At Norge og alle andre land i Vesten har betydelige problemer er opplagt for enhver, også for de som kun følger med i mainstreammedia (de store avisene, NRK, TV2), som som regel i hovedsak kun fungerer som et propagandaapparat for de dominerende sosialdemokratiske og sosialistiske prinsipper, og som derfor i liten grad formidler fundamental kritikk av tingens tilstand.
For bare å nevne noen få av de merkelappene som vanligvis settes på disse problemene: voksende byråkrati, stigende skatter og avgifter inkl. bompenger, økende kriminalitet inkl. bilbranner, innvandring, forfall i skolen, vold i skolen, vold på pleiehjem, protester mot utbygging av energikilder («opprør mot vindmøller», motstand mot utbygging av vannkraft, motstand mot atomkraft, høye strømpriser), skandalene i Nav, voksende gjeld. (Vi har tidligere kommentert noen av disse problemene i større detalj her: https://www.gullstandard.no/2019/07/29/velferdsstaten-det-umulige-ideal/ )
Enkelte andre land har enda større problemer enn Norge, f.eks. Sverige, Hellas og USA, men også i landet som av FN stadig kåres til verdens beste land å bo i har altså vi betydelige problemer. Men hvorfor? Hva eller hvem har skylden for disse problemene? Folk flest er anstendige, velvillige mennesker som gjør en god jobb og som vil ha fredelige, velstående og harmoniske samfunn – hvorfor går det da så galt? Et stort antall mennesker mener de har diagnostisert årsaken til problemene: politikerne er udugelige! Denne oppfatningen er svært utbredt.
Dersom man googler «udugelige politikere» får man innpå 60 000 treff, og noen av dem lyder slik:
«Hvor lenge skal udugelige og hensynsløse politikere fredes?»
https://www.sfm.no/lenge-udugelige-hensynslose-politikere-fredes/
«Bruker penger som fulle sjømenn? Eller som udugelige politikere?»
«Idealistiske ildsjeler saboteres av udugelige politikere»
https://www.bt.no/btmeninger/i/Abb0A/idealistiske-ildsjeler-saboteres-av-udugelige-politikere
«Er vi for dumme for demokratiet?» (Her sies det at også velgerne er dumme, dvs. udugelige.)
https://agendamagasin.no/anmeldelser/er-vi-for-dumme-for-demokratiet/
«Aksjonerte mot bompenger: – Vi protesterer mot de udugelige politikerne»
Det er lett å finne mange flere eksempler på utsagn som legger skylden for problemene på politikernes udugelighet. Sier man at problemene skyldes udugelige politikere sier man også at løsningen er å stemme inn dyktige politikere. Men det er jo dette man forsøker ved hvert eneste valg, og en rekke ganger har man oppnådd et skifte – det sittende regjeringsparti (eller koalisjon) er blitt skiftet ut med opposisjonen, men selvsagt uten at det er blitt merkbare forbedringer, som regel har utviklingen fortsatt i den samme negative retningen som før valget. (Det finnes enkelte meget sjeldne unntak fra dette: Reagan og Thatcher klarte å legge om kursen i sine respektive land slik at virkelige forbedringer ble oppnådd, men dette er praktisk talt de eneste eksemplene som finnes fra nyere tid på at ny-innvalgte politikere har klart å legge om kursen slik at reelle forbedringer ble oppnådd. Etter at disse gikk fra borde fortsatte utviklingen i samme negative retning i begge disse landene.)
Vårt syn på dette er annerledes, vårt syn er at problemene ikke skyldes udugelige politikere. Ja, noen få politikere er virkelig udugelige, men det er ikke disse som er årsaken til de store problemene, problemene skyldes helt andre ting. Det at så mange tror at problemene skyldes udugelige politikere betyr at de ikke har noen som helst forståelse for og innsikt i hva det virkelige problemet er, og så lenge denne tilstanden varer ved vil det ikke kunne komme noen forbedringer . Og da vil den negative utviklingen bare fortsette. Vi har sagt dette tidligere, men siden ingen andre sier dette så sier vi gjerne dette en gang til.
(En variant av påstanden om at politikerne er udugelige er at de er korrupte, eller er deltagere i en konspirasjon ledet av frimurerne eller bilderbergerne eller Soros – men alle disse teoriene er like lite holdbare som at problemene skyldes udugelige politikere.)
