Alle land i Vesten har enorme og voksende problemer: kriminalitet, statsgjeld, stor skattebyrde, perioder med betydelig arbeidsløshet og/eller inflasjon, aldrende befolkning, opptøyer, hærverk, byråkrati, begrensinger av ytringsfriheten, en voksende gruppe av voldelige sosialister som kaller seg «antirasister», en skadelig miljøpolitikk bygget på løgner, mm. Hva er årsaken til disse problemene?
Ofte ser vi forklaringer som disse: «Kriger, hungersnød og opptøyer vil det alltid være rundt om i verden – for ikke å snakke om politisk kaos. [Dette skyldes] … udugelige, korrupte og uærlige politikere». Samme holdning til årsaken til problemene finner vi i slagord som «ikke stem på politikere som sløser bort skattepengene». Man kan finne formuleringer som «De fleste på Stortinget er jo klovner som bare bløffer og fusker…» eller at de ledende politikere danner et miljø preget av «kammeraderi [sic], inkompetanse, sløsing med innbyggernes penger og allergi mot innsparinger …».
De som har et slikt utgangspunkt vil naturlig nok arbeide for en endring – men bare en endring som består i at de som sitter med makten skiftes ut, dvs. at den sittende regjeringen byttes ut med en regjering dannet av de partier som nå utgjør opposisjonen. Kort sagt, når sosialistene sitter ved makten er det de mer konservativt anlagte velgere som sier at de sittende politikere er udugelige og må byttes ut, men når de konservative sitter ved makten er det de mer sosialistisk anlagte velgere som sier at de som sitter med makten er udugelige og må byttes ut. (For enkelhets skyld omtaler vi de to politiske alternativene som sosialister og konservative, selv om man kunne beskrevet dem som sosialdemokrater og borgerlige, eller som røde (evt. rødgrønne) og blå. I land som reelt sett har to-partisystemer som Storbrittania og USA er dette en beskrivelse som er nær virkeligheten, mens i land med flere partier, som f.eks. Norge, er bildet noe mer mangfoldig; der vil partiene alliere seg og danne koalisjoner og samarbeide om regjeringsmakten: dagens konservative regjeringen består av H, V, KrF, og FrP, mens Oslos sosialistiske «byregjering» består av Ap, SV og MDG).
Det er også velkjent at fløyene bytter på å ha regjeringsmakten, om ikke ved hvert valg så som regel ved annethvert valg. I Norge har vi siden 2013 hatt en konservativ regjering; før dette hadde vi en sosialistisk regjering i to perioder, og før den hadde vi en konservativ regjering. I USA er republikaneren Donald Trump president. Før ham var demokraten Barack Obama president i to perioder, før ham var republikaneren George Bush president i to perioder, før ham var demokraten Bill Clinton president i to perioder. Samme mønster finner vi i de fleste vestlige land.
Nå er det også slik at de endringene som kommer etter hvert regjeringsskifte er små. Begge fløyer fører omtrent den samme politikken; det er små endringer fra den ene regjeringen til den neste. Så, mange er altså misfornøyd og vil skifte ut de som sitter ved makten med opposisjonen. Men dette er jo en prosess som pågår hele tiden og som ikke fører til noen løsning – selv om politikeren skiftes ut ved annethvert valg fortsetter bare problemene å øke.
Er det da slik at politikerne fra begge fløyer er like udugelige? Vel, de som måtte påstå dette må vel da mene at de personene som har kommet seg til topps og fått de viktigste vervene i alle de store partiene, må være udugelige. Men dette er folk som har kommet seg opp ved å bli valgt av tusenvis av mennesker som har engasjert seg i politikken, det er personer som som regel har engasjert seg i politikken som unge, det er personer som har vist sine meningsfeller at de kan utføre den jobben som partiene forventer av dem, og de er blitt valgt til stadig høyere og viktigere verv.
Etter vårt syn kan det da ikke være riktig å omtalte dem slik det ble gjort i sitatene vi gjenga over, dvs. det er feil å omtale dem som «udugelige, korrupte og uærlige klovner som bare bløffer og fusker og som opererer i et miljø preget av kameraderi, inkompetanse, og ønsker om å sløse med innbyggernes penger».
Etter vårt syn er praktisk talt alle politikere velmenende mennesker som vil befolkningens beste. Ja, mange av dem vil også ha makt og kjendisstatus, men i hovedsak vil vi si at de aller fleste politikere – uansett hvilken fløy de er på – er velmenende mennesker som vil godt.
Men hvorfor går det da så galt? Vi er helt enige i den kritikken som ligger til grunn for de sitatene vi gjenga, men vi er ikke enig i at problemene skyldes politikernes inkompetanse og udugelighet.
Grunnen til at det går så galt er at vi har en samfunnsmodell som ikke kan fungere godt, dvs. den samfunnsmodellen vi (og alle andre land i Vesten) har, kan ikke gi gode resultater – uansett hvor dyktige de som er satt til å styre den er. Grunnen til at vi allikevel har denne modellen er at den dessverre har praktisk talt universell oppslutning, dvs. praktisk talt alle tror at denne modellen vil gi gode resultater.
