnd» (link nedenfor).  

Den fjerde kategorien er den som klassifiseres som «gal manns verk». Et eksempel på dette siste er skytingen i Las Vegas i 2017, som på Wikipedia er omtalt slik: «On October 1, 2017, a  mass shooting  occurred when 64-year-old  Stephen Paddock  opened fire on the crowd attending the  Route 91 Harvest  music festival on the  Las Vegas Strip  in Nevada from his 32nd-floor suites in the  Mandalay Bay  hotel. He fired more than 1,000 rounds, killing 60 people and wounding at least 413. The ensuing panic brought the total number of injured to approximately 867. About an hour later, he was found dead in his room from a  self-inflicted gunshot wound. The  motive  for the shooting is officially undetermined.» 

Utifra det vi vet er det ingenting som tyder på at gjerningsmannen var muslim eller jihadist. (At gjerningsmannen var etnisk svensk betyr ikke nødvendigvis at han ikke var muslim; i Norge hadde vi terroraksjonen på Kongsberg i oktober 2021 hvor gjerningsmannen var etnisk nordisk, og han hadde konvertert til islam.)

Terror?

Var det en terroraksjon? Terror skjer når private aktører angriper mer eller mindre tilfeldige mål med en ideologisk begrunnelse. Angrepet på Charlie Hebdo, og angrepene utført av Breivik og Manshaus og Bråthen, var opplagt terrorangrep. 

Hvis det var slik at Andersson gikk etter personer med ikke-svensk bakgrunn, er det nærliggende å slutte at dette var en terroraksjon. Den ideologiske begrunnelsen er da sannsynligvis motstand mot innvandring. Lydopptaket vi nevnte ovenfor kan også tyde også på dette. 

Andersson levde visstnok på penger han mottok som sosialklient, og det er mulig at han følte en harme fordi han mente at disse innvandrerne av myndighetene, av staten, fikk en bedre/mer generøs behandling enn den han selv fikk. 

Statens legitime oppgave er å beskytte borgernes frihet, og det innebærer å forhindre at slike ting som denne massakren skjer. Selvfølgelig kan ikke staten sørge for at slike ting aldri skjer, men det er mulig å føre en politikk som reduserer sannsynligheten for at slike ting skjer. 

Våpen 

Som nevnt brukte Andersson et gevær han hadde lov til å eie og bruke (til jakt). Personer med rent rulleblad og et stabilt psyke bør absolutt ha lov til å eie slike våpen. Men hva hvis en våpeneier utvikler psykiske problemer? Å la politiet gjennomføre regelmessige tester av personer som har våpen for å finne ut om de kan bli farlige, synes å være en umulig oppgave. Hva hvis en psykiater finner ut at en av hans pasienter er ustabil og samtidig eier våpen? Bør psykiateren da ha plikt til å melde dette fra til politiet? Kan psykiateren i det hele tatt på legitimt vis spørre sin pasient om han har våpen? Vi har vanskelig for å se at dette skal være mulig. Men dersom en psykiater kommer til at en pasient er ustabil og får vite at denne personen har våpen, da bør han absolutt varsle politiet om dette. 

På den annen side bør politiet reagere dersom en person utad tydelig viser oppførsel som tyder på at han ikke er helt stabil. Da bør politiet finne ut om vedkommende har våpen, og hvis personen vurderes som farlig bør våpnene beslaglegges. (Vi snakker her om skytevåpen og tilsvarende, ikke kjøkkenkniver.)

Vi nevner dette fordi det har forekommet en rekke tilfeller USA hvor ustabile personer ikke er blitt fratatt sine våpen, og hvor de senere har benyttet disse våpnene til ulike former for angrep. 

At psykisk ustabile våpeneiere bruker sine våpen i kriminell aktivitet er det umulig å forhindre dersom de skaffet seg våpnene på en lovlig måte. 

Harme

Men den kanskje viktigste grunnen til at slike angrep forekommer er følgende: dersom en svenske opplever at myndighetene fører politikk som straffer svensker og belønner fremmede/flyktninger/innvandrere, kan enkelte svensker føle en harme overfor en slik politikk. (Dette kan skje i alle land, og ikke bare i Sverige.)

De som virkelig fortjener kritikk for en slik politikk er selvfølgelig ikke innvandrere og flyktninger, de som er å kritisere i såfall er politikere som fører denne politikken, og ikke bare dem, men også de som har stemt på de partiene disse politikerne kommer fra. 

Men det er slik at et overveldende flertall i befolkningen i alle land i Vesten, inkludert Sverige, støtter en politikk som er svært generøs overfor innvandrere/flyktninger. 

De som føler harme fordi de er av den oppfatning at flyktninger og innvandrere blir generøst  behandlet bør rette den harmen mot den store delen av befolkningen som støtter denne politikken. Det er bokstavelig talt å rette baker for smed å kritisere innvandrere for en slik politikk. 

