De fleste kjenner 20-80-regelen, en regel som sier at 80 % av effekten er forårsaket av 20 % av innsatsen. Her er noen få eksempler: 20 % av alle forfattere har skrevet 80 % av alle bøker som selges, 20 % av alle komponister står for 80 % av all musikk som spilles, 20 % av alle ansatte i en virksomhet står for 80 % av det som produseres, 20 % av alle som klager til en bedrift står for 80 % av alle klagene. 20 % av alle skuespillere får 80 % av alle jobber, etc. Det finnes mange flere eksempler på dette, og vi kommer med noen flere nedenfor. La oss dog presisere at fordelingen 80-20 er symbolsk; det som sies er at man ofte kan dele inn en effekt i to deler, og at den store delen er forårsaket av en liten andel av det som er årsaken.
Investopedia omtaler denne regelen slik: «The 80-20 rule, also known as the Pareto Principle, is an aphorism which asserts that 80% of outcomes (or outputs) result from 20% of all causes (or inputs) for any given event». Regelen ble identifisert av den italienske økonomen Vilfredo Pareto (1848-1923), og blir derfor noen ganger omtalt som Pareto-prinsippet.
Et eksempel på denne regelen er at 20 % av alle sykdommer får 80 % av all oppmerksomhet eller 80 % av alle bevilgninger. Det klareste eksempel på dette er det som skjedde da sykdommen AIDS dukket opp for om lag 30 år siden. Dette var en i sin første fase en dødelig sykdom, men den rammet svært få, og den rammet kun medlemmer av en spesiell gruppe (homofile menn som hadde ubeskyttet sex med mange partnere). Til tross for dette fikk AIDS stor oppmerksomhet i media, og politikerne bevilget enorme beløp for å finne en kur mot sykdommen. Andre og vanlige sykdommer som var langt farligere for langt flere, og som kunne ha blitt effektivt bekjempet med de midler som ble bevilget for å kurere AIDS, ble nærmest ignorert.
Vi kom til å tenke på dette ifbm. den pågående Corona-epidemien. Pr idag er 14 døde pga Corona i Norge, og dette siden viruset kom til Norge 26. februar.
Så på en måned har 14 mistet livet. Hvis vi sammenligner med vanlig influensa, som fører til fra ca 300 til ca 600 dødsfall per år, som er ca 30 – 50 per måned, så er dødeligheten halvparten av den som er resultat av den vanlige influensaen.
Etter at den første nordmann døde av Corona uttrykte statsminister Solberg medfølelse med familien. Det var en fin gest av statsministeren. Men Solberg uttrykte ingen medfølelse for de familier som mistet sine og som var rammet av gamle og tradisjonelle sykdommer.
Ja, de 14 kan gi et feil bilde. Dette kan være starten på en epidemi som kan føre til i verste fall 150 000 døde ifølge en medisinsk fagperson som nylig fikk boltre seg nærmest uimotsagt på NRK i beste sendetid.
Men så over til et annet, men meget relevant poeng. Denne sykdommen er ikke svært farlig for alle. Men av en eller annen grunn er det ikke så enkelt å finne relevante data på dette. Man burde få oppgitt hvordan disse 14 fordeler seg på ulike grupper: Hvor mange er gamle, hvor mange har underliggende sykdommer, hvor mange er i arbeidsfør alder uten underliggende sykdommer. Vi vet ikke hvordan fordelingen da ville ha blitt, men vi vil ikke bli overrasket dersom tallet på de som døde og som var i den siste kategorien (i arbeidsfør alder uten underliggende sykdommer) var null.
Dette er viktige fakta som burde gitt en basis for en vurdering av hvordan hver enkelt burde forholde seg til denne epidemien. I stedet har staten satt store deler av befolkningen i husarrest og stengt ned store deler av det private næringsliv.
Men la oss se på noen relevante fakta om det som skjer i enkelte andre land. La oss se på Sør-Korea, Italia og Spania; i Sør-Korea er det svært få døde, og i Spania og Italia er det svært mange døde. Hvorfor? Og hva kan vi trekke ut av dette som kan ha relevans for hvordan norske myndigheter burde ha handlet.
Sør-Korea ble for noen år siden rammet ev en epidemi, og helseapparatet var helt uforberedt. Mange døde. Men helsemyndighetene tok lærdom og kom til at den effektive måten å bekjempe en epidemi på var å teste så mange som mulig og å isolere de som var i utsatte grupper. Når Corona-epidemien kom var helsevesenet i Sør-Korea forberedt, og resultatet er blitt at svært få har mistet livet (139 i en befolkning på 51 millioner).
I Nord-Italia er det mange bedrifter som har kinesiske eiere og som har mange kinesiske ansatte. Mange av disse var hjemme i Kina for å feire nyttår. Mange av disse tok åpenbart med seg smitte til Italia da de returnerte. Videre, Italias befolkning har ganske høy gjennomsnittsalder, og siden gamle er utsatt for dette viruset så er det ikke overraskende at dødstallene i Italia er høye. Et annet poeng er at leger i Sør-Europa ikke har vært tilbakeholdne med å bruke antibiotika mot mer eller mindre vanlige sykdommer. Her er noen nyttige opplysninger om Italia og Spania, fra en artikkel av Erik Martinussen, som har skrevet boken Krigen mot bakteriene:
« … Italias underliggende antibiotikakrise [har] sannsynligvis forverret situasjonen dramatisk. En dødelig miks av resistente bakterier og koronavirus kan være årsaken til de høye dødstallene i Italia. … Det gjenstår å se om det er klare sammenhenger mellom dødsraten Italia nå opplever, og utbredelsen av resistente bakterier. Men 70 prosent av E.coli-bakteriene i svineproduksjonen i Lombardia er såkalte ESBL-bakterier, som er resistente mot flere viktige antibiotika. Det er et faktum at slike bakterier også smitter over på mennesker. … Det er her verd å merke seg at også Spania har høy utbredelse av resistens. I likhet med Italia opplever også de mange dødsfall knyttet til korona.»
Tilbake til Norge. Det har vært hevdet at en av grunnene til at helsemyndighetene ikke har vært forberedt på denne krisen er at regjeringen de siste årene ikke har bevilget nok penger til denne type beredskap. Dette kan man alltid si, uansett hvor mye penger som bevilges.
Men Dagbladets leder 25/3 inneholdt følgende: «Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen ble lansert i 2015. …Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet … måtte kutte 250 årsverk. På den tiden gikk FHI-direktør Camilla Stoltenberg ut og mente at hennes institutt var blitt rammet uforholdsmessig hardt. Samtidig som FHI måtte kutte sterkt i antall ansatte, gikk de fra 71 til 84 høyt gasjerte lederstillinger. Det var en utvikling som gjorde at det ikke fremsto som tungt troverdig at det fremste målet med reformen var å bruke mindre penger». Vel, hva kan man vente når slike viktige institusjoner styres av politikere?
Vårt syn er fortsatt at man burde valgt en kurs som innebar omfattende testing, at utsatte grupper burde skjermes, og at nedstengningen av det private næringsliv ikke burde ha funnet sted. Bedret hygiene og forsiktighet i omgangen med andre er gode tiltak, men å sende 300 000 arbeidstagere inn i arbeidsløshet og å gjøre et stort antall bedrifter konkurs, og å dele ut enda flere statlige penger, er en politikk som vil få langt større ødeleggende konsekvenser enn Corona.
Mer om dette i denne artikkelen: «Langt flere vil dø av tiltakene enn av korona»:
Vi never også dette fra Dagbladet 25. mars: «WHOs virusekspert [Bruce Aylward] mener nedstengning av samfunnet er unødvendig … .Aylward …omtaler Europas respons på epidemien som selvskading. Han mener samfunnet ikke bør stenges ned. Tvert imot viser han til Kina, Singapore og Sør-Korea, hvor man isolerer de syke og deres nærmeste til symptomer og smittefare er over».
Ja, det kan komme en epidemi som er slik at man må sette befolkningen i husarrest for at helsevesenet skal kunne ta seg av det som er dets oppgave, men vi kan ikke se at denne epidemien er så alvorlig.
20-80-regelen gjelder også her. Men som sagt: fordelingen 20-80 er symbolsk, poenget er at det finnes en stor andel og en liten andel. Det som skjer her er at myndighetene innfører tiltak som rammer en stor andel for å beskytte en liten andel; og at tiltakene rammer hardt de som er ansatt i privat næringsliv, men ikke de som er ansatt i det offentlige: de mister hverken inntekt eller jobb. Men det er den private delen som driver den offentlige delen, så dette er på sikt ødeleggende for alle.
Hverdagen er nå helt annerledes enn den var for bare et par uker siden. Mye av det vi tok for gitt da er umulig å gjøre nå: man kan ikke dra på trening, man kan ikke gå på konsert eller kino eller teater, man kan ikke gå på svømming, man kan ikke gå på sjakklubben, man kan ikke gå på kafe eller restaurant, man kan ikke gå ut og ta en øl, man kan ikke gå til frisøren, man kan ikke gå på biblioteket, man kan ikke gå til tannlegen, man kan ikke shoppe, man kan ikke dra på harry-tur til Sverige, man kan ikke spille fotball med venner på løkka, man kan ikke dra på hytta (hvis man skal overnatte), man kan ikke sende ungene på skolen, man kan ikke dra på møter, man kan ikke stikke innom en sportsstue etter en tur i Marka, man kan ikke gå på fest, man kan ikke reise til utlandet, men man kan kjøpe dagligvarer, men salget av alt annet (klær, møbler, sko, sportsutstyr, bøker, mm.) har nærmest stoppet helt opp.
Hvis dette ikke varer for lenge vil det være utholdelig – men det virker som om de som har bestemt alt dette har oversett noen ekstremt viktige punkter (som vi kommer til nedenfor).
Ja, intensjonen bak disse tiltakene er gode; de er iverksatt for å hindre spredningen av et virus som i verste fall kan være dødelig. Men hvor dødelig? Og for hvem?
Hvor syk man blir varierer, men WHO sier at 80 % av de som blir smittet av det bare får milde symptomer, symptomer som kan sammenlignes med å få en forkjølelse eller influensa. 15 % utvikler alvorlige symptomer inkludert lungebetennelse, og 5 % prosent av tilfellene anses som kritiske. De første av de som har dødd så langt er eldre eller har underliggende helsemessige problemer. WHO sier at det pr idag på om lag 3,4 % som ikke overlever.
For Norge pr idag er antall som har dødd 0,4 % av de som har fått påvist smitte. Det egentlige tallet er nok noe lavere i og med at noen som er blitt smittet ikke er registrert. Dette er tall for alle som har fått påvist smitte; hvis man hadde sett på de som ikke er eldre og som ikke har underliggende helseproblemer, så er andelen som ikke overlever langt lavere. På den annen side kan man si at vi er tidlig i epidemiens utvikling, og at dødstallene vi stige raskt i tiden fremover. Man kan også si at de strenge tiltakene har ført til at færre er blitt smittet og at færre da har dødd.
Allikevel vil vi si at tiltakene (stort sett en nedstengning av alle aktiviteter som innebærer at folk omgås) er sterkt overdrevne. (Råd som oppfordrer til bedret hygiene er gode.) Tiltakene burde kun omfatte de som er sårbare (eldre, personer med underliggende helseproblemer, etc.). Alle andre, dvs. de som er unge og friske, burde selv få vurdere om de kan gå på trening eller på biblioteket eller gå konsert eller gå ut og ta en øl. Reiserestriksjoner burde kun omfatte de som reiste til og fra områder som er sterkt rammet (eksempelvis Kina, Italia).
Men tilbake til det viktige punktet: Bortsett fra at man kan handle dagligvarer i samme omfang som tidligere, er nesten all annen kommersiell aktivitet nedstengt. Kafeer, restauranter, butikker, konsertarrangører, etc., har ikke kunder. Da har de ikke inntekter, og da kan de ikke ha ansatte. Da må de ansatte permitteres eller sies opp. Det samme gjelder også lenger bak i kjeden; de fabrikker som produserer det som selges får ikke solgt det de produserer, og da har de ikke inntekter og da må de ansatte permitteres eller sies opp.
En bedrift er en samling ressurser: personale, rutiner, lokaler, lagervarer, kundekrets, etc., som alle er samkjørt og integrert over et tidsrom. Det tar tid og krefter å bygge opp en slik bedrift; det kreves mye av mange over tid (alle som har startet en bedrift kjenner godt til dette av ofte smertefull erfaring). Det tar altså lang tid å bygge opp en bedrift, men til gjengjeld kan den ødelegges i løpet av meget kort tid. Man kan lage en lang liste over ting som kan ødelegge en bedrift: dårlige produkter, dårlig kundebehandling, dårlige forhold for de ansatte, rot i regnskapene, etc. Men noe som også kan ødelegge en bedrift er et statlig pålegg om at den midlertidig ikke kan fortsette sin virksomhet. Kan den ikke fortsette sin virksomhet mister den sine inntekter, og da må den på en eller annen måte kvitte seg med utgiftene. I verste fall kan dette ende opp med at alle sies opp, at varelager og lokaler selges, og at alle de resursene som var i bedriften spres for alle vinder. Dette er en katastrofe for de bedriftene som rammes, og statens pågående forbud mot næringsvirksomhet er en slik katastrofe for et kolossalt stort antall bedrifter. Og disse bedriftene som nå forsvinner kan det bli umulig å bygge opp igjen.
