I utgangspunktet handler feminisme om likestilling mellom menn og kvinner, men feministbevegelsen, som man kan si startet for om lag 180 år siden (mer om dette nedenfor), har gått gjennom flere faser; faser som gjenspeiler den ideologiske utvikling i samfunnet ellers, og som enkelte vil hevde har ført til at dagens feministbevegelse er fokusert ikke bare på helt andre verdier enn de som var bevegelsens opprinnelige grunnlag, men på verdier som er uforenlige med de verdier bevegelsen opprinnelig kjempet for.
Wikipedias artikkel om feminisme begynne slik: «Feminisme er et bredt samlebegrep for ulike sosiale og politiske bevegelser, tankeretninger og ideologier som arbeider for sosial, økonomisk og politisk likeverd mellom kjønnene. Ofte deles feminismen i tre brede tradisjoner kjent som liberal feminisme, sosialistisk feminisme og radikalfeminisme, gjerne kalt feminismens «tre store» idétradisjoner. Fra 1990-årene har interseksjonell feminisme blitt et rådende perspektiv og analytisk rammeverk i moderne feminisme og likestillingspolitikk. I 2025 gikk nærmere 30 norske feministiske organisasjoner og fagmiljøer sammen om en konsensusuttalelse for en inkluderende feminisme, som et felles grunnlag for feministisk arbeid i Norge fremover. Uttalelsen definerte feminisme som «et universelt menneskerettsprosjekt som bygger på solidaritet, interseksjonalitet og medmenneskelighet».»
Man kan merke seg at denne siste definisjonen ikke inneholder noe om kvinners situasjon/stilling/rettigheter. Kanskje dette kan tyde på at bevegelsen har oppnådd sine opprinnelige mål, men at de som driver bevegelsen allikevel ikke ønsker å legge den ned …. .
Utvikling
Opprinnelig hadde feministbevegelsen som mål å avskaffe all undertrykkelse av kvinner, noe som opplagt er en god ting, mens dagens typiske feminisme ser ut til å handle om å benekte kvinners identitet (ved å hevde at menn og kvinner i all hovedsak er identiske bortsett fra et par kun uvesentlige biologiske forskjeller og at menn kan skifte kjønn og bli kvinner), å motarbeide femininitet, og å bekjempe menn og maskulinitet (ved for eksempel hevde at menn er unødvendige, at deres måte å være på er krenkende, at maskulinitet er «toxic»), og å stille seg helt likegyldig til omfattende kvinneundertrykkelse i visse miljøer. Med andre ord: en bevegelse som begynte med et aktverdig formål endte opp i det totalt absurde.
At kvinner i en lang periode var undertrykt er opplagt og velkjent. Vi holder oss her i hovedsak til Vesten, men det var minst like ille, og ofte langt verre, andre steder. Vi kan kort nevne slike ting som enkebrenning i India – men dette skjedde i en kultur hvor det å leve videre som enke i praksis var nesten umulig; enker ble rammet av holdninger som innebar at det kanskje var bedre for enken å avslutte sitt liv. Denne grusomme skikken oppsto muligens rundt år 500, men ble forbudt av britene da India var engelsk koloni.
Omskjæring av småjenter oppsto antagelig i Nord- og Øst-Afrika for mer enn 2000 år siden og forekommer fortsatt den dag i dag i områder som Somalia, Etiopia, Jemen, Irak og blant migranter fra disse områdene. I Kina for om lag 1000 år siden oppstod den merkelige forestilling om at kvinners føtter burde være små, og dette førte til at småjenter fikk sine føtter bundet stramt inn slik at de ikke kunne vokse til normal størrelse. Med slike føtter hadde kvinner også en svært vanskelig for å bevege seg. Dette ble forbudt og opphørte utover 1900-tallet. Menneskeofring forekom i Inka- og Mayakulturene i Sør-Amerika, men her var det en slags likestilling, det var ikke bare unge jenter som ble drept for å blidgjøre gudene.
La oss også kort se på hva dominerende ideologier som kristendommen og islam sier om kvinners stilling.
Hos kristendommens viktigste teoretiker, Paulus, finner man et pålegg om at kvinner skal tie i forsamlingen. «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten» (1 Kor 14,34-35: ). Dette bibelordet sto sterkt, og først nylig har kvinner fått fremtredende roller i kristne menigheter (men det er fortsatt noen menigheter som adlyder Paulus på dette punktet). Den første kvinnelige prest i Norge ble ordinert omkring 1960, og det var da stor motstand i kirken mot at kvinner skulle bli prester. I dag er cirka en tredjedel av norske prester kvinner, men blant biskopene er fordelingen 50-50. I Storbritannia ble nylig en kvinne for første gang utnevnt til biskop av Canterbury, men det er nok lite sannsynlig katolikkene får en kvinnelig pave.
Innen islam er kvinner annenrangs mennesker. De kan bare arve halvparten av det er en mann kan arve; en kvinnes vitnemål i en rettssak er mindre verdt enn en manns vitnemål; kvinner og menn kan ikke sitte sammen under bønn og andre religiøse seremonier; i moskéer er det egne rom for kvinner. En mann kan ta opptil fire hustruer, og han kan skille seg nærmest etter eget ønske. For at en kvinne skal kunne skille seg må hun oppfylle visse betingelser, for eksempel dokumentere mishandling eller at mannen ikke kan få barn. I visse muslimske miljøer forekommer æresdrap overfor unge kvinner som ifølge deres nære mannlige slektninger har vanæret familien, for eksempel ved å inngå kjærlighetsforhold som familien misbilliger. Vi nevner også at islam tillater at jenter gifter seg – eller kanskje vi burde si giftes bort – fra de er ni år gamle.
Vesten
Men tilbake til Vesten (Vesten er de områder hvor verdier som individualisme, rasjonalitet, markedsøkonomi/frihandel, rettsstat og sekularitet i en periode etter opplysningstiden gradvis fikk større plass i kulturen; dette er ikke begrenset geografisk til Vest-Europa og Nord-Amerika). I en periode inntil for cirka 100 år siden var det slik at kvinner ikke hadde stemmerett, de kunne ikke eie, de kunne ikke arve, de kunne ikke vitne i rettssaker, de kunne ikke uten videre arbeide utenfor hjemmet, og hvis de hadde arbeid utenfor hjemmet og giftet seg, kunne de miste jobben. Ofte kunne de ikke velge hvem de skulle gifte seg med. Dersom en kvinne var gift hadde mannen rett til å ha sex med henne uansett hennes egne ønsker; inntil på 70-tallet var en mann som voldtok sin hustru juridisk sett ikke en forbryter. I Norge ble voldtekt innenfor ekteskapet kriminalisert først i 1971, og i andre land i Vesten skjedde en tilsvarende endring i lovgivningen fra 1965 til 1995 (Sverige 1965, USA 1993, Storbritannia 1991, Frankrike 1990). Vi nevner også at over store deler av Vesten fikk kvinner rett til selvbestemt abort først fra omkring 1970. Motstanden skyldtes i all hovedsak kristendommens innflydelse.
Det er altså riktig at kvinner i betydelig grad var rettsløse, juridisk sett, men de ble også reellt sett undertrykt gjennom normer og holdninger i kulturen. Allikevel var det også en utbredt oppfatning om at menn skulle beskytte kvinner; de fikk ikke adgang til tunge og farlige yrker som soldat, politimann, brannmann, gruvearbeider, sjømann. Ved ulykker og katastrofer var ordtaket «kvinner og barn [skal reddes] først».
Hvis vi går noen århundrer tilbake hadde kvinneundertrykkelsen også i Vesten en rekke groteske uttrykk (dette var før Vestens verdier, som vi nevnte over, fikk bredt gjennomslag i kulturen), det aller verste var forfølgelsen av kvinner som ble betraktet som hekser, gjerne sterke kvinner som levde annerledes enn det som var vanlig i miljøet omkring dem. I perioden fra ca 1450 til ca 1750 ble et stort antall kvinner torturert og henrettet (antall ofre er ukjent, beregninger ligger på mellom 50.000 og 200.000, men enkelte kommentatorer har anslått tall som er langt høyere enn disse), ofte brent, fordi de altså var hekser. En grunn kan være at disse kvinnene (noen av dem) helbredet syke med gamle, klassiske og velprøvde metoder, metoder som var i strid med det datidens legevitenskap betraktet som korrekt. Du skulle vel være unødvendig å nevne at alle datidens leger var menn. Det blir neppe riktig å legge all skyld for dette på kristendommen, selv om man i Bibelen finner følgende pålegg: «En heks skal du ikke la leve.» (2. Mosebok 22:17. I den siste Bibel-oversettelsen er ordet «heks» byttet ut med «trollkvinne»).
