Måned: juni 2019

En venstreorientert politikk innebærer høye skatter og avgifter, reguleringer av næringslivet, og en rekke såkalte gratistilbud til borgerne fra det offentlige (tilbudene må ikke nødvendigvis være gratis, de kan også være sterkt subsidierte): skoler, helsetjenester, trygder, pensjoner, mm. Med i dette bildet hører også en mild kriminalpolitikk, dvs. en kriminalpolitikk som innebærer at en rekke kriminelle handlinger ikke skal straffes, og at de straffer som idømmes skal være milde. Den fundamentale grunnen til at venstresiden ønsker en slik politikk er at den egentlig mener at individer ikke kan holdes fullt ut ansvarlige for sine handlinger: jobber man mye og effektivt og tjener mye penger så er det egentlig ikke vedkommendes egen fortjeneste; begår man kriminalitet er det egentlig ikke gjerningsmannens ansvar, det er samfunnets skyld. Venstresiden vil derfor ha utjamning mht. inntekter, den vil ikke straffe enkeltpersoner for å gjøre ting de egentlig ikke kan noe for, etc. Venstresiden fører også en omfattende såkalt miljøpolitikk: de mener at vanlig menneskelig aktivitet (f.eks. bruk av bil og fly) vil føre til en miljøkatastrofe, og den vil derfor ha restriksjoner på bruk av bil og vil satse på ulike former for kollektivtransport, f.eks. tog, som erstatning for fly. 

En venstreorientert politikk går altså ut på at det offentlige skal dele ut en rekke gratistilbud, og dette skal finansieres ved inntektene som kommer fra skatter og avgifter. Dersom skatteinntektene viser seg å være for små for å dekke utgiftene tar disse politikerne gjerne opp lån for å finansiere de godene som staten skal dele ut. Disse lånene må betales tilbake av fremtidige skattebetalere.         

I USA har delstatene en betydelig grad av indre selvstyre, og enkelte av dem fører en sterkt venstreorientert poltikk, noe som naturlig nok kommer av at velgerne er sterkt venstreorienterte. En av disse sterkt venstreorienterte delstatene er California. 

En tydelig illustrasjon på dette finner man i hvor sterkt det Det demokratiske partiet står i California: ved siste valg  til delstatsforsamlingen (november 2018) fikk demokratene ca 67 % av stemmene, mens republikanerne fikk 31 %. Dette resultatet er representativt for det politiske landskap i California (at republikaneren Arnold Schwarzenegger ble valgt til guvernør i perioden 2003-2011 forandrer ikke på dette; han var en superkjendis og var også sterkt venstreorientert).     

I California finner man et stort antall eksempler på hva en venstreorientert politikk medfører i praksis. Vi skal kort nevne noen: 

Inntektsskatten og «sales-tax» er blant de høyeste i hele USA: 

«Top marginal rates range from North Dakota’s 2.9 percent to California’s 13.3 percent.» (kilde taxfoundation). «California has one of the highest sales tax rates in the country, and had the highest for years until a tax reduction in July 2011. Cities and municipalities can charge an additional local sales tax (known as a «District Tax») on top of the California state sales tax, which means California residents can pay as much as 10 % combined state and local sales tax on their purchases. The California sales tax is as high as it is, relative to the other states, as compensation for reduced property taxes in California (which were introduced by Proposition 13 in 1978).» (kilde tax-rates)

http://www.tax-rates.org/california/sales-tax

https://taxfoundation.org/state-individual-income-tax-rates-brackets-2019/

En rekke firmaer forlater California fordi det er totalt sett er enklere å drive i andre delstater:

«What is … serious is the number of California-based companies that have left or signaled their intention to leave the state. Last year marks the first anniversary of the announcement that Carl’s Jr., a California burger icon for more than six decades, was relocating its headquarters to Nashville. It’s a symbol for what’s become a stream of businesses that have quit California. What was once an almost quiet exodus of companies  now looks more like a stampede.

Among the roll call of  businesses abandoning California for more hospitable business environments includes Toyota which has left Torrance and will complete the move of its U.S. headquarters to Dallas in the coming month. Also having left for Dallas is Jacobs Engineering Group, $6.3 billion firm formerly based in Pasadena that has more than 230 offices across the world, employs 60,000 and generates $12 billion in annual revenue.

Nissan North America (left for Nashville a decade before Carl’s Jr. did), Jamba Juice (traded San Francisco for Frisco, Texas), Occidental Petroleum (prefers Houston over Westwood for its headquarters), Numira Biosciences (departed Irvine for Salt Lake City) and Omnitracs, a software firm (waved goodbye to San Diego and said hello to Dallas). Chevron moved 800 jobs from its Bay Area headquarters to Texas, and Waste Connections shifted more than 100 jobs to Texas from Folsom.»

https://chiefexecutive.net/business-exodus-california-troubling-sanctuary-policies/

California har stor gjeld: «California’s state and local debts topped $1.5 trillion as of June 30, 2017». 1,5 trillioner dollar er 1,5 billioner dollar på norsk tellemåte, og i tall: 1 500 000 000 000. Dette utgjør ca 37 500 dollar per innbygger.  

https://www.ocregister.com/2019/01/09/californias-massive-debt-should-caution-against-big-spending/

Et av de mest typiske eksempler på miljøpolitikk er ønsket om å bygge en ny linje for hurtiggående tog fra Bakersfield til Merced. (Dette er to små byer i sentrale California.) Linjen var beregnet til å koste 77 mrd dollar, men nå ser den ut til å koste 98 mrd dollar. 

«Although it has been dubbed a “bullet train to nowhere,” California Gov. Jerry Brown has pushed forward over the years with the state’s high-speed rail project. But now the day of reckoning may come sooner than expected for the state’s most expensive infrastructure project. A business plan released Friday by the California High-Speed Rail Authority shows its projected baseline cost is now $77 billion ― up 20 percent from two years ago ― and it indicated the cost could rise to as high as $98 billion. The opening date for the Los Angeles-to-San Francisco bullet train has also been delayed by at least four years, to 2033. … Political uncertainty and opposition to the project have only increased over time. A decade ago, California voters approved Proposition 1A, authorizing nearly $10 billion in bond money for the construction of the high-speed rail system. Since the 2008 vote, though, the project been plagued by delays and cost overruns, and polls show most California voters want the funds to go for something else other than high-speed rail.» (Kilde cnbc 12/3-2018, link nedenfor).  

Hvor mye er hittil blitt brukt på dette prosjektet? Et overslag vi har sett sier at det hittil er brukt ca 6 mrd dollar (kilde cnbc). 