Et tegn på dette er antall arbeidsløse, som etter at tiltakene ble iverksatt 12/3 har skutt i været. NRK: «[Vi har nå] høyeste ledighet siden 1930-tallet. Arbeidsledigheten i Norge er nå høyere enn noen gang siden 1930-tallet. Det sier NHOs sjeføkonom Øystein Dørum. Tidligere var seks prosents ledighet i 1993 det høyeste Norge har hatt siden krigen.»
Og som kjent har slik ledighet alvorlige konsekvenser: «… en rapport av det medisinske tidsskriftet Lancet … viste at finanskrisen medførte over 500.000 ekstra dødsfall av kreft. – De [som mistet jobben pga. finanskrisen] fikk kreft etter de ble arbeidsledige. Så er det bare å legge til hjerteproblem, depresjoner, alkoholisme og manglende rytme i hverdagen som at du ikke gjør fornuftige ting…..».
«…. arbeidsledighet [fører til] til psykiske problemer, og økt risiko for somatiske sykdommer. Arbeidsledige har også økt dødsrisiko.»
Det ser ut som om denne type konsekvenser er fullstending utelatt i myndighetenes vurdering av tiltak. Dette kommer av at de personer som utgjør ansvarlige myndigheter har liten innsikt i økonomiske årsakssammenhenger.
Noe som også viser dette er vedtak om å sette ned renten. «Styringsrenten reduseres kraftig med 0,5 prosentenheter til 1 prosent, opplyser sentralbanksjef Øystein Olsen. – Vi er forberedt på å sette renten ytterligere ned, sier han.»
Grunnen til at dette gjøres er at det skal bli lettere for bedrifter å låne penger for å dekke løpende utgifter når staten har forbudt dem å utføre de aktiviteter som gir dem inntekter. Men i en sunn økonomi kommer lån i hovedsak fra innskudd, dvs. penger som lånes ut av banken kommer fra penger som er satt inn i banken. Men hvem vil sette penger i banken dersom renten er lik eller nær null? Hvor kommer de pengene som lånes ut fra dersom de ikke er satt inn? Vel, de kan komme fra seddeltrykkeriet – men utstedelsen av slike penger fører bare til at hver krone blir mindre verd. (Slik pengepolitikk er dessverre vanlig; den norske kronen har tapt mer enn 97 % av sin verdi siden slutten av 1930-tallet; i en sunn økonomi hadde den beholdt 100 % av sin verdi).
Men vi har også denne type eksempler eksempler som illustrerer den mangen på innsikt som dominerer i mainstream-miljøer:
«Bedriftene må få penger til å beholde ansatte – ikke gjøre dem arbeidsløse. [Det] offentlige betaler. Ingen permitterte. Full lønn til alle. Når staten ødelegger levebrødet for private bedrifter, må de også få kompensasjon for milliardtapene.»
Det virker som om forståelsen er at staten har en mengde penger som den bare kan bruke for å hjelpe folk (og bedrifter) dersom den ønsker det.
Men hvor tar staten disse pengene fra? Jo, de tar dem fra skattebetalerne (via skatter og avgifter og fra låneopptak; låneopptak er fremtidig skatt). Men skattebetalerne er også disse bedriftenes kunder. Så det som skjer når staten støtter bedrifter (som altså ikke får lov til å selge sine produkter) er at staten tar de pengene som kundene ville ha brukt på bedriften fra kundene og gir dem til bedriften UTEN at kunden til gjengjeld får en vare/tjeneste fra bedriften som motytelse.
Med andre ord: bedriften får ikke lov til å selge sin varer, men kundene skal allikevel betale for disse varene som de altså ikke lenger får.
Vi avslutter med å henvise til Steins lov, en lov som sier at «dersom noe ikke kan pågå i lang tid så vil det ikke pågå i lang tid!» Så da vet vi det!
Denne nye hverdagen kan gi inntrykk av at det grønne skiftet allerede har skjedd, men det er ikke slik. Når det grønne skiftet kommer vil det også bli mangel på dagligvarer. Vi håper inderlig at vi er tilbake til normalen om ikke lenge. Jo lenger disse tiltakene varer, jo større blir skaden, og denne skaden vokser eksponensielt! Og hvordan vil denne skaden arte seg? Jo, det blir mangel på ting som gir nytte og glede, ting som vi tidligere kunne kjøpe uten problemer. De tingene som vil bli å få kjøpt vil bli dyrere. Skatter og avgifter vil øke. Det blir vanskeligere å drive bedrifter. De som vil rammes hardest av de statlige påleggene er som alltid de som er minst ressurssterke.
Vi avslutter med å anbefale denne artikkelen fra DN: «Hva om risikoen ikke er så høy?» av Ingrid Bouwer Utne, professor, spesialist på risikoanalyse, Institutt for marin teknikk ved NTNU
Dersom den pågående stengningen av store deler av samfunnet forsetter i mer enn noen dager til vil konsekvensene bli svært skadelige. Dette synet har vi gitt uttrykk for tidligere.
Nå har et mainstreamorgan intervjuet en person som med styrke hevder det samme. Nettavisen publiserte i går et intervju med Jon Hustad, en av de ytterst få norske kommentatorene som det er verd å lytte til.
Overskriften vi har brukt er den samme som Nettavisen brukte på et intervju med Hustad. Vi anbefaler alle å lese dette intervjuet og å gjøre flest mulig kjent med innholdet. Nedenfor gjengir vi kun kun noen få sitater fra Nettavisens artikkel.
«Forfatter og journalist Jon Hustad mener vi er i ferd med å ødelegge verdensøkonomien fullstendig.
…
Hva gjør vi alt dette for? For å beskytte eldre og personer med kroniske sykdommer. Såkalte underliggende sykdommer. Vi stenger arbeidslivet for å sikre dem som ikke er i arbeidslivet, sier Hustad til Nettavisen.
…
Han peker på at Italia forventer at turisme skal bidra med 240 milliarder euro inn i økonomien. Det forsvinner nærmest helt som konsekvens av koronaepidemien. Hustad mener også land som Hellas, Portugal og Spania kan kollapse fullstendig om denne situasjonen vedvarer.
….
I mine øyne er det ingen tvil: langt flere vil dø av tiltakene enn av korona, sier Hustad. Hustad viser til en rapport av det medisinske tidsskriftet Lancet som viste at finanskrisen medførte over 500.000 ekstra dødsfall av kreft. – De fikk kreft etter de ble arbeidsledige. Så er det bare å legge til hjerteproblem, depresjoner, alkoholisme og manglende rytme i hverdagen som at du ikke gjør fornuftige ting. Jeg mener millioner vil dø globalt på grunn av dette.
….
Det har dødd 4000 personer i Italia. Men når Italia kommer ut av dette på andre siden, så har de kanskje en økonomi som er 25 prosent mindre enn i dag. Da vil folk gå arbeidsledige hjemme, og sykehus vil stenges ned, sier Hustad.
En artikkel på document.no forteller følgende: «… Full fest på afterski i Sälen. Mens resten av Europa skalker lukene og gjør sitt beste for å redusere smitten, går festen for fullt for hundrevis av gjester i skianlegget i svenske Sälen. Det danses, festes (og smittes …) på afterski. Har man ikke fått med seg hva som skjedde med skigjestene i Østerrike og Italia? Skal Sverige være «verst i Europa» også når det gjelder korona?…»
Men kanskje er det slik at disse festende svenskene har hørt så mange katastrofevarsler de siste årene, varsler som alle har vist seg å være feil, at de ikke lenger bryr seg? Vi er blitt varslet om katastrofer ifbm. SARS-viruset i 2003, Fugleinfluensaen i 2005, Svineinfluensaen i 2009, Ebola i 2014, og Zika-viruset i 2016. I tillegg til disse medisinske krisene, som ikke ble noe av, kan vi ta med Y2K-krisen (som gikk ut på at når år 2000 kom ville datamaskinene ikke klare å håndtere overgangen, noe som kunne føre til at fly ville styrte, at bankinnskudd ville forsvinne, etc.), og ikke minst alle de totalt feilaktige spådommene som klimahysteriet har ført med seg: havene ville stige flere titalls meter innen år 2000, polene ville smelte innen 2010, isbjørnen ville forsvinne, etc.
Vi har sett varsler om en rekke kriser som aldri ble noe av, og at noen da tar disse nye varslene med stor ro burde ikke overraske noen. De som har varslet disse krisene – politikere, NGOer, journalister, akademikere, ulike statlige myndigheter – burde kanskje først lese om igjen eventyret om gutten som ropte ulv, og så undersøke nøye hva som egentlig er fakta i disse gamle sakene og denne nye saken.
Vi siterer fra BBC: «Coronavirus: West End shuts down as Boris Johnson’s advice sparks anger. Theatres in London’s West End and around the UK have shut after PM Boris Johnson advised people to avoid such venues as coronavirus spreads. «You should avoid pubs, clubs, theatres and other such social venues,» he said. However, he stopped short of forcing venues to close, leaving some in the affected industries in limbo. … But many figures from the worlds of theatre, music and nightlife were angry that Mr Johnson advised people to stay away while not forcing venues to close, which could have given them financial protection. UK Music, which represents the music industry, said the hundreds of likely gig and festival cancellations would cause «immense damage», and Mr Johnson’s comments risked exacerbating the problem.
«The prime minister’s latest advice on mass gatherings has resulted in huge uncertainty and confusion over what exactly it will mean for the music industry,» acting chief executive Tom Kiehl said. «The government must spell out whether there will be a formal ban, when that might come into effect, which venues and events will be impacted and how long the measures will remain in place. «The virus is having a catastrophic impact on the UK music industry and will threaten many jobs and businesses across our right across our sector.»»
Det virker som om politikere – og Boris er bare ett eksempel av mange vi kunne ha valgt – ikke på noe vis forstår at de tiltak de setter i gang eller råd de gir tar arbeidsplasser og inntekter fra et kolossalt antall mennesker.
Men må ikke smitten stanses for enhver pris? Vel. VG forteller: «Onsdag døde tre corona-smittede personer. En eldre coronasmittet person fra Asker er blant dem. Natt til onsdag døde også en coronasmittet beboer ved Skedsmotun bo- og behandlingssenter i Lillestrøm. I tillegg ble det bekreftet at en eldre pasient døde på en institusjon i Ringsaker kommune. To eldre pasienter innlagt ved Oslo universitetssykehus døde i forrige uke. Lørdag opplyste Sykehjemsetaten i Oslo at en beboer ved Ellingsrudhjemmet som døde tidligere i uka, hadde fått bekreftet coronasmitte. Folkehelseinstituttet har tidligere opplyst at snittalderen på de fem første som døde av coronaviruset i Norge er 89 år.»
Det ser ut som om de som kan dø av dette i hovedsak er personer som er ganske gamle. Det å da innføre restriksjoner på absolutt alle er helt meningsløst. Ja, man kan innføre tiltak for å skjerme de eldre og de som omgås eldre, men å isolere alle, slik det gjøres i dag, er svært skadelig for alle.
Ja, sykdommen er i sin første fase, og antallet som rammes hardt kan stige, men vår forståelse er at det i hovedsak er kun eldre som dette er meget farlig for.
Å henvende seg til alle, og å iverksette tiltak for alle, slik som er gjort, er et utslag av man ikke vil bedrive det som på engelsk heter «profiling». Men «profiling» – å velge ut grupper med stor risiko og konsentrere tiltak om dem – er bare sunn fornuft, noe som er strengt forbudt å benytte seg av innenfor mainstreammiljøer.
En reporter på Dagsrevyen i går fortalte at flyselskapet Norwegian trengte hjelp «etter at det hadde satt sine fly på bakken» og derved mistet inntekter. Men å i denne situasjonen å si at Norwegian har «satt sine fly på bakken» er en formulering som gir et helt galt bilde av det som har skjedd; det reporteren burde ha sagt var noe sånt som at «etter at staten forbød Norwegian å fortsette sin virksomhet og derved mister inntekter, så trenger de hjelp».
Og til slutt denne søte historien fra stortingsrepresentant Hadia Tajik, som etter at Stortinget hadde vedtatt å bevilge støtte bla. til folk som mister inntekter pga. tiltakene staten enten har pålagt eller oppfordret til, fortalte om det som skjedde etter at hun sent på natten etter arbeid i Stortinget ble kjørt hjem av en drosjesjåfør som var redd får å bli smittet (han brukte selv en maske og han ga en til Tadjik), men som måtte på jobb for å tjene penger for å kunne betale sine regninger: Tajik sa at «-det er dette som vedtaket vi nettopp har gjort handler om». (Et klipp som viser dette var tilgjengelig på vgtv.)