Å si mye om årsaken til den omfattende undertrykkelsen av kvinner ligger utenfor denne artikkelens tema, men vi kan nevne en lite plausibel, men utbredt teori. Den er å finne hos Friedrich Engels´ Der Ursprung der Familie, des Privateigenthums und des Staats (1884). Verket er basert på etterlatte notater fra Karl Marx, og vi gir kun en meget kort oppsummering: strukturen i kjernefamilien – far, mor, barn – er ikke naturlig eller evigvarende, den er formet av den økonomiske produksjonsmåten i samfunnet. Kvinneundertrykkelsen har ikke alltid har eksistert, men oppsto med privat eiendomsrett og klasseoppdeling. Overgangen til privat eiendom ga menn insentiv til å kontrollere arv, noe som resulterte i kjernefamilie, monogami (for kvinner) og patriarkalsk kontroll. Utviklingen av privat eiendom førte til oppdeling av samfunnet i klasser. Staten oppsto som et verktøy for den besittende klassen for å opprettholde kontroll over den eiendomsløse klassen. Det borgerlige monogamiet er basert på økonomiske interesser, snarere enn kjærlighet, dette for å sikre at formue arves av legitime barn. Ifølge Engels skal denne inntil nokså nylig typiske familiestrukturen ha oppstått før antikken. Engels mente at i et sosialistisk samfunn med felleseide produksjonsmidler, vil familien opphøre å være en økonomisk enhet, og kvinner vil bli fullstendig frigjort fra undertrykkelse.
Vi kan skyte inn at fenomenet forelskelse som en avgjørende faktor ved etablering av et parforhold er relativt nytt, det er en følge av individualisme og rasjonalitet. I kulturer hvor disse verdiene står sterkt vil unge mennesker forelske seg og ønske å danne familie og tilbringe sitt liv med den man er forelsket i. I kulturer hvor disse verdiene står svakt skjer valg av partner mer tilfeldig, eller det blir overlatt til familien (ofte de involvertes foreldre).
En lang periode var det slik at kvinner som regel ble henvist til å arbeide i hjemmet: stelle huset, lage og reparere klær, lage mat, oppdra barn – oppsummert i den tyske ordtaket «Kinder, Küche, Kirche». (Kirkens/religionens verdier var nært knyttet til oppdragelsen av barn.) En årsak til kvinner ble henvist til denne type arbeidsoppgaver kan være at de ble betraktet som mindre modne individer, individer som ikke var i stand til å utføre den type viktige oppgaver som menn utførte. Den som kanskje ga det sterkeste uttrykk for dette synet var filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860), som hevdet at kvinner er mindre rasjonelle enn menn, at de er grunne og i liten grad er i stand til selvstendig tenkning. Kvinner, mente han, er født til underkastelse, de er preget av barnslighet og er ikke i stand til å ta viktige avgjørelser. «Women remain children all their lives, for they always see only what is near at hand, cling to the present, take the appearance of a thing for reality, and prefer trifling matters to the most important … [they are] childish, silly and short-sighted, in a word big children their whole lives long».
Historiens mest innflytelsesrike psykolog, Sigmund Freud (1856-1939), mente at kvinner lider av noe han kalte «penismisunnelse». Jenter fikk, mente han, etter at de som barn hadde sett smågutter nedentil, en følelse av at de manglet noe, noe fundamentalt viktig, og de ble derfor preget av en følelse av utilstrekkelighet, misunnelse og avhengighet. Den banebrytende feministen Kate Millett oppsummerte i sin bok Sexual Politics (1970) Freuds syn på feminitet slik : «… By 1933 … Freud had come to define the feminine as a “preference” for passive aims, or to put it in his own somewhat paradoxical phrase “the active pursuit of a passive function.” … “The three most distinguishing traits of female personality, were, in Freud’s view, passivity, masochism, and narcissism».
Vi kommenterer ikke Freud ytterligere; vi vil bare si at det ikke er uten grunn til at enkelte kommentatorer betrakter hans verker mer som skjønnlitteratur enn som vitenskap. Vi nevner også at de fleste i dag antagelig ikke vil bruke merkelappen psykolog på Freud, de vil heller kalle ham psykoanalytiker.
Så, en liten oppsummering: kvinner ble undertrykt, og en grunn til dette kan være utbredte og aksepterte holdninger som fremtredende intellektuelle som Freud og Schopenhauer artikulerte og oppsummerte ved å si at kvinner er umodne og ikke i stand til å utføre viktige og krevende oppgaver (som om det å oppdra barn ikke er en viktig og krevende oppgave …..).
Mitt syn, et syn som er i samsvar med Vestens verdier, er at kvinner, fordi de i det store og hele er fysisk svakere enn menn, og fordi gode menn har et nærmest naturlig behov for å beskytte kvinner, ikke bør delta i stridende operasjoner i krig. De bør heller ikke, dersom de er i politiet eller i brannvesenet, plasseres på arbeidsområder som krever betydelig fysisk styrke. På alle andre områder bør kvinner og menn ha akkurat de samme rettigheter og muligheter; vi kan ikke se at det finnes noen saklig grunn til at det skulle være annerledes. Grunnen til at Freud og Schopenhauer kunne ha de meningen de hadde var at kvinner før og under deres samtid som regel ble presset inn i roller med få krevende oppgaver og lite ansvar, og dermed fikk få muligheter til å vise hva de kunne. Som nevnt over, noen av de sterke kvinner som valgte en mer selvstendig og markant rolle ble betraktet som hekser og led en grusom skjebne.
Undertrykkelsen av kvinner – både den som var nedfelt i lovverket, og den som var et uttrykk for holdninger i kulturen – ble gradvis opphevet, og i dag er, i hvert fall i Vesten, kvinner likestilt med menn på områdene nevnt over. Undertrykkelsen ble fjernet gradvis, men det skjedde ikke samtidig i alle land. Vi nevner bare noen få eksempler på ett område: stemmerett: Kvinner fikk stemmerett i Norge 1913, i Danmark 1915, i Sverige 1921, i Storbritannia 1928, i USA 1920. (Det var heller ikke alltid slik at før dette hadde alle menn stemmerett, for eksempel var stemmerett i en lang periode knyttet til det å ha en eiendom.) Det at kvinner fikk stemmerett førte dog ikke til at politikken/valgresultatene endret seg, kvinner fordelte seg på de ulike partier på akkurat samme måte som menn gjorde. Dog, man kan allikevel si at kvinner på den politiske skala til en viss grad ligger noe lenger til venstre enn menn gjør.
Vi skyter dog inn her at den nylige #MeToo-bevegelsen avslørte at kvinner opp til i dag altfor ofte ble svært dårlig behandlet, endog trakassert, i arbeidslivet (selv om en god del av de beskyldningene som fremkom antagelig var noe overdrevne).
Forskjeller?
Hvorfor er kvinner underrepresentert i harde vitenskaper som fysikk, matematikk, kjemi, astronomi og ingeniørfag? Er det fordi kvinner og menn har «different availability of aptitude at the high end», og at dette faktum ikke er «attributable to socialization»? På en konferanse med temaet «Diversifying the Science and Engineering Workforce» i januar 2005, ble dette hevdet av Larry Summers, som var president ved Harvard og som tidligere hadde vært finansminister i USA. Det Summers ga uttrykk for var i strid med det feministiske verdensbilde, og hvordan ble reaksjonene?
