Det er snakk om å utvide stemmeretten. En av de mange som har kommentert dette er Dagbladets grand old man Gudleiv Forr, som skriver:
«Bilistene vil bruke oljepenger til å fjerne bomstasjoner, mens de yngste politikerne raser over regjeringens oljepengebruk. De unge er redde for at de eldre skal tømme pensjonsfondene slik at det blir lite igjen når de selv blir pensjonister. Samtidig frykter de unge også at dagens styrende generasjoner er i ferd med å ødelegge kloden med sin ressursbruk og med sine utslipp av klimagasser. De tyr til gatene og arrangerer skolestreiker, og ei 16 år gammel svensk jente pryder forsidene av verdens ledende nyhetsmagasiner, holder flammende taler i internasjonale fora om klimafarene, får selveste paven i tale og omtales som en mulig Nobel-prisvinner. Et politisk opprør er i emning blant unge i protest mot eldregenerasjonenes bilegoisme og manglende klimainnsats.
Men hvordan skal de unges generasjon kunne påvirke politikken når de ikke har stemmerett? Mens de etablerte politikere skjelver i buksene foran årets lokalvalg etter bompengeopprøret, ser det ut til at de unge klimaopprørerne bare avspises med noen oppmuntrende knebøyninger fra statsministeren og andre som sitter i storting og styringsverk. Politisk makt gjennom stemmeseddelen kan ungdom så langt ikke få før de blir 18 år.»
Forr fortsetter: «Men slik er opprørere mot begrensninger i stemmeretten blitt møtt helt siden Grunnloven ble vedtatt i 1814. Stemmeretten var opprinnelig knyttet til kjønn, alder, eiendom og yrke ut fra en forestilling om at politisk innflytelse var noe man kunne få bare om man hadde en uavhengig økonomisk posisjon i samfunnet. Men langsomt ble denne forestillingen forkastet, og de siste som fikk stemmerett var de som i sin nød måtte søke økonomisk støtte fra fattigkassa. Det skjedde den 17. juli 1919. I år feirer derfor Stortinget at det er 100 år siden stemmeretten ble ytterligere allmenngjort. … Etter 1919 har stemmerett vært en menneskerett. Stemmerettsreformer har fra da handlet om alder, oppholdstid i landet og statsborgerrett. I dag er ungdomspartiene på venstresida i politikken stort sett enige om at stemmerettsalderen bør settes ned med to år til 16 år. Men hvorfor stanse ved 16? Hvorfor ikke 14, f. eks.? Mange unge er jo engasjerte.»
Forr sier altså at et gyldig kriterium for å kunne ha stemmerett ved valg er «engasjement».
Videre fra Forr: «… I 1814 var det ingen som tenkte seg at stemmeretten skulle gjelde kvinner, arbeidere, gårdsgutter og eiendomsløse. Langsomt skjedde det en endring i dette synet. Til slutt var den eneste rest av det opprinnelige kravet om uavhengighet regelen som ble opphevet i 1919. Fattige skulle være like autonome som velstående borgere. Går det så an å tenke seg at stemmeretten rett og slett blir knyttet til fødselen? Med tanke på de store utfordringer de som fødes i dag vil stå overfor i løpet av ganske kort tid, er kanskje ikke det noen urimelig tanke. Ingen har slik interesse i hva slags beslutninger politikere fatter om framtida som dem. Enkelte ganger har jeg også inntrykk av at den politiske forstand er minst like stor blant nyfødte som blant dem som ikke er villig til å betale prisen for å redde kloden.»
Forr tar altså for gitt at politiske vedtak – meget kostbare sådanne – må til «for å redde kloden».
Det han nettopp sa om nyfødtes innsikt og kunnskapsnivå – eller manglende sådan – ser da ut til å passe godt på ham selv (i hvert fall på dette punktet).
Forr: «Men hvordan kan en slik reform innrettes slik at den er både demokratisk og praktikabel? Idealet er at for å delta i valg, bør man ha kvalifiserte meninger om samfunnsstyringen. Men valghandlingen er ikke alltid så rasjonell som vi liker å tro. Og barn vet ofte mer enn voksne.»
