Man kan bli meget overrasket, ja, endog sjokkert, når man leser hva mainstream-økonomer mener om viktige politiske spørsmål. Et eksempel på en slik sjokkerende artikkel så vi i Evening Standard tirsdag 30. april. Under overskriften «Right must find radical solutions or be swamped by Left´s “fringe“ ideas» gjengir Wall Street-journalisten Juliet Samuel enkelte aktuelle synspunkter på ferske stridsspørsmål. (Artikkelen er å finne i faksimile nedenfor,)
Vi skal kort ta for oss tre av poengene i artikkelen. Samuel skriver at bakgrunnen for venstresidens forslag er at «The general idea is that modern beliefs about the need for fiscal constraints on spending are an obsolete hangover from the era of the gold standard. Governments now face the challenge of underinvestment, and the need to plunge trillions into new “green“ infrastructure, but have failed to realize they have an infinite ability to finance spending, job guarantees and tax cuts by simply printing money. Worries about hyperinflation are massively overblown, it´s argued, and unnecessarily holding back this fiscal bonanza». Samuel forteller videre at det bør innføres en internasjonal fordelingsskatt mellom land, hvor «all the major economies would … agree to be taxed if they build up too great a deficit or surplus in order to keep a lid on imbalances. Rather than fixing exchange rates to the dollar (and ultimately to gold), however, the «new Bretton Woods» would let currencies float but tax large capital movements to try to dampen market forces».
De tre poengene går frem av det vi siterte: 1) det er intet behov for «fiscal constraint», dvs. det er intet behov for at det offentlige skal være forsiktige eller tilbakeholdne med sin pengebruk, man kan jo bare trykke penger!, 2) det er «underinvestment, dvs. det er for lite investeringer, og 3) alle store økonomier (dvs. land eller sammenslutninger som EU) vil bli enige om å bli beskattet dersom de har for store statlige overskudd eller underskudd.
At man bare kan trykke penger for å finansiere statlige utgifter er en myte som burde vært begravet for lenge siden. Troen på at man kan gjøre dette kommer av en fundamental og kolossal misforståelse: den kommer av en ide om at verdiene ligger i pengene, at det er penger som er verdifulle. Men slik er det egentlig ikke. Verdiene ligger i det som pengene kan kjøpe. Og de verdier som pengene kan kjøpe – mat og klær og hus, biler og sykler, helsetjenester og ferieturer, underholdning og kunstopplevelser, gadgets og fine viner, og milliarder andre nyttige eller gode ting – må produseres, og det er denne produksjonen som skaper det som er verdifullt. Man bruker penger til å kjøpe slike ting, men er det ingen slike ting å kjøpe er pengene intet verd.
Skal man fremme velstand i et land må man gjøre det enkelt å produsere. Som tidenes viktigste økonom, Jean-Baptiste Say, sa det: «produce. produce, produce – that is the whole thing».
Skal man sikre produksjon må de som produserer belønnes. Den eneste stabile måten å belønne dem på er å sikre at de får beholde og disponere og selge det de produserer, og dette gjøres ved at staten beskytter de produktive ved å drive legitime statlige oppgaver som politi, rettsapparat og det militære. Men all beskatning utover det som må til for å drive de legitime oppgavene går til offentlige «gratis»tilbud, og dett er intet annet enn at produkter blir tatt fra de som har produsert dem og gitt til personer som ikke produserer. Dette vil demotivere de produktive. Derfor vil all beskatning og alle offentlige tilbud utover de legitime offentlige oppgavene føre til at produksjonen svekkes og dermed til at velstanden blir mindre. Derfor: jo høyre skattenivået er, jo lavere er velstandsnivået.
Penger er en vare som fungerer som et allment godtatt byttemiddel, og også penger er gjenstand for økonomiens lover: blir det mer av dem blir de mindre verd (dette er noe forenklet beskrevet). Hvis pengeutstederne (som i dag er statlige sentralbanker) bare trykker opp mer penger, slik artikkelen forteller bør gjøres, blir pengene mindre verd, og dette er en prosess som heter inflasjon.
Historien er full av eksempler på at politikere ikke har forstått hva penger er, og har trykt opp penger for å finansiere offentlige tilbud (og offentlige tilbud er intet annet enn politikernes valgløfter). En av de som trodde at man kan fremme velstand ved å trykke opp penger var Venezuelas finansminister Luis Salas, og resultatet ble slik: «After years of financial strife, hyperinflation has reached a devastating level, with the IMF estimating that inflation will reach 10 million percent in 2019» (kilde: europenews).
