Måned: november 2018

Tilstanden ved universitetene i Amerika (USA og Canada) er blitt ganske ille. Irrasjonelle ideer har i lang tid stått sterkere ved universitetene der enn de har gjort i Europa, og dette har ført til at man i USA og Canada kan se at fag med sterke irrasjonelle innslag som «gender studies», «race studies», «indigenous environmental studies and sciences», «climate science», etc. har fått en stor plass blant de fag som universitetene tilbyr.

Nå sier vi ikke at slike fag nødvendigvis må være irrasjonelle, vi sier at pensum i slike fag i praksis i betydelig grad inneholder irrasjonelle elementer, dvs. at elementer fremstilt som sannheter i disse fagene er begrunnet ikke i samsvar med den tradisjonelle videnskapelige metode som består av observasjon, korrekt begrepsdannelse og analyse i samsvar med logikkens lover, men hvor elementer påstås å være sanne ene og alene pga. deres opphav.

Hvis vi tar et konkret og nærmest dagsferskt eksempel på dette kan vi henvise til Kavanaugh-høringen i Kongressen i USA, hvor en rekke presumptivt seriøse aktører hevdet at beskyldningene mot Kavanaugh var sanne ikke fordi de stemte med fakta og kunne bekreftes av vitner, men fordi, som det ble påstått, «kvinner lyver ikke om slikt», eller fordi så mange menn har gjort tilsvarende ting som Kavanaugh ble beskyldt for så fortjente de å straffes uansett, og om Kavanaugh virkelig var uskyldig så var det så mange andre skyldige menn som hadde gått fri så da spilte det i det store og hele ingen rolle om Kavanaugh ble straffet. I denne saken ble rasjonelle prinsipper som at alle skal betraktes som uskyldige inntil deres skyld er beviste hinsides enhver rimelig tvil og dersom det er tvil om skyldsspørsmålet skal den tiltale frifinnes, ignorert av store deler av pressen og av feministiske grupper som mente at Kavanaugh måtte være skyldig bare ut i fra ubekreftede beskyldninger fra en kvinne. (Vi må presisere at Kavanaugh-høringen ikke var en rettssak, men en utspørring for å finne ut om Kavanaugh var kvalifisert til å bli Høyesterettsdommer.)

En som våger å snakke klart og tydelig om problemene i akademia i Amerika er Janice Fiamengo, som er professor ved Universitet i Ottawa. I et intervju med Dave Rubin, et intervju som vi linker til nedenfor, forteller hun om hvordan menge i akademia bruker fag som feminisme og «indigenous science» ikke for å styrke innsikt og forståelse om virkeligheten, men bruker dem i en venstreorientert politisk agenda. Hun sakker også om kjønnsroller og hvor politisk vinklet dagens akademia er på dette området. Vi vil anbefale alle å se igjennom dette intervjuet.

Vi vil også anbefale alle å se hennes kommentar om en fysikkprofessor som mistet jobben fordi hans meninger og holdninger ikke var forenlige med mainstreams feministiske holdninger.

Intervju https://www.youtube.com/watch?v=upBP2UYyRZU

Kommentar https://www.youtube.com/watch?v=sOCIke7zLMo

Paris er en vakker by. Flotte bygninger, brede avenyer, fine parker og grønne områder. Der kan man oppleve kirker som Sacre Coeur og Notre Dame, gater som Champs Elysee, museer som Louvre, områder som Montmartre – og mye mye mer. I tillegg har man en rik kulturell tradisjon med en rekke viktige og kjente intellektuelle fra en rekke områder: Berlioz, Debussy, Racine, Corneille, Voltaire, Victor Hugo, Jean-Baptiste Say, Galois, Fournier, Pasteur.

Det er tydelig at Frankrike har hatt en rikt og frodig intellektuell fortid. Men Frankrikes historie har også sine mørke sider: En tenker som Rousseau støttet ikke frihet og velstand, og revolusjonen i 1789, en revolusjon som i utgangspunktet var velbegrunnet, endte i et rent terrorvelde, og førte til militærdiktaturet under Napoleon.

Frankrike som kolonimakt har, i motsetning til England, lite å være stolt over, og behandlingen av de som opprinnelig holdt til i koloniene i f.eks. Nordafrika var ofte svært grusom.

De siste tiårs franske intellektuelle har ikke bidratt til å skape harmoniske samfunn preget av frihet, harmoni og velstand, marxismen har stått sterk blant de langtidsutdannede i Frankrike: Sartre, Derrida, Lyotard, Foucault, Lacan er bare noen få av av de mange som har stått for ideer som er stikk i strid med de rasjonelle ideer som er en nødvendig basis for et fritt og sivilisert samfunn. (Mange av de nevnte tenkere plasseres under betegnelsen «postmodernister»: «modernismen» er de rasjonelle ideer som la grunnlaget for renessansen, opplysningstiden og den tidlige kapitalisme og derved frihet og velstand, mens postmodernismen sier at fornuft og frihet ikke er noe bedre enn ufrihet og irrasjonalitet, og at forskjellen på frihet og diktatur er mer semantisk enn reell.)

Frankrike har derfor utviklet seg noe annerledes enn de andre landene i Vesten, ikke bare er de franske lettere å lokke ut i gatene for å demonstrere – studentopptøyene i 1968 var mer intense og mer voldelige i Paris enn i noen annen by i Vesten, men fransk politikk har vært mer venstreorientert enn i de andre landene i Vesten; dette har ført til slike ting som at pensjonsalderen for statsansatte er lavere enn i de fleste andre land, at byråkratiet er større, og at arbeidsløsheten er større; den er som regel dobbelt så stor som i landene omkring. Statsgjelden er kolossal; ifølge Wikipedia er den nå på 90 % av BNP – men den er ikke mye verre enn for andre land i Vesten: Italia 126 %, UK 89 %, USA 74 %, Spania 84 %). En slik tilstand er ikke bærekraftig; det som må til for å få landet og økonomien på rett kurs er dereguleringer, skattelettelser og privatiseringer.

Enkelte politikere har lover å rydde opp i disse problemene, men har veket tilbake pga. stor motstand i form av protester i gatene. Bla. lovet den konservative Sarkozy (president 2007-2012) å rydde opp, men han ga opp pga. for stor motstand. Hans etterfølger Hollande, som ble president etter Sarkozy, lovte reellt sett å ikke rydde opp – han måtte love noe slikt for å bli valgt – men da fakta ble tydelige for ham måtte han også forsøke å rydde opp. Han klart det ikke og gikk av i 2017. Det er hans etterfølger Macron som nå er president.

Også han forsøker å gjøre noe. Vi siterer fra Nettavisen, som etter overskriften «Sammenstøt mellom bensindemonstranter og politi i Paris» skriver:

«Omkring 81.000 demonstranter i gule vester har deltatt i aksjoner mot økte franske drivstoffavgifter. I Paris var det sammenstøt mellom demonstranter og politi.

Det er det franske innenriksdepartementet som lørdag opplyser om antallet deltakere. Det utgjør omtrent en tredel av deltakelsen i forrige uke. Til sammen 8.000 demonstranter deltok i ulike protester i Paris lørdag. En lastebil ble satt i brann på Champs-Élysées.

Ifølge en journalist fra AFP forsøkte demonstrantene å bryte gjennom en politisperring, og politiet brukte derfor tåregass og vannkanoner for å spre dem. Ifølge innenriksdepartementet har 35 personer blitt pågrepet totalt, 18 av dem i Paris. Åtte personer er skadd, blant dem to politifolk. Forrige lørdag ble 106 personer skadd. Regjeringen foreslår å øke avgiften på bensin og diesel med henholdsvis 1 cent (8 øre) og 4 cent (32 øre). Forslaget har utløst protester som siden forrige uke har utløst demonstrasjoner uro flere steder i Frankrike. Noen steder har demonstranter satt opp barrikader på motorveier og ved tankanlegg».

Det som skjer er at folk i stor grad protesterte mot de økede skattene som velferdsstaten nødvendigvis må medføre. Velferdsstaten innebærer at borgerne skal ha rett til å få en rekke ting fra det offentlige (helsetilbud, skole, pensjoner, trygder, infrastruktur, mmm.), men siden de ikke betaler når disse tingene mottas, men oppfattes som å være «gratis», blir det nødvendigvis et overforbruk. Det vil også kreve et voksende byråkrati for å administrere det hele.For å bli valgt må politikere lover mer og mer, men siden tilbudene må finansieres må disse to tingene skje: skattene må øke, og gjelden må øke – tilbudene kan kun finansieres med økede skatter og avgifter og med opptak av gjeld. Borgerne må betale skatter og avgifter nå, mens gjelden og renten på denne kan utsettes til noe inn i fremtiden, men også disse må betales. (Det er også en annen måte man i perioder kan finansiere dette på: inflasjon, men vi sier ikke noe om dette her.)

Det dagens protester går ut på er at franske borgere protesterer mot finansieringen av en politikk de selv har stemt for. Folk protesterer mot de nødvendige konsekvenser av en politikk de alle har vært for. Og så vidt vi kan se er det ingen kommentatorer i MSM som påpeker denne sammenhengen.

Det som skjer at sentrale områder i en av verdens flotteste byer nå er preget av slåssing med politi, bensinbomber, brennende biler, steinkasting, barrikader, etc. Og ingen kommentatorer ser sammenhengen om at det som skjer er en nødvendig og uunngåelig utvikling i velferdsstaten. Men kanskje vi tar i litt for hardt her når vi sier at ingen kommentatorer ser sammenhengen, det er nok mulig at enkelte kommentatorer SER sammenhengen, det som er et faktum er at ingen, så vidt vi har sett, har skrevet om det. Og det er like tragisk som det som nå skjer i Paris og at tilsvarende ting kommer til å skje i flere storbyer i Vesten i årene som kommer.

