Måned: oktober 2018

Det synes åpenbart at Jamal Khashoggi, som var Saudi-Arabisk stasborger, men som i den siste tiden har levd i eksil fordi han var i sterk opposisjon til regimet i Saudi-Arabia, ble drept på en grusom måte av saudiarabiske agenter mens han var på et rutinebesøk på det Saudi-Arabiske konsulatet i Istanbul. Noe som er spesielt ved denne saken er at det visstnok finnes lydopptak av det som skjedde, fremskaffet enten ved en overføring fra Khashoggis Apple-klokke (?!), eller ved avlytting av konsulatet utført av tyrkiske myndigheter. 

At opposisjonelle er blitt drept på grusomme måter av tyranniske og barbariske regimer har skjedd til alle tider, og det er kun i Vesten i de siste par hundre år at opposisjonelle stemmer har kunnet si hva de ville uten frykt for represalier fra myndighetene.  (I dag blir kritiske journalister drept i Russland, de mister jobben i enkelte andre land, og i noen land blir de satt i husarrest). 

Den som reellt sett leder Saudi-Arabia i dag er kronprins Mohammed Bin Salman – populært omtalt som BSM – og han har gitt inntrykk av han er reformvennlig og vil gjøre Saudi-Arabia mer sivilisert – eller mindre barbarisk. Saudi-Arabia er et primitivt diktatur som sammen med Iran må regnes som blant de minst frie landene og tyranniske landene i verden. Ingen vet hvem som beordret drapet på Khashoggi; det er umulig å si at BSM beordret drapet, men det må være beordret av noen som mente at BSM ville godta dette – og dermed er BSM reellt sett ansvarlig for drapet.      

Det er en skam at USA er alliert med Saudi-Arabia,  Saudi-Arabia er et tyranni hvor kritiske stemmer blir beordret drept av landets politiske ledelse. Drapet skjedde altså på et Saudi-Arabisk konsulat iTyrkia, og det ble utført av agenter fra Saudi-Arabia. Når et regime handler slik bør det boikottes av alle siviliserte land. Det ser også ut til at det reformvennlige image BSM har forsøkt å etablere, er en bløff.  

På den annen side: Kan det som skjedde være et forsøk fra Saudi-Arabia på å svekke det Iran-sympatiske Muslimske Brorskap, som Khashoggi reellt sett representerte, og at dette var en aksjon som var en del av den interne arabisk/islamske borgerkrigen mellom sunni og shia, her representert ved hhv. Saudi-Arabia og Iran? Vårt inntrykk er at sunni er noe mindre ille enn shia, men uansett kan et slikt drap på en opposisjonell stemme ikke forsvares. (Dette drapet ble altså utført av Saudi-Arabiske agenter på en Saudi-Arabisk statsborger på Saudi-Arabisk territorium – men vi har aldri hatt sansen for forestillingen om at siviliserte land aldri har noen rett til å blande seg inn i andre lands såkalte indre anliggender.) En grunn til at Tyrkias ledelse gjør et stort nummer ut av dette kan være at Tyrkia er langt mer positivt innstilt til Iran, og er imot Saudi-Arabias (tilsynelatende?) nyorientering.      

Khashoggi blir i mainstream-pressen over hele verden etter drapet omtalt som journalist. Men var han det? Hva vil det si å være journalist? En journalist er en person som formidler aktuelle og viktige hendelser (og deres bakgrunn og kontekst) til publikum gjennom aviser og reportasjer i TV og på radio. Journalister bør være objektive, dvs. de bør så godt de kan i sine artikler/reportasjer ta med det som er viktig og utelate det som ikke er viktig, og de bør ikke la personlige preferanser og sympatier påvirke utvelgelsen og vinklingen av det materiale de formidler.  

Kan man da si at Khashoggi var journalist? Han skrev i hvert fall for enkelte aviser, men han arbeidet også muligens som agent for Saudi-Arabias etterretningstjeneste, selv om han senere  åpenbart havnet i opposisjon til myndighetene i Saudi-Arabia. Han ble også en slags venn av Osama bin Laden, og han var en periode medlem av Det Muslimske Brorskap, som støtter innføring av sharia. Khashoggi ville dog at sharia skulle innføres på på fredelig vis – det var i hvert fall dette han sa. (Disse opplysningene er hentet fra wikipedia.) Han skrev for amerikanske Washington Post, men dette var i hovedsak artikler som fremmet Muslimsk Brorskaps agenda.  

Så kan man omtale Khashoggi som journalist? Ikke slik vi ser det. Han var en propagandist og aktivist som støttet den mest barbariske versjon av islam.  

