Den store saken i norsk politikk de siste ukene har vært KrFs mulige sideskifte – fra den borgerlige/konservative/blå siden og over til den røde venstresiden. Vi hare sett utallige artikler i avisene som har redegjort for omstendighetene omkring KrFs veivalg: lederen Knut Arild Hareide ønsker at KrF skal samarbeide med Ap og SV i regjering, selv om partiet tidligere klart har vært solid forankret på borgerlig side.
VG brakte nylig følgende overskrift: «Sjokkmåling for høyresiden: KrF-velgere vil ha Støre-regjering». En kommentator på Resett skriver følgende: «Høyresiden i KrF må kjempe og finne en lederkandidat, ellers vinner Hareide».
Det virker som om en vanlige forståelse av disse begrepene («venstresiden» og «høyresiden») innebærer at venstresiden utgjøres av partier som Ap, SV, MDG, Rødt, mens partier som FrP, Høyre og KrF utgjør høyresiden. Sp skiftet for noen år siden over til venstresiden, mens Venstre er det også i denne saken umulig å vite hvor man har.
Hvis man skal vite hva man snakker om må de begreper man bruker være korrekt definert: Som Ayn Rand sa det: «A definition is a statement that identifies the nature of the units subsumed under a concept. … The purpose of a definition is to distinguish a concept from all other concepts and thus to keep its units differentiated from all other existents. … A definition must identify the nature of the units, i.e., the essential characteristics without which the units would not be the kind of existents they are. … Definitions are the guardians of rationality, the first line of defense against the chaos of mental disintegration».
Med andre ord: Skal man vite hva man snakker om må man bruke riktige begreper, og for å kunne bruke riktige begreper må de være definert på en korrekt måte; dvs. de må være definert slik at de identifiserer de essensielle egenskaper ved det som defineres, (Å definere «mennesket» som «et to-bent dyr» eller som «et dyr som har tommel» eller «et dyr som har språk» er feil fordi de ikke bare gjelder mennesker eller ikke identifiserer essensielle egenskaper; den korrekte definisjonen av «menneske» er den som Aristoteles ga: «et rasjonelt dyr».) Det vi skal gjøre her er å gi korrekte definisjoner av begrepene «venstresiden» og «høyresiden».
La oss først se på en vanlig (Wikipedias) definisjon eller beskrivelse av «venstresiden»: «Venstresiden er en fløy i politikken der de tilhørende partiene eller personer har visse politiske fellestrekk. Fellestrekket mellom ideologier på venstresiden er et mål om høyere grad av sosial likhet og egalitarisme mellom innbyggerne i et samfunn … Felles for venstresiden er kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt og at dette skal skje ved å ha en aktiv og sterk stat som forvalter mange velferdstjenester og tar aktivt del i næringslivet.»
Dette er en rimelig grei og dekkende forklaring selv om den som en definisjon er for lang og inneholder elementer som ikke nødvendigvis må være med og som derfor bør utelates. Vi foreslår derfor følgende definisjon, som vi vil si er i samsvar med essensen i Wikipedias definisjon: «venstresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil øke statens* makt, dvs. som vil ha høyere skatter og avgifter, ha flere statlige reguleringer, og flere statlige støtteordninger og tilbud som gis mer eller mindre gratis** til befolkningen».
Vi vil tro at ingen vil ha innsigelser mot denne definisjonen; vi kan ikke se annet enn at den dekker politikken til de aktører som tradisjonelt blir plassert på venstresiden.
Som nevnt inkluderer Wikipedias definisjon flere elementer enn de som vi har tatt med i vår definisjon («sosial likhet og egalitarisme… kampen for klasseutjevning, rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt»), men disse elementene er såpass kompliserte både mht. hva de betyr og hvordan de skal gjennomføres at de ikke hører hjemme i en definisjon av «venstresiden». Hva betyr egentlig «sosial likhet»? Hvordan skal «kampen for klasseutjevning» skje – med vold og tvang eller på en frivillig/fredelig måte – og hva er en «klasse»? Hva er betyr «rettferdig» i uttrykket «rettferdig fordeling» – og hva er det som skal fordeles? (Tradisjonelt betyr «rettferdighet» å behandle individer slik de gjør seg fortjent til ved egne, valgte handlinger, men betydningen her er åpenbart en helt annen.) Disse momentene kan tas med i et partiprogram, hvor det også er plass til å forklare hva som menes med disse uttrykkene, men i en definisjon av en fløy som omfatter flere politiske partier med ulike strategier og mål, hører de ikke hjemme.
