Å finne ting å kritisere president Trump for er enkelt. Men noen ganger er slik kritikk svært mangelfull fordi den utelater ting som setter Trumps handlinger og utsagn i kontekst, dels ved at den utelater hva andre politikere har sagt og gjort om samme tema, og dels ved at den utelater en diskusjon av implikasjoner av det kritikken innebærer. Et eksempel på en slik kritikk fant man i Aftenposten for en ukes tid siden. Kommentatoren Ketil Raknes hevder at USAs håndtering av det som kalles Coronakrisen er svært kritikkverdig, og at president Trump i stor grad er hovedansvarlig for dette; Trumps inkompetanse har ifølge Raknes ført til at en vesentlig svakhet ved det amerikanske systemet er kommet for en dag.
Raknes´artikkel er å finne her:
Som god nordmann holder Raknes opp Norge som verdens beste land: «I Norge er det den hyperkompetente kunnskapsstaten som viser seg frem med all sin styrke. I norske nyhetssendinger har det aldri vært større tetthet av helsebyråkrater med doktorgrad og god formidlingsevne. Dette, kombinert med en sterk tillitskultur der folk stoler både på hverandre og anbefalingene fra myndighetene, gjør den norske responsen effektiv.»
Men i Trumps USA er det annerledes: «Kontrasten til USA er slående. Der må landets fremste fagfolk kjempe seg frem i konkurranse med et betydelig antall inkompetente, politisk utnevnte ledere. Der den norske staten fremstår som handlekraftig og sterk, virker den amerikanske forvirret og svak. Den amerikanske statens svakhet er ikke bare Trumps feil, men henger sammen med en lang tradisjon for at amerikanske presidenter har litt for frie tøyler til å omgi seg med inkompetanse. Tidlig på 1800-tallet utviklet USA en tradisjon for at den innkommende presidenten kunne dele ut jobber i statsadministrasjonen til venner, slektninger og støttespillere».
Sant nok, men Raknes ignorerer at da – «tidlig på 1800-tallet» – var ikke USA den velferdsstat den er nå. (USA utvikling mot en velferdsstat begynte for alvor under president Roosevelt, og denne utviklingen har fortsatt nærmest uavbrutt siden da, og USA er nå en velferdsstat av samme type som alle land i Vest-Europa). Tidlig på 1800-tallet skulle presidenten bare lede en liten administrasjon som skulle styre et meget begrenset statsapparat. Da var det ikke, som i dag, slik at staten skulle styre skolene, pensjonsordningene, helsevesenet, mm. Å være president da var ikke en spesielt viktig jobb, men i dag leder presideten en stat som er innblandet i det meste som skjer på alle områder.
«Systemet [med at den innkommende presidenten kunne dele ut jobber til venner og støttespillere] ble etter hvert reformert, og USA fikk, som mange andre demokratier, en statsadministrasjon der utnevnelser var basert på evner og ikke bekjentskaper og kontakter. Samtidig beholdt USA en usedvanlig stor andel politiske jobber. En innkommende administrasjon har ansvar for rundt 4000 posisjoner i den amerikanske staten. Hvis den innkommende presidenten er dyktig og har dyktige allierte, kan dette gå bra. Men ofte fører det til at mange mennesker med feil kompetanse får for stor innflytelse på bekostning av profesjonelle byråkrater. USAs katastrofalt dårlige kriserespons forsterkes av at viktige posisjoner i byråkratiet står tomme, at demotiverte folk slutter, og at de som ikke er lojale mot Trump, får sparken».
Det Raknes egentlig sier er altså at dersom den som blir valgt er «dyktig og har dyktige allierte, kan dette gå bra». Hvis den som blir valgt derimot ikke er dyktig, kan det gå riktig ille, og Raknes sier at det som skjer nå er at under den ikke-dyktige Trump fungerer helsevesenet svært dårlig.
Det spørsmålet som opplagt da burde melde seg, men som ingen i mainstream ser ut til å forstå eller bry seg om, er da følgende: Kan et system som lett slipper til udugelige folk i ledelsen være et godt system?