Dette burde da være noe som journaliser i Vesten burde skrive om. Men vi har sett lite til dette, det virker som om mange i den yrkesgruppens som går under betegnelsen journalist i Vesten forsøker å dekke over dette faktum, et faktum som kanskje ikke passer med disse «journalistenes» politiske syn. 

Men da er de heller ikke virkelige journalister, de er propagandister og aktivister. Det finnes en lang rekke eksempler på at norske medier – og da inkluderer vi de store avisene og flaggskipet NRK/Dagsrevyen –  gang på gang lyver om viktige saker (vi gir noen få lenker nedenfor). 

Mao. «journalister» i Norge lyver om at den islamistiske aktivisten Khashoggi var journalist. Men man kan jo ikke vente seg noe annet når en betydelig del av de som går under yrkesbetegnelsen «journalist» ikke opptrer som journalist i samsvar med definisjon av hva en journalist er, men i stedet bruker «journalist»-merkelappen for å drive venstreorientert/islamvennlig propaganda. 

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/ddeMzo/full-forvirring-om-khashoggi-funn

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/9m1oPE/erdogan-alt-tyder-paa-at-drapet-var-planlagt

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/WLM8G2/saudi-arabias-kronprins-moette-khashoggis-familie?utm_content=row-18&utm_source=vgfront

USA knytter Khashoggi-drapet til saudiarabiske myndigheter

https://www.frontpagemag.com/fpm/271682/khashoggimania-and-our-islamist-colluding-media-daniel-greenfield

https://en.wikipedia.org/wiki/Jamal_Khashoggi

 

Løgner fra NRK – et lite utvalg

NRK som folkemanipulator

http://www.klimarealistene.com/2018/10/15/folkeopplysningen-nrk-som-folkemanipulator/

NRK Østlandssendingen  … tatt med buksene nede

NRK Østlands­sendingens flaue retrett etter å ha blitt tatt med buksene nede

NRK beklager romfolk-reportasje

https://www.nrk.no/norge/nrk-beklager-romfolk-reportasje-1.10882640

Dagsrevyens groteske journalistikk: «Dagsrevyen brukte åtte minutter på en lørdag til en rørende reportasje. Som de visste var usann, og der de bevisst fortiet en voldtekt av en elleve år gammel jente.»

https://www.dagbladet.no/kultur/dagsrevyens-groteske-journalistikk/63996155

De siste dagers store sak i norsk politikk (ved siden av den meget overraskende opplysning at enkelte medarbeidere i Ap har oppført seg illojalt i ryktespredningen/avsløringen om Giske-saken – hvem skule tro at folk høyt opp i et stort parti kunne oppføre seg slik???) er at KrFs leder Knut Arild Hareide ønsker å flytte KrF til venstre.  

Enkelte politikere har brukt ordet Judas for å beskrive Hareide, og enkelte andre politikere er blitt sjokkert – SJOKKERT – over en slik stygg ordbruk. Men Hareide forsvarer sitt sidebytte med at venstresidens politikk vil gi et «varmere samfunn», som om statlige tvangstiltak og å stå på offentlige  ventelister for å slippe inn på statlige eller kommunale tilbud er bedre enn frivillige ordninger, er et syn som dett er vanskelig å gi en saklig begrunnelse for.  

Men en glideflukt til venstre er ikke noe nytt, det er faktisk ikke bare dagens utvikling, det er de siste tiårs normale utvikling. Hvis vi går noen tiår tilbake besto den erklærte venstreside av Ap, SF, NKP og AKP. Etter navneendringer og sammenslåinger ble disse til Ap, SV, og Rødt – hvis vi tar med de partiene som sitter på Stortinget eller blir favorisert av NRK.  

På borgerlig side fant vi Høyre og Venstre, samt KrF og Senterpartiet. Venstre har hele tiden levd opp til sitt uoffisielle slagord om å være partiet som ikke kan bestemme seg, så for å øke sin oppslutning ved et valg for noen å siden bestemte de seg for å skifte side; annonsekampanjen som informerte velgerne om dette besto av et bryllupsbilde med partilederne Odd Einar Dørum (V) og Gro Harlem Brundtland (Ap). Men dette sideskiftet var ingen suksess, så Venstre vendte raskt tilbake til den borgerlige siden. 

Etter dette har Sp skiftet side, og har vært i tett samarbeid med Ap og SV på høyt nivå, inkludert regjeringsnivå (Sp var med i Stoltenbergs andre regjering, som satt i to perioder fra 2005).  

Sideskiftet fra Sp møtte først noe motstand blant medlemmene, mens de som satt i partiapparatet, og som da kunne komme nær regjeringstaburettene, var langt mer positivt innstilt til sideskiftet. 