Hva kan man gjøre for å unngå dette? Det kan kun unngås ved å legge politikken kraftig om i liberalistisk retning – men dette forutsetter at de verdiene som liberalismen bygger på: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme som moralsk ideal, frihandel, markedsøkonomi, kapitalisme, står sterkt i befolkningen. Og det er dessverre langt igjen dit. Men inntil da må vi forvente at det som nå skjer i Paris vil komme til å skje i andre metropoler i Vesten …. .




https://areomagazine.com/2017/03/27/how-french-intellectuals-ruined-the-west-postmodernism-and-its-impact-explained/

https://en.wikipedia.org/wiki/Government_debt

https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/sammenstt-mellom-bensindemonstranter-og-politi-i-paris/3423562344.html

Under en spasertur i London nylig kom jeg tilfeldigvis til å vandre forbi denne bysten som viser George Kastrioti Skanderbeg. Det som vekket min interesse var følgende tekst på sokkelen: «Invincible Albanian National Hero. Defender of Western Civilization».

Bysten må være satt opp for en god del år tilbake siden det vel er lenge siden man uten videre kunne beskrive noen på denne måten i det offentlige rom.

Kastrioti levde fra 1405 til 1468, og han var en åpenbart suksessfull kriger i kampen mot det osmanske riket, som i en lang periode spredte islam over stadig større områder. Det osmanske rike varte helt til tidlig i det tyvende århundre; det falt sammen i forbindelse med første verdenskrig.

Men tilbake til Kastrioti, som fikk tilnavnet Skanderbeg, tatt fra Aleksander den store («Iskander» er en variant av Aleksander), og  «beg» betyr «stor».

Her er et utdrag av omtalen om ham på Wikipedia:

Georg Kastriota Skanderbeg (født 6. mai 1405 i Kruja, død 17. januar 1468 i Lezhe) var leder for det albanske forsvaret mot Det osmanske riket.

Etter å ha blitt holdt som gissel og senere utdannet som offiser for Det osmanske rike, flyktet han fra osmanene, dannet i 1444 Lezhaligaenhvor han var militær øverstkommanderende og ble gitt suzerenitetover de andre fyrstedømmeneog innledet mer enn to tiår med militær motstand mot osmanene. Hans militære dyktighet var til stor hinder for osmansk ekspansjon og ble i den kristne verden sett på som et eksempel på kristen motstand mot osmanene. Han anses som en nasjonalhelt i Albania.

Etter å ha vært i osmansk tjeneste i 20 år,  …. erklærte Skanderbeg at han forlot islam og konverterte til den katolske tro, og innledet en 25 år lang strid mot Det osmanske rike. Denne ble innledet på et møte i Lezha den 2. mars 1444 hvor han tok initiativet til Lezhaligaen, og Skanderbeg ble militær øverstkommanderende og ble gitt suzerenitet. Lezhaligaen var en konføderasjon mellom de albanske fyrstedømmene, og denne er senere blitt ansett som å være den første albanske statsdannelse.

…. Den eneveldige hærskaren i Det osmanske riket brukte den veldigste våpenmakt for å slå ned det albanske opprøret. Den 14. mai 1450 kom den store osmanske hæren til den albanske hovedstaden Kruja. Etter en lang beleiring uten å lykkes å innta citadellet ble den slagne osmanske hæren tvunget til å trekke seg tilbake. …

Skanderbeg vant sitt blodigste slag i slaget ved Albulenaden 2. september 1457. På osmansk side døde mellom 15 000-30 000 mann og 15 000 ble fanget, deriblant nevøen Hamza som hadde desertert til det osmanske hoffet etter at han ikke lenger hadde noen mulighet til å arve posisjonen etter sin onkel. Hamza ble holdt i fangenskap, men ble løslatt og døde av forgiftning. Seieren ved Albulena markerte et høydepunkt i den albanske motstanden og førte til at osmanene måtte bruke langt sterke midler i sine ekspansjonsforsøk. Den albanske motstanden forsinket den osmanske invasjonen av Vest-Europa og ga de italienske fyrstene tid til å forberede forsvaret. …. (Sitat slutt fra Wikipedia.)

Vi håper at bysten får stå i fred og at den kampen Skanderbeg førte, som var og er den del av en langvarig krig, vil ende med at det er Vestens sivilisasjon som seirer og overlever. 

 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Skanderbeg

 

 

 

 

Mange er urolige pga. den utvikling som finner sted i Vesten, en utvikling som har pågått noen tiår. I et foredrag sa nylig den franske forfatteren Michel Houllenbeq at «Det ble laget en BBC-dokumentar om meg av en som ville kalle den Suicide of the West. Jeg tror BBC fant tittelen for voldsom, for de endte med å forandre den, men det syntes jeg var synd. Jeg mener at «Vestens selvmord» er en bra oppsummering av bøkene mine. Likevel overrasket jeg meg selv da jeg var uenig i tittelen på Éric Zemmours nest siste bok, Le Suicide français. For i Frankrikes nyere historie er det noe som ikke har med selvmord å gjøre, men snarere med mord. Og den skyldige i dette mordet er ikke vanskelig å oppdage: Det er Den europeiske union. Og de medskyldige i Frankrike er tallrike» (hentet fra document.no, link nedenfor).    

Kommentatoren Douglas Murray ga sin siste bok tittelen Europas underlige død, men legger tydelig opp til at årsaken til denne mulige døden ligger i Europa selv. (Vi har tidligere kommentert et foredrag Murray holdt i Oslo, link nedenfor.) 

Hva er problemene, hva er årsaken, og hva er løsningen? Det er dette vi kort skal kommentere i denne artikkelen.   

Europa, primært Vest-Europa, er preget av et stort antall problemer. Blant de største er at alle landene har en enorm statsgjeld (også Norge har en enorm gjeld dersom man ikke utelater statens pensjonsforpliktelser), gjelden er gjerne fra 60 – 80 % av BNP for mange land til ca 150 % av BNP for enkelte land.  Wikipedia sier at gjelden er 180 % for Hellas, 66 % for Tyskland,  97 % for Spania. (En tabell over en rekke lands gjeld er å finne på linken nedenfor.) Gjelden øker dels fordi politikerne har innført varige ordninger som over tid blir langt dyrere enn de hadde tenkt seg da ordningene ble innført, og fordi velgerne stadig krever flere og bedre «gratis»-tilbud fra det offentlige, tilbud som politikerne må love å gi for å få stemmer ved valg. Disse tilbudene finansieres ved skatter, avgifter og låneopptak, og siden lånefinansiering er mindre synlig i dag enn økede skatter og avgifter, er dette et middel som det er lett for politikerne å ty til. Renten er av staten bestemt til å være svært lav, noe som gjør sparing nærmest til et tapsprosjekt – men som gjør det noen mindre problematisk for regjeringene å betale renter på statsgjelden. Den økonomiske veksten er lav. Byråkratiet er voksende, med stadig flere uproduktive mennesker ansatt i meningsløse stillinger i det offentlige eller i ansettelsesforhold som er finansiert av det offentlige. f.eks i EU, FN, etc., og i et stadig økende antall NGOer. Skattebyrden er også økende, og tilbud innen den offentlige skolen og i det offentlige helsevesen er langt fra så gode som de burde være, og er på enkelte områder i forfall. Pensjonssystemene er konkurs, men vil fungere i noen år til pga. De store låneopptakene. Vi vil også nevne at enorme ressurser brukes på å løse et fullstendig ikke-eksisterende problem: den såkalte klimakrisen.      

Kriminaliteten, og spesielt grov kriminalitet, er sterkt økende, og rammer stadig flere vanlige mennesker. (For å si det litt enkelt: for ikke lenge siden var det slik at gangstere og kriminelle drepte hverandre, men nå er det i større grad slik at tilfeldige vanlige mennesker blir rammet av til dels grov kriminalitet). Vesten blir også stadig utsatt for terrorangrep, og det er praktisk talt alltid militante muslimer som står bak, og de har islam som begrunnelse for terroren.   

Det er også i de siste årene kommet en rekke muslimske innvandrere til Europa, og mange av disse er ikke villige til å respektere den betydelige grad av frihet som fantes i Europa; de vil f.eks. ikke godta ytringsfrihet – som inkluderer retten til å bedrive blasfemi.  

Et annet poeng er at andelen av de innvandrere som er kommet til Vest-Europa og som er i jobb er langt lavere enn andelen i den opprinnelige befolkningen, men dette varier sterkt etter hva som er innvandrernes opprinnelsesland. Uansett har alle som befinner seg lovlig i velferdsstatene i Vest-Europa med permanent opphold rett til å bli huset, forsørget og utdannet på skattebetalerne bekostning.  

En annen utvikling som har skjedd er forfallet i den politiske debatt; det som har skjedd er at venstresiden i stadig større grad viser sitt sanne ansikt, og i stadig mindre grad er villig til å føre saklige diskusjoner med de som han andre meninger enn de selv: det er ikke lang fra sannheten å si at de beskylder de som har et annet grunnleggende syn enn det de har for å være fascister og rasister – selv om det de går in for kun er å begrense innvandringen. Man har stadig sett at amerikanske presidenter som Bush og Trump blitt sammenlignet med Hitler, noe som bare er helt vanvittige beskyldninger. Venstresiden gjør sin stemme hørt i overveldende grad ikke bare i politikken, men også på arenaer som pressen, akademia og kulturlivet er det så og si bare venstreorienterte stemmer som slipper til. Og kvaliteten på det som de venstreorienterte sier, blir mindre og mindre saklig og består i stadig større grad av grove personangrep.  

Som et klinkende klart eksempel på denne utviklingen tar vi med følgende fra en artikkel hentet fra venstresidens flaggskip, den britiske avisen The Guardian, som i en årrekke ufortjent har vært ansett som en seriøs avis. Artikkelens tema er at så mange hvite amerikanske kvinner stemmer på det republikanske partiet:  

«What is wrong with white women? Why do half of them so consistently vote for Republicans, even as the Republican party morphs into a monstrously ugly organization that is increasingly indistinguishable from a hate group? The most likely answer seems to be that white women vote for Republicans for the same reason that white men do: because they are racist. Trump, with his raucous rallies and his bloviating, combative style, has offered his supporters an opportunity to savor the pleasures of being cruel. It is likely that the white women who voted for him in 2016, and who will vote for him again in 2020, find this racist sadism gratifying. It is fun for them. But there is something else at play, something more complicated, in white women’s relationship to white patriarchy. White women’s identity places them in a curious position at the intersection of two vectors of privilege and oppression: they are granted structural power by their race, but excluded from it by their sex. In a political system where racism and sexism are both so deeply ingrained, white women must choose to be loyal to either the more powerful aspect of their identity, their race, or to the less powerful, their sex.» (Dette tullballet er i 2018 altså av aktører på venstresiden ansett som seriøs politisk analyse. De som vil få bekreftet at dette virkelig ble publisert i The Guardian kan besøke linken nedenfor.) 