Det er nok riktig at «valghandlingen ikke alltid er rasjonell», men dette er ikke et argument for å utvide stemmerett og de områder som avgjøres ved valg; dette er et argument for å innskrenke de område hvor avstemninger, og de politiske vedtak de fører til, har avgjørende innflydelse.
Forr: «Problemet er naturligvis at barn ikke er uavhengige. Men kan man ikke tenke seg at barn skal ha rett til å prege sin framtid gjennom en person som samfunnet bemyndiger, f. eks. gjennom sine foreldre fram til en viss alder? Foreldrene kan jo seg imellom bestemme hvem som skal ha denne myndigheten til å ivareta barnets interesser.»
Forr antyder altså en løsning som innebærer at mødre bør få en vektet stemmerett slik at dersom de f.eks. har har tre barn under 18 år (la oss anta at stemmeretten oppnås det år en person fyller 18) bør moren da få tre stemmer i tillegg til sin egen stemme.
Enkelte mener altså at dette – en kraftig utvidelse av stemmeretten – kan redusere og kanskje løse de problemer vi står foran: den påståtte klimakrisen, og reelle problemer som f.eks. stor statlig gjeld (også den norske staten har en kolossal gjeld dersom vi regner med pensjonsforpliktelsene), det kolossale etterslep mht. å holde slike ting som infrastruktur og vannforsyning i brukbar stand (i disse dager snakkes det om at vannforsyningssystemet, som er kommunenes ansvar, har et vedlikeholdsetterslep på ca 200 mrd kr), økende kriminalitet, forfallet i skolen, innvandring, integrering, etc. Det ser dog ut til at de utvidelser av stemmeretten som har skjedd de siste hundre årene ikke har bidratt til å hindre slike problemer i å oppstå, men nå skal altså en ytterligere utvidelse av stemmeretten løse problemene.
Javel ja.
La oss gå litt dypere inn på dette. Hva består egentlig stemmeretten i? SNL sier bla. følgende: «Stemmerett som fenomen er knyttet til demokratiske styreformer og demokratiske forestillinger. Tanken er at de som blir berørt av avgjørelser, bør ha rett til å være med på å påvirke disse. De fleste land i verden har allmenn stemmerett. Menneskerettighets-erklæringen av 1948 og Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1952 erklærer at stemmeretten er en menneskerettighet. Jo mer demokratisk en styreform er, jo videre vil stemmeretten være. Over tid har det vært en tendens til en stadig utvidelse av stemmeretten i mange land. Før var det vanlig med begrensninger i stemmeretten, blant annet knyttet til formue, etnisk tilhørighet, kjønn og alder. I våre dager er det stort sett bare aldersbegrensningen igjen. I enkelte land har det imidlertid også forekommet innskrenkninger.»
Kjernen her er følgende: «de som blir berørt av avgjørelser, bør ha rett til å være med på å påvirke disse».
Forutsetningen for demokratiet og stemmeretten er altså at alle blitt påvirket av avgjørelser, og at de som berøres av disse bør har rett til å påvirke dem.
Men alle påvirkes av et enormt stort antall avgjørelser, fra de minste til de største. Her er et lite knippe eksempler på ting hvor avgjørelser som må tas av noen påvirker den enkelte: ens nabo holder sitt hus og sin hage i fin stand og skaper derved et triveligere nabolag; ens nærbutikk skal legges ned eller et kjøpesenter etableres i nærheten; pensum på en skole er viktig for skolens elever og lærere; skal posten leveres hver dag eller hver uke; skal det være tillatt å starte bedrifter uten tillatelse fra staten selv om disse da vil konkurrere med allerede etablerte bedrifter; skal man kunne ansette folk på de betingelser som de involverte blir enige om eller skal staten skal sette krav som må oppfylles; skal man kunne ta med varer man har kjøpt i utlandet hjem uten å betale toll; skal enkeltpersoner eller firmaer kunne lete etter olje og starte utvinning hvis de finner olje; skal staten kunne beskatte innbyggerne og slik finansiere skoler og pensjoner og trygder og mye annet eller skal den enkelte selv betale for det han eller hun bruker, osv.
