Jeg må tilstå at jeg har en viss sans for konspirasjonsteoretikere. Grunnen er ikke at de har rett i sine påstander, for det har de ikke. Alle de store og velkjente konspirasjonsteoriene er feil: terrorangrepene 11. september 2001 var ikke en «inside job»; det var ikke CIA, FBI, eksil-cubanere og oljemillionærer som sto bak drapet på president Kennedy; verden styres ikke av personer tilknyttet Frimurerne/Illuminati/Rotschildt/Bilderberger; Barack Obama var ikke en løpegutt for The Ford Foundation; det var ikke en konspirasjon av svenske politifolk, svenske offiserer og Syd-Afrikansk etterretning som sto bak drapet på Olof Palme; månelandingen ble ikke filmet av Stanley Kubrick i et studio på jorden – som forøvrig er rund; Elvis er død; Paul lever.
Grunnen til at jeg likevel har en viss sans for konspirasjonsteoretikere er at disse folkene iblant trekker frem fakta som mainstream-forskere ikke har lagt tilstrekkelig vekt på, eller har ignorert. Det de finner vil sjelden endre noen viktige elementer i den etablerte teorien de forsøker å gjendrive, men det kan supplere den etablerte teorien, det kan belyse den og det kan føre til at visse detaljer endres. Resultatet kan bli at den korrekte teorien da vil inkludere og forklare flere fakta, og at den derved blir mer korrekt. Det er derfor konspirasjonsteoretikere kan gi et positivt bidrag til en dypere og mer korrekt forståelse av viktige hendelser, selv om den teorien de forfekter er feil.
Det er svært mye man kan si om konspirasjonsteorier genrelt, og om de velkjente konspirasjonsteoriene spesielt, og det skal jeg ikke gjøre her; det har jeg gjort i et kapittel i min bok Krig, fred, religion og politikk, her skal jeg kun si noe om en konspirasjonsteori som var helt ny for meg inntil nylig. Men før vi går videre gir vi en definisjon: en konspirasjonsteori hevder at en bestemt hendelse eller prosess med viktige politiske konsekvenser er planlagt og gjennomført av personer i en etablert elite/maktapparat, og planens virkelige mål er helt annerledes enn det i første omgang kan se ut som.
Denne for meg nye konspirasjonsteorien fremmes i en fersk bok av James Valliant og Warren Fahy, og den handler om kristendommens opprinnelse. Bakgrunnen er som følger: Omkring år 60-70 hadde romerne problemer med et opprør blant jøder (landet jødene holdt til i var blitt erobret av romerne). Wikipedia skriver: «Den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), tidvis også kalt for Det store opprøret … var det første av tre store opprør som jødene gjorde mot Romerrikets undertrykkelse og ble utkjempet ved den østlige delen av Middelhavet. Den første jødisk-romerske krig skjedde hovedsakelig innenfor provinsen Judea … Det store opprøret begynte i året 66 og hadde sin opprinnelse i etniske og religiøse spenninger mellom romere og jøder. Krisen eskalerte grunnet protester mot skatter og angrep på romerske borgere. Den romerske guvernøren, Gessius Florus, svarte med å plyndre det jødiske tempelet under påskuddet at pengene var til keiseren. Det utløste et bredere og storstilt opprør, og den romerske militære garnison i Judea ble raskt overkjørt av opprørerne, mens den pro-romerske kong Herodes Agrippa II, sammen med romerske myndighetspersoner, flyktet fra Jerusalem. Da det ble åpenbart at opprøret var kommet ut av kontroll, brakte Cestius Gallus, den romerske legaten i Syria, inn den syriske hæren, basert på Legion XII Fulminata, og forsterket med hjelpetropper, for å slå ned opprøret, gjenopprette orden og romersk kontroll. Til tross for innledende framgang og erobringen av Jaffa, ble den syriske legionen overfalt og beseiret av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon. Rundt 6 000 romere ble drept og legionens aquila gikk tapt.»