Men det er flere problemer i Europa: Det er også en utbredt ettergivenhet overfor reell kriminalitet; grove forbrytelser medfører ofte milde straffer  (etter drap sitter man i mange land i Europa i fengsel i kun 6 – 12 år), mens slike ting som skatteunndragelse medfører lange straffer. Svært strengt straffes mye av det som har med salg av narkotika å gjøre, mens dette er noe som ikke burde vært ulovlig i det hele tatt. 

Tilstanden i Vesten er altså ganske ille. Det er vanskelig å trekke ut det område som er verst, men vi vil tro at det som Murray, Houllenbeq, samt redaksjonene i Resett og Document (for å her holde oss til eksempler fra norsk presse) vil legge størst vekt på er forholdet til islam. Som nevnt er det kommet en rekke muslimer til Europa, og de preger samfunnene i betydelig grad. Ikke bare at vi ser kvinner med hijab og burka i de store byene, det finne områder hvor enkelte muslimer i betydelig grad praktiserer sharia overfor alle som oppholder seg der og hvor politet ikke våger å gå inn (såkalte no-go-soner), myndighetene er villige til å innskrenke ytringsfriheten for at muslimer ikke skal krenkes av det som tidligere var lovlige og ukontroversielle ytringer. I Norge ble redaktør Vebjørn Selbekk presset av statsminister Stoltenberg og utenriksminister Støre til å be om unnskylding for å ha publisert noen karikaturtegninger som muslimer mente var krenkende. For tre år siden ble 12 ansatte i det franske satiremagasinet Charlie Hedbo drept av muslimske terrorister fordi de hadde publisert krenkende materiale. Etter slike hendelser kom det færre ytringer av denne typen. 

Et annet illevarslende trekk er samarbeidet mellom politiske myndigheter/regjeringer og aktører som facebook og google med et formål om å begrense opposisjonelle stemmers mulighet til å nå et publikum; dette tiltaket omtales som et ønske om å begrense det som kalles «hatefulle ytringer». Men alle meningsytringer bør være tillatt; den eneste type ytringer som ikke skal være tillatt er kun reelle trusler, det å røpe hemmeligheter man har kontraktsforpliktet seg til å holde, og militære hemmeligheter. Det eneste som ideelt sett skal være forbudt er initiering av tvang overfor andre mennesker.    

Vi kunne nevnt en rekke eksempler av denne type, men nevner kun en til: det ser ut til at regjeringen i England ikke vil ta inn i landet en kristen kvinne som er beskyldt for blasfemi i Pakistan. Regjeringens begrunnelse er visstnok at de ikke vil oppildne muslimer som allerede er i England. En annonsert støttedemonstrasjon i Norge for denne kvinnen er blitt avlyst. Vi siterer fra document.no: «Etter at Pakistans høyesterett nylig frifant Asia Bibi for anklagen om blasfemi, har en rekke politikere i Vesten tatt til orde for at den stakkars kvinnen, som i ni år hadde vært dødsdømt for en bagatell – nei: for ingenting – skal få asyl i deres respektive land. Oppgaven kompliseres av at Bibi er blitt ilagt utreiseforbud fra Pakistan. Hennes liv er åpenbart i fare. Frifinnelsen ansporet også frihetselskende krefter i Norge som Ex-Muslims of Norway (EX-MN) og Sekulær Allianse til å arrangere en demonstrasjon til støtte for Asia Bibi i Oslo den 17. november». Men demonstrasjonen ble avlyst pga. trusler. 

Det som skjer er at Vesten er ettergivende overfor islam pga. trusler og vold fra enkelte muslimer. Denne ettergivenheten preger politkken i de fleste land i Vest-Europa. Hvem er det som er ettergivende? I første rekke står politikerne; det er de som bestemme hvilke lover som skal gjelde, det er de som bestemmer hvordan politiet skal priorietre sine oppgaver, og det er de som bestemmer hvilke midler politet skal benytte. Men man må ikke se bort fra det viktige faktum at poltikerne er valgt av folket, og at de ikke kan føre en politikk som i betydelig grad avviker fra det folk flest ønsker. 

Vi tar et ferskt eksempel: For noen uker siden var det valg i Sverige. Alle partiene (de som har mulighet til å komme inn i Riksdagen) er stort sett enige om alt – unntatt ett parti: Sverigedemokratene (SD) har et annet syn enn de andre på to spørsmål: innvandring og islam. SD ville ha en betydelig endring av politikken på disse to områdene, de andre vil fortsette samme kurs som er blitt ført de siste tiårene. Valgresultatet ble at SD fikk ca 20 %, de andre fikk ca 80 %. Med andre ord: ca 80 % av svenskene støtter den politikk som er blitt ført på disse områdene de siste tiårene, og vil at den i hovedtrekk skal fortsette. Det er altså ikke slik at politikerne fører en annen politikk enn det folk flest vil ha. Å gi politikerne alene skylden for utviklingen er derfor feil, folk flest har like stor skyld som politkerne for den utvikling som har skjedd og fortsatt skjer.

Vi kan til en viss grad være enige i at Vesten er i ferd med å begå selvmord. Men hva er den fundamentale årsak? 

Vårt syn er at det er fundamentale filosofiske ideer som bestemmer et samfunns og en kulturs (og et individs) utvikling: dersom visse ideer dominerer går det  én vei, dersom andre ideer dominerer går det en annen vei. Grunnen til at Vesten fikk renessanse og opplysningstid var at rasjonelle ideer kom til å dominere kulturen fra slutten av middelalderen. Disse ideene – rasjonalitet, individualisme, sekularitet, troen på at det var moralsk å skaffe seg et godt liv i denne verden (egoisme) – førte til kapitalismen og ga en kolossal velstandsøkning. Men i vår tid er disse ideene på vikende front, og det er mer irrasjonelle ideer som  har begynt å bli stadig mer dominerende. Den etikken som disse ideene innebærer finner man oppsummert i Bergprekenen, hvor Jesus gir uttrykk for et etisk ideal som er ukontroversielt i alle mainstream-miljøer i Vesten i dag: 

«Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: «Du skal elske din neste og hate din fiende». Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.» 

Dette etiske idealet heter altruisme (selv om denne betegnelsen ikke fantes på Jesu tid), og dette idealet er som sagt et ukontroversielt etisk ideal i dag.

Poenget er ikke at folk flest følger dette helt og fullt, poenget er at de forsøker å følge det til en viss grad. Og i samsvar med ordtaket «actions speak louder than words» er det slik at folk i ord er mer velvillige overfor dette idealet enn de er i handling – og dette betyr at de i valg gir sin stemme til en mer altruistisk politikk enn de er villige til å følge i sine egne liv. 

Det er altså slik at folk flest støtter en politikk som i betydelig grad er altruistisk, selv om de i sine handlinger i sine egne liv er mindre altruistiske enn den politikken de støtter. 

Den altruisme som dominerer, og Jesus formulerer så elegant i sitatet gjengitt over, er altså et udiskutabelt etisk ideal i Vesten i dag. Og vi vil si at det er fordi dette idealet dominerer at Vesten er i forfall.  

For å lave et godt liv må man betrakte dette livet som verdifullt, som høyverdig, og man må skape verdier som gjør livet bedre. Man må også kjempe imot de som forsøker å ødelegge for en selv. Men dette er altså det stikk motsatte av det Jesus anbefaler. Jesus sier dette ikke bare i sitatet gjengitt over, men en rekke andre steder: «Det er vanskeligere for en rik mann å komme til himmelen enn for en kamel å gå igjennom et nåløye», «selg alt du eier og gi til de fattige», etc.      

Altruismen kan ikke gi gode liv og opprettholde velstand, altruismen er en etikk som er direkte ødeleggende. Jo mer man forsøker å følge den, jo verre går det. Grunnen til at det går så dårlig for Vesten er at politikken i stor grad følger altruisme som etisk ideal. 

Den eneste filosof som har vært inne på dette er Ayn Rand. Hun skriver: 

«What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value. Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice―which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction―which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good …. The social system based on and consonant with the altruist morality―with the code of self-sacrifice―is socialism, in all or any of its variants: fascism, Nazism, communism [and the welfare state]. All of them treat man as a sacrificial animal to be immolated for the benefit of the group, the tribe, the society, the state. Soviet Russia is the ultimate result, the final product, the full, consistent embodiment of the altruist morality in practice; it represents the only way that that morality can ever be practiced. …  Altruism holds death as its ultimate goal and standard of value.» 

Rand sier at jo mer man følger altruismen, jo mer ødelegger man for seg selv. Og derved, jo mer utbredt altruismen er i en kultur, jo raskere vil kulturen forfalle og gå til grunne. 

Man kan da altså si at Vesten er i ferd med å begå selvmord, og årsaken er at den etikken som dominerer innebærer selvoppofrelse og da nødvendigvis må føre til forfall og til slutt til død. Hvis Vesten dør er det altruismen som er dødsårsaken.   

Hva er da løsningen? Hva er det som kan redde Vesten? Det som kan redde Vesten er at de ideer som kom til å dominere i renessansen og opplysningstiden – rasjonalitet, individualisme, individuell frihet, rasjonell egoisme, kapitalisme, sekularitet – igjen blir dominerende verdier i kulturen. Den eneste filosof som har forfektet dette i full dybde og bredde er altså Ayn Rand. 