Med gode resultater mener vi en utvikling i retning av større velstand, mindre kriminalitet, mindre forurensing, etc. Vi tror som sagt at de aller fleste, uansett politisk tilhørighet, ønsker dette. Et punkt hvor det er delte meninger er spørsmålet om større «likhet». Alle de store partiene vil i dag ha en eller annen form for utjamning mellom borgerne og at staten skal få i stand dette, mens enkelte andre aktører vil ha individuell frihet og godtar de forskjeller som måtte bli det samlede resultatet av alle enkeltpersoners egne frie valg.
Men den modellen vi har er ikke i stand til å oppfylle ønsket om større velstand. Tvert imot. Den vil føre til de motsatte resultater: den modellen vi har fører til en reduksjon i velstand, den fører til mer kriminalitet, og på sikt vil den også føre til mindre trivelige og rene omgivelser.
Modellen heter velferdsstat, og den går ut på at alle skal betale «litt» av det de tjener til det offentlige, og så skal alle til gjengjeld få mer eller mindre gratis alt de trenger av det offentlige. Videre skal under denne modellen staten regulere økonomien slik at vi unngår problemer som inflasjon, arbeidsløshet og kriser. Inkludert i denne modellen er at staten skal drive pensjons- og trygdesystemene, skolen, helsevesenet, infrastrukturen, forskningen, mmm.
Som sagt, denne modellen har nærmest universell oppslutning. Alle de store partiene støtter opp om den. Modellen har faktisk universell oppslutning til tross for de enorme problemer som finnes og som velferdsstaten forårsaker.
Hvorfor forårsaker velferdsstaten slike problemer? Det er mange grunner til dette. Her er noen få: det skjer fordi politikerne må love mer og mer for å bli valgt, og derfor må skattetrykket og statsgjelden øke. Pga. reguleringer vil flere og flere bli presset ut av den lovlige økonomien og enten over i den svarte økonomien eller til andre land som er friere (en utvikling som kalles kalt «brain drain»). Pga. statlige regler om lønnsnivå blir flere presset ut av arbeidsmarkedet og blir arbeidsløse (enkelte velferdsstater har en arbeidsløshet blant unge på opp imot 50 %). Pga. økende byråkrati vil det bli vanskeligere å etablere nye virksomheter og den økonomiske veksten vil synke, noe som man tydelig ser har skjedd i Europa de siste tiår.
Problemene skyldes altså ikke at politikerne er udugelige, problemene skyldes at den modellen de skal administrere – velferdsstaten – ikke er i stand til å gi det alle vil ha, nemlig samfunn preget av velstand, harmoni og fred. Grunnen til dette er at incentivene i velferdsstaten ikke fremmer gode verdier som produksjon, ærlighet, respekt for andre, etc., som er den første forutsetning for velstand, og den fremmer heller ikke fredelig sameksistens blant borgerne. Under denne modellen skal staten fordele de penger den har tatt inn i skatter og avgifter, og skattenivået i velferdsstaten er slik at mange betaler om lag 50 – 70 % av det de tjener til staten. I praksis blir dette slik at staten deler ut til de pressgrupper som har vært dyktigst til å fremstille seg som svake og hjelpetrengende – velferdsstaten blir derfor en arena for alles krig mot alle, og harmoni mellom borgerne blir da umulig. Dette gjelder også mellom fredelige borgere, men i enda større grad gjelder dette for de ikke-fredelige. Pga. en mild kriminalpolitikk, en politikk som innebærer lave straffer for mange kriminelle, er kriminaliteten i stor vekst. Den milde kriminalpolitikken er et av flere utslag av en grunnholdning som innebærer at ingen egentlig skal ha ansvaret for seg selv eller holdes ansvarlig for sine egne handlinger, mens til gjengjeld skal alle ha et delvis ansvar for alle andre.
Vi kunne ha sagt mye mer om dette, og det har vi også gjort andre steder, se f.eks. DLFs program linket til nedenfor. De som vil vite mer henvises i første omgang dit.
Hvorfor har denne modellen så enorm oppslutning? Og hva er alternativet?
Vårt syn er at det er grunnleggende filosofiske ideer som bestemmer de verdier og holdninger hvert menneske har; det er med andre ord grunnleggende filosofiske ideer som bestemmer hvert menneskes politiske syn. Og hvis et bestemt sett med slike grunnleggende ideer er dominerende i et samfunn blir det nødvendigvis slik at den politikken som føres vil være en implikasjon av disse ideene.
De ideene som dominerer i alle land i Vesten i dag er kollektivisme, altruisme, og irrasjonalitet, samt det syn at individuell frihet ikke er betraktet som et gode, statlig styring er ansett som et gode.
Kollektivisme innebærer at hvert individ må underordne seg det som gruppen (f.eks. nasjonen) måtte bestemme, dvs. det som politikerne måtte bestemme. Kollektivisme innebærer at politikerne kan bestemme hva som helst, og så forvente at alle godtar dette. Altruisme er det syn at det som betraktes som moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.
