I sin nyttårstale sa statsminister Erna Solberg at vi måtte få flere barn. Hun ordla seg slik: «Familien er det viktigste og næreste fellesskapet vi har. I tidligere tider sørget familien for omsorgen når man ble eldre. Nå blir kommunen og helsetjenesten stadig viktigere. Solidariteten mellom generasjonene er likevel den samme. Samfunnet vårt går rundt fordi voksne tar omsorg for barna. Og arbeidsføre sørger for de eldre. De neste tiårene får vi problemer med denne modellen. Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6 [SSB oppgir 1,62]. Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre. Norge trenger flere barn!» [Etter poenget om at familien sørget for omsorgen av de eldre i tidligere tider kunne Solberg ha tilføyd noe slikt: «Alle de store partiene har de siste tiår ført en politikk som har svekket familien og som har ført til at denne velfungerende ordningen nærmest har opphørt», men vi lar dette punktet ligge.]
Hun sa dog at hun ikke skulle komme med noen pålegg, så det blir antagelig ikke innført noen plikt til å få barn, i hvert fall ikke med det første.
Man kan stille spørsmål om det er noen grense for hva dagens politikere skal blande seg opp i – å få barn er noe svært personlig som burde og skulle være utenfor politikken, å få barn bør ene og alene være resultat av et sterkt ønske fra foreldrenes side. Men faktum er at norske kvinner får for få barn til å opprettholde befolkningsnivået: for at dette skal opprettholdes må hver kvinne i snitt få 2,1 barn. Som vi ser i sitatet over er dette snittet nå på bare 1,62.
Dersom befolkningen i et samfunn synker så er dette et tydelig tegn på at noe er galt, alvorlig galt. I dag ser vi dette klarest i Russland, som i de siste tiår har hatt en vesentlig befolkningsreduksjon. Dette kommer av stor dødsrate og reduksjon i antall fødsler. Antallet fødsler har dog de siste årene gått noe opp. En av de viktigste årsakene til dette forfallet er at Russland er en nasjon med stor kriminalitet og stor korrupsjon, og både som en årsak til og følge av dette, utbredt alkoholisme (Wikipedia: «A 2009 study blamed alcohol for more than half the deaths (52%) among Russians aged 15 to 54 in the ’90s. For the same demographic, this compares to 4% of deaths for the rest of the world»). Dette har egentlig lite å gjøre med de endringer som kom etter kommunismens sammenbrudd omkring 1990; sivilisasjon og velstand forutsetter at rasjonelle ideer dominerer i en befolkning, men i den russiske kulturen har slike ideer alltid stått svakt. (Med rasjonelle ideer mener vi individualisme, rasjonalitet, sekularitet, rasjonell egoisme, frihandel, rettsstat, ytringsfrihet, dvs. de ideer som stadig ble sterkere i Vesten omkring 1600-1700, og som førte til renessansen, opplysningstiden, den industrielle revolusjon og den tidlige kapitalisme. Disse ideene står dessverre svakt i Vesten i dag.) Poenget er at et ustabilt samfunn, et samfunn hvor folk er usikre på fremtiden, vil ha forfall på alle områder, også mht. befolkningsutvikling og fødselstall. I gjennomsnitt får russiske kvinner 1,62 barn – et gjennomsnitt som er det samme som i Norge.
Statsministerens tale førte til en omfattende debatt, og de vanlige argumenter ble trukket frem: staten må i større grad støtte de som får barn, staten må hjelpe til slik at kvinnelige studenter kan få barn mens de fortsatt studerer (de er kanskje for gamle til å få barn når de er ferdig utdannet), flere kvinner må få faste jobber og ikke midlertidige stillinger fordi det er vanskeligere å få lån til bolig når man kun er midlertidig ansatt, og boligene må bli billigere – skal man etablere familie med barn må man ha en skikkelig bolig!
Vi skal kort kommentere disse poengene, men vårt hovedpunkt er ikke blant de vi nevnte umiddelbart ovenfor. Alle støtteordninger innebærer at staten tar penger fra noen og gir til andre, støtteordninger består i at staten tar penger fra personer som jobber og gir til personer som ikke jobber (eller, den tar fra de som er mest produktive og gir til de som er mindre produktive). Dette er å straffe de som skaper verdier og belønne de som ikke (eller i mindre grad) skaper verdier. Dette er på sikt skadelig for alle, fordi det betyr at de som er mest produktive i stigende grad oppgir sin produktive virksomhet og flytter til andre land eller til bransjer som er mindre beskattet/regulert – en fenomen kjent som «brain drain».
