«Moneyland»: Den som graver en grav … 

I de siste tiår har verden opplevd en kraftig velstandsøkning. Man kan vise dette ved å henvise til noe som alle i Vesten direkte opplever: vi har fått Internett og mobiltelefoner og Netflix og dataspill og hundrevis av TV-kanaler. Mange i Vesten reiser oftere og lenger enn de gjorde tidligere. Ny teknologi har gjort en rekke typer medisiner og sykehusbehandling mer effektive. Biler er blitt mer komfortable og sikrere. Alt dette forteller at velstanden er blitt høyere. Årsaken til dette er at det har skjedd en vesentlig produktivitetsøkning. Dessverre har ikke velstandsøkningen for folk flest blitt så stor som de siste års produktivitetsøkning skulle tilsi, dette fordi mye av produktivitetsøkningen er gått til å ese ut byråkratiet og til å iverksette en rekke meningsløse miljøtiltak (vi sier dog ikke at alle miljøtiltak er meningsløse). Men disse tiltakene har bred folkelig oppslutning, så folket har seg selv å takke for at velstandsutviklingen er betydelig mindre enn den skulle ha vært. 

Også utenfor Vesten har det vært en velstandsøkning. En artikkel forteller at de siste tiårs globalisering, dvs. den større utbredelsen av frihandel og markedsøkonomi, har ført til antall mennesker som lever i stor fattigdom er betydelig redusert. Kommentatoren Johan Norberg skriver om dette: «It is the greatest story of our time … Mankind is defeating extreme poverty. The World Bank has just released its latest numbers, and according to them, the proportion of the world population in extreme poverty, i.e. who consume less than $1.90 a day, adjusted for local prices, declined from 36 percent in 1990 to 10 percent in 2015. Even though world population increased by more than two billion people, the number of extremely poor was reduced by almost 1.2 billion. It means that in the now much-despised era of globalization, almost 130,000 people rose out of poverty every day.» 

https://thehill.com/opinion/finance/408546-globalizations-greatest-triumph-the-death-of-extreme-poverty

Men noen hevder at denne liberaliseringen har en stygg bakside. En fersk bok, Moneyland, innledes med at forfatterens beskriver sitt besøk til en korrupt politikers private eiendom, en eiendom som ble tilgjengelig for publikum etter at han mistet makten i 2014: 

«Everyone had known that Viktor Yanukovich [president of Ukraine 2010-2014] was corrupt, but they had never seen the extent of his wealth before. At a time when ordinary Ukrainians’ wealth had been stagnant for years, he had accumulated a fortune worth hundreds of millions of dollars, as had his closest friends. He had more money than he could ever have needed, more treasures than he had rooms for. All heads of state have palaces, but normally those palaces belong to the government, not to the individual. 

In the rare cases – Donald Trump, say – where the palaces are private property, they tend to have been acquired before the politician entered office. Yanukovich, however, had built his palace while living off a state salary, and that is why the protesters flocked to see his vast log cabin. They marveled at the edifice of the main building, the fountains, the waterfalls, the statues, the exotic pheasants. It was a temple of tastelessness, a cathedral of kitsch, the epitome of excess. Enterprising locals rented bikes to visitors. The site was so large that there was no other way to see the whole place without suffering from exhaustion, and it took the revolutionaries days to explore all of its corners. The garages were an Aladdin’s cave of golden goods, some of them maybe priceless. The revolutionaries called the curators of Kiev’s National Art Museum to take everything away before it got damaged, to preserve it for the nation, to put it on display. 

There were piles of gold-painted candlesticks, walls full of portraits of the president. There were statues of Greek gods, and an intricate oriental pagoda carved from an elephant’s tusk. There were icons, dozens of icons, antique rifles and swords, and axes. There was a certificate declaring Yanukovich to be ‘hunter of the year’, and documents announcing that a star had been named in his honour, and another for his wife. Some of the objects were displayed alongside the business cards of the officials who had presented them to the president. They had been tribute to a ruler: down payments to ensure the givers remained in Yanukovich’s favour, and thus that they could continue to run the scams that made them rich. 

