Vi snakker selvfølgelig om amerikanske presidenter, og det vi kort skal se på her er alvorlige feil de begikk mens de satt i Det Hvite Hus, feil som fikk alvorlige følger ikke bare for USA, men for verden. Feilene er ikke tabber, de er begått etter at presidenten og hans rådgivere hadde tenkt grundig igjennom problemstillingene. Disse feilene er solid forankret i og bygget på verdier som er stikk motsatt av de verdier USA ble grunnlagt på. Disse feilene har derfor i stor grad skadet USA og Vesten. Vårt syn er at dersom disse feilene ikke hadde blitt begått hadde USA og verden i dag vært et langt bedre sted, et sted hvor mange av de problemer vi nå har, og vil få i enda større grad i fremtiden, ikke ville ha eksistert.
(Vi tilføyer at det vi gir her ikke er en komplett liste, og at vi har lagt hovedvekten på hendelser og beslutninger som som regel ikke er blitt tillagt stor vekt av mainstream-skribenter som f.eks. Lahlum og Moen i deres bøker om amerikanske presidenter.)
Vi legger hovedvekten på det som skjedde i det tyvende århundre, og vil gå helt frem til i dag. Vi vil dog minne om at en stat alltid fører en politikk hvor hovedtrekkene har bred oppslutning i befolkningen, og at skylden for det som vedtas ikke ligger på presidenten//regjeringen/administrasjonen alene.
Før vi går videre minner vi om at USA er verdenshistoriens sterkeste makt; den har en kolossal styrke innen videnskap, kultur og økonomi, og også mht. militær makt. Under annen verdenskrig knuste USA (sammen med noen allierte, men USA var klart den sterkeste makt i denne alliansen) de tyranniske regimene i Tyskland og Japan, og holdt disse landene okkupert i flere år, noe som var nødvendig for å utradere de ideologiene som de krigshissige regimene i disse landene var bygget på. Etter at okkupasjonene var over fikk begge disse landene konstitusjoner og regimer som i ikke ubetydelig grad bygget på Vestens verder, og begge ble store industrimakter med stigende velstand for befolkningene.
USA ble eksplisitt bygget på ideen om full individuell frihet, men dessverre satt slaveriet så fast i 1776 at det ikke var mulig å avvikle det umiddelbart; det forsvant først etter ca 100 år og en borgerkrig. Denne borgerkrigen, som endte i 1865, tok ca 750 000 liv, og slaveriet ble da opphevet. (Selvsagt ble svarte i stor grad utsatt for alvorlig diskriminering i lang tid etter dette, men den ble gradvis redusert, og ble kraftig redusert etter store demonstasjoner på 60-tallet). Perioden mellom 1865 og ca 1913 var den frieste i USAs historie, og det finnes utallige beskrivelser av det som skjedde i denne perioden. Vi henter en fra Bill Bryson: «Between 1850 og 1900 every measure of wealth, productivity and well being skyrocketed in America. The country´s population in the period tripled, but its wealth increased by a factor of thirteen. … The number of millionaires, fewer than twenty in 1850. rose to forty thousand by the century´s end» (Bill Bryson: At Home, s. 313. I denne boken er det også mye mer å finne om denne enorme velstandsveksten.)
Velstandsveksten førte til at det ble flere og større universiteter, og langt flere som tok en høyere utdannelse. Det ble da opprettet mange nye stillinger ved de nye og de gamle universitetene, og i betydelig grad hentet man da inn folk som hadde universitetsutdannelse. Siden det i forkant var små muligheter til å få slik utdannelse i USA hadde de skaffet seg den i Europa, i hovedsak i Tyskland. Det som var høyeste mote i universitetene der på slutten av 1800-tallet var ideene til Kant og Hegel (og implisitt ideer fra deres inspirator Rousseau). USAs universitetsutdannede elite ble da opplært av folk som var infisert av de kollektivistiske og frihetsfiendtlige ideene fra disse tenkerne.
Tidlig i USA sto frihetsideene, ideer som stammet fra i hovedsak John Locke og grunnlovsfedre som Thomas Jefferson, høyt, og politikken og undervisningen ved universitetene var i stor grad basert på disse ideene. Men så kom det altså en forandring mot slutten av 1800-tallet – eliten hadde fått andre ideer, såkalt «progressive» ideer fra Europa og spesielt Tyskland .
Teddy Roosevelt (president fra 1901 til 1909) var en av disse progressive. I en tale i 1910 sa han at individers rettigheter (dvs. de som sikrer individuell frihet, og som uavhengighetserklæringen bygget på) må settes til side hvis formålet er å fremme fellesnytten. Han mente også at problemene som ulikhet i velstand fører med seg er sammenlignbare med de problemer som borgerkrigen førte med seg.
Fra Wikipedia om talen hvor han sa dette: «Roosevelt made the case for what he called «the New Nationalism» … The central issue he argued was government protection of human welfare and property rights, but he also argued that human welfare was more important than property rights.He insisted that only a powerful federal government could regulate the economy and guarantee justice, and that a President can succeed in making his economic agenda successful only if he makes the protection of human welfare his highest priority. Roosevelt believed that the concentration in industry was a natural part of the economy. He wanted executive agencies (not the courts) to regulate business. … In terms of policy, Roosevelt’s platform included a broad range of social and political reforms advocated by progressives.» Vi skyter inn at alle reguleringer av økonomien er krenkelser av eiendomsretten.
https://en.wikipedia.org/wiki/New_Nationalism_(Theodore_Roosevelt)
Hele talen: https://teachingamericanhistory.org/library/document/new-nationalism-speech/
Woodrow Wilson (1913-21) var en typisk akademiker; han var tidligere professor og president for Johns Hopkins University. Han var også progressiv, og sa slike ting som at «Freedom to-day is something more than being left alone». Han fikk USA med i første verdenskrig, men sa at USA ikke hadde noen «selfish ends to serve» ved å gå inn i krigen. Innpå 5 000 000 amerikanere tjenestegjorde i denne krigen; av disse mistet ca 115 000 livet og 320 000 ble såret.