Medansvar …? 

På den annen side bør også de politiske myndigheter forstå at dette kan bli en reaksjon. De personer som sitter i styret og stell bør forstå at dersom de fører en politikk og gjennomfører tiltak som kan oppfattes som for generøse for innvandrere/flyktninger, kan dette føre til voldelige reaksjoner mot innvandrerne. 

Dette er noe vi har sett flere ganger tidligere: Innvandrere/flyktninger er blitt trakassert av noen av landets opprinnelige borgere, sentre for asylmottak er blitt sabotert og i enkelte tilfeller påtent, enkelte innvandrere er blitt drept. 

Men det som dessverre er svært utbredt er å la ønsketenkning trumfe virkeligheten, og når politikere og folk flest vil ha generøse ordninger for innvandrere/flyktninger samtidig som de bare håper at hele den opprinnelige befolkningen finner seg i dette uten videre, ignorerer myndighetene et ikke ubetydelig problem. 

Man kan få inntrykk av at myndighetene presser igjennom den politikken de står for fordi dette er det riktige, og ikke legger stor vekt på at en slik politikk kan være direkte farlig for de innvandrere som de ønsker å behandle så generøst. 

Heldigvis har det ikke vært mange aksjoner av den typen Andersson sto for, og vi håper inderlig at det ikke blir flere. 

Fordeling 

Helt til slutt: noen avsnitt over skrev vi følgende: «… dersom en svenske opplever at myndighetene fører politikk som straffer svensker og belønner fremmede/flyktninger/innvandrere, kan enkelte svensker føle en harme overfor en slik politikk». Alle land i Vesten bedriver en fordelingspolitikk, en politikk som innebærer at en andel av borgerne oppnår fordeler på bekostning av en annen andel av borgerne. Praktisk talt hele befolkningen finner seg i dette uten å mukke, og ikke bare det, de støtter aktivt og intenst de partiene som fører denne politikken. Dette er altså en politikk som går ut på å belønne noen av landets borgere og å belaste andre – og kriteriene for hvem som belønnes og hvem som belastes avhenger av hvilken gruppe de ulike partiene hevder å representere.  

Praktisk talt alle godtar en slik omfordeling når det gjelder landets egen befolkning, men noen reagerer altså (med trakassering, kriminalitet og vold) dersom de som belønnes kommer fra et annet land. 

Dette er et uttrykk for en grunnholdning som kalles kollektivisme, og som innebærer at man støtter noen grupper, men er imot andre grupper. Nasjonalisme og rasisme er konkrete utslag av en  kollektivistisk grunnholding. 

Et annet utslag av av kollektivisme er at man primært betrakter tilfeldige individer som representanter for den gruppen de tilhører, og ikke primært som selvstendige individer. Terrorisme er også et utslag av kollektivisme: en terrorist går etter mer eller mindre tilfeldige personer som representanter for en gruppe (gruppen kan være en nasjon, tilhengere av en ideologi eller en religion, personer med en bestemt hudfarve).    

Det som er den eneste kuren mot slike holdninger holdninger som altså kan resultere i drap på tilfeldige mennesker, er individualisme. 

Dersom individualisme grunnlag for politikken betyr det at det ikke vil være noen statlige overføringer i det hele tatt. Individualisme innebærer at hver enkelt bestemmer over seg og sitt, og da kan hver enkelt bruke så mye han eller hun vil på å gi til andre, enten det er personer som bor i eget land eller personer som bor i andre land – eller «fremmede» i eget land. Under en gjennomført individualisme spiller slike ting som hudfarge og religion ingen rolle. Aktører som fremmer en individualistisk holdning har dessverre praktisk talt i dag ingen oppslutning; alle store aktører er kollektivistiske. Derfor vil heller ikke i overskuelig fremtid være noe løsning på det problemet som massakren i Örebro er et utslag av. 

Den fundamentale årsak til den grusomme aksjonen i Örebro er altså kollektivisme. Den sitter dypt i befolkningen og preger derfor både individer som Andersson og den politikken som føres med bred oppslutning i befolkningen. Òg så lenge denne oppfatningen sitter godt fast, vil vi fortsette å se grusomme aksjoner av den typen vi så i Örebro i forrige uke. .

.

.

https://www.vg.no/nyheter/i/KMXeq4/skoleskytingen-i-orebro-i-sverige-dette-har-skjedd

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/kilder-til-aftonbladet-massemorderen-skanet-enkelte/17426112/

https://www.tv4.se/artikel/7qTRgWLWukxyqdqrWOwTyY/ropet-innan-skotten-pa-skolan-ni-ska-bort-fran-europa

https://www.tv4.se/artikel/Dg6MDcTcpPwWTXXr9COwG/haer-aer-gemensamma-naemnaren-hos-personer-som-genomfoer-skolattacker

Thompson: Our Killing Schools 

https://www.theredneckintellectual.com/p/our-killing-schools-part-1?s=w

Vår omtale av terrorangrepet på Kongsberg 

Terrorangrepet på Kongsberg

Vår omtale av terrorangrepet på Bislett 

Terrorangrepet på Bislet

I denne podcasten samtaler Magnus og Vegard om boken Landet som ble for rikt, om fastpris på strøm og om drapet på Momika.

