Måned: januar 2019

VGs Hans Petter Sjøli stiller dette spørsmålet i en artikkel i VG i går, og det er god grunn til å stille dette spørsmålet. Som han sier: «Det vil være helt feil å påstå at det ikke skjer mye rart i mange norske partier for tiden. Men Frp er likevel i en egen rarhetsliga», og han tenker på de mange rare saker som dukker opp der: «For hver Ulf Leirstein-skandale, dukker det opp en Mazyar Keshvari, og før var ikke Per Sandberg ute av politikken av ymse årsaker, før Helge André Njåstad plutselig opplyste allmennheten om at han trakk seg fra alle partiverv – «frivillig» og av «hensyn til familien». Bakgrunnen er «sleske sexskandaler, … diplomatiske ømfintligheter, …  reiseregningssvindel og  … slumsete omgang med sensitivt #metoo-materiale …».     

Sjøli er såvidt inne på svaret når han skriver følgende: «Frp er en arena for en type kultur som har vært på vikende front i flere tiår. En særdeles liberal kultur, vil noen si, mens andre kanskje vil bruke noe mindre positivt ladde ord. «Harry», kanskje, men i dagens anti-elitære klima er jo det uttrykket i ferd med å bli en hedersbetegnelse. Frp-ere flest er nok ikke så mye mer umoralske enn andre, men de er kanskje noe mer, tja, ufiltrerte. Som på bygda i hine hårde dager, går Frp-erne rett på sak og bryr seg ikke så altfor hardt mye om de uskrevne reglene for sosial omgang som gjelder for oss andre.»

(Før vi går videre vil jeg si at jeg var medlem i FrP i perioden 1988-1991, jeg var vararepresentant til Stortinget i 1989-93, og jeg arbeidet for FrPs Stortingsgruppe i perioden 1989-1991.) 

Det er fire grunner til at FrP er annerledes enn de andre partiene, og det er her man finner svar på Sjølis spørsmål: 1) FrP er det eneste opposisjonspartiet, 2) FrP er det eneste folkelige partiet, 3) FrP er et uideologisk parti, og 4) FrP er, bortsett fra små partier som Rødt og MDG, det yngste partiet (vi snakker her om partier som er representert på Stortinget).  

Alle partiene på  Stortinget fra Høyre til SV og Rødt er enige om det meste: forskjellene mellom dem er bare mindre nyanser. Men FrP har andre synspunkter på det meste hvor de andre stort sett er helt enige: klima, innvandring, islam, privatisering, skattelettelser, deregulering, utenrikspolitikk, u-hjelp, etc. Forskjellen mellom FrP og de andre partiene var så markant at Høyres tidligere leder Kåre Willoch ikke engang ville klassifisere FrP som et borgerlig parti. 

Ja, FrP er med i regjering og har gitt avkall på alle egne  standpunkter for å sitte i regjering, og dette kommer av at partiet er fullstendig uideologisk. FrP var et klart ideologisk parti på slutten av 80-tallet, i hvert fall hvis man tillegger partiet de standpunkter, holdninger og prinsipper som kom til uttrykk i partiets program og det som partiets fremtredende tillitsmenn sa i intervjuer og i avisinnlegg: partiet var da et klart liberalistisk parti. I perioden 1985-89 hadde FrP to mann på Stortinget, ved valget i 1989 fikk de inn 22 representanter. Dette var høyrebølgens tiår, og FrP red  den som ingen andre. Partiets formann, Carl I. Hagen, var superdyktig, men han var fullstendig prinsippløs. Hagen hadde som FrPs fremste mål at partiet skulle bli stort, og han trodde at han kunne oppnå dette ved å bryte koblingen mellom partiet og liberalismen, og dette bruddet skjedde i perioden 1989-1994 (det formelle bruddet skjedde på landsmøtet på Bolkesjø i 1994). Etter dette var FrP bare en skygge av seg selv, partiet ble mer opptatt av å jakte på velgere enn å fronte riktige standpunkter, men partiet fortsatte å vokse selv om det også iblant fikk nedturer på meningsmålinger og i valg. 

Poenget her er at dette skiftet fra et ideologisk liberalistisk parti til et uideologisk parti som var åpent for alle som ikke passet inn i de andre partiene, førte til at personer med en rekke ulike standpunkter kom inn i partiet. Partiet gikk fra å gi uttrykk for liberalistiske standpunkter til å bli en slags målbærer for meninger som hadde en viss oppslutning i folket, nærmest uansett hvor disse meningene befant seg på det politisk spektrum. Dette førte til at partiet tiltrakk seg personer med en rekke forskjellige standpunkter, dette var personer som ville være med i politikken, men som ikke kunne finne seg til rette i noen av de andre partiene – det som bandt disse personene sammen i FrP var ikke standpunkter og ideologi, det som bandt dem sammen var at de ville være i opposisjon til de etablerte partiene og til mainstream generelt.        

Men partiet ble også til en viss grad oppfattet som å være tilhengere av frihet, men uten noen ideologi er det uklart hva «frihet» betyr. Mange av de som kom inn i partiet må ha hatt oppfatninger av «frihet» som var helt annerledes enn en liberalistisk oppfatning tilsier. Den liberalistiske forståelse av «frihet» er at det er retten til å disponere over seg og sitt, dvs. retten til å bestemme over det man selv eier, mens en uideologisk forståelse er at «frihet» er retten til å gjøre hva man måtte ønske, hva som måtte falle en inn uten noen form for moralske eller juridiske bindinger.   

At FrP har så annerledes standpunkter enn de andre partiene har medført at en ikke ubetydelig andel av befolkningen føler at FrP er deres parti – eller i hvert fall at de ikke har villet alliere seg med noen av de andre partiene: Høyre er partiet for de fine og for næringslivsfolk, Sp er for bønder, KrF er for kristne, Ap er for offentlig ansatte og fagforeningspamper, Venstre er for lærere og for folk som ikke klarer å bestemme seg, SV og Rødt er for folk som fortsatt, etter 100 år med katastrofer og fiaskoer, tror at sosialismen kan skape gode samfunn, og MDG er for folk som tror at bilen er et luksusleketøy og at klimaproblemene er reelle og at Norge, som utgjør mindre enn 1 % av verdensøkonomien, kan gjøre noe med det ikke-eksisterende problemet global oppvarming. Ingen vanlige folk vil føle seg godt hjemme i noen av disse partiene.   

Men FrP er annerledes. FrP har slagordet «For folk flest», og det stemmer i betydelig grad. At FrP har denne profilen betyr at partiet har tiltrukket seg flere vanlig folk enn de andre partene, og derfor er det et større mangfold både blant medlemmer og tillitsvalgte enn de andre partiene har. Dette innebærer igjen at det er et større mangfold blant synderne i FrP enn det er i de andre partiene.      

Hvis man har sett på TV programmer som «Norsk Rednecks» eller «Ullared» (som riktignok fremstiller svensker, men det er grunn til å tro at de som fremstilles der også er representative for mange nordmenn) er det lett å komme til den konklusjon at disse folkene ligger nærmere FrP enn noe annet parti. 

FrP er et ungt parti, det ble dannet som ALP tidlig på 70-tallet, og siden det er svært uideologisk har det ingen enhetlig kultur og historie; noe som gjør at de som kommer inn i partiet ikke har en tradisjon de kan slutte seg til og få veiledning av. Grunnen til at enda yngre partier som Rødt og MDG ikke har denne type problemer er at de er sterkt ideolgiske. Problemene som har vært i de store partiene kan i all hovedsak plasseres i #MeToo-kategorien (Giske i Ap, Skei Grande i Venstre, Tonning Riise i Høyre, Byrkjeflot i Rødt; også MDG og KrF har hatt slike saker.)          

Sjøli nevner enkelte ting ved FrPs historie, men han kunne nevnt flere: Kun FrPere har vært på Stortinget talerstol i alkoholpåvirket tilstand, kun i FrPs vil forsamlingen brøle ut i latter når det under kongens skål under landsmøtemiddagen oppfordres til å skåle for Kong Haakon VII, kun FrP kan sende til en viktig debatt en kjent rallykjører som ender opp med å true med å slå til en motdebattant (rallykjøreren var dog medlem av FrP), kun i FrP kan et lokallag legge sitt landsmøte til Strømstad i Sverige for at delegatene skal kunne harryhandle på turen, kun i FrP kan en fremtredende folkevalgt bli tatt for å forsøke å smugle noen flasker svensk øl inn i Norge, kun i FrP vil lederen gi uttrykk for skuffelse over at han ikke ble valgt til Stortingspresident, kun i FrP kan en tidligere statsråd ha et godt forhold til skrekkregimet i Iran, osv. osv.       

For å oppsummere: FrP er et folkelig, uideologisk og prinsippløst opposisjonsparti som tiltrekker seg folk som hverken har ideologi, prinsipper eller tradisjon for hvordan man oppfører seg. Det er da ikke overraskende at partiet har tiltrukket seg den type folk som Sjølie nevner, folk som ikke ser  normale grenser for rett og galt, og som ikke forstår at alt galt man gjør høyst sannsynlig blir avslørt og at en slik avsløring vil være skadelig både for en selv og for partiet.   

    

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Eo1JWo/hva-er-det-med-frp

Det var bare mannlige prisvinnere da Humorprisen ble delt ut for en ukes tid siden, og en av Norges  kvinnelige komikere, Sigrid Bonde Tusvik, ble så skuffet, nei, forbannet, over dette at hun forlot arrangementet: «Jeg dro hjem fra fredagens humorprisutdeling fem minutter etter at den var ferdig. Ikke fordi podcasten vår ikke vant eller fordi jeg var full og sur. Nei, jeg måtte dra hjem fordi jeg var kvinne og komiker.» Dette skriver hun i en kronikk i Dagbladet.  

Hun mener åpenbart at selv om prisen skal deles ut til de komikere juryen har vurdert som best, så skal allikevel grupper blant kandidatene være noenlunde likt representert blant prisvinnerne. Hun skriver: 

«Jeg hater å være megge og klikke på at kvinner ikke blir sett og hørt. Jeg hater å være hun sinte som roper høyest og sier: HVA FAEN SKJEDDE NÅ, GUTTA? Men noen må si i fra.Og det er vi feminister som har påført oss den tunge oppgaven å være surmaga. Koste hva det koste vil. Under denne saken vil det uansett være en haug med hvite menn som pusher tredagerskjegg som sitter og skriver surt hvordan jeg snart bør holde munn og la andre med mer vett slippe til i offentligheten. Det er jeg vant til. Men at min egen bransje, i det «herrens» år 2019 må få høre at dette ikke går an? Det er for meg helt absurd å måtte ty til kronikk for å gjøre. Og nedrig ikke minst. Jeg er piss lei av å skrive kronikk om kvinnekamp, men det tar jo aldri slutt.» 

Tusvik sier at hun er  feminist, og det var en tid da feminister var tilhengere av likestilling, og likestilling (mellom menn og kvinner) betyr at i en vurdering skal kjønn ikke komme inn som kriterium når man skal velge ut en person til en jobb eller stilling eller et verv eller en pris.   

Og hvis man praktiserer likestilling (mellom kvinner og menn) så kan det hende at når man skal velge ut en gruppe personer så vil det noen ganger bli bare menn, noen ganger vil det bli bare kvinner, noen ganger vil det være en jevn eller ujevn fordeling – det er bare slik resultatene blir når man har likestilling. 

Wikipedia forteller at det er ca 200 norske komikere, og ca 10 % av dem er kvinner. Da skulle man kanskje forvente at 10 % av prisvinnerne er kvinner (hvis vi forutsetter at kvinner og menn er omtrent like morsomme, og det kan vi gjøre), men noen ganger vil det kunne være færre enn 10 %. og noen ganger flere enn 10 % blant prisvinnere. La oss også ha sagt at i juryen var det seks kvinner og ti menn, så her var kvinnene sterkt overrepresentert, fordelingen var 38 % kvinner og 62 % menn.  

Men Tusvik ble altså fly forbannet over at prosenten kvinner blant prisvinnerne i år var null, hun ble så forbannet at hun ikke klarte å bli med på festen etter prisutdelingen.

Det ser da ut som om hun egentlig ikke er for likestilling, det hun er for er kvotering. Og kvotering er noe helt annet enn likestilling. 

