La oss først si at vi med tittelen ikke mener at Venstre nå er blitt så lite at det får plass i et nøtteskall; det vi mener med tittelen er at vi meget kort skal skissere essensen av det som partiet Venstre virkelig er og de problemer det nå står oppe i. Og på det viktige spørsmålet om Venstre nå er blitt så lite at det vil forsvinne er svaret et klinkende klart Nei! Selv om Venstre nå har en oppslutning på meningsmålingene på omkring 2 %, så er vi sikre på at Venstre vil reise seg igjen til gamle høyder og kanskje komme opp på 4 eller i beste fall for dem 5 %! Hvorfor? Det kommer vi til etter hvert.
Men hva er Venstres problem i dag? Vi gjengir det sammendrag som TV2s reporter Aslak Eriksrud ga i nyhetssendingen i går: «Lederen i Unge Venstre mener at velgerne ikke skjønner noen ting av hva Venstre står for, og dette er det partilederen som har ansvaret for, og de lanserer Sveinung Rotevatn som ny leder. Guri Mellby lanseres av andre som lederkandidat [selv om sittende leder Trine Skei Grand er valgt for å sitte frem til landsmøtet i 2020]. Distriktspolitikere er frustrert over manglende distriktsprofil, bypolitikere mener at Venstre ikke har noen urban profil, og dette er krevende. En Stortingsgruppe som opplever at partiledelsen nærmest forsvant etter at partiet gikk inn i regjering. Så det er mye frustrasjon i Venstre og når dette krydres med katastrofalt dårlige meningsmålinger på ett- og to-tallet, som er dårlig selv til Venstre å være, så sier dette noe om hvor presset Trine Skei Grande er.»
Det er i hovedsak to grunner til at Venstre nå har disse enorme problemene, og ifølge eksperter ligger an til å gjøre sitt dårligste kommunevalg noensinne. Til akkurat dette vil vi si at det er et halvt år igjen til valget, og at det er alt for tidlig å spå noe fornuftig om valgresultatet allerede nå.
Men det er som sagt to hovedproblemer, og de henger intimt samen; det ene er en følge av det andre, eller: håndteringen av det ene er en følge av det andre.
Det ene er lederens oppførsel, både i rollen som leder og som privatperson. Som leder har hun omtalt en lokallagsformann som «psykopat», en annen tillitsvalgt har hun omtalt som «han homoen», og en gang skjelte hun ut en partifelle under en telefonsamtale med et medlem av et annet parti – og dette skjedde mens flere kunne høre den pågående telefonsamtalen. I tillegg til dette kommer en hendelse under bryllupet til partiets nesteleder, hvor hun oppførte seg på en helt upassende måte. Bare denne siste hendelsen ville ha ført til at enhver annen leder i enhver annen organisasjon eller virksomhet hadde måttet forlate sin stilling. (Denne hendelsen var kjent blant norske journalister i flere år, men ingen skrev om den før Resett publiserte saken for litt over ett år siden. Dette bekrefter enda en gang at mange journalister ikke primært er opptatt av å informere, de er mer opptatt av å fremme en politisk agenda: de vil skade noen og fremme og/eller beskytte andre – noe som egentlig gjør at de ikke fortjener betegnelsen «journalist», men vi lar dette poenget ligge i denne omgang).
Denne siste saken ble kjent før Venstres landsmøte i fjor, men lederen, Trine Skei Grande , hadde visstnok instruert delegatene på landsmøtet om ikke å snakke om denne saken, hverken med hverandre eller til pressen, og landsmøtet endte med at Grande ble gjenvalg som leder, med trampeklapp og uten motkandidat. Noe slikt kunne bare skje i Venstre.
Men hvorfor er Venstre slik? For å forstå Venstre må man huske at Venstre i hovedsak alltid har vært slik som det er nå (bortsett fra at partiet nå har en leder som på alle vis er svært uegnet).
I mange år ble Venstre regnet som et borgerlig parti, og det var med i flere borgerlige regjeringer. Man så skiftet det side. Før valget kjørte partiet en annonsekampanje med et (fiktivt) brudebilde med APs leder Gro Harlem Brundtland som brud og Venstres leder Odd Einar Dørum som brudgom: poenget var å vise at Venstre etter valget var villige til å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Resultatet ble slik beskrevet av Dagbladet: «1985 poserte Dørum på valgplakater som nygift med Gro Harlem Brundtland. For første gang ramlet Norges eldste parti ut av Stortinget. I åtte år befant Venstre seg i skyggenes dal.»
Men Venstre kom tilbake, som det alltid gjør – etter at de hadde vendt tilbake til den borgerlige siden.
Og dette er både Venstres problem og Venstres raison d’être: partiet er et sentrumsparti med velgere som ikke riktig vet hvor de hører hjemme, de vet ikke om de hører til på samme side som Ap og SV, eller på samme side som Høyre og KrF. Litt mer presist, det er nok slik at velgerne i hovedsak foretrekker at partiet allierer seg med de borgelige heller enn med Ap og SV, men det er bare såvidt!
Dette faktum har vært velkjent siden i hvert fall 50-tallet, hvor radiokomikeren Even Brattbakken kunne si slike ting som at «Kona og jeg er begge med i Venstre så politisk sett står vi langt fra hverandre». Brattbakken ble spilt av Halfdan Hegtun, som var en kjent Venstremann.