De elementene som er med i vår definisjon identifiserer grunnlaget for det som Wikipedia benytter for å beskrive venstresiden: det som omtales som klasseutjevning og rettferdig fordeling skjer via gratis offentlige tilbud, velferdstjenester og progressive skatter; og ønsket om en aktiv og sterk stat som tar aktivt del i næringslivet skjer i hovedsak via reguleringer, men også ved statlig eierskap. Så vår definisjon dekker det som Wikipedia tar med, men vår definisjon er mer fundamental.
Vi vil tro at den definisjon vi gir er ukontroversiell. I hvert fall inntil vi gir en tilsvarende definisjon av «høyresiden».
Høyresiden skal være venstresidens motpol. Den skal da ha motsatte standpunkter enn de som venstresiden har. Venstresiden vil øke statens aktivitetsområde – og da skulle dens alternativ gå inn for å redusere statens aktivitetsområde.
Vi vil derfor definere «høyresiden» slik: «høyresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil redusere statens makt, dvs. som vil ha lavere skatter og avgifter, ha færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud».
Før vi går videre vil vi nevne de ekstreme på begge sider. De ekstreme på venstresiden, dvs. de som ligger lengst til venstre, vil at staten skal drive praktisk 100 % av alle oppgaver – slik som var målet i de kommunistiske diktaturene (det tydeligste eksempel var Sovjetunionen) som en rekke partier på venstresiden hyllet. Men et parti kan befinne seg på venstresiden selv om det ikke ønsker at staten skal bli så omfattende. Tilsvarende, på høyresiden vi de mest ekstreme gå inn for at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene, det vil at staten kun skal beskytte borgernes frihet (ved å drive politi, rettsapparat og militært forsvar), og intet annet. Men partier som er mindre ekstreme enn dette vil også kunne bli plassert på høyresiden.
Disse begrepene er da definert ut i fra den situasjon som eksisterer. Hvis vi benytter statens andel av BNP som et mål på statens størrelse og aktivitetsområde, og antar at denne andelen utgjør 50 %, vil partier som ønsker at den skal være 60 % eller 80 % eller 100 % plasseres på venstresiden, og partier som ønsker at den skal være 30 % eller 10 % plasseres på på høyresiden. Men dersom staten har en andel av BNP på 80 %, vil et parti som ønsker at andelen skal være 60 %, plasseres på høyresiden.
La oss se på den definisjon av høyresiden som Wikipedia gir: «Høyresiden er en vid samlebetegnelse for politiske partier, ideologier og sympatier som anser sosial lagdeling eller sosial ulikhet som uunngåelig, normalt eller ønskelig. Høyresiden er typisk opptatt av individuell frihet og konservatisme, bevaringen av tradisjonelle institusjoner og verdier.»
Bortsett fra på ett punkt er dette galt. Høyresiden legger stor vekt på individuell frihet, men forståelsen av dette svært viktige prinsippet er i beste fall svak, og stort sett ikke-eksisterende blant mainstream-aktører. (For ordens skyld tar vi med den korrekte definisjonen av «individuell frihet» her, en definisjon som ikke er å finne i noe manistream-oppslagsverk: «Individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt».)
Å si som Wikipedia at høyresiden anser sosial lagdeling eller sosial ulikhet som uunngåelig, normalt eller ønskelig, er helt feil. Dette er ting som venstresiden er imot, men derfor å si at høyresiden er for, blir galt. Sannheten er at høyresiden ikke er opptatt av dette i det hele tatt! Høyresiden er ikke tilhengere av sosial lagdeling eller sosial ulikhet, sannheten er at høyresiden er for (større) individuell frihet! Og er man tilhenger av individuell frihet godtar med det som blir resultatet av individers frie valg: hvis noen velger å jobbe mye og å tjene penger så blir de rike, hvis noen velger å jobbe mindre og å prioritere fritid, blir de mindre rike: og høyresiden vil i motsetning til venstresiden si at dette ikke er noe problem i det hele tatt!
Det er riktig at høyresiden tradisjonelt er blitt koblet opp mot konservatisme, men vi er ikke helt med på at dette er korrekt. Begrepet «konservativ» er i pressen brukt i stort omfang i en rekke sammenhenger, bla. blir det benyttet for å beskrive presteregimet i Iran, og det ble benyttet om de gammelkommunister i Sovjetunionen som var motstandere av de reformer som ble gjennomført under Gorbatsjov (og som endte med kommunistregimets fall). En som er konservativ er da bare en som ønsker at utviklingen skal gå sakte fordi raske omveltninger skaper store problemer. Begrepet «konservativ» sier da ikke noe som hvilken vei utviklingen skal gå. Når både gammelkommunister og tilhengere av islamistisk diktatur med en viss rett kan beskrives som konservative, blir det feil å uten videre å plassere denne holdningen på en politisk fløy: konservative vil at viktige endringer i samfunnet skal skje sakte – retningen utviklingen skal gå i er for dem av mindre interesse, og det er retningen som bestemmer fløytilhørighet.