Vi definerte kort likestilling over, men hva er så kvotering? Kvotering betyr at en autoritet bestemmer en fordeling av resultater ut i fra et valgt utgangspunkt – f.eks. at dersom det i en gruppe (la oss foreløpig holde oss til norske komikere) er en fordeling på 90-10 mellom menn og kvinner, så skal 90 % av prisene gå til menn og 10 % gå til kvinner. Men dette betyr at det som vel er poenget med prisen – å  belønne kvalitet – til en viss grad blir satt til side. En slik kvotering vil bety at noen belønnes kun fordi de tilhører riktig gruppe, og noen blir ikke belønnet fordi de tilhører feil gruppe. Dette er opplagt urettferdig.         

Men la oss ta dette videre: i et kvoteringssystem blir det en viktig oppgave å finne ut hvem som skal kvoteres. Og hvem skal bestemme hvem som skal kvoteres? Mht. en humorpris – er det riktig at kun kvinner skal kvoteres inn blant prismottagerne? 

Bør ikke også andre svake minoritetsgrupper kvoteres inn? Å kvotere inn noen er å akseptere at de som kvoteres inn er svake/mindre dyktige, og at de ikke er i stand til å klare seg i konkurransen med de som ikke blir kvotert inn. 

Tusvik nevnte i sin kronikk «hvite menn» – bør ikke da personer med mørk hud kvoteres inn? Hva med innvandrere – var det noen innvandrere blant de som ble tildelt priser? Kanskje de også bør kvoteres inn? Men innvandrere er en stor og mangfoldig gruppe, og kanskje de bør kvoteres inn alt etter hvor deres familie opprinnelig kom fra – hva med å ha egne kvoter for komikere fra Afrika, fra Øst-Europa, fra Midt-Østen, fra Asia, fra Nord-Amerika og fra Sør-Amerika? Og hva med homofile og lesbiske komikere, det bør være en kategori for disse, samt for transkjønnede, ciskjønnede, androgyne, transvestitter og ikke minst de kjønnsfrie. I hvert fall i første omgang. Og man kan fortsette: humor er en generasjons-ting, så kanskje man også burde ha klasser for ulike aldersgrupper: unge komikere (yngre enn 30), miidelaldreende komikere (30-70) og gamle komikere (eldre enn 70) – begynner man med kvotering er det ingen ende!  

Kvoteringsystemer er urettferdige og blir raskt absurde, og vi vil tro at få vil gå inn for dette, i hvert fall mht. en humorpris. Men kvotering skjer allerede på en rekke områder, og praktisk talt alle konsekvenser av dette er negative; kvotering skjer alltid ved at en mindre kvalifisert søker/kandidat bli tildelt en stilling eller en oppgave eller en pris.    

Den ene positive effekten er at slik kvotering kan bedre rekrutteringen i den gruppen som blitt kvotert inn, f.eks. dersom alle forskere man ser på TV er menn vil det kanskje føre til mindre rekruttering blant jenter. Å kvotere inn kvinner her vil kunne føre til at det i fremtiden blir flere kvinnelige forskere, men det vil føre til at det blir ansatt mindre kvalifiserte kvinner heller enn mer kvalifisert mann, og man kan spørre om dette er en god ting. Dersom en virksomhet følger en kvoteringspolitikk vil det også henge ved et stigma ved personer som tilhører den gruppen som blir kvalifisert inn: «er denne personen dyktig nok til å være her eller har vedkommende fått jobben fordi han/hun tilhører en kvotert gruppe?» 

Forøvrig, private firmaer og institusjoner bør ha frihet til å følge akkurat den ansettelsespolitikk de ønsker,  dersom de vil kvotere inn noen så bør de ha all rett til det. Men dersom virksomheten følger en kvoteringpolitikk betyr det at i visse tilfeller ansetter de ikke den beste kandidaten.    

Mer grunnleggende handler dette om at folk ikke helt er i stand til å tenke konsekvent: de vil ha likestilling, de vil ha kvalitet, men de vil også at resultatet skal bli i samsvar med egentlig irrelevante forutsetninger. Tusvik ønsket åpenbart at humorprisen skulle gå til de beste komikerne, men hun hadde også som et ufravikelig krav at noen av prisene skulle gå til kvinner. Men i slike tilfeller kan man ikke få både i pose og i sekk.

 

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/herreprisen-2018/70676563

https://www.dagbladet.no/kultur/tusvik-er-forbanna-hvorfor/70697815

Ved valget i 2013 ble den rødgrønne regjeringen kastet og landet fikk en ny regjering, en bestående  av Høyre og FrP (senere er regjeringen blitt utvidet med først Venstre og så KrF). Denne regjeringen ble omtalt som som en blåblå regjering, dette fordi mange trodde at den ville føre en sterkt høyreorientert politikk, dvs. at den ville øke den individuelle friheten og redusere statens makt. (Det er slik de korrekte definisjonen av «høyresiden» og «venstresiden» er: høyresiden vil øke den individuelle friheten og redusere statens makt, venstresiden vil redusere den individuelle friheten og øke statens makt. Disse definisjonene innebærer at venstresiden vil ha høyere skatter og avgifter, flere reguleringer, flere offentlige tilbud og flere byråkrater, mens høyresiden vil ha lavere skatter og avgifter, færre reguleringer, færre offentlige tilbud og færre byråkrater. Nedenfor linker vi til en utførlig artikkel om dette.)

Så, hva slags politikk har de blåblå ført? Vi siterer fra noen avisoppslag fra de siste årene.

«I opposisjon varslet Frp «krig mot byråkratiet». Nå har staten over 1000 flere byråkrater» (Aftenposten).

«350-kronersgrensen fjernes fra 2020. Grensen på 350 kroner for netthandel fjernes, men først fra 1. januar 2020. Dette er det enighet mellom KrF og regjeringspartiene om, kommer det frem i kveldens pressekonferanse» (e24).

De blåblå øker antall statsråder etter regjeringsutvidelsen i januar 2019 : «Antall statsråder: Norge gruser større land 22-7 … NHO-foreningen Abelia frykter at konsekvensen av regjeringsutvidelsen med flere statsråder kan bli forvirring og mindre handlekraft. – Det som er vår hovedbekymring, er at offentlig sektor vokser kraftig, og man mangler evne til å prioritere, sier administrerende direktør i Abelia, Håkon Haugli, til Aftenposten» (Nettavisen).

De blåblå utvidet verneplikten til også å gjelde kvinner: «Neste år blir alle kvinner over 18 år vernepliktige. De første vernepliktige kvinnene møter til tjeneste sommeren 2016» (Andøyposten).

«Regjeringen vil utvide førstegangstjenesten til 16 måneder for enkelte stillinger i Hæren» (Dagbladet).

«Antall bomstasjoner har økt med Frp i regjering. Siden 2013 har det blitt 70 flere bomstasjoner med innkreving i Norge. Samferdselsministeren spår bompengerekord i år med inntjening på 10,2 milliarder kroner» (Kommunal Rapport).

Regjeringen innskrenker kvinners rett til selvbestemt abort: «Endring av abortloven var et av KrFs viktigste krav i forhandlingene med Høyre, Venstre og Frp. Under KrFs veivalg i fjor høst mente Ropstad partiet ville ha «en historisk mulighet til å endre abortloven» om de valgte blått. I forkant av forhandlingene hadde partiet ambisjoner om å få gjennomslag for både endring av paragraf 2c i abortloven og fjerning av retten til fosterreduksjon av tvillinger inntil uke 12 i svangerskapet. Med ny regjeringsplattform ferdigstilt, fikk KrF gjennomslag kun for sistnevnte» (Aftenposten).

«[Tidligere Rødt-politiker] Aslak Sira Myhre blir [av den nye blåblå regjeringen utnevnt til] ny direktør for Nasjonalbiblioteket» (bok65.no)

Hva blir det neste? I går fikk vi vite at «Helsedirektoratet vil utrede pappvin-forbud» (Dagbladet). Men dette er ikke regjeringens politikk – ennå.

«6,6 milliarder i økte avgifter med Frp i regjering» (abcnyheter).

De blåblå øker den reelle skatten ved å fjerne frynsegoder: «Færre gunstige frynsegoder i 2019. Betalt utdanning står igjen som det mest lønnsomme frynsegodet en ansatt kan ha, når reglene for skattefrie naturalytelser strammes inn fra 1. januar» (Dagbladet).

De blåblå øker statens utgifter:  «I 2014 er statens samlede inntekter beregnet til 1 295 milliarder kroner og samlede utgifter til 1 114 milliarder kroner. Lånetransaksjoner er ikke medregnet i tallene.  … For 2019 er statens samlede inntekter beregnet til 1 430 milliarder kroner, og samlede utgifter til 1 377 milliarder kroner. Lånetransaksjoner er ikke medregnet i tallene. …» (Regjeringen.no)

Mer komplisert skattesystem med de blåblå: «Direktør for interessepolitikk, Helge Eide, peker på at innbyggerne i dag bare trenger å forholde seg til én innkrever: kommunen. Det vil det bli slutt på hvis finansminister Siv Jensens forslag om å flytte all skatteinnkreving fra kommunene til staten blir vedtatt. – I dag har kommunene et samlet ansvar for både statlige og kommunale krav. Innbyggere med betalingsvansker trenger derfor bare å kontakte kommunen for å få en felles betalingsavtale. Statliggjøring av innkrevingen gjør det vanskeligere og mer ressurskrevende å finne gode betalingsløsninger, sier Eide» (abcnyheter).

Nå kan man si at noen av disse punktene vi nevner er omstridte, og at de blåblå vil forsvare dem og si at de egentlig vil føre til redusert statlig makt og større individuell frihet. Men dersom regjeringen virkelig hadde ført høyrepolitikk ville det ikke vært noen tvil om – som det muligens er i enkelte av disse eksemplene – at forslagene gikk i en retning som innebar  større individuell frihet.

Solberg-regjeringen har økt statens utgifter, den har økt skatter og avgifter, den har latt byråkratiet ese ytterligere ut, den har utvidet verneplikten, den innskrenker kvinner rett til selvbestemt abort – den har med andre ord ikke ført høyrepolitikk i de hele tatt. Og noe annet kunne man egentlig ikke forvente; de store partiene, enten de er rødgrønne eller blåblå eller gule eller grønne – de fører så og si den samme politikken uansett.

 

 

https://www.gullstandard.no/2018/11/01/venstresiden-og-hoyresiden-korrekt-definert/

For noen år siden ble utrykket «snik-islamisering» brukt av enkelte politikere (oftest av FrP-ere som f.eks. lederen Siv Jensen), men nå brukes det ikke lenger. Hvorfor? Først, hva ble ment med «snik-islamisering»? En skribent i Aftenposten omtalte i 2014 begrepet slik: «Begrepet gir således inntrykk av at det foregår en skjult og bevisst islamiseringsprosess av Norge, men begrepet sier mer om brukernes oppfatninger av muslimene enn om faktiske forhold». Dette kom etter at Siv Jensen hadde uttalt følgende på NRK: «Jeg mener snikislamisering er et godt ord. Det gir en god beskrivelse av noen utfordringer i samfunnet vårt». Jensen mente at samfunnene i Vesten i stadig større grad innordner seg krav som islam stiller, og at dette skjer i der skjulte (noe prefikset «snik» henspiller på). 

Men er det slik? Er det slik at store aktører inne f.eks. presse og politikk retter seg etter krav som islam stiller, krav som er i strid med tidligere praksis, krav som ikke ville ha blitt fulgt dersom andre krefter eller ideologier hadde stilt dem? Eller skjer det ingen slik ettergivenhet overfor og imøtekommelse av krav fra islam?      

La oss se på noen eksempler: Den danske avisen Jyllandsposten publiserte i 2005 noen tegninger som ble oppfattet som karikaturer av profeten Muhammed. Å avbilde Muhammed er ifølge islam forbudt, og presseorganer over hele Vesten lot være å trykke disse tegningene etter at sinte muslimer hadde begått terroraksjoner mot en rekke mål (bla. mot norske og danske ambassader) pga. Disse tegningene. Norge ble trukket inn fordi en liten krisen avis hadde publisert tegningene. Norske  regjeringsmedlemmer som Jonas Gahr Støre og Bjarne Håkon Hanssen presset redaktøren i den kristne avisen til å be om unnskydning for å ha krenket muslimer; ytringsfriheten la de ingen vekt på. 

