Noen vil kanskje bli overrasket over oppfordringen i tittelen – er ikke kirke og stat skilt for lenge siden til og med i Norge (Norge var et av de få land i Vesten som hadde en statskirke, men vi fikk et formelt skille mellom stat og kirke i 2017: «1. januar 2017 ble Den norske kirke etablert som et selvstendig rettssubjekt utenfor staten.» (fra regjeringen.no). Praktisk talt hele kirkens budsjett på ca 2 mrd kr kommer allikevel fortsatt fra staten. Så på en måte har vi et fullstendig skille mellom stat og kirke, på en annen måte har vi en kirke som er fullfinansiert av staten/skattebetalerne og som derfor reellt sett er en del av staten.
Men når vi sier at vi vil ha et skille mellom kirke og stat tenker vi ikke på noen av disse tingene. Vi tenker på en oppdatert versjon av det som oppfordringen i tittelen reellt sett innebar.
Kristendommen oppsto noen tiår etter et Jesus døde, ca år 30 etter Kristi fødsel – kristendommen ble etter hvert så sterk og dominerende at vår tidsregning er basert på når Jesus ble født. Denne religionen fikk stort gjennomslag etter at den ble Romerrikets offisielle religion. SNL: «… i år 313 gjorde keiser Konstantin (cirka 272–337) slutt på forfølgelsene [av kristne] og støttet i stedet kristendommen som foretrukket religion. I 380 gjorde keiser Theodosius den store (347–395) kristendommen til statsreligion».
Kristendommens sterke stilling fikk ikke gode resultater hvis formålet er å gi mennesker gode liv på jorden; fra ca år 500 til ca år 1500 vi fikk Middelalderen, en periode med forfall på alle områder (selv om det noen hundre år etter år 500 kom noen lyspunkter som ble sterkere etter hvert). Denne perioden tok slutt i og med at rasjonelle, ikke-religiøse ideer ble gjenoppdaget og etter hvert fikk innflydelse, og denne perioden ble kalt renessansen – «renessanse» betyr egentlig gjenfødelse, og renessansen var en periode hvor rasjonelle, dvs. ikke-religiøse, ideer, igjen fikk betydelig innflydelse. Renessansen ble fulgt av opplysningstiden og den tidlige kapitalisme, og i disse periodene førte sterkere innslag av rasjonelle ideer til videnskap, produksjon, handel, individuell frihet, noe som igjen ga økende velstand.
Før denne perioden var kirken en kolossalt sterk maktfaktor, og uten noen stor overdrivelse kan man si at alt intellektuelt liv foregikk i eller for kirken. All musikk var kirkemusikk, all billedkunst hadde motiver hentet fra bibelen og kristendommens historie, all litteratur handlet om ulike aspekter ved kristendommen, all forskning handlet om å forklare det kristne budskap eller å finne sammenhenger mellom før-kristne tenkere og kristendommen. Også all undervisning på alle nivåer – fra barneskole til universiteter – var i avgjørende grad preget av opplæring i og studiet av kristendommen.
I alle land (vi snakker her i hovedsak om Vest- og Sør-Europa) var kirken enten underlagt kongen/staten eller staten var underlagt kirken. I det store og hele var det derfor i disse landene ett og kun ett maktapparat, og dette apparatet styrte alt. Å legge seg ut med dette maktapparatet kunne innebære strenge straffer, inkludert å bli torturert og henrettet på grusomme måter dersom forbrytelsen innebar blasfemi/gudsbespottelse, hekseri (som ikke sjelden besto i å forsøke å helbrede sykdommer på andre måter enn foreskrevet i bibelen eller av den kristne eliten), eller såkalt unaturlige kroppslige aktiviteter.
Til grunn for dette lå altså det faktum at maktapparatet med sin kristne ideologi styrte og dominerte alt intellektuelt liv, noe vi kort skisserte ovenfor.
Den første virkelige utfordring til denne modellen kom med Martin Luthers opprør (som startet i 1517), og den senere reformasjonen. Dette ble en periode på mer enn hundre år med alvorlige religionskriger i Europa, hvor titalls millioner av mennesker ble drept.