En av de som hørte Summers si dette reagerte slik: «When he started talking about innate differences in aptitude between men and women, I just couldn’t breathe because this kind of bias makes me physically ill». Hun som uttalte dette var en biolog ved MIT ved navn Nancy Hopkins. Selv om Summers etter klagestormen kom med flere presiseringer og unnskyldninger hjalp det ikke; heller ikke det at fagfolk konstaterte at det Summers ga uttrykk for var innenfor videnskapelig mainstream hjalp ikke: Summers måtte gå; han gikk av som president ved Harvard i 2006.
Denne hendelsen viser at enkelte prominente feminister (vi sier selvsagt ikke at dette gjelder alle, men det gjelder åpenbart prominente feminister, og de møter ikke betydelig motstand fra egne rekker) ikke respekterer fakta, at de ikke argumenterer på en logisk og faktabasert måte, og at de ikke tolererer at viktige personer avviker fra deres meget smale partilinje. (Kilde for denne fremstillingen er Andrews.)
Men så til de viktige spørsmålet dag: er det Summers hevdet sant? Er det slik at det er medfødte forskjeller mellom menn og kvinner?
I boken Warriors and Worriers hevder Joyce Benenson at menn historisk har konkurrert mer direkte med hverandre om status, ressurser og partnere. Dette skal ha favorisert «kriger»-strategier: større risikovilje, sterkere orientering mot hierarkier, større tendens til fysisk konkurranse, og større utholdenhet. Kvinner er annerledes, de passer bedre under merkelappen «bekymrere». Siden de føder barn er de mer fokusert på å beskytte sitt avkom og seg selv. Mens barna er små må de passe dem døgnkontinuerlig i lang tid, og derfor er de også mer orientert i retning av sine nærmeste (familie, klan). Kvinner er derved blitt mer forsiktige, og i større grad orientert i retning av relasjoner og trygghet. Slike forskjeller kan man observere når barn leker; gutteleker er i større grad preget av styrke og konkurranse, mens jenteleker i større grad innebærer samarbeid og kommunikasjon. En rimelig tolkning av dette er gutter/menn fra naturens side er mere risikovillige og konkurranselystne, og at jenter/kvinner fra naturens side er mer forsiktige og omsorgsfulle. Men siden mennesket har fri vilje kan ethvert individ skape sin personlighet slik at disse tendensene kan styrkes eller svekkes: menn kan velge å bli svært omsorgsfulle, og kvinner kan velge å bli svært konkurranselystne.
Vi avslutter dette denne seksjonen med et sitat fra boken hvor Benenson git uttrykk for sitt syn: «I believe that men and women have genes designed to confront different problems. These problems are reflected in the fears of young boys and girls. Boys and men are less afraid of death than girls and women are, and they take more frequent and greater risks. Parents who have both sons and daughters often learn that it’s much more difficult to get their boys to worry about things such as health or hygiene, worries that are extremely useful for protecting their lives. What do boys fear? Based upon my years of study of children and, more recently, adults, I believe that boys’ and men’s specialty is worrying about enemies. The enemy is their problem, and it is their responsibility to defeat it. Because the enemy is not always present, boys and men don’t worry all the time. Nonetheless, I believe that confronting the problem of the enemy has allowed human males to evolve a whole suite of instinctive reactions that still exist today» (s.24-25). Mer om dette er altså å finne i Warriors and Worriers.
Kvinner (og menn) i dag
Man kan si at feminismens første fase handlet om å gi kvinner likestilling på de ovenfor nevnte områdene, og over en periode ble dette gjennomført. Men hvordan er tilstanden for kvinner i dag? Vi ser på noen tall fra USA. (USA er den mektigste makt – ideologisk, økonomisk, kulturelt, militært – i verden, og det som skjer der sprer seg gjerne til de andre land i Vesten.)
For cirka 100 år siden var medianalderen for kvinner når de inngikk sitt første ekteskap cirka 21 år, men i dag er det cirka 29 år. Dog, mange lever som samboere før dette. En sterkt medvirkende årsak til dette kan være at kvinner i dag tar lengre utdannelser enn de gjorde for 30 og 50 år siden.
Andelen voksne kvinner som ikke er gift (eller samboende) er cirka 35 % (for 100 år siden var denne andelen cirka 15 %), andel ugifte mødre er cirka 40 %, cirka 18 % av kvinner i USA bruker antidepressiva og cirka 12 til 15 % går til psykolog.
Vi vil hevde at den normale tilstanden, det som burde vært tilfelle utifra hvordan virkeligheten er, altså utifra hvordan menn og kvinners personligheter og egenskaper egentlig er, er at man bør gifte seg og danne en stabil familie mens kvinnen er fruktbar (denne perioden varer fra hun er cirka 18 til hun er cirka 35). Å innlede et stabilt forhold og få barn bør da skje cirka midt i 20-årene, altså mens kvinnen er cirka 25.
Vi sier ikke at det passer for alle, og alle varianter er moralsk sett like akseptable, men dette er forhold som bør gjelde for de aller fleste, dette er forhold som bør være dominerende i en befolkning. Det som er best for alle er også at befolkningen opprettholdes, og helst vokser noe. Dette betyr at fruktbarhetstallet bør være cirka 2,1. I Vesten i dag ligger dette tallet langt under dette: i Norge er det 1,44, i Sverige er det 1,5, i Danmark 1,5, i Storbritannia 1,5, i USA 1,6. I land som Japan og Sør-Korea er det enda lavere (hhv. 0,76, 1,23)).
Vi sier absolutt ikke at det er noe galt med par eller personer som velger å ikke få barn, men dersom svært mange kvinner velger å ikke få barn eller velger å ikke få barn sammen med en mann de vil leve i et stabilt parforhold med, er det noe som er galt med kulturen. (Vi nevner også at innpå halvparten av barnløse kvinner sier at de ikke hadde planlagt å bli barnløse, de bare ventet med å få barn til det var for sent til å finne en akseptabel partner.) Dette innebærer at de verdier som finnes i kulturen er slik at de ikke fremmer solide og stabile familier, og derved ikke sikrer landets og befolkningens overlevelse på sikt.
Gode verdier, riktige verdier, moralske verdier, er de verdier som fremmer menneskers liv, de er verdier som virkelig gjør menneskers liv bedre. Derimot, hvis kulturen domineres av verdier som ikke fremmer liv, vil kulturen forfalle, og et tegn på et slikt forfall er at befolkningen reduseres. Grunnen til at mange velger å ikke få barn er at de ikke har tillit til den fremtiden som ligger foran dem, og dersom livsfiendtlige verdier dominerer vil fremtiden ikke være lys. Og som nevnt, det at kvinner tar lengre utdanningsløp fører til at mange av dem venter med å få barn til det kanskje er for sent. P-piller og muligheten til abort har også ført til at kvinner kan bestemme når de skal skaffe barn, og mange utsetter etablering av familie til de er ferdig med sin utdannelse. Siden kvinner er mest fruktbare tidlig i 20-årene, har dette som vi så over ført til at antall barn per kvinne har gått kraftig ned over hele Vesten.
Så, det har åpenbart skjedd noe som har ført til at etter at kvinner fikk full likestilling (i hvert fall juridisk sett) har utviklingen gått i en negativ retning: flere lever alene uten en partner, psykiske problemer øker, flere er ufrivillig barnløse, befolkningen reduseres. Vi skal forsøke å si noe om hvorfor det er blitt slik.
Historien
Det er vanlig å betrakte feminismen som en ideologi/bevegelse som har gått gjennom tre stadier, og her skal vi først gi en kort oppsummering av de to første stadiene, men innledningsvis må vi nevne den første feministen: Mary Wollstonecraft (1759-97). I sitt verk A Vindication of the Rights of Woman (1792) hevdet hun at kvinner er like rasjonelle som menn og derfor burde likestilles både med hensyn til utdannelse og ekteskap.
Feministbevegelsen oppsto dog først med Seneca Falls-erklæringen i 1848. Naturlig nok startet bevegelsen i USA, som på 1800-tallet gjennomgikk en enorm økonomisk vekst og dermed også fikk økende frihet (individuell frihet og økonomisk vekst styrker hverandre: har man den ene får man mer av den andre – hvis da ikke frihetsfiendtlige ideer får større tilstedeværelse/økende oppslutning i kulturen). Dog, slaveriet i sørstatene var et grusom unntak; det ble først opphevet etter borgerkrigen i 1865. (Etter borgerkrigen innførte sørstatene de såkalte Jim Crow-lovene som innebar en legalisert diskriminering av afroamerikanere. Disse lovene var gjeldende i omtrent 100 år.)