De som er i stand til å se at dette er det viktige spørsmålet kan bare svare Nei på dette.
Altså: den konklusjon som opplagt følger av den kritikken Raknes (og mange andre) fremsetter er at et system som innebærer at viktige oppgaver i samfunnet – f.eks. drift av helsevesenet, av skolen, av pensjonsordningene – overlates til valgte politikere, ikke er et godt system.
For å oppsummere dette viktige punktet: Det Raknes reellt sett sier er at et helsevesen som drives av valgte politikere iblant ikke kan fungere godt fordi noen ganger velger folket udugelige ledere. En opplagt implikasjon av dette er da altså at helsevesenet bør være helt uten innblanding fra at politikerne, dvs. at helsevesenet bør være helt privat uten noen form for offentlig innblanding og uten offentlige reguleringer av noe slag. Dette gjelder ikke bare helsevesenet, det gjelder også pensjonsordningene, skolen, mm. Alle vet at disse ordningene fungere svært dårlig i USA: skoleelevene kan lite når de uteksamineres, pensjonsordningene er konkurs, etc.
Alternativet til det nåværende systemet (som er velferdsstat, et system som alle land i Vesten har) er et system hvor politikerne ikke på noe vis er involvert i drift av helsevesenet (eller i andre områder som skole, pensjoner, etc.). Alternativet er da et helt privat helsevesen, hvor alle sykehus og alle legekontorer og alle forsikringsordninger etc. drives av private uten noen statlig innblanding og helt uten statlige reguleringer. Dette alternativet heter kapitalisme, og er et system hvor staten kun utfører sin legitime oppgave – som er å beskytte borgernes frihet ved å drive politi, rettsapparat og det militære, og hvor alle andre oppgaver utføres av private.
I fortsettelsen tar vi opp noe flere av de punktene som Raknes kom inn på i sin artikkel.
Ifølge Raknes var Trump ikke spesielt kompetent. Som nevnt har vi ingen store innvendinger mot dette punktet. Men hva med hvordan lederen av WHO har håndtert dette problemet?
Tedros Adhanom Ghebreyesus er den første ikke-medisiner som er blitt leder i WHO (han er biolog, og ikke lege, noe alle tidligere ledere av WHO har vært). Hans politiske ståsted er sterkt venstreorientert, og han har politisk erfaring fra diverse ministerposter i Etiopia. Der var han med på å dekke over det faktum at flere koleraepidemier hadde oppstått der, dette for å forhindre at epidemiene skulle føre til en nedgang i turisttraffiken til Etiopia. I perioden 2012-16 var Tedros utenriksminister, og i denne perioden ble båndene mellom Kina og Etiopia kraftig styrket. Kina ville gjerne ha sin mann Tedros som leder i WHO, og etter en stor og kostbar innsats fikk Kina valgt ham som leder av WHO i 2017. Noe av det første han gjorde var å utnevne tyrannen Robert Mugabe som «goodwill-ambassadør» for WHO. Siden Mugabe var marxist var han selvskreven for en slik jobb; marxister er jo velkomne i de mest fornemme salonger uansett hvor blodige deres hender er. Tedros´ begrunnelse for utnevnelsen gikk bla. på at Zimbabwe under Mugabes ledelse var et land som «placed universal health coverage and health promotion at the center of its policies to provide health care to all». I virkeligheten var Zimbabwes helsevesen rammet av den totale kollaps som alltid blir resultatet når man forsøker å organisere noe på marxistiske premisser. Her er et kort utdrag av det Wikipedia forteller om Mugabes tid ved makten: «I økende grad, og særlig siden andre halvdel av 1990-årene førte Mugabes styresett til at Zimbabwe gikk fra å være et av Afrikas mest velstående og lovende land, til å bli et land med stadig mer autoritært regime, økonomisk krise, hyperinflasjon, skyhøy arbeidsledighet og med økende omfang av overgrep mot befolkningen».
