Alle aktører som vanligvis blir plassert langt til venstre på den politiske skala har hatt perioder hvor de har hyllet eller støttet diktatoriske eller tyranniske regimer. Arbeiderpartiet hadde på 1920-tallet en periode hvor det var alliert med kommunistregimet i Sovjetunionen, mens i praktisk talt hele sin levetid var NKP knyttet til det samme regime. AKP var enda mer ekstremt; det var tilsvarende knyttet til kommunistregimet i Kina, og hyllet ikke bare Kinas tyrann Mao, men også andre diktatorer og massemordere som Castro, Enhver Hoxa og Pol Pot, mens AKPs arvtager Rødt støttet Chavez i Venezuela. (Dette siste eksempelet er helt ferskt. Chavez satt ved makten fra 1999 til sin død i 2013, og gjorde lite annet enn å innskrenke alle friheter i Venezuela. Som følge av dette er landet i dag lutfattig. Under hele denne perioden støttet Rødt helhjertet Chavez´ stadig mer undertrykkende regime.)
Tidligere er dette området – norsk venstresides omfavnelse av diktatorer, massemordere og tyranner – lite omtalt av historikere; de eneste verker vi kjenner til som har tatt opp dette i noen bredde er Bård Larsen i boken Idealistene (utgitt av Civita i 2011), og den helt nyutkomne Revolusjonens barn: politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911-2018, som denne artikkelen er en omtale av. (Man kan dog si at ferske verker som Kaj Skagens Norge vårt Norge (2018) og Terje Tvedts Det Internasjonale Gjennombruddet (2017) berører disse temaene.) Sverige var også her tidligere ute enn Norge. Parlamentarikeren Per Ahlmark ga allerede i 1994 ut boken Vänstern och tyranniet, hvor Ahlmark avslører hvordan den svenske venstresiden nærmest konsekvent har tatt side for tyranniske regimer og mot individuell frihet. Mange har ventet på en tilsvarende bok om den norske venstresiden, og i stor grad oppfyller Revolusjonens barn dette ønsket.
Hvorfor er ikke dette kommet før nå? Hvorfor er det så få som har ønsket å avsløre venstresidens historie? At partiene selv ikke har hatt noe sterkt ønske om å eksponere sin ikke bare pinlige, men nesten kriminelle fortid, er i stor grad er helt forståelig. At historikere og andre akademikere for det meste har latt dette eksplosive temaet ligge er også forståelig; de aller fleste av dem hører til på venstresiden.
Men nå begynner det å løsne, og av de nevnte verker er nok Revolusjonens barn den mest ambisiøse. Den er skrevet av fire faghistorikere som hver tar for seg sitt avgrensede tema: Torgrim Titlestad tar for seg venstresidens historie i første halvdel av det tyvende århundre, og Frode Fanebust tar for seg perioden fra annen verdenskrig og frem til 2018. Disse to delene er nokså grundige og omfattende, og dekker godt det som skjedde på venstresiden både i dens forhold til andre land (USA, Sovjetunionen, Kina, Albania, Kambodsja), og det som skjedde av maktspill internt på venstresiden. Vi nevner kort noen temaer: Aps tilknytning til Sovjet og senere brudd med Moskva, NKPs lojalitet til Moskva, som gikk så langt at partiet nærmest 100 % ble drevet fra Moskva både ideologisk og økonomisk; avskallingen i Ap som førte til dannelsen av SF; SFs ungdomsorganisasjon SUF som ble til SUF (ml) og som utviklet seg til AKP(ml); AKPs lojalitet til Kina og Mao og holdningen til til Pol Pots massemord i Kambodsja (ga de støtte til massemordet eller bare fornektet de det som skjedde?); samarbeidet mellom EU-motstandere som førte til først samarbeidet mellom SF, deler av AP og NKP i Sosialistisk Valgforbund som senere ble til Sosialistisk Venstreparti; samarbeidet mellom AKP-folk og enkelte andre i Rød Valgallianse som utviklet seg til partiet Rødt, osv.
Det er ikke mye her som kommer overraskende på en som har vært en ivrig avisleser de siste 50 år, men det er fint at dette materialet nå er samlet i en lett tilgjengelig bok.
Før vi går videre vil vi bare anbefale boken til alle som er interessert i norsk politisk historie, og i det som egentlig er venstresidens ideologi og hva venstresiden egentlig står for. Det venstresiden egentlig står for er noe helt annet enn det glansbilde som mange forbinder med de ord som venstresiden utallige talsmenn bruker: samhold, fellesskap, solidaritet, fellesnytten foran egennytten.