Etter krigen ønsket Wilson at konflikter skulle mellom land løses uten krig, og han var en ivrig forkjemper for opprettelsen av Folkeforbundet (USA ble dog ikke med). Et av prinsippene Wilson la stor vekt på var at ingen land hadde noen rett til å blande seg inn i et annet lands «indre anliggender» – så hvis et land innførte et kommunistisk eller islamistisk eller nazistisk diktatur så var dette noe som ikke angikk andre land, og de hadde ingen rett til å gjøre noe med det. Dette prinsippet fikk stor oppslutning, og førte bla. til at man respektere Hitlers og Stalins diktatuarer, og senere til at diktaturer og demokratier er likeverdige medlemmer av Folkeforbundets arvtager FN.
Vi avslutter med å gjengi følgende fra artikkelen om Wilson på Wikipedia: «Det var under Wilson at raseskille ble innført i Washington, D.C»; Wilsons parti var det parti som sto sterkest i de områder som før borgerkrigen hadde slaveri.
Wilson ble etterfulgt av Warren G. Harding (1921-23). Harding er ofte klassifisert som den aller verste av USA mange dårlige presidenter (Wikipedia sier: «Harding is often rated as one of the worst presidents in historical rankings.» ), en vurdering som etter vårt syn er feil. Hans politikk, som bla. innebar kraftige skattelettelser, ga USA en sterk vekstperiode. Han var dog ingen frihandelstilhenger, og noen tollsatser ble økt. Da han tok over i 1921 var de økonomiske problemene betydelige, i stor grad pga. utgiftene forbundet med USAs deltagelse i første verdenskrig – rett etter krigens avslutning var f.eks. arbeidsløsheten innpå 12 %. På tre år ble statsbudsjettet redusert fra 6,4 mrd dollar til 3,2 mrd dollar, og skattesatser ble redusert, den høyeste fra 73 % til 56 %. (Etter at Harding døde i 1923 ble hans visepresident Calvin Coolidge president, og han fortsatte Hardings politiske linje.) I 1923 var arbeidsløsheten redusert til 2,4 %. Den økonomiske veksten, som startet under Harding, var betydelig: «1920s are a period of vigorous, vital economic growth». (Kilde: Economic History Net)
Man kan si at Harding ikke valgte gode medarbeidere til sin administrasjon, og til å holde dem under oppsyn; noen av dem viste seg å være korrupte. Korrupsjonssakene gjaldt nye reformer som ble innført, et om et helsetilbud til veteraner fra første verdenskrig, og et som innebar at statlige landområder ikke lenger skulle selges, nå skulle de leies ut.
Staten kunne ha gitt helsetilbud til veteranene ved å benytte det allerede eksisterende private helsetilbudet, men valgte i stedet å bygge opp et eget statlig system. Harding utnevnte en venn, Charles Forbes, til å lede oppbyggingen av dette nye tilbudet. Forbes utnyttet det faktum at når det offentlige står for regningen er kontrollen av kvalitet og pris på det som leveres ofte mangelfull, og han og hans kumpaner gjorde seg rike ved å fete opp regningene til det offentlige for oppbyggingen av det nye systemet (dette gjaldt kjøp av land, bygging av sykehus, levering av materialer, etc.). Harding oppdaget at Forbes drev svindel til fordel for seg og sine forbindelser, fjernet ham fra sin post og det endte med at han tilbrakte to år i fengsel. Den andre skandalen gjaldt land til oljeleting (skandalen fikk navn etter et av de involverte områdene, Teapot Dome): tidligere ble slike områder solgt til oljeselskaper, men reformen innebar at nå skulle de leies ut. Det viste seg at at Hardings innenriksminister Albert Fell mottok bestikkelser for å leie ut områder til visse selskaper. Fell tilbrakte ett år i fengsel.
Hvorfor er Harding vurdert som så dårlig? Dels fordi han i stor grad var en ekte pro-kapitalist, og dels fordi han ikke innførte nye, store offentlige programmer (slik alle venstreorienterte ønsker og bruker som et kriterium på suksess), og dels fordi det under hans vakt, men uten hans vitende, skjedde enkelte ikke helt ubetydelige korrupsjonsskandaler.
Hardings visepresident Calvin Coolidge (1923-29) overtok da Harding uventet døde i 1923. Coolidges motto var «America´s business is business». Han var sterk tilhenger av fritt næringsliv, og lot alt klare seg selv; han gjorde nærmest ingen ting som president, og fikk tilnavnet «Silent Cal» fordi han sa og gjorde så lite. At politikere ikke gjør noe, dvs. at de ikke innfører nye lover og reguleringer, er en god ting, siden det er blitt slik at praktisk talt 100 % av alle nye lover er skadelige for velstand og vekst. Denne laissez-faire-politikken innebar stabile rammebetingelser, og USA opplevde en enorm velstandsvekst: «the roaring twenties». Dessverre var alkohol forbudt (fra 1920-33), noe som førte til at kriminelle syndikater kunne vokse frem (mafiaen).
