Som kjent pågår det en kampanje mot noe som kalles «hatefulle ytringer». Kampanjen har visse innslag av gode poenger, men for det meste er den en sammenblanding av ting som ikke hører sammen. Vi skal kommentere noen av dem.
Det er korrekt at det, spesielt i kommentarfelter etter oppslag i nyhetssider på Internett, blir lagt inn stort sett anonyme kommentarer som med en viss rett kan beskrives som «hatefulle». Hatet er rettet mot en rekke forskjellige mål, men blant de mest forekommende er FrP, USA, Trump, islam/muslimer, innvandringspolitikken, innvandrere, politikere, kapitalismen.
Regjeringen er en av de aktører som står bak denne kampanjen, og på regjeringens nettside finner man følgende: «Regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020. Politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Vi som politikere, offentlige myndigheter og sentrale samfunnsaktører forplikter oss til å bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Den står sterkt i Norge. Vi skal ikke spre eller oppfordre til hat. Vi er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Men også andre hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.»
Vi kan ikke se annet enn at regjeringen dels gir et svært skjevt bilde av det som foregår, dels blander sammen ting som ikke hører sammen, og dels er kampanjen basert på en selvmotsigelse.
La oss se på de eksemplene som regjeringen gir og som skal utløse «hatefulle ytringer»: «kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk».
De tingene som nevnes er elementer av individers identitet, men det er en vesentlig forskjell: noen er medfødt og noen er valgt. Kjønn er ikke valgt, og heller ikke er nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering valgt. Religion derimot, er valgt; den enkeltes religion er et sett av verdier og holdninger som den enkelte har valgt å slutte seg til (men kanskje ofte under forhold som innebærer et sterkt konformitetspress fra omgivelsene).
Å kritisere noen – eller å gi uttrykk for hat mot noen – på grunn av egenskaper ved vedkommende som han eller hun ikke kan gjøre noe med er bare idiotisk (vi fremsetter her muligens en «hatefull ytring», men la gå …). Derimot, å kritisere noen for å ha valgt verdier og holdninger som inngår i en religion, må være fullstendig legitimt.
Nå har formen på kritikken/ytringen en betydning her. Noen som ytrer seg er kunnskapsrike og kan formulere seg, mens andre har ikke i samme grad ordet i sin makt og de lander iblant på formuleringer som ikke ligger langt unna å være rene personangrep. Innbærer denne kampanjen at kun personer som kan formulere seg på en akademisk måte skal ha ytringsfrihet, mens de som ikke er så gode til å formulere seg ikke skal få lov til å si sin mening?
Innebærer denne kampanjen at det skal være forbudt å fremme «hatefulle ytringer»? Hvem skal avgjøre om en ytring er hatefull eller ikke? Regjeringen sier at «vi skal ikke spre eller oppfordre til hat …. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres». Betyr dette at regjeringen mener at slike ytringer skal forbys, og at de som fremsetter dem skal straffes?
Men er det alltid galt å oppfordre til hat? Hva med å hate nazisme og kommunisme, ideologier som ikke bare førte til krig, fattigdom, nød og elendighet for millioner av mennesker i forrige århundre, men som også førte til at om lag 100 millioner mennesker mistet livet? Er det galt å hate disse ideologiene og personer som forsvarer og forfekter disse ideologiene i dag?
Og hva med andre ideologier/religioner som krever undertrykkelse av annerledes tenkende, som har dødsstraff for blasfemi og frafall, som har dødsstraff for homofili, etc. – er det kritikkverdig å hate slike ideologier?
Det er enkelte som gir uttrykk for sterk kritikk av politikerne, og muligens kan noe av denne kritikken beskrives som «hat». Men den politikken som føres, og som alle partiene på Stortinget står bak, er til skade for alle. Den tvinger oss til å betale mer og mer i skatter og avgifter, den tvinger oss til å sette oss inn i stadig nye regler for den minste ting man skaj gjøre, den tvinger oss til å fylle ut stadig flere skjemaer, den fører til økonomiske kriser med konkurser og arbeidsløshet, den fører til at flere blir rammet av reell kriminalitet og opplever en mer utrygg hverdag, og den fører til at flere må vente lenge på medisinsk behandling – er det en «hatefull ytring» å bruke kraftige, folkelige uttrykk for å kritisere politikere som er ansvarlige for dette?
Videre, regjeringen blander sammen to ulike roller i sin kampanje: den blander sammen den rollen staten har, og den rollen en redaksjon har. Staten skal gi lover som organiserer hele samfunnet, mens en redaksjon skal gi regler for den publikasjonen den utgir. En redaksjon kan publisere hva den måtte ønske; dersom den bare vil publisere visse typer innlegg og meninger, og vil hindre andre i å slippe til, så har den all rett til det. Politikere derimot bør kun uttale seg om statens rolle og oppgaver, og la redaksjonene være frie helt uten statlig innblanding.
Statens rolle er altså helt annerledes enn en redaksjons rolle: den skal sikre alle borgeres frihet. Den skal sikre ALLE borgeres frihet – den skal da også sikre friheten til de som har upopulære meninger. Den skal sikre friheten også til de som måtte formulere seg hatefullt mot andre og deres meninger.
Med andre ord: hatefulle ytringer er innenfor ytringsfriheten – og regjeringen sier eksplisitt at «Ytringsfriheten er en umistelig verdi».
Ytringsfriheten omfatter og gir rett til alle typer meningsytringer. (Det eneste som ikke er tiltatt å ytre er forretningshemmeligheter, militære hemmeligheter, opplysninger om private forhold ved enkeltpersoner, etc.).
Det som ikke omfattes av ytringsfriheten er reelle trusler. Trusler som åpenbart ikke er alvorlig ment er innenfor ytringsfriheten, mens reelle trusler skal være straffbare. Slike bør anmeldes, og retten må eventuelt dømme den som har fremsatt dem.
Hva er det da som skal forbys? Det som skal forbys er ikke noen type ytringer, det eneste som skal forbys (i tillegg til reelle trusler) er initiering av tvang, dvs. overfall, å gi noen juling, tyveri, ran, innbrudd, svindel, voldtekt, drap, etc.
For å oppsummere: regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer er et sammensurium av uklar rolleforståelse, plassering av essensielt sett helt forskjellige eksempler i samme kategori, en misforståelser av hva ytringsfriheten er, og et helt uklart mål for kampanjen.
Dvs. det er akkurat det man kan vente seg fra dagens norske politikere.
https://www.regjeringen.no/contentassets/72293ca5195642249029bf6905ff08be/hatefulleytringer_uu.pdf