I Norge i dag blir partier som FrP og Høyre plassert på høyresiden. Men går disse inn for en politikk som vil redusere statens makt, vil de ha lavere skatter og avgifter, færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud? Hvis man skal basere seg på disse partienes retorikk så kan de på enkelte områder plasseres på høyresiden. Men det er ikke ord som gjelder, det som gjelder er handling.
For å gjøre den enkelt kan man benytte statens utgifter som et mål på statens omfang. Da Stoltenberg II-regjeringen bestående av Ap og SV tiltrådte i 2005, var statsbudsjettets utgifter på ca 600 mrd kr, da regjeringen gikk av var utgiftene på 1200 mrd kr; selv om man korrigerer for inflasjon, befolkningsøkning og vekst i BNP så er dette en meget sterk økning i statens omfang. Stoltenberg II-regjeringen gikk av i 2013, og ble erstattet av en blåblå regjering bestående av Høyre og FrP (senere ble regjeringen utvidet med Venstre).
Hvordan er det gått med den statlige pengebruken under statsminister Solbergs blåblå-regjering – har den fortsatt å øke eller er den blitt redusert? Nedenfor er en tabell som viser årstall og statsbudsjettets utgifter for noen av de siste årene i milliarder kr:
2007: 712
2010: 907
2015: 1161,2
2016: 1216,6
2017: 1275,6
2018: 1300,2
At pengebruken øker under den venstreorientertere rødgrønne regjeringen er i fullt samsvar med vår definisjon av venstresiden. Men dersom utgiftsveksten bare fortsatte i omtrent samme tempo under en blåblå regjering så sier dette kun at denne regjeringen fører en politikk som ikke er høyreorientert, den fører en politikk som er venstreorientert. Hadde denne regjeringen ført en høyreorientert politikk ville statens utgifter ha blitt redusert. Vi kunne også tatt med at den blåblå-regjeringen har intensivert en rekke typer reguleringer på en rekke områder, og derved innskrenket ytterligere den individuelle frihet som høyresiden legger avgjørende vekt på. Men i rettferdighetens navn må vi også nevne at enkelte reguleringer er blitt opphevet (og den har gjort noe mer enn å fjerne forbudene mot lakrispiper og Segway).
Med andre ord: FrP og Høyre befinner seg på venstresiden. Nå er det helt vanlig i alle mainstreamfora å si at disse partiene befinner seg på høyresiden. Men en slik plassering i det politiske landskap er ikke holdbar.
Vi skal se litt nærmere på dette. Vi antar som et utgangspunkt at de venstreorienterte vil føre en politikk som bringer samfunnet nærmere sosialismen, hvor staten dirigerer praktisk talt all aktivitet unntatt den som er rent personlig. De venstreorienterte gjør dette ikke ved å nasjonalisere/eksproprierte alle bedrifter/produksjonsmidler, slik de gikk inn for for noen tiår siden; nå vil de bevege samfunnet i samme retning ved å utstede stadig mer omfattende reguleringer av all næringsvirksomhet: det finnes reguleringer i ulike former om hva som skal produseres, hvem som skal kunne ansettes, hvilke lønninger som skal gis (dette kan skje ved at enkelte fagforeninger får særfordeler av staten), krav som produkter må oppfylle for at de skal kunne bli solgt, osv. På enkelte områder må man ha konsesjon av staten for i det hele tatt å kunne starte opp (sykehus, TV-stasjoner), og hvis man prøver å starte opp noe på visse områder kan byråkratiet legger store hindringer i veien for det man har planlagt, selv om det formelt sett ikke er forbudt. Staten kan legge krav på alt fra kjønnssammensetningen i visse typer bedrifters styrer (Høyre var en ivrig tilhenger av dette), og den kan detaljregulere utslipp av såkalte klimagasser. Når de venstreorienterte ønsker å føre en politikk som innebærer mer av alt dette, har opposisjonen stort sett kun gått inn for en mildere, mer forsiktig og saktere utvikling i den samme retningen.
Hvis man definerer venstresiden som de som vil bevege samfunnet nærmere sosialismen, blir det helt feil å definere høyresiden som de som i praksis bare ønsker at denne utviklingen skal foregå i et noe saktere tempo. Men det er slik partier som Høyre og FrP fungerer i dag. Med den definisjon vi har gitt blir det feil å plassere partier som Høyre og FrP på høyresiden, men det blir riktig å kalle dem konservative.