Så det er svært mye som berører den enkelte borger av beslutninger som fattes. Forutsetningen for stemmeretten innebærer da altså at absolutt alle skal kunne være med på å fatte alle typer beslutninger. For å gjenta dette poenget: alle de avgjørelser som ligger til grunn for de eksempler vi nevnte ovenfor skal da kunne bli basert på beslutninger som fattes ved valg/avstemninger blant de som har stemmerett.
Stemmerett innebærer i praksis at velgerne – de som stemmer ved valg – velger en nasjonalforsamling, og så skal denne ta avgjørelser i alle typer saker som angår den enkelte velger. (Vi er klar over at det i Norge også velges kommunestyrer og fylkesting, og i andre land kan det velges en president uavhengig av valg til nasjonalforsamling.)
Stemmerettens forutsetning innebærer altså at det ikke er noen grense for hva velgerne gjennom en nasjonalforsamling kan involvere seg i.
Nasjonalforsamlingen består av politikere som altså velges f.eks. hvert fjerde år, og de som blir valgt får stor makt og en betydelig prestisje – og mye mer (god lønn, kjendisstatus, god pensjon, enkel adgang til styreverv og andre maktposisjoner når man ikke blir gjenvalgt, etc.). Politikere vil altså gjerne ha de maktposisjoner som de oppnår ved å bli valgt, og derfor vil en valgkamp være preget av fagre løfter som få egentlig tror vil bli gjennomført («valgflesk»), og av politikere som ikke primært er opptatt av å gjøre en jobb for borgerne men som har som viktigste mål å sikre seg de godene som vervet innebærer. Videre viser det seg at politikerne sjelden gjennomfører det de lovet, og at de lovede resultatene uteblir på de områdene de lovet å satse på, disse løftene dukker da opp i hver eneste valgkamp: løftene om «bedre skole», «bedre kår for pensjonistene», «avbyråkratisering», «bedre helsevesen» etc, blir sjelden innfridd i den grad løftene innebar, og aldri i den grad velgerne fikk inntrykk av i valgkampen. At begreper som «politikerforakt» og «hestehandel» dukker opp burde da ikke overraske noen. Pussig nok blir disse tingene aldri nevnt når det snakkes om å utvide stemmeretten: da snakkes det som om øket makt til politikerne vil løse alle problemer selv om mye av det som hittil er skjedd klart tyder på at politikerne sjelden eller aldri klarer å løse de problemer de lover å løse.
De som er tilhengere av stemmerett og demokrati mener som antydet at mer demokrati og utvidet stemmerett vill løse alle typer problemer, dette selv om all erfaring også fra de siste tiår klart tilsier det motsatte. Mer demokrati betyr reellt sett mer statlig innblanding på stadig flere områder, men det ser ikke ut til at den økede statlige innblandingen på stadig flere områder løser problemene, tvert imot. Problemene på statlig styrte områder som skole, helsevesen, pensjoner, håndteringen av kriminalitet, for å ha nevnt noen få av de aller viktigste områdene, er bare økende til tross for stadig flere og mer omfattende løfter om forbedringer.
Men vi skal gå enda litt dypere inn på dette. Dersom man ønsker samfunn preget av fred, harmoni, mangfold, og velstand finnes det oppskrifter man kan følge for å oppnå dette. (Vi skyter inn at mange ikke ønsker denne type samfunn; de som sogner til miljøbevegelsen vil ha fattigdom fordi de mener at velstand er ødeleggende for kloden; religiøse ekstremister, f.eks. islamister, vil ha et totalitært og fullstendig ensrettet religiøst diktatur; mange på venstresiden foretrekker likhet, og vil heller ha likhet og fattigdom enn velstand dersom velstand fører til at noen er rikere enn andre – en type samfunn de med forakt omtaler som et «forskjellssamfunn».)