Erklæringen begynner slik: «We hold these truths to be self-evident; that all men and women are created equal», noe som er et sitat fra uavhengighetserklæringen, men med én viktig forskjell: Kvinner er tatt med.
Erklæringen krevde videre at kvinner skulle likestilles innen områder som politikk, familie, utdanning, arbeid, religion og moral. Innledningsvis nevnte erklæringen 19 eksempler på «overgrep og maktmisbruk» som hadde til hensikt å ødelegge en kvinnes «tillit til egne evner, svekke hennes selvrespekt og gjøre henne villig til å leve et avhengig og fornedret liv». Fordi kvinner ikke hadde stemmerett – en rett som var gitt til «de mest uvitende og fordervede menn» – ble de tvunget til å underkaste seg lover de ikke hadde samtykket til. Kvinner ble nektet utdanning og tildelt en underordnet rolle i kirken. Videre ble kvinner pålagt å være lydige mot sine ektemenn og hindret i å eie eiendom. De kunne heller ikke beholde lønn, den tilhørte juridisk sett ektemannen. Ved skilsmisse hadde kvinner også dårligere rettigheter. På bakgrunn av disse overgrepene oppfordret erklæringen kvinner til å «kaste av seg et slikt styre».
Deretter fulgte en liste med elleve resolusjoner som krevde at kvinner skulle anses som likestilte med menn. Resolusjonene oppfordret amerikanere til å betrakte lover som plasserte kvinner i en underordnet posisjon som «uten kraft eller autoritet». De tok også til orde for like rettigheter for kvinner i kirken og lik tilgang til arbeid.
Overraskende nok ble kravet om stemmerett for kvinner møtt med betydelig motstand. Faktisk, enkelte tidligere støttespiller trakk seg på grunn av dette kravet. Senere ble dette feministbevegelsens mest sentrale krav inntil stemmerett ble innført for kvinner 70 år senere.
Erklæringen inneholder også en rekke formuleringer som hevder at menn med viten og vilje undertrykker kvinner: «The history of mankind is a history of repeated injuries and usurpations on the part of man toward woman, having in direct object the establishment of an absolute tyranny over her.» «He has made her, if married, in the eye of the law, civilly dead.» «He has endeavored, in every way that he could, to destroy her confidence in her own powers, to lessen her self-respect, and to make her willing to lead a dependent and abject life.»
Allikevel, denne fiendtlige holdninger overfor menn preget kun i liten grad feministbevegelsens første hundre år; feminismens første fase handlet om likestilling, og hadde fokus på slike ting som stemmerett, utdanning, rett til å eie eiendom og til å beholde opptjent lønn. Det tok mer enn 100 år før de mannsfiendtlige holdningene begynte å dominere feministbevegelsen.
Likestilling
Et av feministenes krav er (var?) likestilling. Men mange var ikke tilfreds etter at kvinner hadde oppnådd full juridisk likestilling, mange krevde at det skulle være like mange kvinner som menn i styrer, råd og utvalg, og i viktige stillinger. Der har de i betydelig grad oppnådd sine krav. Men med hensyn til inntekt er det annerledes, der er det fortsatt slik at kvinner har lavere inntekt, totalt sett, enn menn har. (SSB: «Kvinners lønn er ca. 88 % av menns lønn i Norge (2024–2025)», noen år tidligere var prosentandelen lavere enn dette.)
Men det blir feil å bare se på gjennomsnittsinntekten for alle menn og sammenligne den med gjennomsnittsinntekten for alle kvinner; grunnen til at kvinner i det store og hele har lavere inntekt enn menn er at de velger kortere utdanningsløp, og at de ofte tar pause fra utdannelse eller arbeid for å føde og passe barn. Det spiller også inn at de i mindre grad enn menn er villige til å jobbe så mye som man må for å kvalifisere seg for en høy stilling. De som kommer opp i høye stillinger bruker gjerne svært mye tid på arbeid, de jobber kvelder og helger, og dette er noe man må for å virkelig å komme til topps i en rekke yrker. Kvinner er i det store og hele mindre villige enn menn til å legge ned en slik innsats i en karriere.
Vi kan også nevne at lønn ikke bare bestemmes av hvor verdifullt det utførte arbeidet er, lønn bestemmes også utfra hvor mange som er i stand til å utføre arbeidet. Hvis mange kan utføre et viktig arbeid blir lønnen lavere enn dersom kun noen få personer kan utføre dette arbeidet. Det er altså ikke full korrelasjon mellom viktig arbeid og høy lønn. Kvinner med relativt lav lønn utfører en rekke svært viktig oppgaver, men grunnen til at lønnen iblant er relativt lav er altså at det er mange som kan utføre disse jobbene.
Men det er et område hvor full likestilling ikke er mulig: familien. Familien er i visse sammenhenger en enhet – med hensyn til slike ting som økonomi, logistikk, prioriteringer mht. alt fra valg av skole og fritidsaktiviteter til ferieturer – og i visse sammenhenger må en slik enhet ha en leder. Ja, i de fleste sammenhenger må familiens medlemmer bli enige om viktige beslutninger, men det kan dukke opp situasjoner hvor man ikke blir enige om et valg som må gjøres, og da må en person foreta et valg på vegne av hele familien. Vi skyter inn at det viktigste ved god ledelse er tillit: de som ledes må ha tillit til lederen; de må ha tillit til at lederen er i stand til å foreta gode valg, og lederen må ha tillit til de han leder; han må ha tillit til at de som ledes lojalt følger det lederen har bestemt. En av de voksne må være lederen i familien. Dette kan være mannen, men det kan også være kvinnen. Dog, tradisjonelt sett har det vært mannen som har vært lederen. Når man velger en partner må man velge en som passer inn i den ledelsesstrukturen begge vil ha.
Et par i et stabilt forhold består gjerne av en mer maskulin person og en mer feminin person. (Det er ikke noe galt i at en kvinne velger den maskuline rollen og at en mann velger den feminine rollen.) Vi vil tro at kvinner flest ikke vil være tilfreds med en mann som ikke utøver eller ikke er i stand til å utøve denne lederrollen på en god måte. Dersom mannen er en tøffel vil hans kvinnelige partner som regel ha liten respekt for ham, og sannsynligheten for kjedsomhet og mulig utroskap, og dermed splittelse av familien, øker.
En familie bør bestå av personer som er glad i hverandre og som respekterer hverandre, den bør bestå av personer som er hensynsfulle og tolerante overfor svært mye av det som kan skje i en familie. (Ett eksempel: tenåringer flest leter etter en kurs for sitt liv, og de foretar i denne søkende fasen valg som de omkring dem ofte har vanskelig for å forstå. De voksne må håndtere dette på en klok og rasjonell måte.) I noen tilfeller må lederskap til, og hvis dette lederskapet svikter går familien i oppløsning.
Vi tar med korte beskrivelser av femininitet og maskulinitet: en feminin person er en er i stand til å vise omsorg og til å gjøre seg til et attraktivt mål for en som jakter på en partner; en maskulin person er en som kan beskytte sine nærmeste og som på en suksessfull måte kan søke etter en partner. Menn kan godt være feminine og kvinner kan godt være maskuline, det er ikke noe galt i dette – men et stabilt par vil praktisk talt alltid bestå av en maskulin person og en feminin person. At enkelte feminister vil hevde at kvinner ikke bør gå inn i en slik feminin rolle som nettopp definert, burde være velkjent.
Familien i dag
Det beste for barn er å vokse opp med sine biologiske foreldre i en stabil familie. Vi sier ikke med dette at alle andre modeller er dårlige, også oppløste familier – og familier med bonusbarn – kan fungere svært godt. Samtidig ser man at personer fra ustabile familieforhold er overrepresentert både blant de som strever med psykiske problemer og blant de som begår kriminalitet.