Ifølge en nettside vi nylig kom over (wtfhappenedin1971) representerer 1971 et vannskille i historien. Dette året innledet en utvikling i negativ retning, en utviklingen som har fortsatt nærmest kontinuerlig siden da. Vi, det vil si Vesten, er altså rammet av en nærmest kontinuerlig forverring på en rekke områder, en forverring som altså har pågått i mer enn 50 år. Hva var det som skjedde? Før vi går inn på dette skal vi se på bakgrunnen – hvordan så verden ut i perioden fra 1945 til 1970. (I hovedsak henter vi eksemplene fra Norge og USA, men man kan finne tilsvarende eksempler fra alle land i Vest-Europa.) 

Vekst fra 1945

I 1945 var store deler av Europa lagt i ruiner. Tyskland så nærmest ut som en branntomt; de fleste store byene var redusert til «rubble» (noe som var nødvendig for fullt og helt å overbevise tyskerne om at de måtte forlate den aggressive og barbariske ideologien de hadde sluttet opp om, nasjonalsosialismen). Store deler av Frankrike og Storbritannia var også ødelagt som resultat av krigshandlinger eller av tysk bombing; til godt ut på 60-tallet kunne man i sentrale deler av Europa se ruiner av bygninger som ikke var helt revet eller bygget opp igjen. Totalt hadde innpå 20 millioner mennesker mistet livet i annen verdenskrig (offisielle tall for Europa ligger mellom 15 og 20 millioner, det var også mange som mistet livet i Asia. I tillegg til dette kommer flere titalls millioner russere som også ble drept i denne krigen). Europa og USA var da ikke spesielt velstående rett etter krigens avslutning. 

Men så kom det en kolossal velstandsvekst. Tyskland liberaliserte sin økonomi under finansminister Ludwig Erhardt, en økonom som var inspirert av Ludwig von Mises, og den økonomiske vekst som skjedde etter dette ble unisont beskrevet som et mirakel: «Wirtschaftswunder», «Miracle on the Rhine», «det tyske mirakel». (Ikke-liberalister forstår ikke hva som gir økonomisk vekst, og når vekst skjer kan de ikke annet enn beskrive/forklare det som som skjer som et mirakel, som noe som er umulig å forstå.) En sterk økonomisk vekst fikk man også i de andre landene i Europa og i USA: «Jevnt over ble reallønnen fordoblet fra 1945 til begynnelsen av 1970-årene, men det private forbruket ble nesten tredoblet» (norgeshistorie.no, link nedenfor) – reallønnen økte altså cirka 5 % hvert år, mens forbruket økte med innpå 8 % per år. «Perioden fra slutten av 1940-tallet og fram til 1973/74 var en tid med høy økonomisk vekst i hele den industrialiserte verden» (ssb). 

De som husker så langt tilbake, og de som har fulgt med på kulturuttrykk som filmer og TV-serier som ble laget i denne tiden (altså mellom 1945 og 1970), kunne observere denne sterke velstandsveksten, den kom til uttrykk på alle mulige områder. Flere kunne ta lengre utdanningsløp, flere kunne kjøpe større og finere leiligheter (til og med med innlagt vann og klosett!), flere kunne kjøpe TV, flere kunne kjøpe bil, flere kunne reise på lange ferieturer med fly (å reise til Syden på ferie ble mulig og populært for en stadig større andel av befolkningen) – og de første reiser til verdensrommet skjedde på sekstitallet. (Jeg minner om at vi snakker om Vesten, og at vi maler med bred pensel.) USA gjennomførte et svært vellykket romfartsprogram, et program som til tross for noen alvorlige ulykker kulminerte med månelandingen i 1969. 

Men på 60-tallet begynte også en del problemer å vise seg. USAs forsøk på å hindre at Sør-Vietnam ble kommunistisk ble møtt med anti-amerikanske demonstrasjoner i store byer over hele den vestlige verden; disse demonstrasjonene var i hovedsak finansiert og organisert av den sovjetiske etterretningstjenesten KGB. I mange storbyer var det store studentdemonstrasjoner, mot «systemet»; vi fikk hippie-tiden som hyllet hedonisme, narkobruk og fri sex; det var enorme raseopptøyer i USA, og flere politiske ledere ble skutt og drept: John F. Kennedy, Robert Kennedy, Malcolm X, Martin Luther King. I 1972 ble guvernør George Wallace utsatt for et attentat, men han overlevde. Grupper som IRA og RAF gjennomførte tidlig på 70-tallet terroraksjoner i Storbrittania og Tyskland.  

