For noen dager siden havnet president Trump igjen i avisenes overskrifter: hans høyt respekterte forsvarsminister James Mattis gikk av. Grunnen var at presidenten vil trekke alle amerikanske soldater ut av Syria, og Trumps begrunnelse var at formålet med å delta i borgerkrigen i Syria – å knuse IS – var oppfylt. Mattis gikk av fordi han var uenig i denne vurderingen. Aftenposten oppsummerer: «Trump tok avgjørelsen om å trekke USA ut av Syria etter å ha snakket med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Mattis dro til Det hvite hus for å forsøke å overtale presidenten til å skifte mening torsdag, ifølge The New York Times. Da han ikke nådde gjennom til Trump, leverte Mattis inn sin oppsigelse».
Men hva er det egentlig som ligger bak? Man kan si at IS praktisk talt er knust, men det er ikke tilstrekkelig å knuse en slik fiende, en fiende som er sterkt ideologisk motivert. Det er svært viktig å sørge for at fienden ikke vokser opp igjen etter at den seirende hæren trekker seg tilbake.
Mange vil huske at etter annen verdenskrig var Tyskland og Japan okkupert i mange år etter et de var nedkjempet. Dette var for å sikre at de ideologier som var årsaken til at disse to landene satte i igang aggressive angrepskriger på slutten av 1930-tallet, ikke blomstret opp igjen. Dersom de allierte med USA i spissen hadde trukket seg ut av Tyskland og Japan etter at krigen var avsluttet sommeren 1945, er det mye som tyder på at nazismen hadde blomstret opp igjen i Tyskland, og at den statsbærende ideologien som krevde en total selvoppofrende keiserdyrking av alle japanere, hadde blomstret opp igjen i Japan. (Ideologien i Japan var en blanding av shintoisme og kokutai, og Wikipedia beskriver «kokutai» slik: «The nationalistic essence of kokutai is thought of as the uniqueness of the Japanese polity as issuing from a leader of divine origin».)
Men det finnes ferskere eksempler enn dette på at det riktige er å holde en knust fiende okkupert og at det er uklokt å trekke soldatene ut for tidlig: etter at USA hadde vunnet krigen i Irak i 2008 trakk president Obama de amerikanske styrkene ut fra Irak, og det var i det maktvakuum som da oppstod at IS blomstret opp. Dette ville neppe ha skjedd dersom USA hadde hatt et tilstrekkelig antall soldater der for å forhindre at noe slikt kunne skje. Da ville verden ha blitt spart for det enorme antall terrorangrep som IS har utført, og som har fortsatt frem til idag og som antagelig vil fortsette inn i fremtiden. Det ville også spart mange liv i områder hvor IS fører en mer tradisjonell krig.
Trumps rådgivere, inkludert forsvarsminister Mattis, var sterkt imot at USA skulle trekke soldatene ut. Hvorfor gjør han da det? Trump sier altså at IS er knust. Han formulerte det slik på Twitter: «After historic victories against ISIS [=IS], it’s time to bring our great young people home!», men hans rådgivere vet at dette ikke er tilstrekkelig for å sikre en sier over tid, og de har sagt det til ham. Men han har ikke lyttet.
Dagen før han besluttet å trekke styrkene ut hadde Trump som nevnt i Aftenposten en samtale med Tayyip Erdogan. Under samtalen må Erdogan på en eller annen måte ha overbevist Trump om at USA bør trekke seg ut. Hvordan? Det vet vi ikke, og det er vel ingen andre enn Trump som kan svare på dette.
Som kjent har Trump alltid hatt en fascinasjon for «sterke menn», for politiske ledere som nærmest er diktatorer. Erdogan er en slik. I hele sin presidenttid har Trump aldri på noe vis kritisert Erdogan. Erdogan besøkte også Det Hvite Hus tidlig i 2017, bare noen måneder etter at Trump ble president, og de så også ut til å være gode venner da de møttes på G-20-møtet i Buenos Aires for tre uker siden
Men Erdogan er ikke bare en diktator, han er islamist, han ønsker å gjenopprette det osmanske rike og å gjøre Europa islamsk. (Dagbladet: «Erdogan truer med å oversvømme Europa av flyktninger», en høytstående tyrkisk tjenestemann sa at «…. it is just a matter of time before Europe is taken over by Muslims».)