Det eneste som kan redde Vesten, det eneste som kan hindre Vesten i å begå selvmord, er at de ødeleggende ideer som dominerer – idealer som kollektivisme, irrasjonalitet, ufrihet, statlig styring,   selvoppofrelse/altruisme – blir erstattet av de rasjonelle ideer vi nevnte over. Det er ingen annen løsning.   

Hva betyr dette i praktisk politikk? Det betyr at ingen skal ha rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning, dvs. ingen velferdsstat. Det innebærer et totalt skille mellom stat og økonomi, dvs. ingen statlige reguleringer av økonomien – det innebærer laissez-faire-kapitalisme.  Det innebærer ingen ettergivenhet overfor kriminalitet,  dvs. strenge straffer for reell kriminalitet. Det innebærer ingen toleranse for sharia-elementer hverken i samfunn eller i lovverk, og det innebærer at politet må rydde opp i no-go-sonene med de midler som er nødvendige. Regimene i Iran og Saudi-Arabia, regimer som økonomisk, militære og ikke minst ideologisk støtter terrorangrep på Vesten, må elimineres. 

Kort sagt må den individuell frihet styrkes, og vi må forsvare oss med de midler som er nødvendige for å eliminere de trusler som finnes. Dette er dog ikke mulig uten at rasjonell egoisme er blitt den dominerende etikken i kulturen. Dessverre ser det ut til at det er et stykke igjen før vi kommer dit og imens er altså Vesten i ferd med å begå selvmord …. 

   

https://www.document.no/2018/11/10/for-farlig-a-stotte-asia-bibi-i-oslo/

https://www.document.no/2018/11/10/tale-ved-overrekkelse-av-spengler-prisen-i-brussel-den-19-oktober-2018/

https://resett.no/2018/11/13/innvandrere-grovt-overrepresenterte-blant-gjengvoldtektsmenn-i-tyskland/

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_public_debt

http://aynrandlexicon.com/lexicon/altruism.html

https://www.theguardian.com/commentisfree/2018/nov/09/white-women-vote-republican-why

https://www.gullstandard.no/2018/09/01/douglas-murray/

I dag, fredag 9. november, tas det første trekket i VM-matchen i sjakk: en norsk nasjonalhelt, en ung, sjarmerende og slagferdig Magnus Carlsen skal spille mot den fremste av den enda yngre garde av sjakkspillere, amerikaneren Fabiano Caruana.  

Magnus Carlsens to første VM-matcher illustrerte et generasjonsskifte i toppsjakken: 40-åringen Vishy Anand ble detronisert av den purunge Magnus. I disse matchene var det få som trodde at Anand ville bli sittende på eller klare å gjenerobre sjakktronen. Også i den forrige matchen, hvor Carlsen spilte mot den unge russeren Sergej Karjakin, var Carlsen klar favoritt, men til tross for dette var vår helt den første som tapte et parti i denne matchen. At Carlsen skulle beholde VM-tittelen var ikke klart før etter fire hurtig-partier etter at de ordinære partiene var ferdigspilt. Men selv om det var Karjakin som hadde kvalifisert seg til VM-matchen, var han aldri blant de aller alle beste spillerne i verden, og Carlsen var storfavoritt før matchen begynte. Slik er det ikke i årets match.  

Caruana er nummer to på verdensrankingen, bare noen få poeng bak Carlsen. Man kan også si at Caruana har hatt bedre resultater i turneringer de siste par årene, men på den annen side har Carlsen vunnet seks av de syv siste partiene han har spilt mot Caruana (hvis vi ser bort fra partier som har endt remis). En annen ting som gjør Carlsen til favoritt er at han har vært igjennom tre VM-matcher, mens Caruana ikke har noen slik erfaring.   

Resultatet av den kommende matchen er ikke opplagt. Millioner av spente sjakkinteresserte vil følge med, trekk for trekk; matchen vil sendes direkte på internett og på NRK og VGTV. Hvor mange som vil følge matchen er uklart, men sannsynligvis vil en betydelig andel av verdens mellom 600 millioner og 1 milliard sjakkspillere følge med. 

Hva er det som gjør sjakk så fascinerende? Kanskje man vil få et svar ved å se det i sammenheng med dette ofte stilte spørsmålet: er sjakk kunst, er det en sport eller er det en videnskap? Og hvis det ikke er noen av disse, hva er det da? 

At svært mange er fascinert av sjakk er opplagt, og Atle Grønn gir i sine bøker Sjakken eller livet (2016) og årets Sjakkgeniene (av Grønn og Lahlum) et vell av eksempler på at mennesker med svært ulik bakgrunn kan fascineres av sjakken og det bror- og søsterskap – og iblant fiendskap – som finnes i sjakkmiljøet. 

Sjakken har elementer fra både sport (sjakk handler om å beseire en motstander), fra kunst (sjakkpartier og -kombinasjoner kan være vakre) fra videnskap (de ulike faser av spillet analyseres strengt logisk i stor detalj i bindsterke verk) og til og med fra spill (som f.eks. ludo består sjakk i å flytte trebrikker på et rutete brett i samsvar med eksakte regler og å beseire en motstander). Men for å finne ut hva det virkelig er må vi se på essensen i disse begrepene, og se om sjakk passer inn. 

Er sjakk sport? I typiske sportsgrener som fotball, løping og hopping er hovedvekten utøvernes fysiske styrke, hurtighet og mulighet til å kunne prestere en kraftanstrengelse over tid. Andre sportsgrener som golf, dart og skyting handler om fysisk presisjon. Ingen av disse elementene finnes i sjakken i nevneverdig grad. Den eneste fysiske anstrengelse i sjakken består i å flytte brikker som sjelden veier mer enn 50 gram. Ja, en sjakkspiller må være konsentrert i de opptil seks, kanskje syv timene partiet varer, men dette er en helt annen type kraftanstrengelse enn å gå Wasa-loppet, løpe Maraton eller sykle Birkebeineren.

Er sjakk kunst? I verker som Mona Lisa, Peer Gynt, Eroica-symfonien har opphavsmannen forsøkt å si noe om menneskets liv, menneskets skjebne – og dette er kunstens vesen. Kunstverker skal underholde, dette er det første krav. Men verker som kun underholder er fattige, mens store kunstverker har så mye mer å gi enn bare underholdningsverdien. (Kunstverker som ikke er underholdende er mislykkede.) Kunstneren skaper et verk for å formidle noe, for å si noe han mener er viktig om verden og om mennesket til de som skal oppleve verket (de som leser romanen, de som ser filmen, etc.). Sjakk har ikke noen slik oppgave. Ja, kunstverker kan (men må ikke) være vakre, og kombinasjoner i sjakkpartier kan være vakre, men det er feil på dette grunnlag å si at sjakk er kunst; det er så mye som kan være vakkert, f.eks. et landskap eller et klesplagg, uten at dette gjør disse til kunstverker. 

Er sjakk da videnskap? Fysikk er den mest typiske videnskap, og den handler om å studere og forstå visse naturprosesser, og å benytte det man finner ut for at mennesket bedre skal kunne forstå og utnytte verden. Dette gjelder også andre naturfag, mens fag som historie studerer det som har skjedd for å forstå hvorfor verden i dag er som den er. Sjakk er ikke slik, sjakk handler ikke om å forstå noe som skjer eller har skjedd i virkeligheten.  

Er da sjakk et spill? Ja, men så og si alle andre spill har et element av flaks; noe som gjelder yatzy, poker, bridge, backgammon, etc. I sjakk spiller flaks ingen rolle – i selve spillet. Man kan ha flaks f.eks. ved at motspilleren gjør en tabbe, er i dårlig form, eller velger en åpningsvariant man nettopp har studert og derved kjenner godt, men stillingen i partiet ligger åpent på brettet og er fullt tilgjengelig for begge spillere. Det er ingen terningkast eller skjulte kort som kan påvirke utviklingen av spillet/partiet.

Hva er det da? I sjakk må man analysere stillingen, man må legge planer for å nå et bestemt mål (å sette motstanderens konge matt), man må avsløre motstanderens planer, man må passe seg for ikke å gjøre tabber, og man må være utholdende og sterkt konsentrert. Man må huske på at man bare får én sjanse; gjør man et trekk så er det gjort, og man kan ikke gjøre det om igjen. Man må tenke, analysere, vurdere, ta beslutninger, gjøre valg og akseptere de konsekvenser som valget medfører. Og når det blir som mest spennende og komplisert må man ha nervene under full kontroll. 

Sjakk er da en aktivitet som innebærer rasjonell analyse og valg som ikke kan gjøres om igjen, det innebærer å ta konsekvenser av valg, det krever utholdenhet, det kan være vakkert, det kan gi seier eller nederlag.

Men dette minner da om livet selv? Sjakk er et bilde på livet. Sjakk er et stilisert liv: et sjakkspill består av 32 brikker som flyttes på bestemte måter på 64 felter – selv om dette kan høres enkelt ut er mulighetene i praksis uendelig mange og komplikasjonene blir raskt kolossale. Dette er akkurat som livet, bare at der er valgmulighetene og alternativene uendelig mange flere, og konsekvensene av dårlige valg er enda mer alvorlige enn det å tape et sjakkparti. Et feiltrekk kan ødelegge et parti, et feiltrinn kan ødelegge et liv. Men dersom man satser sterkt og legger inn de ressurser man klarer å mobilisere, vil begge deler – både livet og sjakken – bli fantastisk spennende og utbytterike.

Kan man ikke da på grunnlag av dette si at sjakk er kunst? Ikke slik jeg ser det. Den som skaper et kunstverk – et stykke musikk, en roman, et dikt, en film, en dans, en bygning, et maleri – ønsker med verket å si noe om mennesket og dets forhold til virkeligheten; det er dette som er kunstens oppgave. Den som opplever verket får forhåpentligvis et utbytte av det, et utbytte som gjør at han eller hun får større innsikt i hva det innebærer å være menneske (ulike verker oppfyller dette kravet i svært ulik grad, selvsagt). Men de som skaper et sjakkparti har ingen slik ambisjoner, og de som spiller partiet eller spiller det igjennom etter at det er spilt, har intet slikt utbytte av partiet. Partiet kan være spennende og vakkert, men gir ingen større innsikt i hvordan det er å være menneske. 