Altså: Perioden fra 1945 til 1960 var en periode med stor økonomisk vekst, deler av veksten fortsatte utover 60-tallet og videre, men på 60-tallet var det også antydninger til endel viktige problemer. Disse problemene ble større utover 70-tallet.  

Intellektuelle trender fra 1960

Det er ideer som driver historien, og ideer fremsettes i bøker – bøker som Bibelen, Koranen, The Wealth of Nations, Das Kapital, Elementer, Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica, On the Origin of the Species har endret historiens gang. 

Fra omkring 1960 kom det ut en rekke bøker som nærmest umiddelbart fikk stor innflytelse på kulturen i Vesten: Silent Spring av Rachel Carson (1962), The Feminine Mystique av Betty Friedan, 1963, The Affluent Society av John Kenneth Galbraith (1958), Der eindimensionale Mensch av Herbert Marcuse (1964), To Kill a Mockingbird av Harper Lee (1960), Catch-22 av Joseph Heller (1961), The Death and Life of American Cities av Jane Jacobs (1961), The Golden Notebook av  Doris Lessing (1962), A Clockwork Orange av Anthony Burgess (1962), Tropic of Cancer av  Henry Miller (1961), Lady Chatterley’s Lover av D.H. Lawrence (1960), Lolita av Vladimir Nabokov(1958, opprinnelig 1955). Noe tidligere ble de såkalte Kinsey-rapportene om menneskelig seksualitet utgitt (1948,1953). Alle disse bøkene solgte svært godt og fikk stor oppmerksomhet og omtale – og altså innflydelse. 

Her er det både romaner og fag-bøker, og alle disse bøkene utfordret det som da – etter annen verdenskrigs avslutning – var dominerende og konvensjonelle holdninger. På grunn av oppmerksomheten de fikk ble kulturen derfor i stadig større grad preget av idéene som kom til uttrykk i disse bøkene. Bøkene tok opp feminisme, antirasisme, miljøproblematikk, og noen hadde et direkte politisk budskap. De bøkene som hadde et direkte politisk budskap var alle sterkt venstreorienterte, det vil si de forfektet ideer om statlig styring og kontroll og var imot  individualisme, den enkeltes ansvar for seg og sitt, markedsøkonomi, velstand.   

(Det kom også ut bøker som hadde en motsatt ideologisk tendens, viktigst av disse var Ayn Rands Atlas Shrugged (1957) og Milton Friedmans Capitalism and Freedom (1962). Disse bøkenes korrigerende innflytelse vil bli kort omtalt nedenfor.)  

Innflytelsesrike bevegelser 

I hovedsak kan man si at To Kill a Mockingbird ga en ny giv til bevegelsen for å gi afroamerikanere fulle rettigheter (i store deler av USA var Jim Crow-lovene fortsatt en del av lovverket, og afroamerikanere ble ofte diskriminert i en rekke sammenhenger). The Feminine Mystique startet den moderne feministbevegelsen, Silent Spring startet miljøbevegelsen, bøkene av Kinsey, Miller, Lawrence, Lessing og Nabokov påvirket sterkt den såkalte seksuelle revolusjon; og et viktig element her var også p-pillen, som kom i 1960. Bøkene av Marcuse og Galbraith skjøt fart i den venstreradikale bevegelsen som utover sekstitallet sto stadig sterkere blant studenter.     

Over hele Vesten ble det en sterkt økende interesse blant intellektuelle for det som skjedde i Kina. (Borgerkrigen i Kina endte i 1950 med seier til kommunistene, mens de mer vestlig orienterte nasjonalistene flyktet til øya Formosa/Taiwan). Til tross for at Kina var et kommunistdiktatur var det en rekke personer som fremhevet Kina som et ideal. Kommunistbevegelsen i Norge var opprinnelig en støttespiller for kommunistdiktaturet i Russland/Sovjetunionen, og Norges kommunistiske parti, NKP, var finansiert av Sovjet. Utover sekstitallet var det ikke lenger mulig å benekte at Sovjet var blitt et grusomt og fattig diktatur, og kommunistene så etter nye idealer og fant dem i Kina og Cuba. (Cuba var blitt kommunistisk etter en kort borgerkrig som endte med seier til Fidel Castros styrker i 1959. Castros kommunistdiktatur avløste militærdiktaturet som ble ledet av Fulgenico Batista.)

Kina-lojale kommunister i Norge startet avisen Klassekampen i 1969, og noen få år senere dannet de partiet Arbeidernes kommunistparti (dette partiet skiftet navn en rekke ganger, og nå heter det Rødt).   

Interessen for Karl Marx skjøt fart, og en ikke uviktig pådriver her var (senere Høyre-statsråd) Lars Roar Langslets bok Den unge Karl Marx og menneskets fremmedgjørelse, som kom i 1963. 