De delene som er skrevet av Fanebust og Titlestad er grundige og gode, og trekker linjen helt frem til vår tid. Vi kommer inn på noen temaer fra disse noe lenger ned. Det er også to andre historikere som er involvert i boken; Stephane Courtois og Antonio Elorza. Kapitlene disse to har skrevet er tynne. Courtois´ kapittel skal ta for seg venstresidens historiske bakgrunn; hans kapittel heter da også «Bakteppe». På 19 sider tar han for seg den russiske revolusjon som egentlig var to revolusjoner, én i februar og én i oktober. Den som skjedde i oktober var egentlig et kupp hvor kommunister avsatte det demokratisk valgte regimet. AKP-miljøets forlag, Oktober, er navngitt etter dette kuppet. Videre, Courtois tar for seg den franske revolusjon, og temaet «sosialismen oppstår». Pussig nok nevner Courtois ikke Rousseaus innflydelse på den franske revolusjon og den terroren som fulgte.
Rousseaus ideer dominerte fransk intellektuelt liv fra ca 1760. Hans grunnsyn var at følelser sto over fornuft og logikk, og i politikken mente han at mennesket opprinnelig eksisterte i en tilstand av fredelig likestilling, og at lykken forsvant pga. innføringen av eiendomsrett, sivilisasjon og bruken av redskaper og maskiner. I motsetning til John Lockes vekt på individers rettigheter la Rousseau vekt på kollektivets betydning. Sammen danner alle mennesker i et samfunn ifølge Rousseau en nærmest organisk enhet, og politikken skal føres på basis av en generell vilje, en almenvilje, som uttrykker det felles gode. Men hva som er det felles gode er ikke det fellesskapet ønsker, det er en elite som skal bestemme ut i fra det eliten mener at alle egentlig burde foretrekke.
Revolusjonshelter som Robespierre og Saint-Just betraktet seg som å være prinsipielle egalitære republikanere, og deres fremste inspirator var Rousseau. Ifølge Robespierre ble manglene i enkeltpersoner rettet opp ved å opprettholde det felles gode som han konseptualiserte som folks kollektive vilje; en ide som var avledet av Rousseaus forestilling om almenviljen.
Rousseaus forslag til den troskapsed som han ønsket at staten Korsika skulle kreve av sine innbyggere illustrerer dette: «Jeg gir meg selv, min kropp, min vilje og alle mine krefter til den korsikanske nasjon, og gir den full disposisjonsrett over meg og alle som avhenger av meg». At dette raskt førte til et terrorvelde burde ikke være overraskende i det hele tatt. Som kontrast, Lockes individualistiske frihetsteori om individers ukrenkelige rettigheter som var grunnlaget for dannelsen av USA, førte til at USA raskt ble det mest frie og velstående land i historien. Som sagt, det er overraskende at Courtois´ ikke en gang nevner Rousseau: han fikk jo stor betydning ikke bare for den franske revolusjon, man også for venstresidens ideologi.
Den andre utlendingen som er medforfatter av boken, Antonio Elorza, har skrevet et etterord på ca ti sider. Et av hans hovedpoenger ser ut til å være å etablere en forskjell mellom diktaturer som er totalitære og diktaturer som er totalistiske – tittelen på dette etterordet er da også «Totalitarisme og totalisme». Forskjellen ser ut til å være at under totalitarismen må man ikke opponere mot diktaturet, mens under totalisme må man være en ivrig tilhenger av regimet og vise dette ved å delta på møter og parader, lytte til diktatorens timelange taler, etc. For meg ser det ut som om totalisme er et diktaturs første fase, en fase som varer så lenge de som innførte diktaturet tror at det vil resultere i gull og grønne skoger som de lovet at det ville gjøre. Etter hvert innser alle at dette ikke vil skje, alle blir mer resignerte, gir mer elle mindre blaffen i alt, og nøyer seg med å kreve at det ikke skal være noen åpen opposisjon. I sitt kapittel inkluderer dog Elorza islam som et eksempel på totalitarisme, noe som er positivt.
Vi går nå over til å kommentere noen av de viktige prinsipielle punktene i boken.
Som nevnt var Arbeiderpartiet tidlig på 1900-tallet et kommunistparti, og Titlestad gjengir følgende vedtak fra 1921: «Arbeiderpartiet skal utvikle et rent kommunistparti, som ikke bare i sine programerklæringer, men i hele sitt arbeid skal følge den kommunistiske taktikk og la alle sine aksjoner befruktes av denne» (s. 66) Og hva innebar en slik taktikk? I Russland/Sovjet skjedde følgende: «Bolsjevikpartiet, som hevdet å representere arbeideres og bønders interesser, begynte … fra 1918 å skyte og deporteres titusener av bønder som motsatte seg at deres avlinger ble frarøvet dem av statsmakten» (s. 35).