Romerne la ikke store byrder på de som holdt til i de landene de hadde erobret; de måtte betale noe skatt til romerriket, og de måtte respektere romernes guder. Men romernes guder hadde ingen stor rolle i romernes liv. Hovedpoenget var at ved å anerkjenne at de var guder viste man at man var et anstendig, lovlydig menneske. Wikipedia formulerer dette poenget slik: «Romas tradisjonelle religion var vesentlig forskjellig fra hvordan vi i dag forstår religion. …. Det var ingen romersk doktrine eller en hellig bok som kan betraktes som et trossystem. Romerne viste at gudene eksisterte, men de trodde ikke på dem på den måte som dagens religiøse mennesker tror på sin gud eller guder. Heller ikke var antikkens romerske religion særskilt opptatt av personlig frelse eller moral. Isteden var fokuset på framføringen av ritualer som hadde til hensikt å opprettholde et godt forholdet mellom Roma og gudene, således sikre at Roma og dens borgere hadde vekst og framgang». For å gjenta dette viktige poenget: ved å anerkjenne de romerske guder skulle man kun bekrefte at man var et anstendig, lovlydig menneske.
Men jødenes religion inneholdt pålegg direkte fra guden, og et av de viktigste var dette: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Romerne hadde ingen problemer med at jødene hadde sin egen gud, men de krevde altså at jødene i tillegg respekterte de romerske guder. Jødene derimot kunne ikke på noe vis akspetere andre guder enn sin egen. Det er slike motsetninger som utløser kriger, da som nå.
For å dempe opprørstrangen hos disse jødene, som altså ville ha slutt på romernes herredømme og derved unnslippe kravet om å respektere det de betraktet som avguder, laget romerne en ideologi som var tolerant overfor romerne, og som de forsøke å få aksept hos blant jødene. Jødene hadde i lang tid ventet på en Messias, en frigjøringshelt som skulle få slutt på romernes overherredømme og som skulle gjøre jødene til et selvstendig folk. Den Messias jødene ventet på var altså en som de trodde skulle lede en krig for å kaste romerne ut. Romerne laget en ideologi som ga denne Messias en helt annen rolle; i denne ideologien skulle Messias ikke frigjøre Israel fra romersk okkupasjon, denne Messias hadde et budskap som la vekt ikke på politisk frigjøring, den la vekt på en åndelig frigjøring.
Den Messias romerne skapte var altså en åndelig leder som la liten vekt på jødenes politiske selvstendighet, og som ikke la noen vekt på å bekjempe romernes overherredømme. Den person som romerne ga denne rollen var en predikant som hadde virket i Israel noen tiår tidligere: Jesus. I forbindelse med denne planen fikk han tittelen «Kristus», som er en oversettelse til gresk av «Messias»; evangeliene (og Paulus-brevene) ble skrevet på gresk, ikke på arameisk, det språk Jesus brukte. Grunnen til dette var antagelig at gresk var datidens verdensspråk, på samme måte som engelsk er i dag. «Messias» betyr «den utvalgte» mens «Kristus» (i gresk kultur) betyr «frelserguden».På basis av denne Messias, som altså ble skapt av romerne, vokste det frem en religion som er blitt en av verdenshistoriens mest innflydelsesrike ideologier: kristendommen.
Det er dette som er tesen i Valliant/Fahys bok, noe som går klart frem av tittelen: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity: kristendommen ble til som resultat av en romersk plan som hadde som mål å dempe opprørstrangen hos jødene.
Dette er annerledes enn den vanlige forståelse av kristendommens fremvekst, en forståelse som i hovedtrekk er omtrent som følger: Romeren Saul ble etter noe som muligens var et epileptisk anfall, et anfall han tolket som en åpenbaring fra Gud, overbevist om at Jesus, en av mange predikanter som omkring år 30 virket i det området Israel nå ligger, var Guds sønn og hadde stått opp fra de døde etter at han var blitt henrettet. Før Saul hadde Jesu lære kun noen få tilhengere, men Saul, som etter åpenbaringen skiftet navn til Paulus, ble en meget ivrig talsmann for Jesu budskap. For å spre budskapet besøkte han et stort antall grupper rundt omkring det indre Middelhavet, han snakket til alle som ville lytte, og han skrev et stort antall brev hvor han redegjorde for sin forståelse av Jesu budskap. Gruppene ble etter hvert flere og flere og større og større. Det ble det skrevet ned et antall biografier om Jesu liv og budskap, og etter noen tid ble fire av disse regnet som autoritative. Disse fire «evangeliene» ble, sammen med brevene Paulus skrev, og enkelte andre skrifter, samlet i Det Nye Testamente (NT). Paulus´ brev er de eldste skriftene i NT, de er skrevet før år 67, det år han døde. Evangeliene skal ha blitt skrevet mellom årene 80 og 120.