Hva så med Tedros´ håndtering av Corana-utbruddet? Mot slutten av 2019 varslet myndighetene på Taiwan WHO om at det var kommet et farlig og smittsomt virus fra Kina. (Taiwan ligger på en øy utenfor Kina; etter at kommunistene erobret Kina under borgerkrigen flyktet ikke-kommunistene til Taiwan og opprettet der en egen stat. Etter press fra Kina er det så og si ingen land som i dag anerkjenner Taiwan som en egen selvstendig stat.) Etter ønske/press fra Kina har ikke Taiwan et normalt medlemskap i WHO, og advarselen ble ignorert. 14. januar hevdet WHO på Twitter at «Preliminary investigations conducted by the Chinese authorities have found no clear evidence of human-to-human transmission» en påstand som ikke ble korrigert før en uke senere. En komite i WHO vurderte om man skulle erklære Corona som en «public health emergency of international concern», men Tederos kom til at dette ikke var påkrevet. Når WHO allikevel konkluderte at dette burde gjøres hevdet Tedros at «WHO doesn’t recommend limiting trade and movement». Videre hevdet Tedros at «The Chinese government is to be congratulated for the extraordinary measures it has taken to contain the [coronavirus] outbreak» og «I [have] absolutely no doubt about China’s commitment to transparency, and to protecting the world’s people», og «we would have seen many more cases outside China by now … and probably deaths — if it were not for the government’s efforts, and the progress they have made to protect their own people and the people of the world».
Sannheten er noe annerledes. Ledelsen i Kina forsøkte i det lengste å dekke over det faktum at viruset kom fra Whuan, og at det kunne være farlig. Fagfolk i Kina som varslet om dette ble arrestert. Kinesiske myndigheter tillot en nyttårsfeiring i Wuhan som involverte titusener av mennesker, og de tillot også hundretusener av kinesere å reise til andre land slik at de kunne smitte mennesker i mer enn 200 land over hele kloden.
I første uken i februar hevdet Tedros at det var unødvendig å innføre restriksjoner på internasjonale reiser. Tedros´ga inntrykk av at dette viruset ikke var spesielt farlig for noen, og dette førte til at regjeringer over hele verden fikk liten tid til å forberede seg på det som var i ferd med å bryte ut. Kinas ledere forsøkte å dekke over hvor farlig viruset var for ikke å tape ansikt, og WHO tok innledningsvis del i dekkoperasjonen.
Opplysningene ovenfor er hentet fra artikkelen «The WHO’s Deceiver-General. A close look at Tedros Adhanom Ghebreyesus.»
https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/04/whos-deceiver-general-discover-networks-0/
(Vårt syn, som vi har gitt uttrykk for tidligere, er at viruset er farlig for visse grupper: personer med dårlig immunforsvar, personer med underliggende sykdommer, personer med høy alder. Vi støtter tiltak som har som mål å beskytte disse gruppene, og vi støtter tiltak som innebærer bedret hygiene, etc., men vi er sterkt imot alle generelle tiltak som går ut på verne folk flest ved f.eks. å isolere dem, slik alle land i Vesten unntatt Sverige har gjort. Vi er imot alle generelle reiserestriksjoner, men støtter tiltaket om å begrense innreise fra områder som er sterkt smittet. Vi mener at nedstengningen av samfunnet vil føre til langt større problemer enn Coronaviruset vil gjøre.)
Så tilbake til Trump. Som kjent innførte Trump et forbud mot innreiser til USA fra Kina allerede 31. januar, Hvordan reagerte hans politiske motstandere på dette? Ikke uventet hevdet de at dette var nok et utslag av påståtte Trumps rasisme.
«Within hours of President Trump’s decision to restrict travel from China on Jan. 31, top Democrats and media figures immediately derided the move as unnecessary and xenophobic … Democratic presidential contender Joe Biden led the way, quickly attacking what he called Trump’s «record of hysteria, xenophobia and fear-mongering» after the travel restrictions were announced, and arguing that Trump «is the worst possible person to lead our country through a global health emergency.»
https://www.foxnews.com/politics/dems-media-change-tune-trump-attacks-coronavirus-china-travel-ban
Noen ledende demokrater betraktet reiserestriksjonene som et angrep på Kina, og deltok til og med i støttemarkeringer for Kina rett etter at forbudet ble innført. I ettertid har de dog snudd 180 grader og støtter nå restriksjonene.