At personer i verv er mer positive til å gå til venstre burde være rimelig opplagt: staten deler ut penger til alle mulig gode formål, og mange vil være med å dele ut penger for å gi inntrykk av at de er gode mennesker. Og venstresidens formål er å bruke staten til å ta inn mest  mulig penger fra de produktive, og så dele dem ut til alle som er svake, som har klart å få seg selv definert som svake, og til sine favoriserte pressgrupper. 

Jo, mer penger man vil dele ut fra statens tilsynelatende uuttømmelige kasse, jo bedre er man som menneske, er omkvedet, og hvem vil ikke være med på dette? I hvert fall de fleste politikere vil være med på dette, og derfor vil ALLe partier (de som er på Stortinget eller favoriseres av NRK) stadig dele ut mer og mer penger.

Vårt poeng er altså ikke at bare Venstre, Sp og KrF har beveget seg til venstre, vårt poeng er at alle partiene beveger seg til venstre – og det må de gjøre i i et system som går ut på at staten skal bidra til alle viktige og gode saker. 

I dag har vi en konservativ/borgerlig regjering, og i den sitter både Høyre og FrP. FrP var ikke med i oversikten vi ga over de borgerlige partier ovenfor, men dette partiet var en alternativ stemme i noen få år før 1991 (så dette er lenge siden). Da skulle partiet gå inn for «sterk nedsettelse av skatter,  avgifter og offentlige inngrep». Etter 1991 har de beholdt noe av den samme retorikken, men etter at de kom inn i regjering i 2013, har de ikke i noen som helst merkbar grad ført en politikk i samsvar med dette – selv om partiets leder er finansminister. 

Man kan til en viss grad måle hvor venstreorientert en regjerings politikk er ved å se på størrelsen på statsbudsjettet. Da Stoltenberg ble statsminister i 2005 var statsbudsjettets utgifter på ca 600 mrd kr, da han gikk av hadde de vokst til ca 1200 mrd kr. Dette er en strek økning på kun åtte år (og det er en strek økning også hvis man korrigerer mht. slike ting som befolkningsøkning, inflasjon, andel av BNP). 

Etter at vi fikk den blåblå regjeringen i 2013, har økingen i statsbudsjettets utgifter fortsatt å vokse i omtrent samme tempo. Dette betyr at politikken blir stadig mer venstreorientert. Hadde den vært høyreorientert ville statens utgifter ha gått ned. 

Det som skjer er at alle partiene, inkludert Høyre og FrP, hele tiden fører en politikk som ligger mer og mer til venstre. 

Men hva betyr da Hareides ønske om sidebytte? Det betyr at han vil at KrF skal støtte en regjering utgått fra Ap og SV.  

Da er et spørsmål som stiller seg: vil Ap og SV (som vel blir de viktigste aktørene i den regjering som KrF da vil støtte) gi noe til KrFs hjertesaker: vil de gi mer penger til kirken? Vil de gi mer penger til u-hjelp? Vil de slippe inn flere innvandrere og forsørge dem på skattebetalernes regning? Vil de gjøre det vanskeligere for homofile å være prester eller å inngå ekteskap eller å adoptere?  Vil de innskrenke Vinmonopolets åpningstider, eller innskrenke mulighetene til å få kjøpt øl og sprit? 

Vi vil tro at Ap og Sv vil være mer enn villige til å gi KrF noe her bare for å komme i regjering slik at de kan fortsette å gjøre det vanskeligere å være produktiv og å drive reell verdiskapning, og å gjøre det enklere å leve uten å jobbe produktivt. 

KrF har dog et stort problem. Partiet blir mindre, velgernes gjennomsnittsalder øker, og før eller senere vil det bli så lite at det ikke vil være representert i noe folkevalgt organ. Men det er en stund dit, og inntil da vil nok Ap og SV kunne glede seg over den mulighet som det å få KrF med å laget kan gi.   

Men vil et slik sideskifte fra KrF, og med et påfølgende regjeringsskifte, ha mye å si for den produktive nordmann? Nei, for ham har det de siste tiårene stort sett gått jevnt verre (eller mindre godt enn det kunne og burde) uansett hvem som har sittet i regjering. 

Så et sideskifte fra KrF vil ikke bety noe som helst for den produktive nordmann. Men for den stadig økende flokk av uproduktive  – og da tenker vi på byråkrater, ansatte i statsfinansierte NGOer, mange såkalte kulturarbeidere og kunstnere, bistandsarbeidere, etc. – vil det på kort sikt være en bitte liten fordel med et KrF som skifter side.  

