I 1986 ble et diskotek i Vest-Berlin utsatt for et bombeangrep. Diskoteket var populært blant amerikanske soldater som var stasjonert i Tyskland, og to av dem ble drept i angrepet. Amerikansk etterretning fant raskt ut at den som var den ansvarlige for terrorangrepet var Libyas diktator Muhammar Gadafi. USAs president Ronald Reagan beordret straks et militært svar; en rekke mål i Libya ble bombet. Et av målene var en av Gadafis villaer, og flere av hans nære slektninger ble drept – men Gadafi selv slapp unna. Det var altså president Reagan selv som beordret disse angrepene; han mente at for å bekjempe terror mot USA og Vesten må man slå hardt tilbake mot de som er ansvarlige for terrorangrepene.
Umiddelbart etter USAs svar ble flere eksperter intervjuet av mainstreammedia, og de var unisone i sine spådommer: dette ville bare føre til enda flere terrorangrep. Men de tok feil. Gadafi tok hintet, han forsto at han selv ville kunne bli rammet av et gjengjeldelsesangrep fra USA, og han stanset alle videre angrep av denne typen. Etter noen tid innså mange av ekspertene dette; de sa at Reagans angrep var vellykket, og at USAs bombing av utvalgte mål i Libya i 1986 representerte et vendepunkt i kampen mot terror.
Hva man kan lære av dette eksemplet skal vi ikke ha sagt noe om, bortsett fra at de eksperter som brukes av mainstreammedia kanskje ikke fortjener å bli omtalt som eksperter.
Vi kom til å tenke på dette etter at USA for noen dager siden avlivet den iranske generalen Qasem Suleimani. Den utløsende faktor var at aktivister noen dager tidligere forsøkte å storme den amerikanske ambassaden i Bagdad, og at disse var støttet av Iran, og den som i mange år har styrt Irans omfattende terrorist-aksjoner var nettopp general Suleimani.
Etter denne stormingen beordret president Trump at amerikanske styrker skulle sende en rakett mot general Suleimani mens han var på et besøk i Irak. Suleimani ble drept, og en rekke eksperter sto frem i mainstreammedia og hevdet at dette bare ville føre til enda flere terrorangrep mot USA. Mange sto også frem og kritiserte Trump, og hevdet at dette var «en utenomrettslig henrettelse», at «det var i strid med Folkeretten», etc.
La oss før vi går videre si noe om hvem Suleimani var og hva han holdt på med, dvs. vi skal sitere en gammel artikkel om dette, en artikkel publisert i The New Yorker i 2013:
https://www.newyorker.com/magazine/2013/09/30/the-shadow-commander
Suleimani took command of the Quds Force fifteen years ago, and in that time he has sought to reshape the Middle East in Iran’s favor, working as a power broker and as a military force: assassinating rivals, arming allies, and, for most of a decade, directing a network of militant groups that killed hundreds of Americans in Iraq. The US Department of the Treasury has sanctioned Suleimani for his role in supporting the Assad regime, and for abetting terrorism. And yet he has remained mostly invisible to the outside world, even as he runs agents and directs operations. ‘Suleimani is the single most powerful operative in the Middle East today,’ John Maguire, a former CIA officer in Iraq, told me, ‘and no one’s ever heard of him.’…
Suleimani has orchestrated attacks in places as far flung as Thailand, New Delhi, Lagos, and Nairobi–at least thirty attempts in the past two years alone. The most notorious was a scheme, in 2011, to hire a Mexican drug cartel to blow up the Saudi Ambassador to the United States as he sat down to eat at a restaurant a few miles from the White House. The cartel member approached by Suleimani’s agent turned out to be an informant for the US Drug Enforcement Administration. (The Quds Force appears to be more effective close to home, and a number of the remote plans have gone awry.) Still, after the plot collapsed, two former American officials told a congressional committee that Suleimani should be assassinated. ‘Suleimani travels a lot,’ one said. ‘He is all over the place. Go get him. Either try to capture him or kill him.
Til tross for dette var hverken president Bush jr eller president Obama villige til å avlive ham.
Mest avslørende i artikkelen er kanskje dette sitatet fra Suleimani selv:
«The battlefield is mankind’s lost paradise–the paradise in which morality and human conduct are at their highest. One type of paradise that men imagine is about streams, beautiful maidens, and lush landscape. But there is another kind of paradise–the battlefield.»
Oppsiktsvekkende? Det burde det ikke være, det er dette som er det egentlige idealet i islam. Man dreper ikke for å oppnå et mål, å drepe fiender av islam er målet!
