Følgende historie er velkjent i dag: Vitenskapen har brakt oss kunnskap om verden, om fysikk, kjemi, matematikk, medisin og humanistiske fag. Dette har over mange år ført til en stor velstandsøkning, mange nyttige og morsomme duppeditter, internett og datamaskiner, og medisiner som gjør at vi lever lenger og friskere liv. Forskning er et felt som stadig bringer menneskeheten fremover, og hvor man finner ut mer og mer. Fra rundt 1960-tallet begynte forskere å forstå mer av klima, og de oppdaget at mennesket hadde en stor inflytelse på klima. Forskerne samarbeidet godt, benyttet solide og gode vitenskapelige metoder. Mange prisbelønte forskere var med. Forskerene presenterte sine oppdagelser på konferanser og i tidsskrifter som var grundig fagfellevurdert. Spesielt FN ga forskerene en god arena for internasjonalt samarbeid, slik som alltid var ideen med FN. Der samlet de seg i FNs klimapanel og varslet om store utfordringer med global oppvarming av planeten grunnet bl.a. utslipp av CO2. De ble møtt av noe kritikk, men denne kunne enkelt avvises med at de fleste seriøse forskere var enige. Hvis man ikke er enig så må årsaken rett og slett være at man fornekter vitenskap. Dette er seriøse vitenskapsfolk fra verden rundt som har undersøkt dette grundig og som har vært svært nøye med å bruke gode vitenskapelige metoder. De har også vunnet mange priser. Løsningen på klimaproblemene er å inngå avtaler om stor statlig makt over bedrifter og menneskers liv for å stoppe problemene. De som motstrider seg dette er onde mennesker som ikke bryr seg om konsekvensene klimakrisen vil få for alle på jorden.
Denne historien høres kanskje rett frem ut, men hvis man har tatt utdannelse på et universitet, vært i akademia, lest en bok om vitenskapsmetode eller sett populærvitenskap på TV, så bør man ha lagt merke til en del ideer og holdninger som ikke samsvarer godt med denne historien. La oss nå se litt nøyere på hvilke ideer som dominerer og florerer innen moderne vitenskap og akademia, og som er ansett som seriøst.
Tre svært innflytelsesrike filosofer er Platon, Immanuel Kant (1724–1804) og David Hume (1711–76). Disse er pensum i filosofi og vitenskapsmetode verden over. Deres syn er ansett som det aller mest seriøse og grunnleggende. La oss se på hver av dem.
Platon er en så betydningsfull filosof at noen sier at all filosofi etter Platon er fotnoter til Platon. Platon mente at folk er delt inn i to kategorier. De som ser virkeligheten slik den er, og de som ser en forvrengt versjon av den. Platons hulelignelse illustrerer dette synspunktet. Folk flest er som fanger i en hule og ser kun skygger av den virkelige verden som utspiller seg utenfor. Filosofene er ikke fanger i hulen og kan se verden slik den egentlig er. Platon mente derfor at verden skulle styres av filosof-konger som forsto verden, og ikke av alminnelige folk som kun så en forvrengt versjon av den.
Dette synet ble tatt enda lenger av den mest innflytelsesrike filosofen på vår tid, Kant. Kant mener at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten i det hele tatt. Så kunnskap kan ikke være basert på observasjon. Kant er ansett som en svært viktig filosof, han er ansett som meget seriøs – en rollemodell for hvordan seriøse filosofer jobber. Hans syn på at sansene ikke gir oss kunnskap om verden er svært utbredt, bredt akseptert og regelmessig undervist på universiteter verden over. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sansene ikke gir oss tilgang til virkeligheten slik den egentlig er?
En annen svært innflytelsesrik filosof er Hume. Hans svar på induksjonsproblemet er pensum i vitenskapsmetode verden over. Hume mente at det ikke var mulig å forutsi fremtiden basert på et endelig antall observasjoner. Å utlede noe generelt fra et endelig antall tilfeller kalles induksjon. Hume sin konklusjon, som er nært universelt akseptert blant forskere, er at induksjon ikke er mulig. Et vanlig eksempel som blir brukt er sorte svaner. Uansett hvor mange hvite svaner du har sett, hvordan kan du konkludere at alle svaner er hvite? Før trodde man nemelig det, og det viste seg at det finnes sorte svaner. Altså påståes det at induksjon er ugyldig. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å vite hvordan fremtiden skal være basert på et endelig antall tidligere observasjoner?
Tre svært innflytelsesrike vitenskapsfilosofer er Popper, Kuhn og Feyerabend. Disse er pensum i vitenskapsmetode verden over og danner ofte en stor del av et kurs om vitenskapelig metode. La oss se på disse.
Popper mente at det ikke var mulig å bevise at noe er sant, bare å motbevise det. Han mente videre at en teori som det ikke var mulig å motbevise ikke kunne bli ansett som vitenskapelig, da det en vitenskapsman gjør er å prøve å motbevise teorier. Dette er et nært universelt akseptert syn, og gjentaes i alt fra universiteter til populærvitenskap. Poppers kriterium kalles falsifiserbarhet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å bevise at noe er sant, bare at det ikke er sant?
