Vi vil anbefale alle å se Heather MacDonalds foredrag «The Danger of the #MeToo-movement». Kort fortalt er hennes poeng at denne bevegelsen vil føre til at kvoteringsordninger vil bli innført på langt flere områder og dette har skadelige resultater. (#MeToo-bevegelsens opprinnelige formål er selvsagt meget nyttig og prisverdig, og dette har vi kommentert tidligere her på gullstandard, men MacDonalds poeng er å advare mot en skadelig implikasjon, noe som er helt legitimt.)
For å gi en meget kort oppsummering av MacDonalds poeng: Mer kvotering i stadig flere bransjer vil bety at f.eks. bedriftsstyrer vil søke å oppnå omtrent samme fordeling av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. som i samfunnet som helhet, at forlag vil utgi bøker med forfattere fordelt mellom menn, kvinner, farvede, homofile, etc. omtrent som i samfunnet som helhet, at forskningsinstitusjoner og universiteter vil søke å ansette forskere og forelesere slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, at nyhetsredaksjoner vil ansette journalister slik at fordelingen av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. blir omtrent som i samfunnet som helhet, osv., at skribentene av publiserte leserbrev i en avis må være skrevet av menn, kvinner, farvede, homofile, etc. i en fordeling som er omtrent den samme som i samfunnet som helhet, etc.
Dette betyr at når en ny person skal ansettes så blir det utlyst en stilling, det kommer inn søknader – og så må de som skal foreta ansettelsen se på fordelingen av de som allerede er ansatte i de nevnte grupper, og så kommer de f.eks. til følgende: «vi har litt få homofile – da må vi ansette den beste søkeren blant de søkerne som er homofile».
Dette betyr at de søkerne som er bedre kvalifisert enn den beste homofile søkeren ikke vil få jobben selv om de altså er best kvalifisert. MacDonald kommer til det opplagte poeng er at kvaliteten på det som denne virksomheten produser da vil synke, og at dette vi svekke USAs (hun snakker om forhold i USA) produktive evne og konkurransene, og derved gi lavere velstand og levestandard i USA. Det er også skadelig for mange individer; de vil komme til at dersom de tilhører «feil» gruppe så blir det vanskeligere for dem å få en god jobb uansett hvor dyktige, iherdige og ambisiøse de er.
Dette har hun selvsagt helt rett i.
Den dypere årsak til at slikt kan skje er kollektivisme, det syn at gruppen er det primære, og at de individer som gruppen består av er mindre viktige. Under en ordning med kvotering blir individet og dets kvaliteter tillagt mindre vekt, mens det som får størst vekt er hvilken gruppe vedkommende tilfeldigvis tilhører.
Når man under et slikt system skal skrive søknad må man da antagelig oppgi hvilke grupper man tilhører; man må vel oppgi hvorvidt man er mann/kvinne, hvit/farvet, heterofil/homofil/bifil, etc.
Vårt syn er at private bedrifter bør ha rett til å ansette hvem de vil, etter de kriterier de selv måtte ønske. Om de vil ansette bare homofile eller bare kvinner eller bare menn skal de ha all rett til dette. Men det som vil lønne seg for enhver virksomhet er å ansette den som er mest egnet for stillingen ut i fra det som er stillingens oppgave. Å ansette en som er mindre kvalifisert fordi vedkommende scorer høyere enn andre søker på et irrelevant kriterium – som kjønn, hudfarve, legning, er i de aller aller fleste tilfeller bare skadelig for virksomheten.
Vi vil igjen anbefale alle å se igjennom MacDonads foredrag, men vil avslutte med en selvopplevd episode. For mange år siden var jeg i forbindelse med jobben jeg da hadde på et møte i Undervisningsdepartementet hvor tema var etableringen, lanseringen og markedsføringen av Abel-prisen.
Abel-prisen er oppkalt etter Niels Henrik Abel (1802-1828), Norges fremste og viktigste matematiker, og en av de aller største matematikere i historien. Prisen har hvert år siden 2003 blitt utdelt for «fremragende matematisk arbeid». Abel-prisen er blitt en av de aller viktigste prisene innen matematikken; å få Abel-prisen er like prestisjefylt som å bli tildelt Fieldsmedaljen.
Men tilbake til det møtet jeg var på. Det var omkring år 2000, det var ca 25 personer til stede, og tema var Abel-prisen. Av de som var til stede var det ca fem kvinner, og to av dem representerer en slags feministisk organisasjon. En av dem tok ordet og sa omtrent følgende: «Det er ikke bra at prisen skal hete Abel-prisen.» Den som ledet møte, en kvinne som var en av Norges fremste matematikk-didaktikere, så ut som et levende spørsmålstegn og spurte «Hvorfor det?». Svaret var slik: «Han er jo mann!» Denne feministen mente åpenbart at dersom en viktig pris innen matematikken blir oppkalt etter en viktig mannlig matematiker, vil dette ikke motivere jenter til å studere matematikk siden de fleste matematikere er menn. De mente muligens at det ville ha vært bedre om prisen ble oppkalt etter en kvinne selv om det ikke finnes noen norske kvinnelige matematikere med den posisjon som Abel har. Til tross for denne innvendingen ble prisen hetende Abel-prisen.
I sitt foredrag kommer Heather MacDonald inn på hvor viktig eller uviktig det er for en fremtidig forsker at en instruktør er av samme kjønn som sine studenter – og vi vil igjen anbefale alle å se foredraget som er å finne på linken nedenfor.