Det var altså Paulus som stiftet religionen hvor Jesus var sentral: før Paulus hadde Jesu budskap som nevnt kun noen få tilhengere, men Paulus gjorde predikanten Jesus om til Guds sønn, og Paulus var den primære aktør som laget et helhetlig tankesystem som hadde Jesus som en sentral figur. Guden ble fremstilt som å være allmektig og allvitende, og Paulus hevdet at alle mennesker burde forsøke å tilfredsstille ham ved å følge Jesu budskap.
Det viktige her er hva Jesu budskap gikk ut på, og dette fikk betydelig gjennomslag først etter at Paulus ble hans talsmann. Jesu budskap, i Paulus´og evangelieforfatternes versjon, gikk overordnet sett ut på at man ikke skulle legge vekt på ytre samfunnsmessige og politiske forhold, man skulle kun søke en indre frelse. Man skulle finne seg i politisk undertrykkelse, man skulle rette seg etter de som hadde (politisk) makt over en, man skulle betale sin skatt uten protester, osv. Etisk sett forfektet denne religionen ren altruisme, og de som praktiserte dette på en måte som guden fant tilfredsstillende skulle få evig liv i himmelriket etter døden
Det viktige poenget er altså følgende: de som fulgte denne ideologien/religionen ville ikke utgjøre noe problem for en okkupasjonsmakt.
Valliant/Fahys poeng er altså at denne ideologien ble eksplisitt skapt av romerne for å påvirke jødene til å stanse sine opprør og sine kriger for nasjonal selvstendighet og religiøs uavhengighet. Valliant/Fahy sier at Paulus og evangelieforfatterne reellt sett var romerske agenter som hadde som mål å få jødene til å slutte seg til en ideologi som innebar at de skulle akseptere romersk overherredømme. Valliant/Fahy sier altså at kristendommen er et resultat av et romersk forsøk på å få til en ideologisk avvæpning av jødene. Det er ingen tvil om at Paulus, som altså var romer og ikke jøde, hadde nære forbindelser med flere personer som var høyt oppe i makthierarkiet i Rom; dette går klart frem både av Paulus´ egne brev og av Apostlenes gjerninger, en av skriftene i NT.
I det følgende skal vi kort se på to forhold: hvor god er Valliant/Fahys begynnelse for denne teorien, og kan man trekke noen viktige konklusjoner ut av dette.
Som sagt hadde jødene i lang tid ventet på en Messias som skulle gjøre folket fritt. SNL forteller: «Etter at Israels rike (Nordriket) gikk til grunne i 722 f.Kr., satte jødene sitt håp til at Gud en gang i fremtiden skulle sende en ny [konge] som skulle gjenreise riket. Messias ble betegnelsen på denne frelserkongen, som skulle knuse fienden og skape en ny nasjonal og religiøs storhetstid … ». Jødene trodde altså at Messias skulle være en hærfører.
Valliant/Fahy hevder at romernes plan var å få jødene til å tro at Jesus var denne Messias, og at denne Messias altså ikke la vekt på en politisk frigjøring, men på en indre frigjøring. I evangeliene finner man en rekke steder ord tillagt Jesus som innebærer dette; et av de tydeligste er utsagnet om at «mitt rike er ikke av denne verden».