Vi vil allikevel presisere at det som er viktigst for barns oppvekst er stabile forhold, og man kan godt ha dette i en oppløst familie. Men stabile forhold er lettest å oppnå dersom man har en stabil familie hvor barns biologiske foreldre holder sammen inntil barna er voksne.
Dagens tendens med seriemonogami er ikke den beste ramme for barn å vokse opp i. Spesielt trenger gutter en fast hånd som er kontinuerlig tilstede, og dersom han vokser opp kun hos sin mor og ser sin far kun annenhver helg, er dette ikke det optimale oppvekstmiljø.
I de aller fleste går det bra uansett hvilke omgivelser et barn har, men en stabil familie reduserer sannsynligheten for at det problemer oppstår.
TV-serier
Kunsten kan forstås som et barometer for kulturen på den måte at de verdiene som dominerer i den mest populære kunsten, reflekterer de verdiene som har størst gjennomslag i samfunnet. Ofte er det også slik at de som skaper kunst ligger i forkant av det man vel kan kalle en slags ideologisk utvikling, og de bruker sine verker til å fremme visse verdier og ideer og holdninger. Slike verdier og holdninger finner man i alle typer kunst: i musikk, i litteratur, i film, i arkitektur – men også i TV-serier. Å gi en fullstendig oversikt over alle disse kunstartene her, er umulig, men vi skal se på en meget populær sjanger: komiserier på TV. Det vi skal se på er en utvikling som har funnet sted innenfor det som på amerikansk heter «sitcoms». Også her er det USA som viser veien, USA er som nevnt verdens viktigste og sterkeste makt, både militært økonomisk og kulturelt.
Hvis vi ser på noen populære amerikanske komiserier fra åttitallet og frem til i dag – Seinfeld, Frasier, Cheers, Friends – så er det slik at ingen av hovedpersonene er å finne i relativt normale ekteskap (selv om de alle er i omkring 30 år gamle).
Den serien som i størst grad speilet kulturen var Cheers (innspilt 1983-1993); den ble nominert til Emmy 117 ganger og fikk seks Golden Globes. Hovedpersonene er den sjarmerende rundbrenneren Sam Malone, og hans utkårede Diane Chambers – men det blir aldri noe stabilt forhold mellom dem, de er begge for grunne og prinsippløse og korttenkte til at de kan etablere et varig forhold.
Forfattere gir ofte sine personer navn som illustrerer deres personlighet; Sam Malone kan leses som Sam Alone – som rundbrenner forblir han alene. Diane Chambers er en fjollete akademikewannabe som leser bøker av folk som Pierre Teilhard de Chardin og Nathaniel Branden, men som tilbringer alt for liten tid i sitt «chamber» til å kunne sette seg inn i noe som helst. Det eneste ektepar vi ser i serien er det svært lite vellykkede ekteskapet mellom Frasier Crane og Lilith Sternin: «Lilith» betyr «nattvesen» eller «demon», og en som er «stern» er svært lite fleksibel. Også Norm er gift, men vi ser aldri hans hustru i serien. Carla er gift, men hennes mann er så og si alltid borte. Cheers fikk spinoffen Frasier, og der dukket Fraisers bror Niles opp. Niles, som sitter fast i et ulykkelig ekteskap med Maris (som vi aldri ser på skjermen), forelsker seg i Frasiers assistent Daphne, men det tar mange år før han våger å gi uttrykk for sine følelser om henne – han er for mye tøffel til å skille seg og til å erklære seg overfor Daphne.
Som nevnt er alle hovedpersonene i Friends single; Ross giftet seg tre ganger, men alle ekteskapene ble oppløst etter kort tid (hhv. 7 år, 4 uker, 24 timer). I nyere serier som Big Bang Theory og Two and a Half Men er ingen av hovedpersonene i et stabilt parforhold. Alle personene er promiskuøse, eller ønsker å være det. Disse seriene forteller at ekteskapet, det å være i et stabilt parforhold, ikke har høy status.
Men det finnes også serier som har en litt annen vinkling, en av dem er Modern Family, og en annen er Rosanne. To av de tre mannlige hovedpersonene i serien Everybody Loves Raymond er gift, men de er alle fremstilt som svake personer.Den kanskje mest familiepositive serien var The Cosby Show, men serien ble tatt av luften da det kom for en dag at Bill Cosby over flere tiår hadde dopet kvinner og misbrukt dem seksuelt. Han ble dømt for dette i 2018, men dommen ble senere opphevet av prosessuelle grunner.
Hovedpersonene i serien Married with Children er som man kan se av navnet, gift, men man kan ikke si at ekteskapene er velfungerende. Selv etter omhyggelig leting er det umulig å finne en eneste beundringsverdig person i serien. Hovedpersonene i seriene Murphy Brown, Golden Girls og Reba er alle kvinner, og i disse hylles det å være ugift mor. Enkelte konservative politikere kritiserte denne fremstillingen av enslige mødre og ga uttrykk for det syn at familien var det beste rom for å skape et godt miljø for barns oppvekst; reaksjonen på slike utspill var lite annet enn ren latterliggjøring, og denne reaksjonen kom fra akademia, fra pressen og fra skuespillermiljøet.
Det syn på parforhold/ekteskap som ble fremstilt i disse nye serien er sterkt forskjellig fra det man kunne se i serier som ble laget på 50- og 60-tallet: I Love Lucy, Lucy Show (i disse to seriene er det samme hovedperson, men i den første serien er hun gift, i den andre serien er hun enke), Dick van Dyke Show, Leave it to Beaver, The Brady Bunch, Mr. Ed. Alle hovedpersonene kom fra familier som i stor grad fungerte godt. Dog, mannen klarte til slutt å løse alle problemer. De fleste kvinnene var hjemmeværende, men når de forsøkte seg i arbeidslivet gikk det ikke alltid så godt.
Disse komiseriene illustrerer en markant utvikling i synet på familien: i den første fasen var familien en trygg ramme for alle, etterhvert begynte familien å slå sprekker, og i den siste fasen er familien nærmest ikke-eksisterende.
I sin viktige bok Sexual Politics (1970), kritiserte Kate Millett, som vi nevnte over, patriarkatet, og hun mener at familien er patriarkatets viktigste institusjon. Hun hevdet at man måtte tenke nytt når det gjelder sosiale institusjoner og tradisjoner, og mange til tolket dette som om at feminismen krevde at familien måtte oppløses. Enkelte har hevdet at Millett hadde uttalt at «The family must be destroyed…», men det finnes ingen gode kilder på dette. At dette allikevel ble et viktig tema i feministbevegelsen er opplagt.
Denne holdningen fikk stor innflytelse i alle intellektuelle miljø, og dette omfatter altså også de som som skrev komiserier for TV.
Den andre fasen
Det andre fasen startet for alvor på 60-tallet. Det er viktig å ta hensyn til konteksten her, dette var en periode hvor det etter annen verdenskrig avslutning hadde vært en kolossal velstandsøkning, men samtidig var venstreorienterte ideer var på sterk fremmarsj; å være venstreorientert er å ønske mer statlig styring, flere statlige støtteordninger, høyere skatter og avgifter, flere reguleringer, ytterligere innskrenkinger på individuell frihet og reduksjon av den enkeltes ansvar for seg og sitt.
Økende velstand innebar at flere kunne ta høyere utdannelse, og i akademia var det venstreorienterte og postmoderne ideer som dominerte. En av de tidlige feministene, Betty Friedan, foreslo i sin bok The Feminine Mystique (1963) at kvinner burde få høyere utdannelse på statens/skattebetalernes regning. Ordninger med statlig støtte til studenter ble innført i USA i 1965.
Mange av de mest aktive feministene gikk også inn i akademia, og der ble de sterkt influert av disse venstreorienterte og postmoderne ideene. Venstreorienterte ideer innebærer også støtte til grupper som blir definert som svake, og motstand mot grupper som ble definert som sterke: de som ble betraktet som vellykkede og sterke ble nærmest automatisk betraktet som ansvarlige for undertrykkelse av de som var mindre vellykkede. Postmodernistiske ideer innebærer at alt er relativt, at fakta er fleksible, at det ikke finnes prinsipper, at det ikke finnes objektive sannheter, at de som er undertrykt har rett og at de som da undertrykker har feil, og at fattigdom er et tegn på at man er undertrykt og at velstand og suksess er et tegn på at man er en undertrykker. Disse idéene og holdningene kommer etterhvert til å prege feminismens tredje fase.