Så derfor: sjakk er spill. Sjakk er et fantastisk spill! Alle kan lære det på en halvtime, men å beherske det fullt og helt, det er umulig. Det er umulig fordi det er så kolossalt mange ting man må ha full kontroll over under et parti for å kunne si at det var 100 % vellykket. Men den som behersker dette spillet best i disse dager, det vil bli avgjort i den matchen som begynner i London i dag!

 

 

 

http://mattogpatt.no/2018/11/08/the-battle-of-london/

 

 

Den foreløbig siste av de mange viralgående videoene fra Liberalistenes partileder Arnt Rune Flekstad handler om de avgiftene som norske bilister betaler for å gi staten inntekter slik at den kan finansiere og styre alt som har med bilbruk å gjøre: bygging og vedlikehold av veier, trafikksikringstiltak, informasjon om alt fra trafikkregler til informasjon om trafikkflyt i nåtid, etc. Samlet betaler bilistene om lag 120 mrd kr (tall for 2017), mens det benyttes langt mindre enn dette på de samlede trafikktiltak som skal gjøre det mulig å kjære trygt med bil i Norge. Men vårt poeng er ikke dette eventuell avviket mellom penger inn og ut, vi skal komme med noen betraktninger om systemet. 

Dagens system er et villniss av avgifter av ulike slag. Flekstad ramser opp følgende avgifter som alle har med kjøring og vedlikehold av bil og vei å gjøre: engangsavgift, årsavgift/trafikkforsikringsavsgift, omregistreringsavgift, vektårsavgift, veibruksavgift for autodiesel, veibruksavgift for bensin, veibruksavgift for naturgass, CO2-avgift autodiesel, CO2-avgift på bensin, moms på autodiesel, moms på bensin, moms på anleggsdiesel, moms på kjøp av kjøretøy, moms på verkstedtjenester. I tillegg kommer inntekter fra et stadig voksende antall bomringer. 

Er dette en effektiv måte å finansiere veisystemet og det som hører til? Vi kan tenke oss at et bedre system ville ha vært følgende: når du kjøper en bil betaler du for bilen, dvs. du betaler det den koster (vi skal presisere dette nedenfor). Du betaler det den koster, og du betaler da ikke som i dag en kolossal avgift til staten i tillegg til det bilen koster.       

Et konkret eksempel: «En Audi A6 2,0 TDI-190 hk veier 1.725 kg og har et CO2-utslipp på 109 g/km. Den vil få en vektavgift på 100.549 kroner i 2018, mot 110.398 kroner i dag. CO2-avgiften går derimot opp fra 31.827 kroner til 37.813 kroner i 2018. Samlet avgift på denne bilen går dermed ned med 3.800 fra neste år (fra 146.126 til 142.326 kroner).» (Hentet fra bilnorge.) Avgiften på denne bilen er altså noe over 140 000 kr. 

Tilsvarende for alle andre elementer: et bedre system ville være om du når du kjøper bensin (eller et annet drivstoff) betaler det det koster, at når du har bilen på verksted betaler det det koster, at du når du kjører på veien betaler det det koster til den som eier/driver veien (betaling for veibruk kan f.eks. skje med bomsystem eller med et abonnementssystem). 

Poenget er er at i et slik system vi kort har skisserer vil man når man kjøper/benytter noe betaler man det det koster, mens i dagens system betaler man litt her og litt der slik at det blir en stor sum som staten disponerer. (Vi er klar over at det er noe upassende å bruke ordet «litt» om det bilistene betaler i avgifter, men «litt her og litt der» er et standarduttrykk på norsk.) 

Vi sa at man bør på hvert punkt man kjøper/benytter noe betale det det koster der og da, og ikke som nå betaler en god del ekstra i tillegg til det det koster, samtidig som man ikke betaler mens man bruker andre ting. Med dette mener vi at prisene bør være markedspriser, dvs. priser som ikke er regulert av staten og heller ikke avgiftsbelagt av staten (og da heller ikke subsidiert av staten). Markedspriser oppstår når alle de involverte (kjøper og selger) frivillige blir enige om en pris under forhandlinger om et kjøp (og et kjøp er et bytte av produkt mot penger). 

Et slikt system vil være enklere, det vil være oversiktlig, og det vil ikke koste en formue i administrasjon, kontroll og innkreving slik dagens system gjør. Dagens system for finansiering av bil- og veitiltak er ekstremt ineffektivt, sløsete, og urettferdig. Et system med markedspriser vil også informere all brukere om ressursforbruk ved ulike alternativer; markedprisen gjenspeiler hvor mye ressurser som er gått med til produksjon av noe. Dersom prisene ikke er markedspriser (er de avgiftsbelagt er de for høye, er de subsidiert er det for lave) vil informasjonsflyten mellom produsenter og forbrukere bli forkludret, og ulike typer skjevheter vil oppstå (alt fra bilkøer til at de må kjøre på tider som ikke passer godt og at bilistene ikke kan benytte den type bil de helst vil benytte og som passer best for dem).  

Men slik er praktisk tal alle offentlige finansieringsordninger i dag. De består av en jungel av avgifter, subsidier, (indirekte eller direkte) støtteordninger, etc. Et skrekkeksempel er systemet for støtteordninger i landbruket. Dette systemet er ekstremt komplisert, og blir enda mer komplisert for hver dag som går. Allerede for mange tiår siden hørte jeg følgende bemerkning: «Det er kun to som forstår hvordan systemet med landbrukssubsidier egentlig funger; den ene er Vårherre og den andre er ekspedisjonssjefen i landbruksdepartementet. Men siste nytt er at nå har Vårherre gitt opp!» 

Slik er finansieringen av det offentlige i dag, og ikke bare  på områder som bilavgifter og landbrukssubsidier. Tenk på finansiering av av kommuner (kommuner får penger fra staten etter visse kriterier, og en fersk sak viste at kommune satte visse diagnoser på enkelte av beboerne i kommunen for å få mer penger fra staten), av skoler (skoler som gjør det dårlig pga. problemer får mer penger), og tenk på finansieringen pressen: enkelte aviser får penger fra staten, kanskje fordi de reelt sett fungerer som et slags statlig propagandaapparat – og slik kunne vi fortsette med utallige  eksempler.     

Dagens regelverk er så komplisert og uforståelig på område etter område etter område at vi vil våge den påstand at det er nærmest umulig å følge fullt ut; det er så komplisert at det er nærmest umulig å gjøre alt rett – for alle involverte må jo rapportere om pengeflyten. Dette kan igjen føre til rettssaker som igjen vil kreve enorme ressurser, fra revisorer, fra regnskapsfolk, fra advokater, fra dommere etc.  –  alt dette innebærer enorme utgifter som kunne helt vært unngått dersom man hadde hatt et system som kun består i at man betaler for det man bruker. Under et slikt system vil alt det som går med til innføring, vedlikehold, administrasjon og kontroll av dagens ordning bli frigjort til produktivt/verdiskapende arbeid. 

Vi har aldri sett at noen av de store partiene (de som er på Stortinget) har gått inn for fundamentale endringer i skatte-, avgifts- og finansieringssystemet. Dette må bety at disse partiene synes dagens ordning stort sett er grei, og at de ikke ønsker å foreta vesentlige endringer. 

Det betyr at alle de store partiene,  og de personer som er noenlunde oppgående og som støtter disse partiene, også støtter et slikt vanvittig system.  

Hvis politikk innebærer å støtte og arbeide innenfor et av disse partene sier vi Nei takk; disse partiene er alle tilhengere av vanvittige, ineffektive, kompliserte og sløsete systemer på områder etter område eller område.    

Politikk handler om hvordan samfunn skal organiseres, og alle de store partene støtter da altså en organisering som innebærer ineffektive, sløsete, ressurskrevende og kompliserte ordninger for å finansiere viktige oppgaver, og de har ingen planer om forbedringer. Vi kan da ikke på noe vis støtte de store partiene. 

Den eneste partiet som sier ifra og forsøker å gjøre noe med dette vanvittige systemet er Liberalistene, og vi håper de blir store og sterke og således kan rydde opp i det kaos som de andre partiene og deres sosialdemokratiske ideologi (alle partiene på Stortinget er sosialdemokratiske*) har skapt.     

 

 

*SNL gir følgende selvmotsigende definisjon av «sosialdemokrati»: «Sosialdemokrati er i vår tid en ideologi som vektlegger betydningen av individuell frihet og anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som nødvendig for å bygge ut den enkeltes frihet til å bestemme over eget liv. Med utgangspunkt i hensynet til individets frihet – og en likest mulig fordeling av slik frihet – går sosialdemokrater derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomis system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.»

Den som har skrevet denne definisjonen sår åpenbart ikke skal man ha statlig «kontroll med markedsøkonomien» må man krenke den enkelte borgers er individuelle frihet. Det er dog mulig å lete frem en korrekt definisjon av dette begrepet gjemt inne i SNLs definisjon, og den er slik: «Sosialdemokrati er en ideologi  som anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som ønskelig og nødvendig. Sosialdemokratiet går derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomisk system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.». At både Høyre og FrP, og alle andre parter på Stortinget støtter dette, er opplagt.   

  

 

 

 

 

      

https://www.facebook.com/liberalistene/videos/2194009717502614/

http://www.bilnorge.no/artikkel.php?aid=48771

https://www.tv2.no/a/5497572/

https://snl.no/sosialdemokrati

Det ser ut til at KrF har landet på den konservative siden. Formann Knut Arild Hareides forsøk på å få KrF til å gå i regjering med sosialistene fikk ikke flertall  i KrFs organer. Men KrF vil i regjering, koste hva det koste vil, og Høyre vil ha KrF med i regjering, koste hva det koste vil. For å få KrF med i regjering ser det ut til at Høyre er/har vært villig til å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. 