Før vi går videre vil vi nevne at det er helt usannsynlig at Jesus virkelig sa det som han tillegges i NT slik det er formulert der. Det er også enkelte som har hevdet at Jesus ikke har eksistert, men vi mener nok at det er mest sannsynlig at Jesus har eksistert. (Valliant/Fahy tar ikke stilling til dette spørsmålet.) På denne tiden var det mange predikanter som virket i dette området, og at en av dem het Jesus og sa ting som ligner på noe av det som evangelienes Jesus sier virker ikke usannsynlig. Men man må huske på at evangeliene og de andre skriftene i NT er høyverdige litterære verker, skrevet av en rekke velutdannede skribenter over en lengre tidsperiode, og at de har gått igjennom en rekke redigeringsprosesser og tolkninger før de endte opp i den samlingen som NT i dag er. Et konkret poeng: det er helt usannsynlig at den historiske predikanten Jesus var så velformulert som den Jesus man møter i evangeliene. Litteraturen om endringer i bibeltekstene som skjedde før man endte opp med den versjonen man har i dag er meget omfattende; og vi vil kun henvise til ett verk, The Unauthorized Version: Truth and Fiction in the Bible av Robin Lane Fox.
Men tilbake til de elementene i evangeliene som er viktige for Valliant/Fahys tese. I boken nevnes en rekke forhold som innebærer at de som følger Jesus ikke vil ha problemer med å akseptere romersk overherredømme. Jesus sier bla. at man skal betale sin skatt uten protester: «Gi Gud det Guds er, gi Caesar det Caesars er». Videre, Jesus er i sterk opposisjon til de tradisjonelle jødiske ledere – fariseerne – både i ord og gjerning argumenterte han mot dem. Han omgikk de som ifølge tradisjonell jødisk religion var urene: skatteinnkrevere, prostituerte, tollere. Et sted sier han om en romer at hans tro var sterkere enn noen jødes – noe som var i strid med tradisjonell jødisk religion siden romeren ikke var omskåret. Jesus tillater også alle typer mat, noe som var i strid med jødedommens strenge regler mht. hva man kunne spise. Som kjent er Jesus også tillagt utsagt som at man skal elske sine fiender, at man skal vende det andre kinnet til, etc. Dette er reellt sett oppfordringer om at man ikke skal motsette seg Roms overherredømme. Også i Paulus-brevene finner man også direkte oppfordringer til fred med Rom.
Her er et sitat fra et av Paulus´ brev: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.» (Fra Romerbrevet, kap. 13)
Et viktig poeng er også at det ifølge evangeliene er jødene ved deres politisk/religiøse ledere som krevde Jesus henrettet, ikke romerne. Som kjent vasket den romerske konsulen Pontius Pilatus sine hender for å vise at han ikke støttet dødsdommen mot Jesus. Jødenes ledere ville ha Jesus henrettet fordi han gikk imot viktige læresetninger i jødenes religion
Nå kan man innvende at denne teorien – at kristendommen ble laget av romerne for å dempe opprørstrangen hos jødene – ikke kan være korrekt fordi de kristne ble forfulgt og undertrykt og i stort antall torturert og drept av romerne. Men nyere forskning viser klart at denne oppfatningen – at de kristne ble forfulgt i Rom – er sterkt overdrevet. Det forekom praktisk talt aldri at kristne ble undertrykt, arrestert, kastet til løvene eller torturert og henrettet. «Recent scholarship … has revealed that traditional claims about Christian persecution have been greatly overstated … There is simply no evidence that Christians were driven underground, as commonly depicted in movies and novels – at lest not for any extended periods of time» (s. 14-16).
Det er en rekke elementer som støtter opp om Valliant/Fahys teori. Som kjent hendte det at enkelte av Roms keisere ble gjort om til guder; mennesker ble altså opphevet til gudestatus. I kristendommen ble mennesket Jesus gjort om til en gud. Etter at keiser Vespasian (keiser fra 69 til 79) ble erklært som gud ble det laget fortellinger om ham som fortalte at han hadde utført mirakler. De mirakler han utførte er i meget stor grad akkurat de samme som de som Jesus ifølge evangeliene visstnok utførte. Den etikken som ligger til grunn for det Jesus sier i evangeliene er i betydelig overensstemmelse med den etikken filosofen Seneca sto for; Senecas ideer var nokså kjente i Rom på denne tiden. Seneca døde i år 65. (I den tidlige kristendommens historie dukket det opp en korrespondanse mellom Paulus og Seneca, men det viste seg at disse brevene var falske.) I hele NT er romerne også konsekvent fremstilt som «the good guys», mens de jøder som ikke fulgte Jesus er fremstilt som «the bad guys».