Vi vil ikke bli overrasket dersom denne linjen aldri kommer til å bli ferdigstilt, og at alt som hittil er bruk på prosjektet er bortkastet. Vi synes også den opprinnelige planen er noe merkelig: Bakersfield, som ligger 160 km nord for Los Angeles, har en befolkning på ca 380 000, Merced har ca 80,000. Delstaten har ca 40 mill innbyggere. Det er ca 265 km mellom de to byene. Fra langs sør til langs nord i delstaten er det ca 1400 km. Politikerne har altså ansett det som klokt å bruke innpå ca 100 mrd dollar på en jernbanelinje som går over en strekning på ca 265 km i en delstat som er ca 1400 km fra nord til sør.  

https://www.cnbc.com/2018/03/12/californias-77-billion-high-speed-rail-project-is-in-trouble.html

https://www.cnbc.com/2019/05/16/trump-administration-pulls-california-high-speed-rail-funding.html

Hvordan går det med skolen? «Education leaders in recent years have lauded achievement gains and progress of California’s K-12 students, but an annual national report card has rated the Golden State below mediocre ― a solid C-minus, 10th from the bottom among the 50 states and Washington, D.C. Nearly across the board in multiple categories graded by the magazine Education Week, California scored below the national average. California earned 69.9 out of 100 points. As a whole, the nation received a C. Massachusetts ranked at the top, followed by New Jersey, Vermont, New Hampshire, Maryland and Connecticut; all earned a B. The state ranked 41st in conditions that help children succeed, 39th in school finance, and 30th in achievement.»

https://www.mercurynews.com/2017/01/05/california-schools-earn-c-in-national-ranking/

Californias politiske ledelse gjør ingen ting for å stoppe illegale innvandrere, snarere tvert imot, og California er den delstaten som har flest illegale innvandrer og flest hjemløse. Delstaten bruker ca 30 mrd dollar på ulke tiltak for illegale innvandrere hver år: «Illegal Immigration Costs California $30.3 Billion A Year―17.7 Percent Of State Budget». 

Guvernøren bekjentgjorde 10/6-19 at alle illegale innvandrere yngre enn 26 år skal få nyte godt av de statlige helsetjenester via Medicare – uten å måtte betale noe selv: «California to Provide Full Health Benefits to Illegal Immigrants under Age 26», et tilbud som må betales av fremtidige skattebetalere.   

https://nationaleconomicseditorial.com/2017/02/21/costs-illegal-immigration-california/

https://news.yahoo.com/california-full-health-benefits-illegal-154717435.html

Det burde ikke overraske noen at dersom en delstat bruker kolossalt med penger på tiltak for hjemløse så vil delstaten virke som en magnet på hjemløse …   

Siden delstaten ikke har noen ordninger som hindrer hjemløse i å etablere seg og slå leir i parker, ved innfartsveier, under broer,  i andre friområder, etc., områder som alle eies av staten, er et kolossalt antall slike områder nå oversvømt av søppel, skrot, avføring, brukte nåler,  etc. Av copyrightgrunner vil vi ikke publisere noen bilder av dette her, men den som vil kan se bilder ved å klikke på denne linken:

https://www.google.no/search?q=homeless+camps+in+california+2019&tbm=isch&source=hp&sa=X&ved=2ahUKEwiXuMr3pvLiAhXE4KYKHfG0Cn0Q7Al6BAgAEA0&biw=1489&bih=881

Som et resultat av dette har det nå dukket opp igjen sykdommer som man med god grunn trodde var utryddet – enkelte Los Angeles-beboere har nå fått tyfus! 

Blant disse hjemløse er det en del kriminelle, og de av disse som blir arrestert får milde straffer:  

«California voters’ decision to reduce penalties for drug and property crimes in 2014 contributed to a jump in car burglaries, shoplifting and other theft, researchers reported. Larcenies increased about 9% by 2016, or about 135 more thefts per 100,000 residents than if tougher penalties had remained, according to results of a study by the nonpartisan Public Policy Institute of California released Tuesday. Proposition 47 lowered criminal sentences for drug possession, theft, shoplifting, identity theft, receiving stolen property, writing bad checks and check forgery from felonies that can carry prison terms to misdemeanors that often bring minimal jail sentences.

Though researchers can link the measure to a rise in theft, they found it did not lead to the state’s increase in violent crime. Violent crime surged by about 13% after Proposition 47 passed, but researchers said the trend started earlier and was mainly linked to unrelated changes in crime reporting by the FBI and the Los Angeles Police Department. The FBI broadened its definition of sexual crimes in 2014, while the LAPD improved its crime reporting after previously underreporting violent crimes. If it weren’t for those changes, researchers found, California’s violent crime rate would have increased 4.7% from 2014 to 2016.»

https://www.latimes.com/local/california/la-me-thefts-rise-california-20180613-story.html

Men California er en stor stat med områder som er svært forskjellige fra hverandre, og i noen av disse områdene er det svært lite kriminalitet: 

«Crime rates vary dramatically by region and category. The lowest rates of both violent and property crime in 2017 were on the South Coast (Imperial, Orange,San Diego, and Ventura Counties), with rates of 288 and 1,894 per 100,000 residents, respectively. The state’s highest rate of violent crime was in the relatively low-income San Joaquin Valley, which had 584 violent incidents per 100,000 residents, while the highest rate of property crime occurred in the San Francisco Bay Area, which had 3,049 property incidents per 100,000 residents. The crime category that varies most widely across regions is robbery: in 2017, the robbery rate in Los Angeles County and the Inland Empire (177 per 100,000 residents) was more than five times higher than the rate in the Sierras …».  

https://www.ppic.org/publication/crime-trends-in-california/

Dersom man ser hele delstaten under ett kan man si følgende:    

«California’s violent crime rate rose in 2017―but it remains historically low. California’s violent crime rate increased by 1.5% in 2017 to 451 per 100,000 residents. There were also upticks in 2012 and from 2015 to 2017, but the statewide rate is still comparable to levels in the late 1960s.» 

https://www.ppic.org/publication/crime-trends-in-california/

Som man kan se er California ille ute, men det er lite som tyder på at politikerne – eller befolkningen – vil legge kursen om med det første: som nevnt fikk demokratene, som er mest ansvarlig for denne politikken, en oppslutning på mer enn 60 % ved det siste valget.  

Resultater av valg har konsekvenser. En venstreorientert politikk vil føre til de tilstander som vi kort har beskrevet overfor mht. California, men man kan se tilsvarende resultater overalt hvor venstreorientert politikk føres. Man kan se det i andre områder i USA – f.eks i i  byer som Chicago, Baltimore, Seattle, Detroit, Flint, som alle ledes av demokrater, og man kan se det i land som Venezuela.   

Noe som er pussig er at ingen journalister og kommentatorer i mainstreammedia ser ut til å forstå hvorfor denne utviklingen skjer, de forstår altså ikke hvordan en politikk som tar belønningen fra de produktive og deler ut goder til de mindre produktive, en politikk som lar være å straffe kriminelle, en politikk som bruker enorme beløp på meningsløse og reellt sett ubegrunnede miljøtiltak. etc., fører til det forfall og kaos man kan se overalt hvor en venstreorientert politikk blir ført.

Dette er relevant for oss. De som stemmer på partier som Rødt, SV og MDG er med på å skyve Norge i samme retning som California har beveget seg i. Hvis man stemmer på Ap, KrF, Venstre, Sp og FrP vil man også være med å på skyve Norge i samme retning, men med litt mindre kraft: alle disse partiene vil øke skattetrykket, de vil ha ha mer statlig utjamning, de vil bruke tvang for å redusere forskjeller, de vil ha ha flere reguleringer av næringslivet, de vil ha ha flere offentlige støtteordninger, og de vil bruke kolossale beløp på meningsløse miljøtiltak. Mao: alle disse partiene vil redusere individuell frihet og individuelt ansvar – men et system basert på disse verdiene har incentiver som reellt sett straffer gode egenskaper og belønner dårlige egenskaper, og det er derfor samfunn bygget på disse verdiene nødvendigvis må forfalle. Det eneste partiet som vi legge om kursen i retning av mer individuelt ansvar og mindre statsstyring er Liberalistene. Vil du være med på å hindre at Norge går i samme retning som California er det minste du kan gjøre å stemme på dem.      

Dessverre er det mye som tyder på at kursen som hittil er ført i Norge (og i alle andre land i Vesten) vil forsette som den har gjort de siste tiårene, og da er endeholdeplassen noe som ligner den tilstand som California befinner seg i i dag. 