Etter hvert kom det en forståelse om at det var bokstavelig talt livsfarlig at kirken og staten var ett maktapparat, og det dukket opp tanker og ideer om at et skille ville være heldig. En av de første som formulerte et eksplisitt ønske om dette var den engelske filosofen John Locke (i A Letter Concerning Toleration, 1689), men den som var opphav til formuleringen «separation of church and state» var Thomas Jefferson (i 1802).
Grunnen til at de ønsket skille mellom stat og kirke var at de mente at tvang og fysisk makt ikke skulle benyttes i spørsmål som hadde med den enkeltes søken etter mening, sannhet og innsikt å gjøre – den enkelte skulle ha all rett og all frihet til på egen hånd helt uten statlig eller kirkelig innblanding og tvang å finne det som var sant og rett og riktig.
Ønsket om skille mellom stat og kirke var altså fundamentalt sett et ønske om frihet på det intellektuelle området, en frihet som skulle gjelde filosofi, etikk, moral, undervisning, forskning, kunst, etc. Staten skulle ifølge dette synet ikke bruke tvang eller legge ned føringer på noe område, hverken mht. rett eller galt, godt eller ondt, sant eller usant. På alle disse områdene skulle individuell frihet være ledestjernen.
Hvordan er det i dag? Dette varierer noe fra land til land i Vesten, men i hovedsak er all organisert undervisning på alle nivåer drevet og finansiert av staten, som også bestemmer innholdet i det som skal undervises. Svært mye forskning drives i statlige institusjoner, og staten bestemmer derved hva det skal forskes på. Staten finansierer svært mye av den kunsten som produseres (vi inkluderer her produksjonen av film og teateroppsetninger, som i mange land i stor grad fullfinansieres av staten), ved å drive gallerier, ved å foreta store innkjøp av kunstverker, og ved å gi stipender til kunstnere. Statens sterke stilling på disse områdene innebærer at staten finansierer undervisning,. forskning og kunst som støtter opp om den rådende maktstruktur.
Det samme gjelder pressen. Staten gir store bidrag til aviser og andre presseorganer, og presseorganene viser sin takknemlighet ved å vinkle sine reportasjer slik at de ikke utfordrer staten på noen viktige måter (men dette skjer ikke fordi journalistene må kjøpes, de skjer fordi journalistene allerede er lært opp til å betrakte den ideologi som legitimerer statens stadig voksende makt som den eneste rette). Mht. TV og radio er det umulig å drive i noe stort format uten tillatelse fra staten.
Så i dag er det slik at staten dominerer alt intellektuelt liv. Og nivået og standarden på dette livet er forferdelig: kvaliteten i skolen er lav og synkende, forskingen er ofte meningsløs og gir ofte feil resultater (men gir i hovedsak resultater som makteliten og politikere liker), mainstreampressen lyver om nyhetsbildet slik at det slutter opp om maktelitens verdensbilde, og kunstnere produsere mye som generøst kan omtales som skrot. I dette bildet hører faktum med at det pga. statens dominans er vanskelig for opposisjonelle stemmer å bli hørt.
Man bør derfor gå inn for at staten bør trekke seg ut av alt intellektuelt liv, dvs. at staten bør trekke seg ut av all undervisning, all forskning, alt kulturliv, etc. Dette bør skje over noen få år (f.eks, med 10 % kutt hvert år i ti år). Denne reduksjonen i statlige utgifter vil bety at statens skattetrykk kan bli tilsvarende redusert, og at borgerne derved kan få beholde noe mer av det de tjener – og da kan den enkelte selv bestemme hvilke intellektuelle produkter og prosjekter han vil støtte med egne penger, noe som er det eneste rettferdige.
Det er dette som er en oppdatert versjon av prinsippet om et skille mellom stat og kirke.
https://www.regjeringen.no/no/tema/tro-og-livssyn/den-norske-kirke/id1217/