En forferdelig skolehistorie

Skolen burde være et trygt sted hvor barn kan lære nyttig kunnskap og omgås jevnaldrende i lek og moro, og ha kontakt med snille og flinke voksne som er glad i barn: lærerne. For mange barn er det sikkert også slik, men alt for mange ganger er det annerledes, helt annerledes. 

To anonyme foreldre har skrevet en kronikk med den meget urovekkende tittelen «Når skolen er farlig» på nrk.no. De sier bla. sier følgende:

«I flere år har vi sendt barna våre på skolen og inn i en uholdbar klassesituasjon. En svært utagerende elev har i løpet av disse årene skapt et fullstendig kaos i klassen. Det har vært gjentatte alvorlige voldsepisoder, stjeling fra medelever, bord veltes og stoler og bøker kastes rundt, trusler og fysisk truende oppførsel, skriking og hyling. Det skrikes til læreren og assistentene som skal passe på eleven holder ikke ut lenge. Det gjør fysisk vondt å tenke tilbake på at man sendte sin håpefulle femåring inn i et så utrygt miljø. Nå har vi vondt av alle barna i klassen vår, også barnet som har atferdsproblemer.»

Kronikken forteller at voksne ikke ville ha funnet seg i at deres arbeidsplass var slik: «Hva hadde du gjort om du ble drapstruet og banket opp av en kollega? Hva hadde du gjort om kollegaen daglig skrek og hylte, stjal tingene dine og kastet stoler etter deg? Sannsynligheten er stor for at du hadde blitt sykemeldt, at du hadde politianmeldt kollegaen din eller byttet arbeidsplass. Hvilke rettigheter har skolebarn som opplever dette?»  

Men det er en slik arbeidssituasjon mange foreldre må sende sine barn til i dagens skole. 

Hva kan gjøres med dette? Slik vi kan bedømme det er dette selvsagt svært langt fra å være en bagatell som rammer noen få barn, vi frykter at dette rammer svært mange barn. Og de fleste foreldre har ingen mulighet til å få gjort noe med dette. Det har vært forsøk på å løse situasjonen i den klassen som de to kronikkskribentene beskriver innenfor gjeldende rammer og regelverk,   åpenbart uten at det har gitt merkbart resultat.  

De foreldre som er meget ressurssterke – de som har store menneskelige og økonomiske ressurser å trekke på – kan gjøre mye for å hindre at deres barn rammes av slikt. De kan sende sine barn til en privat skole og gjøre det klinkende klart og tydelig for skolens ledelse og lærere at ingen form for mobbing og usivilisert oppførsel fra hverken lærere eller andre elever mot deres barn vil bli akseptert. Da vil slike problemer ikke oppstå i denne skolen. 

Men foreldre flest er ikke i en slik situasjon. 

Foreldre flest sender sine barn til den skole som staten (eller kommunen) reellt sett har valgt ut for dem. Der må barna gå, de har intet valg. I denne skolen kan det være elever som er slik som beskrevet i kronikken på nrk.no: de har en «så utagerende atferd at de ødelegger skolehverdagen for alle sine klassekamerater» og de bedriver «skrik, spark og ødelegger undervisningen». 

Foreldrene sier, og vi finner dette verd å gjenta: «I flere år har vi sendt barna våre på skolen og inn i en uholdbar klassesituasjon.  … Det har vært gjentatte alvorlige voldsepisoder, stjeling fra medelever, bord veltes og stoler og bøker kastes rundt, trusler og fysisk truende oppførsel, skriking og hyling. Det skrikes til læreren … Det gjør fysisk vondt å tenke tilbake på at man sendte sin håpefulle femåring inn i et så utrygt miljø. Nå har vi vondt av alle barna i klassen vår, også barnet som har atferdsproblemer.» 

Det mest nærliggende problemet er at slike pøbler og bråkmakere ikke kan utvises fra skolen. I Norge har alle voksne (unntatt noen svært få som med en pent ord kan beskrives som eksentriske, og som vi kommer tilbake til nedenfor) det syn at alle barn skal gå i den offentlige skolen, og at alle skal inkluderes uansett hvilke læringsvansker de har, dvs. uansett hvilke problemer de har eller skaper for lærere og medelever. 

Kronikkforfatterne har dette synet. De skriver: «Mange politikere og interesseorganisasjoner, blant dem Norsk Forbund for Utviklingshemmede, mener det er svært viktig at flest mulig barn går i normalskolen. «Den største gevinsten er at alle ser at alle passer inn» uttaler Hedvig Ekberg, generalsekretær i Norsk Forbund for Utviklingshemmede i saken. … Det er en fin tanke, det at alle skal passe inn og alle skal inkluderes [uthevet her] Problemet er bare at skolene og lærerne har verken ressurser eller kompetanse til å håndtere barn med alvorlige atferdsproblemer. Lærere er pedagoger, ikke behandlere!»

(Vi skyter inn at det ikke bare er barn/elever som plages av en viss type elever, det fortelles at bare i Oslo-skolen er det om lag ti voldsepisoder fra elever mot lærere hver dag. Aftenposten: «Over 3000 episoder ble rapportert inn i løpet av 2017. Antallet voldsepisoder er høyest blant de yngste elevene.») Men det er selvfølgelig verst for elevene. 