Ukraine is perhaps the only country on Earth that, after being looted for years by a greed-drunk thug, would put the fruits of his and his cronies’ execrable taste on display as immersive conceptual art: objets trouvés that just happened to have been found in the president’s garage. None of the people queuing alongside me to enter the museum seemed sure whether to be proud or ashamed of that fact. Inside the museum there was an ancient tome, displayed in a vitrine, with a sign declaring it to have been a present from the tax ministry. It was a copy of the Apostol, the first book ever printed in Ukraine, of which perhaps only 100 copies still exist. Why had the tax ministry decided that this was an appropriate gift for the president? How could the ministry afford it? Why was the tax ministry giving a present like this to the president anyway? Who paid for it? No one knew. 

In among a pile of trashy ceramics was an exquisite Picasso vase, provenance unknown. Among the modern icons there was at least one from the fourteenth century, with the flat perspective that has inspired Orthodox devotion for a millennium. On display tables, by a portrait of Yanukovich executed in amber, and another one picked out in the seeds of Ukrainian cereal crops, were nineteenth-century Russian landscapes worth millions of dollars. A cabinet housed a steel hammer and sickle, which had once been a present to Joseph Stalin from the Ukrainian Communist Party. How did it get into Yanukovich’s garage? Perhaps the president had had nowhere else to put it? 

The crowd carried me through room after room after room; one was full of paintings of women, mostly with no clothes on, standing around in the open air surrounded by fully clothed men. By the end, I lacked the energy to remark on the flayed crocodile stuck to a wall, or to wonder at display cabinets containing 11 rifles, 4 swords, 12 pistols and a spear. Normally, it is my feet that fail first in a museum. This time, it was my brain.» (s. 4-6).

I boken leser man videre at politikeren eide en rekke selskaper: «coal mining companies … which were [for legal purposes] owned in the Caribbean», «a medicine racket … run out of Cyprus»; «an illegal arms trade traced back to Scotland»; «a market selling knock-off designer goods … legally owned in the Seychelles». Alt dette har politikeren kjøpt seg inn i med inntekter han har skaffet fra beskatning av landets befolkning . Forfatteren sier at «the sheer complexity of corruption  … makes me dizzy, like a maths problem too complicated to understand, a sinkhole opening at my feet». 

Dette er bare fra de første sidene i boken Moneyland. 

Hva er forfatterens poeng? Hans poeng er at de siste års liberaliseringer har ført til at korrupte politikere og korrupte forretningsfolk er blitt i stand til å skumme fløten av mye av de verdiene som skapes, og at disse verdiene omsatt i penger brukes til å sikre noen få rikfolk og politikere den overdådige og idiotiske luksusen som Yanukovich og mange andre boltrer seg i. Forfatteren mener at med bedre reguleringer og bedre kontroll vil disse pengene ikke bli bruk til lystyachter og luksusleiligheter og smykker og reiser og opphold i luksusomgivelser og flotte biler og ekstravagante armbåndsur for en korrupt elite, de ville bli brukt til bedre skoler og bedre helsetilbud og bedre lønninger for folk flest.    

Bokens fulle tittel er Moneyland: Why Thieves And Crooks Now Rule The World And How To Take It Back, og den er skrevet av journalisten Oliver Bullough. Tittelen gjør klart hva boken handler om, men kanskje en annen variant av boktittelen gjør budskapet enda klarere: Moneyland: Where the Rich go to Escape Our Democracy. 

Før vi går videre nevner vi at boken ikke overraskende er blitt tildelt en rekke utmerkelser, bla. er den blitt kåret som Årets bok av Sunday Times, Economist,  Daily Mail og The Times, og den er vinner av «the Creative Nonfiction prize at the Wales Book of the Year [sic]». 

https://www.tanum.no/_moneyland-oliver-bullough-9781781257920

Boken er selvsagt også oversatt til norsk, og da er tittelen Pengeland – hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet; det ser ut til at forleggere i alle land, og også i Norge, elsker slike bøker. 

