I høytidene er det ofte flere annonser for veldedige organisasjoner enn ellers i året, og så også i denne påsken. Vi har f.eks. tidligere sett annonser som ber oss om å «gi et bidrag slik at vi kan gi rent vann til nomader i Afrika – forurenset vann forårsaker mange dødsfall» eller som ber om bidrag for å «hjelpe [til med] å redde synet til fattige mennesker som har mistet synet pga. grå stær». («Det finnes 32 millioner blinde mennesker i fattige land. De fleste av disse menneskene er blinde av grå stær, og trenger … bare en fem minutters operasjon for å kunne se igjen», kilde nedenfor.)
Dette er selvfølgelig gode tiltak, tiltak som kan hjelpe mange mennesker til å få et langt bedre liv. Men det å gi slik hjelp som det blir oppfordret til i disse annonsene vil kun i liten grad kunne løse problemene på lang sikt. Slike bidrag vil hjelpe mennesker som er rammet der og da, men de vil ikke være betydelige bidrag for å sikre at slike problemer ikke oppstår i årene fremover: operasjoner mot grå stær sørger for at personer som var blinde får synet tilbake, men de vil i mindre grad medvirke til at færre får grå stær i årene fremover.
Men er da dette – å gi slike bidrag – den eneste eller beste måten å hjelpe på?
Man kan legge merke til at de fleste problemer av denne type forekommer i Afrika; de finnes overhode ikke i Vesten (Vesten er ikke primært et geografisk område. Vi kommer tilbake til hva det er, men Vesten omfatter i hovedsak Europa, Amerika, Australia og enkelte andre områder som Japan.)
De nevnte problemene, og en rekke andre, finnes altså utenfor Vesten, og de er forårsaket av fattigdom. Velstand løser slike problemer, dvs. dersom det er voksende velstand i et område vil slike problemer bli mindre og mindre.
Hva er det da som kan redusere og fjerne fattigdom? Svaret er å finne i ett ord: produksjon. Produksjon fjerner fattigdom. Men dette alene er ikke noen fullstendig forklaring, dette må pakkes ut for å bli forståelig.
Å produsere noe vil si å lage noe nyttig som man kan bruke til å bytte til seg noe som andre har produsert og som man selv synes er nyttig: man lager brød og bytter til seg appelsiner, man lager sko og bytter til seg klær, man tilbyr seg å vaske en bolig og får til gjengjeld noen til å undervise sine barn i regning, man tilbyr seg å helbrede en som er syk og får til gjengjeld en ferietur, osv. Grunnen til at man lager noe for å bytte til seg noe er at man har spesialisert seg på å lage noe, og at man heller vil ha det man bytter til seg enn det man selv produserer og bytter bort. Etter hvert vil det dukke opp et byttemiddel (gull, penger) som gjør all slik byttehandel mye enklere. Over tid vil det etter hvert bli produsert alt som man kan ønske seg, inkludert slike ting rent vann og helsetilbud og alt mulig annet. (La oss også ha nevnt at i sosialøkonomien betyr «produksjon» å lage en vare eller tjeneste for å bytte det mot noe som andre har laget; lager man noe for eget bruk regnes det ikke som produksjon.)
Over tid blir en slik prosess meget avansert med en kolossal arbeidsdeling og en dyptgående spesialisering, og dette medfører en enorm produksjonskapasitet, og som et resultat av dette: stor velstand.
Men det må være visse forutsetninger til stede i et samfunn for at en slik prosess skal komme i gang og fungere stabilt over tid: man må ha eiendomsrett (som sikrer at den som produserer noe får beholde og derved kan disponere det han har produsert), man må ha frivillighet i alle mellommenneskelige forhold (dvs. så lite som mulig av kriminalitet og statlige reguleringer), man må ha et fungerende og rettferdig og effektivt rettsapparat som tar seg av konflikter som måtte oppstå og som ikke kan løses frivillig mellom partene.
Men viktigere og mer fundamentalt enn det vi nettopp har nevnt er følgende: det må i et samfunn som skal komme inn på en slik utvikling være en dominerende holdning om at det er moralsk høyverdig å skape seg et godt liv ved produksjon og handel – noe som er en implikasjon av en etikk som heter rasjonell egoisme, og man må ha en bred oppslutning om den eneste måte å oppnå kunnskap på er observasjon og rasjonell/logisk analyse av det man har observert – dette kalles rasjonalitet).
Disse to siste momentene står i motsetning til det syn at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egen verdier til fordel for andre (en etikk som innebærer selvoppofrelse og som heter altruisme), eller at det å leve godt er en fornærmelse mot en eller annen oppkonstruert autoritet (ofte betegnet som en gud), eller det syn at at man kan oppnå kunnskap ikke ved observasjon og logikk men ved åpenbaringer, følelser, intuisjon, etc. (en slik holdning er uttrykk for irrasjonalitet).
Kort sagt: det som gir vekst er at rasjonell egoisme og rasjonalitet dominerer i et samfunn, det som gir fattigdom er at altruisme og irrasjonalitet dominerer i et samfunn.
Grunnen til at Vesten er rikt og velstående er at rasjonell egoisme og rasjonalitet har stått sterkt, grunnen til at områder utenfor Vesten er fattige er at altruisme og irrasjonalitet dominerer.
Ja, det er en god ting å bidra til at personer som ikke har tilgang til rent vann får rent vann, og at personer som har grå stær får en operasjon som gjør at de får synet tilbake, men slike tiltak gjør lite med årsaken til problemet, de tar bare for seg enkeltstående tilfeller. Det som vil gjøre at disse problemene blir mindre og etter hvert forsvinner er at rasjonelle ideer blir dominerende i kulturen.
Veldedighet kan løse enkeltstående, isolerte problemer, men det som er en reell løsning over tid er bred aksept av rasjonelle ideer.
https://www.dt.no/drammen/nyhet/gir-barn-i-fattige-land-synet-tilbake/s/5-57-12356