Vi kan også nevne at i perioden fra september 2019 til februar 2020 kjørte demokratene en fullstendig meningsløs riksrettssak mot president Trump, en sak som antagelig tok noe av presidentens oppmerksomhet bort fra viktige oppgaver. Som kjent var det mot slutten av denne perioden at folk begynte å bli syke av Coronaviruset. Man kan da spørre om hvilken skyld demokratene da har for at Trump ikke var rask nok til å reagere på utbruddet.
Vi kunne sagt mer her, og vi er som sagt ikke uenige i at Trumps håndtering på mange punkter fortjener kritikk, men vårt poeng er at man ikke kan betrakte Trumps handlinger isolert fra andre aktørers handlinger.
Raknes kommer inn på Trumps nepotisme: «Trumps svigersønn, Jared Kushner, er seniorrådgiver i Det hvite hus … Situasjonen i USA kan sammenlignes med at onkelen din som alltid snakker for høyt og for mye i familieselskapet, plutselig skal lede Helsedirektoratet, mens den inkompetente fetteren din får ansvaret for Folkehelseinstituttet. Ingen er utnevnt fordi de er flinke, men de har gitt mye penger til valgkampen og har gode kontakter inn i regjeringen. I USA sitter nå Trumps svigersønn, Jared Kushner, med en egen innsatsgruppe for bekjempelsen av koronaviruset. Denne gruppen består av Kushners allierte i Det hvite hus og utvalgte venner fra privat sektor. Kushners eneste kvalifikasjon i livet er at han er født rik og har giftet seg rik. Det eneste Kushner har bidratt med så langt, er å skape kaos i kommandolinjene i Det hvite hus.» Raknes har her gode poenger. Men tidligere siterte vi det Raknes sa om Norge: «I Norge er det den hyperkompetente kunnskapsstaten som viser seg frem med all sin styrke.»
I Norge ledes FHI av Camilla Stoltenberg. Hun ser ut til å ha riktig utdannelse, og ingen vil påstå at hun fikk denne jobben fordi hun er søster av en tidligere statsminister og er datter av en tidligere utenriksministrer; det er jo ingen nepotisme i Norge og partiboka spiller ingen rolle ved ansettelser og utnevnelser. La oss se litt på enkelte andre arenaer i Norge og sjekke om det på alle områder er slik at norske institusjoner ledes av «hyperkompetente» folk.
Tidligere SV-topp Kristin Halvorsen har så vidt vi vet ingen nyttig utdannelse innen realfag (hun har studert sosialpedagogikk og kriminologi), og det er vel derfor ingen som tviler på at hun er rett person for å lede CICERO Senter for klimaforskning.
Norge har i mange år være aktiv i såkalte fredsprosesser for å finne fredelige løsninger på konflikter flere steder i verden. Den gamle AP-politikeren Thorvald Stoltenberg ble sendt av norske myndigheter i samarbeid med FN til Jugoslavia noen år etter at Tito døde; det så ut til at det kunne bli krig mellom ulike grupper i landet etter at den sterke Tito ikke lenger kunne holde landet samlet, og Stoltenbergs oppgave var å forsøke å forhandle frem en avtale om fredelig sameksistens mellom ulike grupper, en avtale som skulle hindre krig i å bryte ut. Stoltenberg hadde være norsk ambassadør i Jugoslavia, og alle i Norge trodde han kjente landet godt. Han uttalte til og med i forbindelse med oppdraget at «de er jo alle serbere», noe de mange ikke-serbere i landet ikke satte særlig stor pris på å bli fortalt. Stoltenbergs oppdrag var ikke vellykket: det kom til en grusom krig som endte med at Jugoslavia ble splittet opp i en rekke mindre stater.
Noen år senere ble den gamle SV-eren Erik Solheim sendt til Sri-Lanka for å megle i borgerkrigen der. Hans oppdrag var en total fiasko.