Vårt syn er at venstresiden har ett overordnet mål: å øke statens makt på flere og flere områder. Men det er også blitt hevdet at venstresiden er opptatt av de svake og vil hjelpe dem, og at den er for ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofiles rettigheter. Men det siste tiår har klart vist at venstresiden har alliert seg med islam, og ikke motarbeider islams økende innflydelse i Vesten. Som kjent har kvinner en mindreverdig stilling i islam, homofil praksis er forbudt i islam og blasfemi er forbudt i islam. Praktisk talt alle betydelige aktører på venstresiden har valgt å reellt sett støtte de holdninger islam har på disse områdene, heller enn å bekjempe islam og å forsvare likestilling, homofiles rettigheter og ytringsfrihet. Men dersom man innser at venstresiden har ett overordnet ønske: å samle mer makt hos staten, så er venstresidens standpunkter mht. islam en opplagt implikasjon av venstresidens grunnpremiss: individuell frihet for den enkelte betyr svært lite, å øke statens makt for å bestemme over og dirigere individer, betyr alt.
Men kan man ikke si at venstresiden ønsker å heve levestandarden til de svake og de fattige? Venstresidens propaganda har i perioder lagt vekk på dette, men dersom man vet noe om det siste hundreårs historie vet man at det som reduserer og avskaffer fattigdom er kapitalisme/markedsøkonomi, dvs. respekt for eiendomsretten og et uregulert, fritt marked, og man vet at de regimer som har lagt kursen sterkt til venstre med omfattende statlig regulering av næringslivet, har endt som økonomiske katastrofer (det forhåpentligvis siste eksempel er Venezuela, hvor politikken til venstresidens helt Hugo Chavez har ført til at det tidligere rimelig velstående landet er blitt lutfattig, og millioner av mennesker flykter til nabolandene fordi det er praktisk talt ingen ting å få kjøpt i Venezuela). Å påstå at venstresiden er opptatt av å redusere fattigdom er en ren løgn.
Vi vil si at venstresidens ideologi har ett formål: å gi reellt sett tomme løfter til naive mennesker for at velgerne skal gi makt til en elite. Resultatet av venstresidens politikk er alltid økt fattigdom, og dette skjer fordi statlige reguleringer demper produksjonen, og produksjon er en forutsetning for velstand.
Men hva med høyresiden? Slik vi har definert den er det i Norge bare ett parti som befinner seg på høyresiden, og det er Liberalistene. Sier dette at vår definisjon er for snever? Bør man av den grunn benytte en annen definisjon, en som gjør høyresiden noe større? F.eks. har Resetts redaktør Helge Lurås i en overskrift gitt følgende beskrivelse: «Uenigheten mellom venstre- og høyresiden dreier seg om islam…». Artikkelen blir ikke merkbart bedre enn tittelen når Lurås sier at «Heretter vil jeg for enkelthets skyld kalle den siden som da ikke er høyresiden for venstresiden, selv om venstre og høyre i dag i liten grad har med økonomiske klasser å gjøre. Det har kanskje mer med hvor selvstendig og autonom man er. De mer kollektivistisk orienterte er (fortsatt) på venstresiden, mens individualistene samler seg på høyresiden.»
Kanskje han med dette mener at det eneste som skiller partiene (de som er på Stortinget eller er favorisert av NRK) er holdningen til islam og til innvandring, og at det da er rimelig å lage et skille med utgangspunkt i dette: de som er positive til islam og innvandring er på venstresiden, og at de som er kritisk til islam og innvandring er på høyresiden.
Dette er i hvert fall et syn på høyresiden som er utbredt. Det klareste eksempel på dette er omtalen av det svenske partiet Sverigedemokratene: dette partiet er kritisk til islam og til innvandring, men er ellers et tvers igjennom vaskeekte sosialdemokratisk parti. Partiet blir praktisk talt alltid beskrevet som høyreorientert, men det eneste punkt hvor det skiller seg ut fra de andre svenske partiene i Riksdagen er at det som nevnt er kritisk til innvandring og islam.
Men å lage et skille kun på dette punktet er å si at alle andre spørsmål – skal staten drive (eller finansiere) praktisk talt alt av skoler, sykehus, pensjonsordninger, trygdeordninger, infrastruktur, og regulere alt annet – ikke er et spørsmål som det kan være politisk uenighet om. Å si at skille mellom høyre og venstre kun går på islam/innvandring er å si at venstresiden har fått gjennomslag på alle andre områder, og at det på disse områdene ikke lenger finnes noen opposisjon/noe alternativ.