Tajik tar feil. Det er en vesentlig forskjell på å betale folk for en utført jobb, og å bare gi folk penger, slik Stortinget har vedtatt. Det ene er lønn, det andre er trygd. Lønn er viktigere enn trygd fordi folk jobber for å få lønn, og derved produserer de de gode, nyttige og livsviktige tingene vi kan kjøpe. Men det ligger ingen slik forpliktelse i å få en trygd. Så det Stortinget har gjort er å sørge for at folk får penger uten at de produserer det som kjøpes for penger. Men velstand er produksjon, og hvis produksjonen reduseres vil også velstanden reduseres, og det blir ille for alle. Penger i seg selv er lite eller ingenting verd; det som er av verdi er det som kan kjøpes for penger. Men alt dette må produseres, og når politikerne direkte eller indirekte stopper store deler av all produksjon, må det gå galt.
Jo lenger disse tiltakene som omfatter alle, varer, jo verre blir det. Og det virker som om politikerne ikke har den minste peiling på hva de holder på med.
De aller fleste kriser (men ikke alle) er skapt av politikere, men det vi kan være sikre på er at de tiltakene politikerne innfører for å bekjempe en krise, bare gjør vondt verre.
Ble denne krisen skapt av politikere? Muligens – dette ble tilsynelatende en stor krise fordi kinesiske myndigheter i starten forsøkte å legge lokk på det som skjedde; i et land hvor staten skal ta seg av alt blir alt politikk, og i et slikt land vil politikerne forsøke å legge lokk på alt som er kan sette landet i et dårlig lys.
Vi har alle sett de til dels grusomme og skrekkinnjagende overskriftene de siste dagene, ikke bare de som forteller at svært mange vil bli syke og at mange vil dø pga. Corona-viruset, men også de overskriftene som forteller om det som rammer svært mange av oss som vil forbli friske: SAS permitterer 90 % av sine ansatte. Norwegian permitterer også flesteparten av sine ansatte, flyplasser stenges, hoteller tar ikke imot besøkende og permitterer ansatte, folk får ikke reise til sin egen hytte, konserter og idrettsarrangementer avlyses, biblioteker og treningssentre stenges, skoler stenges, restauranter får ikke lov til å ha så mange gjester som tidligere, butikkers åpningstider innskrenkes, folk oppfordres til ikke å reise hvis det ikke er strengt nødvendig, enkelte land tillater ikke lenger utlendinger å komme inn i landet, staten vil støtte bedrifter som får problemer med likviditeten (pga. de innførte restriksjonene) med 100 mrd kr, mange har ingen jobb å gå til enten fordi arbeidsplassen deres er stengt eller fordi de må ha hjemmekontor, noen hamstrer dagligvarer, etc. Livet er for mange blitt helt annerledes enn det var inntil torsdag 12. mars, da myndighetene innførte strenge restriksjoner på, vel ja, det meste.
Det kan se ut som om disse tiltakene er god begrunnet: formålet er å hindre spredning av et virus (Covid-19, populært kalt Corona) som kan gjøre folk alvorlig syke. Viruset begynte visstnok å angripe mennesker i Kina, og har deretter spredt seg til store deler av den vestlige verden, i hovedsak på grunn av stor reisevirksomhet.
Dagbladet oppdaterer kontinuerlig tallene for hvor mange som er rammet, og her er tallene for de siste dager slik de er publisert hver morgen:
16/3
Påvist i Norge 1090, døde i Norge 3
Smittet i verden 169 389, døde i verden 6513
17/3
Påvist i Norge 1333, døde i Norge 3
Smittet i verden 181 546, døde i verden 7126
18/3
Påvist i Norge 1463, døde i Norge 4
Smittet i verden 197 146, døde i verden 7126
VG opplyser 18/3 at antall innlagt på sykehus i Norge er 71.
Viruset ser ut til kunne ramme mange, noen snakker om at 50 – 60 % av verdens befolkning vil bli rammet, men at de fleste ikke vil bli syke eller kun få milde symptomer. De som kun blir mildt angrepet kan allikevel smitte andre, og noen utsatte grupper – eldre, folk som allerede er svekket pga. andre sykdommer, folk med dårlig immunforsvar – kan bli alvorlig syke og i verste fall dø.
Restriksjonene på reiser og store ansamlinger er innført for å begrense spredning av smitten, dvs. for å sørge for at spredningen skjer saktere enn den ellers ville ha spredt seg. Dersom smitten spres i et lavere tempo enn dersom restriksjonene ikke hadde blitt innført, vil belastningen på helsevesenet bli spredt over et lengre tidsrom, og derved vil helsevesenet bedre kunne klare å håndtere epidemien. (Dette kalles «å flate ut» kurven som viser antall smittede over tid.)
Dersom man blir smittet vil man merke disse symptomene (ifølge NHI Norge): «I begynnelsen ligner symptomene på COVID-19 de man vanligvis ser ved influensa og forkjølelse. Mange opplever sykdommen som en lett forkjølelse. Typiske symptomer er Tørrhoste, Slitenhet eller utmattelse, Feber, Tung pust, Muskelsmerter.»
Dette ligner på en vanlig influensa, og også influensa kan være dødelig for noen; i Norge dør ca 300 – 600 personer av influensa hvert år. Men å bli rammet av Corona kan bli langt farligere enn å få en vanlig influensa; Corona ser ut til å være dobbelt så smittsomt og ti ganger så dødelig som vanlig influensa. En amerikansk ekspert (dr. Amesh Adalja, Senior Scholar at the Johns Hopkins University Center for Health Security, som har gitt en rekke intervjuer om dette) har uttalt at i USA vil i løpet av ca 12-18 måneder om lag halvparten av befolkningen bli rammet av Corona, og av disse vil om lag 20 % trenge behandling på sykehus. Av de som rammes vil om lag 1 % dø – noe som betyr at i USA vil innpå 3 millioner mennesker kunne dø som følge av Corona-smitten, og dette vil skje over en periode på mer enn 18 måneder. (Det er en betydelig usikkerhet i disse tallene, og vi har også rundet av tallen vi oppgir.) De som blir hardest rammet er de som har et svekket immunforsvar pga. andre sykdommer eller høy alder. For å sette dette i kontekst: antallet i USA som dør av influensa er ca 35 000 per år, og antallet som dør i trafikkulykker er om lag 37 000. I USA finnes det om lag 1 million sykehussenger, disse er stort sett i kontinuerlig bruk, og dersom det kommer innpå 30 millioner nye syke som følge av Corona, vel, da sprenges kapasiteten. …
Det er derfor det å flate ut kurven er nyttig.
Men man må huske at vi tidligere har vært utsatt for varsler om en rekke forestående kriser som alle har vist seg å bli langt mindre farlige enn det som ble hevdet da krisene ble annonsert: SARS-viruset i 2003, Fugleinfluensaen i 2005, Svineinfluensaen i 2009, Ebola i 2014, Zika-viruset i 2016.
Man må også huske på at selv om politikerne er velmenende og gjør det de mener er riktig for å løse det de betrakter som reelle problemer, må man huske på disse momentene: politikerne vil vise at de er viktige, politikerne vil vise at de er handlekraftige, og politikerne vil gjøre noe slik at de i ettertid kan hevde, dersom det går galt, at de i forkant gjorde alt de kunne for å løse problemet. Man må ikke glemme disse momentene når man skal vurdere de tiltak som politikerne har satt i verk for å løse denne krisen.
Som nevnt over har myndighetene satt i verk en rekke tiltak for å begrense smitten, inkludert å stoppe mesteparten av alle flyreiser, å begrense møter og ansamlinger av folk, å forby folk å reise til sine hytter (hyttene eies av folk fra store kommuner og ligger gjerne i små kommuner; folk skal ikke reise til sine hytter for ikke å belaste helseapparat i de små kommunene dersom de blir syke), etc.
Spørsmålet er om staten har rett til dette, og om det er riktig å gjøre alt dette. I dag har staten rett til dette; Smittevernloven gjør at staten kan legge alle typer begrensinger på den enkeltes handlefrihet dersom begrunnelsen er å stoppe en farlig smitte i å spre seg i befolkningen. Men burde det være slik?
Ja, i visse tilfeller bør staten har rett til å begrense smitte ved å innskrenke individers frihet og i verste fall sette smittebærende personer i karantene med tvang. Dette kan skje overfor personer som utgjør en direkte fare for andre mennesker ved vanlig sosial omgang. (Helsetilstanden til disse andre spiller en rolle her; og det man må gå ut fra er at de har en gjennomsnittlig helsetilstand.)
Slik jeg ser det er Corona-viruset ikke farlig for personer med en vanlig helsetilstand dersom de ikke er ganske gamle. Noen med en vanlig helsetilstand kan bli syke og få noe som ligner en muligens noe forsterket influensa, men det er kun personer med et svakt immunforsvar som kan bli alvorlig syke eller i verste fall dø.
Hver enkelt bør sørge for å ha et godt immunforsvar (ved å innta mye frukt, grønnsaker og kornprodukter, ved å ikke røyke, ved å ikke bruke mye rusmidler, ved å holde kroppen i form med fysisk aktivitet, ved ikke å være overvektig, ved å unngå stress, ved å få nok søvn, ved å innta nødvendige tilskudd som f.eks. D-vitamin om vinteren hvis man får lite sollys, Omega3 dersom man ikke spiser fisk, etc.). Slik kan den enkelte sikre seg slev mot å bli rammet av et stort antall sykdommer.
Tiltak for å begrense smitte er nyttig og begrenser utbredelsen. Å holde avstand til andre, å ikke håndhilse, å ikke oppsøke store menneskemengder er gode tiltak som begrenser utbredelsen og i siste instans kan redde liv.
Men slik utbredelsen av Corona skjer i Norge i dag, er de restriksjoner staten har innført alt for strenge. De tiltak som er innført vil ha store negative konsekvenser for alle.
Myndighetene har opplyst at vi ikke kommer til å gå tomme for mat, og det er grunn til å tro at myndighetene snakker sant på dette punktet. Men svært mange av de tilbudene vi benytter oss til daglig er ikke tilgjengelige så lenge disse restriksjonene gjelder: vi kan ikke reise (langt), vi kan ikke gå på konserter eller teater eller kino eller quiz, vi kan ikke gå på restaurant, vi kan ikke gå på skolen, vi kan ikke gå på treningsstudio, vi kan ikke gå til frisøren eller til tannlegen eller til en optiker, etc. Dette innebærer en sterkt reduksjon av svært manges livskvalitet. Å bare sitte hjemme hver dag og se flere sesonger av TV-serier på HBO og Netflix eller å stadig oppdatere sin status på facebook er ikke store bestanddeler av et godt liv.
Tiltakene vil ikke bare sterkt redusere livskvaliteten for de aller fleste, det vil også føre til at et stort antall mennesker, de som gjør alle disse gode og nyttige tilbudene mulige, mister jobben.
Men noen svært viktige poenger når vi nærmer oss slutten: Myndighetenes tiltak ser ut til å være basert på en forutsetning om at alle kan rammes like hardt av viruset. Dette er, såvidt vi forstår, feil. Hvis vi holder oss til de som er normalt sunne, vil barn og unge ikke rammes, voksne kan bli syke og få noe som ligner en influensa, men gamle kan rammes hard og i verste fall dø. Et riktig tiltak vil da være å foreslå å isolere kun de gamle og de som omgås gamle. Å isolere alle, slik dagens tiltak i stor grad reellt sett innebærer, er feil.
Ja, det er opplyst at de som ikke er gamle skal isoleres (dvs. ikke ta del i store ansamlinger av folk) av hensyn til deres besteforeldre, men det burde være et valg de selv foretar: besteforeldrene kan selv velge å ta imot besøk av unge slektninger eller venner som har vært på konsert og restauranter og hos frisøren, eller de kan si at pga. smittefaren vil de ikke ha besøk. Og de som skal besøke sine besteforeldre kan la være å gå på teater og de kan utsette sin time hos tannlegen.
At så mange bedrifter direkte eller indirekte er pålagt å legge ned sin virksomhet i en periode er svært ille. Dette betyr at den produksjonen som disse bedriftene hadde stått for i denne perioden ikke vil finne sted, og dette innebærer en sterk reduksjon av den generelle velstanden.
At staten skal bruke om lag 100 mrd kr på å hjelpe disse bedriftene (ved å gi lån og lånegarantier til bedrifter som mister inntekter, til å gi lønn til ansatte som får sterkt redusert sine inntekter i denne perioden, etc.) er forståelig ut i fra myndighetenes premisser, men det ville ha vært bedre, langt bedre, for alle om bedriftene kunne få fortsette sin produksjon og at hver enkelt kunne vurdere sin egen situasjon og sin egen risiko og kunne handle ut i fra dette.