Så hva er det den handler om? Pengeland er ifølge Norli bokhandels omtale «et sted der de rike skjuler sin formue for å slippe skatt og de mektige utnytter systemet til å stjele. Det er et land hvor gigantiske summer flyttes rundt, utenfor all kontroll. De superrike lever globalt og pengene strømmer over grensene, der eventuelle kontrollinstanser ikke kan følge etter. Gjennom alle historiene i boken fletter forfatter Oliver Bullough inn en rød tråd: Når finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking, er noe fundamentalt galt med hvordan økonomien fungerer. Skatteparadiser, maltesiske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein – når de superrike på denne måten kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, undergraves demokratiet. Pengeland er en rystende fortelling fra 2000-tallet om rikdom, makt og hemmelighold.» 

https://www.norli.no/pengeland

Altså: Pengeland er et land uten grenser, uten landområde, uten flagg, og ligger utenfor all politisk kontroll. Rikfolk kan allikevel helt lovlig plassere sine penger der slik at de unndras så og si all beskatning. Dette skjer som regel ved at firmaer har sitt hovedkontor i et virkelig land med ingen eller svært lav skatt – i et såkalt skatteparadis – og selv om de opererer i andre land med et vanlig skattenivå, blir formuene og profitten disse firmaene skaper umulige å beskatte. Bullough kritiserer ikke bare de som unndrar seg beskatning, han kritiserer også de som spekulerer i ulike valutaer og på denne måten ifølge han kan ødelegge lands økonomi.  

Og her er altså ifølge Bullough og alle som betrakter boken budskap som viktig og godt, hovedpoenget: disse firmaene og deres rike eiere håver inn masse penger og unndrar dem fra beskatning, og dette er ille fordi disse skatteinntektene kunne ha blitt brukt på å heve befolkningenes velstandsnivå! I stedet blir mye av disse pengene brukt til slike ting som vi beskrev innledningsvis, dvs. unyttig og idiotisk luksus for korrupte politikere og rikfolk. 

Men la oss gå dypere til verks. Dette handler om å beskatte firmaer og deres rike eieres formuer, og det handler om å bruke disse skatteinntektene til goder for folket. Det handler altså om velferdsstaten og dens finansiering. 

Som kjent, velferdsstaten begynte å bli innført for alvor etter annen verdenskrig, og dens vekst skjøt fart etter ca 1960. Dette skjedde i alle land i Vesten. Velferdsstaten innebærer at politikerne lover at det skal bli flere og flere og mer og mer generøse offentlige tilbud (skole og helse, pensjoner og trygder, kultur og infrastruktur, støtteordninger på stadig flere områder, mmm.), folket stemmer på disse politikerne, politikerne får makt og gjennomfører noe av det de har lovet. Slike tilbud koster penger, og da ble naturlig nok også skattenivået høyere og høyere (og den statlige gjelden vil også øke). Denne veksten er uunngåelig fordi politikerne stadig må love mer og mer for å bli valgt, og for å finansiere dette må skatter og avgifter, og etter hvert statlige låneopptak, øke og øke og øke.  

Bullough, som ikke uten poeng setter likhetstegn mellom velferdsstat og demokrati, skriver på side 27 at «…the core function of democracy [is to] tax the citizens, and use the proceeds for the common good …», og på side 33 at «The Welfare State in Great Britain provides universal healthcare and free education. The innovations were remarkably successful: economic growth in most Western countries were almost uninterrupted throughout the 1950s and 1960s, with massive improvements in public health and infrastructure. All of this did not come cheap, though, and taxes had to be high to pay for it». 

Ja, det som beskrives her er sant, men han beskriver ikke det som skjedde etter hvert: skattenivået økte og økte (selv om det var et lite brudd med noen skattereduksjoner under Thatcher), statsgjelden økte, byråkratiet este ut, kvalitetsutviklingen på de offentlige tilbudene både innen skole og helse ble noe ujevn, pensjonssystemene er konkurs, og den økonomiske veksten ble etter hvert vesentlig lavere. Her er representative tall (fra Norge): økonomisk vekst i perioden 1975-2000 var ca 4-5 % per år, i perioden fra 2000 har den ligget på ca 2 %. 