  

For noen dager siden publiserte Aftenposten en kronikk om helsebyråkratiet. Den var skrevet av mannen som regnes som kanskje Norges aller fremste intellektuelle, Rune Slagstad. At Slagstad har en slik posisjon kan man lett lese ut av SNLs artikkel om ham: 

«Rune Slagstad, norsk samfunnsforsker; magister i sosiologi 1975, dr. philos. 1986. Han var forlagsredaktør i Pax Forlag 1971–78 og medredaktør av Pax Leksikon 1978–81, forsknings-stipendiat i sosiologi 1978–80, forsker ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo 1980–83, hovedkonsulent for Universitetsforlaget 1983–85, sjefredaktør sst. 1986–89, professor II i rettsteori ved Universitetet i Oslo 1989–92, professor i statsvitenskap sst. 1992.  … Han har ellers vært redaktør av tidsskriftene Kontrast og Nytt Norsk Tidsskrift, og har hatt tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti».

Kronikken er skrevet i en tone som virkelig bekrefter at han fortjener den posisjonen han har i Norges intellektuelle liv. Kronikkens tema er dog ikke helsebyråkratiet generelt, det Slagstad tar for seg er det han kaller «Spillet om Ullevål sykehus» (som er tittelen på kronikken). Vi gjengir noen få korte utdrag:     

««Toppledelsen tar ikke hensyn til faglige råd.» Dette har vært en tilbakevendende begrunnelse fra rekken av fremragende fagpersoner som har forlatt lederstillinger ved landets fremste sykehus. «Jeg har vært leder ved sykehus i ti år og har ikke sett maken til dette», sa for eksempel Haldor Slettebø da han trakk seg som seksjonssjef ved Rikshospitalets nevrokirurgiske klinikk, «en slags sovjetstat – mer gemyttlig, mindre voldelig, men effektivt» … «Mål og retning må eies av de ansatte. Det er slående å se hvordan de sykehusene som lykkes best, er kjennetegnet nettopp av dette, at ledelse og ansatte trekker i samme retning. Det håper jeg kan spre seg», fremholdt Jonas Gahr Støre da han var helseminister. Klokt sagt! Det harmonerer bare ganske dårlig med hans [i ettertid] vedvarende, uforbeholdne støtte til OUS-ledelsen.»

Slagstad beskriver så under mellomtittelen «Økonomisk ønsketenkning» en rekke dyre og mer eller mindre totalt urealistiske planer for sammenslåinger, utvidelser, flytting og nyetableringer på sykehuset: 

«En viktig premiss for 2008-vedtaket var at OUS-fusjonen skulle være selvbærende og … gi en årlig effektiviseringsgevinst på 800-900 millioner kroner. Hatlen [Siri Hatlen, OUS’ første direktør] gjennomskuet den økonomiske ønsketenkningen og beskrev OUS-fusjonen som stadig mer risikopreget. HSØ måtte, fremholdt hun i 2011, bidra med nødvendige økonomiske ressurser (17,5 milliarder kroner). Hvis ikke, ville ikke fusjonen kunne realiseres. …Hatlen talte for døve ører og endte med å si opp. Et par år senere var gevinstrealiseringsmaskinen OUS’ kortsiktige akkumulerte gjeld 3 milliarder kroner. … Det første Hatlens etterfølger, Bjørn Erikstein, gjorde, var å skrote hennes Ullevål-plan. Først ett år senere fortalte han offentligheten hvorfor: Han hadde i fire-fem år båret på en privat drøm om «å legge Ringveien i tunnel ved Rikshospitalet og samle hele OUS på Gaustad»» …  

«I 2016 vedtok HSØ med helseministerens bifall å realisere Eriksteins reviderte Gaustad-drøm: fusjonere Ullevål og Rikshospitalet på Gaustad. Prisen for OUS-prosjektet var nå økt til 50 milliarder kroner.»

«Erikstein har vært så opptatt av å få realisert sin fusjonsdrøm at han ikke på noe tidspunkt har villet utrede et forstyrrende Ullevål-alternativ. Også Holte-rapporten og dens dokumentasjon vil han (og hans formelle oppdragsgiver) helst overse. Derfor har HSØ nå lansert en «belysning», som konkluderer med at Ullevål-alternativet vil bli 13 milliarder dyrere og ta syv år lenger å realisere … Dette ganske egenartede Ullevål-alternativet bygger imidlertid på en helt ny forutsetning, nemlig at hele Rikshospitalet flyttes til Ullevål. Med dette har HSØ, som Holte bemerker, «konstruert et Ullevål-alternativ ingen vil ha, for så å avskrive det som for dyrt»».

«Eneveldige helsebyråkrater» er den siste mellomtittelen i kronikken, og Slagstad avslutter kronikken slik: 

«OUS-prosjektet, Norges største enkeltprosjekt noensinne, er drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne, faglig begrunnede ordskifte, kombinert med en bemerkelsesverdig læringsresistens. Det har i realiteten aldri blitt behandlet av Stortinget, som isteden har fungert som et sandpåstrøingsorgan. Da fusjonsplanen passerte Stortinget vinteren 2008, var politikerne – slik Jan Bøhler, den gang Aps fremste helsepolitiske talsperson, har bekreftet – ingenlunde klar over rekkevidden av sin tilslutning. Helsebyråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. Politikerne har abdisert, og fagfolkene er blitt marginalisert. Vi har fått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll.

Vi snakker om «ansiktsløse byråkrater», sa opposisjonspolitikeren [og nåværende helseminister] Høie (Stortinget 14. juni 2011), «når viktige politiske beslutninger om sykehusstruktur og innhold i sykehus fattes av foretak innenfor et system som folk rett og slett ikke kjenner seg igjen i, fordi beslutninger om viktige funksjoner i deres lokalsamfunn ikke lenger fattes av folkevalgte, men av byråkrater og foretaksstyrer». 

Høie ville ta makten fra «de ansiktsløse byråkrater». Men etter at han ble helseminister, er også Høie blitt rammet av «slow-virus»-sykdommen «byråkratitis», som ifølge medisinprofessor Olav Hilmar Iversen arter seg slik: «Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk.» 

Vi har fått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll. Disse mer eller mindre eneveldige helsebyråkratene finnes etter hvert både her og der. Men størst blant dem er imperiebyggeren på Gaustad.» (Sitat slutt) 

(Kronikken er åpen for kommentarer på Aftenpostens nettside, og en av de kommentarene som redaksjonen har sluppet igjennom lyder slik: «Dette er så treffende at det gjør fysisk vondt å lese». Den som har avgitt denne kommentaren oppgir å være OUS- arbeider.) 

For å gi en meget kort oppsummering: ideen om å ruste opp Ullevål Sykehus er ifølge Slagstad drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne, faglig begrunnede ordskifte, et miljø som har en bemerkelsesverdig læringsresistens. Politikerne har nærmest ingen innflydelse og fungerer som sandpåstrøere, politikere skifter mening når de skifter posisjon, politikerne har gitt opp, og fagfolk er blitt marginalisert. Det er oppstått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll. Og dessuten koster alt dette enorme summer, og planene er iblant – ofte? – resultat av de involverte byråkratenes maktbehov eller ønske om prestisje.

