Den foreløbig siste av de mange viralgående videoene fra Liberalistenes partileder Arnt Rune Flekstad handler om de avgiftene som norske bilister betaler for å gi staten inntekter slik at den kan finansiere og styre alt som har med bilbruk å gjøre: bygging og vedlikehold av veier, trafikksikringstiltak, informasjon om alt fra trafikkregler til informasjon om trafikkflyt i nåtid, etc. Samlet betaler bilistene om lag 120 mrd kr (tall for 2017), mens det benyttes langt mindre enn dette på de samlede trafikktiltak som skal gjøre det mulig å kjære trygt med bil i Norge. Men vårt poeng er ikke dette eventuell avviket mellom penger inn og ut, vi skal komme med noen betraktninger om systemet.
Dagens system er et villniss av avgifter av ulike slag. Flekstad ramser opp følgende avgifter som alle har med kjøring og vedlikehold av bil og vei å gjøre: engangsavgift, årsavgift/trafikkforsikringsavsgift, omregistreringsavgift, vektårsavgift, veibruksavgift for autodiesel, veibruksavgift for bensin, veibruksavgift for naturgass, CO2-avgift autodiesel, CO2-avgift på bensin, moms på autodiesel, moms på bensin, moms på anleggsdiesel, moms på kjøp av kjøretøy, moms på verkstedtjenester. I tillegg kommer inntekter fra et stadig voksende antall bomringer.
Er dette en effektiv måte å finansiere veisystemet og det som hører til? Vi kan tenke oss at et bedre system ville ha vært følgende: når du kjøper en bil betaler du for bilen, dvs. du betaler det den koster (vi skal presisere dette nedenfor). Du betaler det den koster, og du betaler da ikke som i dag en kolossal avgift til staten i tillegg til det bilen koster.
Et konkret eksempel: «En Audi A6 2,0 TDI-190 hk veier 1.725 kg og har et CO2-utslipp på 109 g/km. Den vil få en vektavgift på 100.549 kroner i 2018, mot 110.398 kroner i dag. CO2-avgiften går derimot opp fra 31.827 kroner til 37.813 kroner i 2018. Samlet avgift på denne bilen går dermed ned med 3.800 fra neste år (fra 146.126 til 142.326 kroner).» (Hentet fra bilnorge.) Avgiften på denne bilen er altså noe over 140 000 kr.
Tilsvarende for alle andre elementer: et bedre system ville være om du når du kjøper bensin (eller et annet drivstoff) betaler det det koster, at når du har bilen på verksted betaler det det koster, at du når du kjører på veien betaler det det koster til den som eier/driver veien (betaling for veibruk kan f.eks. skje med bomsystem eller med et abonnementssystem).
Poenget er er at i et slik system vi kort har skisserer vil man når man kjøper/benytter noe betaler man det det koster, mens i dagens system betaler man litt her og litt der slik at det blir en stor sum som staten disponerer. (Vi er klar over at det er noe upassende å bruke ordet «litt» om det bilistene betaler i avgifter, men «litt her og litt der» er et standarduttrykk på norsk.)
Vi sa at man bør på hvert punkt man kjøper/benytter noe betale det det koster der og da, og ikke som nå betaler en god del ekstra i tillegg til det det koster, samtidig som man ikke betaler mens man bruker andre ting. Med dette mener vi at prisene bør være markedspriser, dvs. priser som ikke er regulert av staten og heller ikke avgiftsbelagt av staten (og da heller ikke subsidiert av staten). Markedspriser oppstår når alle de involverte (kjøper og selger) frivillige blir enige om en pris under forhandlinger om et kjøp (og et kjøp er et bytte av produkt mot penger).
Et slikt system vil være enklere, det vil være oversiktlig, og det vil ikke koste en formue i administrasjon, kontroll og innkreving slik dagens system gjør. Dagens system for finansiering av bil- og veitiltak er ekstremt ineffektivt, sløsete, og urettferdig. Et system med markedspriser vil også informere all brukere om ressursforbruk ved ulike alternativer; markedprisen gjenspeiler hvor mye ressurser som er gått med til produksjon av noe. Dersom prisene ikke er markedspriser (er de avgiftsbelagt er de for høye, er de subsidiert er det for lave) vil informasjonsflyten mellom produsenter og forbrukere bli forkludret, og ulike typer skjevheter vil oppstå (alt fra bilkøer til at de må kjøre på tider som ikke passer godt og at bilistene ikke kan benytte den type bil de helst vil benytte og som passer best for dem).