Norge har også vært en ledende aktør i forsøkene på å skape fred mellom Israel og arabere i det som kalles konflikten i Midt-Østen. Alle slike forsøk har vært totalt mislykket. Blant de som har være mest brukt av norske myndigheter for å finne en fredsløsning er folk som Terje Rød-Larsen, hvis eneste kvalifikasjon, som Stoltenberg og Solheim og Halvorsen, ser ut til å være at de befinner seg på den riktige politiske fløyen. (Samme fenomen ser man også internasjonalt, med utnevnelsene av folk som Mugabe og Tedros.)
Det ville ha vært enkelt å finne langt flere eksempler, så når Raknes kritiserer Trumps nepotisme, så er det ikke uten rett, men man finner eksempler på dette både i Norge og andre steder i verden.
Når det gjelder f.eks. innvandringspolitikk, klimapolitikk og kriminalpolitikk, er det lite som tyder på at norsk politikk og norske institiusjoner ledes av «hyperkompetente» folk.
Til slutt. Hva med kritikken ang Corona? Raknes forteller at en rekke fagfolk kritiserer Trump, men at i Norge er det hyperkompetente folk som leder kampen mot Corona – underforstått og spissformulert: i Norge styres kampen mot Corona av fagfolk, i USA er fagfolkene uenige i den strategien som presidenten har lagt opp.
Men både i Norge og i utlandet er det en rekke fagfolk som har et annet syn enn de som Raknes` «hyperkompetente» aktører går inn for. Her er noen sitater:
«Tidligere FHI-ekspert: – Dette koronahysteriet må ta slutt»
«Norge har valgt en koronastrategi som kan påføre samfunnet permanente frostskader, og det har skjedd nesten uten debatt.»
https://www.nettavisen.no/nyheter/korona-krisen-kurven-som-forsvant/3423956654.html
«Ny studie viser at mange flere enn tidligere antatt kan ha antistoffer mot korona.»
«… Professor roser Sverige for koronastrategien. Oxford-professor Carl Heneghan roser Sverige for at de har «holdt roen» og unngått dommedagsscenario under koronakrisen. Epidemiologen bruker Sverige som eksempel på et land som har gjort det riktige, når han forklarer hvordan Storbritannia har håndtert krisen feil, skriver The Daily Mail. I Sverige har de hatt langt mindre strenge retningslinjer for å hindre smittespredning enn i Storbritannia, hvor de innførte en tilnærmet total nedstengning, men likevel tilsynelatende klart seg bedre. Heneghan advarer om at den økonomiske kollapsen vil påvirke landet verre enn selve sykdommen. I Sverige er det registrert 14.777 smittede og 1580 dødsfall.»
https://www.aftenposten.no/norge/i/pL54lE/direktestudio-koronaviruset?
«New Data Suggest the Coronavirus Isn’t as Deadly as We Thought»
«Kritikken mot Verdens Helseorganisasjon (WHO) er rettmessig, selv om den kommer fra Trump. Organisasjonen har bidratt til å skape en internasjonal pandemi. Dette mener Mahmoud Farahmand.»
«Tidligere FHI-ekspert: – Det er enklere å vinne i lotto, enn å bli smittet på gata!»
« – At det er så lave tall skyldes den veldig strenge nedlukkingen. Hadde vi gjort som svenskene hadde vi hatt et høyere smittetall, og dermed en høyere immunitet etter hvert, sier professor emeritus i epidemiologi Eiliv Lund til VG.»
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/70O2L8/epidemiolog-vi-skyver-problemet-foran-oss
«Epidemien er ikke lenger en alvorlig trussel mot den friske delen av befolkningen | Eiliv Lund Det er lærdommen av dødstallene i Italia. Tiden er inne for å åpne opp i Norge, skriver professor Eiliv Lund.»
«Åtte forskere: Influensa tar flere liv enn koronaviruset i Norge, Sverige og Danmark»
Til avslutning: Det er mye riktig i Raknes´artikkel, men den burde ha lagt vekt på å sette kritikken av USA og Trump i kontekst, og den burde ha trukket enkelte opplagte implikasjoner av det som sies. Men slike ting ser man så og si aldri hos mainstreamskribenter; det ser ut til at det de er mest opptatt av er å kritisere Trump og USA, og så stoppe der.