Norsk TV, både NRK og TV2, unnlot å vise tegningene i sine reportasjer om saken, de sladdet tegningene. Tilsvarende skjedde i land over hele Vesten, selv om Vesten tidligere hadde hatt stor ytringsfrihet. Et amerikansk universitetsforlag utga en grundig bok om denne saken, boken var illustrert med fotografier, men tegningene som hadde utløst striden var ikke med i boken.     

Enkelte tegnere har åpent sagt at de ikke vil tegne noe som har med islam å gjøre; de frykter å bli utsatt for angrep. Tegnere som har laget slike tegninger er blitt utsatt for drapsforsøk.  

Noen flere eksempler: Nylig ble en mann som hadde fremsatt trusler mot Hadja Tadjik dømt for disse truslene, noe som er helt riktig. Men også FrPs Sylvi Listhaug er blitt utsatt for tilsvarende trusler, men han som hadde fremsatt disse truslene er ikke stilt for retten så vidt vi vet. Tadjik er muslim, Listhaug er kristen. 

Etter drapet på soldaten Lee Rigby i London ble gjerningsmennene filmet mens de forklarte hvorfor de hadde begått drapet, og begrunnelsen inneholdt henvisninger til islam. Enkelte aviser la ut denne filmen på sine nettsider, og da var noen av henvisningene til islam klippet bort.  

NRK ville ikke bruke ordet «islam» i forbindelse med terrorangrepet i Nairobi i januar i år, dette til tross for at det var utført av Al-Shabaab, en erklært islamistisk organisasjon (SNL: «Al-Shabaab … 

er en radikal islamistisk bevegelse i Øst-Afrika som i 2012 sverget lojalitet til al-Qaida-nettverket»).   

Svensk TV viste nylig et intervju med en ung kvinne som hadde flyktet fra Saudi-Arabia, og hun kom inn på det grusomme islamistiske regimet i landet. Svensk TVs oversetter lot være å ta med ordet islam i den svenske oversettelsen selv om det ble sagt i intervjuet.      

En kristen kvinne måtte nylig flykte fra Pakistan; mobben ville lynsje henne fordi hun var kristen. England ville ikke ta imot henne og gi henne asyl. Islamkritikere som Robert Spencer og Geert Wilders er også blitt nektet innreise til England – av frykt for at deres tilstedeværelse i England vil utløse demonstasjoner.    

To unge skandinaviske kvinner ble drept av jihadister i Marokko for noen uker side. Ingen store medier la vekt på at drapene ble begått i islams navn, og drapene fikk relativt liten oppmerksomhet i media i forhold til hva de burde. Ingen store aktører la vekt på sammenhengen mellom drapene og  islam. 

En barnehave i Oslo arrangerte nylig en såkalt «magisk samlingsstund». Den besto av at barn ble iført hijab og fikk lære seg hvordan muslimer ber. Bønnerop ble spilt av og det ble resitert vers fra Koranen (Kilde: Resett).  

En norsk hotellkjede opplyser at de vil slutte å servere svinekjøtt i sine kantiner; som de sier: «– Vi er opptatt av å tilpasse oss». Som kjent vil ikke muslimer spise svinekjøtt.   

Det islamistiske regimet i Jemen er et av de mest kvinneundertrykkende i verden. I Jemen tolereres kjønnslemlestelse, kvinner diskrimineres både i lovverket og alle praktiske sammenhenger . Kvinners vitnemål i retten er verdt halvparten av en manns, noe som er i samsvar med sharia. Kvinner kan heller ikke få behandling ved sykehus uten tillatelse fra et mannlig familiemedlem. Allikevel stemte Norge Ja til at Jemen skulle få visepresidentvervet i FNs kvinnekommisjon («UN Women»). (Det er document.no som forteller dette, man finner sjelden slike opplysninger i mainstreammedia.) 

Islamistiske Saudi-Arabia fikk nylig (i 2017) plass i FNs kvinnekommisjon. Den norske regjeringen vil ikke oppgi om den stemte for dette (kilde: document.no). 

Og vi tar med et par eksempler fra USA. En amatørfilmskaper som hadde laget en spillefilm om Muhammed på et ekstremt lavt budsjett (kun publisert på youtube), «Innocence of Muslims». Mannen bak filmen ble arrestert – det er ifølge islam forbudt å avbilde Muhammed, og myndighetene i USA la her ikke vekt på ytringsfriheten.   

Denne arrestasjonen skjedde mens Obama var presiden, og da kan det værre greit å minne  om at han en gang uttalte at «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam». Det er noe uklart hva dette egentlig betyr, men det er lett å få det inntrykk at Obama ikke setter ytringsfriheten høyest i spørsmål som har med islam å gjøre. (Obamas uttalelse kom i en tale til FN 25/9-2012, og den inneholdt også bla. følgende, som viser hvem han setter i samme kategori som de som «slander the prophet»: «The future must not belong to those who target Coptic Christians in Egypt», «The future must not belong to those who bully women», «The future must not belong to those corrupt few who steal a country’s resources»).    

Det amerikanske selskapet Twitter har lagt restriksjoner på dem amerikanske forfatteren Jamie Glazovs bruk av Twitter fordi han har bedrevet blasfemi – på den måten blasfemi er definert i det pakistanske lovverket! Frotpagemag forteller: «[Twitter] threatened Glazov with the Section 37 of PECA-2016, Section 295 B and Section 295 C of the Pakistan penal code». 

Vi avslutter med et par eldre eksempler: I 2004 ble den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh  drept av en muslim fordi han hadde laget en film om kvinneundertrykkelse i islam; filmen skulle visst derfor være krenkende overfor muslimer. Ingen i filmmiljøet eller i kunstnermiljøet viste noen form for solidaritet med ham, ingen sto opp og fordømte handlingen og forsvarte ytringsfriheten. Vi kjenner ikke til noen tilfeller hvor en forsamling minnet ham med ett minutts stillhet. Heller ikke under den årlige samling av filmfolk som skjer under Oscarutdelingen ble Theo van Gogh nevnt, selv om han altså var en kollega som ble drept fordi han hadde laget en film som forsvarte de som blir undertrykt av islam. 

Den nederlandske politikeren Pim Fortuyn ble også drept (i 2002) fordi han var kritisk til islam  – gjerningsmannen var ikke muslim, men han «shot Fortuyn for Dutch Muslims» (kilde: The Guardian). Få manistram-kilder har lagt vekt på at dette var gjerningsmannens motiv. 

Før vi konkluderer tar vi med historien om filmen En prinsesses død: denne spillefilmen fra ca 1980 hadde hentet sin handling fra en reell hendelse: en prinsesse i et arabisk land hadde forelsket seg i en mann hun ikke fikk lov til å gifte seg med. Hun rømte med sin kjæreste til et annet land, men myndighetene fikk tak i dem og kvinnen ble hentet tilbake til hjemlandet. Hun ble  henrettet ved halshugging i offentlighet. Filmen ble vist i alle land i Vesten, og i Norge var det NRK som viste den. Flere arabiske land protesterte mot visningen av filmen og truet med handelsboikott av norske varer etc. dersom filmen ble vist. Det var også noe debatt i norsk presse om denne saken, og det var enkelte som hevdet at vi måtte ikke risikere norske handelsinteresser bare for å vise en dum film som kun hadde som formål å provosere muslimer. Men de politiske myndigheter sa klart i fra at NRKs programpolitikk var noe politikerne ikke kunne legge seg opp i, vi hadde ytringsfrihet. Filmen ble vist, og det var det. Det kom ingen videre reaksjoner fra arabiske land. Men dette var omtrent 40 år siden. Hva ville skjedd i dag? For det første ville filmen ikke blitt laget. For det annet, dersom den hadde blitt laget ville den ikke blitt vist av noen stor aktører (dvs. den ville ikke bli vist på kino, den ville ikke blitt vist på TV av noen stor kanal), og hvis den ble satt opp for sending på NRK eller en tilsvarende kanal ville protester fra muslimske aktører bli tatt til følge.

Så det er feil å si at det pågår en snik-islamisering, det foregår helt klart en islamisering, dvs. det som skjer er at stadig flere aktører retter seg etter regler som islam pålegger sine tilhengere. Mange i Vesten synes dette er OK. Ja, det er noen få som protesterer, f.eks. Resett, document.no, rights.no (hvis vi holder oss til norske aktører), men disse har liten oppslutning og ligger langt unna å ha den intellektuelle tyngde, bredde og konsistens som en sterk forsvarer av individuell frihet må ha.  

Hvorfor? Hvorfor er Vesten så ettergivende? Fordi alle er lært opp til å mene at det som er etisk høyverdig er å følge Jesu oppfordring i Bergprekenen: «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.» Denne etikken heter altruisme, og dette er en etikk som sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Denne etikkens totale dominans i Vesten er hovedgrunnen til at vi gir avkall på vår store verdi individuell frihet, som ytringsfriheten er en del av, for å tekkes krav fra islam. 

Man det er også en annen grunn som vi her bare såvidt vil berøre. Noen er overrasket over at venstresiden, som alle i eliten i akademia, i pressen, i byråkratiet og i kulturlivet tilhører, så hjertelig omfavner islam. Men dette skjer fordi disse ideologiene – islam og sosialisme – er to alen av samme stykke. Begge er ideologier som har som formål å lure naive mennesker til å underkaste seg en elite som til gjengjeld slår om seg med uoppfyllbare løfter om gull og grønne skoger: sosialismen lover en fremtid i et klasseløst samfunn som svømmer over av velstand og hvor man vil ha en høy levestandard uavhengig av egen produktiv arbeidsinnsats, mens islam lover et liv i herlighet etter døden for de som tror. Det er synd at så mange lar seg lure av slikt møl, men resultatet er ufrihet, undertrykkelse, fattigdom og krig, som er det eneste disse ideologiene er i stand til å skape i virkelighetens verden.   

   

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1X59/Nei_-snikislamisering-er-ikke-et-godt-ord

Pim Fortuyn 

https://www.theguardian.com/world/2003/mar/28/thefarright.politics

Obamas tale 

https://www.snopes.com/fact-check/prophet-and-loss-statement/

Twitter 

https://www.frontpagemag.com/fpm/272566/do-pakistans-blasphemy-laws-trump-americas-1st-jules-gomes

Svinekjøtt

Hotel Norge slutter å servere svinekjøtt i kantinen: – Vi er opptatt av å tilpasse oss

Saudi-Arabia 

Svensk UD: Ikke mulig å stemme nei i Saudi-avstemning

Jemen 

Norge stemte for å gi FN-toppverv for likestilling til «det aller verste landet å være kvinne i»

Innocense of Muslims 

https://www.frontpagemag.com/fpm/145633/when-first-amendment-died-eric-allen-bell

https://www.frontpagemag.com/fpm/122048/high-price-telling-truth-about-islam-eric-allen-bell

Resett offentliggjør navnet på barnehagen der den «magiske samlingsstunden» fant sted

Dom i Hadjik-saken 

https://www.nrk.no/trondelag/domt-for-hatkommentarer-mot-hadia-tajik-1.14382179

Drapet på Lee Rigby 

https://www.frontpagemag.com/fpm/212223/jihadist-murder-mo-dawn-perlmutter

https://www.dailymail.co.uk/news/article-2515493/Soldier-Lee-Rigby-murdered-mutilated-decapitated-Woolwich-attack-court-hears.html

Flyktet fra Saudi-Arabia 

Prisen for å forlate islam

SVT sensurerte bort kritikk av islam fra intervju med den saudiske eksmuslimen al-Qunun

I går ble en ung kvinne stukket med en kniv i ryggen mens hun besøkte en Kiwi-butikk i Oslo. Alt tyder på at hun overlever, heldigvis. I nyhetssendingen på TV2 blir det oppgitt at gjerningsmannen er en russiske statsborger, og utover i sendingen får vi høre at han kommer fra Tsjetsjenia (uten at det opplyses at islam er den dominerende religionen der). Videre får vi høre at PST klassifiserer dette som et terrorangrep, og det vises klipp fra lignende aksjoner utført i andre byer i Vest-Europa, hvor enkeltpersoner har angrepet tilfeldige borgere med kniv eller med kjøretøy – det nevnes at gjerningsmannen i disse aksjonene kan være tilknyttet IS, og at de under sine angrep har ropt «Aalla akbar». Islam nevnes ikke, og at gjerningsmennene er muslimer nevnes heller ikke. 