Problemet ligger i samfunnsmodellen. Problemet er at den samfunnsmodellen vi og alle andre land i Vesten har, den kan ikke fungere i det lange løp, dvs. den er ikke i stand til å skape gode, fredelige, harmoniske og velstående samfunn som forblir slik over tid. Denne modellen heter velferdsstat, og den kan ikke skape gode samfunn. Det kan se ut som om denne modellen kan skape gode samfunn i en kort periode, men over tid vil denne modellen i stadig sterkere grad ødelegge alle de elementer som skaper gode samfunn, og vi vil se at de først vil oppleve redusert og så fallende økonomisk vekst, de vil få større byråkrati, skolene vil forfalle, det vil bli mer kriminalitet, produktive mennesker vil i større grad rømme til andre land, flere vil havne på trygd, offentlige budsjetter vil få stadig større underskudd, offentlig gjeld vil øke …… akkurat som vi i dag ser i alle velferdsstater. Sverige var over hele verden ansett som velferdsstatens utstillingsvindu, og den sterkt negative utviklingen der de siste årene er velkjent, selv for de som kun følger mainstream-medier. Men det er slik utviklingen må bli i en velferdsstat.
Velferdsstaten innebærer at staten på en rekke viktige områder skal gi alle i landet (de som har lovlig, permanent opphold) mer eller mindre gratis tilbud på alle viktige områder – f.eks. innen skole, helse, infrastruktur, forskning, kultur – og at dette skal finansieres ikke ved direkte betaling fra brukerne, men ved skatter og avgifter tatt fra befolkningen (Skattene er progressive slik at de som er mest produktive og tjener mest betaler mest.) På demokratisk vis skal så alle de offentlige tilbudene, og skatte- og avgiftstrykket, styres av valgte politikere. Det er altså denne modellen som heter velferdsstat, og den har universell oppslutning – alle store partier og alle store organisasjoner og alle aviser og alle kommentatorer i de store mediene er varme tilhengere av denne modellen. Også noe mer opposisjonelle nettaviser som Resett, document.no og HRS støtter varmt opp om denne modellen. Den eneste kommentatoren som er noe kritisk er Dag og Tids Jon Hustad – se hans bok Farvel Norge.
Denne modellen er i sin natur slik at politikerne må love mer for å bli valgt, dvs. de må gå inn for flere tilbud til befolkningen for å bli valgt («Stem på oss så skal dere få …») , eller forbedringer av allerede eksisterende tilbud («Vi vil gå inn for bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre veier, bedre miljø, etc.»). Dette må føre til at skatte- og avgiftsnivået vil øke siden slike reformer koster, eller til at den offentlige gjelden vil øke. (Alle land i Vesten har stor og voksende gjeld, også Norge – dersom man regner med de statlige pensjonsforpliktelsene.) Siden skattesystemet og de offentlige tilbudene blir mer og mer omfattende og dermed mer og mer kompliserte, vil byråkratiet vokse og bli enda mer tungrodd– dette til tross for at politikerne ved hvert valg lover at byråkratiet skal effektiviseres og reduseres. Forøvrig, alle vet at politikeres løfter er lite verd, uttrykket «valgflesk» hentes frem ved hvert valg. Alle vet også at denne utviklingen skjer og at det ikke kommer noen reelle forbedringer, men allikevel har modellen som ligger til grunn for dette, og som altså nødvendigvis fører til denne utviklingen, full oppslutning.
Videre, velferdsstaten har omfattende og voksende støtteordninger, og disse finansieres ved skatter på de som er produktive. Implikasjonen av dette er at man kan tjene penger også ved å tilfredsstille de som forvalter støtteordningene, og altså ikke ved å tilfredsstille de som kjøper ting med egne penger, slik det skjer i et fritt marked.
Det burde være opplagt at velferdsstaten ikke kan fungere, dvs. at den ikke kan gi gode samfunn over tid. Men den har som sagt til tross for dette universell oppfatning.
Det er altså her problemet ligger. Velferdsstaten må altså føre til den negative utviklingen vi ser, utviklingen er altså ikke resultat av at politikerne er udugelige. Ingen politikere kan få en velferdsstat til å gi gode resultater over tid. For å få gode samfunn må man ha en helt annen modell.