Et annet viktig punkt er at dagens utdannelsessystem er feil innrettet i forhold til hva markedet trenger (det frie marked er summen av alle individers frivillige tilbud og etterspørsel). Det blir i dag utdannet alt for mange akademikere, og det er for få som tar utdannelse i produktive yrker (vi sier dog ikke at alle akademikere er uproduktive). Det statlige skolevesenet er styrt av politikere, og er derved rigid og lite fleksibelt og tilpasningsdyktig, tilpasningen til endrede behov i markedet foregår svært tregt. Alt for mange tar også for lange utdannelser; en ung kvinne som ble intervjuet på TV2s morgensending torsdag 3/1 om dette sa at for å få en god jobb må «man jo ha en master[grad]». Dessverre blir stadig flere ansatt i det offentlige som fullstendig uproduktive byråkrater, og for slike stillinger kreves det som regel det som vanligvis beskrives som «høyere utdanning». Hadde samfunnet vært organisert annerledes kunne disse ressurssterke menneskene vært ansatt i produktiv virksomhet og bidratt til verdiskapning og velstandsøkning heller enn å være en byrde som de er i dag. (Vi vil skyte inn at mange av de som i dag beskrives som «høyt utdannet» ikke kan sies å være høyt utdannet, det er mer treffende å beskrive dem som «langtidsutdannet».)
Det er også betydelig frafall i den videregående skolen, spesielt innen yrkesfag: Bufdir oppgir at «Frafallet fra yrkesfaglige utdanninger er betydelig større enn i studiespesialisering. Det vil si at 42% av elevene fra yrkesfaglig utdanning faller fra mot 14% av elevene ved studiespesialisering» (sitert fra Wikipedia).
At det er vanskelig å få fast stilling er nok korrekt, men dette skyldes regler gitt av staten som er ment å gi fordeler til de som er fast ansatt, fordeler som midlertidig ansatte ikke får. Men slike regler innebærer ofte en byrde for arbeidsgiver, og det er derfor arbeidsgivere ofte kvier seg for å ansette folk i faste stillinger. Dette gjelder spesielt unge kvinner, som dersom de blir gravide vil bli omfattet av ordninger som er fordel for dem, men som er en byrde for arbeidsgiverne. Med andre ord: de stats-pålagte fordelene for fast ansatte fører til at arbeidsgivere er forsiktige med å ansette folk fast; det fører til at så mange må gå i midlertidige stillinger i mange år. Og at boliger er dyre kommer av statlige reguleringer av utallige slag: at fra krav om at toaletter i nye private boliger må være tilpasset rullestolbrukere via meningsløse miljøkrav til restriksjoner på områder hvor boliger kan bygges. Mange av de problemer som gjør at kvinner får færre barn skyldes offentlige reguleringer.
Men ikke bare. For noe tiår siden var det ofte slik at far jobbet og mor var hjemme med parets to barn og laget mat, stelte hus og oppdro barna. Mannens inntekt forsørget hele familien. Nå er vi langt mer produktive enn vi var for 50 år siden – men nå jobber som regel både mor og far utenfor hjemmet, og barn er i banehave mye av tiden. Den disponible inntekten skulle da være mye større enn den var for 50 år siden, men allikevel sier mange at de må vente med å få barn fordi de ikke har råd. Kanskje kommer dette av at mange i dag har for høye krav til levestandard? Dersom man tar seg råd til å dra til Liverpool bare for å se en fotballkamp, drar til London for å shoppe og se et show, drar til Dubai for en helg og til Thailand for å feire bryllup, så har man høy levestandard og kan neppe med stor troverdighet si at man ikke har råd til å ha barn . Man må bare prioritere annerledes. Men mange vil leve uten barn fordi de ikke vil ta på seg det ansvar det er å ha barn, og noen har en jobb som innebærer at de ikke vil bruke krefter på å ta seg av sine barn – og alt det er greit nok. (To eksempler: en verdenskjent filmregissør hadde syv barn og tok seg aldri av dem da de var små fordi hans arbeid krevet alle hans krefter; en verdenskjent kvinnelig forfatter ønsket å konsentrere seg om sitt forfatterskap og valgte å ikke få barn – vårt syn er at forfatteren opptrådte moralsk, mens regissøren opptrådte svært umoralsk.)
Uansett bør det å få barn være opp til hver enkelt. Hvordan man vil leve sitt liv bør være den enkeltes egne valg. Hva er da grunnen til at politikere blander seg opp i dette? Man finner svaret på dette i det statsministeren sa: «De neste tiårene får vi problemer med denne modellen.»
Solberg sier at dersom folk får så få barn som i dag, så er ikke den modellen vi har – velferdsstaten – bærekraftig. Vi har altså en modell som forutsetter at folk i sine private liv tar visse, bestemte valg – ellers vil modellen ikke fungere. Modellen er altså bygget på visse forutsetninger som ikke er mulig å bestemme. Og da er konklusjonen åpenbar: modellen er feil. Dvs. hvis målet er å skape fredelige, harmoniske og velstående samfunn er dagenes modell – velferdsstaten – uforenlig med dette.
Det man bør ha er en modell som fungerer slik at den hele tiden koordinerer alle individers fredelige valg med alle andres fredelig valg – på alle områder som har med produksjon, forbruk, sparing og investering å gjøre. Dette omfatter alt som har med utdannelse, arbeid/ansettelser, sykehus og pleiehjem og pensjonssparing og pensjonsalder å gjøre. Dersom man har et fullt ut privat system uten noen form for reguleringer (men hvor eiendomsretten gjelder og kontrakter blir overholdt) vil alt gradvis tilpasse seg de valg den enkelte gjør.