La oss før vi går videre si oss uenige med kronikkforfatterne på følgende punkt: Vi er uenige i at det er en fin tanke at det er svært viktig at flest mulig barn går i normalskolen. 

Vårt syn er basert på det faktum at barn en forskjellige på mange og vesentlige måter, de modnes ikke i samme tempo, de har forskjellige interesser og anlegg, noen er føyelige og tilpasningsdyktige, noen er opposisjonelle og/eller trassige uten god grunn, osv.

Vi mener derfor at det bør være et stort mangfold av skoletilbud, og at foreldrene bør finne den skole som har et miljø og et pedagogisk opplegg som passer til deres barn. Et svært viktig poeng her er at dersom et barn ikke passer inn i en skole eller klasse, må barnet tas ut av skolen/klassen. 

Det er helt uholdbart at et barn som stort sett bare lager bråk skal være i en klasse hvor han eller hun gjør skolehverdagen og læringssituasjonen uholdbar for de andre elevene. 

Vårt syn er altså barn som gjør læringssituasjonen uholdbar må utvises – og da mener vi ikke bare for noen timer eller dager, vi mener at vedkommende må fjernes fra skolen/klassen. 

Vi er altså imot ideen om enhetsskole, vi er imot at alle typer elever skal integreres i samme klasse.  

Vi vil ha et fullstendig fleksibelt skoletilbud, et tilbud hvor foreldrene velger en skole til sitt barn og hvor et barn som ikke fungerer i skolesituasjonen blir fjernet fra den skole hvor han eller hun lager bråk. Vi vil altså ha et fullstendig privat skolesystem hvor staten ikke har noen rolle (annet enn å sørge for at kontrakter blir opprettholdt og at reell kriminalitet ikke finner sted). Staten skal da ikke ha noe å gjøre med hverken pensum, pedagogisk opplegg, lærernes formelle kvalifikasjoner, etc. Målet er at staten heller ikke skal ha noe med finansieringen å gjøre. Vårt syn er at de som er involvert i hver enkelt skole – lærere, administrasjon, foreldre – helt utmerket kan klare å lage opplegg for alt skolen gjør uten noen statlig innblanding. Målet er altså at foreldrene skal betale for skolegangen direkte (i dag betaler foreldrene og alle andre for skolen indirekte vis skatter og avgifter til det offentlige; vi er for at dagens ordning med indirekte betaling via et ekstremt fordyrende og sløsete system av skatter og avgifter erstattes av et system med direkte betaling)      

Vi tilhører da den ikke spesielt stor gruppen av eksentrikere som vi såvidt nevnte overfor. 

Det som beskrives i kronikken – «I flere år har vi sendt barna våre på skolen og inn i en uholdbar klassesituasjon» – er helt uholdbart. Dette kan ha ødelagt livet til et betydelig antall barn. Skolen skal være et sted for læring, trivsel og moro, og i stedet er disse barna sendt til et helvete.  

Hvorfor finner alle seg i at pøbler og bråkmakere nærmest får herje fritt? Hvorfor er alle tiltak som skal rette opp slike forhold nærmest helt unyttige? Det er pga. den etikken som dominerer hele samfunnet  i dag, og som inneholder oppfordringer som dette: «sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere … elsk dine fiender … gjengjeld ondt med godt … tilgivelse er bedre enn rettferdighet … …salige er de ydmyke, for de skal arve jorden … etc.» (Poenget er ikke at dette følges 100 %, poenget er at det følges til en viss grad og at det holdes opp og oppfattes som et ideal som man bør etterstrebe.) Denne etikken heter altruisme. Altruisme er en etikk som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Dette er en etikk som nærmest gir en blankofullmakt til pøbler og kriminelle slik at de stor sett kan herje fritt, og som avvæpner de som rammes av pøblenes oppførsel slik at de blir ute av stand til å forsvare seg: «I flere år har vi sendt barna våre på skolen og inn i en uholdbar klassesituasjon».  

Vi er for en etikk som sier at man bør gjøre sitt beste for å få et godt liv ved ærlig, produktivt  arbeid, at man bør behandle alle rettferdig (inkludert å straffe alle typer kriminelle), at man ikke skal initiere tvang mot andre, og at man har all rett til å forsvare seg mot de som angriper en med de midler som er nødvendige for å bringe angrepene til opphør. Denne etikken heter rasjonell egoisme. Men som sagt, det er kun noen få som er tilhengere av en slik etikk. 

Hvordan det går for våre barn når praktisk talt alle følger den etikken som dominerer kan man lese i kronikken på nrk.no: og vi oppsummerer: den gjør at mange barn gruer seg til hver skoledag, at de lærer lite, at de blir frastjålet ting, at de blir banket opp, osv. – de kan kort sagt bli ødelagt for livet. Det er slike ting som i praksis er konsekvensen av altruismen.    

 

 

 

 

https://www.nrk.no/ytring/nar-skolen-er-farlig-1.14073560

https://www.aftenposten.no/osloby/i/Mgkgq0/Sterk-vekst-i-trusler-og-vold-mot-larere-i-Oslo-skolen