Dagbladet skriver om Høyres innspill til endringer i abortloven, endringer som ligger på bordet fordi de ønsker å komme KrF i møte: «Høyres abortskisse: – Rammer de svakeste. Eksperter mener Høyres abortskisse vil tvinge kvinner til å gjennomføre svangerskap de ikke ønsker, og kaller det «en alvorlig innskrenking av kvinners abortrettigheter». – Det er et skritt tilbake, mener jusprofessor.» (Det det primært er snakk om er å innskrenke retten til abort dersom det under svangerskapet påvises at barnet med stor sannsynlighet vil bli født med f.eks. Downs syndrom.)  

Grunnen til at KrF nå vil innskrenke kvinner rett til selv å bestemme om de skal avbryte et svangerskap eller ikke er en følge av dere motstand mot noe de kaller «sorteringssamfunnet», og partiet omtaler dette slik på sin nettside: 

«JAKTEN PÅ DET PERFEKTE menneskeliv er ikke over. Vi er i ferd med å skape et sorteringssamfunn der samfunnets menneskelige mangfold gradvis viskes ut. Med «sortering» mener vi at mennesker blir fratatt sin rett til liv, frihet og personlig sikkerhet fordi de har bestemte egenskaper. For eksempel kan moderne medisinsk teknologi føre til at det så å si ikke vil bli født mennesker med Downs syndrom i fremtiden. Muligheten til å lage sine egne «designerbabyer» er like rundt hjørnet. Stadig flere tar til orde for å åpne for aktiv dødshjelp i Norge – og en legalisering vil ha stor betydning for hvordan vårt samfunn ser på menneskelivets verdi. KRISTEN-DEMOKRATER bygger sin politikk på det kristne menneskesynet. Dette tar utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde, med en iboende, ukrenkelig verdighet og umistelige menneskerettigheter. Vi kan ikke kompromisse på menneskets absolutte verdi. ET LIV HAR UENDELIG VERDI. Kristelig Folkepartis viktigste prioritering er å sikre retten til liv, likeverd og livshjelp. Medisinsk teknologi må alltid stå i livets tjeneste og ikke brukes til å sortere menneskeliv. Sykdom og smerte må møtes med aktiv livshjelp og styrket omsorg ved livets slutt. Sortering og diskriminering må erstattes av inkludering og likestilling». 

Den første grove resonneringsfeilen som begås her er at det ikke skilles mellom foster og menneske. Denne forskjellen er essensiell og fundamental, og burde være opplagt for enhver. Det er mennesker som har rett til liv, ikke fostre. Dette poenget er svært viktig, men vi skal her legge hovedvekten på et annet poeng. 

KrF legger hovedvekten på «samfunnet», de vil ikke ha et «sorterings-samfunn». Men samfunn består av mennesker som regelmessig omgås hverandre (og som i betydelig grad har felles verdier, vaner, holdninger, historie og institiusjoner). Det er altså menneskene som er den primære bestanddel. Det er dette som er utgangspunkt for individualismen, som vi slutter oss til. Kollektivismen, derimot, betrakter gruppen som det primære, og ser på enkeltmennesker primært som en bestanddeler av gruppen. Kollektivismen innebærer da at den enkelte må underordne seg det som gruppen (via dens valgte representanter) måtte bestemme. Individualismen innebærer at den enkelte har rett til å bestemme over seg og sitt, kollektivismen innebærer at gruppen har rett til å bestemme over den enkelte. 

Å bli mor er såvidt jeg kan forstå det en stor og fantastisk opplevelse som vil gi mye glede til barnets foreldre og øvrige familie i årene etter at barnet er komme til verden. Men det å ta seg av et barn et en kolossal jobb som krever mye tid, innsats, omtanke og mye mer, gjennom mange år. Denne jobben er det primært foreldrene som skal stå for. Det er ikke sikkert at det alltid passer for en kvinne å bli mor; det avhenger av en rekke omstendigheter som f.eks. ekteskapelig status, jobb og inntekt, boligsituasjon, sosial situasjon, progresjon i en eventuell utdannelse, etc. Det er ikke slik at det alltid passer godt inn i kvinnens planlagte eller ønskede livsløp å bli mor akkurat der og da.       

Dersom en kvinne er blitt gravid og ikke ønsker å bli mor, bør hun som i dag ha full rett til å kunne få utført en abort. Men KrF vil innskrenke denne retten.  

Det KrF foretrekker er at dersom en kvinne blir gravid, ønsker å få utført en abort fordi det ikke passer med hennes planlagte livsløp å bli mor der og da, vil KrF nekte henne dette. Det KrF vil er altså å tvinge den gravide til å ta seg av et barn hun ikke ønsker, et barn hun ikke ønsker fordi det ikke passer med hennes livssituasjon og hennes fremtidsplaner. 

KrF vil altså tvinge den enkelte kvinne (som de vil nekte abort) til å foreta en total omlegging av sitt liv, og til å bruke mesteparten av sin tid de neste ca 15 årene på å ta seg av et barn hun i utgangspunktet ikke ville ha. Og grunnen til at de vil tvinge kvinnen inn i denne forferdelige situasjonen er motstand mot noe de kaller «sorteringssamfunnet». Dette er et klart eksempel på at KrF vil ofte det enkelt menneske på kollektivets alter. De setter klart og tydelig det de oppfatter som «fellesnytten»  – å unngå et sorteringssamfunn – foran hensynet til det enkelte menneske og dette menneskets liv og dets muligheter til å velge sitt livsløp.

Det virker som om KrF ikke bryr seg om den ulykke, eller kanskje i verte fall, den lidelse, de da tvinger disse kvinnene igjennom. Mye tyder dog på at kristne ikke synes ulykke og lidelse er så ille.  Mor Theresa, som er en helgen i den katolske kirke, har visstnok uttalt følgende: «There is something beautiful in seeing the poor accept their lot, to suffer it like Christ’s passion, the world gains much from their suffering» og «Pain and suffering have come into your life, but remember pain, sorrow, suffering are but the kiss of Jesus – a sign that you have come so close to Him that He can kiss you». 

Vi har et annet syn på dette enn de kristne har. Vi vil at den enkelte skal kunne leve et lykkelig og godt liv, og en viktig bestanddel i dette er den enkeltes mulighet til å foreta egne valg i alle situasjoner hvor valg er mulige. Dette inkluderer en kvinnes rett til selv å bestemme om hun skal bli mor eller ikke.    

Det ser heldigvis ut til at denne endringen av abortloven ikke vil bli gjennomført; FrP og Venstre sier visstnok Nei: «Kjell Ingolf Ropstad hevder KrF kan få endret abortloven hvis partiet går inn i Solberg-regjeringen. Venstre og Frp avviser dette kategorisk» (Aftenposten). Men med svært god grunn er vi i tvil om prinsippfastheten i disse partiene; Venstres eneste prinsipp er at de ikke skal ha noen prinsipper, og FrP selger sine prinsipper for noen statsrådstaburetter. Og Høyre, som la frem skissen som innebar en innskrenkning av abortloven, ser ut til å ha en ambisjon om å nærme seg Venstre i systematisk prinsippløshet (et poeng vi kommenterte for om lag ti år siden på stemDLF.no, link nedenfor).  

Vi håper virkelig at retten til selvbestemt abort ikke blir innskrenket. Dessverre lever vi i en tid hvor den individuelle friheten stadig blir ytterligere innskrenket, og vi frykter at det kommer flere slag om denne viktige rettigheten i kommende år.   

 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/21zakl/hoeyres-abortskisse-rammer-de-svakeste

https://www.krf.no/politikk/politisk-program/likeverdssamfunnet/

https://www.independent.co.uk/voices/as-mother-teresa-is-canonised-the-debate-remains-about-how-saintly-she-really-was-a6779346.html

https://quotecatalog.com/communicator/mother-teresa/

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/L07zQV/-Knuser-KrFs-hap-om-endringer-i-abortloven?fbclid=IwAR2ytaZgh7b2xwdoFf1rnszIf6teVU99A0j7fABmHdaGPe9sFUDb22IQL5E

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/ddeKaA/hoeie-vil-ha-faerre-aborter?utm_content=row-2&utm_source=vgfront

http://www.stemdlf.no/node/4349/

Den store saken i norsk politikk de siste ukene har vært KrFs mulige sideskifte – fra den borgerlige/konservative/blå siden og over til den røde venstresiden. Vi hare sett utallige artikler i avisene som har redegjort for omstendighetene omkring KrFs veivalg: lederen Knut Arild Hareide ønsker at KrF skal samarbeide med Ap og SV i regjering, selv om partiet tidligere klart har vært  solid forankret på borgerlig side. 

VG brakte nylig følgende overskrift: «Sjokkmåling for høyresiden: KrF-velgere vil ha Støre-regjering». En kommentator på Resett skriver følgende: «Høyresiden i KrF må kjempe og finne en lederkandidat, ellers vinner Hareide».

Det virker som om en vanlige forståelse av disse begrepene («venstresiden» og «høyresiden») innebærer at venstresiden utgjøres av partier som Ap, SV, MDG, Rødt, mens partier som FrP, Høyre og KrF utgjør høyresiden. Sp skiftet for noen år siden over til venstresiden, mens Venstre er det også i denne saken umulig å vite hvor man har.   

Hvis man skal vite hva man snakker om må de begreper man bruker være korrekt definert: Som Ayn Rand sa det: «A definition is a statement that identifies the nature of the units subsumed under a concept. … The purpose of a definition is to distinguish a concept from all other concepts and thus to keep its units differentiated from all other existents. … A definition must identify the nature of the units, i.e., the essential characteristics without which the units would not be the kind of existents they are. … Definitions are the guardians of rationality, the first line of defense against the chaos of mental disintegration». 

Med andre ord: Skal man vite hva man snakker om må man bruke riktige begreper, og for å kunne bruke riktige begreper må de være definert på en korrekt måte; dvs. de må være definert slik at de identifiserer de essensielle egenskaper ved det som defineres, (Å definere «mennesket» som «et to-bent dyr» eller som «et dyr som har tommel» eller «et dyr som har språk» er feil fordi de ikke bare gjelder mennesker eller ikke identifiserer essensielle egenskaper; den korrekte definisjonen av «menneske» er den som Aristoteles ga: «et rasjonelt dyr».)  Det vi skal gjøre her er å gi korrekte definisjoner av begrepene «venstresiden» og «høyresiden».    