Hva med helsevesenets kapasitet? VG opplyser 18/3 at antall nordmenn som er lagt inn på sykehus er 71. Ikke et stort tall. Antagelig er et stort antall testet, så belastningen er nok langt større enn dette tallet antyder. Kan det bli langt flere tilfeller de neste ukene og månedene? Det henvises ofte til Italia, hvor det pr 18/3 er 31 506 som er døde, noe som utgjør en andel på 52,1 pr 100 000 innbyggere. Et tilsvarende tall for Norge vil være ca 2500. Tallet for Italia er høyt, men man må huske på at Italias befolkning har en høy gjennomsnittsalder og at italienerne har en omgangsform som innebærer mye nærkontakt: dvs. de klemmer hverandre.
Problemene kan bli større i tiden fremover, og på litt sikt må man tenke på slike ting som en vaksine (som det kan ta et år eller mer å produsere). I denne tiden er det da feil å stenge ned produksjon og å spre frykt. En venn av meg, en ung voksen med et robust utseende, sa til meg for noen dager siden at hans sønn på ca 7 etter å ha hørt om dette på skolen hadde spurt ham «pappa, kommer du til å dø?». Den frykt som oppslagene i avisene og på TV skaper må ikke undervurderes.
Hva med den økede belastningen på helsevesenet? I dagens situasjon bør helsevesenet forsterke sin kapasitet (noe som allerede er gjort ved at personell med helsefaglig utdannelse, men som i dag ikke jobber i helsevesenet, er oppfordret til å tre inn i nyopprettede stillinger). Men på sikt bør man få til mer fleksible løsninger, dvs. løsninger som innebærer at kapasiteten kan varieres og evt. utvides uten byråkratiske hindringer; og at at den enkelte selv kan vurdere sammenhengen mellom risiko og kostnad og hvor økt risiko kombineres med økt kostnad. Dagens system med finansiering via skatter og avgifter, og hvor tilbudet bestemmes av politikere som som regel hverken kan eller vil legge kun saklige kriterier til grunn for sine beslutninger, er ikke en klok måte å organisere et helsevesen på. Man bør ha en ordning med private tilbud og private forsikringer, og hvor hver enkelt kan skaffe seg en forsikring som dekker kostnadene som måtte oppstå ved sykdom. Da vil slike ting som karantene bli en del av den kontrakten man inngår med sitt forsikringsselskap. Dette er dog ikke anledningen for å gå dypere inn på dette.
Situasjonen utvikler seg, men dette er vår vurdering på formiddagen 18/3.Vi håper at alle generelle tiltak som rammer befolkningen blir fjernet snart, og at kun tiltak som beskytter utsatte grupper blir beholdt. De som føler seg smittet bør holde seg unna andre, men de som vil risikere å bli smittet (hvor belønningen er å delta i en stor menneskemengde. f.eks. som en del av et et kinopublikum) bør ha anledning til det. Tiltakene som skal begrense spredning av smitte (bedre hygiene, unngå nærkontakt, etc.) er gode og bør fortsette inntil krisen er over.
Vi avslutter med to helt forskjellige vurderinger fra to leger. Den ene ble intervjuet på NRK i går og hun mente at det kunne bli ca 150 000 dødsfall i Norge pga. Corona, og at myndighetene måtte sette i verk enda strengere tiltak.
«Forsker Gunhild Alvik Nyborg mener spredningen av koronaviruset i Norge er ute av kontroll og tar til orde for full isolasjon. Nyborg mener ansvarlige myndigheter ikke gjør nok for å stanse spredningen av viruset, og hun frykter at vi kan se tall på syke og døde på linje med det som skjer i Italia. – Dette er krig. Det er som å si at tyskerne er på vei, men at det ikke er så farlig, for de kommer sikkert ikke til å gjøre så mye skade. Vi må gjøre noe med dagens strategi. Vi har mistet kontrollen, nå haster det, vi må våkne, og vi er nødt til å brette opp ermene og slåss, sier Nyborg i et intervju med Fredrik Solvang i Debatten på NRK. Hun har doktorgrad i farmako-epidemiologi og mener at alvoret om spredningen og konsekvensene av koronaviruset ikke har gått opp for norske myndigheter og folk flest. – Viruset sprer seg mye raskere enn vi hadde tenkt. Vi har ingen kontroll, det er ingenting som tilsier at kurven vil flate ut, sier Nyborg.»
En annen lege kom til orde i Dagsavisen 16/3, og hadde i langt større grad bena på jorda. Vi siterer fa artikkelen:
«Advarer mot uante konsekvenser av ekstreme koronatiltak. Å stenge folk inne kan koste mer enn vi får igjen, advarer epidemiekspert. Det er lite forskning og usikkert kunnskapsgrunnlag for så inngripende og voldsomme smitteverntiltak som den norske regjeringen og andre land nå iverksetter, sier epidemiforsker Svenn-Erik Mamelund ved Oslo Met. [Oslo Metropolitan University]
– Før dette utbruddet startet var ikke slike tiltak foreslått av Verdens helseorganisasjon, selv ikke ved en svært alvorlig pandemi, sier Mamelund til Dagsavisen. …
– Hovedargumentet mot så ekstreme tiltak var at det ville være for inngripende i folks frihet, og at ulempene sosialt og økonomisk ville være for store. Dessuten hadde vi ikke gode faglige bevis på at det virker, sier Mamelund.
– Vi er kommet inn i en fase der det kan se ut til at det i større grad er politiske myndigheter og i mindre grad fagekspertene som påvirker hvilke tiltak som settes inn. Tiltakene overgår alt vi tidligere har opplevd, vi har ikke noe å sammenligne med. Det er nå mer uklart for meg hva som er faglig fundert, sier han. Å bli stengt inne og ikke få leve et normalt liv med venner, familie og jobb kan også ha store psykiske konsekvenser for innbyggerne, sier Mamelund. En helt fersk studie publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet nå i mars, viser at karantene og isolering har alvorlige konsekvenser for den psykiske helsen. Det kan føre til posttraumatisk stresslidelse, fortvilelse og sinne. I verste fall kan lidelsene bli langvarige. …».
Den store saken nå er selvsagt myndighetenes stenging av store deler av økonomien for å hindre ytterligere spredning av Corona-viruset. Denne stengningen vil ha store negative konsekvenser, men vi regner med at den ikke vil føre til en total ødeleggelse av økonomien. Vi vil sannsynligvis komme tilbake med en kommentar om dette om ikke lenge. Artikkelen nedenfor handler om noe som inntil for noen dager siden var den normale tilstanden innen økonomien.
«Nå har politikerne vedtatt en lov ingen hadde forutsett konsekvensene av!» Dette var innledningen til en reportasje på Dagsrevyen en gang for mange år siden. Hva slags lov var dette? Bakgrunnen var at i enkelte bransjer var det slik at etterspørselen varierte gjennom året, og bedriftene permitterte da noen ansatte i perioder hvor aktiviteten var lav. Dette er åpenbart uheldig for de som blir permittert, og politikerne syntes de måtte gjøre noe. Dette endte med at en lov ble vedtatt i Stortinget, en lov som var ment å bøte på problemet. Som kjent må et lovforslag igjennom en lang prosess før det blir vedtatt. Et utkast må utarbeides av byråkratene i angjeldende departement, utkastet må sendes ut på en høringsrunde til utvalgte høringsinstanser, og før behandlingen i Stortingets plenum må forslaget diskuteres i partienes Stortingsgrupper. Til slutt er det debatt og avstemning i Stortinget og så, hvis loven blir vedtatt, gjelder loven fra en bestemt dato.
Men av alle som hadde hatt befatning med loven i denne lange prosessen var det altså INGEN som hadde innsett hva som ville bli resultatet. Heller ikke journalistene i Dagsrevyen hadde innsett hva denne loven ville føre til – de sa som nevnt at «INGEN hadde forutsett konsekvensene». Bedriftene hadde altså ansatte som de ikke hadde bruk for. Bedriftene hadde ikke oppdrag som ga inntekter som kunne finansiere lønnen til disse ansatte. Før loven ble innført ble disse ansatte da altså permittert (som innebar at de ikke hadde arbeid og fikk en redusert lønn i en viss periode; noe av denne lønnen ble visstnok dekket av staten), men den nye loven hindret dem i dette, den hindret altså bedriftene i å permittere ansatte. Det som ble resultatet var at disse ansatte da ikke ble permittert, i stedet ble de sagt opp (og fikk altså ikke noen form for lønn fra bedriften). Dette var altså den konsekvensen som ingen hadde forutsett før loven ble vedtatt! Etter mitt syn var det helt opplagt at loven ville få dette resultatet, og mitt syn er også at at det burde være svært enkelt å forstå dette. Lovens intensjon var at bedrifter skulle beholde ansatte som de ikke hadde bruk for, som de ikke hadde arbeid til, og som ikke kunne gjøre en produktiv innsats for bedriften. Det burde være enkelt å forstå at i en slik situasjon var det å si opp disse ansatte det eneste bedriftene kunne gjøre.
Dagsrevyens formulering forteller at ingen av de som var involvert i utarbeidelsen, vurderingen, diskusjonen og behandlingen av loven hadde noen som helst innsikt i økonomiske årsakssammenhenger. For den som forstår hvordan en økonomi fungerer er resultatet opplagt, men for de som tilhører mainstream kom altså resultatet som en total overraskelse, dvs. i Dagsrevyens treffende og helt dekkende formulering som «noe som INGEN hadde forutsett».
Vi kom til å tenke på denne saken da vi så en reportasje om AB5, som ble gjeldende i California fra 1/1-2020. Vi berørte denne loven såvidt i en kommentar her på Gullstandard for et par uker siden, men nå har den vært gjeldende et par måneder, folk merker effektene, og reaksjonene har begynt å komme. Loven gjelder «gig workers», som Wikipedia definerer slik: «Gig workers are independent contractors, online platform workers, contract firm workers, on-call workers and temporary workers. Gig workers enter into formal agreements with on-demand companies, for example Uber or TaskRabbit, to provide services to the company’s clients.»
Hva er AB5? «What does California gig economy law AB5 do?…. [It is a] California law restricting gig work like rideshare driving and freelance writing [and it] went into effect Jan. 1, and many are calling for a repeal of the regulation that Gov. Gavin Newsom, a Democrat, signed in September. The law, sponsored by state Assemblywoman Lorena Gonzalez, requires many businesses to treat their gig workers as employees, and it is meant to encourage companies to create more full-time positions. AB5 even caps the number of articles that freelance journalists can complete for each media outlets.»
Formålet med loven var å få deltidsansatte over på fulltidsjobber eller over på mer stabile, sikre og forutsigbare arbeidsforhold – noe mange i utgangspunktet tror er en god ting. Men dette fører til at et stort antall personer som foretrekker å jobbe en gang i blant, f.eks. frilansskribenter som skriver en artikkel nå og da, musikere som spiller en gang eller to i uken, kokker som tar på seg oppdrag ved spesielle anledninger, etc., enten må over på full jobb eller må slutte i jobben. Også bedrifter fikk problemer: grunnen til at de ansetter folk til slike deltidsjobber eller korttidsjobber kommer av at de kun trenger disse folkene i de periodene de ansetter dem … og nå kan de ikke lenger gjøre dette.
Mange protesterer mot dette. Fra artikkelen lenket til over: «But groups from truckers to freelance journalists to Postmates drivers have taken legal action over AB5, with varying success. The trucking industry scored one of the first wins against AB5 after a judge temporarily exempted more than 70,000 independent truckers from the law. Meanwhile, franchise owners have said the law casts a «cloud of uncertainty» over their businesses and hope to work with lawmakers to retool AB5.»
Også i pressen er det protester, selv om journalister flest til å begynne med var tilhengere av loven: «Media Cheered AB5 Law Now Causing Media Layoffs. California new law helps unions but hurts journalism.»
Folk i pressen var altså for loven, men det var før de forsto hva den ville innebære: ifølge sitatet over hjelper den fagforeninger, men skader journalistikken.
Krav om unntak fra loven er kommet: «All in all, 34 separate pieces of legislation related to AB 5 were introduced in the Legislature in the last seven weeks. Most of the bills would expand the list of occupations not required to be considered an employee of a business and exempt from mandatory payroll taxes and workplace benefits. Two of the bills would exempt pharmacists from AB 5. Other proposals would amend the law to make clear that marriage therapists, youth sports referees and loggers should not be considered employees under the law.»
« ….Media Layoffs: Hundreds Of Freelance Workers Cut Ahead Of California’s New Gig Economy Law. Vox Media is reportedly letting hundreds of freelance writers go as a new California law gets ushered in, affecting the classification of contract workers. The job cuts primarily affect California freelancers that are contracted by SB Nation, a sports website under Vox Media. California Gov. Gavin Newsome signed Assembly Bill 5 (AB5) into law in September. The new law will require employers to reclassify their contract workers as full-time employees and offer them benefits such as minimum wage and health care. As the California law applies to Vox Media, contract workers are prohibited from submitting more than 35 pieces a year. The layoffs at Vox Media will also reportedly affect its Curbed and Eater news sites. John Ness, director of team brands at SB Nation, wrote in a blog post about the layoffs, “This is a bittersweet note of thanks to our California independent contractors. In 2020, we will move California’s team blogs from our established system with hundreds of contractors to a new one run by a team of new SB Nation employees.”»