 

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/0EdK9g/krf-hareide-svarer-sin-egen-nestleder-for-meg-er-dette-et-verdivalg

https://www.document.no/2018/10/17/rogaland-trosser-hareide-solid-blatt-flertall/

https://www.document.no/2018/10/17/tillit-er-det-viktigste-i-politikk/

https://resett.no/2018/10/18/heier-pa-hareide-ett-problem-mindre-pa-borgerlig-side/

https://resett.no/2018/10/15/den-varme-hareide-leverer-en-drittpakke-om-frp-velgerne/

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/J18OAP/ny-bok-tajiks-medarbeider-varslet-om-giske

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/wE2rxA/ny-bok-jonas-gahr-stoere-feilsendte-e-post-om-daarlig-samarbeid-i-partiledelsen?utm_content=row-16&utm_source=vgfront

Nylig la SSB frem tall som viser at sysselsettingen blant innvandrere fra Asia og Afrika er mye lavere enn tidligere antatt. Document.no brukte denne overskriften da de publiserte dette: «Færre enn halvparten av innvandrerne i full jobb». 

Blant 40-åringer som kommer fra Asia og Afrika er kun 45 prosent sysselsatt 30 timer eller mer i uken, mot 72 prosent i befolkningen for øvrig. Selv om staten siden 2007 har brukt innpå 110 milliarder kroner på integreringstiltak, har sysselsettingen blant innvandrere fra Asia og Afrika gått ned fra 2007 til 2017. En stadig større andel av skattekronene og pensjonssparingen i oljefondet går til innvandrere som åpenbart er stadig vanskeligere å integrere. (Disse opplysningene er hentet fra document.no). 

Etter at disse opplysningene ble publisert bla. på Resett i tillegg til document.no, er det kommet en rekke kommentarer som kritiserer innvandrerne fordi de jobber så lite. Vi vil ikke si at denne kritikken er helt uberettiget, men den siden som etter vårt syn virkelig fortjener kritikk gå praktisk talt helt fri. 

I Norge er det slik at dersom man har lovlig, permanent opphold, så er det en lav terskel for å kunne bli forsørget på skattebetalernes bekostning. Man kan altså leve på ulike trygdeordninger selv om man reellt sett er arbeidsfør. 

Vi vil si at anstendige mennesker lever av eget arbeid (unntatt dersom man er for ung/gammel/syk til å jobbe), men i Norge er det altså slik at man kan leve godt uten å jobbe.

Men det viktige spørsmålet er dette: hvem har gjort det mulig for arbeidsføre mennesker å leve slik? Hvem har gjort det mulig for et stort antall åpenbart arbeidsføre mennesker å leve slik, altså uten å jobbe, hvem har gjort det mulig for et stort antall unge mennesker  å leve på andres arbeid? 

Jo, det er den norske befolkning som har gjort dette mulig: så og si alle nordmenn har støttet innføringen av ordninger som gjør dette mulig.

Alle de store partiene (de som er på Stortinget) støtter denne ordningen, og derved har alle som de siste tiårene har stemt på disse partiene, støttet den muligheten. 

De som har gjort det mulig for et stort antall innvandrere å leve uten å jobbe, dvs, de som har gjort det mulig for dem å leve på skattebetalernes bekostning, er nordmenn flest.

Så det er altså å rette den hardeste kritikken mot innvandrerne her; grunnen til at dette store problemet i det hele tatt eksisterer er den svært ukloke politikken som nordmenn flest støtter.   

Dette er et stort problem, dels fordi det legger store kostnader på de som jobber produktivt, og som derved finansierer disse menneskenes livsutgifter, men også fordi disse menneskene ikke jobber.

Å jobbe, å drive verdiskapning, er en svært viktig del av et menneskes liv. På jobben får man utnytte sine evner, man får utløp for sin kreativitet, man kan få gjennomført sine ambisjoner, man får nettverk, man lærer å forholde seg til andre mennesker på en riktig måte, man lærer verdien av ting, etc. 

Det er mulig å få til endel av dette selv om man ikke er ansatt noe sted, men det er svært mye vanskeligere. Vi frykter at mange av de som lever på trygd, men som er arbeidsføre, går glipp av en rekke svært viktige aspekter av et godt liv. Vi kan ikke helt slutte oss til ordtaket som sier et «lediggang er roten til alt ondt», men det inneholder en kjerne av sannhet. De som er utenfor arbeidslivet går glipp av svært nye viktig fordi den norske befolkningen i en totalt misforstått og innsiktsløs velvilje har sørget for å innføre et system som innebærer at et stort antall mennesker kan leve rimelig godt uten å jobbe. 

I tillegg til dette er de slik at de som jobber ikke bidrar til produksjonen, og befolkningen i landet går da glipp av den produksjon som disse menneskene kunne ha bidratt med. 

Vårt syn er altså at dette problemet i liten grad skyldes innvandrerne, det skyldes nærmest utelukkende den politikken som den norske befolkningen har ønsket og støtte ved valg gjennom  flere tiår. 