Feminismens første fase oppnådde det mange mente var de viktigste kravene: likestilling, men i den andre fasen ble det fokusert mer på kampen mot undertrykkelse. De venstreorienterte, og dette inkluderer da de aller fleste prominente feministene, mente at Vesten var et patriarkat, og at kvinner fortsatt var undertrykt – om ikke formelt så sto patriarkatet fortsatt sterkt. Disse aktivistene mente at statlige tiltak var nødvendige for å sikre likestilling mellom menn og kvinner.
En holdning om at det ikke var essensielle forskjeller mellom menn og kvinner ble også stadig mer fremtredende, og dette førte til kravet om at kvinner måtte inn i tidligere mannsdominerte yrker. Det ble også lagt vekt på at det er faktum at kvinner hadde lavere inntekter enn menn, og mange feminister kjempet imot den tradisjonelle rollen kvinner hadde hatt som mor og hjemmearbeidende. Mange hevdet også at kvinner ikke trengte menn til noe som helst (bortsett fra til å unnfange barn): Slagordet var: «En kvinne trenger en mann like mye som en fisk trenger en sykkel» (Dette slagordet stammer fra omkring 1970.)
I tidligere tider var det å være enslig mor en uheldig situasjon, men nå ble den hyllet: En enslig mor er så heldig at hun ikke er undertrykt av en mann. Nå kom det også statlige ordninger som innebar at enslige mødre fikk så mye støtte at de godt kunne klare å forsørge seg og sine barn uten å måtte ha en mann som bidro.
Samtidig krevde feministene også støtteordninger fra staten, og de krevde også kvoteringsordninger: Statlige støtteordninger gjør det mulig for kvinner å forsørge en familie uten barnefarens inntekt, og kvotering var nødvendig for å oppnå likestilling i visse typer posisjoner. (I Norge er slik kvotering dog kun gjennomført i visse bedrifters styrer, og i akademia benyttes en moderat kvotering dersom kandidater er omtrent like kvalifisert. De fleste andre land har mindre statlig pålagt kvotering enn Norge.) Allikevel fikk kvinner plass i yrker som krevde fysisk styrke, som for eksempel brannmann, politi og soldat. I noen tilfeller ble kravene som tidligere ble satt for mannlige utøvere av disse yrkene redusert for at også kvinner skulle være i stand til å oppfylle dem.
(Brenda Bergman klarte ikke en opptaksprøve for å bli brannmann i New York, og i 1982 saksøkte hun brannvesenet. Hun hevdet at de brukte et urimelig fysisk testopplegg, et opplegg som diskriminerte kvinner. Etter dommen ble hun og om lag 40 andre kvinner som ikke hadde klart den gamle testen, tatt inn som de første kvinnelige brannmennene i New York. Det finnes også en lignende sak fra Storbritannia. Avon Fire & Rescue Service foretok endringer i et styrketest element i sin opptaksprosess fra 35 kg til 30 kg i en løfteøvelse, fordi den tidligere vekten var basert på feil antakelser om utstyrets faktiske vekt.)
Det har forekommet tilfeller hvor kvinnelige brannmenn ikke har vært i stand til å utføre nødvendig redningsarbeid som en mannlig brannmann opplagt ville klart, og det har også ofte forekommet tilfeller hvor kvinnelig politibetjenter ikke har hatt den fysiske styrke som har vært nødvendig for å bringe en voldelig og uregjerlig kriminell mann under kontroll.
Å ha kvinner i slike yrker og posisjoner setter publikum i fare. Det ser ikke ut til at feministene bryr seg om dette, for dem er det viktigere å få kvinner inn i slike yrker enn å sikre publikums trygghet.
Men det var ikke bare i arbeidslivet at kvinner etter politisk press klarte å komme seg inn på arenaer som tidligere var manns-dominerte, også ulike typer foreninger og sammenslutninger forbeholdt menn, ble åpnet for kvinner, ofte etter rettssaker. Blant disse var Rotary og Lions. En av de mest kjente sakene gjaldt United States Jaycees, en organisasjon som bedrev ledelsetrening og nettverksbygging for unge menn. En dom i høyesterett i 1984 slo fast at staten kunne kreve at denne type organisasjoner også tok opp kvinner som medlemmer.
Som kjent skjer mange former for læring gjennom sosial omgang med personer med lignende erfaringsbakgrunn. Arenaer forbeholdt kun menn – eller kun kvinner – kan være nyttig med hensyn til å utvikle rolleforståelse, ansvar og identitet. Slike ting kan bli vanskeligere i kjønnsblandede miljøer.
Det som skjer er altså at kvinner vil inn på tidligere mannsdominerte områder, men det skulle være unødvendig å si at det motsatte – at menn vil inn på områder tidligere forbeholdt kvinner – svært sjelden har forekommet. (Transer blir kort omtalt nedenfor.)
Tredje fase
I denne fasen ble det å bekjempe patriarkatet og alle det utslag noe nær en hovedoppgave for feministbevegelsen. Christina Hoff Summers beskriver dette skiftet slik i sin klassiker Who Stole Feminism (1994):
«The idea that women are in a gender war originated in the mid sixties, when the antiwar and antigovernment mood revivified and redirected the women’s movement away from its Enlightenment [classical] liberal philosophy to a more radical, antiestablishment philosophy. The decisive battles of the sexual revolution had been won, and students here and on the Continent were reading Herbert Marcuse, Karl Marx, Franz Fanon, and Jean-Paul Sartre and learning how to critique their culture and institutions in heady new ways. They began to see the university, the military, and the government as merely different parts of a defective status quo.
Betty Friedan and Germaine Greer would continue to offer women a liberal version of consciousness raising whose aim was to awaken them to new possibilities of individual self-fulfillment. But by the midseventies, faith in liberal solutions to social problems had waned, and the old style of consciousness raising that encouraged women to seek avenues of self-fulfillment rapidly gave way to one that initiated women into an appreciation of their subordinate situation in the patriarchy and the joys and comforts of group solidarity.
Having «transcended» the liberalism of Friedan and the fierce individualism of Greer, feminists began to work seriously on getting women to become aware of the political dimension of their lives. Kate Millett’s Sexual Politics was critical in moving feminism in this new direction. It
taught women that politics was essentially sexual and that even the so-called democracies were male hegemonies: «However muted its present appearance may be, sexual dominion obtains nevertheless as perhaps the most pervasive ideology of our culture and provides its most fundamental concept of power.»
The New Feminists began to direct their energies toward getting women to join in the common struggle against patriarchy, to view society through the sex/gender prism. When a woman’s feminist consciousness is thus «raised,» she learns to identify her personal self with her gender.» (s.23)
De første tegn på at feminismen hadde gått inn i enda en ny fase kunne man observere på 1990-tallet. De verdiene som kom inn i akademia på 60- og 70-tallet hadde nå ført til at langtidsutdannede, og ikke bare kvinner, men også menn, i betydelig grad ble preget av disse idéene: marxisme og postmodernisme. I denne fasen ble feministbevegelsen fokusert om verdier som da sto og fortsatt står sterkt blant langtidsutdannede, aktivister og akademikere, men som står svakt blant kvinner flest. Kamp mot undertrykkelse, og kvinner i Vesten var alle systematisk undertrykt av patriarkatet.
Denne fasen var altså preget av marxistiske og postmodernistiske ideer, og besto således for en stor del av motstand mot alt som disse aktivistene betraktet som undertrykkelse, og støtte til alle de betraktet som undertrykte (også mht. forhold som ikke nødvendigvis hadde med kjønn å gjøre). De som sto for undertrykkelsen – menn – ble utsatt for alt fra latterliggjøring (i komiserier på TV) til trakassering og urettferdig behandling i rettsapparatet i saker som hadde med skilsmisse og barnefordeling å gjøre (dette siste var et resultat av at feminister tidligere hadde fått gjennomslag i lovverket som favoriserte kvinner).