Erdogan er heller ingen venn av kurderne, en vestlig orientert folkegruppe som holder til øst i Tyrkia og i deler av Irak og Syria (de ønsker å få en egen stat, men i så fall må Tyrkia avstå områder, og det vil de ikke). Kurderne har alltid vært positive til USA, men Trumps løfte om å trekke USA ut av Syria innebærer at USA sterkt reduserer støtten til kurderne. Uten støtte fra USA vil de ha liten sjanse til å stå imot Tyrkia, som ønsker å eliminere denne folkegruppens egen kultur og ønske om selvstendighet.
Men hvis man skal spekulere finner man kanskje årsaken til at Trump trekker styrken ut her: «Turkish forces want to push their troops into Syria. The U.S.-backed Syrian Kurds want to keep the Turkish forces out. And the U.S. has struggled for months to keep both players happy. A confrontation between the U.S and Turkey, officially NATO allies, would create a geopolitical crisis at the heart of the world’s most powerful military alliance. However, it’s often said that U.S. forces play another role as well: preventing a clash between the Kurds and Turkey. A withdrawal of U.S. forces from Syria would potentially cede control to Turkey, resolving tensions between the two NATO allies. However, the drawdown would also abandon the Kurds, who provide the backbone of the defeat-ISIS ground campaign. While ISIS is definitely routed from their physical caliphate, the group has the potential to re-group, and re-emerge.» (sitert fra Military Times, link nedenfor).
Trump burde ha valgt å sørge for at IS ikke kunne oppstå igjen, støtte kurderne og kaste Tyrkia ut av NATO.
Trumps beslutning er meget uklok, og en kommentator beskrev den slik: «This is the worst foreign policy act of Trump’s presidency» – og det sier ganske mye.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kokutai
https://www.tothepointnews.com/2018/12/half-full-report-122118/
https://www.dagbladet.no/nyheter/erdogan-truer-med-a-oversvomme-europa-av-flyktninger/65374716
https://onenewsnow.com/culture/2018/03/23/turkish-leaders-islam-taking-over-europe
Hvordan skal man kunne svare saklig på noe som er så usaklig og sjølmotsigende? Som dette: «Foreningen Gullstandard går inn for laissez-faire-kapitalisme, et system hvor statens oppave kun er å beskytte den enkelte borgers frihet»,
Det går ikke an å mene det samtidig med at du mener at staten USA bruker skattepenger på å føre aggresjonskriger mot andre land.
For det første er dette ingen aggresjonskrig. Islam (dvs. grupper som bekjenner seg til islam) har ført aggressive kriger mot omkringliggende land og kulturer siden islam ble dannet for ca 1300 år siden. Denne krigen har pågått siden da med varierende styrke og intensitet. I noen tilfeller kan man dele denne krigen opp i mindre, avgrensede kriger. Det som utløste krigen i Irak i 2003 var at Saddams regime ikke fulgte opp våpenhvileavtalen etter den første Golf-krigen, og denne ble utløst ved at Irak invaderte Kuwait i 1990. Etter at Obama trakk USAs styrker ut av Irak oppsto det et maktvakuum, IS og andre grupper tok krigen opp igjen, og denne krigen fikk en avstikker inn i borgerkrigten i Syria. IS har utført en rekke angrep i Vesten etter 2008. Den konkrete krigen som er omtalt her er derfor en forsvarskrig, og er ikke, som Birkelund sier, en «aggressjonskrig». Vinner Vesten her vil den pågående lavintensiteskrigen som islamistisiske grupper, i første rekke IS, fører mot Vesten, etter hvert opphøre. (Denne lavintensitetskrigen består av alt fra bilbranner og isolerte drap til massedrap utført med kniver, maskingevær, biler som kjører ned fotgjengere, etc.)
For det annet: Ang. bruk av tvangsinnkrevne skattemidler, så er vårt syn at statens inntekter skal bestå av frivillige bidrag. Dette er nok dessverre et mål som ligger langt frem i tid. Dagens ordning (med tvangsinnkrevne skatter) har nærmest universell oppslutning. Inntil da godtar vi at staten utfører sine legitime oppgaver for tvangsinnkreve midler, dvs. vi godtar at politiet etterforsker forbrytelser og arresterer mistenkte kriminelle, vi godtar at domstolene fører rettssaker og dømmer i de tilfeller det er grunnlag for det, og vi godtar at det militære fører forsvarskriger, kriger som har som mål å redusere eller fjerne trusler og angrep mot mot Vesten – selv om disse oppgave i dag er finansiert med tvangsinnkrevne skatter