At slike ting skjer og må skje i velferdsstaten burde være velkjent, men det som er vårt hovedpoeng er at det ser ut som om Slagstad er overrasket over dette. En mann med hans posisjon og bakgrunn burde vite at det han beskriver er et opplagt resultat av det som skjer når politikerne blir tildelt mer og mer makt, noe som er et resultat av velferdsstatens indre logikk og dynamikk. Det som skjer er at det er byråkratiet som reellt sett får makt, og dette byråkratiet vil nødvendigvis vokse og vokse og vokse (et ferskt eksempel: både Høyre og FrP lovet å redusere byråkratiet dersom de fikk regjeringsmakt, men etter at de kom i regjering for seks år siden har byråkratiet bare fortsatt å vokse: «I opposisjon varslet Frp «krig mot byråkratiet». Nå har staten over 1000 flere byråkrater. Fellesskapet må nå bruke rundt en halv milliard kroner mer i året på å lønne Frp- og Høyre-regjeringens byråkratvekst» kilde: Aftenposten 3/5-17).

Byråkratiet er det styringsapparat en stat må benytte på de områder hvor den setter markedsmekanismen ut av spill. Dersom man betrakter en økonomi fra et fugleperspektiv vil man se at den må ha en mekanisme som fordeler ressurser. Markedsmekanismen er en slik  fordelingsmekanisme: den fordeler ressurser slik at det er den som produserer ressursene som får disponere dem. Denne mekanismen er effektiv og rettferdig, og krever bare at staten respekterer og beskytter eiendomsretten, kontraktsfriheten og all frivillig handel. Prismekanismen, som er et uttrykk for summen av alle involvertes frivillige valg, preferanser og etterspørsel, vil da sørge for at alle produserte ressurser fordeles på en måte som er den mest effektiv sum av alle de involverts verdivurderinger. (VI skyter inn at vi bruker «rettferdig» i ordets egentlige betydning: «rettferdighet  innebærer at den enkelte får det han gjør seg fortjent til. I dag brukes «rettferdig» ofte synonymt med «lik fordeling», en bruk som er et forsøk på å fremme egalitarianisme under en mer akseptabel merkelapp.)     

Markedsmekanismen forutsetter fri prisdannelse. Men dersom staten vil sette denne mekanismen til side og vil ha en annen fordeling enn den som markedsmekanismen medfører ved å gjøre en rekke tilbud «gratis», dvs, finansiert via skatter og avgifter, vil man måtte innføre en annen mekanisme, et apparat, som fordeler ressurser på en måte som staten/politikerne, og fundamentalt sett, velgerne, ønsker. Og det er byråkratiet som er dette apparatet. (Grunnen til at mange foretrekker at ressursene fordeles etter politiske valg, og ikke i samsvar med den enkeltes produktive innsats, er at en fordeling etter den enkeltes produktive innsats medfører forskjeller fordi noen er mer produktive enn andre.) 

Dersom man oppretter et byråkrati vil dette nødvendigvis bli større og større. Det vil i stadig større grad få flere og flere oppgaver og flere hensyn å ta, og vil da ikke bli i stand til å gjøre det som var velgernes intensjon da de (velgerne) valgte de politikerne som ga de regler som byråkratiet skal arbeide etter.  Det som nødvendigvis vil skje er at byråkratiet vil vokse, prosessene det er involvert i vil ta lenger og lenger tid, føringer vil i betydelig grad bli influert av enkelte sterke personers personlige preferanser, det vil sinke all fremgang, det vil koste mer og mer, og politikerne vil i stadig større grad fungere kun som et sandpåstrøingsorgan. 

At disse tingene nødvendigvis vil skje er velkjent fra sosialøkonomisk teori; den mest kjente økonomen som har undersøkt dette er James Buchanan, som for dette arbeidet ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1986. (Vi anbefaler ham med sterke forbehold; vi gir altså med dette ikke noen full tilslutning til Buchanans teorier. Vi er uenige med mye av det som er hans idemessige fundament, men vi nevner ham fordi han som mottager av Nobels minnepris i økonomi er en som har fått en vis anerkjennelse i mainstream -kretser, og som fremtredende intellektuelle da burde kjenne til.)          

Men det vi vil poengtere her er at dette fenomenet – hva som nødvendigvis vil skje i et byråkrati – som nevnt ser ut til å komme som et total overraskelse på en av Norges aller fremste intellektuelle, Rune Slagstad. 

Muligens har Slagstad, og de utallige andre langtidsutdannede som deler hans synspunkter og som slipper til i den allmenne debatt, lest noen av de økonomer og filosofer som mener at markedsmekanismen er et bedre, mer effektivt og rettferdig styringssystem enn et byråkrati – men det er lite som tyder på at de har tatt til seg det disse tenkerne sier.

Hadde de gjort det, hadde de tatt til seg det som Buchanan sier om incentiver i byråkratiet (og blant politikere), ville politikken ha vært en helt annen, og da kunne borgene nydt godt av et langt bedre og billigere tilbud, og de ville ha blitt spart de enorme kostnader og den reduksjon i tilbud, både mht omfang og kvalitet, som byråkratiske ordninger alltid fører med seg.    

     

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/JopjOJ/Spillet-om-Ulleval-sykehus–Rune-Slagstad

https://snl.no/Rune_Slagstad

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/0R960/I-opposisjon-varslet-Frp-krig-mot-byrakratiet-Na-har-staten-over-1000-flere-byrakrater

Det er snakk om å utvide stemmeretten. En av de mange som har kommentert dette er Dagbladets grand old man Gudleiv Forr, som skriver: 

«Bilistene vil bruke oljepenger til å fjerne bomstasjoner, mens de yngste politikerne raser over regjeringens oljepengebruk. De unge er redde for at de eldre skal tømme pensjonsfondene slik at det blir lite igjen når de selv blir pensjonister. Samtidig frykter de unge også at dagens styrende generasjoner er i ferd med å ødelegge kloden med sin ressursbruk og med sine utslipp av klimagasser. De tyr til gatene og arrangerer skolestreiker, og ei 16 år gammel svensk jente pryder forsidene av verdens ledende nyhetsmagasiner, holder flammende taler i internasjonale fora om klimafarene, får selveste paven i tale og omtales som en mulig Nobel-prisvinner. Et politisk opprør er i emning blant unge i protest mot eldregenerasjonenes bilegoisme og manglende klimainnsats.

Men hvordan skal de unges generasjon kunne påvirke politikken når de ikke har stemmerett? Mens de etablerte politikere skjelver i buksene foran årets lokalvalg etter bompengeopprøret, ser det ut til at de unge klimaopprørerne bare avspises med noen oppmuntrende knebøyninger fra statsministeren og andre som sitter i storting og styringsverk. Politisk makt gjennom stemmeseddelen kan ungdom så langt ikke få før de blir 18 år.»

Forr fortsetter: «Men slik er opprørere mot begrensninger i stemmeretten blitt møtt helt siden Grunnloven ble vedtatt i 1814. Stemmeretten var opprinnelig knyttet til kjønn, alder, eiendom og yrke ut fra en forestilling om at politisk innflytelse var noe man kunne få bare om man hadde en uavhengig økonomisk posisjon i samfunnet. Men langsomt ble denne forestillingen forkastet, og de siste som fikk stemmerett var de som i sin nød måtte søke økonomisk støtte fra fattigkassa. Det skjedde den 17. juli 1919. I år feirer derfor Stortinget at det er 100 år siden stemmeretten ble ytterligere allmenngjort. … Etter 1919 har stemmerett vært en menneskerett. Stemmerettsreformer har fra da handlet om alder, oppholdstid i landet og statsborgerrett. I dag er ungdomspartiene på venstresida i politikken stort sett enige om at stemmerettsalderen bør settes ned med to år til 16 år. Men hvorfor stanse ved 16? Hvorfor ikke 14, f. eks.? Mange unge er jo engasjerte.» 