(Vi vil hevde at marxistiske og postmodernistiske ideer et irrasjonelle. Å være rasjonell er å være virkelighetsorientert og logisk, å være irrasjonell er da å mer eller mindre ignorere virkeligheten, dvs. å fornekte fakta. Eksempler på irrasjonelle ideer er da kollektivisme, ønske om ufrihet/statlig styring og kontroll, selvoppofrelse, kortsiktighet, prinsippløshet, å la ønsketenkning trumfe fakta.)
Det kan se ut som om den viktigste saken for feminister – for de som var aktive i denne tredje fasen – er å hevde at transkvinner også er kvinner. Å hevde at en person som er født som mann kan bli en kvinne er et eksempel på at ønsketenkning trumfer fakta, det er å benekte et opplagt biologisk faktum.
Vi vil skyte inn her at dersom en person som er født som mann ikke ønsker å gå inn i en tradisjonell mannsrolle, men heller vil inn en kvinnerolle, bør han ha all rett til dette på de aller fleste områder. I utgangspunktet bør en slik person møtes med respekt og forståelse. Hvis vedkommende ønsker å få utført operasjoner og hormonbehandling som gjør at hans kropp i større grad vil ligne en kvinnes kropp og dermed fremstå som mer kvinnelig, bør han også har rett til dette dersom han selv vil bekoste slik behandling. Men dette betyr ikke at han blir en kvinne. Slik vi ser det bør vedkommende ikke ha rett til å delta i kvinneklasser i sport, han bør ikke ha rett til å sone kvinnefengselet dersom han begår en kriminell handling, og han bør ikke ha rett til å bruke kvinnetoaletter.
Men de aktive i feministbevegelsens tredje fase hevder med stor iver og entusiasme at disse personene er kvinner. «Transkamp er kvinnekamp» var en av parolene i demonstrasjonstoget på kvinnedagen i Oslo i 2026. (Toget var for øvrig ganske kort, kvinner flest deler naturlig nok ikke slike synspunkter.)
Slik vi ser det er dette – å hevde at transer er kvinner – å fornekte et opplagt faktum. Dette er en kombinasjon av postmodernistisk faktafornektelse og en marxistisk kamp for en gruppe som er undertrykt. Å i alle sammenhenger å likestille transkvinner med kvinner er å utsette kvinner for fare; en slik likestilling medfører at menn (personer som er født som gutter/menn) vil få adgang til rom og områder og aktiviteter som tidligere var og som bør være forbeholdt kvinner. Det feministbevegelsen står for her er reelt sett å utsette kvinner for fare, og for bokstavelig talt urettferdig konkurranse. Feministbevegelsen har altså gått inn i en fase hvor det viktigste ikke er å arbeide for likestilling for kvinner og kvinners rettigheter, men å hjelpe undertrykte som påstår at de er kvinner og som vil inn på arenaer som tidligere med god grunn var forbeholdt biologiske kvinner.
J. K. Rowling er en av de mer prominente personene som har hevdet at transer ikke er kvinner, og hun har møtt stor motstand fra feminister. (Dette har gått så langt at enkelte nekter å lese Harry Potter-bøkene.) Et stort antall fremtredende forfattere og andre intellektuelle har gitt uttrykk for sterk motstand Rowlings synspunkter, og for støtte til trans-inkludering på alle arenaer. Mer enn 1200 forfattere, redaktører og journalister i USA og Canada signerte et åpnet brev der de skriver at «transkvinner er kvinner, transmenn er menn, transrettigheter er menneskerettigheter». Blant de som signerte finner man Margaret Atwood og Roxane Gay. I Storbritannia ble en lignende erklæring undertegnet på 1500 forfattere, redaktører og akademikere.
Vårt syn er at disse 2700 fornekter et opplagt biologisk faktum. På den annen side: Hvis de som står bak denne kampanjen med «kvinne» ikke tenker biologisk kategori, men sosial rolle, så har de et poeng. Men det blir allikevel feil å si at en sosial rolle bestemmer biologi. At en mann ikke vil inn i den typiske mannsrollen, men heller vil inn i en typisk kvinnerolle, er som nevnt i utgangspunktet noe man må aksepterer og respektere på mange områder, men vi vil som nevnt fastholde at personer som er født som menn ikke hører hjemme i kvinneidrett, på kvinners toaletter eller i kvinnefengsler.
I en 20-års periode fra cirka midt på 90-tallet ble et meget stort antall unge jenter utsatt for grove seksuelle overgrep i en rekke små byer i Storbritannia. Mest oppmerksomhet fikk det som skjedde i Rotherham, men det samme skjedde også en rekke andre steder. Langt flere enn 1000 jenter ble utsatt for voldtekt og tvunget inn i prostitusjon, og de som sto bak var gjenger som i all hovedsak besto av innvandrede muslimer. (Muslimer har ofte et ikke spesielt respektfullt og positivt syn på ikke-muslimske kvinner; vi sa noe om islams kvinnesyn over.) Både politiet, barnevernet og sosialapparatet kjente til at dette foregikk, men unnlot å reagere – antagelig for ikke å bli beskyldt for å være rasistiske. (Å hevde at kritikk av islam er et uttrykk for rasisme er også fullstendig irrasjonelt; islam er en ideologi, det er ikke en biologisk kategori slik rase er.)
Jentene i Rotherham ble ikke bare sviktet bare av politiet og av sosialapparatet, de ble også sviktet av feministbevegelsen. Her var det snakk om godt over 1000 tenåringsjenter som ble voldtatt, foret med narkotika og tvunget inn i prostitusjon. Men når gjerningsmennene var i all hovedsak var muslimer valgte feministene å ignorere problemet: Her måtte feministene velge mellom to undertrykte grupper – unge kvinner eller innvandrere/muslimer – og de valgte å støtte muslimene. Sakene fikk etter en god del år noen oppmerksomhet, og ble allment kjent omkring 2013 – 2014. Flere titalls personer ble etter hvert dømt i disse sakene.
Hvorfor valgte feministene å støtte muslimene? Som nevnt ovenfor utviklet feministbevegelsen seg i sin tredje fase til å være mer opptatt av å bekjempe undertrykkelse enn å kjempe for kvinners frihet og rettigheter. Det at muslimer ifølge enkelte er langt mer undertrykt enn kvinner, førte til at det ikke var vanskelig for feministbevegelsen å ignorere tusenvis av overgrep mot unge kvinner og heller fokusere på undertrykkelsen av muslimer.
Dette er også grunnen til at feministbevegelsen nærmest totalt ignorere den undertrykkelse av kvinner som forekommer i visse muslimske miljøer: tvangsekteskap, omskjæring, pålegg om å gå med burka og hijab, æresdrap. Det var en periode da feminister brant BHer for å protestere mot undertrykkelse, men det er få feminister som reagerer på en tilsvarende måte overfor burka og hijab.
Kanskje det mest absurde utslag av denne holdningen er feministers støtte til de som ønsker å etablere en palestinsk stat: feministene allierer seg da med islamistiske terroristgrupper som Hamas og Hizbollah. Hvis en slik stat opprettes blir det reelt sett et islamistisk diktatur, og i et slikt diktatur har kvinner svært få rettigheter (noe av dette er nevnt over). Det palestinavennene ønsker er altså å erstatte det vestlig orienterte sosialdemokratiet Israel med et islamistisk diktatur. Feministene ser ikke ut til å legge vekt på at under et slikt regime vil kvinnene blir betraktet som annenrangs borgere, mens i Israel har kvinner full likestilling. Men som nevnt: de betrakter muslimer som mer undertrykte enn kvinner, og derfor støtter de muslimer selv om kvinner er annenrangs borgere innen islam.
I det islamistiske diktaturet Iran har det flere ganger de siste årene vært relativt brede folkelige opprør mot tyranniet. I flere av dem har unge jenter, i alderen 14-15-16 år kastet av seg burka og hijab, og de er da bokstavelig talt blitt slått i hjel med stokker av moralpolitiet. Feministbevegelsen har ignorert dette totalt.
Man kan også si at hverken transer eller muslimer er en del av det patriarkalske maktapparatet i Vesten, og at de derfor ikke kan være en motstander feminister bør være opptatt av å bekjempe.