Valliant/Fahys poeng er altså at kristendomen ble skapt av romersk etterretning for å få jødene til å oppgi sin motstand mot romersk overherredømme – og det ser ut som om de har et godt poeng. Men deres teori er langt mer omfattende begrunnet enn det som er gjengitt her – bla. påviser de sammenfall i bruk av slagord, bruk av symboler, mm. mellom innflydelsesrike kretser i Rom og de første kristne menighetene, men jeg går ikke inn på dette her. Den som er interessert henvises til boken. I resten av denne kommentaren vil jeg fokusere på tre andre poenger som jeg mener er viktigere.
Boken handler om kristendommens opprinnelse. Jeg vil tro at forfatterne, som er Objektivister, har en implisitt agenda som går ut på at dersom det blir videnskapelig bevist at kristendommen virkelig ble til på denne måten, vil det svekke oppslutningen om kristendommen. Lignende teorier har hatt en viss oppslutning fra tidligere skribenter, bla. er det enkelte forskere som har hevdet at Jesus aldri har eksistert. Og la meg ha sagt at argumentene for et slikt syn ikke er så svake som man skulle tro dersom man ikke har sett noe av de begrunnelsene som er fremmet av disse skribentene. Tilsvarende finnes det skribenter som hevder at Muhammed aldri har eksistert, og begrunnelsen for dette er langt sterkere enn begrunnelsen for at Jesus aldri har eksistert. (Jeg vil dog ikke gå inn på dette her.) De som forfekter slike teorier mener at det kan sterkt svekke kristendommens/islams oppslutning dersom det blir bevist at disse to figurene – Jesus og Muhammed – aldri har eksistert. Men her tar de grundig feil. Slike bevis vil ikke påvirke disse religionenes oppslutning og utbredelse i det hele tatt. Hvorfor? Fordi religioner er irrasjonelle ideologier som ikke i det hele tatt påvirkes av fakta eller av logiske/rasjonelle argumenter. Mange tror og vil tro på disse religionene uansett hva videnskapen forteller. Undersøkelser om hvorvidt Jesus og Muhammed virkelig har eksistert er interessante, men det man kommer frem til vil ikke ha noen som helst betydning for den oppslutning som disse religionene har. Blir det bevist at hverken Jesus eller Muhammed har eksistert vil de fleste kristne og de fleste muslimer bare ignorere dette, mens de som er noe mer intellektuelt orientert bare vil si at i så fall er Jesus og Muhammed mytiske skikkelser, og at deres budskap ikke på noen måte svekkes av det faktum at de aldri har eksistert.
Hvorfor har religioner så stor oppslutning? Det er mye man kan si her, men la meg kort si dette: Religioner tilfredsstiller ønsketenkning; de lover suksess uten innsats; med religiøse begrunnelser kan de religiøse se ned på de som yter en innsats for å bedre sine liv; de gir tilhengerne en følelse av at de er bedre enn andre og er spesielt utvalgt; det er ingen krav til et moralsk godt liv – man kan jo bare be om tilgivelse dersom man gjør noe galt; religioner gir makt og posisjon til personer som ønsker å bestemme over andre. Noe sitater som illustrerer noe av dette: «Se blomstene på marken, de er vakrere enn selv kong Salomo i all sin prakt, og de arbeider ikke …. samle eder ikke skatter på jorden …. det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen enn for en kamel å komme igjennom et nåløye … tilgivelse er den største nådegave … mange er kallet men få er utvalgt».
Så til det som er mitt viktigste poeng: dersom Valliant/Fahy har rett så skapte romerne kristendommen som et middel for å slå ned eller i hvert fall svekke jødenes motstand mot romersk overherredømme. Denne kampanjen, for å kalle den det, begynte med Paulus, men var mest intens mens Vespasian var keiser. (Som nevnt, Paulus døde i år 67, Vespasian var keiser fra 69 til 79.) Kristendommen ble etter hvert en stadig sterkere kraft i Romerriket, Konstantin (keiser fra 306 til 337) konverterte Romerriket til kristendommen, mens Theodosius, som var keiser fra 379, ble kristen når han ble keiser og han gjorde kristendommen til statsreligion.
