For noen dager siden publiserte Aftenposten en kronikk om helsebyråkratiet. Den var skrevet av mannen som regnes som kanskje Norges aller fremste intellektuelle, Rune Slagstad. At Slagstad har en slik posisjon kan man lett lese ut av SNLs artikkel om ham:
«Rune Slagstad, norsk samfunnsforsker; magister i sosiologi 1975, dr. philos. 1986. Han var forlagsredaktør i Pax Forlag 1971–78 og medredaktør av Pax Leksikon 1978–81, forsknings-stipendiat i sosiologi 1978–80, forsker ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo 1980–83, hovedkonsulent for Universitetsforlaget 1983–85, sjefredaktør sst. 1986–89, professor II i rettsteori ved Universitetet i Oslo 1989–92, professor i statsvitenskap sst. 1992. … Han har ellers vært redaktør av tidsskriftene Kontrast og Nytt Norsk Tidsskrift, og har hatt tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti».
Kronikken er skrevet i en tone som virkelig bekrefter at han fortjener den posisjonen han har i Norges intellektuelle liv. Kronikkens tema er dog ikke helsebyråkratiet generelt, det Slagstad tar for seg er det han kaller «Spillet om Ullevål sykehus» (som er tittelen på kronikken). Vi gjengir noen få korte utdrag:
««Toppledelsen tar ikke hensyn til faglige råd.» Dette har vært en tilbakevendende begrunnelse fra rekken av fremragende fagpersoner som har forlatt lederstillinger ved landets fremste sykehus. «Jeg har vært leder ved sykehus i ti år og har ikke sett maken til dette», sa for eksempel Haldor Slettebø da han trakk seg som seksjonssjef ved Rikshospitalets nevrokirurgiske klinikk, «en slags sovjetstat – mer gemyttlig, mindre voldelig, men effektivt» … «Mål og retning må eies av de ansatte. Det er slående å se hvordan de sykehusene som lykkes best, er kjennetegnet nettopp av dette, at ledelse og ansatte trekker i samme retning. Det håper jeg kan spre seg», fremholdt Jonas Gahr Støre da han var helseminister. Klokt sagt! Det harmonerer bare ganske dårlig med hans [i ettertid] vedvarende, uforbeholdne støtte til OUS-ledelsen.»
Slagstad beskriver så under mellomtittelen «Økonomisk ønsketenkning» en rekke dyre og mer eller mindre totalt urealistiske planer for sammenslåinger, utvidelser, flytting og nyetableringer på sykehuset:
«En viktig premiss for 2008-vedtaket var at OUS-fusjonen skulle være selvbærende og … gi en årlig effektiviseringsgevinst på 800-900 millioner kroner. Hatlen [Siri Hatlen, OUS’ første direktør] gjennomskuet den økonomiske ønsketenkningen og beskrev OUS-fusjonen som stadig mer risikopreget. HSØ måtte, fremholdt hun i 2011, bidra med nødvendige økonomiske ressurser (17,5 milliarder kroner). Hvis ikke, ville ikke fusjonen kunne realiseres. …Hatlen talte for døve ører og endte med å si opp. Et par år senere var gevinstrealiseringsmaskinen OUS’ kortsiktige akkumulerte gjeld 3 milliarder kroner. … Det første Hatlens etterfølger, Bjørn Erikstein, gjorde, var å skrote hennes Ullevål-plan. Først ett år senere fortalte han offentligheten hvorfor: Han hadde i fire-fem år båret på en privat drøm om «å legge Ringveien i tunnel ved Rikshospitalet og samle hele OUS på Gaustad»» …
«I 2016 vedtok HSØ med helseministerens bifall å realisere Eriksteins reviderte Gaustad-drøm: fusjonere Ullevål og Rikshospitalet på Gaustad. Prisen for OUS-prosjektet var nå økt til 50 milliarder kroner.»