Vårt syn er at det ikke bør finnes noen statlige støtteordninger overhode. Ja, det finnes noen mennesker som ikke kan ta vare på seg selv og som derfor trenger hjelp og støtte fra andre, men etter vårt syn bør alle slike ordninger vøre frivillige, dvs. de skal ikke være finansiert ved bruk av statens tvangsmakt, de skal finansieres med frivillige bidrag fra borgerne. 

Hadde man hatt denne ordningen ville staten bokstavelig talt ikke brukt noen penger på slike ordninger, praktisk talt alle innvandrere ville ha vært i produktivt arbeid, og de generøse nordmenn som ønsket å bidra med pengehjelp kunne bidra  med sin egen penger så mye de ønsket.

For kort å oppsummere: problemet på dette området skyldes norsk politikk, og ikke innvandrerne.  

 

 

 

 

 

https://www.document.no/2018/10/15/nye-sjokkerende-tall-faerre-enn-halvparten-av-innvandrerne-fra-afrika-og-asia-i-full-jobb/

https://www.nettavisen.no/na24/nye-innvandrertall-under-halvparten-er-i-full-jobb/3423547224.html

Fra historien vet vi at det ofte har dukket opp bevegelser som har hatt som formål å protestere mot eller forsøkt å rette opp urettferdigheter. Blant mange eksempler kan man nevne fagforeninger, grupper som har krevet avskaffelse av slaveri, grupper som har protestert mot skadelig forurensning, mot kvinneundertrykkelse, etc.  

Men altfor ofte har aktivister fra venstresiden infiltrert eller gjort seg til frontfigurer i slike bevegelser og tatt makten i dem, med det resultat at bevegelsen har, for å si det rett ut, skadet eller ødelagt det som var bevegelsens opprinnelige formål, som altså var å protestere mot noe som virkelig var skadelig eller urettferdig. Venstresidens formål har vært å benytte disse bevegelsene for å øke sin politiske makt og innflydelse. Venstresidens formål har aldri vært å virkelig hjelpe de svake og de undertrykte eller å kjempe for et rent miljø, venstresidens formål har vært å samle makt hos en politisk elite med kamp for de undertrykte/svake eller kamp for et rent miljø som påskudd – og deres politiske mål, i den grad de har klart å gjennomføre dem i stor grad, har aldri ført til samfunn preget av fred, harmoni og velstand, men det stikk motsatte, der hvor venstresiden har fått stort gjennomslag er det blitt undertrykkelse, fattigdom, sult, og i verste fall massemord.  

Men vårt tema her er den siste bevegelsen som venstresiden har ødelagt, eller er i ferd med å ødelegge: #MeToo-bevegelsen.

Denne bevegelsen, som kom på banen for omtrent ett år siden, består av kvinner som avslører at de er blitt utsatt for alt fra uønsket oppmerksomhet til tafsing, trakassering, blotting, og i verste fall voldtekt, fra menn med makt. Disse kvinnene har sagt at de tidligere ikke var i stand til å fortelle om det de var blitt utsatt for, men for ett år siden sto en skuespillerinne (Alyssa Milano) frem og fortalte at hun var blitt utsatt for grove ting av en viktig filmprodusent, Harvey Weinstein. Etter at Milano sto frem har et meget stort antall kvinner kommet med lignende historier, og en rekke menn, menn som etter alt å dømme var progressive, positivt innstilt til feministbevegelsen, støttet venstreorienterte kandidater ved valg, etc. En rekke toppfolk i amerikansk film- og TV-industri har mistet jobben (eller mistet oppdrag) etter at de ble avslørt i denne kampanjen; i tillegg til Weinstein kan vi nevne Matt Lauer, Kevin Spacey, Les Moonves – og det er mange flere. 

Vi tviler ikke på at mange kvinner er blitt utsatt for slikt, vi kan forstå at de har nølt med å komme med sine historier, og vi er svært fornøyd med at disse overgriperne nå er avslørt. Slike historier finnes ikke bare i USA; i Sverige er en mann tilknyttet Svenska Akademin (som deler ut Nobelprisene) nettopp dømt for voldtekt, og i Norge blir en kjent kulturpersonlighet etterforsket for en rekke voldtekter (Nettavisen i dag: «Kulturtopp i Oslo etterforsket for 13 voldtekter» – men vi vil tilføye at selv om det finnes beskyldninger og anmeldelser så betyr ikke dette at den mistenkte er skyldig).  

#MeToo-bevegelsen er en viktig og nyttig bevegelse. Det er forferdelig at kvinner blitt utsatt for denne type krenkelser, og det er bra at overgriperne blir anmeldt, dømt og straffet – etter en rettferdig rettssak.

