Med jevne mellomrom dukker det i pressen opp artikler som hevder at enkelte ledere tjener for mye. Denne gangen er det Nettavisen, som med utgangspunkt i et utspill fra Olav Thon, kaster seg på karusellen. Vi siterer fra artikkelen som ligger her:
https://www.nettavisen.no/okonomi/olav-thon-ut-mot-lederlonnsfest/3423910645.html
«Olav Thon reagerer på lederlønnsfesten i norsk næringsliv. – Jeg har jo uttalt meg om lederlønninger og har jo fått enkelte debattinnlegg mot mine tanker, men jeg mener at ingen ledere er verdt så høye lønninger som det viser seg at enkelte i næringslivet får, sier Olav Thon (96) … Lønnen til norske toppledere har økt kraftig de siste tiårene, og mye mer enn den gjennomsnittlige årslønnen. Equinor-sjef Eldar Sætre tjente for eksempel 13,5 millioner kroner i 2018, mens de 30 beste topplederne i Norge tjente i snitt 14 millioner kroner året før. … Lønnsfesten er også stor i bransjer der snittlønnen ellers er lav. Sjefen for Norges største dagligvarekonsern, Norgesgruppen, har allerede fått like mye lønn i 2020 som en gjennomsnittlig butikkansatt får på ett år». Det er ikke bare lønninger som trekkes frem, ofte snakkes det også om fallskjermer eller sluttpakker, dvs. store utbetalinger som en sjef får dersom han må gå av.
Såvidt vi kan se er det sjelden at disse disse artiklene inneholder noe mer enn synsing; man får vite hva journalister og enkelte siterte synes om at noen får stor lønn; det er sjelden eller aldri at man kommer over en virkelig begrunnelse for hvorfor enkelte ledere får eller fortjener svært høye lønninger – eller hvorfor de ikke fortjener høy lønn.
En leder har et kolossalt ansvar, og det er en viktig og krevende jobb å lede en stor bedrift, å virkelig lede en stor bedrift er ikke en 9-til-4-jobb. Det er utallige områder lederen må ha god kjennskap til, og han må ofte ta både raske og riktige avgjørelser på en rekke forskjellige områder. Tar han gal beslutning kan bedriften tape store penger, eller den må si opp ansatte eller i verste fall legge ned. Det er svært mye verdt for en bedrift, dens eiere og dens ansatte å unngå slike ting.
Som man kan forvente er det ikke svært mange som kan utføre en slik jobb; det er få av dem, og når etterspørselen er høy der hvor tilbudet er lavt blir prisen høy. Hvis vi ser på en relativt enkel jobb som ikke krever spesielt store kunnskaper og som mange kan utføre, blir prisen/lønnen lav. Dette er utgangspunktet for at noen lønninger er høye og noen er lave.
Et annet poeng er at dersom en ansatt med lav lønn gjør en tabbe som fører til at han mister jobben vil han som regel ikke ha spesielt store vanskeligheter med å finne seg en ny jobb. Man dersom en leder gjør en alvorlig feil – og jobben han har innebærer at han ofte må ta raske avgjørelser som har store konsekvenser – vil han i verste fall kunne bil hengt ut i pressen som den som var årsaken til at bedriften gikk overende. Det kan da bli svært vanskelig for ham å finne en ny jobb. Har han hatt en høy lønn som sikrer at han kan klare seg i noen år uten jobb, vil han kunne fungere som en bedre leder mens han er leder.
Vi må også huske at det er en bedrifts styre som (på vegne av eierne) ansetter en leder og som bestemmer hans lønn (og evt. fallskjerm). Det er ingen andre som har noe med hva lønnen er; alle typer lønninger (og andre ting som har med ansettelsen å gjøre) bør avtales mellom de som ansetter og den som ansettes. Det bør være helt og fullt opp til de som er direkte involvert (den ansatte og de som ansetter) om de vil gjøre publikum kjent med hva lønnen er.
Desom du ikke liker lønnspolitikken i et firma, hvis du f.eks. synes at de fleste ansatte har for lav lønn og at lederne har for høy lønn, er det enkelte ting du kan gjøre: du kan kjøpe deg inn som deleier i bedriften (kjøpe aksjer), og så forsøke å påvirke bedriftens lønnspolitikk på møter i bedriftens organer. Dersom du ikke får medhold kan du selge deg ut av bedriften. Også som kunde er det noe du kan gjøre. Dersom du kjøper varer fra et firma som du synes ha for høye lederlønninger så kan du slutte å kjøpe bedriftens varer og gå over til en konkurrent som du synes har en bedre lønnspolitikk. Dette er muligheter du vil ha i et fritt, uregulert marked.
Men i dag har vi en regulert økonomi, en økonomi hvor alle aktører drukner i stadig flere reguleringer og bestemmelser som de er pålagt å følge, bestemmelser som kan innebære at firmaet er beskyttet mot konkurranse. Det kan også forekomme at utvalgte firmaer mottar store beløp fra staten gjennom ulike støtteordninger, eller at det finnes noe som må beskrives som rene statsselskaper, dvs. selskaper som får mesteparten av sine inntekter direkte fra staten. NRK er et godt eksempel på dette, NRK får hvert år ca 6 mrd kr i statstilskudd. Hva med lederlønningen i NRK? Nrk.no opplyser at «Fire av åtte i NRKs absolutte toppledelse tjente godt over statsminister Erna Solberg (H) i 2017. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tjente aller mest med en skattbar inntekt i 2017 på mer enn 3.1 millioner kroner. Det er dobbelt så mye som statsministeren og to og en halv ganger mer enn kulturministeren som «eier» NRK.»