Forr sier altså at et gyldig kriterium for å kunne ha stemmerett ved valg er «engasjement».  

Videre fra Forr: «… I 1814 var det ingen som tenkte seg at stemmeretten skulle gjelde kvinner, arbeidere, gårdsgutter og eiendomsløse. Langsomt skjedde det en endring i dette synet. Til slutt var den eneste rest av det opprinnelige kravet om uavhengighet regelen som ble opphevet i 1919. Fattige skulle være like autonome som velstående borgere. Går det så an å tenke seg at stemmeretten rett og slett blir knyttet til fødselen? Med tanke på de store utfordringer de som fødes i dag vil stå overfor i løpet av ganske kort tid, er kanskje ikke det noen urimelig tanke. Ingen har slik interesse i hva slags beslutninger politikere fatter om framtida som dem. Enkelte ganger har jeg også inntrykk av at den politiske forstand er minst like stor blant nyfødte som blant dem som ikke er villig til å betale prisen for å redde kloden.» 

Forr tar altså for gitt at politiske vedtak – meget kostbare sådanne – må til «for å redde kloden».  

Det han nettopp sa om nyfødtes innsikt og kunnskapsnivå – eller manglende sådan – ser da ut til å passe godt på ham selv (i hvert fall på dette punktet). 

Forr: «Men hvordan kan en slik reform innrettes slik at den er både demokratisk og praktikabel? Idealet er at for å delta i valg, bør man ha kvalifiserte meninger om samfunnsstyringen. Men valghandlingen er ikke alltid så rasjonell som vi liker å tro. Og barn vet ofte mer enn voksne.» 

Det er nok riktig at «valghandlingen ikke alltid er rasjonell», men dette er ikke et argument for å utvide stemmerett og de områder som avgjøres ved valg; dette er et argument for å innskrenke de område hvor avstemninger, og de politiske vedtak de fører til, har avgjørende innflydelse. 

Forr: «Problemet er naturligvis at barn ikke er uavhengige. Men kan man ikke tenke seg at barn skal ha rett til å prege sin framtid gjennom en person som samfunnet bemyndiger, f. eks. gjennom sine foreldre fram til en viss alder? Foreldrene kan jo seg imellom bestemme hvem som skal ha denne myndigheten til å ivareta barnets interesser.» 

Forr antyder altså en løsning som innebærer at mødre bør få en vektet stemmerett slik at dersom de f.eks. har har tre barn under 18 år (la oss anta at stemmeretten oppnås det år en person fyller 18) bør moren da få tre stemmer i tillegg til sin egen stemme.   

Enkelte mener altså at dette – en kraftig utvidelse av stemmeretten – kan redusere og kanskje løse de problemer vi står foran: den påståtte klimakrisen,  og reelle problemer som f.eks. stor statlig gjeld (også den norske staten har en kolossal gjeld dersom vi regner med pensjonsforpliktelsene), det kolossale etterslep mht. å holde slike ting som infrastruktur og vannforsyning i brukbar stand (i disse dager snakkes det om at vannforsyningssystemet, som er kommunenes ansvar, har et vedlikeholdsetterslep på ca 200 mrd kr), økende kriminalitet, forfallet i skolen, innvandring, integrering, etc. Det ser dog ut til at de utvidelser av stemmeretten som har skjedd de siste hundre årene ikke har bidratt til å hindre slike problemer i å oppstå, men nå skal altså en ytterligere utvidelse av stemmeretten løse problemene. 

Javel ja.  

La oss gå litt dypere inn på dette. Hva består egentlig stemmeretten i? SNL sier bla. følgende: «Stemmerett som fenomen er knyttet til demokratiske styreformer og demokratiske forestillinger. Tanken er at de som blir berørt av avgjørelser, bør ha rett til å være med på å påvirke disse. De fleste land i verden har allmenn stemmerett. Menneskerettighets-erklæringen av 1948 og Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1952 erklærer at stemmeretten er en menneskerettighet. Jo mer demokratisk en styreform er, jo videre vil stemmeretten være. Over tid har det vært en tendens til en stadig utvidelse av stemmeretten i mange land. Før var det vanlig med begrensninger i stemmeretten, blant annet knyttet til formue, etnisk tilhørighet, kjønn og alder. I våre dager er det stort sett bare aldersbegrensningen igjen. I enkelte land har det imidlertid også forekommet innskrenkninger.»

Kjernen her er følgende: «de som blir berørt av avgjørelser, bør ha rett til å være med på å påvirke disse». 

Forutsetningen for demokratiet og stemmeretten er altså at alle blitt påvirket av avgjørelser, og at de som berøres av disse bør har rett til å påvirke dem. 

Men alle påvirkes av et enormt stort antall avgjørelser, fra de minste til de største. Her er et lite knippe eksempler på ting hvor avgjørelser som må tas av noen påvirker den enkelte: ens nabo holder sitt hus og sin hage i fin stand og skaper derved et triveligere nabolag; ens nærbutikk skal legges ned eller et kjøpesenter etableres i nærheten; pensum på en skole er viktig for skolens elever og lærere; skal posten leveres hver dag eller hver uke; skal det være tillatt å starte bedrifter uten tillatelse fra staten selv om disse da vil konkurrere med allerede etablerte bedrifter; skal man kunne ansette folk på de betingelser som de involverte blir enige om eller skal staten skal sette krav som må oppfylles; skal man kunne ta med varer man har kjøpt i utlandet hjem uten å betale toll; skal enkeltpersoner eller firmaer kunne lete etter olje og starte utvinning hvis de finner olje; skal staten kunne beskatte innbyggerne og slik finansiere skoler og pensjoner og trygder og mye annet eller skal den enkelte selv betale for det han eller hun bruker, osv. 

Så det er svært mye som berører den enkelte borger av beslutninger som fattes. Forutsetningen for stemmeretten innebærer da altså at absolutt alle skal kunne være med på å fatte alle typer beslutninger. For å gjenta dette poenget: alle de avgjørelser som ligger til grunn for de eksempler vi nevnte ovenfor skal da kunne bli basert på beslutninger som fattes ved valg/avstemninger blant de som har stemmerett.

Stemmerett innebærer i praksis at velgerne – de som stemmer ved valg – velger en nasjonalforsamling, og så skal denne ta avgjørelser i alle typer saker som angår den enkelte velger.  (Vi er klar over at det i Norge også velges kommunestyrer og fylkesting, og i andre land kan det velges en president uavhengig av valg til nasjonalforsamling.)

Stemmerettens forutsetning innebærer altså at det ikke er noen grense for hva velgerne gjennom en nasjonalforsamling kan involvere seg i.  

Nasjonalforsamlingen består av politikere som altså velges f.eks. hvert fjerde år, og de som blir valgt får stor makt og en betydelig prestisje – og mye mer (god lønn, kjendisstatus, god pensjon, enkel adgang til styreverv og andre maktposisjoner når man ikke blir gjenvalgt, etc.). Politikere vil altså gjerne ha de maktposisjoner som de oppnår ved å bli valgt, og derfor vil en valgkamp være preget av fagre løfter som få egentlig tror vil bli gjennomført («valgflesk»), og av politikere som ikke primært er opptatt av å gjøre en jobb for borgerne men som har som viktigste mål å sikre seg de godene som vervet innebærer. Videre viser det seg at politikerne sjelden gjennomfører det de lovet, og at de lovede resultatene uteblir på de områdene de lovet å satse på, disse løftene dukker da opp i hver eneste valgkamp: løftene om «bedre skole», «bedre kår for pensjonistene», «avbyråkratisering», «bedre helsevesen» etc, blir sjelden innfridd i den grad løftene innebar, og aldri i den grad velgerne fikk inntrykk av i valgkampen. At begreper som «politikerforakt» og «hestehandel» dukker opp burde da ikke overraske noen. Pussig nok blir disse tingene aldri nevnt når det snakkes om å utvide stemmeretten: da snakkes det som om øket makt til politikerne vil løse alle problemer selv om mye av det som hittil er skjedd klart tyder på at politikerne sjelden eller aldri klarer å løse de problemer de lover å løse.    