Gjerningsmannen er arrestert, og document.no forteller: «Russeren som er terrorsiktet etter knivstikking i en Kiwi-butikk i Oslo, sa i avhør at han ville drepe flest mulig. Forsvareren hans mener han er syk. Russeren (20) kommer fra den islam-dominerte delrepublikken Basjkortostan, vest for Uralfjellene. Han har selv sagt i avhør at han har utført terror. Ola Lunde, som er russerens oppnevnte forsvarer, tror ikke på klientens terror-erklæring. Han mener 20-åringen var strafferettslig utilregnelig da han stakk kvinnen (25) i ryggen. I så fall havner han i helsevesenet og ikke i fengsel. Advokaten har ikke møtt klienten ennå, og heller ikke lest forklaringen hans».

Vi har ikke sett at noen norske journalister i slike sammenhenger har nevnt at Koranen inneholder en rekke pålegg av typen «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem». Selv når terroristene eksplisitt sier at at de er muslimer og følger dette pålegget, vil media praktisk talt alltid ignore det, og de som er i rettsapparater vil som regel finne en helt annen forklaring – som i dette tilfelle hvor forsvareren mener at gjerningsmannen er syk og ikke strafferettslig tilregnelig. 

Blir han kjent utilregnelig vil ha kunne bli plassert under psykiatrisk behandling, og når behandlingsapparatet kommer til at kan er frisk vil han kunne slippes ut (og kanskje leve godt i Norge på skattebetalernes bekostning).    

Dette ble beskrevet som en terror-handling. Hva er terror? Terror er angrep med formål å drepe eller skade mennesker eller ødelegge store materielle verdier utført av små grupper mot tilfeldige mål med formål å spre frykt for å oppnå et politisk mål. Terrorangrep er altså ideologisk motivert. 

Det store antall angrep vi har sett i Vesten (og andre steder som det nylige angrepet i Nairobi) de siste årene er da klart å klassifisere som terrorangrep. Den motiverende ideologien er islam. (Vi sier selvsagt ikke at alle muslimer er terrorister, vi sier at begrunnelsen for angrepene er hentet fra islam.) 

Vi vil avslutte med to ting: det er kun én måte få brakt slike angrep til opphør: de grupper som står bak slike angrep – IS, alQaida. AlShabab, BokoHaram, Hamas, etc., må nedkjempes militært, og de regimer som støtter terror – primært de i Iran og Saudi-Arabia – må også uskadeliggjøres med de midler som er nødvendige. Når disse aktørene er knust militært eller uskadeliggjort på annen måte, vil antall ensomme ulver av den type som begikk drapsforsøket i Oslo i går fredag 18/1 bli færre og færre. Grunnen til dette er at når disse gruppene er nedkjempet vil det være åpenbart at denne ideologien ikke er på vei mot seier, det vil være åpenbart at den er en ideologi for tapere. Da vil antallet som vil vise at de tilhører denne ideologien også bli mindre. Rekrutteringen til denne ideologien vil da også svikte.

I tillegg må alle miljøer hvor det kan dukke opp slike terrorister overvåkes, og PST og tilsvarende organer må stanse alle planer om terroraksjoner som de oppdager (noe de antagelig også gjør i dag i stort omfang). Men man må også være obs på at ensomme ulver utstyrt med en kniv eller øks eller bil kan være umulige å stoppe i forkant. 

For det annet må vi igjen konstatere at eliten i etablerte miljøer nærmest konsekvent nekter å se sammenhengen mellom terror og islam. Som nevnt ble det ikke lagt vekt på at gjerningsmannen var muslim i reportasjen i TV2, og mannens forsvarer ser heller ikke sammenhengen; han sier eksplisitt at mannen må være psykisk syk. 

Man må være svært tungnem eller en aktiv løgner for ikke å se denne sammenhengen: terroristene følger oppfordringer i Koranen, de sier selv at de handler på vegne av islam – men eliten i Vesten sier at angrepene skyldes fattigdom eller psykisk sykdom hos gjerningsmannen. Elitens fornektelse av opplagte fakta er det som er mest farlig og illevarslende i denne situasjonen. Denne virkelighetsfornektelsen er ikke annet enn livsfarlig, bokstavelig talt – og det har Maren og Louisa og mange andre fått merke, men pga. denne virkelighetsfornektelsen blir de fort glemt, og nye ofre kommer til hver dag. 

  

OPPDATERING

I en artikkel i VG om denne saken i dag lørdag leser man følgende: 

«[PST] Vil ha rettpsykiatrisk undersøkelse  … 

Hva mener PST om siktedes helsesituasjon?

– Vi har ingen forutsetninger for å vurdere hans helse på et faglig grunnlag, men vi kommer til å be om en prejudisiell observasjon, svarer Bakken Staff. Det betyr at sakkyndige skal gjennomføre en rettspsykiatrisk undersøkelse av 20-åringen. … 

Etter fengslingsmøtet opplyser politiadvokat Anne Karoline Bakken Staff i PST at den formelle siktelsen mot 20-åringen er etter straffelovens terrorparagraf 131. PST mener han har begått en terrorhandling med mål om å skape alvorlig frykt i befolkningen … 

Han har ikke sagt noe om hvorfor han kom hit, bortsett fra at han er muslim og at han er sint på europeere, fordi vi har det så godt. Det går litt på religion, å være en kristen er synd, mener han, sier [mannens forsvarer Ola] Lunde.

Forsvareren mener 20-åringen trenger hjelp. – Han er en forvirret ung mann som har disse tankene, og han har behov for behandling. Foreløpig er han der at han sier han vil fortsette med disse aksjonene om han løslates. …».

(Kilde på link nedenfor.)

Vår kommentar: Gjerningsmannen sier han er muslim, og hans handling følger eksplisitte pålegg fra Koranen. Men den norske eliten, her representert ved hans advokat, tar ikke dette faktum til seg, men påstår at gjerningsmannen er forvirret og har behov for psykiatrisk behandling. Dette viser bare at innsikten og virkelighetskontakten hos eliten – denne advokaten er representativ for denne eliten – er null! Og når forståelsen er null vil løsningsforslagene de fremmer være nytteløse.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xRozyG/pst-ingen-holdepunkter-for-at-knivangriper-20-samarbeidet-med-noen

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5VavVz/knivofferets-bror-stakk-henne-med-to-hender-rundt-kniven?utm_content=row-15&utm_source=vgfront

https://www.document.no/2019/01/19/kiwi-terroristens-forsvarer-min-magefolelse-sier-meg-at-han-er-syk/

Vi i Vesten lever i en turbulent tid. Mange vil si at vi har hatt det godt lenge, men enhver som kan noe økonomi innser at vi lever på lånte penger og lånt tid. Det pågår nå et folkelig opprør mot makteliten i flere land i Vest-Europa: voldelige demonstrasjoner i form av grupper som «Gule Vester», politikere og partier som er utenfor det gode selskap får betydelig oppslutning (SD i Sverige, Lega Nord i Italia, Geert Wilders i Nederland, og hvis vi tar med USA: Trump), Brexit, vanlige nyhetsformidlere som aviser og radio/TV har vist seg svært upålitelige, og alternativer av blandet kvalitet har dukket opp, makteliten bagatelliserer eller ignorerer faren fra islam og lager et stort problem ut av ikke-problemet «menneskeskapte klimaendringer». Videre blir den individuelle friheten i Europa ytterligere innskrenket på alle bauger og kanter via et utall reguleringer, både nasjonale og overnasjonale (fra EU). Ytringsfriheten innskrenkes, og store private aktører setter heller ikke mangfold for meninger spesielt høyt. En andel av innvandrere til Vest-Europa og USA har vist seg å være langt mer kriminelle enn andre innvandrere og den opprinnelige befolkningen, og rettsapparatet har ikke vært i stand til å håndtere denne kriminaliteten. Dette skyldes dels manglende kapasitet både hos politi, hos domstolene og i fengslene. Mange forbrytere blir derfor ikke tatt, mange av de som blir tatt blir ikke dømt, og blir de dømt er straffene som regel svært korte, soningsforholdene er ofte ganske behagelige og virker ikke avskrekkende. En annen viktig grunn til at rettsapparatet er overbelastet er at  en rekke forhold som burde vært lovlige er gjort ulovlige gjennom et økende antall ulover, og derfor må rettsapparatet bruke ressurser på dem. (Lover beskytter den enkeltes frihet, ulover krenker den  enkeltes frihet. Det burde ikke finnes noen ulover da de er ødeleggende for frihet og velstand.) Det er ikke slik en rettsstat fungerer. 

Vi kunne og burde ha harmoniske og fredelige samfunn med voksende velstand og synkende kriminalitet, men dessverre har vi det motsatte, vi lever i samfunn som forfaller på svært mange områder (men ikke alle: innen teknologi gjøres det fortsatt fremskritt, og dette gjør hverdagen bedre for de aller fleste: det er enkelt og billig å reise, underholdningsteknologi i form av høyt utviklede  TVer, smarttelefoner, dataspill, mm. blir tilgjengelige for flere, avansert teknologi i helsetilbudet gjør at en rekke typer behandlinger kommer flere til gode, etc.).

Men hva er grunnlaget? Hva er fundamentet? Det er ideer som styrer, det er fundamentale filosofiske ideer som legger en basis for alt – både for mennesker og for kulturer. Rasjonelle ideer gir et grunnlag for riktige valg, valg som fører til gode resultater: de personer som følger rasjonelle ideer har større sannsynlighet for å få gode, produktive og lykkelige liv enn de som følger irrasjonelle ideer, og kulturer hvor rasjonelle ideer dominerer vil bli preget av fred, harmoni og velstand, mens kulturer preget av irrasjonelle ideer preges av fattigdom, strid og uro. (Men det er ikke slik at rasjonalitet automatisk gir lykke; selv om et individ følger rasjonelle ideer er det ikke sikkert at det får et godt liv, det kan rammes av hendelser som ligger utenfor den sfære som bestemmes av egne valg: selv om man velger rasjonelt kan man bli rammet av ulykker, kriminalitet, sykdom og andre forhold som kan prege livet på en negativ måte.)

Hva er så disse rasjonelle verdiene? La oss først definere rasjonell: å være rasjonell er å være virkelighetsorientert og logisk. Den som er rasjonell tar utgangspunkt i fakta, dvs. han tar utgangspunkt i det som kan observeres, og når han utleder fra dette følger han logikkens lover. (Vi sier ikke at alle fakta kan observeres, vi sier at rasjonalitet innebærer at det som observeres er startpunktet for alle typer resonnementer. Vi nevner også at omtalen her er svært kort; det vi kort berører her er et av de store temaene innen filosofi.)    

Blant rasjonelle ideer og verdier finner vi følgende: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individuell frihet, begrenset stat, markedsøkonomi, frihandel, rettsstat, ytringsfrihet. Disse ideene kalles også Vestens verdier, dette fordi de i en periode sto meget stekt i Vesten, det var disse ideene som førte til renessansen, opplysningstiden og den tidlige kapitalisme, og det var disse ideene som gjorde at Vesten ble sivilisert og velstående.   

De fleste vil innse at disse ideene ikke står sterkt i Vesten i dag; det er ingen betydelige aktører som forsvarer alle disse, selv om enkelte av dem får en viss verbal støtte. Få opponerer mot rettsstat og ytringsfrihet, selv om den reelle støtten egentlig er veldig liten.  

La oss kort se på rasjonalitet først: rasjonalitet innebærer som sagt at man baserer seg på fakta og logiske resonnementer, dvs. at når man skal vurdere noe tar man utgangspunkt i fakta, alle relevante fakta, og vurderer dem i samsvar med det som logikkens lover pålegger. Her sviktes det grovt i dag. Hvis vi holder oss til det man kan lese i pressen og som derved dominerer kulturen, ser man at fakta ignoreres mht. til islam, fakta ignoreres mht. påstandene om klimakrise, religioner preger i betydelig grad kulturen selv om de ikke er annet en et sett med ideer og normer som har som forutsetning at fantasi og oppspinn er gitt status som fakta. Fakta ignoreres av de som beskylder de som kritiserer dagens innvandringspolitikk, eller kritiserer islam, når de innvandrings- eller islamkritiske blir beskyldt for å være rasister (eller lide av sykdommen «islamofobi»!) Fakta ignoreres også på viktige områder som kriminalitet og innvandring. Og sosialismen har også betydelig oppslutning selv om den uten unntak har ført til fattigdom, nød og elendighet overalt hvor den er blitt innført. I mer enn hundre år har sosialismen skapt fattigdom, elendighet og undertrykkelse, og alle store aktører – pressen, skolen, kultureliten – lyver om dette; f.eks. er det ingen store aktører som kobler den pågående krisen i Venezuela til den sosialistiske politikken som ble ført der under først Chavez og deretter under hans arving Maduro.    

