De fleste kjenner 20-80-regelen, en regel som sier at 80 % av effekten er forårsaket av 20 % av innsatsen. Her er noen få eksempler: 20 % av alle forfattere har skrevet 80 % av alle bøker som selges, 20 % av alle komponister står for 80 % av all musikk som spilles, 20 % av alle ansatte i en virksomhet står for 80 % av det som produseres, 20 % av alle som klager til en bedrift står for 80 % av alle klagene. 20 % av alle skuespillere får 80 % av alle jobber, etc. Det finnes mange flere eksempler på dette, og vi kommer med noen flere nedenfor. La oss dog presisere at fordelingen 80-20 er symbolsk; det som sies er at man ofte kan dele inn en effekt i to deler, og at den store delen er forårsaket av en liten andel av det som er årsaken.
Investopedia omtaler denne regelen slik: «The 80-20 rule, also known as the Pareto Principle, is an aphorism which asserts that 80% of outcomes (or outputs) result from 20% of all causes (or inputs) for any given event». Regelen ble identifisert av den italienske økonomen Vilfredo Pareto (1848-1923), og blir derfor noen ganger omtalt som Pareto-prinsippet.
https://www.investopedia.com/terms/1/80-20-rule.asp
Et eksempel på denne regelen er at 20 % av alle sykdommer får 80 % av all oppmerksomhet eller 80 % av alle bevilgninger. Det klareste eksempel på dette er det som skjedde da sykdommen AIDS dukket opp for om lag 30 år siden. Dette var en i sin første fase en dødelig sykdom, men den rammet svært få, og den rammet kun medlemmer av en spesiell gruppe (homofile menn som hadde ubeskyttet sex med mange partnere). Til tross for dette fikk AIDS stor oppmerksomhet i media, og politikerne bevilget enorme beløp for å finne en kur mot sykdommen. Andre og vanlige sykdommer som var langt farligere for langt flere, og som kunne ha blitt effektivt bekjempet med de midler som ble bevilget for å kurere AIDS, ble nærmest ignorert.
Vi kom til å tenke på dette ifbm. den pågående Corona-epidemien. Pr idag er 14 døde pga Corona i Norge, og dette siden viruset kom til Norge 26. februar.
(Kilde er VGs tidslinje:
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/GGmvlB/en-maaned-med-coronaviruset-i-norge )
Så på en måned har 14 mistet livet. Hvis vi sammenligner med vanlig influensa, som fører til fra ca 300 til ca 600 dødsfall per år, som er ca 30 – 50 per måned, så er dødeligheten halvparten av den som er resultat av den vanlige influensaen.
Etter at den første nordmann døde av Corona uttrykte statsminister Solberg medfølelse med familien. Det var en fin gest av statsministeren. Men Solberg uttrykte ingen medfølelse for de familier som mistet sine og som var rammet av gamle og tradisjonelle sykdommer.
Ja, de 14 kan gi et feil bilde. Dette kan være starten på en epidemi som kan føre til i verste fall 150 000 døde ifølge en medisinsk fagperson som nylig fikk boltre seg nærmest uimotsagt på NRK i beste sendetid.
Men så over til et annet, men meget relevant poeng. Denne sykdommen er ikke svært farlig for alle. Men av en eller annen grunn er det ikke så enkelt å finne relevante data på dette. Man burde få oppgitt hvordan disse 14 fordeler seg på ulike grupper: Hvor mange er gamle, hvor mange har underliggende sykdommer, hvor mange er i arbeidsfør alder uten underliggende sykdommer. Vi vet ikke hvordan fordelingen da ville ha blitt, men vi vil ikke bli overrasket dersom tallet på de som døde og som var i den siste kategorien (i arbeidsfør alder uten underliggende sykdommer) var null.
Dette er viktige fakta som burde gitt en basis for en vurdering av hvordan hver enkelt burde forholde seg til denne epidemien. I stedet har staten satt store deler av befolkningen i husarrest og stengt ned store deler av det private næringsliv.
Men la oss se på noen relevante fakta om det som skjer i enkelte andre land. La oss se på Sør-Korea, Italia og Spania; i Sør-Korea er det svært få døde, og i Spania og Italia er det svært mange døde. Hvorfor? Og hva kan vi trekke ut av dette som kan ha relevans for hvordan norske myndigheter burde ha handlet.
Sør-Korea ble for noen år siden rammet ev en epidemi, og helseapparatet var helt uforberedt. Mange døde. Men helsemyndighetene tok lærdom og kom til at den effektive måten å bekjempe en epidemi på var å teste så mange som mulig og å isolere de som var i utsatte grupper. Når Corona-epidemien kom var helsevesenet i Sør-Korea forberedt, og resultatet er blitt at svært få har mistet livet (139 i en befolkning på 51 millioner).