Men hva skjedde med Romerriket? Som kjent gikk det nedenom og hjem. «I perioden mellom årene 410 og 480 brøt det gamle senteret for europeisk makt og kultur i vest [altså Rom] sammen. Det ble revet ned, ikke av folk som ønsket å se det brenne og etablere sine egne store imperier, men av folk som ønsket å bli en del av det og ta del i dets sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle goder.» (sitat fra mennesket.net)
Det er én essensiell årsak til at Romerriket brøt sammen, og den som først skrev om dette på en måte som fikk betydelig innflydelse var historikeren Edward Gibbon. I sitt klassiske verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire (første bind av dette verket kom ut i 1776), fastslo at den essensielle årsaken til Romrrikets fall var kristendommen.
De verdier som kristendommen står for fikk stor utbredelse og oppslutning i Romerriket, og når slike verdier – selvoppofrelse, dyrkelse av fattigdom, tilgivelse fremfor rettferdighet, motstand mot velstand og suksess, irrasjonalitet – står sterkt i en kultur er det ikke mulig hverken å forsvare eller å opprettholde et sivilisert, velstående og trygt samfunn. Det som skjedde var at romerne (dersom Valliant/Fahy har rett) dyrket frem en ideologi som var ment å styrke deres eget rike ved å svekke en fiende, men verdiene i denne ideologien var slik at de fikk stor oppslutning og i løpet av en periode på noen hundre år ødela det egne riket som ideologien var ment å beskytte. Dette skjedde fordi de som skapte denne ideologien ikke forsto hvor kraftig slike ideer kunne være i en kultur som den romerske.
Det heter at det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien. Det finnes et tydelig eksempel på at denne type tabbe er gjentatt i moderne tid – selv om det vel ikke er helt passende å bruke ordet «tabbe» om en plan som hadde som mål å forsvare et verdensrike og som hadde som resultat at det egne riket brøt sammen og gikk i oppløsning. Den tabben vi tenker på er USAs støtte til muslimer som kjempet imot Sovjet i Afghanistan på 80-tallet. USA var sterkt imot Sovjets spredning av kommunismen, og etter at Sovjet i 1979 invaderte Afghanistan for å styrke landets kommunistiske regime, ga USA omfattende militær og økonomisk støtte til muslimske grupper som kjempet imot Sovjet.
Wikipedia: «28. april 1978 gjennomførte det marxistiske Afghanistans folkedemokratiske parti et blodig statskupp der de tok over makten i landet, og Den demokratiske republikken Afghanistan ble erklært. Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjetinspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk. En raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og sterk motstand mot reformene, førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki. I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10 000 og 27 000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig». Taraki ble drept den 14. oktober 1979, og erstattet med statsminister Hafizullah Amin i en maktkamp. Amin intensiverte reformene og den politiske undertrykkelsen, noe som bidro til sterkere motstand.»
Det som skjedde var at USA støttet en religiøs bevegelse, og formålet var å svekke en fiende, Sovjet. Dette begynte som Wikipedia nevner under president Carter, og fortsatte i større grad under president Reagan. Men denne religiøse bevegelsen er egentlig en langt større fiende av sivilisasjon og velstand og fred og frihet enn Sovjets kommunisme noen gang var. Dette har også vist seg klart i ettertid.
Den USA-støttede bevegelsen klarte å vinne krigen mot Sovjet i Afghanistan. Den fikk da blod på tann, den fikk økt oppslutning, den fikk økt prestisje, og fører nå en lav-intensiv krig mot USA og Vesten; denne bevegelsens fiende var ikke bare kommunismen, dens fiende er all sekularitet, først og fremst den store satan, USA.
Dersom man formulerer det litt sterkt kan man si at USA dyrket frem en religiøs bevegelse med det formål å svekke en fiende (Sovjet), og at resultatet ble at denne bevegelsen ble så sterk at den er blitt en fiende som nå fører krig mot USA. (Skal man diskutere dette tema i sin fulle bredde burde man også ta med forholdet mellom USAs og dets alliansepartner Saudi-Arabia, som er et islamistisk fyrtårn.)