De som er tilhengere av stemmerett og demokrati mener som antydet at mer demokrati og utvidet stemmerett vill løse alle typer problemer, dette selv om all erfaring også fra de siste tiår klart tilsier det motsatte. Mer demokrati betyr reellt sett mer statlig innblanding på stadig flere områder, men det ser ikke ut til at den økede statlige innblandingen på stadig flere områder løser problemene, tvert imot. Problemene på statlig styrte områder som skole, helsevesen, pensjoner, håndteringen av kriminalitet, for å ha nevnt noen få av de aller viktigste områdene, er bare økende til tross for stadig flere og mer omfattende løfter om forbedringer.  

Men vi skal gå enda litt dypere inn på dette. Dersom man ønsker samfunn preget av fred, harmoni, mangfold, og velstand finnes det oppskrifter man kan følge for å oppnå dette. (Vi skyter inn at mange ikke ønsker denne type samfunn; de som sogner til miljøbevegelsen vil ha fattigdom fordi de mener at velstand er ødeleggende for kloden; religiøse ekstremister, f.eks. islamister, vil ha et totalitært og fullstendig ensrettet religiøst diktatur; mange på venstresiden foretrekker likhet, og vil heller ha likhet og fattigdom enn velstand dersom velstand fører til at noen er rikere enn andre – en type samfunn de med forakt omtaler som et «forskjellssamfunn».)    

Det finnes som sagt oppskrifter som viser hvordan man kan løse den type problemer som enkelte vil løse ved hjelp av mer demokrati og utvidet stemmerett. 

Vi tar litt kraftig i når vi sier at disse oppskriftene vil løse problemene, de oppskriftene vi skal nevne vil kun føre til at sannsynligheten for suksess blir størst mulig, og sannsynligheten for fiasko og katastrofe blir minst mulig. Det er faktisk egne fag hvor slike ting studeres, og disse fagene er etikk og økonomi (sosialøkonomi), som reelt sett er et støttefag for etikk. 

Etikk er det fag hvor man studerer hvordan mennesker bør leve for å få gode liv. Og det råd som etikken gir er at man bør være rasjonell, ærlig, rettferdig, uavhengig, ha integritet, at man bør forsørge seg og sine ved produktivt arbeid, og at man ikke må initiere tvang overfor andre mennesker (dette siste innebærer at man ikke bør støtte en politikk som innebærer initiering av tvang). Dette siste punktet formulerer vi også på en annen måte: alle mellommenneskelige forhold bør være frivillige. Denne etikkens opphav kan man finne i antikkens Hellas, hvor den gikk under navnet eudaimonisme (et gresk ord som kan oversettes som selvrealisering). En av de som da  formulerte den på en grundig og omfattende måte var Aristoteles. En konsistent og fullstendig begrunnet versjon av denne etikken er å finne hos Ayn Rand, som beskrev den som rasjonell egoisme. Hun har omtalt den utførlig blant annet i boken The Virtue of Selfishness. Vårt syn er at det er her man finner oppskriften på et godt og lykkelig liv. (Et lykkelig liv avhenger også av forhold man ikke kan han kontroll over, så man kan ikke være sikret et godt liv uansett hvor gode valg man foretar.)   

Ja, det finnes etiske tenkere som vil gi andre råd enn dette, men slik vi ser det vil de rådene som disse tenkerne gir ikke føre til gode og lykkelige liv for den som forsøker å følge disse rådene. (Den som følger Jesu råd fra Bergprekenen – «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham» – vil opplagt ikke få et lykkelig liv. Også om man bare følger en mindre ekstrem versjon av denne altruistiske etikken så vil lykken utebli.)

Det finns også en oppskrift på hvordan man kan få til velstående samfunn. Den finnes i faget sosialøkonomi. Sosialøkonomi er et deskriptivt fag som studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk, og dersom målet er velstand, dvs. dersom man trekker inn et normativt aspekt, sier sosialøkonomien at måten å oppnå dette på er å ha en organisering som innebærer full markedsøkonomi, dvs. full respekt for individers lockeanske rettigheter. I et slikt system er statens eneste oppgave å beskytte disse rettighetene. (Lockeanske rettigheter er oppkalt etter John Locke, og de er nedfelt i den amerikanske uavhengighetserklæringen: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er  … utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet . . . ».)   

Et system hvor disse rettighetene, inkludert eiendomsretten, respekteres fullt, ut heter laissez-faire kapitalisme, og vårt syn er altså at kun denne type organisering kan gi samfunn preget av fred, harmoni og velstand.  Den økonom som klarest formulerte dette var Jean-Baptiste Say, og flere økonomer i dag analyserer dagsaktuelle temaer fra et saysiansk perspektiv, blant dem Richard Salsman og Steven Kates.     

Nei, ikke alle økonomer er enige i at det beste systemet er laissez-faire kapitalisme, men dette kommer dels av at de er uenige i den moralen som kapitalismen bygger på, og dels i at de ikke er enige i at full individuell frihet kan gi gode samfunn. Vi mener da at disse økonomene tar feil, men dette er ikke stedet for å utdype dette, for dette kan man lese f.eks. Salsman. Vi nevner også at vår tids mest innflydelsesrike økonom, John Maynard Keynes, er Says rake motsetning. Den økonomiske politikk som har vært ført i alle land i Vesten de siste 50 år er sterkt influert av Keynes, og vi vil si at det er denne økonomiske politikken som er årsaken til problemer som dukker opp iblant: kriser, inflasjon, arbeidsløshet, mm.  

Rasjonell egoisme bygger på individualisme, og dersom et samfunn organiseres i samsvar med dette grunnsynet får man et samfunn med full individuell frihet, dvs. et samfunn hvor hver enkelt har rett til å bestemme over seg og sitt. Et slikt samfunn er altså et kapitalistisk samfunn.    

Det motsatte etiske synet bygger på kollektivisme, og en av kollektivismens implikasjoner er at ingen har rett til å bestemme over seg og sitt, men alle har rett til å være med på å bestemme over alle andre – og dette er jo essensen ved demokratiet.  

La oss også ha nevnt at vi, med vårt individualistiske utgangspunkt, synes engasjementet for utvidet stemmerett er noe merkelig. Utvidet stemmerett innebærer kun at den enkelte skal få én av innpå fire millioner stemmer (i Norge er antall stemmeberettigede ca 3,8 millioner). Hvorfor er det så viktig å engasjere seg for å få 1/4000 0000 innflydelse på de avgjørelser som tas? Ville det ikke vært bedre å engasjere seg for retten til å bestemme over seg og sitt, dvs. ville det ikke vært bedre å engasjere seg for full individuell frihet? Men kollektivister vil åpenbart heller ha en andel innflydelse på alle beslutninger som tas, en andel som i Norge altså utgjør ca på 1/4000000, enn å ha frihet til å bestemme fullt og helt over seg og sitt. Grunnen til at så mange er engasjert for stemmeretten og utvidelser av denne er åpenbart at de har et kollektivistisk grunnsyn.         