La oss først se på en vanlig (Wikipedias) definisjon eller beskrivelse av «venstresiden»: «Venstresiden er en fløy i politikken der de tilhørende partiene eller personer har visse politiske fellestrekk. Fellestrekket mellom ideologier på venstresiden er et mål om høyere grad av sosial likhet og egalitarisme mellom innbyggerne i et samfunn … Felles for venstresiden er kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt og at dette skal skje ved å ha en aktiv og sterk stat som forvalter mange velferdstjenester og tar aktivt del i næringslivet.» 

Dette er en rimelig grei og dekkende forklaring selv om den som en definisjon er for lang og inneholder elementer som ikke nødvendigvis må være med og som derfor bør utelates. Vi foreslår derfor følgende definisjon, som vi vil si er i samsvar med essensen i Wikipedias definisjon: «venstresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil øke statens* makt, dvs. som vil ha høyere skatter og avgifter, ha flere statlige reguleringer, og flere statlige støtteordninger og tilbud som gis mer eller mindre gratis** til befolkningen».

Vi vil tro at ingen vil ha innsigelser mot denne definisjonen; vi kan ikke se annet enn at den dekker politikken til de aktører som tradisjonelt blir plassert på venstresiden.   

Som nevnt inkluderer Wikipedias definisjon flere elementer enn de som vi har tatt med i vår definisjon («sosial  likhet og egalitarisme… kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt»), men disse elementene er såpass kompliserte både mht. hva de betyr og hvordan de skal gjennomføres at de ikke hører hjemme i en definisjon av «venstresiden». Hva betyr egentlig «sosial likhet»? Hvordan skal «kampen for klasseutjevning» skje – med vold og tvang eller på en frivillig/fredelig måte – og hva er en «klasse»? Hva er betyr «rettferdig» i uttrykket «rettferdig fordeling» – og hva er det som skal fordeles? (Tradisjonelt betyr «rettferdighet» å behandle individer slik de gjør seg fortjent til ved egne, valgte handlinger, men betydningen her er åpenbart en helt annen.) Disse momentene kan tas med i et partiprogram, hvor det også er plass til å forklare hva som menes med disse uttrykkene, men i en definisjon av en fløy som omfatter flere politiske partier med ulike strategier og mål, hører de ikke hjemme.   

De elementene som er med i vår definisjon identifiserer grunnlaget for det som Wikipedia benytter for å beskrive venstresiden: det som omtales som klasseutjevning og rettferdig fordeling skjer via gratis offentlige tilbud, velferdstjenester og progressive skatter; og ønsket om en aktiv og sterk stat som tar aktivt del i næringslivet skjer i hovedsak via reguleringer, men også ved statlig eierskap. Så vår definisjon dekker det som Wikipedia tar med, men vår definisjon er mer fundamental.   

Vi vil tro at den definisjon vi gir er ukontroversiell. I hvert fall inntil vi gir en tilsvarende definisjon av «høyresiden». 

Høyresiden skal være venstresidens motpol. Den skal da ha motsatte standpunkter enn de som venstresiden har. Venstresiden vil øke statens aktivitetsområde – og da skulle dens alternativ gå inn for å redusere statens aktivitetsområde.   

Vi vil derfor definere «høyresiden» slik: «høyresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil redusere statens makt, dvs. som vil ha lavere skatter og avgifter, ha færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud». 

Før vi går videre vil vi nevne de ekstreme på begge sider. De ekstreme på venstresiden, dvs. de som ligger lengst til venstre, vil at staten skal drive praktisk 100 % av alle oppgaver – slik som var målet i de kommunistiske diktaturene (det tydeligste eksempel var Sovjetunionen) som en rekke partier på venstresiden hyllet. Men et parti kan befinne seg på venstresiden selv om det ikke ønsker at staten skal bli så omfattende. Tilsvarende, på høyresiden vi de mest ekstreme gå inn for at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene, det vil at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og militært forsvar), og intet annet. Men partier som er mindre ekstreme enn dette vil også kunne bli plassert på høyresiden.   

Disse begrepene er da definert ut i fra den situasjon som eksisterer. Hvis vi benytter statens andel av BNP som et mål på statens størrelse og aktivitetsområde, og antar at denne andelen utgjør 50 %, vil partier som ønsker at den skal være 60 % eller 80 % eller 100 % plasseres på venstresiden, og partier som ønsker at den skal være 30 % eller 10 % plasseres på på høyresiden. Men dersom staten har en andel av BNP på 80 %, vil et parti som ønsker at andelen skal være 60 %, plasseres på høyresiden.

La oss se på den definisjon av høyresiden som Wikipedia gir: «Høyresiden er en vid samlebetegnelse for politiske partier, ideologier og sympatier som anser sosial lagdeling eller sosial ulikhet som uunngåelig, normalt eller ønskelig. Høyresiden er typisk opptatt av individuell frihet og konservatisme, bevaringen av tradisjonelle institusjoner og verdier.»

Bortsett fra på ett punkt er dette galt. Høyresiden legger stor vekt på individuell frihet, men forståelsen av dette svært viktige prinsippet er i beste fall svak, og stort sett ikke-eksisterende blant mainstream-aktører. (For ordens skyld tar vi med den korrekte definisjonen av «individuell frihet» her, en definisjon som ikke er å finne i noe manistream-oppslagsverk: «Individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt».)

Å si som Wikipedia at høyresiden anser sosial lagdeling eller sosial ulikhet som uunngåelig, normalt eller ønskelig, er helt feil. Dette er ting som venstresiden er imot, men derfor å si at høyresiden er for, blir galt. Sannheten er at høyresiden ikke er opptatt av dette i det hele tatt! Høyresiden er ikke tilhengere av sosial lagdeling eller sosial ulikhet, sannheten er at høyresiden er for (større) individuell frihet! Og er man tilhenger av individuell frihet godtar med det som blir resultatet av individers frie valg: hvis noen velger å jobbe mye og å tjene penger så blir de rike, hvis noen velger å jobbe mindre og å prioritere fritid, blir de mindre rike: og høyresiden vil i motsetning til venstresiden si at dette ikke er noe problem i det hele tatt!   

Det er riktig at høyresiden tradisjonelt er blitt koblet opp mot konservatisme, men vi er ikke helt med på at dette er korrekt. Begrepet «konservativ» er i pressen brukt i stort omfang i en rekke sammenhenger, bla. blir det benyttet for å beskrive presteregimet i Iran, og det ble benyttet om de gammelkommunister i Sovjetunionen som var motstandere av de reformer som ble gjennomført under Gorbatsjov (og som endte med kommunistregimets fall). En som er konservativ er da bare en som ønsker at utviklingen skal gå sakte fordi raske omveltninger skaper store problemer. Begrepet «konservativ» sier da ikke noe som hvilken vei utviklingen skal gå. Når både gammelkommunister og tilhengere av islamistisk diktatur med en viss rett kan beskrives som konservative, blir det feil å uten videre å plassere denne holdningen på en politisk fløy: konservative vil at viktige endringer i samfunnet skal skje sakte – retningen utviklingen skal gå i er for dem av mindre interesse, og det er retningen som bestemmer fløytilhørighet. 

I Norge i dag blir partier som FrP og Høyre plassert på høyresiden. Men går disse inn for en politikk som vil redusere statens makt, vil de ha lavere skatter og avgifter, færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud? Hvis man skal basere seg på disse partienes retorikk så kan de på enkelte områder plasseres på høyresiden. Men det er ikke ord som gjelder, det som gjelder er handling.     

For å gjøre den enkelt kan man benytte statens utgifter som et mål på statens omfang. Da Stoltenberg II-regjeringen bestående av Ap og SV tiltrådte i 2005, var statsbudsjettets utgifter på ca 600 mrd kr, da regjeringen gikk av var utgiftene på 1200 mrd kr; selv om man korrigerer for inflasjon, befolkningsøkning og vekst i BNP så er dette en meget sterk økning i statens omfang. Stoltenberg II-regjeringen gikk av i 2013, og ble erstattet av en blåblå regjering bestående av Høyre og FrP (senere ble regjeringen utvidet med Venstre).

Hvordan er det gått med den statlige pengebruken under statsminister Solbergs blåblå-regjering – har den fortsatt å øke eller er den blitt redusert? Nedenfor er en tabell som viser årstall og statsbudsjettets utgifter for noen av de siste årene i milliarder kr: 

  

2007:    712
2010:    907
2015: 1161,2
2016: 1216,6
2017: 1275,6
2018: 1300,2 

At pengebruken øker under den venstreorientertere rødgrønne regjeringen er i fullt samsvar med vår definisjon av venstresiden. Men dersom utgiftsveksten bare fortsatte i omtrent samme tempo under en blåblå regjering så sier dette kun at denne regjeringen fører en politikk som ikke er høyreorientert, den fører en politikk som er venstreorientert. Hadde denne regjeringen ført en høyreorientert politikk ville statens utgifter ha blitt redusert. Vi kunne også tatt med at den blåblå-regjeringen har intensivert en rekke typer reguleringer på en rekke områder, og derved innskrenket ytterligere den individuelle frihet som høyresiden legger avgjørende vekt på. Men i rettferdighetens navn må vi også nevne at enkelte reguleringer er blitt opphevet (og den har gjort noe mer enn å fjerne forbudene mot lakrispiper og Segway).   

Med andre ord: FrP og Høyre befinner seg på venstresiden. Nå er det helt vanlig i alle mainstreamfora å si at disse partiene befinner seg på høyresiden. Men en slik plassering i det politiske landskap er ikke holdbar.  