Pax forlag ble etablert i 1964 for å utgi pro-sosialistisk litteratur. Forlaget Oktober ble startet i 1970,  navnet var en hyllest til kommunistene som i oktober 1917 gjennomførte et kupp som stanset de inntil da noe famlende forsøkene på å gjøre Russland til et demokrati. (De aktørene som etter revolusjonen i februar 1917 forsøkte å innføre demokrati var dog ikke spesielt dyktige politiske spillere.)  

Antirasisme-bevegelsen og feministbevegelsen hadde i utgangspunktet som formål å arbeide for likestilling for alle mennesker uansett hudfarve og kjønn; og miljøbevegelsens utgangspunkt var å bekjempe forurensning. Disse bevegelsene sto altså i utgangspunktet for gode verdier og ideer. Men den politiske bevegelsen som skjøt fart på 60-tallet var sterkt venstreorientert. (Å være venstreorientert er å være tilhenger av statlig styring av økonomien, av inflasjonspolitikk, av statlig gjennomført utjamning, av et høyt skatte- og avgiftsnivå, av flere gratistilbud fra det offentlige innen helse, skole, forskning, kultur, etc.)

Til tross for at disse bevegelsene hadde nokså forskjellige utgangspunkter, viste det seg at det var en del fellespunkter mellom dem, og det ble en del overlapping. Når de i tillegg kunne finne solid forankring i verdier som hadde hatt en betydelig oppslutning i Vesten i innpå et par tusen år (kollektivisme, selvoppofrelse som ideal, motstand mot individuell frihet), kan man si at disse bevegelsene raskt vokste slik at de reellt sett ble forskjellige hoder på det samme trollet. Dette trollet fikk derfor stadig større innflytelse fra tidlig 70-tall. 

Fra 1971

De bøkene og de intellektuelle trendene vi har omtalt ovenfor preget et stort antall langtidsutdannede personer, og når disse etterhvert kom inn i viktige stillinger i politikken, i pressen, i media, i byråkratiet, i akademia, i NGOer, fikk de store muligheter til å direkte påvirke utviklingen.

Som nevnt lå disse personenes politiske orientering et godt stykke til venstre, men de andre bevegelsene vi har nevnt – miljøbevegelsen, antirasisme-bevegelsen, feminismen – vokste til å engasjere seg i langt mer enn å fokusere på et rent miljø og likestilling. 

Miljøbevegelsen, som mange fortsatt tror arbeider med å sikre et rent miljø, ble gradvis endret til en bevegelse som arbeidet mot menneskers bruk av naturen for å skape bedre liv for mennesker til å bli en bevegelse som hevdet at vi står overfor enorme problemer – slutt på jordens ressurser, hull i ozonlaget, befolkningseksplosjon, global oppvarming – og som derfor ville redusere menneskers velstand for å redde kloden. Dog, ingen av de problemene som denne miljøbevegelsen peker på er reelle. Men folk med bakgrunn fra miljøbevegelsen sitter i en rekke maktposisjoner, og fortsetter å bruke sin makt for å løse disse fiktive problemene, problemet som de hevder kun kan løses ved en kraftig nedsettelse av menneskers levestandard – dette for å hindre at kloden koker, for å ikke bruke opp jordens ressurser, etc. Men det må også nevnes at vi nå har slike ting som langt renere luft enn vi hadde for 30 og 50 år siden. 

Antirasisme-bevegelsen utviklet seg til å bli en bevegelse som hevder at rasisme er en form for undertrykkelse, eller at all undertrykkelse er en form for rasisme (formuleringen «sosial rasisme» illustrerer dette). De som sogner til denne holdningen mener at de som er velstående nødvendigvis har vært og er undertrykkere og at de som ikke er så velstående mangler velstand fordi de har vært og er undertrykt. Antirasismebevegelsen støtter derfor en rekke tiltak som er rent rasistiske, f.eks, kvotering på basis av rase, men slik at de favoriserer individer som tilhører raser som er underrepresentert eller ligger noe etter i velstandsutviklingen. (Egentlig er det feil å snakke om forskjellige raser når det gjelder mennesker, men det vanlige er å dele mennesker i inn i raser etter hudfarge.) Når antirasismebevegelsen krever kvotering på grunn av rase er den selv blitt rasistisk – denne antirasismebevegelsen er da virkelig antirasistisk fordi den ønsker at rase i enhver sammenheng skal være relevant for ansettelser, forfremmelser, opptak til studieplasser, etc.   