Det finnes som sagt oppskrifter som viser hvordan man kan løse den type problemer som enkelte vil løse ved hjelp av mer demokrati og utvidet stemmerett.
Vi tar litt kraftig i når vi sier at disse oppskriftene vil løse problemene, de oppskriftene vi skal nevne vil kun føre til at sannsynligheten for suksess blir størst mulig, og sannsynligheten for fiasko og katastrofe blir minst mulig. Det er faktisk egne fag hvor slike ting studeres, og disse fagene er etikk og økonomi (sosialøkonomi), som reelt sett er et støttefag for etikk.
Etikk er det fag hvor man studerer hvordan mennesker bør leve for å få gode liv. Og det råd som etikken gir er at man bør være rasjonell, ærlig, rettferdig, uavhengig, ha integritet, at man bør forsørge seg og sine ved produktivt arbeid, og at man ikke må initiere tvang overfor andre mennesker (dette siste innebærer at man ikke bør støtte en politikk som innebærer initiering av tvang). Dette siste punktet formulerer vi også på en annen måte: alle mellommenneskelige forhold bør være frivillige. Denne etikkens opphav kan man finne i antikkens Hellas, hvor den gikk under navnet eudaimonisme (et gresk ord som kan oversettes som selvrealisering). En av de som da formulerte den på en grundig og omfattende måte var Aristoteles. En konsistent og fullstendig begrunnet versjon av denne etikken er å finne hos Ayn Rand, som beskrev den som rasjonell egoisme. Hun har omtalt den utførlig blant annet i boken The Virtue of Selfishness. Vårt syn er at det er her man finner oppskriften på et godt og lykkelig liv. (Et lykkelig liv avhenger også av forhold man ikke kan han kontroll over, så man kan ikke være sikret et godt liv uansett hvor gode valg man foretar.)
Ja, det finnes etiske tenkere som vil gi andre råd enn dette, men slik vi ser det vil de rådene som disse tenkerne gir ikke føre til gode og lykkelige liv for den som forsøker å følge disse rådene. (Den som følger Jesu råd fra Bergprekenen – «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham» – vil opplagt ikke få et lykkelig liv. Også om man bare følger en mindre ekstrem versjon av denne altruistiske etikken så vil lykken utebli.)
Det finns også en oppskrift på hvordan man kan få til velstående samfunn. Den finnes i faget sosialøkonomi. Sosialøkonomi er et deskriptivt fag som studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk, og dersom målet er velstand, dvs. dersom man trekker inn et normativt aspekt, sier sosialøkonomien at måten å oppnå dette på er å ha en organisering som innebærer full markedsøkonomi, dvs. full respekt for individers lockeanske rettigheter. I et slikt system er statens eneste oppgave å beskytte disse rettighetene. (Lockeanske rettigheter er oppkalt etter John Locke, og de er nedfelt i den amerikanske uavhengighetserklæringen: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er … utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet . . . ».)
Et system hvor disse rettighetene, inkludert eiendomsretten, respekteres fullt, ut heter laissez-faire kapitalisme, og vårt syn er altså at kun denne type organisering kan gi samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Den økonom som klarest formulerte dette var Jean-Baptiste Say, og flere økonomer i dag analyserer dagsaktuelle temaer fra et saysiansk perspektiv, blant dem Richard Salsman og Steven Kates.
Nei, ikke alle økonomer er enige i at det beste systemet er laissez-faire kapitalisme, men dette kommer dels av at de er uenige i den moralen som kapitalismen bygger på, og dels i at de ikke er enige i at full individuell frihet kan gi gode samfunn. Vi mener da at disse økonomene tar feil, men dette er ikke stedet for å utdype dette, for dette kan man lese f.eks. Salsman. Vi nevner også at vår tids mest innflydelsesrike økonom, John Maynard Keynes, er Says rake motsetning. Den økonomiske politikk som har vært ført i alle land i Vesten de siste 50 år er sterkt influert av Keynes, og vi vil si at det er denne økonomiske politikken som er årsaken til problemer som dukker opp iblant: kriser, inflasjon, arbeidsløshet, mm.