En mer detaljert fremstilling over den økonomiske vekst i Storbrittania i denne perioden er å finne her: 

https://en.wikipedia.org/wiki/Economy_of_the_United_Kingdom

Pussig nok nevner Bullough ikke dette viktige poenget, dvs. at veksten ble mindre etter hvert (noe som kommer av at økonomien i en velferdsstat blir  mer og mer regulert og byråkratisert, noe som gjør at alt går tregere), men vi går over til de tre hovedpoengene: skatteunndragelse, spekulasjon, idiotisk pengebruk.

Bullough kritiserer de som forsøker å unndra seg beskatning. Disse unndragelsene er dog lovlige, men de er i strid med velferdsstatens og demokratiets intensjon. Bullough nevner at på 60-tallet i UK var skattenivået for enkelte som hadde store inntekter på 95 %, men han sier ikke noe om hvorvidt slike skattesatser var urimelig høye (disse satsene ble satt noe ned under Thatcher).

Men er det galt å unndra seg beskatning? Det som skjer er at noen tjener penger, og så opplever de som har tjent disse pengene at en stor andel av dem blir tatt fra dem – er det da overraskende at de som er ofre for dette forsøker å unndra seg eller forsøker å redusere skattebyrden mest mulig? Etter mitt syn burde dette ikke overraske noen.         

Det virker som om Bullough tror at den eneste måten å sørge for at en befolkning får en høy levestandard (en høy levestandard inkluderer gode skoler, et godt helsevesen, gode pensjons- og trygdeordninger, rent miljø, gode produkter av alle slag til salgs for rimelige priser, rettferdige og effektivt håndhevede lover, etc.) er å finansiere dette ved å ta fra de rike. Altså mener han at folk flest ikke kan skaffe seg en høy levestandard ved eget arbeid, han mener at en høy levestandard kun kan komme folk flest til gode ved at de rike tvinges til å betale for den. Dette er imidlertid feil. Forsøker man å tvinge de rike til å bidra, vil følgende nødvendigvis skje: flere og flere vil bli betraktet som rike og skattenivået vil derfor øke for alle, noe som fører til ulike former for skatteflukt, f.eks. til land med lavere skatt (dette ble vanlig i Storbrittania på 50- og 60-tallet, hvor mange forlot UK og dro til USA, et fenomen som fikk navnet «brain drain») eller inn i den svarte økonomien. Offentlige tilbud vil over tid bli dårligere fordi de reelt sett er offentlige monopoler uten reell konkurranse, og fordi de styres på en måte som i liten grad fremmer innovasjon og effektivisering. Byråkratiet vil vokse, den økonomiske veksten vil bremses opp, den statlige gjelden vil etter hvert bli så stor at den ikke kan håndteres på en måte som unngår enorme problemer. Denne ødeleggende modellen heter velferdsstat, og Bullough tar feil når han tror at dette er den eneste modellen som kan skape velstand for folk flest. Sannheten er at den tvert imot vil ødelegge velstanden for folk flest. Det eneste som kan skape stabil velstandsvekst over tid er akkumulering av kapital, noe som gjør alle mer produktive. Vi kommer tilbake til dette poenget.  

Bullough kritiserer valutaspekulanter fordi de kan ødelegge lands økonomier. Men hva er det som skjer ved valutaspekulasjon? Anta at en spekulant sitter med et stort beløp i italienske lire. Så finner han ut at myndighetene (sentralbanken) i Italia vil redusere verdien av liren, f.eks. for å gi inntrykk av økonomien i Italia er bedre enn den egentlig er, eller for å finansiere politikernes valgløfter før et valg, eller for å favorisere landets eksportbedrifter på bekostning av de som importerer. Blir verdien av liren redusert vil spekulanten tape store penger. Han vil derfor forsøke å veksle liren inn i en valuta som ikke vil bli utsatt for slik verdireduksjon. Men hvem er det som handler kritikkverdig her? Mitt syn er at det er den italienske sentralbanken, og politikerne som styrer den, som handler kritikkverdig, ikke spekulanten som selger sine lire for å unngå et stor tap. Alle slike spekulasjoner kunne unngås dersom pengene hadde en stabil verdi. Denne løsningen nevnes ikke av Bullough. 