Demokrati og individuell frihet står som regel på motsatte sider. Vi ser for tiden i USA et tydelig eksempel på at demokratiet benyttes for å innskrenke friheten. En rekke delstater har nå innført begrensninger på kvinners rett til selvbestemt abort. Vi står som antydet på frihetens side, vi mener at individer skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt, dvs. over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt uansett hva et flertall måtte mene. Dette inkluderer kvinners rett til selvbestemt abort. Vi er ikke for utvidelse av demokrati, vi er ikke for utvidelse av stemmeretten, men vi er for utvidelse av den individuelle friheten.    

Før vi avslutter vil vi ta med et par andre poenger: det finnes ingen klimakrise. Kloden koker ikke. Det finns ingen menneskeskapt global oppvarming som fører til vesentlige eller endog merkbare problemer. De klimavariasjoner vi har sett i de siste 50 år er klart innenfor de naturlige variasjoner, og disse er i hovedsak styrt av solen. De som har et annet syn enn dette, de som sier at vi står foran en klimakrise, er enten dårlig informert eller uærlige.   

For det annet er det et opplagt faktum at velgere ofte er et lett bytte for både stemningsbølger og demagoger. Det er også opplagt at unge mennesker er enda mer utsatt for slikt enn voksne. Dette er egentlig et argument for å heve stemmerettsalderen. Nå anser vi ikke dette som en aktuell politisk problemstilling, men det er et svært godt argument for ikke å senke stemmerettsalderen   

For å oppsummere: Det som kan gi den enkelte bedre liv er en etikk som heter rasjonell egoisme, og det som kan gi samfunn preget av fred, harmoni, mangfold og velstand er laissez-faire kapitalisme. Men den oppskriften som Gudleiv Forr og andre av hans kaliber kommer med  – utvidelse av stemmeretten og mer demokrati – ignorerer de lærdommer man kan trekke fra etikk og sosialøkonomi,  og vil bare gjøre vondt verre: mer demokrati og flere fellesløsninger innebærer en stadig voksende ansvarsfraskrivelse, og en stadig mer tyngende skattebyrde og en stadig voksende gjeld som fremtidige skattebetalere må betale, og dette er som alle burde vite et sterkt voksende problem i dag. 

 

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/mer-makt-til-de-unge/71130210

I siste episode av den glimrende HBO-serien om ulykken i atomkraftverket i Tsjernobyl fikk vi se et klinkende klart eksempel på noe alle burde frykte: man står for det som er sant og rett og riktig, man møter motstand fra en sterk motpart, og så viser det seg at den som skal avgjøre striden – dommeren – er på lag med motparten.  

(Dette avsnittet inneholder spoilers for den som ikke har sett HBO-serien.) I april 1986 eksploderte en av reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, og etter noen tid ble det satt i gang meget omfattende tiltak for å redusere omfanget av katastrofen. Om lag 300 000 mennesker måtte evakueres og kanskje så mange som 90 000 mennesker mistet livet: kun få av dem i selve ulykken, men siden betydelige områder ble utsatt for øket stråling pga. radioaktivt materiale som ble spredt over store områder var det langt flere mennesker enn normalt som fikk kreft. I siste episode av HBO-serien står tre personer for retten mistenkt for å ha vært de som begikk den feilen som var den utløsende årsak til eksplosjonen i kjernekraftverket, og en fysiker som vet alt om hva som skjedde og hvorfor det skjedde står i vitneboksen og skal forklare retten hva som virkelig skjedde. Han ønsker å si at myndighetene i betydelig grad er ansvarlige fordi de – for å si det kort –  på flere områder har valgt billige og usikre løsninger under opplæring av teknikere og i valg av materialer som ble brukt under konstruksjonen av kraftverket. Men å fortelle sannheten i et kommunistdiktatur vil sette regimet i dårlig lys, og det er noe som kan føre til at man kan bli eliminert, dvs. henrettet. Fysikeren velger allikevel å si sannheten. Når han i sitt vitnemål er i ferd med å gå inn på for regimet pinlige sannheter blir han stoppet av dommeren. Men tilstede i retten er viseministeren som fikk i oppdrag å overse redningsarbeidet etter ulykken, og han beordrer dommeren til å la fysikeren fortelle alt han har på hjertet. Dommeren adlyder. Etter at fysikeren har sagt at myndighetene er ansvarlige, blir han arrestert og fortalt at han ikke vil bli straffet, men at hans vitnemål vil bli strøket fra rettsprotokollen og at han etter rettssaken ikke vil få mulighet til å kommunisere med noen. Dommen som felles innebærer reellt sett at myndighetene ikke har gjort noe galt, og at de tre tiltalte blir syndebukker for det som skjedde. I første omgang går kommunistregimet klar av kritikken – men siden det er umulig å holde på hemmeligheter kommer sannheten snart ut. På denne tiden var Mikhail Gorbatsjov president i Sovjetunionen, og nedenfor er en link til talen han holdt kort tid etter ulykken. Etter noen år senere innså han betydningen av det som hadde skjedd: da innså han at ulykken, siden den viste hvor vaklevorent og usolid og sårbart det kommunistiske systemet var, «perhaps was the real cause of the collapse of the Soviet Union». 

Men vårt poeng er ikke atomkraft eller kommunistisk tyranni, vårt poeng er det som i ekstrem grad illustreres av siste episode i HBO-serien: hva som skjer når staten både er aktør/spiller og dommer. 

Atomkraftverket i Tsjernobyl var et statlig prosjekt. Kraftverket var dårlig konstruert og var bemannet av dårlig opplærte teknikere. Det skjer en katastrofal feil, og saken kommer opp i det statlige rettsapparatet. Det statlige rettsapparatet finner at staten er uskyldig og må, for å kunne konkludere slik, undertrykker viktige og relevante fakta.

Burde dette overraske noen? Det burde ikke det. Men dette var det kommunistiske Sovjet-diktaturet i 1986. Hva skjer her i dag? 

I Norge (og man finner mer eller mindre det samme mønster i alle velferdsstater) er staten i et kolossalt omfang involvert i praktisk talt alt som skjer på en rekke viktige arenaer i økonomien. Staten (og vi inkluderer fylker og kommuner her) er nærmest den eneste tilbyder på de følgende områdene: skole på alle nivåer, barnehaver, trygdeordninger, pensjoner, infrastruktur, helsetilbud, forskning, mm. Staten er også en betydelig eier i en rekke vanlige firmaer, som f.eks. NRK, NSB/Vy, Avinor,  Innovasjon Norge, Store Norske Spitsbergen Kullkompani, Staur gård, Statskog, Talent Norge, Norsk Tipping, Kings Bay, mmm.  (En komplett liste over firmaer staten delvis eier er å finne her: https://www.regjeringen.no/no/tema/naringsliv/statlig-eierskap/selskaper—ny/id2604524/?expand=factbox2607476 ) 

Hva skjer hvis man skulle komme ut for en konflikt med et av disse statseide selskapene? Hva skjer hvis man skulle bli nødt til å gå til rettssak mot et av disse selskapene? Kan man da stole på at retten er upartisk? 