Men slik er praktisk tal alle offentlige finansieringsordninger i dag. De består av en jungel av avgifter, subsidier, (indirekte eller direkte) støtteordninger, etc. Et skrekkeksempel er systemet for støtteordninger i landbruket. Dette systemet er ekstremt komplisert, og blir enda mer komplisert for hver dag som går. Allerede for mange tiår siden hørte jeg følgende bemerkning: «Det er kun to som forstår hvordan systemet med landbrukssubsidier egentlig funger; den ene er Vårherre og den andre er ekspedisjonssjefen i landbruksdepartementet. Men siste nytt er at nå har Vårherre gitt opp!»
Slik er finansieringen av det offentlige i dag, og ikke bare på områder som bilavgifter og landbrukssubsidier. Tenk på finansiering av av kommuner (kommuner får penger fra staten etter visse kriterier, og en fersk sak viste at kommune satte visse diagnoser på enkelte av beboerne i kommunen for å få mer penger fra staten), av skoler (skoler som gjør det dårlig pga. problemer får mer penger), og tenk på finansieringen pressen: enkelte aviser får penger fra staten, kanskje fordi de reelt sett fungerer som et slags statlig propagandaapparat – og slik kunne vi fortsette med utallige eksempler.
Dagens regelverk er så komplisert og uforståelig på område etter område etter område at vi vil våge den påstand at det er nærmest umulig å følge fullt ut; det er så komplisert at det er nærmest umulig å gjøre alt rett – for alle involverte må jo rapportere om pengeflyten. Dette kan igjen føre til rettssaker som igjen vil kreve enorme ressurser, fra revisorer, fra regnskapsfolk, fra advokater, fra dommere etc. – alt dette innebærer enorme utgifter som kunne helt vært unngått dersom man hadde hatt et system som kun består i at man betaler for det man bruker. Under et slikt system vil alt det som går med til innføring, vedlikehold, administrasjon og kontroll av dagens ordning bli frigjort til produktivt/verdiskapende arbeid.
Vi har aldri sett at noen av de store partiene (de som er på Stortinget) har gått inn for fundamentale endringer i skatte-, avgifts- og finansieringssystemet. Dette må bety at disse partiene synes dagens ordning stort sett er grei, og at de ikke ønsker å foreta vesentlige endringer.
Det betyr at alle de store partiene, og de personer som er noenlunde oppgående og som støtter disse partiene, også støtter et slikt vanvittig system.
Hvis politikk innebærer å støtte og arbeide innenfor et av disse partene sier vi Nei takk; disse partiene er alle tilhengere av vanvittige, ineffektive, kompliserte og sløsete systemer på områder etter område eller område.
Politikk handler om hvordan samfunn skal organiseres, og alle de store partene støtter da altså en organisering som innebærer ineffektive, sløsete, ressurskrevende og kompliserte ordninger for å finansiere viktige oppgaver, og de har ingen planer om forbedringer. Vi kan da ikke på noe vis støtte de store partiene.
Den eneste partiet som sier ifra og forsøker å gjøre noe med dette vanvittige systemet er Liberalistene, og vi håper de blir store og sterke og således kan rydde opp i det kaos som de andre partiene og deres sosialdemokratiske ideologi (alle partiene på Stortinget er sosialdemokratiske*) har skapt.
*SNL gir følgende selvmotsigende definisjon av «sosialdemokrati»: «Sosialdemokrati er i vår tid en ideologi som vektlegger betydningen av individuell frihet og anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som nødvendig for å bygge ut den enkeltes frihet til å bestemme over eget liv. Med utgangspunkt i hensynet til individets frihet – og en likest mulig fordeling av slik frihet – går sosialdemokrater derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomis system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.»
Den som har skrevet denne definisjonen sår åpenbart ikke skal man ha statlig «kontroll med markedsøkonomien» må man krenke den enkelte borgers er individuelle frihet. Det er dog mulig å lete frem en korrekt definisjon av dette begrepet gjemt inne i SNLs definisjon, og den er slik: «Sosialdemokrati er en ideologi som anser en relativt høy grad av politisk eller demokratisk kontroll med markedsøkonomien som ønskelig og nødvendig. Sosialdemokratiet går derfor inn for at staten skal jevne ut sosiale og økonomiske forskjeller og innføre et blandingsøkonomisk system, blant annet med utbygging av offentlige velferdsordninger, i det som gjerne blir omtalt som en velferdsstat.». At både Høyre og FrP, og alle andre parter på Stortinget støtter dette, er opplagt.
https://www.facebook.com/liberalistene/videos/2194009717502614/