Men også på de andre områdene står de rasjonelle ideer svakt.  I stedet for individualisme er det kollektivisme som dominerer. Individualisme innebærer at det enkelte individ er den primære sosiale enhet og at samfunn skal organiseres i samsvar med dette. Grunnen til at individualisme er et riktig utgangspunkt er at det er individer som tenker og handler, og kun individualisme innebærer at tenkeevnen av den enkelte kan brukes til det som er dens formål: å veilede handling for den som tenker. I dag er de kollektivismen som dominerer; de fleste mener at en eller annen gruppe er det primære – og gruppen kan være nasjonen (nordmenn, europeere) eller en eller annen etnisk eller religiøs gruppe. Under kollektivismen kreves det at den enkelte innordner seg det gruppens talsmenn mener er riktig. Kollektivismen innebære at noen må bestemme over gruppen, og maktmennesker synes dette er en god ide, Også individer som foretrekker å ledes fremfor å tenke selv synes kollektivisme er en fin ide!    

Rasjonell egoisme innebærer at det som er moralsk er at den enkelte gjør sitt beste for å skape seg et godt liv ved produktiv arbeid og frivillig handel med andre. Enhver har da rett til å gjøre alt han mener er riktig såfremt han ikke initierer tvang mot andre mennesker. Men dette syn har ingen oppslutning i dag, den etikk som dominerer heter altruisme. Altruismen sier at det som er moralsk er å gi avkall på  egne verdier til fordel for andre. Det er denne etikken som er totalt dominerende i dag: alle forventer og godtar å betale stadig mer i skatter og avgifter til det offentlige, alle forventes å følge stadig flere reguleringer som staten pålegger oss, alle forventes å bidra til de som måtte trenge noe – alle land i Vesten tar inn og henter inn store menger personer fra andre deler av verden, og de kommer inn i et situasjon hvor de har rett til å bli forsørget av de som opprinnelig bor i landet  (vi skyter inn her at vi ikke har noe imot at de kommer, det vi er imot er at de skal ha rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning). Altruisme viser seg også i holdningen til kriminelle, de blir idømt milde straffer selv om de har stjålet, overfalt, begått hærverk eller drept – budskapet er at det er synd på de kriminelle, og selv om de gang på gang har begått grusomme forbrytelser vil de alltid få en sjanse til. Resultatet er at vanlige folk som blir ofre for forbrytelser får en sterkt redusert livskvalitet, mens forbryteren gjør grusomme ting om igjen og om igjen. Altruismen sier at slik skal det være! Og legg merke til følgende meget illustrerende ord: det heter «kriminalomsorg», ikke «straff». Dette sier at det den kriminelle fortjener er ikke straff, det han fortjener er omsorg. Lite illustrerer altruismen bedre enn dette.       

Staten bør være regelgiver (dvs. den bør vedta lover) og dommer, og kun ha denne begrensede rollen; staten skal ikke være aktør i økonomien. Men i de siste tiår (i hovedsak etter 1945, men dette begynte for mer enn 100 år siden) har staten tatt på seg flere og flere oppgaver. Staten driver (i Vesten) infrastruktur, skoler, helsevesen, forskning, pensjons- og trygdeordninger, mmm. I tillegg blir det som ikke direkte drives av staten utsatte for en stadig mer omfattende mengde reguleringer. Ideen om en begrenset stat og et fritt, dvs. uregulert, næringsliv, finnes ikke hos noen store aktører i dag.    

Med andre ord: markedsøkonomien finnes ikke, den blir mer og mer regulert for hver dag. All internasjonal handel er gjennomregulert av et villniss av avtaler som er umulig både å forstå fullt ut og å komme seg ut av (ett ferskt eksempel er Brexit, hvor forskjellen på den fremforhandlede avtalen om UKs utmelding av EU og et fortsatt medlemskap er mikroskopisk). 

Og ytringsfriheten blir stadig innskrenket. Islamistiske terrorister drepte for noen år siden alle i redaksjonen på satiremagasinet Charlie Hedbo, og både før men spesielt etter dette terrorangrepet er det kommet en omfattende selvsensur. Det er også kommet forbud mot en rekke typer ytringer. Og også private aktører som facebook, google og amazon fjerner videoer og nettsider og varer fra sine utvalg for ikke å støte visse grupper (og det er praktisk talt kun muslimer, eller personer som taler på vegne av muslimer, som tar opp slike ting og krever innskrenkninger av ytringsfriheten).

Så de rasjonelle ideer står svakt. Men velstand forutsetter rasjonelle ideer, velstand forutsetter produksjon og produksjon forutsetter stabile rammebetingelser. Og stabile rammebetingelser forutsetter prinsippfasthet og langsiktighet, og langsiktighet forutsetter rasjonalitet. 

Men blant store aktører er det altså ingen forståelse for disse ideene, det er ingen som forklarer dem, det er ingen som forsvarer dem. Da vil deres posisjon svekkes, og da vil resultatet av dem – samfunn preget av fred harmoni og velstand – også bli borte. 

Med andre ord; utsiktene fremover er ikke lyse. Ja, det er et folkelig opprør, men det er et lite opprør – og opprøret retter seg ikke mot de gale dominerende ideene, opprøret retter seg kun mot enkelte utslag av dagens politikk uten at opprørerne stiller spørsmålstegn ved grunnlaget for dagens politikk.  

Disse opprørene går bare til angrep på visse implikasjoner av dagens dominerende irrasjonelle ideer, de går ikke til angrep på de fundamentale ideene som er årsak til problemene. Og derfor er dette opprøret kun et slag i luften. 

«Gule vester» og Brexit og Trump og SD og Resett og Lega Nord er bare tegn på at mange er misfornøyde, men det er ingen ting som tyder på at disse opprørske kreftene har noe som helst innsikt i hva problemet ter og hva som må gjøres for at Vesten skal komme på rett kurs. (Resett publiserer dog ting som MSM forsøker å legge lokk over, og det er bra.) Ingen av disse står for noe av det som virkelig må til for at Vesten skal komme på rett kurs. Disse aktørene er da praktisk talt like ille som alle andre som tilhører mainstream. Disse kreftene er ikke noe alternativ!  

Faller Vestens ideer faller Vesten, og da forsvinner også både frihet, velstand og samfunnene vil ikke lenger være fredelige.

 

Her skal vi bare kort ta opp ett aspekt av asylpolitikken, et aspekt som vi ikke har sett noen omfattende diskusjon av noe annet sted, og som har forferdelige konsekvenser.

En rekke land i verden er rammet av krig, fattigdom og uro. At mange ønsker å flykte fra slike land er forståelig. Dersom det er slik uro i land A, og borgere fra dette lander flykter til det fredelige nabolandet B, er de flyktninger. Frivillige organisasjoner som f.eks. Røde Kors bør da stille opp og hjelpe disse flyktningene med mat, midlertidige boliger, etc., slik at de kan leve trygt mens krigen pågår, og returnere til sitt opprinnelige land når krigen er over (slik f.eks. nordmenn gjorde i Sverige under annen verdenskrig). Men dersom de som er kommet til land B reiser videre til land C fordi det der er enda bedre forhold enn i land B, er disse ikke lenger flyktninger, de er migranter, og det er feil å omtale dem som flyktinger i land C, selv om dette er vanlig i dag. 

Et betydelig antall slike migranter er kommet til alle land i Vest-Europa i de siste årene, og dersom de skal få lovlig opphold må de søke asyl i det landet de kom til; dette fordi det er nærmest forbudt for dem å komme som vanlige immigranter. (Det er også andre måter å få lovlig opphold på, som f.eks. familiegjenforening, å bli gitt opphold på humanitært grunnlag, etc., men vi ser her kun på den norske asylordningen slik den iblant fungerer i dag.)

Dersom en asylsøker skal få opphold må han oppfylle visse krav som myndighetene har satt, og ofte går disse på at det er krig og uro i landet han opprinnelig kom fra og at det er farlig for ham å vende tilbake (i terminologien i eksemplet over kom han fra land A, og Norge er land C). 

Vi skyter inn at dagens asylordning er helt annerledes enn den var da den opprinnelig ble innført; da fikk man asyl f.eks. i Norge dersom man kunne bli forfulgt i Norge av agenter fra asylsøkerens hjemland. Et kjent eksempel er Leon Trotski, som flyktet fra kommunistregimet i Sovjetunionen og fikk asyl i Norge i 1935 –  fordi han var forfulgt av sovjetiske agenter utenfor også Sovjet; asyl innebar da en beskyttelse fra myndighetene i det land man fikk asyl i. (Trotski ble allikevel drept av kommunistiske agenter i Mexico i 1940; han måtte forlate Norge etter press fra Sovjet.) Forskjellen er at i dag får man asyl i Norge ikke fordi man er utsatt for fare i Norge, men fordi man kan være utsatt for fare i sitt opprinnelsesland.    

Mange slike søknader om asyl blir innvilget, og da altså fordi myndighetene etter å ha undersøkt saken har kommet til at det er farlig for søkeren å bli sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Men noen får avslag og må reise tilbake. (At mange av de som har fått avslag blir værende her ulovlig i mange år allikevel, er et moment som vi lar ligge i denne omgang).

Vårt poeng er at en person som får avslag og må reise tilbake kommer i en forferdelig situasjon. Han hadde håpet å få opphold i Norge, noe som innebærer at han av velferdsstaten er sikret å bli tatt vare på på skattebetalerne regning; han får mat og klær og hus og utdannelse og kanskje til og med jobb – og alt dette eller nesten alt av dette er finansiert ved at borgerne tvinges til å betale skatt! 

Men hvis han altså ikke får innvilget sin asylsøknad må ha reise tilbake til et land kanskje sterkt preget av krig, fattigdom og uro. Alternativene er altså å bli forsørget og tatt godt vare på på andres bekostning i verdens beste og vakreste land, eller å bli sendt tilbake til uro og fattigdom og kanskje det som enda verre er. 

Som antydet blir noen av asylsøknadene avslått, og den reelle hovedgrunnen er at det kan koste svært mye penger å ha asylsøkerne her. Grunnen til at staten noen ganger avslår asylsøknader er altså at de vil redusere eller ikke øke de offentlige utgiftene alt for mye.         

Tilbake til asylsøkerne som får Nei. Noen av dem blir forståelig nok svært fortvilet, og noen av dem har i en slik situasjon begått drastiske kriminelle handlinger: de føler at de er i en situasjon hvor de ikke har noe å tape. Vi kommer på fem eksempler fra de siste år hvor asylsøkere eller andre i tilsvarende situasjoner har begått grusomme drap. 

«[Bussjåfør drept av passasjer i februar 2003.] Det kunne endt med katastrofe. Bussen kunne med letthet kjørt utfor stupet like ved. Men til tross for knivstikket, klarte sjåføren å stanse bussen, … sjåførene er svært opprørt over det som skjedde og vil hedre sin drepte kollega med å bære sørgebind. …  Drapsmannen var asylsøker fra Etiopia. Dømt til tvungent psykisk helsevern» (NRK).   

«Tre drept etter busskapring i Sogn og Fjordane … Bevæpnet med kniv gikk passasjeren til angrep på medpassasjerene på Valdresekspressen. … Gjerningsmannen er 30 år gammel, og asylsøker fra Sør-Sudan.» (VG 4/11-13)

«Kjent skyldig i flykapring og drap. Den tiltalte i Kato Air-saken … er kjent skyldig i flykapring og drapsforsøk. Lagretten brukte mindre enn tre kvarter på å komme fram til kjennelsen torsdag formiddag. Den 34 år gamle asylsøkeren fra Algerie angrep de to pilotene med øks mens de satt i cockpiten. Flyet var under innflyvning til Bodø. (NRK 23/6-05)

«3. august 2004:. En norsk-somalier går amok på trikk 17 utenfor Bislett stadion i Oslo.