«Erikstein har vært så opptatt av å få realisert sin fusjonsdrøm at han ikke på noe tidspunkt har villet utrede et forstyrrende Ullevål-alternativ. Også Holte-rapporten og dens dokumentasjon vil han (og hans formelle oppdragsgiver) helst overse. Derfor har HSØ nå lansert en «belysning», som konkluderer med at Ullevål-alternativet vil bli 13 milliarder dyrere og ta syv år lenger å realisere … Dette ganske egenartede Ullevål-alternativet bygger imidlertid på en helt ny forutsetning, nemlig at hele Rikshospitalet flyttes til Ullevål. Med dette har HSØ, som Holte bemerker, «konstruert et Ullevål-alternativ ingen vil ha, for så å avskrive det som for dyrt»».
«Eneveldige helsebyråkrater» er den siste mellomtittelen i kronikken, og Slagstad avslutter kronikken slik:
«OUS-prosjektet, Norges største enkeltprosjekt noensinne, er drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne, faglig begrunnede ordskifte, kombinert med en bemerkelsesverdig læringsresistens. Det har i realiteten aldri blitt behandlet av Stortinget, som isteden har fungert som et sandpåstrøingsorgan. Da fusjonsplanen passerte Stortinget vinteren 2008, var politikerne – slik Jan Bøhler, den gang Aps fremste helsepolitiske talsperson, har bekreftet – ingenlunde klar over rekkevidden av sin tilslutning. Helsebyråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. Politikerne har abdisert, og fagfolkene er blitt marginalisert. Vi har fått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll.
Vi snakker om «ansiktsløse byråkrater», sa opposisjonspolitikeren [og nåværende helseminister] Høie (Stortinget 14. juni 2011), «når viktige politiske beslutninger om sykehusstruktur og innhold i sykehus fattes av foretak innenfor et system som folk rett og slett ikke kjenner seg igjen i, fordi beslutninger om viktige funksjoner i deres lokalsamfunn ikke lenger fattes av folkevalgte, men av byråkrater og foretaksstyrer».
Høie ville ta makten fra «de ansiktsløse byråkrater». Men etter at han ble helseminister, er også Høie blitt rammet av «slow-virus»-sykdommen «byråkratitis», som ifølge medisinprofessor Olav Hilmar Iversen arter seg slik: «Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk.»
Vi har fått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll. Disse mer eller mindre eneveldige helsebyråkratene finnes etter hvert både her og der. Men størst blant dem er imperiebyggeren på Gaustad.» (Sitat slutt)
(Kronikken er åpen for kommentarer på Aftenpostens nettside, og en av de kommentarene som redaksjonen har sluppet igjennom lyder slik: «Dette er så treffende at det gjør fysisk vondt å lese». Den som har avgitt denne kommentaren oppgir å være OUS- arbeider.)
For å gi en meget kort oppsummering: ideen om å ruste opp Ullevål Sykehus er ifølge Slagstad drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne, faglig begrunnede ordskifte, et miljø som har en bemerkelsesverdig læringsresistens. Politikerne har nærmest ingen innflydelse og fungerer som sandpåstrøere, politikere skifter mening når de skifter posisjon, politikerne har gitt opp, og fagfolk er blitt marginalisert. Det er oppstått en ny, helsebyråkratisk maktelite som unndrar seg demokratisk styring og kontroll. Og dessuten koster alt dette enorme summer, og planene er iblant – ofte? – resultat av de involverte byråkratenes maktbehov eller ønske om prestisje.
At slike ting skjer og må skje i velferdsstaten burde være velkjent, men det som er vårt hovedpoeng er at det ser ut som om Slagstad er overrasket over dette. En mann med hans posisjon og bakgrunn burde vite at det han beskriver er et opplagt resultat av det som skjer når politikerne blir tildelt mer og mer makt, noe som er et resultat av velferdsstatens indre logikk og dynamikk. Det som skjer er at det er byråkratiet som reellt sett får makt, og dette byråkratiet vil nødvendigvis vokse og vokse og vokse (et ferskt eksempel: både Høyre og FrP lovet å redusere byråkratiet dersom de fikk regjeringsmakt, men etter at de kom i regjering for seks år siden har byråkratiet bare fortsatt å vokse: «I opposisjon varslet Frp «krig mot byråkratiet». Nå har staten over 1000 flere byråkrater. Fellesskapet må nå bruke rundt en halv milliard kroner mer i året på å lønne Frp- og Høyre-regjeringens byråkratvekst» kilde: Aftenposten 3/5-17).