Vårt syn er at staten skal gi lovene og håndheve dem. Staten skal være nøytral og upartisk, og den skal dømme etter lovens bokstav i alle saker som måtte komme opp. Det blir derfor feil når staten ikke bare er regel-giver/lov-giver og dommer, men også er aktør – slik den er i Norge og i alle andre velferdsstater. Vi vil derfor ha et system hvor staten kun er lovgiver og domstol, og ikke på noe vis eier eller regulerer individers frivillige handlinger. Et slikt system, det system vi er for, innebærer full individuell frihet, og det heter laissez-faire-kapitalisme. 

La oss avslutningsvis nevne noen eksempler på hvordan det kan gå når man forsøker å anmelde eller saksøke staten:    

Aftenposten: «Pasienterstatning. Det er gått system i å la staten vinne rettssaker. ,,, I 1988 kom den nye erstatningsordning som skulle gi pasientene et bedre vern ved skader. Høyesterett har siden 1988 har avsagt dom i 11 saker etter denne ordning. Pasienten har tapt alle.»

https://www.aftenposten.no/meninger/i/VrMJ/Pasienter-far-ikke-medhold-i-Hoyesterett

VG: «Skatteflådd i retten! Artikkelforfatteren, Erik Stenbeck, er direktør i Skattebetalerforeningen. Til tross for fullt medhold i retten må en av fem skattytere betale egne saksomkostninger i skattesaker. Det viser en rask oppsummering for de to foregående år. Med andre ord: Skatteyter taper selv når han vinner. Det er en uholdbar situasjon og en trussel mot rettssikkerheten.»

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zLgQLK/skatteflaadd-i-retten

NRK:  «Vil du gå rettens vei for å få erstatning på grunn av det du mener var forsinket eller feil behandling i helsevesenet, er du nesten garantert å tape.» 

https://www.nrk.no/norge/staten-mobiliserer-i-retten-_-vinner-oftere-mot-pasienter-1.13422070

rett24: «Staten opprettet Skatteklagenemnda for å gi svar på vanskelige skattespørsmål. Men nå er Finansdepartementet så misfornøyd med svaret, at de saksøker nemnda.To og et halvt år er gått siden Regjeringen slo sammen en lang rekke nemnder til den nye Skatteklagenemnda. Hensikten var å styrke skattebetalernes rettssikkerhet.  I forbindelse med etableringen uttalte finansminister Siv Jensen at «det er viktig at klagebehandlingen ikke tar for lang tid, og at klagen blir behandlet av en kompetent og uavhengig nemnd». Det viser seg at nemnda kanskje er i overkant uavhengig for statens smak. Nylig gikk i hvert fall Finansdepartementet for andre gang til domstolene for å få kjent nemndas vedtak ugyldig.»

https://rett24.no/articles/staten-saksoker-skatteklagenemnda

NRK: «Her politianmelder Roger dem som har ansvaret for helsefarlige veier. Ambulansen ville ikke ta med seg mora til Roger …  Legen mente det var uforsvarlig å kjøre på de dårlige veiene. Nå anmeldes de som har ansvaret.»

https://www.nrk.no/troms/her-politianmelder-roger-dem-som-har-ansvaret-for-helsefarlige-veier-1.14541455

Helt til slutt: en meget kjent og dyktig advokat fortalte for mange år siden følgende i forbindelse med en rettssak mellom noen statsansatte og staten: De ansatte mente at de i forbindelse med en omorganisering urettmessig hadde fått redusert sin lønn, og de gikk til sak mot staten men fikk ikke medhold av retten. Advokaten sa i den forbindelse følgende: «Når man saksøker staten arbeider man i motbakke». (Vi sier dog ikke at staten aldri taper når den blir saksøkt, men formuleringen om «motbakke» er nok treffende, og det er ille nok.)

For å gjenta hovedpoenget: rettssikkerheten er redusert når staten ikke bare er lovgiver og dommer, men også aktør.  Kun i et system med fullt skille mellom stat og økonomi, dvs. kun i kapitalismen, unngår man dette.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

God omtale av HBO-serien:  

https://www.themoscowtimes.com/2019/05/18/the-heroic-bitter-land-of-chernobyl-a65639

Om ulykken: 

https://oilprice.com/Latest-Energy-News/World-News/Chernobyls-Role-in-the-Fall-of-the-Soviet-Union.html

Gorbatsjov rett etter ulykken: 

https://www.youtube.com/watch?v=0k3wnXBE5S0

Som kjent ble det for et par måneder siden publisert et opprop underskrevet av 25 kulturpersonligheter og akademikere om klimatrusselen og enklete andre påståtte problemer: «Vi nekter å la fremtidige generasjoner arve en døende planet fordi vi unnlot å handle nå» var overskriften. Oppropet ble publisert i Aftenposten 14, mars og er å finne på en link nedenfor.

Men oppropet er fullstendig uten faglig grunnlag; de trusler som de 25 advarer mot er akkurat like holdbare som andre trusler om dommedag som religiøse fanatikere har fremsatt i hundrevis av år. 

Selv om det faglig grunnlaget var null fikk dette oppropet ikke uventet store oppslag i mainstreammedia. 

Nå har en rekke fagfolk som et svar4 på dette oppropet signert et nytt opprop, et opprop som er solid forankret i fakta og i vanlig videnskapelig metode, og dette oppropet sier at «Planeten dør ikke…». Deretter besvarer oppropet punktene i det opprinnelige oppropet. 

Vi gjengir de to første punktene, og en link til hele oppropet er å finne nedenfor: 

[Påstand i det opprinnelige oppropet]: «Menneskeheten står overfor en trussel uten sidestykke i historien». [Fagfolk svarer:] Nei, det foreligger ingen dokumenterte fysiske, kjemiske eller biologiske bevis eller eksperimenter som underbygger dette. Ei heller klimahistorikk.

[Påstand i det opprinnelige oppropet:] «Vitenskapen er utvetydig, vi er inne i en sjette masseutryddelse, og vi vil rammes av katastrofer om vi ikke handler raskt og resolutt». [Fagfolk svarer:] Nei. Hva gjelder klimaet, ble det bare i 2018 publisert rundt 500 vitenskapelige artikler som knytter klimaendringene hovedsakelig til naturlige variasjoner. Det er med andre ord faglig uenighet om endringenes opphav. Påstanden om en biologisk masseutryddelse støttes ikke av dem som registrerer utdøing av arter: Verdens Naturvernunion (IUCN). … 

Ikke overraskende fikk det opprinnelige oppropet altså store oppslag i mainstreammedia, noe som  antagelig skyldes at oppropet støtter opp om den venstreorienterte agenda som mainstreammedia har. (Venstresiden mener at den såkalte trusselen kan benyttes som påskudd for å ytterligere innskrenke individuell frihet gi staten enda større makt; venstresidens mener at alle problemer kan løses ved å øke statens makt.) 

Dette nye oppropet er fullstendig faktabasert, det river grunnen vekk under det opprinnelige oppropet, og har derfor et budskap som er stikk i strid med den venstreorienterte agenda. Det er derfor all grunn til å forvente at organer i mainstreammedia – f.eks. Aftenposten, Dagsavisen, VG, Dagbladet, Klassekampen, TV2, og NRK, mfl. – vil ignorere dette nye oppropet; det passer jo ikke i det løgnaktige verdensbilde som disse organene forsøker å dytte på sine lesere. For å lese oppropet må man ty til mer seriøse nyhetsformidlere som f.eks. Resett. 

Link til dette oppropet på Resett er å finne nedenfor. 

  

 

 

 

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Mg4pMM/25-kulturpersonligheter-og-akademikere-Vi-stotter-skolestreiken

https://resett.no/2019/06/02/opprop-planeten-dor-ikke-og-vi-skal-ikke-sette-demokratiet-til-side/