 … [En 23 år gammel mann] blir drept. Fem andre blir forsøkt drept med en såkalt Rambo-kniv.

Gjerningsmannen stikker av fra stedet i en bil, men blir tatt dagen etter. Han får diagnosen paranoid schizofreni, og blir dømt til tvunget psykisk helsevern.» (TV2).

«En 20 år gammel pakistaner knivstakk [NN 14/7-18] … til døde. [Mannen] ble drept mens han var på jobb på Coop Byggmax i Vadsø 14. juli i fjor. En 20 år gammel mann er dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter knivdrapet  … i Vadsø i sommer. Dommen falt i Øst-Finnmark tingrett mandag, melder NRK. Dommen er i tråd med aktors påstand. Den dømte, en 20 år gammel pakistaner med midlertidig opphold i Norge, var psykotisk da drapet ble begått» (document).

Gjerningsmennene er fra Etiopia, Somalia, Pakistan, Algerie og Sør-Sudan, og så vidt vi har sett var ingen av dem innvilget permanent opphold i Norge. Vi har ikke sett at disse hendelsene er blitt fremstilt som terrorangrep selv om de ligner svært på terrorangrep utført av militante muslimer i andre land i Vesten, vi vet ikke om gjerningsmennene er muslimer, vi vet ikke om de ropte «Allah akbar» mens de begikk sine drap, og vi vet ikke om de på noe vis var tilknyttet eller hadde sympati for noe nettverk som f.eks. IS. (Om det hadde vært opplysninger som tydet på noe slikt er det ikke urimelig å tro at mainstreammedia hadde latt være å fortelle om det: heller ikke i slike saker er mainstreammedia å stole på.) Men vårt hovedpoeng er følgende: disse mennene kan ha hatt så stor frykt for hva et avslag på sin søknad ville innebære at de heller ville tilbringe noe tid i norsk fengsel eller i norsk psykisk helsevern enn å reise tilbake til et land preget av uro og fattigdom.  

Vårt syn er at dagens asylinstitutt, som er et aspekt av velferdsstaten (velferdsstaten innebærer at alle som er her lovlig og permanent har rett til å bli forsørget på det offentliges/skattebetalernes regning), er en grunnleggende årsak til disse drapene – og vi sier dette samtidig som vi fullt ut holder gjerningsmennene selv ansvarlige for drapene. 

Vi foretrekker en organisering av samfunnet som innebærer fri innvandring, og som et integrert aspekt av dette skal det ikke være noen støtteordninger til innvandrere, og vi er for strenge straffer for reell kriminalitet. (Hva vårt syn er på å bekjempe terror har vi omtalt tidligere, og en link til en artikkel som inneholder noe om dette er å finne nedenfor.)

Dersom samfunnet er organisert slik vi ønsker vil de som kommer hit måtte da jobbe for å forsørge seg og sine, det er ingen statlige støtteordninger å leve på. Å leve god på andres bekostning vil da ikke lenger være noe alternativ. Videre vil vi ha strenge straffer for reell kriminalitet, og et opphold i fengsel vil da ikke på noe vis kunne sammenlignes med et spa-opphold, en sammenligning enkelte har trukket om dagens norske fengsler.  

De drapene vi har omtalt var svært tragiske og grusomme, men det er også ille at så få ser den sammenhengen vi her påpeker. Det er svært få, både i de store mediene og i de såkalte alternative mediene på Internett, som har en dyp forståelse av hva som skjer og hvorfor, og som er villige til å fortelle sannheter som er ubehagelig for alle politiske krefter som har en viss oppslutning – alle disse foretrekker å tie. 

 

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/pzb8G/tre-drept-etter-busskapring-i-sogn-og-fjordane

https://www.nrk.no/nordland/kjent-skyldig-i-flykapring-og-drapsforsok-1.97298

https://www.tv2.no/a/9843379/

Tvungent psykisk helsevern for 20 år gammel pakistaner som knivstakk Håvard Pedersen til døde

https://www.nrk.no/ho/sjaforene-hedrer-drept-kollega-1.33091

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/boland2006.pdf

https://www.nettavisen.no/nyheter/fengsel-far-internasjonal-oppmerksomhet/2899152.html

Hvordan bekjempe terror

Å forby islam – umoralsk, umulig og kontraproduktivt  

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon: et sivilisert samfunn har ytringsfrihet. Punktum. Vesten har i de siste par hundre år lagt stor vekt på ytringsfriheten, og den var til og med eksplisitt inkludert i slike viktige dokumenter som i den amerikanske konstitusjon (i det første tillegget) og i den norske grunnloven: «Ytringsfrihet bør finne sted».  

Men i dag er ytringsfriheten under press på en rekke forskjellige områder og fra en rekke forskjellige aktører, noe som er meget urovekkende. Og når vi ser hvordan diskusjonen om ytringsfrihet føres så virker det som om få av de som deltar i diskusjonen vet hva den egentlig sier og innebærer. 

Ytringsfrihet innebærer at hver enkelt skal ha rett til å gi uttrykk for de meninger han har – uansett  hvor upopulære eller opposisjonelle eller krenkende de er overfor andre. 

Det er altså meninger som ytringsfriheten beskytter. Ytringsfrihet innebærer ingen rett til å rope «Brann!!» i et fullsatt forsamlingslokale hvis det ikke brenner  – et forbud mot noe slikt er ikke en innskrenkning av ytringsfriheten. Forbud mot å røpe militære hemmeligheter eller forretningshemmeligheter eller opplysninger om vanlige personers privatliv er heller ikke en krenkelse av ytringsfriheten. Reelle trusler er heller ikke beskyttet av ytringsfriheten. (Vi har tidligere diskutert dette mer utførlig i flere nyhetskommentarer på DLFs nettside, og linker til noen av disse kommentarene er å finne nedenfor.)    

Ytringsfriheten omfatter retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha – uten at hverken staten eller kriminelle forsøker å hindre den enkelte i å si det man mener. Og alle meninger er tillatt, inkludert å si at jorden er flat, at Holocaust ikke skjedde, at sosialismen fører til samfunn preget av harmoni og velstand, at 911 var en «inside job», at månelandingen var fake, at islam er en fredens religion, at islam gir oppskrift på og legitimerer terror, at innvandring er skadelig, at homofili er umoralsk, at markedskreftenes frie spill fører til økonomiske kriser, at det er medfødte forskjeller mellom menn og kvinner, etc. Uansett om slike meninger er basert på feil eller misforståelser eller løgner så har man rett til å si slike ting, dette selv om mennesker med svakt selvbilde skulle føle seg krenket av noen av dem.  

Alt dette og mye mer er lov å mene og å si i et samfunn med ytringsfrihet. Alt dette er det lov å si og mene utan at staten skal legge hindringer i veien for det, og uten at de som sier det blir trakassert av kriminelle. I et samfunn med ytringsfrihet skal staten ikke legge hindringer i veien for de som sier kontroversielle ting, og dersom privatpersoner med trusler og vold forsøker å hindre noen å si slike ting så skal staten sørge for at dette ikke skjer, og straffe de som med tvang ellet reelle trusler forøker å hindre visse ytringer. Staten skal altså beskytte de som ytrer kontroversielle meninger – dersom den ikke vil eller er i stand til dette kan man ikke si at man har ytringsfrihet. 

Som sagt, ytringsfriheten blir stadig svekket. For det første finnes det statlige forbud mot å gi uttrykk for visse meninger, f.eks er det i en rekke land forbudt å «fornekte Holocaust». Videre er det i en rekke land forbudt å gi uttrykk for rasistiske og diskriminerende holdninger. Vi mener at slike holdninger er feil og umoralske, men siden vi er for ytringsfrihet er vi imot at de skal være noe forbud mot å ytre dem. 

Det er kun staten som kan opprettholde et forbud mot ytringsfrihet, det er kun staten som kan bedrive sensur. Et enkelt presseorgan (avis, tidsskrift,TV-stasjon, forlag, nettside, diskusjonsforum, etc.) er ikke på noe vis forpliktet til å publisere alle meninger som finnes, og det er ikke sensur dersom det velger å ikke publisere visse meninger. Et presseorgan har et redaksjonelt ansvar og en redaksjonell linje, og publiserer det som eierne ønsker. Det er i fullt samsvar med ytringsfrihet og eiendomsrett at et organ publiserer det dets eiere måtte ønske. Så når Aftenposten og andre mainstream-aviser ikke publiserer artikler som forteller sannheter om f.eks. klima og islam, sannheter som Aftenpostens redaksjon/eiere ikke ønsker å spre, så har Aftenposten & co all rett til dette; det er ikke sensur. At det er uklokt og ødeleggende for en aktør som vil ha et seriøst image, er en annen sak.   

Men det er kritikkverdig at aviser ikke gjør sitt beste for å være et forum for et vidt spektrum av meninger om aktuelle saker. I dag fungerer store deler av pressen ikke som en informasjonskanal, men som en propagandakanal for den type meninger som dominerer på venstresiden, og hvor alternative  synspunkter i beste fall en gang i blant slipper til for å gi inntrykk av at avisen er åpen for alle synspunkter, noe disse avisene egentlig ikke er.     

Grunnen til dette er at de på venstresiden har liten respekt for ytringsfriheten (og på tilsvarende vis har de liten respekt for de andre implikasjonene av individuell frihet, dvs. for den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt uten statlig initiert tvang). 

At sterke aktører i dag har liten vilje til å støtte opp om ytringsfrihet ser vi stadig eksempler på. Noen eksempler: Dagbladet forteller at «Strømmegiganten Netflix har fjernet saudiaraberes tilgang til en episode av en satirisk programserie etter at myndighetene i landet klaget.» Her krever myndighetene sensur, og Netflix adlyder. Etter vårt syn burde da Netflix ha stengt sitt tilbud i Saudi-Arabia heller enn å godta sensur. Poenget her er ikke at Saudi-Arabia har sensur, poenget er at et stor aktør som Netflix spiller med. Hadde ledelsen i Netflix satt ytringsfriheten høyt ville de ikke godtatt dette. 

Et annet eksempel: Google hjelper kinesiske myndigheter med å bedrive sensur: I juli 2018  «[Google’s search engine chief Ben] Gomes was addressing a team of Google employees who were working on a secretive project to develop a censored search engine for China, which would blacklist phrases like “human rights,” “student protest,” and “Nobel Prize.” Gomes, who joined Google in 1999 and is one of the key engineers behind the company’s search engine, said he hoped the censored Chinese version of the platform could be launched within six and nine months, but it could be sooner» (sitert fra The Intercept). Poenget her er ikke at Kina har sensur, poenget at et stor aktør som Google spiller med. Hadde ledelsen i Google satt ytringsfriheten høyt ville de ikke godtatt dette.         

Politi co forteller om en sak som sier at Twitter er like ille som Netflix og Google: «A 24-year-old comedian from Cologne posted a satirical message on Twitter early on New Year’s Day, mocking the German far right’s fear that the hundreds of thousands of immigrants that have entered the country in recent years would endanger Germany’s culture. Instead of entertaining her more than 14,000 Twitter followers, Passmann’s tweet was blocked within nine hours by the American social media giant, telling users in Germany that Passmann’s message had run afoul of local law».  

Men facebook vil også være med i dette dårlige selskapet. The Atlantic forteller: «… many … Facebook and Twitter users have seen their posts flagged or removed because of the new regulation without quite knowing why, and where free-speech advocates worry about the effect on expression. Even Germany’s new Foreign Minister Heiko Maas, who led the push for the NetzDG during his time as justice minister, ran afoul of the new law when one of his old tweets, in which he called an immigration opponent an “idiot,” resurfaced». 

Innskrenkinger i ytringsfrihet skjer altså også i Vesten – med rettsapparatets velsignelse: «En kvinne fra Østerrike som fikk bot for å ha kalt profeten Muhammed for pedofil, fikk ikke medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Domstolen konkluderte torsdag med at boten ikke krenket kvinnens ytringsfrihet. Kvinnen holdt i 2008 og 2009 seminarer om islam for det høyrepopulistiske Frihetspartiet. Her omtalte hun en av profeten Muhammeds mindreårige koner. En domstol i Østerrike dømte kvinnen til en bot på 480 euro pluss saksomkostninger for å ha kommet med nedsettende uttalelser om religiøs lære. Denne dommen har EMD akseptert, bl.a. under henvisning til at kvinnens uttalelser var et fornærmende angrep på Islams profet som kunne nøre opp under fordommer og true den religiøse freden» (sitert fra Dagbladet). Altså: EMD godtar og opprettholder innskrenkinger i ytringsfriheten som Østerrike har innført. Det rettsapparatet skulle ha gjort var å beskytte ytringsfriheten og sørget for at de som virkelig «truet den religiøse freden» ikke ble i stand til å gjøre dette.   