Coolidge ble gjenvalgt i 1924, men stilte ikke i 1928. Den som stilte da var Colidgens partifelle Herbert Hoover (1929-33), som fikk stor medvind pga. Coolidges suksess og popularitet. Hoover var imidlertid i motsetning til Coolidge progressiv, og avviste laissez-faire i favør av en «progressive middle way» mellom frihet og styring. Hans politikk gikk inn for en rekke støtteordninger og reguleringer, og statlig kontroll av flytrafikk og radiosendinger begynte under ham. I visse tilfeller støttet han tvungen organisering av arbeidere i fagforeninger: «We are passing from a period of extremely indvidualistic action into a period of associational activities». Etter at krisen inntraff i 1929 gikk han inn for en rekke offentlige programmer – offentlige byggeprosjekter, subsidier for visse varer, etc. – som var ment å hjelpe, men alle slike inngrep er slik at de hindrer de tilpasninger som ville ha skjedd automatisk i et fritt marked. Hoover ble naturlig nok ikke gjenvalgt i 1932, men hans etterfølger Franklin D. Roosevelt fortsatte den samme politikken, og krisen varte derfor helt til andre verdenskrig begynte.
Forklaringen på hvorfor krisen inntraff er å finne en rekke steder, og den består av mange elementer og vi har skrevet om det mange ganger tidligere. Denne gangen henter vi bare ett kort poeng fra mainstreamforfatteren Bill Bryson: Han hevder at The Fed (The Federal Reserve, USAs Sentralbank, som formelt er uavhengig av politikerne) i 1927 tvang igjennom en rentenedsettelse, til tross for store protester fra en rekke bankfolk. «The cut in interest rates had an explosive effect. – `the spark that lit the forest fire`, in the words of economist Liaquat Ahmed. … Over the next year, stocks would more than double … and the volume of … loans to investors would rise by more than $ 1 billion …. » (Bryson: One Summer, s. 289). Dette kom til en brå slutt i oktober 1929.
The Fed ble etablert i 1913, og skulle regulere bankene, pengeverdi og rentenivå. Etter hvert fikk de også monopol på å utstede penger. I et fritt marked finnes det ikke noen slik institusjon, der har man «free banking», noe som vil resultere i at penger forankres i en gullstandard, at pengeverdien er stabil, og at rentene fastsettes av markedet, og altså ikke som under The Fed av politikere og byråkrater. Etableringen av The Fed var den første skritt som ble tatt for å innskrenke den næringsfrihet som inntil da i stor grad hadde preget USA og gjort USA svært velstående.
Den økonomiske krisen som startet i 1929 er velkjent: arbeidsløsheten steg til 25 %, gjennomsnittsinntekten sank med 33 %, produksjonen falt med 50 %, aksjemarkedet sank med 90 %, og 11 000 banker gikk konkurs – alt dette var en følge av at lover og regler hindret de tilpasninger som ville ha skjedd i et fritt marked.
Franklin D. Roosevelt (1933-1945) tok et avgjørende skritt for å gjøre USA om til en velferdsstat med sin «New Deal». Han arvet krisen som kom i 1929, men hans politikk førte til at den varte gjennom hele 30-tallet: «De harde tredveåra». Han innførte et forbud for private å eie monetært gull (barrer og mynter; å eie smykker o.l. var fortsatt tillatt); alt slikt privat gull ble ekspropriert til underpris.
Roosevelt ga uttrykk for sitt progressive syn i sin tiltredelsestale i 1933: «If we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. I assume unhesitatingly the leadership of this great army. … I shall ask the Congress for the one remaining instrument to meet the crisis ― broad executive power to wage a war against the emergency, as great as the power that would be given to me if we were in fact invaded by a foreign foe.» Det var altså ikke bare i Tyskland og Sovjet at kollektivistiske ideer sto sterkt.
På tredvetallet fikk nasjonalsosialismen større og større utbredelse i Europa under ledelse av Hitlers Tyskland. Hitler ville fjerne alle jøder fra Europa, og et stort antall jøder flyktet mens de hadde livet i behold. Blant disse var det et stort antall sterkt venstreorienterte akademikere og intellektuelle – blant dem var folk som Horkheimer, Fromm, Adorno, Marcuse, Einstein, Bertolt Brecht – og mange av disse ble ansatt ved universiteter i USA, hvor de raskt fikk en svært stor innflydelse på USAs intellektuelle liv. (En som hadde en annen grunninnstilling enn disse venstreorienterte var økonomen Ludwig von Mises; han flyktet fra okkupasjonen av Østerrike via Sveits til USA, men fikk aldri noen akademisk stilling i USA).
Etter annen verdenskrig spredte kommunismen seg raskt flere steder i verden. Landene i Øst-Europa ble nærmest okkupert av Sovjet, og USA lovet Vest-Europa beskyttelse gjennom opprettelsen av NATO. Det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og etter tre år med hard krig hadde USA og FN slått angrepet tilbake. Sør-Korea er i dag et blomstrende land, mens Nord-Korea fortsatt er et ekstremt fattig og svært ufritt kommunistdiktatur. Da det kommunistiske Nord-Vietnam invaderte Sør-Vietnam valgte USA å hjelpe Sør-Vietnam: ideen var at det er bedre å bekjempe kommunismen langt borte enn å vente på at den kommer til USA. Dette begynte forsiktig under president Kennedy (1961-63), men eskalerte kraftig under hans etterfølger Lyndon B. Johnson (1963-69). Denne krigen var imidlertid umulig å vinne, spesielt fordi den kommunistiske siden mobiliserte en femtekolonne som med voksende intensitet utover 60-tallet iverksatte store demonstrasjoner i storbyer i USA og Europa mot USAs innblanding i krigen. Motstanden ble så stor at Johnson valgte å ikke stille til gjenvalg i 1968. Om lag 3 000 000 amerikanere tjenestegjorde i Vietnam, og på det meste var det 500 000 der samtidig. Ca 58 000 av disse mistet livet. Krigen påførte også Vietnam store skader, og kanskje så mange som en million vietnamesere mistet livet. Krigen sluttet med kommunistisk seier i 1975, og hele landet ble et diktatur med stor undertrykkelse, stor fattigdom og et rekordstort antall flyktninger som forsøkte å komme seg vekk. Etter noen tiår gikk dog landet bort fra den harde kommunismen, og er i dag et langt bedre land enn det var i årene etter at krigen sluttet.