Rasjonell egoisme bygger på individualisme, og dersom et samfunn organiseres i samsvar med dette grunnsynet får man et samfunn med full individuell frihet, dvs. et samfunn hvor hver enkelt har rett til å bestemme over seg og sitt. Et slikt samfunn er altså et kapitalistisk samfunn.
Det motsatte etiske synet bygger på kollektivisme, og en av kollektivismens implikasjoner er at ingen har rett til å bestemme over seg og sitt, men alle har rett til å være med på å bestemme over alle andre – og dette er jo essensen ved demokratiet.
La oss også ha nevnt at vi, med vårt individualistiske utgangspunkt, synes engasjementet for utvidet stemmerett er noe merkelig. Utvidet stemmerett innebærer kun at den enkelte skal få én av innpå fire millioner stemmer (i Norge er antall stemmeberettigede ca 3,8 millioner). Hvorfor er det så viktig å engasjere seg for å få 1/4000 0000 innflydelse på de avgjørelser som tas? Ville det ikke vært bedre å engasjere seg for retten til å bestemme over seg og sitt, dvs. ville det ikke vært bedre å engasjere seg for full individuell frihet? Men kollektivister vil åpenbart heller ha en andel innflydelse på alle beslutninger som tas, en andel som i Norge altså utgjør ca på 1/4000000, enn å ha frihet til å bestemme fullt og helt over seg og sitt. Grunnen til at så mange er engasjert for stemmeretten og utvidelser av denne er åpenbart at de har et kollektivistisk grunnsyn.
Demokrati og individuell frihet står som regel på motsatte sider. Vi ser for tiden i USA et tydelig eksempel på at demokratiet benyttes for å innskrenke friheten. En rekke delstater har nå innført begrensninger på kvinners rett til selvbestemt abort. Vi står som antydet på frihetens side, vi mener at individer skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt, dvs. over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt uansett hva et flertall måtte mene. Dette inkluderer kvinners rett til selvbestemt abort. Vi er ikke for utvidelse av demokrati, vi er ikke for utvidelse av stemmeretten, men vi er for utvidelse av den individuelle friheten.
Før vi avslutter vil vi ta med et par andre poenger: det finnes ingen klimakrise. Kloden koker ikke. Det finns ingen menneskeskapt global oppvarming som fører til vesentlige eller endog merkbare problemer. De klimavariasjoner vi har sett i de siste 50 år er klart innenfor de naturlige variasjoner, og disse er i hovedsak styrt av solen. De som har et annet syn enn dette, de som sier at vi står foran en klimakrise, er enten dårlig informert eller uærlige.
For det annet er det et opplagt faktum at velgere ofte er et lett bytte for både stemningsbølger og demagoger. Det er også opplagt at unge mennesker er enda mer utsatt for slikt enn voksne. Dette er egentlig et argument for å heve stemmerettsalderen. Nå anser vi ikke dette som en aktuell politisk problemstilling, men det er et svært godt argument for ikke å senke stemmerettsalderen
For å oppsummere: Det som kan gi den enkelte bedre liv er en etikk som heter rasjonell egoisme, og det som kan gi samfunn preget av fred, harmoni, mangfold og velstand er laissez-faire kapitalisme. Men den oppskriften som Gudleiv Forr og andre av hans kaliber kommer med – utvidelse av stemmeretten og mer demokrati – ignorerer de lærdommer man kan trekke fra etikk og sosialøkonomi, og vil bare gjøre vondt verre: mer demokrati og flere fellesløsninger innebærer en stadig voksende ansvarsfraskrivelse, og en stadig mer tyngende skattebyrde og en stadig voksende gjeld som fremtidige skattebetalere må betale, og dette er som alle burde vite et sterkt voksende problem i dag.
https://www.dagbladet.no/kultur/mer-makt-til-de-unge/71130210