Denne utviklingen ser dessverre ut til å fortsette. De fleste land, også Norge, har underskrevet FNs migrasjonspakt, og et av dens mål (17) lyder slik: «[Staten skal arbeide for å] eliminere alle former for diskriminering og fremme en kunnskapsbasert offentlig samtale for å forme oppfatninger av migrasjon … 

[Staten skal] … fremme uavhengig, saklig og god journalistikk i mediene, også internettbasert informasjon, herunder ved å bevisstgjøre og lære opp medieansatte i migrasjonsrelaterte spørsmål og begreper, investere i standarder for etisk journalistikk og reklame, og stoppe overføring av offentlig finansiering eller materiell støtte til mediekanaler som systematisk fremmer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering av migranter, med full respekt for pressefriheten» 

Dette er intet annet enn at staten skal dirigere pressen, dvs. staten skal dirigere hvilke opplysninger som befolkningen skal få. 

Enhver som har den minste forståelse av hva ytringsfrihet er vil ha et fullt skille mellom presse og stat – staten skal beskytte pressens frihet uansett hva den måtte skrive og publisere, men den skal ikke på noe vis dirigere eller påvirke innholdet. Den skal heller ikke, som i dag i Norge, finansiere store deler av pressen. Man kan kanskje si at de aviser som i stor grad er finansiert av staten ikke er en del av pressen, men er en del del av et statlig propagandaapparatet. De som jobber i Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen, som er de avisene som mottar mest statsstøtte (hhv. 43 mill kr, 37 mill kr, 32 mill kr i 2018) jobber ikke med journalistikk, de jobber da med statspropaganda. (Pussig nok er det disse tre organene som oftest publiserer usaklige angrep på Ayn Rand, som ikke bare er den fremste forsvarer av full individuell frihet, inkludert full pressefrihet, men som også er den sterkeste motstander av statlig innblanding i forskning, undervisning, kultur og presse.)

Også i Norge har sterke aktører gitt uttrykk for synspunkter som er i strid med ytringsfriheten. Tre eksempler:   

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa nylig at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt». Hun gir her klart uttrykk for et ønske om at staten/politikerne bør kontrollere informasjonsflyten i samfunnet. (Det passer vel her å ta med at for noen år siden, i 2007, uttalte hun om klimaendringene at «Debatten er over. Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om at klimaendringene er menneskeskapte».)  

Tidligere justisminister Anne Holt uttalte for noe måneder siden om nettstedet Resett at «Nå må noen gjøre noe med Resett». Nettstedet Resett har hatt som mål å bringe nyheter, vurderinger og kommentarer som mainstreammedia ignorerer. Den tidligere justisminsteren liker ikke dette. Nå kan man si at den tonen som er finne på en del av Resetts artikler ikke er helt god, men det er et godt stykke fra å kritisere akkurat dette til å be noen om å gjøre noe – vi kan ikke si om Holt ønsker statlig sensur eller boikott eller kriminell sabotasje (hacking), men ingen av disse tilnærmingene er fremmed for de venstreorienterte.   

Nåværende ansatt i VG, Ken Andre Ottesen er på samme lag som disse: «Det er tidlig med nyttårsforsett, men jeg skal tyvstarte: I 2019 skal jeg trappe opp den skriftlige og verbale kampen mot alle som forsøker å undergrave den tradisjonelle pressen og demokratiet. Husk dette: 1. Resett, HRS og Document er ikke noe alternativ til VG, NRK, TV2, Dagbladet, Aftenposten og landets lokalaviser.»

En stor og seriøs avis bør dekke alt som er viktig, og tillate en betydelig bredde av synspunkter i sine spalter. Men selv om den gjør sitt beste for å oppfylle dette, vil det alltid være ting som en stor avis ikke klarer å dekke. Så at det da dukker opp små aktører som dekker disse hullene er da en god ting, og enhver som er seriøst opptatt av å informere befolkningen bør betrakte dette som en god ting. I Norge har MSM i stor grad svikte denne rollen, og det er derfor alternative aktører som Resett, HRS og Document har dukket opp og fått mange lesere. 

Det Ottesen burde ha gjort var å ønske disse velkommen, og på en seriøs og saklig måte argumentert imot de meninger som uttrykkes der. Men han sier at disse «undergraver» MSM – noe som ikke ville ha vært mulig dersom reportasjene i MSM hadde vært saklige og faktabasert. Det kan se ut som om Ottesen primært er opptatt av at det forvridde nyhetsbilde som MSM presenterer ikke skal utsettes for korrigerende stemmer som har alternative vinklinger. Men Ottesen har rett i at disse tre ikke er et alternativ til MSM – men det forsøker de vel heller ikke å være, det de forsøker på er å være et viktig supplement.  

La oss til slutt si noen få ord om den nystartede og litt merkelige konstruksjonen  Ytringsfrihetsforbundet. På forbundets nettside leser man bla. følgende: «Ytringsfrihetsforbundet (YFO) er registrert som et livssynssamfunn i Brønnøysundregistret. Formålet er å gi medlemmene en felles ramme og følelse av tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt. YFO vil søke å rekruttere nye medlemmer til forbundet, og vil opptre støttende overfor ikke-medlemmer som verdsetter fri tanke og tale. YFO vil også søke offentlige midler på like linje med andre livssynssamfunn». Dett er noe underlig.   

Videre fra nettsiden: «Vårt livssyn er bygget på realisme og sunn fornuft» og «Ytringsfrihetsforbundets medlemmer bekjenner seg til et realistisk syn på menneskets sosiale natur. Vi har visse medfødte egenskaper som påvirker hva vi som samfunn bør gjøre både moralsk og politisk. Det finnes grenser for hvor mye og raskt et samfunn bør endre seg, ikke minst fordi mennesket har disse medfødte egenskaper. Litt forsiktighet i hvordan sosiale eksperimenter utføres er fornuftig i et etisk og politisk perspektiv. Og felles identitet tar lang tid å bygge opp dersom man skal lage fellesskap av annet enn biologisk slekt. Nasjonale fellesskap har utviklet seg i en overordnet vestlig, europeisk kontekst som er påvirket fra ulike geografiske og kulturelle retninger de siste 10.000 år» 

Dette er slike ting som politikere lirer av seg og som høres fint ut, men som egentlig sier ganske lite (bortsett fra at det som sies her skisserer en konservativ politisk agenda). Å si at noe bygger på «realisme og sunn fornuft» er praktisk talt innholdsløst, og så vidt vi har kunnet se inneholder ikke YFOs nettside noen forklaring på hva den mener med ytringsfrihet. 

Vi har dog funnet følgende formål, som er prisverdig: «Selve innsnevringen av ytringsfriheten har blitt et eksistensielt spørsmål for mange. Mennesker tør ikke uttrykke seg av fare for å miste jobb og inntekt, eller forfremmelser og anseelse. Et begrep for dette er politisk korrekthet.YFO skal kjempe mot totalitære tendenser, politisk korrekthet og andre angrep på de reelle liberale verdiene som ble bygget opp i Europas historie. Vi skal være et samlingspunkt og en organisatorisk og identitetsskapende faktor for de mange mennesker som ikke er komfortabel med den sannhetsundertrykkende tendens i media og blant myndigheter.» 

De som står bak YFO er Resetts redaktør Helge Lurås og enkelte andre i Resett.  

Mitt inntrykk er at Lurås her benytter det samme tricks som de venstreorienterte benyttet i tidligere tider: de opprettet organisasjoner med en tilsynelatende almen og generell agenda, og så brukte de den plattformen og det miljø som oppsto til å fremme sine egne politiske synspunkter. De to mest klassiske eksemplene på dette var Aksjon KystNorge (opprettet i 1973) og AKMED, ArbeiderKomiteen Mot EEC og Dyrtid, som skulle arbeide mot norsk medlemskap i EEC (opprettet 1970). 

Dette er selvsagt et lur måte å arbeide for å spre sitt budskap på, men vi tror ikke at dette livssynsforbundet vil bli en viktig aktør i kampen for ytringsfrihet.      

Som sagt, ytringsfriheten svekkes. En rekke store og tunge private aktører, inkludert store deler av mainstream-pressen, arbeider iherdig for å svekke den. Flere stater har allerede innført begrensninger på ytringsfriheten og flere ser ut til å komme med det første. Forståelsen for hva den egentlig består i er liten. Det er ingen store aktører som forsvarer ytringsfriheten på en god måte. Dette er ganske ille. 

  

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/netflix-dropper-satire-etter-saudiarabisk-klage/70615118

https://theintercept.com/2018/10/09/google-china-censored-search-engine/

https://www.dagbladet.no/kultur/dagbladet-mener-en-farlig-dom-om-blasfemi/70374335

https://www.politico.eu/article/germany-hate-speech-netzdg-facebook-youtube-google-twitter-free-speech/

https://forskning.no/forskningsetikk-klima/2008/04/nar-det-blir-umoralsk-tvile

https://www.theatlantic.com/international/archive/2018/05/germany-facebook-afd/560435/

http://www.stemdlf.no/node/5628/

http://www.stemdlf.no/node/4170/

https://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsliv/2018/11/158-aviser-faar-313-millioner-i-pressestoette

https://www.facebook.com/ken.ottesen/posts/10156769975826203

I sin nyttårstale sa statsminister Erna Solberg at vi måtte få flere barn. Hun ordla seg slik: «Familien er det viktigste og næreste fellesskapet vi har. I tidligere tider sørget familien for omsorgen når man ble eldre. Nå blir kommunen og helsetjenesten stadig viktigere. Solidariteten mellom generasjonene er likevel den samme. Samfunnet vårt går rundt fordi voksne tar omsorg for barna. Og arbeidsføre sørger for de eldre. De neste tiårene får vi problemer med denne modellen. Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6 [SSB oppgir 1,62]. Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre. Norge trenger flere barn!» [Etter poenget om at familien sørget for omsorgen av de eldre i tidligere tider kunne Solberg ha tilføyd noe slikt: «Alle de store partiene har de siste tiår ført en politikk som har svekket familien og som har ført til at denne velfungerende ordningen nærmest har opphørt», men vi lar dette punktet ligge.]

Hun sa dog at hun ikke skulle komme med noen pålegg, så det blir antagelig ikke innført noen plikt til å få barn, i hvert fall ikke med det første.

Man kan stille spørsmål om det er noen grense for hva dagens politikere skal blande seg opp i – å få barn er noe svært personlig som burde og skulle være utenfor politikken, å få barn bør ene og alene være resultat av et sterkt ønske fra foreldrenes side. Men faktum er at norske kvinner får for få barn til å opprettholde befolkningsnivået: for at dette skal opprettholdes må hver kvinne i snitt få 2,1 barn. Som vi ser i sitatet over er dette snittet nå på bare 1,62. 

Dersom befolkningen i et samfunn synker så er dette et tydelig tegn på at noe er galt, alvorlig galt. I dag ser vi dette klarest i Russland, som i de siste tiår har hatt en vesentlig befolkningsreduksjon. Dette kommer av stor dødsrate og reduksjon i antall fødsler. Antallet fødsler har dog de siste årene gått noe opp. En av de viktigste årsakene til dette forfallet er at Russland er en nasjon med stor kriminalitet og stor korrupsjon, og både som en årsak til og følge av dette, utbredt alkoholisme (Wikipedia: «A 2009 study blamed alcohol for more than half the deaths (52%) among Russians aged 15 to 54 in the ’90s. For the same demographic, this compares to 4% of deaths for the rest of the world»). Dette har egentlig lite å gjøre med de endringer som kom etter kommunismens sammenbrudd omkring 1990; sivilisasjon og velstand forutsetter at rasjonelle ideer dominerer i en befolkning, men i den russiske kulturen har slike ideer alltid stått svakt. (Med rasjonelle ideer mener vi individualisme, rasjonalitet, sekularitet, rasjonell egoisme, frihandel, rettsstat, ytringsfrihet, dvs. de ideer som stadig ble sterkere i Vesten omkring 1600-1700, og som førte til renessansen, opplysningstiden, den industrielle revolusjon og den tidlige kapitalisme. Disse ideene står dessverre svakt i Vesten i dag.) Poenget er at et ustabilt samfunn, et samfunn hvor folk er usikre på fremtiden, vil ha forfall på alle områder, også mht. befolkningsutvikling og fødselstall. I gjennomsnitt får russiske kvinner 1,62 barn – et gjennomsnitt som er det samme som i Norge.     