Byråkratiet er det styringsapparat en stat må benytte på de områder hvor den setter markedsmekanismen ut av spill. Dersom man betrakter en økonomi fra et fugleperspektiv vil man se at den må ha en mekanisme som fordeler ressurser. Markedsmekanismen er en slik fordelingsmekanisme: den fordeler ressurser slik at det er den som produserer ressursene som får disponere dem. Denne mekanismen er effektiv og rettferdig, og krever bare at staten respekterer og beskytter eiendomsretten, kontraktsfriheten og all frivillig handel. Prismekanismen, som er et uttrykk for summen av alle involvertes frivillige valg, preferanser og etterspørsel, vil da sørge for at alle produserte ressurser fordeles på en måte som er den mest effektiv sum av alle de involverts verdivurderinger. (VI skyter inn at vi bruker «rettferdig» i ordets egentlige betydning: «rettferdighet innebærer at den enkelte får det han gjør seg fortjent til. I dag brukes «rettferdig» ofte synonymt med «lik fordeling», en bruk som er et forsøk på å fremme egalitarianisme under en mer akseptabel merkelapp.)
Markedsmekanismen forutsetter fri prisdannelse. Men dersom staten vil sette denne mekanismen til side og vil ha en annen fordeling enn den som markedsmekanismen medfører ved å gjøre en rekke tilbud «gratis», dvs, finansiert via skatter og avgifter, vil man måtte innføre en annen mekanisme, et apparat, som fordeler ressurser på en måte som staten/politikerne, og fundamentalt sett, velgerne, ønsker. Og det er byråkratiet som er dette apparatet. (Grunnen til at mange foretrekker at ressursene fordeles etter politiske valg, og ikke i samsvar med den enkeltes produktive innsats, er at en fordeling etter den enkeltes produktive innsats medfører forskjeller fordi noen er mer produktive enn andre.)
Dersom man oppretter et byråkrati vil dette nødvendigvis bli større og større. Det vil i stadig større grad få flere og flere oppgaver og flere hensyn å ta, og vil da ikke bli i stand til å gjøre det som var velgernes intensjon da de (velgerne) valgte de politikerne som ga de regler som byråkratiet skal arbeide etter. Det som nødvendigvis vil skje er at byråkratiet vil vokse, prosessene det er involvert i vil ta lenger og lenger tid, føringer vil i betydelig grad bli influert av enkelte sterke personers personlige preferanser, det vil sinke all fremgang, det vil koste mer og mer, og politikerne vil i stadig større grad fungere kun som et sandpåstrøingsorgan.
At disse tingene nødvendigvis vil skje er velkjent fra sosialøkonomisk teori; den mest kjente økonomen som har undersøkt dette er James Buchanan, som for dette arbeidet ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1986. (Vi anbefaler ham med sterke forbehold; vi gir altså med dette ikke noen full tilslutning til Buchanans teorier. Vi er uenige med mye av det som er hans idemessige fundament, men vi nevner ham fordi han som mottager av Nobels minnepris i økonomi er en som har fått en vis anerkjennelse i mainstream -kretser, og som fremtredende intellektuelle da burde kjenne til.)
Men det vi vil poengtere her er at dette fenomenet – hva som nødvendigvis vil skje i et byråkrati – som nevnt ser ut til å komme som et total overraskelse på en av Norges aller fremste intellektuelle, Rune Slagstad.
Muligens har Slagstad, og de utallige andre langtidsutdannede som deler hans synspunkter og som slipper til i den allmenne debatt, lest noen av de økonomer og filosofer som mener at markedsmekanismen er et bedre, mer effektivt og rettferdig styringssystem enn et byråkrati – men det er lite som tyder på at de har tatt til seg det disse tenkerne sier.
Hadde de gjort det, hadde de tatt til seg det som Buchanan sier om incentiver i byråkratiet (og blant politikere), ville politikken ha vært en helt annen, og da kunne borgene nydt godt av et langt bedre og billigere tilbud, og de ville ha blitt spart de enorme kostnader og den reduksjon i tilbud, både mht omfang og kvalitet, som byråkratiske ordninger alltid fører med seg.
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/JopjOJ/Spillet-om-Ulleval-sykehus–Rune-Slagstad