Som nevnt innledningsvis ble kvinner i en lang periode undertrykt og urettferdig behandlet. Feminismens tidligere faser førte til at dette nærmest 100 % ble korrigert, Men hvordan står det til i dag? Dersom jenter og gutter leverer tilsvarende prestasjoner i skolen får jentene bedre karakterer, ved opptak til høyere utdannelse for kvinner kjønn poeng noe som gjør at de blir forfordelt på menns bekostning. I barneskolen (i Norge) er cirka 75 % av lærerne kvinner; noe som betyr at elevene – både gutter og jenter – i langt mindre grad får å oppleve og erfare og omgå mannlige rollemodeller. I rettsvesenet får kvinner mildere straffer for samme type forbrytelse, og ved skilsmisse blir praktisk talt alltid kvinner favorisert med hensyn til slike ting som samværsrett, barnebidrag og foreldrepenger.
Feminismen var opprinnelig opptatt av likestilling, men når skjevheten går i kvinners favør er det ikke så mye som tyder på at de er interessert i å fortsette likestillingskampen.
Er menn bedre stilt enn kvinner? Menn er overrepresentert blant de som begår selvmord, blant de som sitter i fengsel, blant de som er hjemløse. Menn rammes oftere av vold. Menn venter ofte for lenge med å oppsøke lege dersom de har helseproblemer. Menn er overrepresentert i farlige yrker, og de blir oftere rammet av ulykker i arbeidslivet. Menn lever kortere. Menn kommer dårligere ut mht. skilsmisse og barnefordeling. Kvinner initierer cirka 70 % av alle skilsmisser. Kvinner er overrepresentert blant studenter ved høyere læresteder, og jenter oppnår bedre resultater i skolen. Hadde dagens feministene vært opptatt av likestilling ville de har vært interessert i denne type problemstillinger.
Når menn forsøker å informere om den urettferdigheten som menn systematisk blir utsatt for, reagerer feminister altfor ofte med lite annet enn latterliggjøring.
Hva skjedde? Og hvorfor?
Feministbevegelsen er altså kommet i en fase hvor den står for en rekke absurde synspunkter. Den hevder at menn kan skifte kjønn og bli kvinner; at menn som har skiftet kjønn kan få adgang til områder og utnytte fordeler som tidligere var forbeholdt kvinner: benytte kvinnetoaletter, delta i kvinneklassen i idretts-arrangement, kan sone i kvinnefengsler (etter en dom). Videre hevder de at kvinner ikke trenger menn, at familien nødvendigvis er undertrykkende overfor kvinner, den ignorerer overgrep mot kvinner når det er innvandrere som står bak, den bryr seg ikke om kvinneundertrykkelse i muslimske miljøer i Vesten eller i islamistiske tyrannier som Iran, den nærmeste ignorerer tvangsekteskap og omskjæring, den protesterer ikke mot hijab og burka, den støtter reelt sett etablering av et islamistisk diktatur i Midtøsten der hvor Israel nå ligger.
Feministbevegelsen av i dag handler kun i liten grad om å beskytte kvinner og å kjempe for kvinners legitime verdier og rettigheter, den handler om kamp mot det de oppfatter som undertrykkelse: Muslimer/innvandrere undertrykt, transer er undertrykt – og siden de disse gruppene i følge dagens feminister visstnok er mer undertrykt enn kvinner i Vesten, velger de å støtte disse gruppene selv om dette er skadelig for kvinner.
Dette kunne skje fordi marxistiske og postmoderne ideer stadig fikk større oppslutning blant de aktive og til at de som hadde større grad av virkelighetkontakt forlot bevegelsen, og grunnen til at kvinner (og menn) med mere virkelighetsforankrede verdier ikke protesterte kraftig mot dette er fordi at de er preget av en etikk som sier at selvoppofrelse (altruisme) er moralsk høyverdig: «Elsk dine fiender, sett dere ikke imot den som er ond, om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham!»
Hovedpunkter
Hvis vi kort skal oppsummere de tre fasene innen feminismen så kan det gjøres på denne måten: første fase besto av arbeid for likestilling; først og fremst juridisk, det vil si likestilling med hensyn til stemmerett, arv, rett til å eie, etc. Andre fase handlet om å få kvinner inn i tidligere mannsdominerte yrker og på arenaer som var forbeholdt menn: i akademia, i lederstillinger i næringslivet, i politikken, og i enkelte symbolyrker som for eksempel brannmann, politi, soldat. Merkelig nok var det aldri snakk om å kvotere kvinner inn som murere og snekkere og sjauere og søppeltømmere. Også foreninger som var forbeholdt menn ble av rettsapparatet tvunget til å åpnes også for kvinner.
Tredje fase handlet om kamp mot undertrykking, og når holdningen var at menn undertrykte kvinner ble feminismens (i denne tredje fasen) dominert av fiendtlige holdninger overfor menn og maskulinitet, og mange landet på det synspunkt at kvinner kan klare seg godt uten menn. Dette var svært uheldig – for menn, for samfunnet og for kvinner. Kate Millett formulere dette poenget i sin nå klassiske Sexual Politics om feministers fiendtlighet overfor maskuline verdier:«‘Chivalrous’ social codes that encourage male protectiveness toward women are routinely read from an egalitarian perspective as condescending and sexist. But … the cross-culturally well-documented greater male physical strength and propensity for violence makes such codes of chivalry overwhelmingly advantageous to women, and their abolition in the name of feminism deeply unwise.»
I denne tredje fasen var holdningen også slik at enslige mødre var fullt ut i stand til å oppdra barn alene. Samtidig førte dette til en svært kritisk holdning overfor maskulinitet, og en nedvurdering av femininitet. Et betydelig antall kvinner har da endt opp som aleneboende eller ufrivillig barnløse. I samsvar med de feministiske slagordet om at en kvinne trenger en mann like mye som en fisk trenger en sykkel, valgte de å ikke skaffe seg en god mann og danne familie med ham når de var i sin mest fruktbare periode. Mange kvinner var nokså promiskuøse i sin ungdom – «utagerende festing» er vel en treffende beskrivelse for denne type liv – og når de ble omkring 40 og ville slå seg til ro med en god mann oppdager mange av dem at slike gode menn ikke lenger er tilgjengelige for dem; disse gode mennene er enten gift, eller de er skremt av en tidligere skilsmisse og ønsker ikke å innlede et nytt parforhold, eller de vil ikke ha en partner med en høy bodycount, eller de er på jakt etter kvinner som er yngre enn 30. Å leve alene er en tilstand som de aller fleste voksne ikke vil trives med. Feminismens innflytelse førte til at langt flere – både menn og kvinner – endte opp i en slik tilstand, men mye tyder på at menn klarer seg bedre alene enn kvinner. Kanskje dette har noe å si for at andelen godt voksne kvinner som bruker ulike antidepressiva er betydelig: i USA cirka 18 %, i Norge cirka 10 %. I begge disse landene er det dobbelt så mange kvinner som menn som tyr til slike midler. Man også som nevnt over, menn er langt mindre villige til å oppsøke hjelp når de får helseproblemer.
Vårt syn er at feminismens første fase var en kamp for gode verdier, men at fase to og tre reelt sett hadde svært negative effekter for svært mange kvinner – og menn og barn – og dermed også for samfunnet som helhet.
.
.
Litteratur:
Andrews, Helen: «The Great Feminization», Compact 16. oktober 2025
https://www.compactmag.com/article/the-great-feminization/
Benenson, Joyce F.: Warriors and Worriers: The Survival of the Sexes, Oxford University Press 2014
Espseth, Luca Dalen: Født i rett kropp – en transmanns fortelling, Cappelen 2024
Daly, Mary: GynEcology, Beacon Press 2006
Friedan, Betty: Myten om kvinnen, Universitetsforlaget 1967
Millett, Kate: Sexual Politics, University of Illionois Press 1970
Schopenhauer, Arthur: «On Women» (1865)
https://medium.com/@Theodor/schopenhauer-on-women-1865-156153653c01
Summers, Christina Hoff: Who Stole Feminism, Simon & Schuster 1994
.
.
Relevante artikler tidligere publisert på gullstandard.no:
