Intet nytt under solen: religiøs fanatisme før og nå 

For noen tiår siden kunne man i de store byene i Vesten iblant se personer bærende på plakater med tekster som «Vend om! Enden er nær!». De som slo av en prat med dem møtte en intens person som mer enn villig forklarte at dommedag ville komme meget snart, og de som ikke i sitt levesett fulgte  en bestemt hellig skrift ville komme til helvetet hvor de ble straffet til evig tid. Man kunne også få løpesedler som i større detalj forklarte hva som ville komme, og de ivrigste fikk opplysninger om møter hvor man kunne få en enda dypere innføring i budskapet.

Dette var sterkt religiøse personer som var overbevist om at de fleste mennesker omkring dem levde i strid med det de mente var det eneste riktige, og at den guden de trodde eksisterte snart ville gripe inn og straffe dem. Folk flest anså disse som harmløse eksentrikere, smilte bak ryggen på dem, tenkte kanskje at «enhver er salig i sin tro», men tok ikke noe av det de sa på alvor.  

Det var ikke mange av disse plakatbærerne, og det var få som delte deres synspunkter. Men i tidligere tider forekom det at det var mange som hadde de samme oppfatninger som disse dommedagsprofetene. Og da var de farlige, og de begikk kolossale ødeleggelser: de ville kjempe for det de anså som det eneste rette, og det rette var et budskap som en gud hadde gitt dem. Budskapet innebar som regel at alt som var i strid  med guds ord og kunne lede den enkeltes fokus bort fra gud måtte ødelegges. Dessverre finner man eksempler på dette ikke bare i fjern historie, man finner dem også i nær fortid. Et av de siste betydelige eksemplene på dette var Talibans ødeleggelse av Buddha-statuer i Afghanistan i 2001.  

Dagbladet skrev om dette: «- Buddha-statuene er ødelagt. De unike Buddha-statuene i Bamiyan er allerede ødelagt, melder Taliban-regimet i Afghanistan. Statuene er fra år 200. Statuene var enorme, og hugget inn i sandsteinsklippene i Bamiyan i Afghanistan rundt år 200. De to spesielle statuene i Bamiyan er 50 og 35 meter høye. Mesteparten av statuene er allerede sprengt i filler, melder Taliban-regimet i dag … – Våre soldater jobber hardt for å ødelegge det som er igjen. De vil ramle ned snart, sier Talibans informasjonsminister Qudratullah Jamal. … Taliban-regimet vil kvitte seg med alle statuer og kunstskatter som er ikke-islamske.»

https://www.dagbladet.no/nyheter/buddha-statuene-er-odelagt/65695120

Men det er ikke bare muslimer som har utført slike ødeleggelser. I sin bok The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World forteller Catherine Nixey om hvordan kristne for 1600 år siden i stort omfang ødela ikke-kristne kulturminner. Omtalen av boken på amazon.com inneholder bla. dette:  

«In The Darkening Age, Catherine Nixey tells the little-known – and deeply shocking – story of how a militant religion deliberately tried to extinguish the teachings of the Classical world, ushering in unquestioning adherence to the ‘one true faith’. The Roman Empire had been generous in embracing and absorbing new creeds. But with the coming of Christianity, everything changed. This new faith, despite preaching peace, was violent, ruthless and intolerant. And once it became the religion of empire, its zealous adherents set about the destruction of the old gods. Their altars were upturned, their temples demolished and their statues hacked to pieces. Books, including great works of philosophy and science, were consigned to the pyre. It was an annihilation.»

 https://www.amazon.co.uk/Darkening-Age-Christian-Destruction-Classical/dp/1509816070/ref=sr_1_1?crid=2HWHJ9HZX82BB&keywords=nixey+the+darkening+age&qid=1566543607&s=gateway&sprefix=nixey%2Caps%2C164&sr=8-1

Og dette var ikke noe som noen få brusehoder fant på på egen hånd, denne ødeleggelsen skjedde etter oppfordringer fra den høyeste autoritet. Vi siterer fra Nixey, som sier et slike ting skjedde etter pålegg fra kirkefaderen Augustin: 

«Augustine evidently assumed his congreants would be taking part in the violence – and implied that they were right to do so: throwing down temples, idols and groves was, he said, no less than clear proof of our not honoring, but rather abhoring, these things [i.e. non-christian books, libraries, statues, temples, etc.] Such destruction, he [Augustine] reminded his flock, was the express commandment of God, In AD 401, Augustine told Christians in Carthage to smash pagan objects because, he said, that was what God wanted and commanded. It has been said that sixty died in riots inflamed by this burst of oratorical fire.  A little earlier a congreation of Augustine`s, eager to sack the temples of Carthage, had started reciting Psalm 83: «Let them be humiliated and be downcast forever», they chanted with grim significance, «Let them perish in disgrace». It is obvious that this violence was not only one`s Christian duty, it was also for many a thouroughly enjoyable way to spend an afternoon» (s.110-111).

Vi har her samfunn hvor en religion dominerer, og mange av de troende utøver vold og begår ødeleggelser av alt som ikke er i samsvar med det religionen og dens autoriteter oppfordrer til.    

Det finnes et stor antall eksempler som viser hva som skjedde. Vi tar også med følgende fra SNL: «Hypatia var en nyplatonsk filosof og Vestens først kjente kvinnelige matematiker og astronom. Hypatia ble født i Alexandria og ledet den filosofiske skole i Alexandria med stor dyktighet. I 415 evt. falt hun som offer for en oppstand som ifølge tradisjonen ble iscenesatt av biskop Kyrillos mot den hedenske filosofi.» 

Hva skjer når mennesker med slike overbevisninger får all makt i et samfunn? Et eksempel på dette finner vi i Calvins Geneve. «John Calvin’s Geneva, however, represented the ultimate in repression. The city-state of Geneva, which became known as the Protestant Rome, was also, in effect, a police state, ruled by a Consistory of five pastors and twelve lay elders, with the bloodless figure of the dictator looming over all. In physique, temperament, and conviction, Calvin (1509–1564) was the inverted image of the freewheeling, permissive, high-living popes whose excesses had led to Lutheran apostasy. Frail, thin, short, and lightly bearded, with ruthless, penetrating eyes, he was humorless and short-tempered. The slightest criticism enraged him. Those who questioned his theology he called «pigs», «asses», «riffraff», «dogs», «idiots», and «stinking beasts». One morning he found a poster on his pulpit accusing him of «Gross Hypocrisy». A suspect was arrested. No evidence was produced, but he was tortured day and night for a month till he confessed. Screaming with pain, he was lashed to a wooden stake. Penultimately, his feet were nailed to the wood; ultimately he was decapitated.» (Fra William Manchesters A World Lit Only by Fire, s. 190)

Poenget her er at dersom en irrasjonell bevegelse får stor oppslutning, så stor oppslutning at dens tilhengere klarer å få makten i et samfunn, da vil all frihet og all opposisjon forsvinne. Og dette skjer fordi irrasjonalitet ikke bygger på fornuft og dialog og respekt for andres meninger og overbevisninger. Irrasjonalitet må medføre ønsker om å benytte initiering av tvang, og omfattende tvang er intet annet enn tyranni.  

Grunnen til at vi skriver om dette er at det nå har dukket opp en ny bevegelse som i betydelig grad er akkurat slik som disse religiøse bevegelser vi har nevnt; den er irrasjonell, den er ikke bygget på fakta, tilhengerne av den vil ikke diskutere med meningsmotstandere, tilhengerne er til dels voldelige, de betrakter de som er uenige med dem som dypt umoralske, og de vil bruke alle midler, inkludert sabotasje og vold, for å stoppe de som handler i strid med de de mener er det eneste som er rett og riktig. Videre, på samme måte som religioner betrakter den velstand som et onde, og fattigdom som et gode. 

Vi tenker selvsagt på miljøbevegelsen, og dens fanesak: påstanden om at menneskelig aktivitet – brenning av fossilt brensel (olje, gass, kull) – forårsaker en sterkt skadelig global oppvarming. Men man må huske at bruk av fossilt brensel er svært nyttig og gir oss mange goder. Fra dette får vi energi, og energi bruker vi til å varme opp (eller kjøle ned) våre hjem og våre arbeidsplasser, til å drive våre fabrikker som produserer det vi bruker, til å drive våre sykehus som helbreder oss når vi blir syke, til å transportere oss til jobb og på ferier, mm.

Påstandene om menneskeskapt global oppvarming er helt uholdbare, og alle spådommer om nært forestående katastrofer som er kommet i de ca 50 årene disse påstandene har fått oppmerksomhet, har slått feil. Dette har allikevel ikke på noe vis dempet iveren hos de som stadig fremmer dem, noe som er en ytterligere bekreftelse på deres irrasjonalitet. 

Klimaet varierer naturlig, og det er ingen ting som tilsier at de endringer vi har hatt de siste 150 årene, dvs. i den perioden vi har brukt mye fossilt brensel, er utenom de naturlige svingninger. Ja, det er mulig at våre utslipp av CO2 har en mindre effekt på klimaet, men i all hovedsak styres klimaet av solen. Fossilt brensel fører som sagt til kolossale goder, og det eneste gode alternativet til fossil energi er atomkraft. Solenergi og vindturbiner, som enkelte i miljøbevegelsen fremholder som alternativer til fossilt brensel, er i hovedsak svært lite effektive og helt upålitelige.

Her er et lite utvalg eksempler på hva folk fra miljøbevegelsen sier og gjør:  

Gro Harlem Brundtland uttalte at det var grovt umoralsk å tvile på påstandene om at vi har en menneskeskapt global oppvarming. (Det hun sa var følgende i en tale i FN mai 2007: «It is irresponsible, it is reckless and it is deeply immoral to even question the seriousness of the situation»). 

Å bruke fly skal visstnok være en sterkt medvirkende årsak til global oppvarming, og miljøbevegelsen har skapt begrepet «flyskam» for å gi folk dårlig samvittighet dersom de flyr. Et medlem av MDG har foreslått at ingen skal få fly mer enn tre ganger per år. Hvor dette forslaget står om noen år kan man bare frykte.  

Enkelte som deler miljøbevegelsens mål sender opp droner i nærheten av flyplasser for å redusere flytrafikken. Slike droner er livsfarlige; dersom de kolliderer med et fly kan de føre til at flyet styrter. 

Enkelte som deler miljøbevegelsens mål forsøker å blokkere oljeselskapers aktiviteter, noen ved politiske vedtak, andre ved å hindre ansatte i oljeselskaper i å komme på jobb. (Denne typen aktivisme har foreløpig kun skjedd i lite omfang.)   

Enkelte lar være å få barn fordi personer bruker energi, og bruk av energi «koker kloden» – de mener derfor at verdens befolkning bør reduseres.  

Skoleelever streiker for klimaet.

Artister nekter å opptre for eller å motta stipender fra eller delta på arrangementer sponset av oljeselskaper. 

Det er oppstått noe som kaller seg «Extinction Rebellion», og den hevder at «We are facing an unprecedented global emergency. Life on Earth is in crisis: scientists agree we have entered a period of abrupt climate breakdown, and we are in the midst of a mass extinction of our own making.»

https://rebellion.earth/the-truth/

De sier at de vil kun benytte fredelige midler i sin kamp for å redde jorden, men det vil overraske oss dersom dette stemmer. 

Enkete hevder at bruken av olje er like umoralsk som slaveri: «There is no “moral case for fossil fuels”, just as there was no “moral case for slavery” in 1860)».  

https://ourworld.unu.edu/en/review-the-moral-case-for-fossil-fuels-really

Som et kanskje enda tydeligere eksempel på bevegelsens irrasjonalitet: 30. august skal det arrangeres en demonstrasjon foran Stortinget som går ut på at demonstrantene skal brøle til politikerne om at de må gjøre noe NÅ for å redde kloden. Vi har hentet dette fra aksjonens nettside: 

«Norgeshistoriens viktigste markering, Vår tids viktigste sak. Sammen skaper vi Klimabrølet! Når vi står samlet i et historisk antall med et felles krav om klimahandling i tråd med Paris-avtalen NÅ, rett før valget, har vi stor påvirkningskraft.

  • Fredag 30. august kl. 15:00-16:30
  • 100.000 mennesker i Oslo (foran Stortinget)
  • 50.000 mennesker i andre byer
  • Partipolitisk uavhengig!» 

«Klimabrølets krav, er at politikerne treffer tiltak slik at vi kan begrense global oppheting til 1,5 grader – i tråd med Parisavtalen. Hvilke tiltak som kreves for å nå dette målet, er politikere, departementer og fagmiljøer, inkludert FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), egnet til å svare på. Våre folkevalgte mangler imidlertid mot og marsjordre, til å iverksette tildels upopulære men helt nødvendige klimatiltak – nå. De er videre redde for å investere i klimatiltak med usikker avkastning.»

https://klimabrolet.no

Mer nedslående info («Med tidligere NHH-studenter i spissen, planlegger Klimabrølet norgeshistoriens største klimamarkering 30. august») om klimabrølet er å finne her: 

https://www.nhh.no/nhh-bulletin/artikkelarkiv/2019/juli/jobber-for-historiens-storste-klimamarkering/

På samme måte som innen religiøse bevegelser har fotfolket ingen problemer med sine lederes hykleri og dobbeltmoral. Mens vanlige folk innen bevegelsen kutter ned på sin bilbruk og sine flyturer, fører ledene figurer innen bevegelsen et jetset-liv – ofte betalt av skattebetalerne – hvor de flyr verden rundt ofte med privatfly fra den ene klimakonferansen til den andre, og disse avholdes gjerne på luksushoteller i eksotiske storbyer over hele verden.          

En annen ting som miljøbevegelsen har gått i bresjen for er innføring av (eller økning av) et kolossalt antall avgifter for så og si all bruk av energi: bensinavgift, bilavgifter, bompenger, flyseteavgift, mm. Disse avgiftene har i de siste årene kostet vanlige folk enorme beløp.   

Et annet tegn på miljøbevegelsens irrasjonalitet er dens uvillighet til å diskutere med de som har andre meninger. Vi gir tre eksempler. For noen måneder side utarbeidet 25 norske fagfolk med realfagbakgrunn et opprop som hevder at menneskets påvirkning på klimaet er ubetydelig og at det ikke er noen fare på ferde. Dette var et svar på et opprop fra 25 samfunnstopper helt uten faglig bakgrunn som hevdet det motsatte. Oppropet fra samfunnstoppene fikk stor plass i Aftenposten, men Aftenposten nektet å ta inn svaret fra de med faglig bakgrunn. Et annet eksempel: når organer som NRK inviterer til debatt om klimaet inviteres kun folk som mener at menneskelig aktivitet fører til global oppvarming; fagfolk med andre meninger blir ikke invitert. Et siste eksempel: Alex Epstein, forfatter av bestselgeren The Moral Case for Fossil Fuels, har utfordret en rekke prominente personer i miljøbevegelsen til debatt; han har til og med tilbudt å gi store beløp – USD 100 000 – til veldedige formål valgt av debattmotstanderen dersom de vil stille til debatt mot ham. Ingen har våget å stille opp. Dette gjelder folk som Al Gore, som ble tildelt Nobels Fredspris for sin usanne propaganda om global oppvarming, og Elon Musk, Bill Nye, James Hansen, mfl. 

https://www.masterresource.org/epstein-alex/alex-epstein-wants-debate-polite-debater/

Epstein debatterte dog med Bill McKibben i 2012: https://www.youtube.com/watch?v=0_a9RP0J7PA

Det har også skjedd at folk som har inngått avtale med å debattere med har trukket seg: Epstein har opplyst følgende: «I just learned yesterday morning that the CEO of the Leonardo DiCaprio Foundation, who was supposed to debate me next Tuesday at the 20,000 person Collision Conference, has withdrawn. He gave no explanation to the organizers and certainly did not give me the courtesy of an apology – even though my team has been preparing for this event for weeks.» 

https://industrialprogress.com/leonardo-dicaprios-ceo-backs-out-of-our-debate/

Miljøbevegelsen dominerer alle store fora og arenaer. På sin side har den pressen, akademia (for akademikere kan det stoppe karrieren dersom de sier som sant er at det i all hovedsak er solen som styrer klimaet), byråkratiet, politikere, de som utgir seg for å være intellektuelle, folk som har yrkestittelen journalist, kjendiser, rikfolk, kongelige, skoleelever, mm.  

Ja, det finnes enkelte edruelige og modige folk som våger å si hva de mener, men de kommet ikke til orde i de store foraene, og de har ingen innflydelse på politikken som føres. 

Miljøbevegelsen er nå i ferd med å bli så stor og innflydelsesrik at den kan få de samme samfunnsmessige konsekvenser som de religiøse bevegelser vi har nevnt tidligere. Dens innflydelse vil føre til økt fattigdom (siden velstand er produksjon, og produksjon forutsetter bruk av energi), og til at de som har avvikende meninger vil bli hindret i å si hva de mener. Den kan også føre til bruk av vold mot de som arbeider i energibransjen, og mot de som har avvikende meninger.       

De som sogner til miljøbevegelsen er i stor grad den samme mennesketype som de som for noen tiår siden bar plakater med teksten «Vend om!» Men da var de få, nå er de mange, så mange at de har avgjørende innflydelse på politikken som føres i alle vestlige land (store land som Kina, Brasil og India bryr seg ikke om påstandene fra klimabevegelsen). Noen få irrasjonale mennesker i et samfunn er harmløse, men blir de mange kan de forårsake store ødeleggelser, og det er noe slikt vi står foran nå. Og da kan man minne om denne kloke uttalelsen fra George Carlin: «Never underestimate the power of stupid people in large groups».

 

 

 

 

 

https://www.amazon.co.uk/World-Lit-Only-Fire-Renaissance/dp/1454908947/ref=sr_1_1?keywords=a+world+lit+only+by+fire&qid=1566714745&s=gateway&sr=8-1

   

https://www.amazon.co.uk/Moral-Case-Fossil-Fuels/dp/1591847443/ref=sr_1_1?crid=10URCQ79AE9KG&keywords=alex+epstein&qid=1566714767&s=gateway&sprefix=alex+epstein+%2Caps%2C279&sr=8-1

Bærum-terroristen og ytringsfriheten 

For litt over en uke siden (lørdag 10/8) ble en moské i Bærum utsatt for et terrorangrep. En sterkt bevæpnet ung mann med etnisk norsk bakgrunn tok seg inn i moskeen, åpenbart med en plan om å drepe de som oppholdt seg der.  

Heldigvis ble ingen drept; terroristen ble overmannet før han fikk gjort stor skade; blant de som var tilsted i moskeen var det en tidligere soldat, og han, samme med noen andre tilstedeværende, klarte å overmanne terroristen. Politiet kom raskt til stede, terroristen ble arrestert, og fotografier tatt av ham etter basketaket viser tydelig at han hadde fått en skikkelig omgang juling, bla. hadde han to blåveiser og merker etter slag i ansiktet. Etter kort tid fant man ut mer om ham: han hadde for noen tid siden blitt fiendtlig innstilt til mennesker som hadde en annen hudfarve, han hadde overfor medelever gitt uttrykk for rasistiske holdninger og noen av dem hadde varslet ledelsen ved skolen han gikk på, han hadde hyllet terrorister som hadde angrepet moskeer andre steder i verden, han hadde hyllet Quisling, han hadde vært aktiv på rasistiske og islamkritiske nettsteder. PST hadde merket seg hans holdninger etter overvåkning av visse nettfora men besluttet å ikke gjøre noe. Han hadde tilgang til lovlige våpen. Rett før terrorangrepet hadde han drept sin 17 år gamle halvsøster, som ble adoptert fra Kina da hun var to år gammel. 

Et ferskt avisoppslag om saken er å finne her: 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/6j84w8/politiet-etter-avhoer-ville-skremme-muslimer-i-norge

Denne saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål, og vi skal kommentere noen av dem her, men først vil vi, som mange andre, takke de som tok opp kampen mot terroristen. Å gå løs på en tungt bevæpnet mann med bare knyttnevene krever mot, snarrådighet og styrke, og det var åpenbart flere av de som var i moskeen som hadde dette i tilstrekkelig grad til å ta opp kampen og å stoppe terroristen før han fikk gjort alvorlig skade. Vi skulle ønske at flere var i stand og villige til å reagere slik i denne type situasjoner. Terroristen ble stoppet med vold, og dette var den eneste måten han kunne stoppes på – vold er i enkelte tilfeller helt nødvendig som eneste måte å beskytte/forsvare liv, helse og eiendom på. I slike tilfeller har man full moralsk rett til å benytte seg av dette i den grad som er nødvendig. 

Enkelte har hevdet at bildene av terroristen viser at han et blitt utsatt for mer vold enn nødvendig, og det er mulig, men man må huske på at de som forsøkte å stoppe terroristen var i en ekstrem situasjon og måtte handle svært raskt, og at det sinne de med god grunn følte ikke er noe man kan skru av på 1-2-3. At de derfor muligens ga terroristen noen flere slag enn nødvendig for å passivisere ham burde være noe som ble helt og fullt tolerert. Igjen, de som stoppet terroristen viste stort mot og gjorde det eneste riktige. De reddet antagelig flere menneskeliv! 

PST ble for noen tid siden varslet om at mannen hadde skrevet anti-islamske og rasistiske kommentarer på visse nettsteder, men besluttet altså å ikke gjøre noe. I ettertid virker det som en feil avgjørelse. Imidlertid er det vanskelig for utenforstående å se hele det bildet som PST opererer ut i fra, og det er da nærmest umulig for utenforstående å vurdere om PST gjorde en riktig vurdering der og da. PST bør følge med på det som skjer på ulike nettfora, og de bør reagere dersom noen fremsetter reelle trusler. PST må absolutt reagere dersom noen av de som fremsetter slike trusler har tilgang til våpen. PST har oversikt over alle som har lovlige våpen, men mht. ulovlige våpen er det antagelig noe vanskeligere å ha oversikt. 

Men hva er det PST bør reagere på? Vi nevnte reelle trusler, men det ser ut til at konsensus i alle  store aviser, partier, organisasjoner, etc., er at det som det bør reageres på er såkalte hatefulle ytringer. Dvs. dersom man gir uttrykk for at man misliker – eller hater – enkelte ideologier eller mennesker, så bør dette være forbudt, og politiet bør reagere. Ja, faktisk er allerede enkelte «hatefulle ytringer» forbudt. På regjeringen.no finner man dette: 

«Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Regjeringen er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.» 

https://www.regjeringen.no/no/tema/likestilling-og-inkludering/likestilling-og-inkludering/regjeringens-arbeid-mot-hatefulle-ytringer/id2510986/

Lovens bokstav er slik: «§ 185. Hatefulle ytringer. Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler…». 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-5#§185

Etter vårt syn burde det ikke være slik. Alle ytringer, dvs. utsagn som gitr uttrykk for meninger, burde være tillatt, uansett hvor krenkende, sårende, eller idiotiske de er. Det er kun én type utsagn som burde være forbudt, og det reelle trusler. (Vi har tidligere en rekke ganger skrevet utførlig om ytringsfrihet: ett av mange eksempler er denne kommentaren på DLFs nettside: http://www.stemdlf.no/node/5628/ ) 

Til de som blir krenket av andres utsagn har har vi bare en ting å si: «Bli voksen!», eller som den viktige kommentatoren Pat Condell formulerer det: «We don’t care if you’re offended, and we never will. Get used to it.» 

Som sagt, alle burde ha rett til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha uansett hvor krenkende eller idiotiske de er. 

Vi er for full ytringsfrihet. Alle bør ha rett til å gi uttrykk for de meningene de har, også dersom noen føler seg krenket av de meningene enkelte måtte ha, og dette inkluderer også de som bruker ufine formuleringer. Staten burde beskytte ytringsfriheten, staten burde følge oppfordringen fra Thomas Jefferson, som klart forsvarte ytringsfriheten: «The legitimate powers of government extend to such acts only as are injurious to others. But it does me no injury for my neighbor to say there are twenty gods, or no god. It neither picks my pocket nor breaks my leg.» 

«Words neither picks my pocket nor breaks my leg» – alle meningsytringer burde derfor være tillatt.  Dersom hatefulle ytringer er forbudt vil staten krenke ytringsfriheten, og dette er da stikk i strid med statens legitime oppgave, som er å beskytte borgernes frihet. 

La oss se litt nærmere på det som den sittende regjeringen ga uttrykk for i sitatet vi gjenga over: «Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner.» Ja, hatefulle ytringer kan ha «alvorlige konsekvenser» for umodne personer som ikke tåler å høre at noen sier noe negativt om dem eller eksempelvis deres religion. Men dette er noe alle burde tåle. Ord alene «neither picks ones pocket nor breaks ones leg», og derfor burde alle meningsytringer være tillatt, uansett hvor primitivt og vulgært de er formulert – det kan ikke være slik at kun folk med en lang utdannelse og en akademisk form har rett til å uttale seg. 

I det gjengitte sitatet hevder regjeringen at en rekke grupper trenger beskyttelse mot hatefulle ytringer: det gjelder åpenbart de som tilhører et mindretall mht. «kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk». Til tross for denne innpakningen er det i hovedsak muslimer som er ment å beskyttes mot kritikk. 

Vi vil her snu på flisa: også muslimer bør selvsagt ha full ytringsfrihet, også de bør ha all rett til å promotere Koranen, som som kjent inneholder en rekke formuleringer som både er hatefulle og truende (men de alene kan ikke betraktes som reelle trusler). Her er et lite utvalg eksempler (som alle er hentet fra https://quran.com):          

We will cast terror into the hearts of those who disbelieve for what they have associated with Allah of which He had not sent down [any] authority. And their refuge will be the Fire, and wretched is the residence of the wrongdoers. (3.151) 

And when the sacred months have passed, then kill the polytheists wherever you find them and capture them and besiege them and sit in wait for them at every place of ambush. But if they should repent, establish prayer, and give zakah, let them [go] on their way. Indeed, Allah is Forgiving and Merciful (9.5) 

O you who have believed, fight those adjacent to you of the disbelievers and let them find in you harshness. And know that Allah is with the righteous. (9.123) 

Fighting has been enjoined upon you while it is hateful to you. But perhaps you hate a thing and it is good for you; and perhaps you love a thing and it is bad for you. And Allah Knows, while you know not. (2.216) 

O Prophet, fight against the disbelievers and the hypocrites and be harsh upon them. And their refuge is Hell, and wretched is the destination. (9.73) 

Indeed, Allah has purchased from the believers their lives and their properties [in exchange] for that they will have Paradise. They fight in the cause of Allah, so they kill and are killed. [It is] a true promise [binding] upon Him in the Torah and the Gospel and the Qur’an… (9.111)

O you who have believed, fight those adjacent to you of the disbelievers and let them find in you harshness. And know that Allah is with the righteous. (9.123) 

So when you meet those who disbelieve [in battle], strike [their] necks until, when you have inflicted slaughter upon them, then secure their bonds, and either [confer] favor afterwards or ransom [them] until the war lays down its burdens. That [is the command]. And if Allah had willed, He could have taken vengeance upon them [Himself], but [He ordered armed struggle] to test some of you by means of others. And those who are killed in the cause of Allah – never will He waste their deeds. (47.4) 

Indeed, they who disbelieved among the People of the Scripture and the polytheists will be in the fire of Hell, abiding eternally therein. Those are the worst of creatures. (98.6)

And as for those who disbelieved, I will punish them with a severe punishment in this world and the Hereafter, and they will have no helpers. (3.56)

(Som kjent, ifølge islam består Koranen av Guds/Allahs egne ord, og er derfor en autoritet som alle muslimer må følge fullt ut. Den har da helt annen posisjon for muslimer enn f.eks. Bibelen har for kristne; Bibelen er ikke skrevet av Gud selv, den er skrevet av mennesker inspirert av Gud. Det er derfor stort rom for tolkninger av Bibelen, mens noe slikt tolkningsrom finnes ikke mht. Koranen.)       

Det er fare for at terroraksjonen i Bærum vi føre til en enda sterkere innstramming av ytringsfriheten, og dessverre ser det ut til at alle store miljøer – de store partiene, avisene, NGOene, foreningene, akademia, byråkratiet – godtar dette. Få eller ingen av disse ser ut til å dele det eneste siviliserte standpunkt, et standpunkt som er gjengitt slik i et sitat som som regel tillegges Voltaire: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil inntil døden forsvare din rett til å si det!» At så få i dag deler dette synet er svært ille. 

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon, og dersom ytringsfriheten forsvinner forsvinner også sivilisasjonen. Og alternativet til sivilisasjon er barbari.  

Hvorfor er det slik? Meget kort: siviliserte mennesker møter ord med ord, og møter vold (voldelige angrep) med den grad av vold som er nødvendig for å forsvare seg og bringe angrepet til opphør (slik de som ble angrepet av terroristen i Bærum med all rett gjorde). Men når det finnes forbud mot å ytre visse meninger, vil ord bli møtt med vold fra statens side – det er jo dette et forbud mot visse ytringer består i. Da må man ikke bli overrasket dersom de som ikke får ytre seg selv begynner å ta til vold. 

For å oppsummere: Det er ingen god grunn til å forby «hatefulle ytringer», slike ytringer er noe man må finne seg i. F.eks. må alle ikke-muslimer finne seg i det som sies om dem i Koranen. Men det er all grunn til at PST må følge med på nettfora for å avsløre planer om terror. Dessverre er det fare for at dette terrorangrepet vil føre til ytterligere reduksjoner i ytringsfriheten, noe som vil øke sannsynlighen for flere slik angrep. Og vi håper at terroristen i Bærum får lovens strengeste straff – slike folk bør ikke få gå løse; de hører hjemme bak lås og slå.    

Ble kristendommen skapt av romerske keisere for å svekke opprørere? 

Jeg må tilstå at jeg har en viss sans for konspirasjonsteoretikere. Grunnen er ikke at de har rett i sine påstander, for det har de ikke. Alle de store og velkjente konspirasjonsteoriene er feil: terrorangrepene 11. september 2001 var ikke en «inside job»; det var ikke CIA, FBI, eksil-cubanere og oljemillionærer som sto bak drapet på president Kennedy; verden styres ikke av personer tilknyttet Frimurerne/Illuminati/Rotschildt/Bilderberger; Barack Obama var ikke en løpegutt for The Ford Foundation; det var ikke en konspirasjon av svenske politifolk, svenske offiserer og Syd-Afrikansk etterretning som sto bak drapet på Olof Palme; månelandingen ble ikke filmet av Stanley Kubrick i et studio på jorden – som forøvrig er rund; Elvis er død; Paul lever. 

Grunnen til at jeg likevel har en viss sans for konspirasjonsteoretikere er at disse folkene iblant trekker frem fakta som mainstream-forskere ikke har lagt tilstrekkelig vekt på, eller har ignorert. Det de finner vil sjelden endre noen viktige elementer i den etablerte teorien de forsøker å gjendrive, men det kan supplere den etablerte teorien, det kan belyse den og det kan føre til at visse detaljer endres. Resultatet kan bli at den korrekte teorien da vil inkludere og forklare flere fakta, og at den derved blir mer korrekt. Det er derfor konspirasjonsteoretikere kan gi et positivt bidrag til en dypere og mer korrekt forståelse av viktige hendelser, selv om den teorien de forfekter er feil. 

Det er svært mye man kan si om konspirasjonsteorier genrelt, og om de velkjente konspirasjonsteoriene spesielt, og det skal jeg ikke gjøre her; det har jeg gjort i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk, her skal jeg kun si noe om en konspirasjonsteori som var helt ny for meg inntil nylig. Men før vi går videre gir vi en definisjon: en konspirasjonsteori hevder at en bestemt hendelse eller prosess med viktige politiske konsekvenser er planlagt og gjennomført av personer i en etablert elite/maktapparat, og planens virkelige mål er helt annerledes enn det i første omgang kan se ut som.  