Men Bullough sier følgende på side 47: «If only everyone had listened to Keynes and created an international currency at Bretton Woods … ».  (Under en konferanse i Bretton Woods i 1944 ble en rekke viktige land enige om regler og institusjoner som skulle gjelde for alt økonomisk samkvem mellom disse landene etter krigen.) Sannheten er at det fantes en «international currency», en som ikke kunne manipuleres av noen politikere: denne valutaen var og er gull! Men ingen av representantene ville ha en valuta som var uavhengig av enhvers kontroll og som de ikke kunne styre etter politikernes forgodtbefinnende. Et pengesystem forankret i gull ble derfor ikke valgt på Bretton Woods. Det var allikevel en viss kobling mellom de vestlige lands valutaer og gull etter Bretton Woods, og denne koblingen varte frem til 1971, da president Nixon «lukket gullvinduet», dvs. han opphevet fullt og helt koblingen mellom gull og dollar. Fra 1945 til 1974 var alle vestlige valuter nokså stabile pga. denne forankringen i gull, men fra 1974 fikk alle land i Vesten flere år med betydelig inflasjon, og tilhørende økonomisk krise, noe som alltid vil kunne forekomme når man har valutaer som ikke er forankret i gull. 

Bullough legger stor vekt på at politikere misbruker skattepenger på fordeler til seg selv og sine familier, og at de bruker enorme beløp på «luksus» (slik vi så Yanukovich gjøre i eksemplet over).

Men her har vi altså et system hvor politikerne bare kan vedta at staten kan ta inn penger (for å si det enkelt) som en viss prosent av hvert enkelts inntekt pluss en viss prosent av hver enkelts formue pluss en viss prosent av hvert firmas overskudd pluss en viss prosent av det folk bruker på dagligvarer og klær pluss en viss prosent av det de bruker på bensin pluss en viss prosent av det de bruket på strøm pluss en viss prosent av det de bruker på tobakk pluss en viss prosent av det de bruker på alkohol pluss en viss prosent av det de bruker av sukkerholdige varer, etc. 

At staten skal ta inn disse pengene er vedtatt av i lovs form av landets lovgivende forsamling, og pengene kreves da inn av et apparat (ligningsvesenet) som har full støtte av landets politi og rettsapparat. Videre, det er politikere og byråkrater som bestemmer hva disse pengene skal brukes til. Man burde da ikke bli overrasket over at denne gruppen av politikere og byråkrater tiltrekker seg folk som primært er interessert i å mele sin egen kake uten hensyn til andre, eller at rene kriminelle ønsker å få en eller annen posisjon i dette systemet. Og det er dette Bullough beskriver: dette apparatet, som lovlig kan forsyne seg med stigende andeler av alles verdiskapning, blir i stadig større grad fylt opp av kriminelle. Men ifølge Bullough, og alle som har skrytt boken opp i skyene, er problemet de som forsøker å unndra seg denne stadig tyngede beskatningen, problemet er ikke det systemet som er laget slik at det tiltrekker seg kriminelle! De som vil beskytte seg mot dette stadig økende skattenivået flykter til det som Bullough kaller Pengeland, men det ser ut som om Bullough og hans mange meningsfeller befinner seg i Bakvendtland! Vi vil understreke dette poenget: problemene som Bullough & co er opptatt av oppstår fordi man har et system som er basert på at et stort antall oppgaver skal finansieres med tvungen skatt!    

Noen av de problemer som Bullough trekker frem er reelle, men løsningene han foreslår er det stikk motsatte av de reelle løsninger:   

Bullough støtter velferdsstaten, men velferdsstaten er ikke bærekraftig, over tid vil velferdsstaten ødelegge alle gode ting: skole og helsevesen vil forfalle, trygde- og pensjonsordninger vil gå konkurs, utbredt ansvarsløshet fører bla. til alt fra et generelt forfall til mer kriminalitet, etc.

Det er kun én vei til stabil velstandsøkning over tid, og det er akkumulering av kapital. Dette kan kun skje i en økonomi med en sikker eiendomsrett som gjelder fullt ut.   

Bullough støtter tvungen skatt for å finansiere velferd, men et slikt system vil kreve større og større utgifter, politikerne vil forsøke å øke inntektene,  skatte- og avgiftsnivået vil da øke og øke, og dette vil naturlig nok føre til at flere og flere på ulike vis vil forsøke å redusere sin skattebyrde. 