Men så skjedde det uunngåelige: elementer fra den politiske venstreside begynte å benytte denne bevegelsen i politisk øyemed. Dette kom klart frem etter at president Trump hadde nominert en konservativ kandidat, Brett Kavanaugh, som ny dommer i høyesterett.

Under høringer i Kongressen, som er normal prosedyre, forsøkte demokratene ved senator Dianne Feinstein, som leder demokratene i denne høringen, å stanse denne utnevnelsen – de vil ikke ha en ny konservativ dommer i høyesterett. For å oppnå dette hentet de frem en kvinne som hadde deltatt på en fest hvor Kavanaugh også var til stede, en fest som ble arrangert da de begge gikk på high-school for 35 år siden. Denne kvinnen, Christine Ford, som har en doktorgrad i psykologi, men som har deltatt aktivt i ulike protestaksjoner mot Trump, påstod at hun nærmest var blitt voldtatt av Kavanaugh for 35 år siden – og dette påstod hun i et vitnemål som var preget av manglende detaljer, inkonsistenser,  dårlig hukommelse og direkte usannheter (vi kommenterte dette her på gullstandard for noen dager siden, link nedenfor). 

Dette vitnemålet ga intet grunnlag for å hevde at Kavanaugh hadde gjort det han ble beskyldt for, og det var intet grunnlag for å hindre Kavanaughs utnevnelse. Han ble da også godkjent som høyesterettsdommer sist lørdag, 6/10.  

Men under denne siste del av godkjenningsprosedyren viste enkelt aktivister venstresidens  sanne ansikt, og det var ikke noe vakkert skue: endel kvinner hadde klart å komme seg inn på tilhørerbenkene og de avbrøt høringene og begynte å skrike ukvemsord til de konservative representantene; det endte med at de måtte fjernes av vakter. Konservative politikere ble også trakassert mens de gikk ute på gaten eller mens de inntok en måltid på en restaurant, og deres boliger ble oppsøkt av demonstranter som hamret på døren. Grupper av demonstrerende kvinner holdt opp plakater med tekster som innebar at kvinner alltid er troverdige, aldri lyver og at det var opplagt at Kavanaugh var en voldtektsmann (bilder på link nedenfor). 

For å vise at det intellektuelle nivå på feminister i Norge var på samme saklighetsnivå som det som kom til uttrykk i USA twitret Dagbladets Marie Simonsen følgende etter at Kavanugh ble godkjent: «USA er styrt av hvite gamle menn som hater kvinner. I dag ble det slått fast». Dette er selvfølgelig det rene idioti. 

Det alt dette innebærer er at en viktig bevegelse som #MeToo er blitt sterkt koblet opp mot noe som enhver med sine fulle fem i behold er klar over er latterlig og uten noen som helst virkelighetskontakt. 

Det som har skjedd er at den viktige bevegelsen #MeToo har fått et ansikt utad som innebærer at: 

*dens talsmenn er hysteriske kvinner som hojer og skriker og avbryter møter og må kastes ut     

*de påstår at alle kvinner som forteller historier om overgrep snakker sant, og aldri har et bakenforliggende motiv 

*de mener at beskyldninger alene skal være tilstrekkelig til å erklære en mann skyldig

*de har ingen respekt for «due prosess», dvs. for  at et rettsapparatet skal følge fastlagte og kjente rutiner som skal sikre at uskyldige ikke skal bli dømt 

*de mener at det er akseptabelt å trakassere politiske motstandere mens de spaserer på gaten eller inntar et måltid i en restaurant

Ja, det er antagelig kun en liten andel kvinner som oppfører seg slik, men de er mange nok, og de fått så stor dekning i pressen, at man lett kan få det inntrykk av at de er representative. 

Resultatet er dog at svært mange bare vil tendere til å avvise hele #MeToo-bevegelsen, noe som vil være tragisk. Det som dessverre da antagelig vil skje er at virkelige ofre ikke vil få den respons de bør få – fordi så mange aktivister med klampen i bånn har kjørt frem kvinner som ikke har vært ofre, bare for å oppnå et politisk mål de ikke klarer å oppnå med vanlige demokratiske prosedyrer. 

Venstresiden har i dette tilfellet brukt #MeToo-bevegelsen for å hindre en politisk utnevnelse som ellers gikk helt i samsvar med gjeldende lover og regler; men det eneste de oppnådde var å fremstille #MeToo-bevegelsen som useriøs. Noe som er tragisk, fordi dette er en viktig bevegelse.        