Etter hvert la Ap bort den kommunistiske kursen, men den ble tatt over av andre partier som fortsatte på den kursen Ap var på omkring 1920; Ap brøt organisatorisk med Moskva i 1923 (s. 76). LO fortsatte sitt nære samarbeid med kommunistregimet i Moskva, og fikk store økonomiske bidrag til ut på 30-tallet.
Andre partier hadde et godt forhold til kommunistregimene. Fremtredende AKP-folk var stolte av å ha besøkt Mao og Pol Pot, og toppfolk i SV besøkte Øst-Tyskland på 80-tallet. Boken tar også for seg temaer som sjølproletariseringa AKP satte i verk, utfrysing av de som ikke marsjerte i takt, overtagelse og kupping av ellers tverrpolitiske grupper, mmm.
Et av de mest interessante fenomenene som er omtalt i boken, et stort tema som egentlig fortjener en egen bok, er arbeiderbevegelsens forsøk på å bygge opp et parallellsamfunn i Norge. Arbeiderfolkene ønsket ifølge sine ledere ikke menge seg med borgerskapet, og dannet sine egne foreninger og lag på en rekke områder: de hadde egne idrettsforeninger, egne sangforeninger, egne teatergrupper, en egen butikkjede, egne avholdsforeninger, og til og med et eget sjakkforbund (som var en underavdeling av Arbeidernes Idrettsforbund). De venstreorienterte ville heller ikke feire 17. mai: 17. mai ble fremstilt som «de fete grossereres beruselsesdag, [hvor] overklassens barn hengir seg til løyer, [og] de voksne til drikk og utsvevelser» (det var Aps fremste mann tidlig på 1900-tallet, Martin Tranmæl, som slik beskrev feiringen av nasjonaldagen (s. 135). Boken siterer en historiker: «Ord som «nasjonal» og «fedreland» var ikke gangbar mynt annet enn som angrepspunkter mot det borgerlige samfunn» (s. 136). Venstresiden var heller ikke så begeistret for det militære, som de så på som borgerskapets undertrykkelsesapparat.
Alt dette var sterkt medvirkende årsaker til at nasjonalfølelsen sto svakt blant de som sognet til arbeiderbevegelsen, og til at det militære forsvar var i så dårlig forfatning da tyskerne angrep i 1940. Det var krigen og okkupasjonen som igjen vekket nasjonalfølelsen, og forsøket på å danne et eget parallellsamfunn opphørte i de første tiår etter 1945.
Det er mye mer man kunne referere fra Titlestads interessante fremstilling av perioden frem til 1940, men vi hopper nå over til etterkrigstiden. Fanebust gjør grundig rede for det meste som skjedde på venstresiden, og han legger ikke skjul på noe. Han legger stor vekt på Einar Gerhardsens dyktighet som praktisk politiker, og også Håkon Lies ansvar for å lede Ap trygt inn i USAs favn som medlem av NATO.
Han forteller om studentopprør, Vietnamkrigens betydning for de venstreradikale, og om venstresidens tomhet etter Sovjets sammenbrudd og Kinas svik; lederne i Kina forkastet Mao og å innførte en langt friere økonomi, en nyorientering som raskt ga en betydelig velstandsvekst i Kina.
De venstreorienterte gikk da over til en tilsynelatende ny politikk. De skulle ikke lenger kjempe for statlig overtagelse av næringslivet, nå skulle de bare regulere mer, utjamne mer, og innføre flere offentlig gratistilbud. Det kom inn to nye ideologier/bevegelser: islam og miljøbevegelsen. Store deler av de som tidligere var doktrinære sosialister kastet seg på miljøbevegelsen og brukte dennes ide – vår frihet er i ferd med å ødelegge jorden og kun statlige reguleringer og inngrep kan redde oss – som påskudd for ytterligere statlige reguleringer og innskrenkelse av frihet, som er det samme som venstresiden alltid har gått inn for.
Videre, i samsvar med forstillingen om at «min fiendes fiende er min venn» ble venstresiden alliert med islam. Venstresiden hevdet at de var imot imperialisme og kolonialisme, og siden islam kjempet imot vestlig innflydelse i områder hvor islam tidligere sto sterkt, så det ut som om islam og venstresiden hadde samme fiende: individualisme, individuell frihet, den enkeltes rett til å leve sitt liv slik han eller hun selv ønsker.