Feministbevegelsen utviklet seg fra en bevegelse som arbeidet for likestilling for kvinner, til å bli en bevegelse som kjemper imot menn. Ja, menn tjener i snitt noe mer enn kvinner, og menn er overrepresentert i enkelte høytlønnede stillinger, men dette er fordi kvinner oftere ikke tar de jobbene som krever lang utdannelse og lange arbeidsdager, og at kvinner også i blant tar noen års avbrekk mens de er relativt unge for å oppdra barn. Til tross for at kvinner lever lenger, ikke har de farlige eller de tyngste eller de minst prestisjefylte jobbene, sjeldnere sitter i fengsel, sjeldnere begår selvmord, og som regel kommer bedre ut med ved skilsmisse og ved barnefordelingssaker, mener feministbevegelsen at kvinner er undertrykt. Deler av feministbevegelsen krever at kvinner skal kvoteres inn i viktige stillinger, men de krever overraskende nok ikke at kvinner skal kvoteres inn som oljearbeidere, søppeltømmere, snekkere, elektrikere, murere, sjåfører, sjauere, etc.  

Feministbevegelsen har fått gjennom at enslige mødre blir tatt godt vare på av staten, noe som har medført at kvinner som skaffer seg barn uten å ha en mann som de kan etablere en hel familie med, i hvert fall økonomisk klarer seg rimelig godt. Et av de viktigste resultatene av feministbevegelses innflytelse er da en sterk svekkelse av familien. Dette har ført til at et betydelig antall gutter vokser opp uten å ha daglig omgang med sin far. Og også: Fra 70-tallet ble det slik at flere er skilt, flere er barnløse, flere bor alene.     

Det siste utslag av feministsbevegelsen er en ideologi som hevder at kjønn ikke er medfødt, men at det er sosialt konstruert. 

Vi vil si det slik at de verdier og ideer som ble formulert i bøker av den typen vi nevnte over, bøker som altså utkom rundt 1960, var sterkt menneskefiendtlige, og at etter at disse ideene hadde fått feste i eliten som satt i alle viktige stillinger, kunne de fra tidlig på 70-tallet prege kulturen i stadig større grad.  

Det som skjedde fra ´71 var altså at et stort knippe menneskefiendtlige ideer, ideer som hadde fått en moderne og aktuell formulering, ble anvendt på aktuelle problemstillinger, og at at disse idéene kom til å prege kulturen og politikken fra omkring 1970. Man kan også si at disse idéene og verdiene var sterkt irrasjonelle. (Rasjonelle ideer er ideer som har virkelighetskontakt, og rasjonelle verdier er verdier som fremmer menneskers liv. Irrasjonelle ideer og verdier er motsatt: de har ingen virkelighetskontakt og de fremmer ikke menneskers liv.) 

Et kort avbrekk

Den sterke negative utviklingen som altså begynte rundt 1970 har fortsatt frem til i dag. Det kom imidlertid til et kort og ikke spesielt dyptgående avbrekk i perioden fra slutten 70-tallet til cirka 2000, dette var den såkalte høyrebølgen (som over store deler av verden førte til privatiseringer, deregulering og økt frihandel) og den hadde enorm positive resultater – vi bare nevner at den over hele verden løftet et kolossalt antall mennesker ut av fattigdom. Men idéene som lå til grunn for denne bevegelsen var ikke godt forankret hverken i befolkningen eller i intellektuelle eliter, og høyrebølgen varte bare til cirka år 2000 og den negative tendensen fortsatte med stadig større tyngde fra da. De viktigste bøkene som inspirerte denne bevegelsen var bøkene av Rand og Friedman nevnt ovenfor. 

Hva var det som skjedde i 1971? 

Det som skjedde fra 1971 var at de idéene som kom til uttrykk i de bøkene vi har nevnt over begynte å få stadig større innflytelse på kulturen og politikken. 

Fundamentet i de idéene som kom til uttrykk i disse bøkene var kjent fra tidligere og hadde en viss forankring og oppslutning i kulturen – men det var i disse bøkene de ble formulert på en måte som innebar at de kunne omformes til praktisk politikk – innen kvinnefrigjøring/likestilling, innen antirasisme, innen miljø, innen økonomisk politikk, etc. 

De idéene som kommer til uttrykk i disse bøkene var i strid med prinsippet om individuell frihet, og derfor fikk de stadig mer negative konsekvenser etterhvert som tiden gikk. 

Det er mange grafene som er publisert på nettsiden vi henviste til innledningsvis illustrerer tydelig den negative utviklingen på en rekke forskjellige områder. (De fleste av grafene viser utviklingen i USA, men den er tilsvarende i resten av den vestlige verden.)

Den som ønsker det kan besøke nettsiden og se disse grafene klart og tydelig, og her vil vi bare gjengi noen få eksempler. 