Johnson fullførte oppbygningen av velferdsstaten med sin plan for «The Great Society» og sin «War on Poverty»; en politikk hvor statlige støtteordningene var ment å løse fattigdomsproblemet. Men disse ordningene førte bare til at problemene økte; incentivene i slike ordninger er slik at de skaper eller forsterker de problemene de er ment å løse.
Richard M. Nixon (1969-74) foretok den endelige frikoblingen mellom gull og dollar, noe som åpnet for den inflasjon som fulgte i årene etter dette. Han sa også at «Nå er vi alle Keynesianere». Nixon åpnet forholdet mellom USA og kommunistdiktaturet i Kina og tyrannen Mao Zedong, noe som førte til at Kinas diktatur på en rekke områder og av en rekke nasjoner ble akseptert som et legitimt regime.
Det var også Nixon som startet «The War on Drugs», en «krig» som førte til at alle problemer forbundet med narkotika ble enda større, og at også utenforstående begynte å bli rammet av den reelle kriminalitet som forbudet førte med seg.
Gerald Ford (1974-77) overtok som president etter at Nixon gikk av pga. Watergate-skandalen. Det er ikke så mye å si om ham, annet enn at han trodde at man kunne bekjempe den voksende inflasjonen med oppfordringen «Whip Inflation Now!», og det ble laget buttons med dette slagordet. Wikipedia: «Whip Inflation Now (WIN) was a 1974 attempt to spur a grassroots movement to combat inflation in the US, by encouraging personal savings and disciplined spending habits in combination with public measures, urged by U.S. President Gerald Ford.»
Under Jimmy Carter (1977-81) fortsatte alt å bli verre og verre: inflasjonen steg, arbeidsløsheten ble større, et fenomen som ifølge Keynesiansk teori ikke skulle kunne eksistere, og som fikk navnet stagflasjon. Carter laget i valgkampen 1976 en «misery index» som besto av summen av disse to (prosentene for inflasjon og arbeidsløshet) og fikk muligens styrket oppslutning pga. løfter om å løse disse problemene. Men under Carter ble disse problemene bare enda større.
Carter er spesielt kjent for en tale han holdt juli 1979 hvor han beskrev hvor elendig det sto til, og den ble nylig omtalt slik: «Forty years ago … Jimmy Carter gave one of the worst speeches in American presidential history. Reading it again, I am surprised to see that the notorious “malaise” speech is even worse than I remember.»
Talen: https://www.youtube.com/watch?v=kakFDUeoJKM
Denne begredelige tilstanden i amerikansk (og verdens) økonomi oppsto altså rett etter at den siste koblingen mellom gull og dollar ble opphevet.
Under Carter avviklet USA sin støtte til sjahens regime i Iran. Sjahen var vest-orientert, men hans regime var allikevel et tyranni hvor ingen form for opposisjon var tillatt. Alternativet var dog enda verre: sjahen ble avsatt i en revolusjon og Iran ble en islamistisk republikk, og etter hvert et senter for støtte til islamistisk terror over mesteparten av verden. Kort tid etter revolusjon ble USAs ambassade i Teheran invadert og okkupert av iranske «studenter», og 52 av de ansatte ble tatt som gisler. Carter gjorde ingen ting for å slå tilbake det som reellt sett var en invasjon av amerikansk territorium. (Han sendte riktignok en styrke spesialsoldater som skulle hente ut gislene, men aksjonen ble rammet av en ulykke på turen til ambassaden, og oppdraget ble avblåst). Hadde Carter svart på denne invasjonen av ambassaden på en riktig måte (dvs. med et tilstrekkelig sterkt militært svar), er det meget sannsynlig at perioden fra 1979 ikke ville ha vært preget av et stort antall islamistisk terrorangrep utført av islamister. Carter forsøkte å bli gjenvalgt i 1980, men led et enormt nederlag. Carter var USAs desidert verste president – før Obama. Vi nevner også at det var Carter som begynte å trekke religion inn i amerikansk politikk; før ham var det i USA et vanntett skott mellom religion og politikk.
Ronald Reagan (1981-89) hadde rykte på seg for å være en hardere leder enn sveklingen Carter, og gislene i Teheran ble sluppet fri den dagen Reagan tiltrådte som president. Reagan var en god konservativ, og han fortsatte med en ikke ubetydelig styrke de dereguleringer og skattelettelser som ble begynt under Carter (han gjennomførte dog dette i langt mindre grad enn han lovet i valgkampen), og de startet en oppgangstid som kun med mindre avbrudd varte til 2008. Hans hovedagenda var allikevel kampen mot kommunismen, og hans opprustningspolitikk og støtte til opposisjonelle i Sovjet fremskyndet sterkt Sovjets sammenbrudd. Hans plan for å vinne den kalde krigen mot den kommunistiske blokken – «We win, they loose» – viste seg å være den rette.