Selv om venstresiden hevdet at den sto for kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, og ytringsfrihet, og islam var sterkt imot dette (islam mener at kvinner er underordet, og at homofile handlinger og blasfemi skal straffes med døden), så omfavnet venstresiden islam som om de var nære slektninger som ikke hadde sett hverandre på mer enn 1000 år. Hva venstresiden da egentlig mener burde med dette være klinkende klart.
Sosialismen og islam viste seg å være nærmest identiske tvillinger selv om de kom til verden på ulike tidspunkter. Islam ble født i en irrasjonell tid og ble en religion, sosialismen ble født inn i en tid hvor rasjonaliteten sto noe sterkere og ble da markedsført som en rasjonell teori («videnskapelig sosialisme»). Men begge ideologiene har som mål å gi tvangsmakt til noen få og å undertrykke folk flest. Begge ideologiene tiltrekker seg maktmennesker og resulterer i fattigdom, undertrykkelse, nød og elendighet overalt hvor de blir innført.
Fanebust er svært god på forholdet mellom venstresiden og islam, men legger alt for liten vekt på venstresidens forhold til miljøbevegelsen.
Selv om jeg uforbeholdent vil anbefale boken, er det enkelte punkter jeg er kritisk til, og hvor boken kunne gått dypere inn i problemstillingene.
Boken setter opp som alternativer demokrati vs. diktatur. Men det er ikke noen fundamental forskjell på disse to: i et diktatur er det et lite mindretall som bestemmer, mens i et demokrati er det flertallet som bestemmer. For den som blir bestemt over og som hindres i å gjøre det han vil (av fredelige handlinger), spiller det mindre rolle om de som hindrer ham har et flertall bak seg eller ikke. Ja, man kan si at i et demokrati er det frie valg og ytringsfrihet, men som alle vet: det er så liten forskjell mellom de partiene som blir valgt til å lede at få merker forskjellen om man få en ny regjering, og mht. ytringsfrihet så blir denne stadig begrenset med og mer i Vestens demokratier. Demokrati og diktatur er da ikke essensielt sett forskjellige; de er to alen av samme stykke. Alternativet er full individuell frihet, hvor hver enkelt har rett til å utføre alle handlinger som ikke innebærer initiering av tvang mot andre. Frihet er retten for den enkelte til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.
Alternativene demokrati vs. frihet bygger på de mer grunnleggende alternativene kollektivisme vs. individualisme. Kollektivisme sier at gruppen er det primære og at hver enkelt må rette seg etter det gruppen, dvs. dens ledere – politikerne – måtte bestemme. Individualismen sier at individet er den primære enhet, og at ethvert individ skal ha rett til å handle slik de selv finner riktig så lenge det ikke initierer tvang mot andre. Etter mitt syn er individualisme det riktige grunnsyn fordi det er individer som tenker og handler (jeg har diskutert denne problemstillingen utførlig i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk). Kun individualisme fører til frihet, men kollektivisme fører til tvang og diktatur (og demokrati er bare en sminket variant av diktatur). Sagt på en anne måte: kommunisme, sosialisme, nasjonalsosialisme (nazisme) og fascisme er alle venstreorienterte ideologier.
Et viktig element i de venstreorienterte visjon er å skape «det nye mennesket». «Arbeidet for å skape det nye mennesket … er en sentral del av kampen for å skape det sosialistiske samfunnet» (s. 83).
Det er lite som viser venstresidens ønsketenkning og manglende virkelighetskontakt så klart og tydelig som akkurat dette ønsket. Det man bør gjøre er å finne ut hvordan mennesket er, og så skape en etikk og en politisk teori som gjør at mennesket kan skape seg et godt liv og organisere samfunn slik at dette blir mulig. Dvs. man ser på virkeligheten først, og lager så teori, filosofi, etikk, og politikk ut i fra dette. Men det venstresiden gjør er å fantasere frem en etikk og en politikk, og så skal de lage et nytt menneske som passer til denne fantasimodellen. At dette fører til massemord på de som ikke kunne eller ville tilpasse seg de venstreorientertes fantasifoster burde ikke overraske noen; venstresiden har ingen respekt for de enkelte menneske og dets ønsker om selv å skape seg et godt liv ved produktiv innsats og fredelig sameksistens; det venstresiden tenker er på denne måten: «tilpass deg vår modell eller så dreper vi deg!» De mer moderate på venstresiden går dog ikke så langt; de setter bare avvikerne i fengsel.
