De siste dagers store sak i norsk politikk (ved siden av den meget overraskende opplysning at enkelte medarbeidere i Ap har oppført seg illojalt i ryktespredningen/avsløringen om Giske-saken – hvem skule tro at folk høyt opp i et stort parti kunne oppføre seg slik???) er at KrFs leder Knut Arild Hareide ønsker å flytte KrF til venstre.
Enkelte politikere har brukt ordet Judas for å beskrive Hareide, og enkelte andre politikere er blitt sjokkert – SJOKKERT – over en slik stygg ordbruk. Men Hareide forsvarer sitt sidebytte med at venstresidens politikk vil gi et «varmere samfunn», som om statlige tvangstiltak og å stå på offentlige ventelister for å slippe inn på statlige eller kommunale tilbud er bedre enn frivillige ordninger, er et syn som dett er vanskelig å gi en saklig begrunnelse for.
Men en glideflukt til venstre er ikke noe nytt, det er faktisk ikke bare dagens utvikling, det er de siste tiårs normale utvikling. Hvis vi går noen tiår tilbake besto den erklærte venstreside av Ap, SF, NKP og AKP. Etter navneendringer og sammenslåinger ble disse til Ap, SV, og Rødt – hvis vi tar med de partiene som sitter på Stortinget eller blir favorisert av NRK.
På borgerlig side fant vi Høyre og Venstre, samt KrF og Senterpartiet. Venstre har hele tiden levd opp til sitt uoffisielle slagord om å være partiet som ikke kan bestemme seg, så for å øke sin oppslutning ved et valg for noen å siden bestemte de seg for å skifte side; annonsekampanjen som informerte velgerne om dette besto av et bryllupsbilde med partilederne Odd Einar Dørum (V) og Gro Harlem Brundtland (Ap). Men dette sideskiftet var ingen suksess, så Venstre vendte raskt tilbake til den borgerlige siden.
Etter dette har Sp skiftet side, og har vært i tett samarbeid med Ap og SV på høyt nivå, inkludert regjeringsnivå (Sp var med i Stoltenbergs andre regjering, som satt i to perioder fra 2005).
Sideskiftet fra Sp møtte først noe motstand blant medlemmene, mens de som satt i partiapparatet, og som da kunne komme nær regjeringstaburettene, var langt mer positivt innstilt til sideskiftet.
At personer i verv er mer positive til å gå til venstre burde være rimelig opplagt: staten deler ut penger til alle mulig gode formål, og mange vil være med å dele ut penger for å gi inntrykk av at de er gode mennesker. Og venstresidens formål er å bruke staten til å ta inn mest mulig penger fra de produktive, og så dele dem ut til alle som er svake, som har klart å få seg selv definert som svake, og til sine favoriserte pressgrupper.
Jo, mer penger man vil dele ut fra statens tilsynelatende uuttømmelige kasse, jo bedre er man som menneske, er omkvedet, og hvem vil ikke være med på dette? I hvert fall de fleste politikere vil være med på dette, og derfor vil ALLe partier (de som er på Stortinget eller favoriseres av NRK) stadig dele ut mer og mer penger.
Vårt poeng er altså ikke at bare Venstre, Sp og KrF har beveget seg til venstre, vårt poeng er at alle partiene beveger seg til venstre – og det må de gjøre i i et system som går ut på at staten skal bidra til alle viktige og gode saker.
I dag har vi en konservativ/borgerlig regjering, og i den sitter både Høyre og FrP. FrP var ikke med i oversikten vi ga over de borgerlige partier ovenfor, men dette partiet var en alternativ stemme i noen få år før 1991 (så dette er lenge siden). Da skulle partiet gå inn for «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». Etter 1991 har de beholdt noe av den samme retorikken, men etter at de kom inn i regjering i 2013, har de ikke i noen som helst merkbar grad ført en politikk i samsvar med dette – selv om partiets leder er finansminister.
Man kan til en viss grad måle hvor venstreorientert en regjerings politikk er ved å se på størrelsen på statsbudsjettet. Da Stoltenberg ble statsminister i 2005 var statsbudsjettets utgifter på ca 600 mrd kr, da han gikk av hadde de vokst til ca 1200 mrd kr. Dette er en strek økning på kun åtte år (og det er en strek økning også hvis man korrigerer mht. slike ting som befolkningsøkning, inflasjon, andel av BNP).
Etter at vi fikk den blåblå regjeringen i 2013, har økingen i statsbudsjettets utgifter fortsatt å vokse i omtrent samme tempo. Dette betyr at politikken blir stadig mer venstreorientert. Hadde den vært høyreorientert ville statens utgifter ha gått ned.
Det som skjer er at alle partiene, inkludert Høyre og FrP, hele tiden fører en politikk som ligger mer og mer til venstre.
Men hva betyr da Hareides ønske om sidebytte? Det betyr at han vil at KrF skal støtte en regjering utgått fra Ap og SV.
Da er et spørsmål som stiller seg: vil Ap og SV (som vel blir de viktigste aktørene i den regjering som KrF da vil støtte) gi noe til KrFs hjertesaker: vil de gi mer penger til kirken? Vil de gi mer penger til u-hjelp? Vil de slippe inn flere innvandrere og forsørge dem på skattebetalernes regning? Vil de gjøre det vanskeligere for homofile å være prester eller å inngå ekteskap eller å adoptere? Vil de innskrenke Vinmonopolets åpningstider, eller innskrenke mulighetene til å få kjøpt øl og sprit?
Vi vil tro at Ap og Sv vil være mer enn villige til å gi KrF noe her bare for å komme i regjering slik at de kan fortsette å gjøre det vanskeligere å være produktiv og å drive reell verdiskapning, og å gjøre det enklere å leve uten å jobbe produktivt.
KrF har dog et stort problem. Partiet blir mindre, velgernes gjennomsnittsalder øker, og før eller senere vil det bli så lite at det ikke vil være representert i noe folkevalgt organ. Men det er en stund dit, og inntil da vil nok Ap og SV kunne glede seg over den mulighet som det å få KrF med å laget kan gi.
Men vil et slik sideskifte fra KrF, og med et påfølgende regjeringsskifte, ha mye å si for den produktive nordmann? Nei, for ham har det de siste tiårene stort sett gått jevnt verre (eller mindre godt enn det kunne og burde) uansett hvem som har sittet i regjering.
Så et sideskifte fra KrF vil ikke bety noe som helst for den produktive nordmann. Men for den stadig økende flokk av uproduktive – og da tenker vi på byråkrater, ansatte i statsfinansierte NGOer, mange såkalte kulturarbeidere og kunstnere, bistandsarbeidere, etc. – vil det på kort sikt være en bitte liten fordel med et KrF som skifter side.
https://www.document.no/2018/10/17/rogaland-trosser-hareide-solid-blatt-flertall/
https://www.document.no/2018/10/17/tillit-er-det-viktigste-i-politikk/
https://resett.no/2018/10/18/heier-pa-hareide-ett-problem-mindre-pa-borgerlig-side/
https://resett.no/2018/10/15/den-varme-hareide-leverer-en-drittpakke-om-frp-velgerne/
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/J18OAP/ny-bok-tajiks-medarbeider-varslet-om-giske
Ja og det betinger;
https://m.youtube.com/watch?v=l0zaebtU-CA