Fra 1972 har produktiviteten økt 246 %, mens lønninger bare har økt 115 %, de mest velstående har hatt en bedre lønnsutvikling enn folk flest. Fra 1895 til 1970 var det liten inflasjon, mens fra 1971 har det vært stor inflasjon. Å kjøpe hus er blitt vesentlig dyrere i forhold til inntekt, tiden det tar å spare opp nok kapital til å kjøpe et hus er blitt vesentlig lenger. Antall land med bankkriser økte dramatisk. Statlig gjeld har økt kolossalt. Politiske taler er blitt mindre innholdsrike (!). Antallet reguleringer av økonomien har økt kolossalt (i USA målt i antall sider i «the Federal Register»). Alder ved første ekteskapsinngåelse har steget kraftig. Antall husholdninger med kun én voksen har økt kraftig, antall ugifte mødre har økt sterkt, antall barn per kvinne har sunket drastisk, antall tilfeller av overvekt blant barn og unge voksne har økt dramatisk, helsevesenets utgifter er økt kolossalt, antall leger i helsevesenet har økt noe mens antall administratorer i helsevesenet har økt kolossalt. Antall tilfeller av selvskading blant unge og antall tenåringer med depresjoner har også økt sterkt. Disiplinen i skolen er langt mindre enn den var tidligere. I de siste årene stadig flere blitt mer eller mindre avhengig av sosiale medier, og bruker enorm tid på sider som Facebook og Instagram og Snapchat og TikTok og of – både foran og bak kameraet. Det ser også ut til at jo mer tanketomme en type programmer er jo mer populære blir de: toppen eller bunnen her er de såkalte reality show som det finnes svært mange av.

Men heldigvis har voldelig kriminalitet gått kraftig ned siden cirka 1990 (en graf som viser dette er å finne på researchgate, link nedenfor). Vi vil dog poengtere at voldskriminalitet ikke omfatter all kriminalitet. 

Finnes det en enkelt faktor som illustrerer dette kursskifte?  

Vi ville vært heldige hvis vi kunne finne én enkelt ting som illustrerer dette skiftet som altså skjedde i 1971. Ja, en slik faktor finnes (selv om den ikke dekker 100 %, og selv om finnes andre  faktorer): Richard Nixon. Nixon var president i USA fra 1969 til 1974. Vi minner om at politikken som føres, ikke i detalj, men i store trekk, alltid et utslag av holdninger i befolkningen. Vi siterer fra kapitlet om Richard Nixon i boken USA: Fra frihetsideal til bananrepublikk. 

(Sitat begynner:) I 1971 hadde USA en inflasjon på noe under 6 % og en arbeidsløshet på noe over 6 %. For å prøve å hjelpe på disse problemene innførte president Nixon (1969-74) i august 1971 lønns- og priskontroll, og samme år tok han de siste skritt som opphevet koblingen mellom dollar og gull, noe som endelig fjernet den eneste sikring som kan gi stabile penger over tid: gullstandard. I mange år hadde dollaren vært verdt 7 kroner, pundet verdt 20 kr, og den tyske marken verdt 4 kroner, men etter at Nixon lukket det såkalte gull-vinduet, ble alle disse valutaene ustabile – når gullvinduet var lukket kunne sentralbankene redusere pengeverdien, noe som de styrende da som nå mener er en god ting. Overbevisningen om at lønns- og priskontroller og ustabil valuta er gode ting for en økonomi er basert på økonomiske teorier som er feil, noe den høye arbeidsløsheten og inflasjonen som kom utover syttitallet, bekreftet. Tiltaket ble kjent som «the Nixon shock»…. 

Denne omleggingen var en sterkt medvirkende årsak til den perioden med store økonomiske problemer som kom i årene etter, en tilstand som fikk navnet «stagflasjon» – en kombinasjon av «stagnasjon» og «inflasjon». 

Nixon åpnet også USAs forhold til kommunist-diktaturet i Kina ledet av tyrannen Mao Zedong, noe som førte til at Kinas diktatur på en rekke områder og av en rekke nasjoner ble akseptert som et legitimt regime. Det var også Nixon som startet «The War on Drugs», en «krig» som førte til at alle problemer forbundet med narkotika ble enda større, og at også utenforstående begynte å bli rammet av den reelle kriminalitet som forbudet førte med seg. 

Han etablerte også et stort antall offentlige organer: EPA (Environmental Protection Agency), CSPC (Consumer Product Safety Commission), OSHA (Occupational Safety and Health Administration), BNDD (Bureau of Narcotics and Dangerous Drugs). Han utvidet det som kalles «affirmative action», ordninger som innebar at enkelte grupper – afroamerikanere – skulle prioriteres i visse sammenhenger. 

Antall sider i Federal Register, som lister opp alle reguleringer som næringslivet må rette seg etter, vokste med 121 % under Nixon. Til sammenligning vokste antall sider kun med 19 % under Nixons forgjenger, Lyndon Johnson. Alle disse reguleringene la store hindringer i veien for det som er næringslivets oppgave: å produsere velstand, og for det som er politiets oppgave: å beskytte borgerne mot kriminelle. Nå skulle næringslivsfolk i enda større grad bruke tid og krefter på å sette seg inn i offentlige regler og fylle ut skjemaer, og politiet skulle forfølge folk som brukte andre rusmidler enn de som var akseptert. Begge disse viktige samfunnsinstitusjonene – rettsapparatet og næringslivet – ble pålagt å utføre oppgaver som gjorde det vanskeligere å skape og beskytte velstand. Vi kan også nevne at siden narkotika, på grunn av kulturens begredelige tilstand, er ettertraktet i betydelige grupper, vil et forbud føre til en sterk økning i reell kriminalitet. (sitat slutt).