Bullough nevner ikke det som er løsningen på valutaspekulasjon, som er å sikre at penger har stabil verdi, f.eks. ved en gullstandard, eller ved «free banking». 

Bullough vil eliminere skatteparadisene – men det at disse finnes bremser skatteøkningene i vanlige land, og reduserer skatteflukten fra disse landene. Men det beste ville ha vært om alle land var skatteparadiser, dvs. at staten kun sto for sine legitime oppgaver (politi, rettsapparat, det militære) og at alt annet ble drevet av private aktører. Dette er et system hvor hver enkelt sparer og investerer til sin egen pensjon, hvor han forsikrer seg mot sykdom og uførhet, hvor han kjøper skoleplass til sine barn, etc.; dette systemet er sterkt forskjellig fra dagens system hvor alle disse områdene er underlagt statlig tvang og politiske hestehandler, hvor de i større eller mindre grad lider av synkende kvalitet og mer byråkrati, hvor alternativene er svært dyre, og hvor de offentlige standardtilbud finansieres av en skatte- og avgiftsskrue som strammes hardere og hardere.  

Tvert imot, det Bullough foreslår som løsning vil bare gjøre problemene enda større. Han vil ha et samfunn hvor de rike tvinges til å betale mer og mer, men resultatet er at de som skal tvinges til å betale mest bruker sine penger ikke på produktive investeringer, som ville ha økt velstanden for alle, men de bruker en betydelig del av sine penger på tullete luksusting – dette fordi slike ting er vanskeligere for myndighetene å beskatte enn en bedrift som produserer ting som folk på en eller annen måte synes er nyttige og derved kjøper. 

Bullough er åpenbart tilhenger av demokrati, men ser ikke at demokrati er det samme som flertallsdiktatur, og han nevner heller ikke noen av de utallige problemene som demokratiet fører med seg; ikke engang det velkjente poenget om pressgruppenes krig om felleskaken, blir nevnt. Om forholdet mellom flertallet og det enkelte individ ser det ut til at Bullough overhode ikke har tenkt på hvilken selvbestemmende sfære den enkelte skal ha.  

Bokens undertittel sier at boken vil forklare «Why Thieves And Crooks Now Rule The World». Å si at de «rule the world» er overdrevet, men at slike folk disponerer en ikke ubetydelig andel av verdiskapningen, en andel som kunne ha blitt bedre anvendt dersom målet er økt velstand for folk flest, er sant. Men grunnen til at de klarer å bemektige seg en så stor andel av verdiskapningen er at  det systemet som Bullough & co ønsker, et system som skal ta fra de rike og gi til de fattige, dvs. det system vi har i dag bortsett fra at de rike ikke skal kunne slippe unna, er et kriminelt system, det er et system som i sin kjerne er kriminelt (selv om det er lovlig). Og at kriminelle kommer til topps i et kriminelt system burde ikke overraske noen.   

Et ordtak sier at «den som graver en grav for andre faller selv i den». Dette er ikke noe som alltid skjer, men det skjer iblant; den som forsøker å ramme andre vil ende med å skade seg selv. Bullough og hans utallige meningsfeller ønsker at folk flest skal ha det bra – men de tror at dette kun kan oppnås ved å «ta de rike», dvs. ved å ta penger fra de rike og bruke disse pengene på gode tilbud til alle. Dette vil opplagt skade de rike. Men det som vil skje i et slikt system er at de rike vil forsøke å unnslippe dette på flere måter, og en av dem er å redusere sine investeringer. Dette fører til at velstandsveksten blir mindre, og etter hvert vil velstanden falle. Bullough & co vil ta de rike og slik hjelpe de fattige og de mindre rike, men det systemet det er for vil føre til at alle blir fattigere. De som tror at man kan skape velstående samfunn ved å ta fra de rike opplever at resultatet blir det motsatte: samfunn som er basert på å ta fra de rike vil etter hvert oppleve forfall og økende fattigdom for så og si alle.        

https://www.amazon.co.uk/gp/product/1781257930?pf_rd_p=f20e70b1-67f9-48d1-8c78-ba616030b420&pf_rd_r=QHF5T8QG3YMD5B5P9WSR