Et slikt system vil være stabilt og fredelig og ha en jevn velstandsøkning, og derved: befolkningen vil i stor grad ha det syn at man vil få en bedre fremtid. Dette er etter vårt syn det viktigste element som avgjør om befolkningen vil vokse eller ikke, om folk får mange barn eller ikke.
Blir det allikevel få barn vil dette føre til at pensjonsalderen vil kunne øke (pensjonsalder er i et slikt system ikke et statlig pålegg; den er gitt i kontrakter mellom den enkelte aktør og/eller hans fagforening og en bank/et investeringsselskap, og er formulert slik at enkelte betingelser kan endres dersom visse omstendigheter endrer seg. Man kan selvsagt også ha en kontrakt med en fast pensjonsalder, men en slik kontrakt vil i så fall være dyrere – i et fritt system kan den enkelte velge slike ting selv.
I dagens system er alt rigid og byråkratisk: dagens pensjonsalder ble satt da levetiden var kortere enn i dag, og da det var flere yngre som kunne forsørge dem som ikke lenger jobber. Dette har endret seg kolossalt siden da, og nå øker andelen gamle som ikke jobber og andelen unge i arbeid synker. («i 1970 var det to personer over 67 år per ti yrkesaktive, mens i 2060 vil det være fire personer over 67 per ti yrkesaktive», kilde: Perspektivmeldingen 2013.) Det er umulig å endre på slike ting som pensjonsalder via politiske kanaler i stor grad fordi fagforeninger ikke vil oppgi oppnådde fordeler og politikere vil ikke støte fra seg sine foretrukne pressgrupper, selv om de ikke er bærekraftige, økonomisk sett.
Det er også en grunn til at antall fødsler synker (i tillegg til de grunner vi nevnte over): frykt for en urolig fremtid. Enkelte grupper har i noen tiår hevdet at vi står foran en miljøkatastrofe en rekke forskjellig elementer: ressursene tar slutt, vi kommer til å bli forgiftet av forurensing, vi vil rammes av en befolkningseksplosjon (ja, det kom ut bøker med titler som Standing Room Only og The Population Explosion), at vi vil bli rammet av en ny istid, og at vil vil rammes av en katastrofal global oppvarming, mm. Alle disse påstandene er feil, og de har ingen basis i seriøs videnskap. Allikevel er dette dommedagsbudskapet preket av så mange store aktører, inkludert skolen og deler av akademia, at man må regne med at enkelte har kjøpt dette budskapet. Dette kan ha påvirket noen til å velge å ikke sette barn inn i den verden som fremtiden vil bringe, og kan være en medvirkende faktor i den lave andelen fødsler. Andre ting som påvirker folks vilje til å få barn kan være økonomiske kriser som alltid kommer som følge av relativt raske endringer av rammebetingelser som staten pålegger aktøerene i økonomien å følge, frykten for terrorangrep og kriminalitet som statlig ettergivenhet resulterer i, etc.
Hva med innvandring for å løse problemet med lav befolkningsvekst ? Mainsteam-aktører både i pressen og i politikken har i flere år sagt at vi må ha innvandring til Vest-Europa fordi vi trenger arbeidskraft. dvs. vi trenger mer arbeidskraft enn vi selv har/klarer å produsere: den opprinnelige befolkningen i Vest-Europa blir for gammel og vi må ha tilførsel av yngre mennesker for å få det hele til å gå rundt. Men de som benytter dette argumentet ser bort fra at de som kommer også blir eldre og ute av stand til å jobbe og blir boende her … Og da må man ha en ny tilførsel av yngre arbeidstagere. Og når disse igjen blir gamle ….
De som benytter dette argumentet innrømmer egentlig at den modellen de er for, velferdsstaten, ikke er bærekraftig; de sier reellt sett at den kun kan fungere dersom dersom den stadig må få et påfyll av nye arbeidstagere. Men enhver forstår at dette er umulig i det lange løp.
Helt til slutt: om du skal få barn eller ikke er noe du helt og fullt bør velge selv ut i fra hvordan du vil leve ditt liv. Å ha barn innebærer en god del strev, det innebærer et kolossalt ansvar, og det krever en stor innsats over mange år – men det gir også enorme gleder. Om du skal få barn eller ikke må avgjøres av deg selv, og du bør ta valget ut i fra en helhetsvurdering av hva du vil og hva du ønsker å gjøre med ditt liv. Du lever ditt liv, og du bør leve det slik du finner det best for deg. Hvis du skal få barn bør det være ut i fra et ønske om at det å få barn vil være et gode for deg, det skal ikke være slik at du skaffer deg barn fordi det vil være med på å redde det konkursbo som velferdsstaten er.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministerens-nyttarstale-2019/id2623249/
https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Russia#Demographic_crisis_and_recovery_prospects
https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/rekordlav-fruktbarhet
https://no.wikipedia.org/wiki/Frafall_i_videregående_opplæring