Men i sin kamp mot kommunismen støttet Reagan de som kjempet mot Sovjets invasjon av Afghanistan (Mujahedin), og disse folkene var ikke på lag med USA, tvert imot, de var islamister. De gruppene som der på 80-tallet fikk støtte (penger, våpen, opplæring) fra USA utviklet seg senere til å bli Taliban og al-Qaida. På denne tiden var Vestens kjennskap til islam svært dårlig, men folk i Reagans administrasjon burde ha visst hva de gjorde da de ga støtte til Mujahedin. Folkene i Mujahedin trodde at de hadde nedkjempet en anti-islamsk supermakt (det kommunistiske Sovjet); de fikk blod på tann og bestemte seg for å nedkjempe den gjenværende supermakten: USA.
Forholdet mellom Iran og USA var dårlig etter ambassadeokkupasjonen, og samtidig var Iran i krig med Irak (fra 1980 til 1988), og i denne perioden var det derfor et nokså nært samarbeid mellom USA og Irak, som var ledet av diktatoren Saddam Hussein.
I oktober 1983 ble en militærbase i Beirut rammet av to kraftige bilbomber, og blant de drepte var 241 amerikanske soldater og 58 franske soldater. Det svaret Reagan ga på dette terrorangrepet, som var utført av islamister, var å trekke de amerikanske styrkene ut av Libanon: det kom intet reellt militær svar. Også dette styrket islamistene syn om at de lett kunne overvinne USA.
Den på alle vis relativt anonyme George Bush sr ble valgt til president i 1988 fordi han var visepresident for den meget populære Reagan, men han ble ikke gjenvalgt i 1992. Den nye mann i Det Hvite Hus ble den ekstremt karismatiske, men fullstendig prinsippløse levemannen Bill Clinton.
Mens Bush sr var president invaderte Irak Kuwait, som var alliert med USA. USA samlet i allianse med FN en enorm militær styrke og kastet raskt Saddams tropper ut av Irak. Men de gikk ikke inn i Irak og avsatte Saddam, slik de burde ha gjort: Saddams diktatur fikk fortsette. Det ble inngått en våpenhvile, en våpenhvile som bla. innebar at Saddam skulle dokumentere at han hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen (MØV). Alle burde ha forstått at Saddam aldri hadde tenkt å følge denne avtalen, og han oppfylte praktisk talt ingen av kravene i den, og derfor truet FN utover 90-tallet gjentatte ganger med å ta opp igjen krigen. Saddam visste at ingen vestlige ledere ville starte en ny krig, og han ga blaffen i truslene fra FN. Saddam la også planer om å drepe USAs tidligere president George Bush sr, og dette var en av grunnen til at USAs kongress i 1998 vedtok en lov som sa at USA skulle forsøke å gjennomføre et regime-skifte i Irak («The Iraq Liberation Act»).
I det store og hele fortsatte Clinton den politikk som var ført siden 1980. Han forsøkte dog å få til en slags statlig overtagelse av helsevesenet, men lykkedes ikke (noen år senere klarte president Obama å gjennomføre dette). Han gjennomførte noen innstramninger i enkelte statlige støtteordninger, med det resultat at flere kom inn i arbeidslivet. Han uttalte også en gang at «the era of big government is over». Her tok han dessverre grundig feil.
I 1993 ble World Trade Center i New York utsatt for et omfattende terrorangrep utført av muslimske terrorister. Målet var å få et av tårnene til å tippe over (en kraftig bombe ble utløst i garasjen under et av tårnene), men aksjonen var mislykket selv om seks mennesker ble drept og flere enn 1000 skadet. Clintons administrasjon forholdt seg til dette som om det var en helt vanlig kriminalsak.
Etter Clinton ble lettvekteren George Bush jr valgt til president (2001-09), og han sto for noe som ble kalt «compassionate conservatism», dvs. en sterkt venstreorientert konservatisme. Han oppsummerer et utslag av denne tankeretningen her: «It means we use the mighty muscle of the federal government in combination with state and local governments to encourage owning your own home. That’s what that means. And it means — it means that each of us, each of us, have a responsibility in the great country to put something greater than ourselves — to promote something greater than ourselves.» Det er stor avstand mellom dette og uavhengighetserklæringens prinsipp om individers rett til «life, liberty and the pursuit of happiness».
Bush var på vakt da islamistiske terrorister angrep flere mål i USA 11. september 2001. Terroristene var organisert i nettverket al-Qaida, og hadde hovedbase i Afghanistan. USA krevde al-Qaida-lederen Osama bin Laden og hans folk utlevert. Taliban, som hadde makten i Afghanistan, nektet å utlevere terroristene, og med FNs og NATOs støtte gikk USA til krig i oktober 2001. Etter kort tid var Taliban nedkjempet, og det ble innsatt et mer sivilisert regime i landet. Men å drive nasjonsbygging i et land som Afghanistan er nærmest umulig, og fortsatt pr idag er det utenlandske styrker i Afghanistan og det pågår fortsatt kamper mellom disse og ulike muslimske og nasjonalistiske grupper. Regjeringen i Kabul har liten kontroll over landet.