Vi skal se litt nærmere på dette. Vi antar som et utgangspunkt at de venstreorienterte vil føre en politikk som bringer samfunnet nærmere sosialismen, hvor staten dirigerer praktisk talt all aktivitet unntatt den som er rent personlig. De venstreorienterte gjør dette ikke ved å nasjonalisere/eksproprierte alle bedrifter/produksjonsmidler, slik de gikk inn for for noen tiår siden; nå vil de bevege samfunnet i samme retning ved å utstede stadig mer omfattende reguleringer av all næringsvirksomhet: det finnes reguleringer i ulike former om hva som skal produseres, hvem som skal kunne ansettes, hvilke lønninger som skal gis (dette kan skje ved at enkelte fagforeninger får særfordeler av staten), krav som produkter må oppfylle for at de skal kunne bli solgt, osv. På enkelte områder må man ha konsesjon av staten for i det hele tatt å kunne starte opp (sykehus, TV-stasjoner), og hvis man prøver å starte opp noe på visse områder kan byråkratiet legger store hindringer i veien for det man har planlagt, selv om det formelt sett ikke er forbudt. Staten kan legge krav på alt fra kjønnssammensetningen i visse typer bedrifters styrer (Høyre var en ivrig tilhenger av dette), og den kan detaljregulere utslipp av såkalte klimagasser. Når de venstreorienterte ønsker å føre en politikk som innebærer mer av alt dette, har opposisjonen stort sett kun gått inn for en mildere, mer forsiktig og saktere utvikling i den samme retningen.      

Hvis man definerer venstresiden som de som vil bevege samfunnet nærmere sosialismen, blir det helt feil å definere høyresiden som de som i praksis bare ønsker at denne utviklingen skal foregå i et noe saktere tempo. Men det er slik partier som Høyre og FrP fungerer i dag. Med den definisjon vi har gitt blir det feil å plassere partier som Høyre og FrP på høyresiden, men det blir riktig å kalle dem konservative.  

Vårt syn er at venstresiden har ett overordnet mål: å øke statens makt på flere og flere områder. Men det er også blitt hevdet at venstresiden er opptatt av de svake og vil hjelpe dem, og at den er for  ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofiles rettigheter. Men det siste tiår har klart vist at venstresiden har alliert seg med islam, og ikke motarbeider islams økende innflydelse i Vesten. Som kjent har kvinner en mindreverdig stilling i islam, homofil praksis er forbudt i islam og blasfemi er forbudt i islam. Praktisk talt alle betydelige aktører på venstresiden har valgt å reellt sett støtte de holdninger islam har på disse områdene, heller enn å bekjempe islam og å forsvare likestilling, homofiles rettigheter og ytringsfrihet. Men dersom man innser at venstresiden har ett overordnet  ønske: å samle mer makt hos staten, så er venstresidens standpunkter mht. islam en opplagt implikasjon av venstresidens grunnpremiss: individuell frihet for den enkelte betyr svært lite, å øke statens makt for å bestemme over og dirigere individer, betyr alt.                

Men kan man ikke si at venstresiden ønsker å heve levestandarden til de svake og de fattige? Venstresidens propaganda har i perioder lagt vekk på dette, men dersom man vet noe om det siste hundreårs historie vet man at det som reduserer og avskaffer fattigdom er kapitalisme/markedsøkonomi, dvs. respekt for eiendomsretten og et uregulert, fritt marked, og man vet at de regimer som har lagt kursen sterkt til venstre med omfattende statlig regulering av næringslivet, har endt som økonomiske katastrofer (det forhåpentligvis siste eksempel er Venezuela, hvor politikken til venstresidens helt Hugo Chavez har ført til at det tidligere rimelig velstående landet er blitt lutfattig, og millioner av mennesker flykter til nabolandene fordi det er praktisk talt ingen ting å få kjøpt i Venezuela). Å påstå at venstresiden er opptatt av å redusere fattigdom er en ren løgn.

Vi vil si at venstresidens ideologi har ett formål: å gi reellt sett tomme løfter til naive mennesker for at velgerne skal gi makt til en elite. Resultatet av venstresidens politikk er alltid økt fattigdom, og dette skjer fordi statlige reguleringer demper produksjonen, og produksjon er en forutsetning for velstand.   

Men hva med høyresiden? Slik vi har definert den er det i Norge bare ett parti som befinner seg på høyresiden, og det er Liberalistene. Sier dette at vår definisjon er for snever? Bør man av den grunn benytte en annen definisjon, en som gjør høyresiden noe større? F.eks. har Resetts redaktør Helge Lurås i en overskrift gitt følgende beskrivelse: «Uenigheten mellom venstre- og høyresiden dreier seg om islam…». Artikkelen blir ikke merkbart bedre enn tittelen når Lurås sier at «Heretter vil jeg for enkelthets skyld kalle den siden som da ikke er høyresiden for venstresiden, selv om venstre og høyre i dag i liten grad har med økonomiske klasser å gjøre. Det har kanskje mer med hvor selvstendig og autonom man er. De mer kollektivistisk orienterte er (fortsatt) på venstresiden, mens individualistene samler seg på høyresiden.»

Kanskje han med dette mener at det eneste som skiller partiene (de som er på Stortinget eller er favorisert av NRK) er holdningen til islam og til innvandring, og at det da er rimelig å lage et skille med utgangspunkt i dette: de som er positive til islam og innvandring er på venstresiden, og at de som er kritisk til islam og innvandring er på høyresiden. 

Dette er i hvert fall et syn på høyresiden som er utbredt. Det klareste eksempel på dette er omtalen av det svenske partiet Sverigedemokratene: dette partiet er kritisk til islam og til innvandring, men er ellers et tvers igjennom vaskeekte sosialdemokratisk parti. Partiet blir praktisk talt alltid beskrevet som høyreorientert, men det eneste punkt hvor det skiller seg ut fra de andre svenske partiene i Riksdagen er at det som nevnt er kritisk til innvandring og islam. 

Men å lage et skille kun på dette punktet er å si at alle andre spørsmål – skal staten drive (eller finansiere) praktisk talt alt av skoler, sykehus, pensjonsordninger, trygdeordninger, infrastruktur, og regulere alt annet – ikke er et spørsmål som det kan være politisk uenighet om. Å si at skille mellom høyre og venstre kun går på islam/innvandring er å si at venstresiden har fått gjennomslag på alle andre områder, og at det på disse områdene ikke lenger finnes noen opposisjon/noe alternativ.

Det er mulig at enkelte vil mener dette, men etter vårt syn er det feil. Dette er å fornekte at det finnes et politisk alternativ til det venstresiden mener.  

La oss også ta med at høyresiden, slik vi har definert den, er positiv til innvandring, og støtter full religionsfrihet. Den ytterliggående høyresiden vil da ikke godta noen innskrenkninger i individuell frihet, og da heller ikke de ønsker om innskrenkninger som kommer fra enkelte muslimer; høyresiden er ikke bare for full bevegelsesfrihet, men er også for likestilling mellom menn og kvinner, for full likestilling for homofile, og for full ytringsfrihet (inkludert retten til å bedrive blasfemi).      

Vi har definert høyresiden og venstresiden ut i fra om de vil redusere eller øke statens  makt, dvs. ut i fra om de vil øke eller redusere individers frihet: høyresiden vil øke den, venstresiden vil redusere den. Men man kan gå dypere inn i dette materialet; det som ligger til grunn for disse ulike synspunktene er et syn på forholdet mellom det enkelte menneske og de mennesker det omgås med; skal utgangspunktet være individet eller skal det være gruppen – er det individualisme eller kollektivisme som er det riktige utgangspunkt?  Her vil vi bare kort si at siden det er individer som tenker og handler, er det individualisme som er det korrekte utgangspunkt. Kollektivisme innebærer alltid at det enkelte individ ved tvang må underordne seg mennesker som primært et ute etter makt, og regimer basert på kollektivistiske ideer har alltid ført til undertrykkelse, nød og fattigdom. Alle kollektivistiske ideologier: nasjonalisme, fascisme, sosialisme, nasjonalsosialisme/nazisme,  etc., befinner seg da klart på venstresiden.  

Partier som Høyre og FrP, og nettaviser som Resett og Document, bør da aldri beskrives som eller omtales som høyreorienterte eller som tilhørende høyresiden, men det er korrekt å omtale dem som konservative. Aktører som Alliansen og Ekte Nyheter er nasjonalister. Ingen av disse befinner seg på høyresiden, de er alle på venstresiden. I Norge er det kun en aktør av en viss størrelse på høyresiden, og det er partiet Liberalistene!    

Helt til slutt: Knut Arild Hareides ønske om et sideskifte for KrF, fra å støtte en regjering med FrP og Høyre til å støtte en regjering med SV og Ap, er ikke et skifte fra høyresiden til venstresiden, det er kun en mikroskopisk kursjustering som ikke innebærer noen merkbar endring av politikken som vil bli ført. 

*Når vi skriver «staten» inkluderer vi i dette også andre fellesskap som man er tvunget til å være med i så som kommuner og fylkeskommuner.   

**Med «gratis tilbud» mener vi tilbud som ikke betales av brukeren når han benytter dem, men er betalt av borgerne gjennom alle typer skatter og avgifter. 

 

https://www.regjeringen.no/contentassets/0e41c00a921245f282ba5781c1ad812f/faktaark_statens_inntekter_utgifter.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/62bcdd722d344cd0ac6b5361471f825c/faktaark_inntekter_utgifter.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/1cde615891ca463783b967ab25b20417/faktaark3.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/a015e188755840779587947912d57429/faktaark2015_inntekter.pdf

https://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2010/Satsinger/?pid=38787#hopp

https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/statsbudsjettet/tidligere-statsbudsjetter/id450436/

https://www.statsbudsjettet.no/Upload/Statsbudsjett_2007/dokumenter/pdf/gulbok.pdf

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/On9vrw/sjokkmaaling-for-hoeyresiden-krf-velgere-vil-ha-stoere-regjering

https://resett.no/2018/10/24/hoyresiden-i-krf-ma-kjempe-og-finne-en-lederkandidat-ellers-vinner-hareide/

https://resett.no/2017/10/05/uenigheten-mellom-venstre-og-hoyresiden-dreier-seg-om-islam-sa-hvem-har-rett/

http://aynrandlexicon.com/lexicon/definitions.html

https://no.wikipedia.org/wiki/Venstresiden