Det er mulig at enkelte vil mener dette, men etter vårt syn er det feil. Dette er å fornekte at det finnes et politisk alternativ til det venstresiden mener.
La oss også ta med at høyresiden, slik vi har definert den, er positiv til innvandring, og støtter full religionsfrihet. Den ytterliggående høyresiden vil da ikke godta noen innskrenkninger i individuell frihet, og da heller ikke de ønsker om innskrenkninger som kommer fra enkelte muslimer; høyresiden er ikke bare for full bevegelsesfrihet, men er også for likestilling mellom menn og kvinner, for full likestilling for homofile, og for full ytringsfrihet (inkludert retten til å bedrive blasfemi).
Vi har definert høyresiden og venstresiden ut i fra om de vil redusere eller øke statens makt, dvs. ut i fra om de vil øke eller redusere individers frihet: høyresiden vil øke den, venstresiden vil redusere den. Men man kan gå dypere inn i dette materialet; det som ligger til grunn for disse ulike synspunktene er et syn på forholdet mellom det enkelte menneske og de mennesker det omgås med; skal utgangspunktet være individet eller skal det være gruppen – er det individualisme eller kollektivisme som er det riktige utgangspunkt? Her vil vi bare kort si at siden det er individer som tenker og handler, er det individualisme som er det korrekte utgangspunkt. Kollektivisme innebærer alltid at det enkelte individ ved tvang må underordne seg mennesker som primært et ute etter makt, og regimer basert på kollektivistiske ideer har alltid ført til undertrykkelse, nød og fattigdom. Alle kollektivistiske ideologier: nasjonalisme, fascisme, sosialisme, nasjonalsosialisme/nazisme, etc., befinner seg da klart på venstresiden.
Partier som Høyre og FrP, og nettaviser som Resett og Document, bør da aldri beskrives som eller omtales som høyreorienterte eller som tilhørende høyresiden, men det er korrekt å omtale dem som konservative. Aktører som Alliansen og Ekte Nyheter er nasjonalister. Ingen av disse befinner seg på høyresiden, de er alle på venstresiden. I Norge er det kun en aktør av en viss størrelse på høyresiden, og det er partiet Liberalistene!
Helt til slutt: Knut Arild Hareides ønske om et sideskifte for KrF, fra å støtte en regjering med FrP og Høyre til å støtte en regjering med SV og Ap, er ikke et skifte fra høyresiden til venstresiden, det er kun en mikroskopisk kursjustering som ikke innebærer noen merkbar endring av politikken som vil bli ført.
*Når vi skriver «staten» inkluderer vi i dette også andre fellesskap som man er tvunget til å være med i så som kommuner og fylkeskommuner.
**Med «gratis tilbud» mener vi tilbud som ikke betales av brukeren når han benytter dem, men er betalt av borgerne gjennom alle typer skatter og avgifter.
https://www.regjeringen.no/contentassets/1cde615891ca463783b967ab25b20417/faktaark3.pdf
https://www.regjeringen.no/contentassets/a015e188755840779587947912d57429/faktaark2015_inntekter.pdf
https://www.statsbudsjettet.no/Statsbudsjettet-2010/Satsinger/?pid=38787#hopp
https://www.statsbudsjettet.no/Upload/Statsbudsjett_2007/dokumenter/pdf/gulbok.pdf
Jeg inviterer deg til «Fredagsbar», VM!
Et herrrrrrlig innlegg.
Jeg er per definisjon svært ekstrem fordi jeg støtter at staten kun skal ta seg av de legitime statlige oppgavene, det vil at staten kun skal beskytte borgernes frihet ved å drive rettsapparat og militært forsvar, og intet annet. Politivesenet kan «outsources» – d.v.s. privatiseres.
Takk for invitasjonen, som jeg sier Ja takk til!!
Jeg synes dette var en eminent artikkel.
Jeg tror ikke det er mulig å føre en rasjonell samtale, uten en klar definisjon av begreper. Og dette er det viktigste vi kan diskutere. Det bør diskuteres *før* alt annet.
Hadde Aftenposten/VG/Dagbladet/DN/NRK hatt artikler av dette kaliberet, la oss si kun én eneste per uke – så kunne det hende jeg fortsatt leste dem. Men, dessverre, alt de har av informasjon, finner jeg andre steder. Jeg sluttet å lese dem fordi de rett og slett fornærmet mitt intellekt. Samt bedrev et (for meg) veldig tydelig personangrep på folk med mitt syn. Mulig jeg tar ting litt vel personlig, men jeg betaler da ikke for nyheter som mobber meg!
-Liberalist