Vi ser konkrete implikasjoner av disse verdiene hver eneste dag: når man sier at «Norge må ta seg råd til å bidra …. » når det er snakk om at staten skal øke skatter og avgifter og bevilge penger til en eller annen sak, så er dette et uttrykk for kollektivisme og altruisme og fravær av frihet.
Her er et bitte lite utvalg ekte overskrifter som illustrerer dette synet: «Norge må bidra til reint vatn!» «Sivilsamfunnet er under press verden over, og i mange land står flere tiår med framskritt i fare for å bli reversert. Norge bør trappe opp sin innsats.» «Norge må bidra mer i Middelhavet» (Vi gir her ingen linker; man finner dem lett med google.)
Altruisme innebærer bla. at enhver som sier at han trenger hjelp bør få det, og med dette som påskudd etablerer staten støtteordninger over en lav sko. Altruismen innebærer også ettergivenhet overfor kriminelle; det er få dag som ikke anser denne oppfordringen fra Jesus som et ideal: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»
Altruisme og kollektivisme innebærer ufrihet og statlig styring og det syn at alle må bidra til det politikerne måtte betrakte som gode formål.
At disse to grunnleggende ideene medfører at frihet ikke betraktes som et ideal burde være opplagt, og like opplagt er det at med disse grunnverdiene blir statlig styring ansett som et ideal. Disse nevnte ideene henger sammen med irrasjonalitet: det fremste eksempel på irrasjonalitet er religion. Irrasjonalitet består i å ikke legge vekt på fakta og logikk når man danner sine oppfatninger. At irrasjonalitet dominerer sterkt på enkelte områder i dag ser vi tydelig i oppslutningen om de helt uholdbare påstandene om katastrofale menneskeskapte klimaendringer, og i oppslutningen om sosialismen, en ideologi som overalt hvor den har vært forsøkt i mer enn 100 år uten unntak har forårsaket fattigdom og lidelse. Holdningen som svært mange har til disse ideologiene er nærmest identiske med en religiøs overbevisning.
Det motsatte av kollektivisme og altruisme er individualisme og egoisme: individualisme innebærer at det er individet som er den primære enhet, individualisme innebærer at hvert individ skal ha rett til å styre sitt liv slik det selv ønsker, og at den enkelte ikke primært er en del av en gruppe som gruppens talsmenn kan gjøre hva de vil med. Individualisme innebærer frihet, som er individers rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Egoisme innebærer at den enkelte skal ha rett til å gjøre sitt beste for å skape seg et godt liv ved produktivt arbeid, og at det ikke har noen plikt overfor andre mennesker bortsett fra å ikke initiere tvang mot dem, (Har man skaffet seg barn har man derved tatt på seg en forpliktelse til å ta seg av dem inntil de er voksne.)
For å oppsummere: grunnen til at det går så galt er ikke at politikerne er inkompetente, grunnen til at det går så galt er at vi har en samfunnsmodell som nødvendigvis fører til de problemene vi ser. Denne samfunnsmodellen har universell oppslutning fordi den er en implikasjon av verdier som har universell oppslutning.
Det som trengs for å få til en endring er da at samfunnet må baseres på en annen modell, en modell som respekterer full individuell frihet. Men dette igjen bygger på individualisme og egoisme.
Så, problemet er altså ikke politikernes udugelighet, problemet er oppslutning om ideer som kollektivisme og altruisme. Det som må til er å skifte ut disse ideene med individualisme og egoisme.
Alle har slike grunnverdier, og det er som regel slik at man velger dem tidlig i livet, ofte ut i fra de verdier som dominerer i det samfunn man vokser opp i. Disse verdiene blir en integrert del av ens personlighet, og det er svært vanskelig å skifte dem ut senere i livet.
Å skifte ut sittende politikere med politikere fra den andre fløyen vil som man har sett mange ganger, ikke føre til noen merkbar endring i det hele tatt. Det som må til er altså å skifte ut de grunnleggende verdiene i samfunnet. Er dette vanskelig ? Ja. Er det meget vanskelig? Ja. Er det noen annen løsning? Nei, dette er eneste løsning. Den som tror at man kan få til noe ved å skifte ut politikere med andre politikerne med de samme grunnverdier og i den samme samfunnsmodellen, eller som tror at problemene skyldes udugelige politikere, har ingen forståelse av hva problemet egentlig er. Og den innsatsen han eller hun da legger ned for å skifte ut politkerne er helt nytteløs – hvis målet er et godt samfunn preget av fred, harmoni og velstand.
https://resett.no/2019/03/07/vitenskapens-og-gammelmedias-logner-om-klimaendringene/
https://resett.no/2019/03/31/kriminelle-afrikanske-ungdomsgjenger-far-herje-som-de-vil/
https://www.dagsavisen.no/verden/unge-blikk-pa-krisen-i-hellas-1.476299