 

 

 

  

https://www.youtube.com/watch?v=cFL6k5yOAFM

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/kulturtopp-i-oslo-etterforsket-for-13-voldtekter/3423545972.html

https://www.frontpagemag.com/fpm/271584/resisting-fraud-progressive-narrative-bruce-thornton

https://www.frontpagemag.com/fpm/271558/christine-ford-singular-fraud-christopher-degroot

https://www.dailycaller.com/2018/09/28/lindsey-graham-doxxed-new-number/

https://www.elle.com/uk/life-and-culture/culture/g23607511/brett-kavanaugh-protest-photos/?slide=3

https://twitter.com/mariesimonsen

https://www.gullstandard.no/2018/09/30/et-interessant-aspekt-ved-kavanaugh-saken/

Eiendomsrett er en forutsetning for sivilisasjon og velstand: eiendomsrett sikrer at den som har produsert noe får beholde/disponere det han har produsert; uten eiendomsrett er han ikke sikret dette, og da blir det liten eller ingen produksjon. Siden produksjon er en forutsetning for velstand, er eiendomsrett det uunnværlige grunnlaget for velstand.

Men eiendomsrett er ikke så enkelt å få til i praksis. Selv om vi tar utgangspunkt i Johns Lockes prinsipp om at man etablerer eiendomsrett til et landområdet ved å blande sitt arbeid med det, dukker det opp spørsmål som må besvares og fastslås i et lovverk: Noen få eksempler: hvor stort område utenfor det bearbeidede område blir en del av eiendommen? Hvor høyt opp i luften går eiendomsretten? Hvor dypt ned i jorden strekker eiendommen seg? Hvor lang tid fortsetter eiendomsretten å gjelde etter at den blir lagt brakk og står ubrukt av eieren? 

Til tross for slike problemstillinger er eiendomsrett til fast eiendom langt enklere å avgjøre enn  eiendomsrett til ikke-fysiske objekter – vi tenker da på intellektuell eiendomsrett, dvs. copyright og patenter. I utgangspunktet vil vi si at den som har skapt verket, et intellektuelt produkt, f.eks. et kunstverk, en oppfinnelse, et dataprogram, etablerer en eiendomsrett som varer opphavsmannens levetid pluss et antall år (vi mener at levetid + 20 år er et passende tidsrom, men det som gjelder i dag er visstnok levetid + 70 år). 

Men også her er det problemer: hvor mye kan et nytt verk ligne på et tidligere verk uten at det er en krenkelse av copyright, hvor mye skal man kunne sitere fra et tidligere publisert verk uten at det er krenkelse av copyright, hvor går grensen for å kunne oppnå patentbeskyttelse (hvor original må oppfinnelsen være), etc. Her er der i gjeldende lovverk regler som har avklart disse problemstillingene i meget stor grad. Vi skal ikke gå inn på dette her, men vi skal se på og kort kommentere noen av de utfordringer som er dukket opp med Internett. 

Som kjent, på Internett er det enkelt å kopiere og endog plagiere noe som andre har skrevet/filmet/komponert, etc. Det er også enkelt å publisere verker i strid med ønsker og avtaler hos de som har rett til å publisere/distribuere verket.

Det er opplagt at det er behov for nye regler for dette. Og nye regler er i anmarsj. EU vedtok nylig et direktiv om copyright; dette skal bekreftes i januar neste år, og så skal medlemslandene gjennomføre dette direktivet i samsvar med hvordan det blir forstått/tolket i de enkelte land.    

Før vi kommenterer et par av punktene vil vi presisere at det dette burde handle om er presisering av eiendomsrett på et nytt område (man kan vel egentlig ikke i 2018 si at Internett er nytt, men poenget er at det er nytt i forhold til gjeldende lovverk når det gjelder copyright, som i det store og ble ble laget før Internett dukket opp, og som derved ikke uten videre er egnet til å håndtere de nye problemstillinger som Internett fører med seg.)  

En meget velkjent problemstilling er piratkopiering av musikk og film: la oss si at et studio har laget en film og betalt skuespillere, regissør, forfatter, etc. Studioet legger ut filmen på nett på en side hvor brukere kan se den mot betaling, slik at studioet kan få dekket sine utgifter og også tjent penger. Så er det noen som kopierer filmen og legger den ut på et nettsted hvor brukere kan se den uten å betale, og studioet får da ingen inntekt. (Samme problemstilling gjelder også musikk og tekst.)    

Hvordan skal myndighetene håndtere dette? Ett tiltak har vært å stenge nettsteder hvor brukere har lagt ut slikt materiale – selv om de som eier nettstedet ikke har gjort noe ulovlig; eierne har sagt at de har ment at brukerne kun skulle legge ut eget materiale som ikke var begrenset av andres copyright. Det er forståelig dommer om å stenge denne type nettsteder er kontroversielle.

Men vi er sterkt i tvil om EUs direktiv er rette veien å gå (eksemplene nedenfor er hentet fra en artikkel av Bobby Casey, en artikkel som er linket til nedenfor).