Artikkelen forteller også noe om Irans strategi i området:
The other lesson drawn from the Iran-Iraq War [som pågikk fra 1980 til 1988] was the futility of fighting a head-to-head confrontation…. The Quds Force was an ideal tool. Khomeini had created the prototype for the force in 1979, with the goal of protecting Iran and exporting the Islamic Revolution. The first big opportunity came in Lebanon, where Revolutionary Guard officers were dispatched in 1982 to help organize Shiite militias in the many-sided Lebanese civil war. Those efforts resulted in the creation of Hezbollah, which developed under Iranian guidance. Hezbollah’s military commander, the brilliant and murderous Imad Mughniyeh, helped form what became known as the Special Security Apparatus, a wing of Hezbollah that works closely with the Quds Force. With assistance from Iran, Hezbollah helped orchestrate attacks on the American Embassy and on French and American military barracks….
Since then, the regime has given aid to a variety of militant Islamist groups opposed to America’s allies in the region, such as Saudi Arabia and Bahrain. The help has gone not only to Shiites but also to Sunni groups like Hamas–helping to form an archipelago of alliances that stretches from Baghdad to Beirut. ‘No one in Tehran started out with a master plan to build the Axis of Resistance, but opportunities presented themselves,’ a Western diplomat in Baghdad told me. ‘In each case, Suleimani was smarter, faster, and better resourced than anyone else in the region. By grasping at opportunities as they came, he built the thing, slowly but surely.
Så tilbake til vårt opprinnelige poeng (som altså var avlivingen av Suleimani). Noen hevder at dette vil føre til krig mellom Iran og USA. De som hevder dette burde merke seg at USA og Iran er i krig, en krig som ble utløst da Iran invaderte amerikansk territorium i november 1979. Pga. svakhet og unnfallenhet i USA (under president Carter) kom det praktisk talt ingen reaksjon fra USA på denne okkupasjonen, en okkupasjon som innebar at 52 amerikanere ble holdt som gisler i innpå halvannet år. Gislene ble sluppet fri rett før USAs nyvalgte president Reagan skulle innsette i januar 1981. Man kan lure på hvorfor Iran ikke ville fortsette å holde amerikanere som gisler mens Reagan var president.
Ja, krigen mellom Iran og USA er en lav-intensitets-krig, men fred blir det kun etter en klar militær seier til en av partene, f.eks slik det ble i 1945. (Sammenlign med krigen mellom Israel og diverse arabiske/muslimske grupper; denne krigen har pågått kontinuerlig med varierende intensitet siden 1948, og vil fortsette til en av parten oppnår en militær seier.)
Hva så med «blowback»? Man kan si at avlivingen av Suleimani var et blowback etter at den amerikanske ambassaden ble stormet, men det mange tenker på er at dette vil føre til enda flere Iran-støttede terrorangrep mot Vesten og USA. Ja, det kan skje.
Men Iran har allerede brukt år på å planlegge og iverksette angrep på amerikanske soldater og andre amerikanske ressurser. De har også bygget opp sjiamuslimske militser i Irak for å følge den samme modellen som de har brukt i Libanon: å opprette en stat i en stat, som de bruker som en maktbase for å gjøre landet til en de facto-koloni i en iransk imperium. Og sommeren 2019 utført de en rekke angrep på skipsfarten i Persiabukta og på saudiske oljeanlegg.
Det er all grunn til å tro at Iran vil fortsette å støtte terrorangrep mot Vesten, men det er også klart at tapet av den meget dyktige general Suleimani er et stort «setback» for Iran.
Før vi avslutter vil vi kort kommentere et par av de punktene som kritikere av avlivingen har reist.
Var dette en «utenomrettslig henrettelse»? De som hevder dette mener åpenbart at Suleimani skulle ha blitt stilt for retten. Men de som hevder dette blander sammen to fenomener, de blander krig og kriminalitet. Dersom en person er mistenkt for en forbrytelse bør han stilles for retten, og evt. dømmes dersom det fremlagte bevismaterialet viser skyld utover rimelig tvil skal han dømmes. Men disse regelen gjelder ikke i krig. I krig har man rett til å gjøre det som er nødvendig for å påføre fienden skade i stigende grad inntil fienden kapitulerer og enhver lyst fienden måtte ha til å fortsette krigen er brakt til opphør (slik USA og de allierte gjorde overfor Tyskland og Japan i 1945). Å ta ut fiendtlige soldater er klart innenfor det som er rimelig og forsvarlig i en krig, og å ta ut fiendens viktigste hærfører, bare rett og riktig.
Var dette i strid med Folkeretten? «Folkeretten» er lite annet en et fint navn som settes på det som FN til enhver tid måtte mene. Og FN er sterkt påvirket av land hvor islam står sterkt,
FN har i dag 193 medlemsland, og av disse er omtrent 130 utviklingsland som nærmest opptrer som én blokk når det gjelder å fremme egne interesser. Mange av disse landene er i Afrika, men gruppen inkluderer også de 57 land som er med i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). OIC har vedtatt sin egen menneskerettighetserklæring (Kairo-erklæringen), som kort sagt sier at enhver menneskerettighet er underordnet Allah, dvs. sharia er overordnet alle andre rettigheter.