Det finnes flere vitser av samme type: «uansett hva du mener om politikk er du velkommen i Venstre» og «uansett hvilket politisk syn du har vil du finne varme meningsfeller og sterke meningsmotstandere i Venstre». Typisk er også følgende: «Venstre er partiet for folk som ikke klarer å bestemme seg!». I 1972 sprakk Venstre på EU-saken: Venstre som parti hadde vedtatt å være imot norsk medlemskap, mens noen i Venstre var for. De som var for norsk medlemskap gikk ut av Venstre og dannet Folkepartiet Nye Venstre. På den første meningsmålingen etter splittelsen fikk Venstre og FNV 3,1 % hver. Før splittelsen hadde Venstre hatt 6,2 %. Onde, men nokså korrekte, tunger, sier at Venstre er splittet omtrent på midten i enhver sak. Men jeg vil skyte inn at Venstre i mange år var det eneste av Stortingspartiene som helt konsekvent var 100 % tilhengere av ytringsfriheten (ved at Venstre som eneste parti hele tiden var mot forbud mot blasfemi).
Det som kort er skissert ovenfor er blitt sagt siden ca 1950, og det samme sies i dag. Vi gjentar noe vi siterte fra TV2s reporter ovenfor: «velgerne skjønner ikke noen ting av hva Venstre står for» – og det er altså fordi partiet mener absolutt alt og samtidig også det nærmest stikk motsatte. Partiet fremstår da som et parti som har lite annet å si enn «god jul og godt nytt år».
Partiet er prinsippløst, det består av folk med forskjellige meninger, og hvor det lander i en bestemt sak er avhengig av hvordan fordelingen av delegatene på landsmøtet tilfeldigvis er blitt
La meg fortelle en historie som vi ikke har skrevet om tidligere. Den skjedde under en valgkamp i Oslo, og følgende samtale utspant seg mellom en DLF-er og en fra Unge Venstre. (DLF var da blitt et 100 % konsekvent, prinsippfast, liberalistisk parti):
DLF-er: Venstre er et prinsippløst parti, det mener ikke noe bestemt, det er på begge sider i enhver sak.
UV-er: Nei, vi er prinsippfaste!
DLF-er: Nei, jeg har lest Venstres prinsipprogram, og det er fullt av selvmotsigelser.
UV-er: Når var det du leste programmet?
DLF-er: Det var for ca tre år siden.
UV-er: Da forstår jeg. Det var det gamle prinsipprogrammet. Vi har et helt nytt prinsipprogram nå.
DLF-eren måtte bare le, og UV-eren gikk bort med halen mellom beina (jeg overhørte selv samtalen.)
Dette bildet av Venstre bekreftes også av en artikkel i Dagbladet i går, hvor en kommentator skriver følgende, riktignok kun om en bestemt sak:
«Venstres fullstendige kollaps er så trist at jeg forventer gravøl og galgenhumor under helgas landsmøte. … Fredag 8. mars, selveste kvinnedagen, blir også dagen når likestillingsminister Grande skal forklare tillitsvalgte fra det liberale partiet hvorfor hun gikk med på den første innstrammingen av abortloven siden den ble innført. Abortstriden tar riktignok Venstre helt fantastisk på kornet: De er for og imot på samme tid. I dette tilfellet for og imot regjeringens politikk, som Venstre til daglig er ansvarlig for.»
Kommentatoren skriver altså: «striden tar … Venstre helt fantastisk på kornet De er for og imot på samme tid». Og dette er Venstre i et nøtteskall.
(Vi har ikke kommentert så mye av Venstres politikk i dag, men det har vi gjort mange ganger tidligere på DLFs nettside. Vi linker til noen av disse kommentarene nedenfor.)
Innledningsvis nevnte vi at de to sakene henger sammen: oppslutningen om lederen på fjorårets landsmøte og mangelen på en klar politisk linje. Disse to tingene henger sammen fordi når man ikke har en politikk man må være lojal overfor, må man være lojal overfor lederen – så lenge det er mulig (dette gjelder altså de tillitsvalgte, og i langt mindre grad den alminnelige velger). Det var mulig i fjor, men burde ikke være mulig etter de mange nye avsløringen som er kommet.
Så, blir dette landsmøtet, som Dagbladets kommentator tror, et gravøl? Er Venstres tid som et parti med representater på Stortinget forbi?
Nei.
Det som er det konkrete problemet nå er lederen. Dersom hun går av vil partiet reise seg igjen til gamle høyder, og komme opp på 4, kanskje hele 5 %! Og vil det ikke ha problemer med å kommer inn på Stortinget!
Hvorfor? Fordi det alltid i det norske politiske systemet vil være behov for et parti som er på begge sider i enhver sak. Fordi det alltid er folk som ikke klarer å bestemme seg for om de hører sammen med Ap og SV eller sammen med KrF og Høyre.
Og det er disse folkene Venstre representerer og er talsmann for!
https://www.dagbladet.no/nyheter/sannheten-om-brudebildet/70307818
http://www.stemdlf.no/node/5362/
http://www.stemdlf.no/node/5188/