Bush bestemte seg også for å invadere Irak: dels fordi Saddam ikke hadde fulgt våpenhvileavtalen etter at USA og FN hadde kastet Irak ut av Kuwait (Saddam skulle dokumentere at han hadde destruert sine MØV, noe han aldri gjorde), dels fordi USA noen år tidligere hadde vedtatt en lov som innebar at USA skulle arbeide for regimeskifte i Irak, dels fordi Saddam var en grusom tyrann, dels fordi Saddams regime støttet terroristgrupper som angrep USAs allierte Israel, og, viktigst: frykten for at Irak skulle la terroristgrupper få MØV som de kunne bruke i angrep mot Vesten. Alle (FN, flere vestlige lands etterretningstjenester, avhoppere fra Saddams regime) mente at Irak fortsatt var i besittelse av MØV (som de hadde brukt i krigen mot Iran), men etter at første fase i krigen var avsluttet med en enkel seier til USA og de ca 30 land som var alliert med USA i denne krigen, fant man ingen slike våpen. Det er opplagt at han hadde hatt slike våpen, men hvor ble de av? Muligens ble de flyttet til Syria og overlatt til sympatiserende grupper der før USAs angrep, men mest sannsynlig er at de bare forfalt og ble ubrukelige; Saddam lot antagelig være å dokumentere overfor FN at våpnene ikke fantes lenger fordi han ikke ville miste ansikt).
Bush jr brukte om lag ett år på å forsøke å få FN med på en invasjon av Irak, men til ingen nytte. Sterke land som Kina, Tyskland, Russland og Frankrike ville ikke støtte USA pga. utenforliggende politiske motsetninger, og USA gikk til krig sammen med ca 30 andre land, blant dem UK, Japan, Australia, Danmark (noe norsk presse beskrev som «USAs alenegang»). Det er meget kritikkverdig at en amerikansk president føler at han nærmest må be FNs om tillatelse for å gå til krig på USAs vegne.
Som nevnt, første fase av krigen mellom USA og Irak var over på noen få uker, med en total seier til USA. Men som man husker fra seirene over Tyskland og Japan: disse landene ble lagt under en sterk okkupasjon i flere år, dette for å knuse de menneskefiendtlige ideologiene som var grunnlaget for tyranniene i disse landene. Men Bush trodde at alle vil ha frihet, at alle vil ha fred, så hans mål var å innføre demokrati i Irak; det var der ingen forsøk på å innføre en konstitusjon og et styresett som virkelig ga betydelig frihet, slik det skjedde i Tyskland og Japan. Okkupasjonen ble svak, og da vokste det opp en rekke grupper som ville at Irak skulle bli et islamistisk diktatur, eller i hvert fall ikke skulle innføre et regime etter vestlig modell. Krigen blusset opp igjen, og USA sendte flere soldater og klarte på et vis å holde disse gruppene i sjakk. Men når Obama overtok etter Bush i 2009, trakk han ut de amerikanske soldatene og krigen blusset kraftig opp igjen – og den pågår fortsatt pr idag med varierende intensitet. Det vakuum som oppsto etter at de amerikanske soldatene forsvant førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat. Irak i dag er meget langt i fra å være et stabilt land.
Vi nevner kort også årsaken til finanskrisen 2008. Den ble skapt av The Fed ved dens leder Ben Bernanke. Økonomen Richard Salsman forklarer: «How did Bernanke create this horrible morass? First, in 2006-2007 he deliberately inverted the Treasury yield curve [se fotnote om dette], even while knowing it would cause a recession and credit-financial crisis. Second, he imposed on the reeling economy a $1.7 trillion flood of «quantitative easing» (QE), euphemistic for the hazardous policy of money-printing. His first policy caused economic stagnation, his second policy caused monetary inflation, and combined, his policies have generated «stagflation» — the corrosive mix last seen in the 1970s. It’s the direct opposite of the supply-side polices (pro-growth, sound-money) that made the 1980s and 1990s so prosperous.
Barack Obama ble valgt i 2008 og satt til 2017. Han var egentlig sterkt venstreorientert, men klarte til en viss grad å fremstå som en sentrumspolitiker. Hans kanskje viktigste sak var å innføre et system med billige helsetjenester til alle, noe som ble kalt Obamacare. Dette var egentlig et forsøk på en statlig overtagelse av hele helseforsikringsindustrien. Til en viss grad klarte han dette – Republikanernes motstand mot «reformen» ble svakere og svakere, og til slutt stemte de for reformen. Resultatet ble, som man kunne forvente, at de fleste fikk dyrere og dårligere helseforsikringer. (USAs helseforsikringssystem er slik organisert og administrert at helseforsikringer som regel følger en ansettelse, og har man en jobb så har man en god helseforsikring. Utenom dette er de meget kostbare for forsikringstageren, og det som må til for å gjøre det godt til en overkommelig pris er en fullstendig deregulering, men dette er ikke stedet for å gå inn på dette.)
Obama var ofte svært ettergivende overfor islamistiske grupper og regimer. En gang uttalte han at «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam». Nå kan man diskutere hva dette egentlig betyr, men at Obama har en «soft spot» for islam er opplagt.
I 2009 brøt det ut store demonstrasjoner i Teheran mot regimet i Iran, men demonstrantene fikk ingen støtte fra Obama. Obama inngikk også en avtale med Iran om at de ikke skulle utvikle atomvåpen, en avtale som ingen kan tro at de vil holde. Til gjengjeld sørget Obama for at Iran fikk overført enorme midler i kontanter. Og Ja, også under Obama sponset Iran terrorangrep over store deler av verden uten at det fikk noen konsekvenser for regimet.