Det som har skjedd essensielt sett er at velstående og siviliserte riker som USA og dets forgjenger Rom hadde fiender som de ønsket å svekke. For å svekke fienden la de planer om å dyrke frem religiøse bevegelser. Resultatet ble at de ideologiene de dyrket frem ble så sterke at det ene riket ble ødelagt og at det andre har fått store problemer, problemer som i verste fall kan endre med at USA går samme vei som Rom.
Det som burde være lærdommen her er at irrasjonelle ideologier som dyrker ønsketenkning, selvoppofrelse, motstand mot velstand, etc., kan få stor oppslutning i kulturer hvor rasjonelle ideer står svakt. Å dyrke frem irrasjonelle ideer er å leke med ilden, bokstavelig talt. Det gikk galt for Rom. Det gjenstår å se hva som vil skje med Vesten og USA.
Avslutningsvis om boken og dens tests. Valliant/Fahy har trukket frem en imponerende mengde fakta som sterkt belyser kristendommens opprinnelse og hvordan den kunne få så stor innflydelse i Romerriket. Bare av den grunn er boken viktig. Men hva med tesen om at, som bokens tittel formulerer det: kristendommen ble skapt av Roms elite for å avvæpne plagsomme opprørere.
Hvis Valliant/Fahy har rett så var det omtrent noe slikt som skjedde i et kontor i Roms meget sofistikerte etterretningstjeneste omkring år 60: En tjenestemann oppsummerer situasjonen: «Disse jødene er plagsomme. De vil ikke respektere gudene våre, de vil ikke betale skatt, de gjør opprør og når vi har slått ned et opprør går det ikke lange tiden før de igjen er klare til en nytt opprør. Hva skal vi gjøre for å få slutt på dette? Vi har mistet mange gode soldater. Hva skal vi gjøre for å sikre fred og ro og ordnede forhold?». En kreativ tjenestemann kommer med følgende forslag: «Jødene har ikke vunnet ennå, og vi har hittil klart å slå ned alle opprør. Men de venter på en krigerkonge, en som ifølge spådommer i jødenes hellige skrifter skal komme og kaste oss ut og gi jødene deres selvstendighet tilbake. Men la oss prøve følgende: La oss sende ut noen agenter og lage noen skrifter som sier at den jødiske predikanten Jesus, som ble henrettet for 35 år siden, var denne Messias, og hans mål ikke ver en noen politisk frigjøring, hans mål var en indre, åndelig, frigjøring, og han oppfordret alle til å betale sin skatt og adlyde de myndigheter man hadde over seg».
Jeg synes ikke det virker sannsynlig at noe slikt skjedde. Jeg finner det langt mer sannsynlig at noen hektet seg på Jesu budskap (et budskap som før Sauls omvendelse og før evangeliene ble skrevet var meget tynt), og laget en ideologi ut av dette. Det som ble det kristne budskap ble egentlig laget av Saul/Paulus, som var romer, og av de velutdannede evangelieforfatterne, som smeltet Paulus ideer sammen med de nyplatonske ideene hos Plotin og Senecas stoiske filosofi. Nei, denne ideologien støttet ikke opprør mot Rom, men etter mitt syn har ikke Valliant/Fahy begrunnet hinsides all rimelig tvil at det var romerne som skapte kristendommen i et forsøk på ødelegge jødene opprørstrang. Men de har trukket frem en enorm mengde bevismateriale som gir et langt tydeligere bilde av kristendommens opprinnelse enn det som tidligere var kjent. Ja, denne ideolgien førte til at jødenes kamp mot Rom ble svekket, men det betyr ikke at den ble laget av Roms ledere for å svekke jødenes kamp mot Rom.
James S. Valliant, Warren Fahy: Creating Christ: How Roman Emperors Invented Christianity, Crossroad Press 2018
https://vegmar.wordpress.com/2015/06/17/ny-bok-krig-fred-religion-og-politikk/
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_første_jødisk-romerske_krig
https://no.wikipedia.org/wiki/Romersk_mytologi
https://www.mennesket.net/eldre-historie/antikken/vestromerrikets-kollaps/