Denne for meg nye konspirasjonsteorien fremmes i en fersk bok av James Valliant og Warren Fahy, og den handler om kristendommens opprinnelse. Bakgrunnen er som følger: Omkring år 60-70 hadde romerne problemer med et opprør blant jøder (landet jødene holdt til i var blitt erobret av romerne). Wikipedia skriver: «Den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), tidvis også kalt for Det store opprøret …  var det første av tre store opprør som jødene gjorde mot Romerrikets undertrykkelse og ble utkjempet ved den østlige delen av Middelhavet. Den første jødisk-romerske krig skjedde hovedsakelig innenfor provinsen Judea … Det store opprøret begynte i året 66 og hadde sin opprinnelse i etniske og religiøse spenninger mellom romere og jøder. Krisen eskalerte grunnet protester mot skatter og angrep på romerske borgere. Den romerske guvernøren, Gessius Florus, svarte med å plyndre det jødiske tempelet under påskuddet at pengene var til keiseren. Det utløste et bredere og storstilt opprør, og den romerske militære garnison i Judea ble raskt overkjørt av opprørerne, mens den pro-romerske kong Herodes Agrippa II, sammen med romerske myndighetspersoner, flyktet fra Jerusalem. Da det ble åpenbart at opprøret var kommet ut av kontroll, brakte Cestius Gallus, den romerske legaten i Syria, inn den syriske hæren, basert på Legion XII Fulminata, og forsterket med hjelpetropper, for å slå ned opprøret, gjenopprette orden og romersk kontroll. Til tross for innledende framgang og erobringen av Jaffa, ble den syriske legionen overfalt og beseiret av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon. Rundt 6 000 romere ble drept og legionens aquila gikk tapt.» 

Romerne la ikke store byrder på de som holdt til i de landene de hadde erobret; de måtte betale noe skatt til romerriket, og de måtte respektere romernes guder. Men romernes guder hadde ingen stor rolle i romernes liv. Hovedpoenget var at ved å anerkjenne at de var guder viste man at man var et anstendig, lovlydig menneske. Wikipedia formulerer dette poenget slik: «Romas tradisjonelle religion var vesentlig forskjellig fra hvordan vi i dag forstår religion. …. Det var ingen romersk doktrine eller en hellig bok som kan betraktes som et trossystem. Romerne viste at gudene eksisterte, men de trodde ikke på dem på den måte som dagens religiøse mennesker tror på sin gud eller guder. Heller ikke var antikkens romerske religion særskilt opptatt av personlig frelse eller moral. Isteden var fokuset på framføringen av ritualer som hadde til hensikt å opprettholde et godt forholdet mellom Roma og gudene, således sikre at Roma og dens borgere hadde vekst og framgang». For å gjenta dette viktige poenget: ved å anerkjenne de romerske guder skulle man kun bekrefte at man var et anstendig, lovlydig menneske.  

Men jødenes religion inneholdt pålegg direkte fra guden, og et av de viktigste var dette:  «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Romerne hadde ingen problemer med at jødene hadde sin egen gud, men de krevde altså at jødene i tillegg respekterte de romerske guder. Jødene derimot kunne ikke på noe vis akspetere andre guder enn sin egen. Det er slike motsetninger som utløser kriger, da som nå.   

For å dempe opprørstrangen hos disse jødene, som altså ville ha slutt på romernes herredømme og derved unnslippe kravet om å respektere det de betraktet som avguder, laget romerne en ideologi som var tolerant overfor romerne, og som de forsøke å få aksept hos blant jødene. Jødene hadde i lang tid ventet på en Messias, en frigjøringshelt som skulle få slutt på romernes overherredømme og som skulle gjøre jødene til et selvstendig folk. Den Messias jødene ventet på var altså en som de trodde skulle lede en krig for å kaste romerne ut. Romerne laget en ideologi som ga denne Messias en helt annen rolle; i denne ideologien skulle Messias ikke frigjøre Israel fra romersk okkupasjon, denne Messias hadde et budskap som la vekt ikke på politisk frigjøring, den la vekt på en åndelig frigjøring. 

Den Messias romerne skapte var altså en åndelig leder som la liten vekt på jødenes politiske selvstendighet, og som ikke la noen vekt på å bekjempe romernes overherredømme. Den person som romerne ga denne rollen var en predikant som hadde virket i Israel noen tiår tidligere: Jesus. I forbindelse med denne planen fikk han tittelen «Kristus», som er en oversettelse til gresk av «Messias»; evangeliene (og Paulus-brevene) ble skrevet på gresk, ikke på arameisk, det språk Jesus brukte. Grunnen til dette var antagelig at gresk var datidens verdensspråk, på samme måte som engelsk er i dag. «Messias» betyr «den utvalgte» mens «Kristus» (i gresk kultur) betyr «frelserguden».På basis av denne Messias, som altså ble skapt av romerne, vokste det frem en religion som er blitt en av verdenshistoriens mest innflydelsesrike ideologier: kristendommen.  

Det er dette som er tesen i Valliant/Fahys bok, noe som går klart frem av tittelen: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity: kristendommen ble til som resultat av en romersk plan som hadde som mål å dempe opprørstrangen hos jødene.

Dette er annerledes enn den vanlige forståelse av kristendommens fremvekst, en forståelse som i hovedtrekk er omtrent som følger: Romeren Saul ble etter noe som muligens var et epileptisk anfall, et anfall han tolket som en åpenbaring fra Gud, overbevist om at Jesus, en av mange predikanter som omkring år 30 virket i det området Israel nå ligger, var Guds sønn og hadde stått opp fra de døde etter at han var blitt henrettet. Før Saul hadde Jesu lære kun noen få tilhengere, men Saul, som etter åpenbaringen skiftet navn til Paulus, ble en meget ivrig talsmann for Jesu budskap. For å spre budskapet besøkte han et stort antall grupper rundt omkring det indre Middelhavet, han snakket til alle som ville lytte, og han skrev et stort antall brev hvor han redegjorde for sin forståelse av Jesu budskap. Gruppene ble etter hvert flere og flere og større og større. Det ble det skrevet ned et antall biografier om Jesu liv og budskap, og etter noen tid ble fire av disse regnet som autoritative. Disse fire «evangeliene» ble, sammen med brevene Paulus skrev, og enkelte andre skrifter, samlet i Det Nye Testamente (NT). Paulus´ brev er de eldste skriftene i NT, de er skrevet før år 67, det år han døde. Evangeliene skal ha blitt skrevet mellom årene 80 og 120.

Det var altså Paulus som stiftet religionen hvor Jesus var sentral: før Paulus hadde Jesu budskap som nevnt kun noen få tilhengere, men Paulus gjorde predikanten Jesus om til Guds sønn, og Paulus var den primære aktør som laget et helhetlig tankesystem som hadde Jesus som en sentral figur. Guden ble fremstilt som å være allmektig og allvitende, og Paulus hevdet at alle mennesker burde forsøke å tilfredsstille ham ved å følge Jesu budskap.  

Det viktige her er hva Jesu budskap gikk ut på, og dette fikk betydelig gjennomslag først etter at Paulus ble hans talsmann. Jesu budskap, i Paulus´og evangelieforfatternes versjon, gikk overordnet sett ut på at man ikke skulle legge vekt på ytre samfunnsmessige og politiske forhold, man skulle kun søke en indre frelse. Man skulle finne seg i politisk undertrykkelse, man skulle rette seg etter de som hadde (politisk) makt over en, man skulle betale sin skatt uten protester, osv. Etisk sett forfektet denne religionen ren altruisme, og de som praktiserte dette på en måte som guden fant tilfredsstillende skulle få evig liv i himmelriket etter døden 

Det viktige poenget er altså følgende: de som fulgte denne ideologien/religionen ville ikke utgjøre noe problem for en okkupasjonsmakt. 

Valliant/Fahys poeng er altså at denne ideologien ble eksplisitt skapt av romerne for å påvirke jødene til å stanse sine opprør og sine kriger for nasjonal selvstendighet og religiøs uavhengighet. Valliant/Fahy sier at Paulus og evangelieforfatterne reellt sett var romerske agenter som hadde som mål å få jødene til å slutte seg til en ideologi som innebar at de skulle akseptere romersk overherredømme. Valliant/Fahy sier altså at kristendommen er et resultat av et romersk forsøk på å få til en ideologisk avvæpning av jødene. Det er ingen tvil om at Paulus, som altså var romer og ikke jøde, hadde nære forbindelser med flere personer som var høyt oppe i makthierarkiet i Rom; dette går klart frem både av Paulus´ egne brev og av Apostlenes gjerninger, en av skriftene i NT.

I det følgende skal vi kort se på to forhold: hvor god er Valliant/Fahys begynnelse for denne teorien, og kan man trekke noen viktige konklusjoner ut av dette.                

Som sagt hadde jødene i lang tid ventet på en Messias som skulle gjøre folket fritt. SNL forteller:  «Etter at Israels rike (Nordriket) gikk til grunne i 722 f.Kr., satte jødene sitt håp til at Gud en gang i fremtiden skulle sende en ny [konge] som skulle gjenreise riket. Messias ble betegnelsen på denne frelserkongen, som skulle knuse fienden og skape en ny nasjonal og religiøs storhetstid … ». Jødene trodde altså at Messias skulle være en hærfører. 

Valliant/Fahy hevder at romernes plan var å få jødene til å tro at Jesus var denne Messias, og at denne Messias altså ikke la vekt på en politisk frigjøring, men på en indre frigjøring. I evangeliene finner man en rekke steder ord tillagt Jesus som innebærer dette; et av de tydeligste er utsagnet om at «mitt rike er ikke av denne verden».

Før vi går videre vil vi nevne at det er helt usannsynlig at Jesus virkelig sa det som han tillegges i NT slik det er formulert der. Det er også enkelte som har hevdet at Jesus ikke har eksistert, men vi mener nok at det er mest sannsynlig at Jesus har eksistert. (Valliant/Fahy tar ikke stilling til dette spørsmålet.) På denne tiden var det mange predikanter som virket i dette området, og at en av dem het Jesus og sa ting som ligner på noe av det som evangelienes Jesus sier virker ikke usannsynlig.  Men man må huske på at evangeliene og de andre skriftene i NT er høyverdige litterære verker, skrevet av en rekke velutdannede skribenter over en lengre tidsperiode, og at de har gått igjennom en rekke redigeringsprosesser og tolkninger før de endte opp i den samlingen som NT i dag er. Et konkret poeng: det er helt usannsynlig at den historiske predikanten Jesus var så velformulert som den Jesus man møter i evangeliene. Litteraturen om endringer i bibeltekstene som skjedde før man endte opp med den versjonen man har i dag er meget omfattende; og vi vil kun henvise til ett verk, The Unauthorized Version: Truth and Fiction in the Bible av Robin Lane Fox.    

Men tilbake til de elementene i evangeliene som er viktige for Valliant/Fahys tese. I boken nevnes en rekke forhold som innebærer at de som følger Jesus ikke vil ha problemer med å akseptere romersk overherredømme. Jesus sier bla. at man skal betale sin skatt uten protester: «Gi Gud det Guds er, gi Caesar det Caesars er». Videre, Jesus er i sterk opposisjon til de tradisjonelle jødiske ledere – fariseerne – både i ord og gjerning argumenterte han mot dem. Han omgikk de som ifølge tradisjonell jødisk religion var urene: skatteinnkrevere, prostituerte, tollere. Et sted sier han om en romer at hans tro var sterkere enn noen jødes – noe som var i strid med tradisjonell jødisk religion siden romeren ikke var omskåret. Jesus tillater også alle typer mat, noe som var i strid med jødedommens strenge regler mht. hva man kunne spise. Som kjent er Jesus også tillagt utsagt som at man skal elske sine fiender, at man skal vende det andre kinnet til, etc. Dette er reellt sett oppfordringer om at man ikke skal motsette seg Roms overherredømme. Også i Paulus-brevene finner man også direkte oppfordringer til fred med Rom. 

Her er et sitat fra et av Paulus´ brev: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.» (Fra Romerbrevet, kap. 13)

Et viktig poeng er også at det ifølge evangeliene er jødene ved deres politisk/religiøse ledere som krevde Jesus henrettet, ikke romerne. Som kjent vasket den romerske konsulen Pontius Pilatus sine hender for å vise at han ikke støttet dødsdommen mot Jesus. Jødenes ledere ville ha Jesus henrettet fordi han gikk imot viktige læresetninger i jødenes religion 

Nå kan man innvende at denne teorien – at kristendommen ble laget av romerne for å dempe opprørstrangen hos jødene – ikke kan være korrekt fordi de kristne ble forfulgt og undertrykt og i stort antall torturert og drept av romerne. Men nyere forskning viser klart at denne oppfatningen – at de kristne ble forfulgt i Rom – er sterkt overdrevet. Det forekom praktisk talt aldri at kristne ble undertrykt, arrestert, kastet til løvene eller torturert og henrettet. «Recent scholarship … has revealed that traditional claims about Christian persecution have been greatly overstated … There is simply no evidence that Christians were driven underground, as commonly depicted in movies and novels – at lest not for any extended periods of time» (s. 14-16).    

Det er en rekke elementer som støtter opp om Valliant/Fahys teori. Som kjent hendte det at enkelte av Roms keisere ble gjort om til guder; mennesker ble altså opphevet til gudestatus. I kristendommen ble mennesket Jesus gjort om til en gud. Etter at keiser Vespasian (keiser fra 69 til 79) ble erklært som gud ble det laget fortellinger om ham som fortalte at han hadde utført mirakler. De mirakler han utførte er i meget stor grad akkurat de samme som de som Jesus ifølge evangeliene visstnok utførte. Den etikken som ligger til grunn for det Jesus sier i evangeliene er i betydelig overensstemmelse med den etikken filosofen Seneca sto for; Senecas ideer var nokså kjente i Rom på denne tiden. Seneca døde i år 65. (I den tidlige kristendommens historie dukket det opp en korrespondanse mellom Paulus og Seneca, men det viste seg at disse brevene var falske.) I hele NT er romerne også konsekvent fremstilt som «the good guys», mens de jøder som ikke fulgte Jesus er fremstilt som «the bad guys».      

Valliant/Fahys poeng er altså at kristendomen ble skapt av romersk etterretning for å få jødene til å oppgi sin motstand mot romersk overherredømme – og det ser ut som om de har et godt poeng. Men deres teori er langt mer omfattende begrunnet enn det som er gjengitt her – bla. påviser de sammenfall i bruk av slagord, bruk av symboler, mm. mellom innflydelsesrike kretser i Rom og de første kristne menighetene, men jeg går ikke inn på dette her. Den som er interessert henvises til boken. I resten av denne kommentaren vil jeg fokusere på tre andre poenger som jeg mener er viktigere.  

Boken handler om kristendommens opprinnelse. Jeg vil tro at forfatterne, som er Objektivister, har en implisitt agenda som går ut på at dersom det blir videnskapelig bevist at kristendommen virkelig ble til på denne måten, vil det svekke oppslutningen om kristendommen. Lignende teorier har hatt en viss oppslutning fra tidligere skribenter, bla. er det enkelte forskere som har hevdet at Jesus aldri har eksistert. Og la meg ha sagt at argumentene for et slikt syn ikke er så svake som man skulle tro dersom man ikke har sett noe av de begrunnelsene som er fremmet av disse skribentene. Tilsvarende finnes det skribenter som hevder at Muhammed aldri har eksistert, og begrunnelsen for dette er langt sterkere enn begrunnelsen for at Jesus aldri har eksistert. (Jeg vil dog ikke gå inn på dette her.) De som forfekter slike teorier mener at det kan sterkt svekke kristendommens/islams oppslutning dersom det blir bevist at disse to figurene – Jesus og Muhammed – aldri har eksistert. Men her tar de grundig feil. Slike bevis vil ikke påvirke disse religionenes oppslutning og utbredelse i det hele tatt. Hvorfor? Fordi religioner er irrasjonelle ideologier som ikke i det hele tatt påvirkes av fakta eller av logiske/rasjonelle argumenter. Mange tror og vil tro på disse religionene uansett hva videnskapen forteller. Undersøkelser om hvorvidt Jesus og Muhammed virkelig har eksistert er interessante, men det man kommer frem til vil ikke ha noen som helst betydning for den oppslutning som disse religionene har. Blir det bevist at hverken Jesus eller Muhammed har eksistert vil de fleste kristne og de fleste muslimer bare ignorere dette, mens de som er noe mer intellektuelt orientert bare vil si at i så fall er Jesus og Muhammed mytiske skikkelser, og at deres budskap ikke på noen måte svekkes av det faktum at de aldri har eksistert.        

Hvorfor har religioner så stor oppslutning? Det er mye man kan si her, men la meg kort si dette: Religioner tilfredsstiller ønsketenkning; de lover suksess uten innsats; med religiøse begrunnelser kan de religiøse se ned på de som yter en innsats for å bedre sine liv; de gir tilhengerne en følelse av at de er bedre enn andre og er spesielt utvalgt; det er ingen krav til et moralsk godt liv – man kan jo bare be om tilgivelse dersom man gjør noe galt; religioner gir makt og posisjon til personer som ønsker å bestemme over andre. Noe sitater som illustrerer noe av dette: «Se blomstene på marken, de er vakrere enn selv kong Salomo i all sin prakt, og de arbeider ikke …. samle eder ikke skatter på jorden …. det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen enn for en kamel å komme igjennom et nåløye … tilgivelse er den største nådegave … mange er kallet men få er utvalgt». 

Så til det som er mitt viktigste poeng: dersom Valliant/Fahy har rett så skapte romerne kristendommen som et middel for å slå ned eller i hvert fall svekke jødenes motstand mot romersk overherredømme. Denne kampanjen, for å kalle den det, begynte med Paulus, men var mest intens mens Vespasian var keiser. (Som nevnt, Paulus døde i år 67, Vespasian var keiser fra 69 til 79.) Kristendommen ble etter hvert en stadig sterkere kraft i Romerriket, Konstantin (keiser fra 306 til 337) konverterte Romerriket til kristendommen, mens Theodosius, som var keiser fra 379, ble kristen når han ble keiser og han gjorde kristendommen til statsreligion.

Men hva skjedde med Romerriket? Som kjent gikk det nedenom og hjem. «I perioden mellom årene 410 og 480 brøt det gamle senteret for europeisk makt og kultur i vest [altså Rom] sammen. Det ble revet ned, ikke av folk som ønsket å se det brenne og etablere sine egne store imperier, men av folk som ønsket å bli en del av det og ta del i dets sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle goder.» (sitat fra mennesket.net)   

Det er én essensiell årsak til at Romerriket brøt sammen, og den som først skrev om dette på en måte som fikk betydelig innflydelse var historikeren Edward Gibbon. I sitt klassiske verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire (første bind av dette verket kom ut i 1776), fastslo at den essensielle årsaken til Romrrikets fall var kristendommen.    

De verdier som kristendommen står for fikk stor utbredelse og oppslutning i Romerriket, og når slike verdier – selvoppofrelse, dyrkelse av fattigdom, tilgivelse fremfor rettferdighet, motstand mot velstand og suksess, irrasjonalitet – står sterkt i en kultur er det ikke mulig hverken å forsvare eller å opprettholde et sivilisert, velstående og trygt samfunn. Det som skjedde var at romerne (dersom Valliant/Fahy har rett) dyrket frem en ideologi som var ment å styrke deres eget rike ved å svekke en fiende, men verdiene i denne ideologien var slik at de fikk stor oppslutning og i løpet av en periode på noen hundre år ødela det egne riket som ideologien var ment å beskytte. Dette skjedde fordi de som skapte denne ideologien ikke forsto hvor kraftig slike ideer kunne være i en kultur som den romerske.

Det heter at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Det finnes et tydelig eksempel på at denne type tabbe er gjentatt i moderne tid  – selv om det vel ikke er helt passende å bruke ordet «tabbe» om en plan som hadde som mål å forsvare et verdensrike og som hadde som resultat at det egne riket brøt sammen og gikk i oppløsning. Den tabben vi tenker på er USAs støtte til muslimer som kjempet imot Sovjet i Afghanistan på 80-tallet. USA var sterkt imot Sovjets spredning av kommunismen, og etter at Sovjet i 1979 invaderte Afghanistan for å styrke landets kommunistiske regime, ga USA omfattende militær og økonomisk støtte til muslimske grupper som kjempet imot Sovjet.       

Wikipedia: «28. april 1978 gjennomførte det marxistiske Afghanistans folkedemokratiske parti et blodig statskupp der de tok over makten i landet, og Den demokratiske republikken Afghanistan ble erklært. Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjetinspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk. En raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og sterk motstand mot reformene, førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki. I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10 000 og 27 000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig». Taraki ble drept den 14. oktober 1979, og erstattet med statsminister Hafizullah Amin i en maktkamp. Amin intensiverte reformene og den politiske undertrykkelsen, noe som bidro til sterkere motstand.»

Det som skjedde var at USA støttet en religiøs bevegelse, og formålet var å svekke en fiende, Sovjet. Dette begynte som Wikipedia nevner under president Carter, og fortsatte i større grad under president Reagan. Men denne religiøse bevegelsen er egentlig en langt større fiende av sivilisasjon og velstand og fred og frihet enn Sovjets kommunisme noen gang var. Dette har også vist seg klart i ettertid.   

Den USA-støttede bevegelsen klarte å vinne krigen mot Sovjet i Afghanistan. Den fikk da blod på tann, den fikk økt oppslutning, den fikk økt prestisje, og fører nå en lav-intensiv krig mot USA og Vesten; denne bevegelsens fiende var ikke bare kommunismen, dens fiende er all sekularitet, først og fremst den store satan, USA. 

Dersom man formulerer det litt sterkt kan man si at USA dyrket frem en religiøs bevegelse med det formål å svekke en fiende (Sovjet), og at resultatet ble at denne bevegelsen ble så sterk at den er blitt en fiende som nå fører krig mot USA. (Skal man diskutere dette tema i sin fulle bredde burde man også ta med forholdet mellom USAs og dets alliansepartner Saudi-Arabia, som er et islamistisk fyrtårn.)

Det som har skjedd essensielt sett er at velstående og siviliserte riker som USA og dets forgjenger Rom hadde fiender som de ønsket å svekke. For å svekke fienden la de planer om å dyrke frem religiøse bevegelser. Resultatet ble at de ideologiene de dyrket frem ble så sterke at det ene riket ble ødelagt og at det andre har fått store problemer, problemer som i verste fall kan endre med at USA går samme vei som Rom.

Det som burde være lærdommen her er at irrasjonelle ideologier som dyrker ønsketenkning, selvoppofrelse, motstand mot velstand, etc., kan få stor oppslutning i kulturer hvor rasjonelle ideer står svakt. Å dyrke frem irrasjonelle ideer er å leke med ilden, bokstavelig talt. Det gikk galt for Rom. Det gjenstår å se hva som vil skje med Vesten og USA.       

Avslutningsvis om boken og dens tests. Valliant/Fahy har trukket frem en imponerende mengde fakta som sterkt belyser kristendommens opprinnelse og hvordan den kunne få så stor innflydelse i Romerriket. Bare av den grunn er boken viktig. Men hva med tesen om at, som bokens tittel formulerer det: kristendommen ble skapt av Roms elite for å avvæpne plagsomme opprørere. 

Hvis Valliant/Fahy har rett så var det omtrent noe slikt som skjedde i et kontor i Roms meget sofistikerte etterretningstjeneste omkring år 60: En tjenestemann oppsummerer situasjonen: «Disse jødene er plagsomme. De vil ikke respektere gudene våre, de vil ikke betale skatt, de gjør opprør og når vi har slått ned et opprør går det ikke lange tiden før de igjen er klare til en nytt opprør. Hva skal vi gjøre for å få slutt på dette? Vi har mistet mange gode soldater. Hva skal vi gjøre for å sikre fred og ro og ordnede forhold?». En kreativ tjenestemann kommer med følgende forslag: «Jødene har ikke vunnet ennå, og vi har hittil klart å slå ned alle opprør. Men de venter på en krigerkonge, en som ifølge spådommer i jødenes hellige skrifter skal komme og kaste oss ut og gi jødene deres selvstendighet tilbake. Men la oss prøve følgende: La oss sende ut noen agenter og lage noen skrifter som sier at den jødiske predikanten Jesus, som ble henrettet for 35 år siden, var denne Messias, og hans mål ikke ver en noen politisk frigjøring, hans mål var en indre, åndelig, frigjøring, og han oppfordret alle til å betale sin skatt og adlyde de myndigheter man hadde over seg». 

Jeg synes ikke det virker sannsynlig at noe slikt skjedde. Jeg finner det langt mer sannsynlig at noen hektet seg på Jesu budskap (et budskap som før Sauls omvendelse og før evangeliene ble skrevet  var meget tynt), og laget en ideologi ut av dette. Det som ble det kristne budskap ble egentlig laget av Saul/Paulus, som var romer, og av de velutdannede evangelieforfatterne, som smeltet Paulus ideer sammen med de nyplatonske ideene hos Plotin og Senecas stoiske filosofi. Nei, denne ideologien støttet ikke opprør mot Rom, men etter mitt syn har ikke Valliant/Fahy begrunnet hinsides all rimelig tvil at det var romerne som skapte kristendommen i et forsøk på ødelegge jødene opprørstrang. Men de har trukket frem en enorm mengde bevismateriale som gir et langt tydeligere bilde av kristendommens opprinnelse enn det som tidligere var kjent. Ja, denne ideolgien førte til at jødenes kamp mot Rom ble svekket, men det betyr ikke at den ble laget av Roms ledere for å svekke jødenes kamp mot Rom.                

 

 

 

 

 

 

James S. Valliant, Warren Fahy: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity, Crossroad Press 2018

https://www.amazon.co.uk/Creating-Christ-Emperors-Invented-Christianity/dp/1949914615/ref=sr_1_1?keywords=valliant+james&qid=1564989702&s=gateway&sr=8-1

https://vegmar.wordpress.com/2015/06/17/ny-bok-krig-fred-religion-og-politikk/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_første_jødisk-romerske_krig

https://no.wikipedia.org/wiki/Romersk_mytologi

https://www.amazon.co.uk/dp/0141022965?_encoding=UTF8&isInIframe=0&n=266239&ref_=dp_proddesc_0&s=books&showDetailProductDesc=1#product-description_feature_div

https://www.mennesket.net/eldre-historie/antikken/vestromerrikets-kollaps/

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_afghansk-sovjetiske_krig

Bilbranner 

Bilbranner forekommer nå så ofte at mainstreammedia ikke lenger kan ignorere dem.  Ett av mange ferske eksempler er å finne her:

https://www.dagbladet.no/studio/nyhetsstudio/5?post=16509

Siden slike forferdelige hendelser nå er blitt så vanlige publiserer vi omigjen en kommentar vi skrev høsten 2011:

En personbil er en fin ting. Den er et stort gode for den som eier den, eieren kan enkelt reise fra dør til dør dit han skal uten å vente på (ofte forsinkede og/eller overfylte) busser og tog, det er enkelt å ta med det man trenger av bagasje, det er enkelt å handle, det er enkelt å bringe barn til barnehaven, det er enkelt å reise på ferie, osv.

(At bensinen er dyr pga de store avgiftene, at myndighetene for noen år siden oppfordret folk til å stase på dieselbiler av hensyn til klimaet og nå snakker om å legge begrensninger på bruk av dieselbiler fordi de forurenser, at veinettet har for dårlig kapasitet, og at de som bruker bil årlig betaler flere titalls milliarder mer til det offentlige i skatter og avgifter enn det som brukes på vei og andre tiltak som kommer bilistene til gode skal vi ikke si noe om. Ja, bilen forurenser, men dette er et problem som stadig blir mindre pga. den teknologiske utvikling.)

Personbilen er altså en fin og nyttig ting. Den representerer individualisme, den representerer velstand, den representerer teknologi, sivilisasjon, vitenskap og frihet, som alle er store verdier.

Men det er enkelte som ikke liker disse verdiene. Disse er da naturlig nok også motstandere av privatbilen. Denne motstanden gir seg en rekke utslag: alt fra det å bære buttons med teksten ”Bilfri by” til å gå inn for å legge restriksjoner på alt som har med bil å gjøre: la parkeringsavgifter være høye, bevisst holde igjen på veiutbygging, ikke bygge tilstrekkelig med parkeringsplasser, osv.

Et trinn i den økende motstanden mot bilen og alt den symboliserer, er det økende antall bilbranner.

Vi siterer en artikkel fra document.no (den er fra februar i år, men antall bilbranner har ikke avtatt siden da): ”Bilbranner begynner å bli vanlig i Oslo

Nok en gang har en bil stått i lys lue i Oslo. Denne gangen i et garasjeanlegg på Vestli. Heldigvis kom ingen til skade under brannen, som også førte til at bilen eksploderte. Det er Akers Avis (www.groruddalen.no ) som melder dette 9.februar.

Det ble svært dramatisk da en personbil sto i full fyr og flamme i et garasjeanlegg i Ragnhild Schibbyes på Vestli. Bilen eksploderte, men ingen personer kom til skade.

Et raskt søk på internett rundt bilbranner og branner i garasjeanlegg, viser at det er mange biler har stått i lys lue det siste året. Var det bilbranner like ofte hvis vi ser noen år tilbake i tid? Og hvorfor brenner bilene? …” (sitat slutt).

Kan det være tekniske feil som gjør at bilene tar fyr? En ekspert vi har snakket med svarte Nei på dette, og det samme sier politiet i en artikkel i Dagbladet: ”– Vi mistenker at alle brannene er påsatt, bar ild er brannårsaken og det er ingen andre naturlige brannårsaker, sier Terje Dahl, politiførstebetjent og leder av branngruppa ved Oslo politidistrikt” (sitat slutt).

Det må være forferdelig å komme ut om morgenen og ha tenkt å kjøre til jobben som vanlig og så oppdage at den bilen man er glad i står der som et utbrent vrak. Ja, man får nok en god del igjen på forsikringen, men dette gjør jo at alles forsikringspremier blir dyrere. Men det er en stor jobb å ordne opp med alt det praktiske som må til før at man er ferdig og man igjen har en brukbar bil.

Vi vet ikke hvem som kan stå bak disse bilbrannene. Vi forstår også at slike saker kan være vanskelige å etterforske. Om en person vandrer gatelangs og slår ut vinduet på en tilfeldig bil han passerer og kaster inn en Molotovcocktail – en slik sak må være nærmest mulig å etterforske.

Men det som er ille er at misnøyen med bilen og det den symboliserer og de verdier den representerer er så sterk og så utbredt at det resulterer i at det settes fyr på kanskje flere biler hver uke bare i Oslo. (En tilsvarende utvikling har man sett i en rekke store byer i utlandet. Både i Frankrike og i Tyskland og i Sverige skjer slike ting i stadig større omfang.)

Som sagt, vi vet ikke hvem som står bak, og vi vil ikke spekulere. Vi vil bare si at dette er en forferdelig utvikling og vi håper at den snart vil ta slutt. Bilen er et stort gode, og når et så stort gode blir utsatt for stadige angrep, og at disse fortsetter og øker i omfang, er dette et tegn på at noe er alvorlig galt i kulturen.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på stemdlf.no 12/10-2011: http://www.stemdlf.no/node/5007/