Los Angeles Times skriver om reaksjonene mot AB5, «The AB5 backlash»: «Singers, actors, dancers, theaters sound off on freelance law. AB5, California’s new gig economy law, has left the state’s performing artist community in a state of fear and confusion. The law is intended to reduce worker misclassification, making it harder for companies to treat workers as independent contractors. It establishes a test to determine whether workers are employees who should receive minimum wage, paid sick days and other benefits. But the law’s ambiguous language ― specifically the use of the phrase “fine artist” without actually defining the term ― already had led arts organizations to postpone or cancel productions and has sent others scrambling to raise more money to comply with the law. …».
Vi avslutter sitatene med to tragiske eksempler, eksempler som viser at konsertserier hvor det er blitt fremført klassisk musikk må termineres pga. AB5.
«After 40+ years of classical music concerts offered outside with family and friends, the Lake Tahoe Music Festival will call a wrap to our summer festival with two performances in August of 2020. New CA employment law AB-5 requirements add to the challenge of meeting our financial goals and create the final stressor on our small non-profit organization. For several years we have experienced the same slowly eroding philanthropic support of cultural life faced by other small arts organizations in our state. We now join many who also face increased uncertainty regarding employment costs and infrastructure needs associated with AB-5. So we will bring our festival to a close with pride in our long-time contribution to community life in North Tahoe and Truckee.
«New California Law Begins to Wreak Havoc With Arts Organizations. Right at the beginning of the new year, Island City Opera made an announcement, which has immediate reverberations in musical circles, likely to be the first of numerous similar statements:
“It is with a heavy heart that, due to circumstances beyond our control, we must postpone our current plans for the March 2020 production of Dame Ethel Smyth’s The Wreckers.”
The reason? “As of Jan. 1, 2020, the State of California put into effect new regulations. Island City Opera (ICO), with the guidance of legal counsel, has determined that these new rules apply to ICO and present significant new administrative and financial requirements.”»
AB5 innebærer altså enda en ytterligere innskrenkning av næringsfriheten, og som alle reguleringer av økonomien har den negative konsekvenser for de aller fleste som blir berørt.
De som er tilhengere av slike reguleringer av økonomien har svært liten innsikt i hvordan en økonomi fungerer. I en økonomi er det millioner – milliarder – av mennesker, og de skal alle (helst) ha mat og klær og hus og jobb og alt umulig annet som er mulig å skaffe (utdannelse, tilgang til helsevesen, gadgets, Internett, kulturtilbud, fritidstilbud, rent miljø, pensjonsordninger, trygdeordninger, mmm). Men alt det som folk forbruker må først produseres.
Hvordan koordinerer man alt dette? Hvordan koordinerer man best denne enorme produksjonen og dette enorme forbruket slik at man får velstående og fredelige og harmoniske samfunn med gode produkter, gode jobber for alle som kan jobbe, rent miljø, etc.
Det de aller aller fleste tror i dag er at man kan få til dette ved å la staten bestemme hvordan det meste skal være. Ved å la staten bestemme (eller i stor grad påvirke) priser, lønninger, arbeidsforhold, pensjoner, trygder, etc., så blir alt bra, tror de fleste. Men av erfaring vet man – og eller man burde vite – at dette går aldri bra. Det system hvor staten bestemmer alt, dvs. sosialistiske systemer, gjør rike land fattige på noen få tiår (Venezuela er det siste av mange skrekkeksempler på dette), eller fattige land forblir fattige. Velferdsstaten, den modellen som er blitt innført med nærmest universell oppslutning i alle vestlige land, er bare en mildere variant av sosialismen, og den viktigste forskjellen mellom dem er at forfallet går noe saktere i velferdsstaten enn det gjør under sosialismen.
Grunnen til at systemet med statlig dirigering ikke fungerer (dersom målet er å skape velstand) er at i et slikt system blir incentivene for produksjon i betydelig grad fjernet gjennom statlige inngrep. Under et slikt regime vil først produksjonen bli gradvis redusert (i forhold til hva den kunne ha vært), og siden velstand er produksjon, blir også velstandsveksten da redusert. Går det lenger vil velstanden bli merkbart mindre. I velferdsstaten går som nevnt denne utviklingen noe langsommere enn under sosialismen.
Det som best koordinerer all produksjon, handel og forbruk er et system hvor alle aktører tillates å handle frivillig med alle andre aktører, og hvor eiendomsretten gjelder og respekteres fullt ut. Da kan enhver tilpasse sin produksjon og sitt forbruk til andres forbruk og produksjon, og all handel skjer frivillig på betingelser som aktørene seg imellom blir enige om. Hvis enhver kan tilpasse sine preferanser til andres preferanser gjennom prismekanismen, har man det system som mest effektivt koordinerer alles produksjon og forbruk med alle andres forbruk og produksjon; da har man et fritt marked, man har laissez faire kapitalisme.
Men det er svært få som forstår dette, og derfor opplever vi slike ting som AB5. Og inntil svært mange forstår dette vil vi fortsette å få slike ting som AB5, med de ødeleggende effekter slike lover har.
Det eneste som kan gi gode samfunn preget av harmoni og velstand er frihet, full individuell frihet. Frihet betyr at hvert individ skal ha full rett til å bestemme over seg og sitt, dvs. at det har full rett til ikke å bli tvunget til å «bidra til fellesskapet», at det har full rett til å beholde det de tjener og til å kunne kunne disponere det selv, at det har full rett til å kunne produsere og handle og forbruke uten at noen andre har noen rett til å blande seg inn i det de bedriver så lenge det er fredelig. Dessverre er det slik at i dag er praktisk talt alle imot dette systemet av moralske grunner, og det er derfor demokratiet har nærmest full oppslutning. (Demokrati er et system som innebærer at flertallet har rett til å tvinge alle til å adlyde det flertallet måtte bestemme.) Så lenge vi har oppslutning om demokratiet vil vi ha et økonomisk system hvor statlige pålegg betraktes som om de er naturens orden.
Faget sosialøkonomi er et støttefag for etikk, noe som innebærer at den etikken som dominerer i et samfunn vil prege de teorier som dominerer innen faget sosialøkonomi i dette samfunnet. Dersom den dominerende etikken anser frihet og velstand som goder vil sosialøkonomiske teorier som beskriver hvordan disse tingene kan oppnås ha en sterk posisjon innen faget. Dersom den dominerende etikken forfekter selvoppofrelse og ufrihet (dvs. anser likhet som et gode, mener at det bør være likhet nærmest helt uavhengig av den enkeltes innsats, betrakter statlig styring som et gode, anser individuell frihet som skadelig), vil sosialøkonomiske teorier som beskriver hvordan statens styring av økonomien bør skje, ha en sterk posisjon innen faget.
Dette kommer av at alle økonomer i sin forskning må foreta et stort antall valg: om hvilke fakta de bør legges vekt på, hvilke artikler som bør leses, hvilke konferanser de bør delta på, etc., og hva den enkelte økonom velger å fokusere på blir nødvendigvis preget av de grunnverdier vedkommende har. (Dette gjelder selvsagt ikke bare innen økonomi, det gjelder i alle fag, og det er kun svært naive sjeler som vil benekte dette.)
En økonom som er tilhenger av den dominerende etikken (altruisme, motstand mot frihet, anser statlig styring som et gode) vil i sin forskning altså komme til resultater som støtter opp om teorier som er i samsvar med de grunnleggende verdier han har. Dersom det oppstår problemer vil han automatisk foreslå statlige reguleringer som løsning på problemene. Han vil også ha problemer med å forstå at frihet gir gode resultater og at statlig styring gir negative resultater. En økonom med dette utgangspunktet vil, når det oppstår problemer, foreslå løsninger som innebærer enda mere statlig styring. En økonom som derimot støtter frihet vil, når det oppstår problemer, finne løsninger som består i dereguleringer, privatiseringer og skatte- og avgiftslettelser.
Se på eksemplene om AB5 over: det som foreslås fra aktørene som rammes er at det skal lages unntak og tilpasninger for akkurat dem: så vidt vi har sett er det ingen i mainstream som vil fjerne hele loven. En økonom som er tilhenger av frihet vil, som løsning på de problemer som AB5 skaper, ikke gå inn for at enkelte grupper skal innvilges unntak fra loven, han vil fjerne hele loven.
Vi sa at den dominerende etikken er imot velstand, men, som eksemplene over viser, når det treffes tiltak basert på denne etikken, og de virkelig fører til redusert velstand (dvs. lavere inntekt) for noen, så kommer det protester. Hva er sammenhengen her? Dette er er eksempel på det klassiske skillet mellom ord og handling: Folk sier at de er imot velstand (eller er tilhengere av utjamning, eller er mot økonomisk vekst, eller vil redusere sitt CO2-avtrykk, etc.), men få av de som sier dette mener virkelig dette også i handling. Derfor er de i ord for en politikk som er for redusert velstand, noe de gir uttrykk for i stemmegiving i valg, men allikevel protesterer de når effekten av dette rammer dem selv. Det er dette som skjer her.
Den dominerende etikken i alle land i Vesten i dag er altruisme, en etikk som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Dette etiske grunnsynet er imot frihet og velstand, og innebærer en legitimering av statlig styring og utjamning. Så lenge den dominerende etikken er slik vil samfunnets produksjonsapparat i betydelig grad bli organisert i samsvar med disse verdiene, noe som innebærer skatter, avgifter, reguleringer og støtteordninger.
Kort sagt: så lenge altruismen dominerer vil økonomien bli underlagt statlig styring, og siden alle som slutter opp om denne etiske teorien tror at alle problemer kan løses med enda mer statlig styring, vil det bli flere og flere og mer og mer omfattende statlige inngrep i økonomien, og inngrep i økonomien er intet annet enn hindringer av produksjon og handel – noe man tydelig ser av sitatene vi gjenga over om virkningene av AB5.
Velstand er resultat av at individer produserer verdier for å skape gode liv for seg og sine, og at de kan gjøre dette uten tvangsmessige hindringer fra staten, og at de kan handle/bytte med andre uten statlig innblanding. (Slik statlig innblanding begynner i det små, og da blir problemene også små. Men det vil fortsatt oppstå problemer som krever nye tiltak, mengden statlige inngrep vil øke og øke, og da vil også problemene vokse og vokse ….)
Det å kunne skape og produsere og handle/selge uten innblanding fra staten er en implikasjon av en etikk som heter rasjonell egoisme. Velstand og frihet hører derfor intimt sammen, og bygger altså på og forutsetter egoisme. Man kan derfor ikke få frihet og velstand før egoisme har oppnådd bred aksept i kulturen. Så lenge altruismen dominerer vil det derfor fortsette å komme lover som har negative konsekvenser «som ingen har forutsett».
Så lenge altruismen dominerer vil vi derfor få flere og flere reguleringer; disse vil ha stadig større negative konsekvenser, og ingen (innen mainstreammiljøer) vil være i stand til å kunne forutse disse negative konsekvensene – de mener jo, i samsvar med sine grunnholdninger, at statlig styring er bra. Og når de ser disse negative konsekvensene så lander de på en løsning som er å innføre enda flere reguleringer. Sic transit gloria munda.
Canada er kjent som landet hvor ingenting skjer. Dvs. alt går rolig for seg, alle har det visstnok bra, men det skjer ingen store positive ting på noe område. Kan du nevne en stor kunstner fra Canada? En forfatter? En film? En roman? En videnskapsmann? En musiker? Neppe. (Vel, Neil Young og Leonard Cohen er fra Canada, men de måtte flytte til USA for å gjøre karriere; dvs. det var intet apparat i Canada som kunne gjøre dem til de verdensstjerner de etter hvert ble.) Dette er det normale i relativt rolige områder som ligger nær dynamiske områder: de med ambisjoner forlater det rolige området og drar til det dynamiske området, et fenomen kjent som «brain drain», og det rolige området blir en bakevje som tappes for talent og hvor ingenting skjer. Den eneste canadiske intellektuelle som er noenlunde kjent i dag er vel Jordan Peterson, og vi kommer om litt til det poeng som gjorde ham kjent, et poeng som sier en god del om tilstanden i Canada i dag.
Å ha det lungt og stille og rolig er ikke bra i det lange løp; har man det slik blir det stagnasjon. Det som gir fremgang er uro, kreativitet og dynamikk. Det ser ut til at disse viktige elementene har vært lite tilstede i Canada i noe nær hele landets historie. Og ikke nok med det; det er kommet en rekke nye elementer inn i kulturen, elementer som har en direkte ødeleggende effekt. Hvis man spør om hvordan tilstanden i Canada er i dag får man i følge en kommentator dette svaret (linker nederst):
«The economy is at a standstill …». Han utdyper: «… legislatures and City Halls have been barricaded [by demonstrators], blockades dot the landscape, roads and bridges have been sabotaged, trains have been derailed (three crude-by-rail spillages in the last two months), goods are rotting in warehouses, heating supplies remain undelivered, violent protests and demonstrations continue to wreak havoc».