USA er verdens sterkeste nasjon både kulturelt, økonomisk og militært, og det som skjer der påvirker resten av verden. Den politikken som Nixon førte i USA, ble i en viss grad, og kanskje i et annet tempo, også ført i de fleste land i Vesten. 

Nixons politikk innebar ustabile penger/inflasjon, kvotering, byråkrati, etc.  – og en voksende statsgjeld. De fleste av de grafene vi finner på nettsiden om hva som skjedde i 1971 kan spores tilbake til tiltak som Nixon innførte og som ble fulgt opp av alle presidenter etter ham (dog unntatt Reagan).   

Vi kan også nevne en svært innflytelsesrik bok som oppsummerte mange av de trendene som kom til uttrykk i bøkene ovenfor, og som støttet dem: John Rawls´ A Theory of Justice. Den ble utgitt i 1971.  

Oppsummering 

Det har vært en velstandsøkning i Vesten etter 1970, men utviklingen på en rekke områder er sterkt negativ. Den nettsiden vi henviste til innledningsvis viser dette på en rekke forskjellige områder. 

Det er ideer som styrer historien; fundamentale filosofiske ideer preger kulturen, og bestemmer dermed hvordan kulturen vil utvikle seg. Dersom kulturen preges av irrasjonelle ideer som kollektivisme, selvoppofrelse, ønsker om statlig styring og kontroll av det meste og et negativt syn på individuell frihet og markedsøkonomi, vil samfunnet bli rammet av en negativ utvikling – og med en negativ utvikling mener vi en utvikling som gjør at det blir vanskeligere å leve gode liv. Hvis kulturen i samfunnet domineres av irrasjonelle ideer, vil befolkningen ta til seg disse idéene, og den som er utstyrt med irrasjonelle metoder og prinsipper og verdier vil ha problemer med å forså verden – noe som vil føre til en øking depresjon og psykiske problemer.     

Man bør ha velstand, og en utvikling som gjør at velstanden blir stadig større og omfatter flere og flere. Man dette forutsetter rasjonelle ideer som individualisme, selvrealisering/rasjonell egoisme som etisk ideal, respekt for eiendomsretten og markedsøkonomi, dvs. velstand forutsetter at disse rasjonelle idéene står stert i kulturen, at de har stor oppslutning blant folk flest og i eliten.  

Dessverre har disse ideene i dag svært liten oppslutning, og det er derfor utviklingen går i negativ retning. Som sagt, vi har fortsatt en velstandsøkning, men som dataene på nettsiden vi henviser til viser har denne utviklingen for folk flest vært langt dårligere enn den kunne og burde ha vært. 

Velstand forutsetter individualisme, individuell frihet, markedsøkonomi og rasjonell egoisme. Jo svakere disse verdiene står i kulturen, jo dårligere blir velstandsutviklingen og tilværelsen for folk flest. 

Miljøbevegelsen førte til at det ble innført en rekke tiltak som begrenset produksjon og dermed velstandsveksten. Tiltakenes begrunnelse hadde ingen forankring i fakta. Antirasisme-bevegelsen førte til at det ble innført diskriminerings- og kvoteringsordninger som hadde som formål å favorisere visse grupper og dermed å straffe andre grupper. Dette begrenset produktiviteten og dermed velstandsveksten. Feminist-bevegelsen førte til svekkelse av familien, dermed til vanskeligere oppvekst forhold for et stort antall barn, noe som igjen førte til at de fikk ulike typer problemer når de ble voksne. Den direkte venstreorienterte politiske orienteringen førte til mindre individuell frihet, flere reguleringer av økonomen, mindre innovasjon, og dermed til redusert velstandsvekst. 

Og disse bevegelsene fikk direkte politisk innflytelse fra tidlig på 70-tallet. Så på spørsmålet om hva i helvete det var som skjedde i 1971 kan man svare at det som skjedde var at irrasjonelle og dermed menneskefiendtlige bevegelser sto så sterkt i kulturen at de fikk så stor innflytelse at deres verdier kunne bli direkte forankret i lovverket – og dermed i meget stor grad kunne bestemme politikken.  
.

.

.

https://wtfhappenedin1971.com

https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1803-hoyere-levestandard-mindre-forskjeller.html

https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/okonomisk-utvikling-og-verdiskaping

Kriminalitet i USA

https://www.researchgate.net/figure/Crime-rate-trends-in-the-US-1970-2010_fig4_313334646

https://www.statista.com/statistics/191219/reported-violent-crime-rate-in-the-usa-since-1990/

I denne podcasten samtaler Magnus og Vegard om EU-regler, regjeringskriser og Donald Trumps planer for Gaza.