Velferdsstaten har altså full oppslutning. Hvorfor? For å finne svaret på dette må man gå til de premisser, de verdier, som ligger til grunn for velferdsstaten, og som velferdstaten er den politiske implikasjonen av. Så lenge disse verdiene har oppslutning vil velferdsstaten ha oppslutning, og for å komme over på en annen modell som er bærekraftig, må man ha andre verdier. Sagt på en annen måte: den modellen man har og alltid vil ha er en implikasjon av de grunnleggende verdier som dominerer i befolkningen. Skal man over på en annen modell, må de verdier og prinsipper som ligger til grunn for velferdsstaten erstattes av andre verdier, de må erstattes av verdier som impliserer en annen politisk modell.
Hvilke verdier er det snakk om? De verdier som betraktes som goder og som dominerer i alle vestlige samfunn i dag, og som utgjør en basis for velferdsstaten, er kollektivisme, altruisme, og initiering av tvang.
Kollektivismen ser man tydelig i slagord som at «fellesskap fungerer» eller «fellesnytten foran egennytten», og det kollektivismen innebærer er at gruppen har forrang foran individet: kollektivismen innebærer at det enkelte individ må rette seg etter det gruppen finner det for godt å bestemme. Kontrasten mellom individualisme og kollektivisme ser man tydelig i følgende: under individualismen har det enkelte individ rett til å gjøre hva det ønsker så lenge det ikke initierer av tvang mot andre. Hva andre i gruppen, eller et flertall i gruppen, måtte mene, spiller da ingen rolle. Individet trenger da ikke tillatelse, eller løyve, fra gruppen, dvs. fra dens ledere, for å handle. Under kollektivismen er det gruppen, og altså ikke individet, som er det primære, og den enkelte må da rette seg etter det gruppen bestemmer. I dag er kollektivismen enerådende overalt unntatt på de meste intime og personlige områder – man kan eie sin egen tannbørste og man kan velge sin egen partner, men skal man drive en bedrift eller selge noe eller ansette noen i sitt firma må man i stor grad følge det som gruppen har bestemt.
Altruismen sier at det som er moralsk høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre (slik Jesus oppfordrer til i Bergprekenen). Når denne etikken dominerer vil det forventes at enhver (og vi bruker dagens situasjon som eksempel) bare må betale økede skatter og avgifter for å dekke behov hos enhver person eller gruppe – eller endog fremmede land! – som klarer å fremstille seg som så svakt at han (eller de eller det) trenger statlig støtte. Det er dette som er grunnen til at i velferdsstaten vil stadig flere leve på statlige støtteordninger uten reelle krav til produktiv verdiskapning. Det bare forventes at de som produserer og tjener penger skal betale de skatter og avgifter som må til for å finansiere disse ordningene, og at fremtidens skattebetalere bare skal betale den gjelden dagens politikerne tar opp for å finansiere sine valgløfter/statlige tilbud som dagens befolkning nyter godt av. En implikasjon av altruismen er ansvarsløshet; dersom altruismen står sterkt i kulturen vil stadig flere velge å plasseres seg ikke på den siden som blir tvunget til å bidra, men på den siden som mottar. Vi bruker igjen Jesus, som i dag av praktisk talt alle er betraktet som et etisk ideal, som eksempel: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Dette er lite annet enn en oppfordring til ansvarsløshet og kriminalitet, og samfunn hvor dette utsagnet er betraktet som et etisk ideal vil få mer ansvarsløshet og mer kriminalitet – man kan jo leve på andre enten lovlig (ved urettmessig å utnytte Navs ordninger) eller ulovlig (ved å være kriminell: ifølge altruismen skal jo kriminalitet straffes mildt eller ikke i det hele tatt). At en slik etikk da også setter ideen om tilgivelse høyt er bare noe man kan forvente.
Tvang innebærer at noen med vold (eller med reelle trusler om vold) hindres i å utføre handlinger han ønsker å utføre eller pålegges å utføre handlinger han ikke ønsker å utføre. Tvang er kun riktig å bruke for å hindre noen i å initiere tvang og for å sette dømte kriminelle i fengsel, men i dag er statlig tvang ansett som et gode, og brukes i meget stort omfang. All skatt, all toll, og alle reguleringer av næringslivet er initiering av tvang, og anses i dag av praktisk talt alle som et nødvendig gode. Men all initiering av tvang er skadelig og reduserer verdiskapning og velstand.
Alle disse grunnleggende verdiene er forutsetninger for velferdsstaten, og disse medfører incentiver som gjør at folk oppfører seg slik at et samfunn ikke kan være bærekraftig – disse incentivene er så og si direkte oppfordrer til å utnytte støtteordninger heller enn å være produktiv, til å være kriminell heller enn å være lovlydig, til å gi stadig større andeler av det man tjener ved å jobbe til folk som ikke jobber produktivt, etc.