Litt bakgrunn om Salas: «Venezuela’s new economy czar Luis Salas is tasked with controlling what is believed to be the world’s highest rate of inflation, but comes to the job with an unusual perspective: that inflation does not really exist. President Nicolas Maduro on Wednesday tapped the 39-year-old sociologist as vice president for the economy amid soaring consumer prices and chronic product shortages, signaling a move toward orthodox socialism in the OPEC nation struggling under low oil prices. Essays written by Salas describe scarcity and spiraling prices as the result of exploitation by businesses rather than government policy, offering an academic underpinning to the “economic war” explanation that Maduro uses to describe the current malaise of recession, runaway prices and widespread product shortages….» (kilde: reuters).
Inflasjon fører bla. til at all økonomisk planlegging blir umulig, til at oppsparte midler mister sin verdi, til vekst i den svarte økonomen, til voksende kriminalitet, osv.
Det en pengeutsteder burde gjøre var å sørge for at pengene har stabil verdi, noe som kun er mulig dersom pengene er forankret i en gullstandard (langt mer om dette er å finne i min bok Saysiansk økonomi).
Ja, man kan si at det er for lite investeringer («underinvestment») i Vesten i dag. Hvorfor? La oss først si at investeringer er svært nyttige, investeringer innbærer at akkumulert kapital settes inn i produktiv virksomhet. Dette betyr at den enkelte arbeidstager blir mer produktiv, han produserer mer, og dette er veien – den eneste veien – til økende velstand. I de siste årene har den økonomiske vekst i Vesten vært mindre enn den var for noen tiår siden, og mye av dette kan skyldes at det investeres mindre enn før.
Men at det er for lite investeringer kan skyldes at de som investerer må følge kompliserte og stadig mer kompliserte regelverk gitt av staten, og at den eventuelle fortjeneste som måtte komme noen år frem i tid blir hardt beskattet av myndighetene. Veien – den eneste veien – til mer investeringer er skattelettelser og deregulering.
Til det tredje punktet om at alle store økonomier vil bli enige om å bli beskattet er det bare å si at det er politikerne som bestemmer skattenivået, og det er også politikerne som bestemmer størrelsen på statlige overskudd eller underskudd. Det er altså politikerne som skal bli enige om internasjonale skatter og overføringer – antagelig skal da de land som har overskudd beskattes for å dekke underskudd i andre land.
Man må dog ikke glemme at det alltid er produktive menn og kvinner som betaler all skatt, og dette gjør de ved å jobbe en del av sin arbeidstid uten å få lønn. Er skatten 50 % jobber de halvparten av tiden uten å få lønn, halvparten av det de produserer blir da konfiskert av staten. (Men man må heller ikke glemme det faktum at politikerne har makt fordi folk flest slutter opp om hovedtrekkene i den politikken de står for).
Ved en slik skatt som antydet i artikkelen vil de produktive bli tvunget til å finansiere eller subsidiere de uproduktive ikke bare i eget land, men i en rekke andre land. Dette vil legge en enda større byrde på de produktive, de vil bli enda mindre motivert til å være produktive, produksjonen vil bli ytterligere redusert, og da vil velstanden synke.
Så de ideene som skisseres vil i første omgang føre til at velstanden reduseres ytterligere, og deretter til økende fattigdom. Antagelig vil pengetrykking føre til at folk har mye penger, men det vil ikke være så mye å få kjøpt for disse pengene siden produksjonen bremses av skatter og reguleringer.
Det som skisseres i artikkelen er en muligens noe mildere variant av den politikken som er ført i oljerike Venezuela, en politikk basert på høye skatter, enorme reguleringer, store overføringer og en rekke «gratis»tilbud til befolkningen; en politikk som har resultert i tomme butikker, plyndring, mangel på alt, kolossal inflasjon, demonstrasjoner i gatene, skyting mot demonstranter, plyndring, osv. (kilde: frontpagemag) og til og med sult: «Venezuelans reported losing on average 11 kilograms in body weight last year and almost 90 percent now live in poverty, according to a new university study on the impact of a devastating economic crisis and food shortages» (kilde: reuters).
Artikkelens tittel sier at høyresiden må finne radikale løsninger for å bekjempe venstresidens ekstreme ideer, Ja, det er riktig, og de ideene høyresiden må stå for er skattelettelser, dvs. å redusere den byrden på de produktive som alle skatter og avgifter egentlig er; deregulering, som er å gjøre alle produktive aktiviteter enklere; privatisering, som er å la den enkelte i større grad bestemme over hvilke tilbud han vil benytte seg av; og stabile penger, som er en nødvendig forutsetning for sparing, investering, planlegging og kapitalakkumulasjon. Men dette er ideer som Jean-Baptiste Say ga uttrykk for for ca 200 år siden.
https://www.reuters.com/article/us-venezuela-economy-idUSKBN0UL27820160107
https://www.frontpagemag.com/fpm/263272/socialist-les-miserables-venezuela-daniel-greenfield