Og som resultat; «… Industry and manufacturing are abandoning the country in droves and heading south [to the somewhat freer USA]».
Dette er altså resultat dels av at det er vanskelig å drive industri og produksjon pga. reguleringer, og dels av sabotasje av en betydelig del av den industri som finnes. Hvorfor skjer dette:
«A left-leaning electorate has … empowered a socialist government promoting all the [alleged important causes] of the day: global warming or “climate change,” radical feminism, indigenous sovereignty, expansionary government, environmental strangulation of energy production, and the presumed efficiency of totalitarian legislation».
Hva er kjernen? Samme kommentator refererer: «Still, [Prime Minister Justin] Trudeau may have been right about one thing when he told The New York Times that Canada had no core identity … Canada was always two “nations,” based on two founding peoples, the French and the English …».
Vi utdyper dette poenget nedenfor. Kommentatoren fortsetter.
«… it may be closer to the truth to portray Canada as an imaginary nation which comprises three territories and ten provinces, two of which, Quebec and Newfoundland, cherish a near-majoritarian conception of themselves as independent countries in their own right. Newfoundland narrowly joined the Confederation only in 1949 and Quebec held two successive sovereignty referenda that came a hair’s breadth from breaking up the country.
The latest entry in the exit sweepstakes is oil-rich but hard-done-by Alberta, a province which suffered under the National Energy Program introduced in 1980 by the current PM’s father Pierre Trudeau. Alberta is currently struggling under a concerted left-wing campaign … to prevent the development of its vast oil reserves. Alberta has always resented the indifference to and domination of the Canadian West by the so-called Laurentian Elite comprising “the political, academic, cultural, media and business elites” of central Canada. There is now a Wexit movement gathering momentum. [Wexit Alberta, a movement that wants Alberta to exit from Canada].
It might just as plausibly be argued that Canada is composed of a veritable congeries of competing, self-identified mini-nations―English, French, Islamic, Chinese, Sikh, native tribes … and sundry political constituencies affiliated with the Global Left.»
Kommentatoren sier videre dette om politikken i Canada sammenlignet med med i USA: «It is often noted that USA is a nation evenly divided between progressivist and conservative populations, a civil dilemma not easily resolved. But Canada is divided approximately 65-35 by these constituencies, and if one considers that the federal Conservative Party in its present manifestation can fairly be described as Liberal Lite [den korrekte norske oversettelsen av det amerikanske ordet «liberal» er «venstreorientert», så «Liberal elite» betyr altså «venstreorientert elite»], the breakdown is more like 95-5. This means there is no chance of reconciliation between our political disparities, such as they are, and Canada is doomed to plummet down the esker of every failed socialist experiment that preceded it and, indeed, that is presently on display in various foundering nations around the globe―North Korea, Cuba, Venezuela, and counting.»
Vi gjentar dette viktige poenget: I USA er fordelingen mellom venstreorienterte og konservative ifølge denne kommentatoren ca 50-50, men i Canada er fordelingen ca 95-5.
Det kommentatoren forteller om Canada kan med stor rett beskrive alle velferdsstater (unntatt USA) i dag. Men det er allikevel noe spesielt med Canada. Velgerne stemmer for en stadig mer venstreorientert politikk, politikken flyttes til venstre (dvs. i retning av flere reguleringer av produksjon, høyere skatter og avgifter, flere tilbud fra det offentlige, flere ansatte i uproduktive stillinger i det offentlige, etc.), og resultatet av dette blir nødvendigvis mindre vekst, stagnasjon, forfall.
Samme kommentator skriver et annet sted: «To describe Canada as a totalitarian state-in-progress sounds like a gross and indeed absurd exaggeration. Yet many premonitory signs are present. In the words of political philosopher William Gairdner, author of The Book of Absolutes, The Great Divide, and The Trouble with Canada, Canada «has just crossed the red line between soft-socialism and soft-totalitarianism».
Gairdner has assembled a virtual mountain of evidence for his claim: Bill C-25 seeking to impose «diversity» on all corporations; financial penalties against organizations that do not comply with government programs; a teeming brigade of government surveillance «inspectors» ― that is, spies: wage spies, speech spies, feminist spies, pay equity spies, Human Rights spies; paralegal bodies known as Human Rights Tribunals with the power to levy crippling fines, bankrupt families, and shut down businesses, impose prison time for contempt of court, and compel conformity via «re-education.»
The list goes on. Bill C-16 prohibits discrimination on the basis of gender identity and gender expression, which sounds unexceptionable except for the obvious fact that «discrimination» is in the eye of the offended beholder and the government enforcer. The bill effectively mandates that citizens address others by their preferred pronouns and transgender fantasies ― or else! It’s «zir,» «ze,» «zem,» or «zeir,» or you’re done for. It’s Emily, not Brian, or your job’s in peril. The Ontario Human Rights Code stipulates that «refusing to refer to a trans person by their chosen name and a personal pronoun that matches their gender identity … will likely be discrimination» in social areas like employment, housing, education, and so on».
Vi skyter inn her at det var dette siste som gjorde professor Jordan Peterson verdensberømt: det universitet han var ansatt ved krevde at de ansatte skulle omtale studenter som medlemmer av det kjønn de følte at de tilhørte, ikke det kjønn de virkelig tilhørte. Eksempel: Dersom en mann følte seg som kvinne og betrakter seg som kvinne så skulle de ansatte omtale vedkommende som «kvinne», «hun» eller «henne». Peterson nektet å følge dette pålegget, og hans energiske forsvar for sine synspunkter i debatter med studenter, debatter som raskt ble å finne på youtube, førte til at han raskt ble verdensberømt. Etter dette har den meget karismatiske og taleføre Peterson klart å få et stort publikum og klart å få enorme inntekter ved å preke sitt gammeltestamentlige budskap for et voksende publikum. Men tilbake til kommentatoren:
«As Queen’s University law professor Bruce Pardy writes, «human rights have become a weapon to normalize social justice values and delegitimize competing beliefs.»There are other laws on the books, bills such as C-59, C-75, and C-76, that reduce and even criminalize freedom of expression, infringe on privacy rights, compromise due process, and render government transparency a thing of the past.
The assault against normalcy, common sense, civil rights, and charter freedoms gives no indication of relenting. Bill S-202, an act to amend the Criminal Code now before Parliament, would outlaw what the government misleadingly calls «Conversion Therapy» ― that is, by criminalizing parents, lawyers, physicians, and church leaders who object to state-compelled hormone-drugging and genital mutilation procedures, the bill would effectively prevent minor children undergoing forced transgender operations, surgical and hormonal, from receiving the help they need. «This whole agenda to sterilize and mutilate children,» write the editors of Action4Canada, «is pure evil and in violation of … the Charter of Rights and Freedoms, the Universal Declaration of Human Rights, The International Covenant on Civil and Political Rights, as well as a physician’s ethical commitment promising to ‘First, do no harm.'»
In an article for the National Post, columnist Rex Murphy, one of that rare breed of truth-telling Canadian journalists, writes: «This government, or the agencies of this government, are establishing a pattern of misusing the authority of the law.»Among other instances of official malfeasance, Murphy skewers the Liberal government’s fraudulent case against Rebel News founder Ezra Levant for publishing and promoting a book critical of Prime Minister Justin Trudeau, The Librano$, during the October 2019 election without «registering» the book with a government agency. «Can anybody name any other book, ever,» Murphy asks, «which has been the subject of an investigation by the Commissioner of Canada elections? … Will PEN Canada, defender of authors and journalists, take up the banner for Mr. Levant?». Rhetorical questions, obviously.
As of this writing, new developments have come to the fore. Not satisfied with relying on the misapplication of electoral law or conducting dodgy prosecutorial attacks on individuals whom the party wishes to intimidate, silence, or arrest, Trudeau’s Liberals are considering a motion requiring all news content–creators to procure a government license for approved content, thus controlling public access to information. «These are autocrats that Canada has empowered,» writes spokesman for Canadians for Language Fairness Gordon Miller (personal communication). «Now we will pay the price.»
Not content with such despotic measures, the CRTC (Canadian Radio-Television and Telecommunications Commission) proposes to identify news sites that are «accurate, trusted, and reliable» with the intent to enhance the «diversity of voices.»Truth be told, there are precious few «accurate, trusted, and reliable» news sites in Canada. As in the U.S., they are almost all parabellum outfits, taking dead aim at honest reporting. Moreover, we know that emphasizing «diversity of voices» is equivalent to the imposition of the grievance-driven identity-group and social justice model on public broadcasting while constraining factual reporting and bridling the dissemination of genuine news. It is, in effect, tantamount to a government monopoly on information, which, as Conservative shadow minister for industry and economic development Michele Rempel Garner rightly warns, «puts us in league with countries that control the media.»
That the warning comes from a Conservative M.P. who, like the majority of her colleagues, has embraced many of the Liberals’ woke policies and progressivist attitudes shows how far gone we are. Indeed, the contagion has spread throughout the House. All of Canada’s political parties signed on to Bill C-76, which received royal assent in December 2018 and imposes further restrictions on third-party speech during extended election periods. This is to be expected. Every political party steers to the Left, including, as noted, the Conservatives, who are essentially Liberal Lite. Trudeau is simply the most visible embodiment and effective bellwether of the political virus infecting the country. …
These are developments that should not be dismissed as mere desultory details. They add up. As Gairdner points out, soft totalitarianism is a considerable way from hard totalitarianism. «But it all starts somewhere, and this week, the road got shorter.» There is a sort of political Martini curve at work as Canada races to keep up with the Leftist conformity of the modern international elite. Regrettably, Canada has no Donald Trump or Viktor Orbán or Boris Johnson on the current political horizon. Nor is there a term limit on the office of prime minister, which suggests that a socialist troll and ideological jamoke like Justin Trudeau may be in power for years to come. The one party that promised a return to social, political, and fiscal sanity, Maxime Bernier’s The People’s Party of Canada, was deep-sixed by the media and wiped out at the polls. That tells us all we need to know.
To say it can’t happen here ― the title of Sinclair Lewis’s 1935 novel, though he targeted the wrong constituency ― is an expression of overweening confidence and lack of historical awareness. One does not have to think back to the demise of the Weimar Republic in Germany. A mere glance at the European Union’s unelected, bureaucratic authoritarianism, or a recognition of what the Democrat Party is demonstrably planning for the United States, should awaken us to the danger. To be awakened, we might remark, is the opposite of being woke. Canada stands as a vivid illustration of what would be in store for the U.S. under a Democrat administration. It can happen here, and it is happening right now, right here, in Canada.»
Vi skal kort med utgangspunkt i et fugleperspektiv si noe om hvorfor dette skjer i Canada. Hvis vi går noen hundre år tilbake i tid ser vi at (det som ble) USA var en engelsk koloni, mens (det som ble) Canada i hovedsak var en fransk koloni. Ideer som stammet fra England, i hovedsak fra John Locke, fikk stor innflydelse på hvordan USA ble dannet; uavhengighetserklæringen fra 1776 var tydelig basert på Lockes ideer om individuell frihet; USA ble grunnlagt av en intellektuell elite som i meget stor grad var tilhengere av full individuell frihet, og som etablerte et statsapparat som var basert på dette. Som kjent kom det til frigjøringskrig mellom kolonimakten England og koloniene i Amerika, en krig som endte i 1783.
Canada var som nevnt i betydelig grad en fransk koloni, men Frankrike sa fra seg områdene etter tap for England i syv-års-krigen i 1763. Canada var et stort område med (som nevnt over) mange folkegrupper, og staten ble ikke eksplisitt dannet på basis av frihetlige og individualistiske prinsipper, slik det skjedde i USA.
Canada har derfor utviklet seg ganske annerledes enn USA. USA ble en smeltedigel av ulike folkegrupper som ble forent under prinsippet om individuell frihet (med slaveriet som et grusomt unntak inntil slutten av borgerkrigen i 1865), mens Canada, takket være stor fransk innflydelse, ble et land hvor kollektivistiske ideer sto og står sterkt. Igjen, fransk innflydelse innebærer at ideene til Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1778) står sterkt. Vi skrev om Rousseaus ideer og innflydelse i et tidligere innlegg her på Gullstandard, og vi linker til det nedenfor.
Noe som illustrerer fransk innflydelse er at fransk er et offisielt språk i Canada (likestilt med engelsk), og alle statlige dokumenter publiseres på begge språk. Riktignok bruker mer enn halve befolkningen engelsk som dagligspråk, mens fransk brukes av ca 20 %. Fransk er det offisielle språket i delstaten Quebec, som har et større innslag av borgere av fransk avstamning enn de andre provinsene.
(Som en kuriositet: den franske presidenten Charles de Gaulle tok under et statsbesøk i Canada i 1967 i en tale i Montreal til orde for at Quebec burde løsrive seg fra Canada, en slags Quexit. Dette forårsaket en internasjonal skandale. Mer om dette er å finne i en artikkel på Wikipedia linket til nedenfor).