Artikkel 11 i direktivet foreslår en lenke-avgift: dersom en stor aktør (Facebook, Google) publiserer en artikkel og inkluderer en lenke til en artikkel i The Times, så skal Facebook og Google måtte betale The Times for å gjøre dette.  

Artikkel 13 sier at nettsteder som publiserer filmer (la oss si at de i utgangspunktet er opprettet for å publisere private, ukommersielle filmsnutter) må legge inn filtere si skal sikre at kommersielle filmer (f.eks. spillefilmer laget for å tjene penger) ikke blir publisert der. Et slikt filter kan muligens lages slik at det automatisk med betydelig treffsikkerhet sletter eller sperrer denne type filmer, men lar ikke-kommersielle filmer bli publisert. Et slikt filter vil antagelig være kostbart å utvikle og å drive. Artikkelen formulere dette slik: «The legislation requires that platforms proactively work with rightsholders to stop users uploading copyrighted content.»  

Men som Bobby Casey sier: dette vil muligens være enkelt for en stor aktør som youtube å iverksette, men vil være vanskeligere for mindre aktører og for nye aktører som vil ta opp konkurransen med de allerede etablerte, store aktørene. En slik bestemmelse vil da redusere konkurransen og gjøre det enkelt for gamle firmaer å overleve uten å bedrive den type innovasjon som et fritt marked fører med seg. 

Casey siterer The Electronic Frontier Foundation, som skriver: «Under Article 13 of the proposal, sites that allow users to post text, sounds, code, still or moving images, or other copyrighted works for public consumption will have to filter all their users’ submissions against a database of copyrighted works. Sites will have to pay to license the technology to match submissions to the database, and to identify near matches as well as exact ones. Sites will be required to have a process to allow rightsholders to update this list with more copyrighted works.»

Vi gjentar noen av de innvendingene som Casey nevner i sin artikkel: 

«This entire legislation, while meant to protect the intellectual property of news outlets and artists, is poised to fail, and fail miserably at that. For example, there’s no failsafe for false claims of copyright. Instead, sites would have to pull down content and resolve the claim. Those who make false claims are not prosecuted for slander. What’s even worse is, this promotes over filtration which could mean that those who WANT their works to freely circulate might get blocked. You can petition, but if the site refuses, you end up in court. What becomes of people publishing selfies with a logo in the picture? What if you’re selling your used stuff online, and there happens to be a book or album cover to what you’re selling? How would you go about mentioning what it is, or showing what its condition is? There are Instagram models who are compensated for wearing brand name items and hashtagging them, by the brand itself. What happens when those get swept up in the filter?» 

Vi gjentar vårt hovedpoeng: formålet med en ny lovgiving skal være å beskytte eiendomsrett/copyright på en ny arena.  Det virker som om de som har laget EUs direktiv ikke har hatt dette prinsippet som ledestjerne, det virker som om de kun har sett på noen riktignok problematiske enkeltsaker, og så har de laget regler for disse sakene uten å legge vekt på effekten av disse reglene i virkelighetens verden. 

En lenkeavgift vil være umulig å gjennomføre. Få vil publisere lenker til nettsider dersom de må betale for det. Ja, noen av de som skal motta denne avgiften kan frasi seg den, men dette betyr at de som vurderer å publisere en lenke i forkant må sjekke om den nettsiden de skal lenke til står på listen over de som har frasagt seg denne avgiften. 

Vårt syn er at å lenke bare er en form for sitering, og sitering er og bør være tillatt (men som sagt, det bør finnes grenser for hvor mye som man fritt skal kunne sitere, og noen aktører har dette, f.eks. kan et nettmagasin opplyse at man fritt kan sitere inntil 600 ord fra artikler som er publisert i dette magasinet). 

Et filter for å skille ut materiale som er beskyttet av copyright ser for oss ut til både å være umulig å få til på en god måte (man la oss tilføye at smarte datafolk tidligere har løst problemer som vi tidligere trodde var umulige å løse, så man skal aldri si aldri), og til å beskytte gamle aktører mot konkurranse fra nye oppkomlinger.

La oss oppsummere slik: de må lages nye håndterbare regler for copyright på Internett, og disse må lages slik at de beskytter eiendomsretten. Men allikevel må den tillate normal, begrenset sitering. Regler som skal hindre copyrightbrudd må ikke være slik at de begrenser konkurransen mellom legitime aktører på nettet. Det ser ut til at EUs direktiv ikke vil ha de positive effektene vi ønsker på dette feltet; direktivet vil redusere friheten og derved skape store problemer og redusere de store fordeler vi pr idag har ved å ha tilgang til et fortsatt i stor grad fritt Internett.    

 

 

https://globalwealthprotection.com/trojan-horse-censorship-disguised-as-copyright-directive-in-eu/