Hva er da venstresiden, og hva er høyresiden? Jeg har skrevet utførlig om dette et annen sted (link nedenfor), og vil her bare gi en kort skisse med utgangspunkt i det som sies i denne boken. Venstresiden består ifølge forfatterne av partier som Rødt, NKP, SV og Ap (og deres tidligere versjoner), samt aviser som Klassekampen, og de som sogner til disse miljøene. Boken gir ingen formell definisjon av begrepene «høyresiden» og «venstresiden», men man leser følgende på side 7-8: «Heller enn å snakke om bevegelser på den ytre høyre- og venstresiden som totale motsetninger, er det på høy tid å erkjenne at kommunisme og fascisme er ideologiske søskenbarn i en familie om også huser islamismen. Disse ideologiene forenes i sin totale forakt for individet … ».
Ja, kommunisme og fascisme og nasjonalsosialisme og islamisme er alle totalitære bevegelser som ikke har noen respekt for det enkelte individ. Men da burde forfatterne ha sett at motsetningen til de nevnte bevegelsene da må være en tankeretning som innebærer full respekt for det enkelte individ.
Den korrekte måte å definere venstresiden og høyresiden blir da slik: venstresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil øke statens* makt, dvs. som vil ha høyere skatter og avgifter, ha flere statlige reguleringer, og flere statlige støtteordninger og tilbud som gis mer eller mindre gratis** til befolkningen. Høyresiden består av de aktører (partier, organisasjoner, personer) som vil redusere statens makt, dvs. som vil ha lavere skatter og avgifter, ha færre statlige reguleringer, og færre statlige støtteordninger og tilbud.
(*Når vi skriver «staten» inkluderer vi i dette også andre fellesskap som man er tvunget til å være med i så som kommuner og fylkeskommuner. **Med «gratis tilbud» mener vi tilbud som ikke betales av brukeren når han benytter dem, men er betalt av borgerne gjennom alle typer skatter og avgifter.)
Det virker som om bokens forfattere plasserer partier som Høyre og FrP på høyresiden. Men kan en slik oppfatning være korrekt? Vi har nå hatt en regjering med disse to partiene som de tyngste aktører siden valget i 2013, og hva har skjedd? Her er noen av de tingene som regjeringen har innført (eller vil innføre): den har utvidet verneplikten, den har redusert kvinners rett til selvbestemt abort, den har innskrenket ytringsfriheten, den har økt skatter og avgifter, den har intensivert reguleringene av næringslivet og forbudt nye tjenester som Uber, den vil innskrenke retten til aktiv dødshjelp, og den fjerner muligheten for tollfri import (grensen for tollfri import var i mange år 200 kr, så ble den økt til 350 kr, og nå skal denne grensen fjernes helt). Dette er ikke en høyreorientert politikk. Dette er ikke en politikk som gjør den enkeltes frihet større.
La oss før vi avslutter nevne en pussig trykkfeil. Nå skal man normalt ikke legge vekt på trykkfeil i en slik bok; man er klar over at korrekturlesing er en avansert kunst og at små forlag (boken er utgitt på Omnibus) ikke har like store ressurser som f.eks. Gyldendal kan sette inn på dette området. I denne boken er det en og annen trykkfeil, men det er en trykkfeil som burde ha blitt oppdaget; den opplyser at terrorangrepet mot USA i september 2001 skjedde 9. september (s. 249). Ja, datoen for dette angrepet omtales som 911– men dette er 11. september.
Helt til slutt. Til tross for de innvendinger vi har anbefaler vi boken på det varmeste. Boken har samlet en rekke opplysninger og en rekke gode vurderinger som bør være og nå endelig er er lett tilgjengelige for alle. At vi synes at forfatterne burde ha gått dypere på enkelte grunnleggende problemstillinger endrer ikke på dette.
Da boken ble lansert arrangerte document.no et møte hvor de to norske forfatterne snakket om bokens temaer, og vi vil også anbefale alle å se videoopptaket av dette møtet (link nedenfor).
https://www.bokkilden.no/historie/revolusjonens-barn-frode-fanebust/produkt.do?produktId=19563278
https://www.bokkilden.no/politikk-og-regjering/krig-fred-religion-og-politikk-vegard-martinsen/produkt.do?produktId=11190169
https://www.gullstandard.no/2018/11/01/venstresiden-og-hoyresiden-korrekt-definert/
https://www.document.no/2019/03/08/video-av-motet-7-mars-den-norske-venstresidens-totalitaere-aspekter/