Poenget her er at Canada er et land hvor kollektivistiske og sosialistiske ideer står sterkt, hvor individualistiske og frihetlige ideer står svakt, og hvor også miljøbevegelsen står sterkt. Man kan diskutere hvorvidt Roussaeu er sosialismens far – andre kandidater er Platon og Marx – men det er ingen tvil om at Roussaeu er miljøbevegelsens far. Det var han som først påstod at velstand og sivilisasjon ikke er goder, at man burde vende tilbake til naturen (selv om han ikke formulere seg akkurat slik), og at industrialisme har en skadelig effekt på mennesket.
En noe underlig artikkel om dette på SNL inneholder bla. følgende: «»Tilbake til naturen» er et uttrykk som med urette tillegges Jean-Jacques Rousseau, trolig på grunn av en setning i romanen Émile (1762): «Alt er godt fra skaperens hender, alt forkvakles under menneskets hender». …. Rousseau betraktet også sivilisasjonens fremvekst som et nødvendig onde.»
Fra en annen artikkel om Rousseau på SNL: «Hans originalitet beror særlig på at han så negativt på fornuften og vitenskapens fremskritt midt i opplysningstiden. Gjennom sin dyrking av naturen … er han sterkt assosiert med romantikken. I Discours sur les sciences et les arts hevdet Rousseau at mennesket av naturen er godt, men at kulturen har gjort det slett og har ødelagt følelses- og instinktlivets umiddelbare lykke. Dette engasjerende skriftet gjorde ham med ett slag til Frankrikes førende forfatter, og han gjentok suksessen med Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag i 1755, hvor han hevdet menneskenes likhet og forfektet synspunkter som har spilt stor rolle for utviklingen av det moderne demokratiet…». Og demokrati og frihet er uforenlige; demokrati innebærer at flertallet skal bestemme; frihet betyr at hvert enkelt individ skal kunne bestemme over seg og sitt.
Disse ideene, de ideene som tilskrives Rousseau, er sterkt til stede i hele Vesten i dag (dog noe mindre sterkt i USA enn i de andre landene), men de står sterkt i Canada. Det burde være enkelt å se at den miljøpolitikken som føres henger intimt sammen med de fundamentale ideene hos Rousseau: hyllest av uberørt natur, motstand mot industri og sivilisasjon, og hans vektlegging av følelser er en konsekvens av at han så negativt på fornuften og positivt på «instinktlivet». Ett eksempel på dette – å betrakte følelser som viktigere enn fornuft (fornuft innebærer at man legger avgjørende vekt på fakta) – er at man ikke tilhører det kjønn man er født til, man tilhører det kjønn man føler at man tilhører.
(Vi skyter inn i en parentes for å si at det land som ligger nært opptil Canada mht. kjønnspolitikk, for å kalle det det, er Sverige, og Rousseaus innflydelse på Sverige har vi kommentert i en tidligere artikkel her på Gullstandard. Link nedenfor.)
Hva kan dette oppsummeres til? Alle land i Vesten er velferdsstater, velferdsstatens grunnlag er ikke fakta og logikk, dvs. velferdsstaten er ikke bygget på analyse av hva som virkelig kan gi gode samfunn over tid, velferdsstaten er basert på ønsker om å sørge for at alle har det bra ved å ta fra de rike og gi til de mindre rike – den er altså bygget på ønsketenkning. Men den politikken som velferdsstaten innebærer vil føre til at produksjonen etter hvert stopper opp siden incentivene til de som produserer stadig svekkes. Og siden produksjon er velstand, vil velstanden bli mindre og mindre – noe man tydelig ser i alle sosialistiske samfunn: sosialistiske land går raskere mot avgrunnen enn velferdsstatene fordi sosialismen ligger enda lenger til venstre enn den ideologien som ligger til grunn for velferdsstaten.
Det som skjer i alle velferdsstater viser tydelig at fremtiden ikke er lys. De har alle store problemer – men iblant på ulike områder. Alle velferdsstater har stor statsgjeld, men noen har større gjeld enn andre; Hellas er blant de land med størst gjeld. Alle har en stagnerende økonomi, med mindre vekst enn de hadde for noen tiår siden. Alle har voksende kriminalitet, men her ligger kanskje Sverige i tet. Men mht. såkalt kjønnspolitikk ligger Canada i tet.
Den utviklingen vi ser i Canada, i Sverige, i Hellas, og i foreløpig noe mindre grad i de andre velferdsstatene, vil vi etter hvert se i alle velferdsstater. Det som skjer er en noe nær opplagt implikasjon av de grunnleggende verdier som velferdsstaten er bygget på: kollektivisme, altruisme, følelsesdyrking, tvang som moralsk høyverdig, etc. Så lenge disse verdiene dominerer i kulturen i alle land i Vesten vil den utvikling vi nå ser bare fortsette i årene fremover.
Følgende historie er velkjent i dag: Vitenskapen har brakt oss kunnskap om verden, om fysikk, kjemi, matematikk, medisin og humanistiske fag. Dette har over mange år ført til en stor velstandsøkning, mange nyttige og morsomme duppeditter, internett og datamaskiner, og medisiner som gjør at vi lever lenger og friskere liv. Forskning er et felt som stadig bringer menneskeheten fremover, og hvor man finner ut mer og mer. Fra rundt 1960-tallet begynte forskere å forstå mer av klima, og de oppdaget at mennesket hadde en stor inflytelse på klima. Forskerne samarbeidet godt, benyttet solide og gode vitenskapelige metoder. Mange prisbelønte forskere var med. Forskerene presenterte sine oppdagelser på konferanser og i tidsskrifter som var grundig fagfellevurdert. Spesielt FN ga forskerene en god arena for internasjonalt samarbeid, slik som alltid var ideen med FN. Der samlet de seg i FNs klimapanel og varslet om store utfordringer med global oppvarming av planeten grunnet bl.a. utslipp av CO2. De ble møtt av noe kritikk, men denne kunne enkelt avvises med at de fleste seriøse forskere var enige. Hvis man ikke er enig så må årsaken rett og slett være at man fornekter vitenskap. Dette er seriøse vitenskapsfolk fra verden rundt som har undersøkt dette grundig og som har vært svært nøye med å bruke gode vitenskapelige metoder. De har også vunnet mange priser. Løsningen på klimaproblemene er å inngå avtaler om stor statlig makt over bedrifter og menneskers liv for å stoppe problemene. De som motstrider seg dette er onde mennesker som ikke bryr seg om konsekvensene klimakrisen vil få for alle på jorden.
Denne historien høres kanskje rett frem ut, men hvis man har tatt utdannelse på et universitet, vært i akademia, lest en bok om vitenskapsmetode eller sett populærvitenskap på TV, så bør man ha lagt merke til en del ideer og holdninger som ikke samsvarer godt med denne historien. La oss nå se litt nøyere på hvilke ideer som dominerer og florerer innen moderne vitenskap og akademia, og som er ansett som seriøst.
Tre svært innflytelsesrike filosofer er Platon, Immanuel Kant (1724–1804) og David Hume (1711–76). Disse er pensum i filosofi og vitenskapsmetode verden over. Deres syn er ansett som det aller mest seriøse og grunnleggende. La oss se på hver av dem.
Platon er en så betydningsfull filosof at noen sier at all filosofi etter Platon er fotnoter til Platon. Platon mente at folk er delt inn i to kategorier. De som ser virkeligheten slik den er, og de som ser en forvrengt versjon av den. Platons hulelignelse illustrerer dette synspunktet. Folk flest er som fanger i en hule og ser kun skygger av den virkelige verden som utspiller seg utenfor. Filosofene er ikke fanger i hulen og kan se verden slik den egentlig er. Platon mente derfor at verden skulle styres av filosof-konger som forsto verden, og ikke av alminnelige folk som kun så en forvrengt versjon av den.
Dette synet ble tatt enda lenger av den mest innflytelsesrike filosofen på vår tid, Kant. Kant mener at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten i det hele tatt. Så kunnskap kan ikke være basert på observasjon. Kant er ansett som en svært viktig filosof, han er ansett som meget seriøs – en rollemodell for hvordan seriøse filosofer jobber. Hans syn på at sansene ikke gir oss kunnskap om verden er svært utbredt, bredt akseptert og regelmessig undervist på universiteter verden over. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten slik den egentlig er?
En annen svært innflytelsesrik filosof er Hume. Hans svar på induksjonsproblemet er pensum i vitenskapsmetode verden over. Hume mente at det ikke var mulig å forutsi fremtiden basert på et endelig antall observasjoner. Å utlede noe generelt fra et endelig antall tilfeller kalles induksjon. Hume sin konklusjon, som er nært universelt akseptert blant forskere, er at induksjon ikke er mulig. Et vanlig eksempel som blir brukt er sorte svaner. Uansett hvor mange hvite svaner du har sett, hvordan kan du konkludere at alle svaner er hvite? Før trodde man nemelig det, og det viste seg at det finnes sorte svaner. Altså påståes det at induksjon er ugyldig. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å vite hvordan fremtiden skal være basert på et endelig antall tidligere observasjoner?
Tre svært innflytelsesrike vitenskapsfilosofer er Popper, Kuhn og Feyerabend. Disse er pensum i vitenskapsmetode verden over og danner ofte en stor del av et kurs om vitenskapelig metode. La oss se på disse.
Popper mente at det ikke var mulig å bevise at noe er sant, bare å motbevise det. Han mente videre at en teori som det ikke var mulig å motbevise ikke kunne bli ansett som vitenskapelig, da det en vitenskapsman gjør er å prøve å motbevise teorier. Dette er et nært universelt akseptert syn, og gjentaes i alt fra universiteter til populærvitenskap. Poppers kriterium kalles falsifiserbarhet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å bevise at noe er sant, bare at det ikke er sant?
La oss nå se på Kuhn. Kuhn mente at vitenskapen går i sykluser. Vitenskapsfolk blir enige om en del ting; det danner seg konsensus om noen ideer. Disse ideene kalles et paradigme. Noen andre vitenskapsfolk utfordrer så disse ideene. Hvis de lykkes med å slå igjennom med nye ideer, skifter paradigme til noe nytt. Kuhn mente at de nye ideene kunne godt motsi de gamle, og at de ikke behøvde å være en forbedring. De var kun annerledes. De første ideene var sanne først og så var de andre ideene sanne etterpå. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet kun er hva som er konsensus på et gitt tidspunkt og at det kan bli usant på et senere tidspunkt?
Nå til Feyerabend. Feyerabend mente at det ikke fantes noen vitenskapelig metode i det hele tatt (i boken «Against Method») og at fornuft ikke virker, ikke bør brukes i vitenskapen og fører til trøbbel (i boken «Farewell to Reason»). Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke finnes en vitenskapelig metode, at fornuften ikke virker, ikke bør brukes og at den fører til trøbbel?
I den grad noen mener at det kan være en vitenskapelig metode, så er de metodene som presenteres den hypotetisk-deduktive metode og aksiom-deduksjons metoden.
Den hypotetisk-deduktive metoden er inspirert av Popper. Her skal man komme med en påstand, så skal man dedusere konsekvenser og så sjekke om dette stemmer. Hvis det ikke stemmer, så har man avvist påstanden, og hvis det stemmer så må man sjekke flere tilfeller for å se om det ikke stemmer alikevel. Man kan aldri si om noe er sant. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at man kun kan motbevise en påstand og aldri bevise at den er sann?
I aksiom-deduksjon metoden så finner man først på påstander som føles selvfølgelige eller som bare er tilfeldige. Så deduserer man svært mye fra disse. Denne metoden har nær universell oppslutning blant matematikkere og er ansett som svært seriøs, og en modell for hvordan vitenskap skal utføres. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er en solid metode å kun deduserer fra påstander man føler er selvfølgelige eller som er tilfeldig?
Vitenskaper er i dag delt inn i to kategorier: Rene og anvendte. Rene vitenskaper er ikke basert på virkeligheten via sansene og kommer frem til sannhet. Anvendte vitenskaper er annenrangs og anvender resultatene fra de rene vitenskapene. At disse anvennelsene tilsynelatende noen ganger virker er ansett som et mysterium. At det noen ganger ikke virker er som forventet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er et mysterium at anvendelse av rene vitenskaper tilsynelatende noen ganger virker?
Moral er vitenskapen om hva man bør og ikke bør gjøre. I dag er det nær universell enighet med Hume om at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Dette kalles er-bør problemet og svaret som gis er at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten og har funnet ut hva man bør gjøre. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å utlede «bør» fra «er»?
At noe er sant betyr at en påstand er i tråd med virkeligheten, og virkeligheten er tilgjengelig via sansene våre. De forståelsene av sannhet som er nær universelt aksepterte er enten at sannhet er konsistens med andre aksepterte ideer eller at sannhet er konsensus. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet er kun er konsistens med andre ideer eller konsensus?