11. september 2012 ble den amerikanske ambassaden i Benghazi, Libya, angrepet av muslimske terrorister. En av de som ble drept var ambassadøren. Obamas administrasjon hevdet at angrepet var en hevn mot USA fordi en helt ukjent amatørfilmskaper hadde laget en film om Muhammed og publisert den på youtube. Å avbilde Muhammed er forbudt i islam. Filmskaperen ble arrestert, Obama ga inntrykk av at han ikke så poenget med datoen, og Obama satte åpenbart heller ikke ytringsfriheten spesielt høyt.
Obamas USA fremsto som svakt og ettergivende, noe som bla. førte til at Putins Russland kunne ture frem; i 2014 annekterte Russland Krim, og samme år intensiverte Russland sin innblanding i Ukraina. Også Georgia opplevde mer russisk innblanding fra 2008. Den tidligere KGB-agenten Putin var ikke spesielt fornøyd med at det kommunistiske Sovjet gikk i oppløsning og ble delt opp i en rekke mindre stater.
Obama hadde også liten respekt for folk flest, og for de som var uenige med hans politiske syn; en gang uttalte han seg svært lite pent om de som støttet hans motstander i valget i 2008: The Guardian skrev om dette: «Referring to working-class voters in old industrial towns decimated by job losses, the presidential hopeful said: «They get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain their frustrations».»
https://www.theguardian.com/world/2008/apr/14/barackobama.uselections2008
Han hadde også et grunnleggende kollektivistisk syn: « … if you’ve been successful, you didn’t get there on your own. You didn’t get there on your own. … If you were successful, somebody along the line gave you some help. There was a great teacher somewhere in your life. Somebody helped to create this unbelievable American system that we have that allowed you to thrive. Somebody invested in roads and bridges–if you’ve got a business, you didn’t build that [uthevet her]. Somebody else made that happen. The Internet didn’t get invented on its own. Government research created the Internet so that all the companies could make money off the Internet. The point is, is that when we succeed, we succeed because of our individual initiative, but also because we do things together. There are some things, just like fighting fires, we don’t do on our own. I mean, imagine if everybody had their own fire service. That would be a hard way to organize fighting fires» (fra en tale holdt 13/7-2012).
(Dette sitatet kan dog tolkes noe mer velvillig overfor Obama enn enkelte gjorde i valgkampen.)
Obama var også sterkt medansvarlig for NATOs bombing av Libya i 2011. Libyas diktator Gadaffi var ingen snill gutt, men under ham var landet noenlunde stabilt. En rekke vestlige ledere bestemte seg for å ville støtte innføringen av demokrati i landet, og når en opprørsgruppe så ut til å bli påført et kraftig nederlag av Gadaffis styrker, blandet NATO seg inn og bombet Gadaffis styrker. Borgerkrigen endte med nederlag for Gadaffis styrker, Gadaffi selv ble lynsjet, og landet har siden da vært et anarki med store lidelser for de fleste i landet. (Også norske styrker deltok i bombingen av Libya.)
Men det verste som skjedde under Obama har vi allerede nevnt: han trakk de amerikanske soldatene ut av Irak. Det oppsto et vakuum som førte til oppblomstring av blant annet terroristgruppen Islamsk Stat.
Til alles overraskelse vant Donald Trump presidentvalget i 2016. Han hadde ingen politisk erfaring, men det ser allikevel ut som om han klarer det politiske spillet godt. Han representerer en prinsippløs, populistisk konservatisme: elitene (i media, i akademia, i byråkratiet) hater ham intenst, og dette er gjensidig. Eliten brukte og bruker alle midler for å stoppe ham; nå har de også satt i gang en riksrettsprosess for å få ham avsatt, og grunnlaget for denne er så spinkelt som det kan få blitt. Trump har hele tiden gått til frontalangrep på alle venstresidens kjepphester, og han er blitt svært populær hos vanlige folk. Politikken han fører er akkurat som man kan forvente av denne type konservative: noen skattelettelser og dereguleringer, utvalgte bedrifter tilgodeses med store subsidier, men det innføres begrensninger på frihandel og innvandring. Videre er det ingen reduksjon av velferdsstaten, og låneopptakene fortsetter i samme store tempo som tidligere. Flere indikatorer (økonomisk vekst, arbeidsledighet, etc.) sier at økonomien går godt under Trump.
Heldigvis har Trump mht. Iran snudd 180 grader fra den kurs USA hadde under Obama: Trump har uttrykt støtte til de som demonstrerte mot det islamistiske diktaturet, og med et rakettangep avlivet han Irans terrorgeneral Suleimani. Trump intensiverte også innsatsen mot IS i krigen i Irak/Syria, men han sendte også signaler som tydet på at han ville avvikle USAs støtte til kurderne, som hadde vært en viktig alliert under krigen mot IS. (Hva som egentlig skjedde her er noe uklart.) Trumps tilbakeholdne linje i denne pågående konflikten/krigen har åpnet for at Russland kan engasjere seg mer aktivt.
Dessverre ser det ut til at Trump har sans for diktatorer og «sterke menn»: han har som sine forgjengere et godt forhold til Saudi-Arabia, hvilket er helt forkastelig; han har snakket positivt om Russlands Putin, om Tyrkias Erdogan og om Nord Koreas Kim Jong-un. Trump har inngått en avtale med Nord-Korea om at de ikke skal utvikle atomvåpen, men det er ikke å forvente at Nord-Korea vil holde en slik avtale. Bare det å inngå en avtale med et slik gangster-regime er forkastelig.
Det ser ut til at Trump er langt mer prinsippløs enn sine forgjengere, noe som på et vis er en imponerende bragd, men den er ikke spesielt beundringsverdig – det aller siste pr 26/1 er at han plutselig er blitt motstander av kvinners rett til selvbestemt abort.