https://www.nrk.no/norge/dette-tjener-toppledelsen-i-nrk-1.14282643
Det som kan gjøres med høye lederlønninger i bedrifter som på ulike vis er støttet eller beskyttet av staten er å privatisere disse bedriftene helt og fullt og frikoble dem fra alle de fordeler og ulemper som staten har gitt dem, og da er vi på den modellen vi skisserte over. Siden vi brukte NRK som et eksempel tar vi også med følgende: NRK er annerledes enn alle andre statsbeskyttede firmaer. NRK gir inntrykk av å være en ytterst profesjonell mediebedrift, men alle vet at det er mye å kritisere den for, f.eks. er den sterkt overbemannet (noe som lett blir tilstanden i firmaer som får sine inntekter fra staten og ikke ved å selge sitt produkt til sine kunder i konkurranse med andre tilbydere). Viktigst er dog følgende: NRK er en mediebedrift som på mange områder er lite annet enn et propagandaapparat for en venstreorientert politisk ideologi. Man kan trygt si at NRK i Norge i dag har samme funksjon som kommunistpartiorganet Pravda hadde i gamle Sovjetunionen; det er et propagandaapparat for makthaverne. Og for å gjøre det enda mer kritikkverdig er det slik at de som utsettes for denne propagandamaskinen blir tvunget til å finansiere den over skatteseddelen. Da burde det være enkelt å forstå at lederen for statens propagandaapparat her høyere lønn enn statsministeren. (Og bare for å ha sagt det: når NRK har denne rollen i dag går vi ikke inn for en privatisering av NRK, vi mener at NRK må nedlegges.)
Vi avslutter med et ferskt eksempel fra USA: Boeings CEO, Dennis Muilenburg, fikk nylig sparken etter at to av selskapets 737 MAX styrtet. Når det ble kjent at Muilenburg endte opp med en sluttpakke på 62 millioner dollar, kom det ikke uventet en god del kritikk.
«Dennis Muilenburg, the recently-ousted CEO of Boeing, is leaving with a $62 million payout …This substantial award comes despite being fired for poor handling of the fatal crashes, aftermath, and continued suspension from service of the 737 Max. Also on Friday other workers lost their jobs because of the 737 Max: 2,800 employees of Boeing supplier Spirit AeroSystems.»
Men han mistet også noe: «On his departure, Boeing stripped him of his bonus, any severance pay, and other incentives worth nearly $15 million. However, that still left him with a parting package of $62 million made up of Boeing stock, pension payments, and other deferred contributions.»
Det kan se ut som om Dennis Muilenburg (og andre ledere på dette nivået) ble betalt for å feile. Men dette er det stikk motsatte av sannheten, som vi nevnte blir de godt betalt for å ta risko, for å ta sjanser, for å prøve nye ting. Og som det heter: «den som intet våger intet vinner» – ledere blir som nevnt betalt for å ta slike sjanser, og dette inkludere muligheten for feile og derved å måtte miste jobben dersom det går galt.
Å lede et firma av denne størrelsen er en enormt stor og viktig og krevede jobb, og rett person kan utgjøre et hav av forskjell. Den rette person kan lede firmaet til store produksjonsøkninger og skape enorm profitt, mens feil person kan føre til at firmaet mister evnen til å produsere, og kanskje til at tusenvis av mennesker mister jobben. Eksempler: Steve Jobs hadde en enorm positiv virkning på Apple da han kom tilbake til selskapet i 1997, mens Ken Lay ødela Enron (som gikk konkurs i 2001). Problemet er at det kan være problematisk for et styre å finne ut om den lederen de er i ferd med å ansette er en Jobs eller en Lay – og dersom de finner ut at det er en Lay de har ansatt må de kunne kvitte seg med ham på kort varsel. Da må han ha en avtale som gjør at han kan gå på dagen, og en slik avtale må ha elementer som gjør at lederen er villig til å gå. En slik bestanddel kan være en generøs sluttpakke.
Vi må nevne at Muilenburg ikke på noe vis var (med)ansvarlig for at de to Boeing-flyene styrtet. 737 MAX-programmet ble startet og fullført under hans forgjengere; han var sannsynligvis kun en syndebukk. En kommentator oppsummerer: «He was becoming seen as [uthevet her] not only a public relations obstacle but a regulatory barrier».
https://www.latimes.com/business/story/2019-12-23/boeing-737-max-dennis-muilenburg
Slik er det når man er på toppen: skjer det noe galt kan det hende at sjefen må gå selv om han ikke har gjort noe galt. Har Muilenburg noe å klage på? Vel, han endte opp med en formue, men han får neppe noen viktig jobb igjen med det første. Og poenget er: dersom han hadde blitt tilbudt en slik jobb uten sluttpakke ville han antagelig ikke tatt denne jobben. Sagt på en annen måte: uten slike sluttpakker ville en god del dyktige folk ikke tatt jobber som innbærer risiko, og den totale produktiviteten ville ha vært lavere enn den er.
Vi oppsummerer: Alle reguleringer som gir fordeler (eller ulemper) til enkelte bedrifter bør fjernes slik at alle bedrifter konkurrere på lik linje, og det er eierne som har all rett til å bestemme hvor mye de vil betale de som er ansatt i bedriften; det er ingen andre som har noe med dette å gjøre. Og hvis du som kunde eller ansatt eller deleier ikke er fornøyd med den lønnspolitikken firmaet fører kan du la være å ha noe med firmaet å gjøre.