I Nord-Italia er det mange bedrifter som har kinesiske eiere og som har mange kinesiske ansatte. Mange av disse var hjemme i Kina for å feire nyttår. Mange av disse tok åpenbart med seg smitte til Italia da de returnerte. Videre, Italias befolkning har ganske høy gjennomsnittsalder, og siden gamle er utsatt for dette viruset så er det ikke overraskende at dødstallene i Italia er høye. Et annet poeng er at leger i Sør-Europa ikke har vært tilbakeholdne med å bruke antibiotika mot mer eller mindre vanlige sykdommer. Her er noen nyttige opplysninger om Italia og Spania, fra en artikkel av Erik Martinussen, som har skrevet boken Krigen mot bakteriene:
« … Italias underliggende antibiotikakrise [har] sannsynligvis forverret situasjonen dramatisk. En dødelig miks av resistente bakterier og koronavirus kan være årsaken til de høye dødstallene i Italia. … Det gjenstår å se om det er klare sammenhenger mellom dødsraten Italia nå opplever, og utbredelsen av resistente bakterier. Men 70 prosent av E.coli-bakteriene i svineproduksjonen i Lombardia er såkalte ESBL-bakterier, som er resistente mot flere viktige antibiotika. Det er et faktum at slike bakterier også smitter over på mennesker. … Det er her verd å merke seg at også Spania har høy utbredelse av resistens. I likhet med Italia opplever også de mange dødsfall knyttet til korona.»
Tilbake til Norge. Det har vært hevdet at en av grunnene til at helsemyndighetene ikke har vært forberedt på denne krisen er at regjeringen de siste årene ikke har bevilget nok penger til denne type beredskap. Dette kan man alltid si, uansett hvor mye penger som bevilges.
Men Dagbladets leder 25/3 inneholdt følgende: «Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen ble lansert i 2015. …Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet … måtte kutte 250 årsverk. På den tiden gikk FHI-direktør Camilla Stoltenberg ut og mente at hennes institutt var blitt rammet uforholdsmessig hardt. Samtidig som FHI måtte kutte sterkt i antall ansatte, gikk de fra 71 til 84 høyt gasjerte lederstillinger. Det var en utvikling som gjorde at det ikke fremsto som tungt troverdig at det fremste målet med reformen var å bruke mindre penger». Vel, hva kan man vente når slike viktige institusjoner styres av politikere?
Vårt syn er fortsatt at man burde valgt en kurs som innebar omfattende testing, at utsatte grupper burde skjermes, og at nedstengningen av det private næringsliv ikke burde ha funnet sted. Bedret hygiene og forsiktighet i omgangen med andre er gode tiltak, men å sende 300 000 arbeidstagere inn i arbeidsløshet og å gjøre et stort antall bedrifter konkurs, og å dele ut enda flere statlige penger, er en politikk som vil få langt større ødeleggende konsekvenser enn Corona.
Mer om dette i denne artikkelen: «Langt flere vil dø av tiltakene enn av korona»:
Vi never også dette fra Dagbladet 25. mars: «WHOs virusekspert [Bruce Aylward] mener nedstengning av samfunnet er unødvendig … .Aylward …omtaler Europas respons på epidemien som selvskading. Han mener samfunnet ikke bør stenges ned. Tvert imot viser han til Kina, Singapore og Sør-Korea, hvor man isolerer de syke og deres nærmeste til symptomer og smittefare er over».
Ja, det kan komme en epidemi som er slik at man må sette befolkningen i husarrest for at helsevesenet skal kunne ta seg av det som er dets oppgave, men vi kan ikke se at denne epidemien er så alvorlig.
20-80-regelen gjelder også her. Men som sagt: fordelingen 20-80 er symbolsk, poenget er at det finnes en stor andel og en liten andel. Det som skjer her er at myndighetene innfører tiltak som rammer en stor andel for å beskytte en liten andel; og at tiltakene rammer hardt de som er ansatt i privat næringsliv, men ikke de som er ansatt i det offentlige: de mister hverken inntekt eller jobb. Men det er den private delen som driver den offentlige delen, så dette er på sikt ødeleggende for alle.
Veldig saklig og informativ artikkel.
I Norge dør gjennomsnittlig 900 personer årlig som kan settes i sammenheng med influensa. Fjorårets influensa var spesielt hard og 1700 døde. – Noen kommer til verden og noen dør.
Så forresten at i overkant av 60.000 dødsfall årlig kan relateres til influensa på verdensbasis. Hittil er antall koronadødsfall litt over 20.000.