Statsministerens tale førte til en omfattende debatt, og de vanlige argumenter ble trukket frem: staten må i større grad støtte de som får barn, staten må hjelpe til slik at kvinnelige studenter kan få barn mens de fortsatt studerer (de er kanskje for gamle til å få barn når de er ferdig utdannet), flere kvinner må få faste jobber og ikke midlertidige stillinger fordi det er vanskeligere å få lån til bolig når man kun er midlertidig ansatt, og boligene må bli billigere – skal man etablere familie med barn må man ha en skikkelig bolig!      

Vi skal kort kommentere disse poengene, men vårt hovedpunkt er ikke blant de vi nevnte umiddelbart ovenfor. Alle støtteordninger innebærer at staten tar penger fra noen og gir til andre, støtteordninger består i at staten tar penger fra personer som jobber og gir til personer som ikke jobber (eller, den tar fra de som er mest produktive og gir til de som er mindre produktive). Dette er å straffe de som skaper verdier og belønne de som ikke (eller i mindre grad) skaper verdier. Dette er på sikt skadelig for alle, fordi det betyr at de som er mest produktive i stigende grad oppgir sin produktive virksomhet og flytter til andre land eller til bransjer som er mindre beskattet/regulert – en fenomen kjent som «brain drain». 

Et annet viktig punkt er at dagens utdannelsessystem er feil innrettet i forhold til hva markedet trenger (det frie marked er summen av alle individers frivillige tilbud og etterspørsel). Det blir i dag utdannet alt for mange akademikere, og det er for få som tar utdannelse i produktive yrker (vi sier dog ikke at alle akademikere er uproduktive). Det statlige skolevesenet er styrt av politikere, og er derved rigid og lite fleksibelt og tilpasningsdyktig, tilpasningen til endrede behov i markedet foregår svært tregt. Alt for mange tar også for lange utdannelser; en ung kvinne som ble intervjuet på TV2s morgensending torsdag 3/1 om dette sa at for å få en god jobb må «man jo ha en master[grad]». Dessverre blir stadig flere ansatt i det offentlige som fullstendig uproduktive byråkrater, og for slike stillinger kreves det som regel det som vanligvis beskrives som «høyere utdanning». Hadde samfunnet vært organisert annerledes kunne disse ressurssterke menneskene vært ansatt i produktiv virksomhet og bidratt til verdiskapning og velstandsøkning heller enn å være en byrde som de er i dag. (Vi vil skyte inn at mange av de som i dag beskrives som «høyt utdannet» ikke kan sies å være høyt utdannet, det er mer treffende å beskrive dem som «langtidsutdannet».)   

Det er også betydelig frafall i den videregående skolen, spesielt innen yrkesfag: Bufdir oppgir at «Frafallet fra yrkesfaglige utdanninger er betydelig større enn i studiespesialisering. Det vil si at 42% av elevene fra yrkesfaglig utdanning faller fra mot 14% av elevene ved studiespesialisering» (sitert fra Wikipedia).   

At det er vanskelig å få fast stilling er nok korrekt, men dette skyldes regler gitt av staten som er ment å gi fordeler til de som er fast ansatt, fordeler som midlertidig ansatte ikke får. Men slike regler innebærer ofte en byrde for arbeidsgiver, og det er derfor arbeidsgivere ofte kvier seg for å ansette folk i faste stillinger. Dette gjelder spesielt unge kvinner, som dersom de blir gravide vil bli omfattet av ordninger som er fordel for dem, men som er en byrde for arbeidsgiverne. Med andre ord: de stats-pålagte fordelene for fast ansatte fører til at arbeidsgivere er forsiktige med å ansette folk fast; det fører til at så mange må gå i midlertidige stillinger i mange år. Og at boliger er dyre kommer av statlige reguleringer av utallige slag: at fra krav om at toaletter i nye private boliger må være tilpasset rullestolbrukere via meningsløse miljøkrav til restriksjoner på områder hvor boliger kan bygges. Mange av de problemer som gjør at kvinner får færre barn skyldes offentlige reguleringer. 

Men ikke bare. For noe tiår siden var det ofte slik at far jobbet og mor var hjemme med parets to barn og laget mat, stelte hus og oppdro barna. Mannens inntekt forsørget hele familien. Nå er vi langt mer produktive enn vi var for 50 år siden – men nå jobber som regel både mor og far utenfor hjemmet, og barn er i banehave mye av tiden. Den disponible inntekten skulle da være mye større enn den var for 50 år siden, men allikevel sier mange at de må vente med å få barn fordi de ikke har råd. Kanskje kommer dette av at mange i dag har for høye krav til levestandard? Dersom man tar seg råd til å dra til Liverpool bare for å se en fotballkamp, drar til London for å shoppe og se et show, drar til Dubai for en helg og til Thailand for å feire bryllup, så har man høy levestandard og kan neppe med stor troverdighet si at man ikke har råd til å ha barn . Man må bare prioritere annerledes. Men mange vil leve uten barn fordi de ikke vil ta på seg det ansvar det er å ha barn, og noen har en jobb som innebærer at de ikke vil bruke krefter på å ta seg av sine barn – og alt det er greit nok. (To eksempler: en verdenskjent filmregissør hadde syv barn og tok seg aldri av dem da de var små fordi hans arbeid krevet alle hans krefter; en verdenskjent kvinnelig forfatter ønsket å konsentrere seg om sitt forfatterskap og valgte å ikke få barn – vårt syn er at forfatteren opptrådte moralsk, mens regissøren opptrådte svært umoralsk.)   

Uansett bør det å få barn være opp til hver enkelt. Hvordan man vil leve sitt liv bør være den enkeltes egne valg. Hva er da grunnen til at politikere blander seg opp i dette? Man finner svaret på dette i det statsministeren sa: «De neste tiårene får vi problemer med denne modellen.»

Solberg sier at dersom folk får så få barn som i dag, så er ikke den modellen vi har – velferdsstaten – bærekraftig. Vi har altså en modell som forutsetter at folk i sine private liv tar visse, bestemte valg – ellers vil modellen ikke fungere. Modellen er altså bygget på visse forutsetninger som ikke er mulig å bestemme. Og da er konklusjonen åpenbar: modellen er feil. Dvs. hvis målet er å skape fredelige, harmoniske og velstående samfunn er dagenes modell – velferdsstaten – uforenlig med dette.

Det man bør ha er en modell som fungerer slik at den hele tiden koordinerer alle individers fredelige valg med alle andres fredelig valg – på alle områder som har med produksjon, forbruk, sparing og investering å gjøre. Dette omfatter alt som har med utdannelse, arbeid/ansettelser, sykehus og pleiehjem og pensjonssparing og pensjonsalder å gjøre. Dersom man har et fullt ut privat system uten noen form for reguleringer (men hvor eiendomsretten gjelder og kontrakter blir overholdt) vil alt gradvis tilpasse seg de valg den enkelte gjør.  

Et slikt system vil være stabilt og fredelig og ha en jevn velstandsøkning, og derved: befolkningen vil i stor grad ha det syn at man vil få en bedre fremtid. Dette er etter vårt syn det viktigste element som avgjør om befolkningen vil vokse eller ikke, om folk får mange barn eller ikke. 

Blir det allikevel få barn vil dette føre til at pensjonsalderen vil kunne øke (pensjonsalder er i et slikt system ikke et statlig pålegg; den er gitt i kontrakter mellom den enkelte aktør og/eller hans fagforening og en bank/et investeringsselskap, og er formulert slik at enkelte betingelser kan endres dersom visse omstendigheter endrer seg. Man kan selvsagt også ha en kontrakt med en fast pensjonsalder, men en slik kontrakt vil i så fall være dyrere – i et fritt system kan den enkelte velge slike ting selv.  

I dagens system er alt rigid og byråkratisk: dagens pensjonsalder ble satt da levetiden var kortere enn i dag, og da det var flere yngre som kunne forsørge dem som ikke lenger jobber. Dette har endret seg kolossalt siden da, og nå øker andelen gamle som ikke jobber og andelen unge i arbeid synker. («i 1970 var det to personer over 67 år per ti yrkesaktive, mens i 2060 vil det være fire personer over 67 per ti yrkesaktive», kilde: Perspektivmeldingen 2013.) Det er umulig å endre på slike ting som pensjonsalder via politiske kanaler i stor grad fordi fagforeninger ikke vil oppgi oppnådde fordeler og politikere vil ikke støte fra seg sine foretrukne pressgrupper, selv om de ikke er bærekraftige, økonomisk sett. 

Det er også en grunn til at antall fødsler synker (i tillegg til de grunner vi nevnte over): frykt for en urolig fremtid. Enkelte grupper har i noen tiår hevdet at vi står foran en miljøkatastrofe en rekke forskjellig elementer: ressursene tar slutt, vi kommer til å bli forgiftet av forurensing, vi vil rammes av en befolkningseksplosjon (ja, det kom ut bøker med titler som Standing Room Only og The Population Explosion), at vi vil bli rammet av en ny istid, og at vil vil rammes av en katastrofal global oppvarming, mm. Alle disse påstandene er feil, og de har ingen basis i seriøs videnskap. Allikevel er dette dommedagsbudskapet preket av så mange store aktører, inkludert skolen og deler av akademia, at man må regne med at enkelte har kjøpt dette budskapet. Dette kan ha påvirket noen til å velge å ikke sette barn inn i den verden som fremtiden vil bringe, og kan være en medvirkende faktor i den lave andelen fødsler.  Andre ting som påvirker folks vilje til å få barn kan være økonomiske kriser som alltid kommer som følge av relativt raske endringer av rammebetingelser som staten pålegger aktøerene i økonomien å følge, frykten for terrorangrep og kriminalitet som statlig ettergivenhet resulterer i, etc.          

Hva med innvandring for å løse problemet med lav befolkningsvekst ? Mainsteam-aktører både i pressen og i politikken har i flere år sagt at vi må ha innvandring til Vest-Europa fordi vi trenger arbeidskraft. dvs. vi trenger mer arbeidskraft enn vi selv har/klarer å produsere: den opprinnelige befolkningen i Vest-Europa blir for gammel og vi må ha tilførsel av yngre mennesker for å få det hele til å gå rundt. Men de som benytter dette argumentet ser bort fra at de som kommer også blir eldre og ute av stand til å jobbe og blir boende her  … Og da må man ha en ny tilførsel av yngre arbeidstagere. Og når disse igjen blir gamle …. 

De som benytter dette argumentet innrømmer egentlig at den modellen de er for, velferdsstaten, ikke er bærekraftig; de sier reellt sett at den kun kan fungere dersom dersom den stadig må få et påfyll av nye arbeidstagere. Men enhver forstår at dette er umulig i det lange løp.  

Helt til slutt: om du skal få barn eller ikke er noe du helt og fullt bør velge selv ut i fra hvordan du vil leve ditt liv. Å ha barn innebærer en god del strev, det innebærer et kolossalt ansvar, og det krever en stor innsats over mange år – men det gir også enorme gleder. Om du skal få barn eller ikke må avgjøres av deg selv, og du bør ta valget ut i fra en helhetsvurdering av hva du vil og hva du ønsker å gjøre med ditt liv. Du lever ditt liv, og du bør leve det slik du finner det best for deg. Hvis du skal få barn bør det være ut i fra et ønske om at det å få barn vil være et gode for deg, det skal ikke være slik at du skaffer deg barn fordi det vil være med på å redde det konkursbo som velferdsstaten er. 

 

 

 

 

 

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministerens-nyttarstale-2019/id2623249/

https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Russia#Demographic_crisis_and_recovery_prospects

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/rekordlav-fruktbarhet

https://no.wikipedia.org/wiki/Frafall_i_videregående_opplæring