For at et samfunn skal være bærekraftig må man ha verdiskapning, Da må det finnes incentiver som fremmer verdiskapning. Da må de som produserer få beholde det de produserer og ikke bli fratatt stadig mer det de tjener ved stadig økende skatter og avgifter. De som produserer må ha frihet til å handle, og ikke ikke bli bastet og bundet av stadig flere reguleringer og byråkratiske ordninger. Dette er implikasjoner av en etikk som heter rasjonell egoisme (rasjonell egoisme sier at man skal handle slik at man selv virkelig tjener på det på lang sikt). Alle må også vite at de ikke har noen rett til å bli forsørget på andres (dvs. skattebetalernes) bekostning – og de få som ikke kan klare seg selv, og som ikke har forsikringsordning eller venner og familie som kan hjelpe, må basere seg på frivillig veldedighet. I et slikt system er statens eneste oppgave å beskytte alles frihet, og staten skal da ikke drive hverken skoler eller helsevesen eller trygde- og pensjonsordninger eller noe annet borsett fra politi, rettsapparat og det militære.
For å få til dette må man ha en sikker eiendomsrett, man må ha rett til å beholde det man tjener, man må ha sikkerhet for at kriminelle ikke få herje nærmest fritt (dvs. de som begår reell kriminalitet må idømmes lange fengselsstraffer).
Dvs. de verdier som må ligge til grunn, dvs. de verdier som må dominere i befolkningen, for at man skal kunne få et bærekraftig samfunn er individualisme – all skal ha rett til å gjøre hva de ønsker så lenger de ikke initierer tvang mot andre. Dette er en forutsetning for en fri, uregulert økonomi, og det er kun dette som kan gi armslag til entreprenører og andre produktive mennesker. Et aspekt av dette er at eiendomsretten må respekteres, noe som vil føre til at alle reguleringer må fjernes. Videre må alle offentlige støtteordninger elimineres, og dette vil føre til at det apparat som er oppnevnt til å håndtere dem, må fjernes, og alle byråkrater vil da kunne komme over i produktivt, verdiskapende arbeid. I tillegg må altså kriminelle straffes strengt, dvs. de må behandles slik de gjør seg fortjent til ved egne valg, dvs. de må behandles rettferdig.
De verdier vi kort har omtalt her – individualisme, frihet, rasjonell egoisme, rettferdighet – står altså i skarp kontrast til de verdier som dominerer i dag: kollektivisme, altruisme, tvang, tilgivelse. Det samfunnssystem som disse verdiene impliserer er full individuell frihet, dvs. kapitalisme eller laissez faire kapitalisme. Frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.
For å oppsummere: velferdsstaten er et system som ikke kan fungere, dvs. det kan ikke over tid gi gode samfunn. Grunnen er at de verdier som ligger til grunn for velferdsstaten ikke fremmer produktivt arbeid og verdiskapning, de fremmer ikke respekt for andre mennesker, de gir makt til politikere – og derved fører det til redusert økonomisk vekst, til økende skattetrykk, til mer byråkrati, til voksende gjeld, til mer kriminalitet.
For å komme over på en bærekraftig modell, en som kan sikre samfunn med voksende velstand, må andre verdier dominere i samfunnet: individualisme, frihet, rettferdighet. Men disse verdiene inngår som integrerte deler i en helhetlig filosofi som i tillegg til dette inneholder verdier som rasjonalitet, integritet, uavhengighet, produktivitet. Denne filosofien er utviklet av Ayn Rand, og finnes lett tilgjengelig fremstilt i hennes romaner og essays, og i mer akademiske verker skrevet av flere av hennes elever.
Dersom de verdier som dominerer i dag får fortsette å dominere vil de føre til stadig mer forfall og ødeleggelse. Å tro at problemene skyldes udugelige politikere viser at man ikke har den minste forståelse for hva den virkelig årsaken til dette forfallet er, den virkelige årsaken er at samfunnet domineres av verdier som er lite annet enn en oppskrift på å ødelegge alt som virkelig er godt for mennesker.
Nydelig, VM.
Denne må deles.
Deler av denne artikkelen gjenbruker jeg og håper også andre deler og gjenbruker.
Takk for dette. Og hvis noen vil bruke deler av mine ting i sine innlegg så må de gjerne gjøre det!