Hvordan står det til i dag? På viktige universiteter opplever man følgende: konservative talere nektes å holde taler («de-platforming»), det kommer krav om «safe spaces» og «trigger warnings» når venstresidens kjepphester utfordres, alle som ikke adlyder venstresidens agenda beskyldes for å være rasister. Videre, det finnes visstnok langt flere kjønnsidentiteter enn mann og kvinne, og en professor kan miste jobben dersom han benytter feil pronomen om en student (dvs. hvis han omtaler en kvinne som føler seg som mann som «hun» eller «henne» kan han miste jobben). «Diversitet» er det nye faneordet; men det er aldri snakk om diversitet mht. ideer, det er kun snakk om diversitet mht. egentlig irrelevante kriterier som kjønn, hudfarve, legning, etc. Hvis noe viktig har sin opprinnelse fra «dead white males» så er det dermed ofte automatisk diskvalifisert fra å være relevant. Det forekommer skoleskytinger hvor som oftest én gjerningsmann med en kjent trøblete fortid dreper et stort antall medelever, og det er en utbredt ettergivenhet for reell kriminalitet. Mange storbyer har et stort antall hjemløse som fyller parker og friområder med teltleirer og avfall. Hvor utbredte disse problemene egentlig er er det vanskelig å si, men at de er store og voksende, det er opplagt.
Den etablerte pressen er svært lite pålitelig; det set ut som om mange journalister ikke er opptatt av å rapportere objektivt om det som skjer, men fungerer som pressetalsmenn for en venstreorientert agenda. Klimahysteriet når nye høyder nesten hver eneste dag, og alle offentlige budsjetter øker og øker, og det gjør da også den offentlige gjelden. Det er utbredt ettergivenhet for islam, det er motstand mot Israel, sosialismen står sterkt blant unge, og gammelsosialisten Bernie Sanders er den mest populære politikeren blant unge.
Alt dette skyldes manglende virkelighetskontakt,og dette skyldes igjen at tenkere og filosofer som Hegel og William James og John Dewey og Marcuse og Horkheimer og mange flere har fått dominere universitetene i mange tiår uten at motforestillinger har fått komme til orde i betydelig grad. Og bak Hegel & co finner vi Rousseau og Kant.
Det som skjer er at friheten stadig innskrenkes, noe som er i samsvar med det Hegel og Rousseau sto for: Rousseau menet at folket skal styres etter «almenviljen», som er det folket egentlig vil, og Hegel mente at frihet er retten til å adlyde staten. Mye tyder på at USA er på vei dit.
I det store og hele er det en trend her. Med tre avbrekk går den nærmest rettlinjet fra Teddy Roosevelt og frem til idag. Presidentene handler ikke i et vakuum, de gjør i det store og hele det folket vil at de skal gjøre – så presidentene er ikke de eneste skyldige, problemet er den kulturelle trenden og de verdier som dominerer i kulturen. Avbrekkene fra denne trenden er Coolidge, Reagan og Trump. Den første av disse var meget god, den andre var god på noen områder, mens den siste er dårlig på de fleste områder. Mitt syn er at den negative trenden kommer til å fortsette med den presidenten som etterfølge Trump, uansett hvilket parti han eller hun representerer.
I dag ser vi begynnende tegn til kaos, og det kommer etter mitt syn til å bli et voksende problem i årene fremover. Det eneste som etter mitt syn, dagnes kulturelle landskap tatt i betraktning, kan snu dette er at en religion kommer til makten, dette fordi de ideer som lå til grunn for uavhengighetserklæringen og som grunnlovsfedrene sto for, og som preget USAs kultur og politikk i årene fra ca 1865 til 1900, ikke er å finne i mainstreamkulturen i dag. En utvikling hvor religion vi stå sterkere er også ille.
Det som burde finnes var en ide om at hvert menneske kan bli et godt menneske ved å ta rette, fornuftsbaserte valg, at man har rett til å jobbe produktivt for å skape et godt liv for seg og sine uten tvangsmessig innblanding fra andre, og at man må basere seg på fakta og logikk og ikke på virkelighetsfjern ønsketenkning slik alle religioner og alle former for sosialisme er bygget på. Men i mainstream er det ingen oppslutning om et slikt livssyn, hverken i eller utenfor USA.
Pga. sin styrke på alle viktige områder er det USA som styrer verden. Dit USA går følger Vesten etter, der hvor USA sier stopp til kreftene utenfor Vesten vil disse kreftene stoppe opp. Men USA har i mange tiår ledet i feil retning og sagt stopp på gale steder og tidspunkter. Vi kan ikke se noe som tyder på at denne trenden vil snu.
Det er derfor liten grunn til optimisme mht. den utviklingen som vil komme i årene fremover.
$$$$$$$$$$$$$$
Fotnote om invertert yield-kurve: «Yield curve becomes inverted when short-term rates exceed long-term rates. … An inverted yield curve occurs when long-term yields fall below short-term yields. … Under unusual circumstances, investors will settle for lower yields associated with low-risk long term debt if they think the economy will enter a recession in the near future. … Economist Campbell Harvey’s 1986 dissertation showed that an inverted yield curve accurately forecasts U.S. recessions. An inverted curve has indicated a worsening economic situation in the future 7 times since 1970».
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Yield_curve#Inverted_yield_curve
$$$$$$$$$$$$$$
Hans Olav Lahlum: Presidentene fra George Washington til Barack Obama
Ole O. Moen: USAs presidenter fra George Washington til Donald J. Trump
Bill Bryson: At Home
Bill Bryson: One Summer: America 1927