Gitt at vitenskapsfolk i dag mener at sansene ikke er gyldige (noe de er), at induksjon ikke er gyldig (noe det er), at sannhet ikke har noe med virkeligheten å gjøre (noe det har), at man ikke kan vite at noe er sant (noe man kan), at man ikke kan utlede et «bør» fra et «er» (noe man kan), at det ikke er noen vitenskapelig metode (noe det er), at fornuften ikke virker (noe den gjør), at, hvis det er en vitenskapelig metode, så er den basert på tilfeldige påstander (noe den ikke er), at rene vitenskaper finner sannhet ved må være uten observasjon (noe de ikke gjør), så er dette svært gode grunner til å ønske å ettergå påstandene deres nøyere og å ha en debatt om hva som blir påstått.
En korrekt betegnelse på de aksepterte filosofiske og vitenskapsfilosofiske ideene hos vitenskapsfolk er skeptisisme. Dette bør ikke være overraskende gitt det som er presentert over. Når skeptisister plutselig er helt sikre og helt enige, så er det ikke rart man lurer litt. Det er meget ironisk at de som setter spøsmålstegn ved skeptisistenes plutselige skråsikkerhet selv blir kalt skeptikkere.
Vitenskapsfolk bør heller omfavne induksjon, fornuft, logikk og sansenes gyldighet. Da vil de også omfavne en debatt om sannhet – hvordan virkeligheten faktisk er – istedenfor de desperate, patetiske forsøkene på å stilne debatten med hersketeknikker, noe som er mer forventet væremåte for skråsikre skeptisister.
Hvis en kultur er noenlunde rasjonell og er kommet opp på et visst velstandsnivå vil ny teknologi bli utviklet og tatt i bruk på måter som gjør alles liv bedre og enklere (eller på måter som de involverte tror gjør deres liv bedre). Man kan finne utallige eksempler på dette bare ved så se seg omkring: TV, mobiltelefoner, Internett, dataspill, og dette er eksempler fra de siste tiårene hentet fra alles dagligliv i dag. Men kan også hente eksempler fra industrien, fra helsevesenet, fra reiselivet, fra arkiveringsmetoder, fra bibliotekene og deres lagersystemer, etc. Men i noen tilfeller kan ny teknologi bli gjenstand for reguleringer som legger begrensninger på eller i verste fall stanser bruken av den. (Reguleringer er statlig pålagte begrensninger på individers bruk av noe de eier; alle reguleringer er krenkelser av eiendomsretten).
Der er ikke bare utvikling av teknologi som krever frihet, også bruken av den forutsetterfrihet for den enkelte bruker. Det finnes tilfeller hvor ny teknologi ble forbudt, men det vanlige er at den blir underlagt politisk vedtatte reguleringer. (Det må neves at politiske makthavere ikke opererer i et vakuum; det de gjør har i store trekk støtte fra størstedelen av befolkningen – hvis befolkningen ikke slutter opp om det makthaverne gjør vil de mistemakten, og dette gjelder også i diktaturer.)
Her er et par eksempler fra ikke så gammel historie; kopimaskiner til privat bruk var forbudt i det kommunistiske Sovjetunionen, og private radio- og TV-sendinger er forbudt (eller kun tillatt for private aktører etter tillatelse fra staten) i så og si alle land.
Men med Internett er det kommet en rekke nye anvendelser, og vi skal se på et par slike. Kombinasjonen av Internett, smarttelefoner med GPS og drosjenæringen skulle kunne åpne for en kolossal innovasjon, og dette skjedde faktisk for noen få år siden, hvor firmaer som Uber og Lyft utviklet meget innovative tilbud for både kunder og sjåfører. Denne innovasjonen gjorde at flere kunne jobbe i bransjen, til at drosjene ankommer kunden rasktog effektivt, og at til tilbudet nærmest kontinuerlig og i sanntid tilpasser seg variasjoner i etterspørselen i og med at prisene umiddelbart endrer seg når det er grunn til det: dersom f.eks. etterspørselen øker vil prisene gå opp slik at flere sjåfører vil tre inn og øke tilbudet og derved dekke den økene etterspørselen og slik at det samtidig demper etterspørselen, og vice versa.
Men i Norge er Uber og lignende tjenester forbudt, og det ser ut til at en av de viktigste årsakene til dette er at slik Uber er organisert kan det bli vanskelig å beskatte sjåførene i samsvar med gjeldende regler. Vi siterer fra SNL:
«Uber er et internasjonalt transportselskap som organiserer taxi-liknende oppdrag i rundt 70 land. Uber ble etablert i San Francisco i USA i 2009, og startet virksomhet i Norge i 2014. Gjennom en egen mobilapp kan passasjerer avtale kjøreoppdrag og pris med sjåfører som er knyttet til Uber. Også betalingen skjer gjennom appen.… Ubers virksomhet er omstridt og konfliktfylt i flere land, og regnes som konkurrent til den tradisjonelle taxinæringen som forutsetter offentlig løyve. Motstanderne av Uber stempler tilbudet som pirattaxivirksomhet, mens Uber selv omtaler seg som en samkjøringstjeneste, basert på at sjåfør og passasjer deler omkostningene. … [I Norge er] selskapets virksomhet … i konflikt med flere offentlige … etater. Ettersom betalt persontransport krever løyve, [må] være tilknyttet en drosjesentral, [må] ha kjøreplikt og følge en maksprisregulering [og det var en rekke sjåfører som ikke fulgte disse påleggene], hadde politiet ved utgangen av 2016 avskiltet over 60 biler. Også skattemyndighetene interesserte seg tidlig for Ubers virksomhet på grunn av påstander om mangelfull innbetaling av skatt. I 2017 trakk Uber Norge den kontroversielle reisefunksjonen Uber Pop fra det norske markedet, hvor privatpersoner på vegne av Uber kunne frakte kunder med egen bil uten løyve. Den omdiskuterte funksjonen ble fjernet for å unngå flere uoverensstemmelser med norske myndigheter. Ubers ledelse uttalte at funksjonen vil bli gjeninnført på det norske markedet, dersom de nødvendige politiske reguleringene blir gjort.»
Så, det å kjøre personer i bil fra et sted til et annet på en systematisk måte mot betaling forutsetter at sjåføren har løyve, er tilknyttet en drosjesentral, har kjøreplikt og følger en maksprisregulering. Og i tillegg, fordi det for en slik virksomhet kan være vanskelig å beregne skatt, ble Uber i Norge reellt sett forbudt!
Her har man et stor teknologisk nyvinning som kan gjør et viktig og godt tilbud bedre og billigere for et stort antall personer, og så ble det reellt sett forbudt fordi det ble for komplisert å tilpasse det til gjeldende reguleringer.
Men det er ikke bare på denne måten – med krav om løyve og mistanke om skattesvik – Uber kan bekjempes. De fleste av Uber sjåfører kjører deltid, og her var det enkelte som fant et ankepunkt; som kjent er det enkelte som er motstandere av at noen arbeider deltid.
I delstaten California ble det sent i fjor vedtatt en lov, kjent som AB5,som la begrensinger på muligheten til å arbeide deltid. Her er en mer utførlig forklaring:
«California Assembly Bill 5 (AB5), popularly known as the “gig worker bill,” is a piece of legislation signed into law by Governor Gavin Newsom in September 2019. Scheduled to go into effect on Jan. 1, 2020, it will require companies that hire independent contractors to reclassify them as employees, with a few exceptions. The bill expands on a ruling made in a case that reached the California Supreme Court in 2018, Dynamex Operations West, Inc. vs. Superior Court of Los Angeles. ….
The most immediate implication of AB5 and its one-two-three test is that it turns independent contractors into employees. “The key factor for gig companies is ‘2,’ which says that anyone performing work for a company that is the same as the business of that company is presumed to be an employee,” says Danielle Lackey, chief legal officer at Motus, which provides reimbursement solutions for businesses with mobile-enabled workforces.
…under the new bill, if employers begin classifying gig workers as employees, it means these workers will be entitled to a minimum wage, expense reimbursements, employee benefits, rest breaks, and the other benefits afforded to employees under California state law. In that sense, the bill creates a level playing field between those working in the gig economy and those hired as regular employees.»
Kort sagt: AB5 innebærer at mange som tidligere jobbet deltid, eller tok et oppdrag en gang i blant når det passet dem å jobbe,ikke lenger kan jobbe deltid; nå må de jobbe fullt (eller oppfylle visse krav mht. mengde samlet arbeidstid) eller miste sine oppdrag. Dette gjelder ikke bare Uber-sjåfører som tok oppdrag en gang i blant, det gjelder også skribenter som skrev en artikkel en gang i blant for en avis eller et tidsskrift, det gjelder musikere som spilteen gang i blant, det gjelder kokker som tok oppdrag for en restaurant en gang i blant, etc. Det var nye teknologi, spesielt enkle måter å kommunisere og reise på, som gjorde det enkelt for mange å ta slike deltidsoppdrag.
Loven har ført til en rekke protester, og vi siterer:
«Since AB5 took effect on January 1, hundreds of thousands of Californians are finding their businesses in tatters. Musicians can’t join bands for a one-night gig, chefs can’t join forces with caterers, nurses can’t work at various hospitals, and writers must cap their submissions per media outlet to 35 per year. Under the law, these freelancers can no longer conduct the same business-to-business transactions they have for years or even decades. Clients with whom they fostered valuable relationships are gone–as are their successful careers and incomes. An overwhelming majority of professionals in fields affected by AB5 identify as liberals and have generally voted [for Democrats]. Today, however, many are so disillusioned with their representatives that they’re changing political loyalties….
(Vi skyter inn at den korrekte oversettelsen til norsk av det amerikanske «liberal» er «venstreorientert»; vi skyter inn dette for å understreke at flere norske skribenter med vilje feiloversetter «liberal» til det norske «liberal», som ikke betyr «venstreorientert», dette for å unnlate å koble den meget ukloke politikken amerikanske «liberals» står for til den venstresiden disse norske skribentene selv tilhører.)
Vi fortsetter sitatet:
«Lorena Gonzalez, the San Diego assembly member who authored AB5, faces public condemnation wherever she goes. Online and in person, independent contractors are confronting Gonzalez and demanding a repeal of the law. Her condescending response: independent contractors need the protection of union-driven labor laws. In a damning KUSI news interview, Gonzalez denied that AB5 has resulted in widespread income loss. Her dismissive attitude has fueled outrage against Democrats. ‘Lorena Gonzalez is doing a great job turning everybody red,’ says Rivera.
Apparently oblivious to the reaction in California, congressional Democrats have passed HR 2474, a national version of AB5, known as the ‘Protecting the Right to Organize’ or ‘PRO Act.’ The PRO Act, designed to boost union membership, will put 57 million independent contractors across the country out of work if it becomes law. These enterprising professionals will be forced into low-paying jobs–if they can find them–with none of the autonomy, flexibility, or opportunity that they currently enjoy. When the Trump administration denounced the bill, people who normally hiss at mention of the president’s name found themselves in a peculiar position: feeling grateful.
As for Gonzalez, she’s up for reelection this year and is aiming for secretary of state in 2022. Her campaigns will be tougher than she likely imagines. The movement against her is ramping up.
‘I see a revolution on the horizon,’ says David Mills, a musician from Lake Elsinore who created the Facebook group Freelancers against PRO Act. ‘[This may be the final straw that breaks the camel’s back. But I think it’s leading to something good. The American people on all sides are waking up. We’ve gotten too caught up in partisan support. Now we’re paying attention. There is a huge uprising. People had to lose their jobs to find out what it was.’»
«On Tuesday, Assemblymembers Lorena Gonzalez (D–San Diego) and Christina Garcia (D–Bell Gardens) introduced Assembly Bill (A.B.) 2389. The bill would require adult entertainers and video performers, including webcam performers, to obtain a business license and complete a state-mandated training course before being allowed to ply their trade. Requirements for that training would be developed by the state’s Department of Industrial Relations (DIR), which would, in turn, be advised by a new 10-member, governor-appointed board composed of two adult film actors, three dancers, two medical doctors, a therapist, and a money manager. This training will be a minimum of two hours and will provide information on reporting workplace injuries, sexual harassment, and sex trafficking. Adult performers would be required to cover the cost of this training. The bill would also require that they be finger-printed».
Alle disse reguleringene er skadelige. De hindrer folk i å jobbe med det de, gitt deres situasjon, ønsker å jobbe med, og de hindrer publikum i å få et tilbud som de ønsker. Kort sagt, de innebærer at alle de involverte får det dårligere enn de eller ville ha hatt det, ut i fra deres egne vurderinger.
Det man bør ha er et system som fullt ut respekterer hvert individs frihet og fullt ut respekterer eiendomsretten. I et slikt system er det ingen begrensinger på individers frivillige samkvem, og det er ingen statlige hindringer for de forbedringer av menneskers liv som det er mulig få til i et fritt samfunn hvor rasjonelle verdier står sterkt.
Vi her på Gullstandard er mot alle reguleringer, vi er for at eiendomsretten skal gjelde fullt ut, vi er med andre ord for full individuell frihet, vi er for laissez faire kapitalisme! Kun et slikt system kan sikre en jevn velstandsvekst som kommer alle til del; kun et slikt system er helt uten hindringer for at ny teknologi skal kunne bli tatt i bruk av all som ønsker det.