Vårt syn: henvisninger til «Folkeretten» er totalt irrelevante, slike henvisninger er som regel forsøk på å gi legitimitet til ellers uholdbare argumenter.
Det USA gjorde var å avlive en høytstående general i et land de har vært i krig med siden 1979. Det USA kan kritiseres for er at de ikke gjorde dette langt tidligere.
«President Donald Trump ga ordren om å drepe general Soleimani. Både Bush og Obama hadde flere muligheter – men skal ha nektet å gjøre det samme.»
https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/opma1j/israelsk-avis-bush-og-obama-nektet-aa-angripe-soleimani
Kan dette føre til en ytterligere eskalering av krigen? Ja, men man må merke seg at den ettergivenhet som USA har utvist siden 1979, og spesielt president Obamas politikk som innebar store bidrag til Iran for at de skulle være snille, ikke har vært spesielt effektiv. Et eksempel er store beløp overført til Iran etter at Iran løslot fire amerikanske gisler:
«On Jan. 17, 2016, the day after four American detainees, including The Washington Post’s Jason Rezaian, were released, a jumbo jet carrying $400 million in euros, Swiss francs and other currencies landed in Tehran. That money purportedly was partial payment of an outstanding claim by Iran for U.S. military equipment that was never delivered. Soon after, $1.3 billion in cash followed.»
(Det er noe strid om hvorvidt denne historen er akkurat slik som den er fremstilt her, men artikkelen vi siterer virker troverdig.)
Som sagt, gjengjeldelser fra Iran er lovet, og kan komme. Men disse må da besvares med enda større militær makt fra de som blir rammet, og Vesten bør bruke den militære makt som er nødvendig for å bringe angrepene til opphør.
Vi nevnte innledningsvis at Libyas diktator Gadafi endret kurs etter angrepet. Gadafi ble med en viss rett av president Reagan beskrevet som «the mad dog of the Middle East» (selv om Libya ikke ligger i Midt-Østen). Gadafi var dog såpass rasjonell at han innså at det var lurest å stanse angrepene. Men faren er at mange i ledelsen i Iran er religiøse fanatikere, og disse er langt mindre rasjonelle enn «mad dog» Gadaffi, så det er mulig at Iran velger en annen kurs enn Libya gjorde i 1986.
Men det er en stor fordel for Vesten at den beste generalen ikke lenger er med i ledelsen av Irans omfattende terrornetteverk, og at alle i ledelsen vet at de når som helst kan bli truffet av en rakett.
Islam i FN
Generell artikkel
Kommentar: Drapet av Soleimani: Den største internasjonale bragden mot Iran
Jeg vil gerne dele til mine spekulasjoner angående de siste paragrafene:
I mine øyne, så er det dessverre mulig at de såkalte ekspertene og skandinavisk media (som såklart ønsker å fremstille USA så negativt som mulig..) får «rett»; angrep mot Vesten vil sannsynligvis intensiferes.
Jeg vil vedde på at Trump, dagens Republikanere og dagens Demokrater, og NATO, ikke har den samme ryggraden eller moralske autoriteten som Reagan-administrasjonen. Med andre ord, så vil USA vakle i møte med mulig Iransk eskalering, og Iran vet dette -i tillegg vil, som dere poengterte, iranske lederes religiøse fanatisme gjøre dem villige til å kjempe til det siste.
Altså, siden rasjonelle, liberale ideer står såpass svakt i USA og Europa i dag, vil ingen være villige til å påføre Iran det militære nederlaget som kreves for at angrep vil opphøre.
20/20 hindsight: Iran skulle ha blitt håndtert allerede på 1980 eller 90-tallet, da hadde ikke Vesten funnet seg i denne situasjonen i dag.
….men det var kanskje dette som var hovedpoenget i innlegget deres….
Du er nok inne på noe her ….
La meg gjenta et kjent sitat fra Napoleon, som var et militært geni. Han ble en gang forelagt en håpløs militær situasjon og spurt hvordan han skulle komme seg ut av den. Han svarte at man måtte unngå å komme inn i slike håpløse situasjoner.
Nå er vi dessverre kommet inn i en slik håpløs situasjon, og årsaken er som du never tidligere tiders ukloke politikk.
Det vi kan gjøre er å forsøke bygge opp den moralske styrken som er nødvendige for å vinne krigen, og håpe at det ikke er for sent.
Det finnes dog historiske paralleller: alle politikere i Vesten på 30-tallet var ettergivede overfor Hitler – unntatt Churchill. Men med ham i førersetet klarte Vesten å nedkjempe nasjonalsosialismen. Man kan allikevel si at det idemessige grunnlaget som fantes da, og som gjorde denne kolossale snu-operasjonen mulig, var langt bedre enn det er i dag.