La oss nå se på Kuhn. Kuhn mente at vitenskapen går i sykluser. Vitenskapsfolk blir enige om en del ting; det danner seg konsensus om noen ideer. Disse ideene kalles et paradigme. Noen andre vitenskapsfolk utfordrer så disse ideene. Hvis de lykkes med å slå igjennom med nye ideer, skifter paradigme til noe nytt. Kuhn mente at de nye ideene kunne godt motsi de gamle, og at de ikke behøvde å være en forbedring. De var kun annerledes. De første ideene var sanne først og så var de andre ideene sanne etterpå. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet kun er hva som er konsensus på et gitt tidspunkt og at det kan bli usant på et senere tidspunkt?
Nå til Feyerabend. Feyerabend mente at det ikke fantes noen vitenskapelig metode i det hele tatt (i boken «Against Method») og at fornuft ikke virker, ikke bør brukes i vitenskapen og fører til trøbbel (i boken «Farewell to Reason»). Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke finnes en vitenskapelig metode, at fornuften ikke virker, ikke bør brukes og at den fører til trøbbel?
I den grad noen mener at det kan være en vitenskapelig metode, så er de metodene som presenteres den hypotetisk-deduktive metode og aksiom-deduksjons metoden.
Den hypotetisk-deduktive metoden er inspirert av Popper. Her skal man komme med en påstand, så skal man dedusere konsekvenser og så sjekke om dette stemmer. Hvis det ikke stemmer, så har man avvist påstanden, og hvis det stemmer så må man sjekke flere tilfeller for å se om det ikke stemmer alikevel. Man kan aldri si om noe er sant. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at man kun kan motbevise en påstand og aldri bevise at den er sann?
I aksiom-deduksjon metoden så finner man først på påstander som føles selvfølgelige eller som bare er tilfeldige. Så deduserer man svært mye fra disse. Denne metoden har nær universell oppslutning blant matematikkere og er ansett som svært seriøs, og en modell for hvordan vitenskap skal utføres. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er en solid metode å kun deduserer fra påstander man føler er selvfølgelige eller som er tilfeldig?
Vitenskaper er i dag delt inn i to kategorier: Rene og anvendte. Rene vitenskaper er ikke basert på virkeligheten via sansene og kommer frem til sannhet. Anvendte vitenskaper er annenrangs og anvender resultatene fra de rene vitenskapene. At disse anvennelsene tilsynelatende noen ganger virker er ansett som et mysterium. At det noen ganger ikke virker er som forventet. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det er et mysterium at anvendelse av rene vitenskaper tilsynelatende noen ganger virker?
Moral er vitenskapen om hva man bør og ikke bør gjøre. I dag er det nær universell enighet med Hume om at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Dette kalles er-bør problemet og svaret som gis er at man ikke kan utlede hva man bør gjøre fra hva som er. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten og har funnet ut hva man bør gjøre. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at det ikke er mulig å utlede «bør» fra «er»?
At noe er sant betyr at en påstand er i tråd med virkeligheten, og virkeligheten er tilgjengelig via sansene våre. De forståelsene av sannhet som er nær universelt aksepterte er enten at sannhet er konsistens med andre aksepterte ideer eller at sannhet er konsensus. Alikevel så sier den vanlige historien at vitenskapsfolk studerer virkeligheten med en god og solid vitenskapelig metode og har funnet ut hva som er sant. Men hvordan er det mulig å samtidig mene dette og at sannhet er kun er konsistens med andre ideer eller konsensus?
Gitt at vitenskapsfolk i dag mener at sansene ikke er gyldige (noe de er), at induksjon ikke er gyldig (noe det er), at sannhet ikke har noe med virkeligheten å gjøre (noe det har), at man ikke kan vite at noe er sant (noe man kan), at man ikke kan utlede et «bør» fra et «er» (noe man kan), at det ikke er noen vitenskapelig metode (noe det er), at fornuften ikke virker (noe den gjør), at, hvis det er en vitenskapelig metode, så er den basert på tilfeldige påstander (noe den ikke er), at rene vitenskaper finner sannhet ved må være uten observasjon (noe de ikke gjør), så er dette svært gode grunner til å ønske å ettergå påstandene deres nøyere og å ha en debatt om hva som blir påstått.
En korrekt betegnelse på de aksepterte filosofiske og vitenskapsfilosofiske ideene hos vitenskapsfolk er skeptisisme. Dette bør ikke være overraskende gitt det som er presentert over. Når skeptisister plutselig er helt sikre og helt enige, så er det ikke rart man lurer litt. Det er meget ironisk at de som setter spøsmålstegn ved skeptisistenes plutselige skråsikkerhet selv blir kalt skeptikkere.
Vitenskapsfolk bør heller omfavne induksjon, fornuft, logikk og sansenes gyldighet. Da vil de også omfavne en debatt om sannhet – hvordan virkeligheten faktisk er – istedenfor de desperate, patetiske forsøkene på å stilne debatten med hersketeknikker, noe som er mer forventet væremåte for skråsikre skeptisister.