Et av de tiltak regjeringen innførte midt i mars for å begrense spredningen av Corona-viruset var å reelt sett forby nordmenn å reise til et stort utvalg land hvor mange var smittet, land som var populære reisemål for svært mange nordmenn, dette for å hindre at de reisende, når de kom tilbake, skulle spre viruset som de muligens hadde blitt smittet av i Hellas eller i Spania eller i Italia eller i England eller i Tyskland.
Mange som hadde bestilt og betalt for reiser som skulle skje i ukene og månedene etter midten av mars fikk sine flyvninger innstilt, og norske regjer er da slik at kundene har rett til å få tilbake det de har betalt innen en uke.
Man mange som fikk sine flyvninger innstilt har pr i dag – mer enn seks måneder etter at restriksjonene ble innført – ennå ikke fått tilbake det de har betalt, dette til tross for at mange av dem en rekke ganger har henvendt seg til flyselskapene. Pressen har i de siste månedene skrevet flere artikler om dette, og vi siterer fra en fersk artikkel:
«Har ventet over fem måneder på SAS-refusjon. Ennå venter hundretusentalls på pengene sine. Forbrukerrådet oppfordrer norske myndigheter om å bøtelegge flyselskaper.
«I mars skulle T … Olsen og ektemannen ha reist til Tyrkia [med SAS] og vært noen uker i leiligheten de eier der, slik de pleier hver vår. To dager etter at Norge ble stengt av en koronapandemi, kom det ikke som en overraskelse at flyet ble innstilt. Det som derimot overrasker Olsen var at hun fremdeles ikke har fått igjen pengene for den kansellerte reisa – over fem måneder senere.
Det er jo veldig frustrerende. For vår egen sak dreier det seg ikke om så utrolig mye penger. Men det er noe med retningslinjer og regler som gjelder, man regner med at de blir fulgt, sier Olsen.
Ifølge Olsen har hun ringt SAS 24 ganger på telefon, men kun kommet gjennom et par ganger. Hun sier det ikke har gjort henne så mye klokere.
Det lengste jeg har ventet på svar er 54 minutter. Vi har aldri fått noe svar om at vi skal få pengene tilbake, vi har kun fått vite at vi står i kø for saksbehandling.»
Men SAS svarer: «- Vi har havnet i en situasjon som vi ikke er bemannet for, eller har prosedyrer for å håndtere. Det sier Rickard Gustafson, administrerende direktør i SAS.
Ifølge Gustafson har de økt bemanninga og automatisert tilbakebetalingsløsninger så mye som mulig. Likevel er de veldig på etterskudd med tilbakebetalingene. – Det er et gigantisk etterslep. Ennå gjenstår hundretusentalls saker, og pandemien er ikke over. Det kommer nye krav hver dag som bygger videre på etterslepet, sier han. Ifølge Gustafson har rundt en million av deres passasjerer fått tilbake totalt 2,5 milliarder svenske kroner for innstilte flyvninger. Han sier de venter nye krav også framover fordi flyselskapet må innstille flere flyvninger. SAS-sjefen sier pandemien rammer flyindustrien spesielt hardt med så mye uforutsigbarhet. SAS har tapt milliarder.»
Denne saken ble publisert på nrk.no (link nedenfor). Men NRK ga seg ikke med dette og fulgte opp saken i Dagsrevyen. Der ble kunden nevnt i artikkelen over intervjuet, og hun mente at SAS ikke tok sine kunder seriøst; hun mente at de «ikke forstår hva de gjør med kundene sine», dvs. at SAS ikke forstår hvilke påkjenninger de utsetter sine kunder for ved å ikke betale tilbake innen en uke, slik reglene sier at de må. Representanten for SAS ble også intervjuet, og han gjentok det som ble sagt i artikkelen vi siterte ovenfor: «-Alle skal få sine penger tilbake, men det vil ta tid fordi det er et stort antall kunder det gjelder og vi har hverken rutiner eller personell for å kunne håndtere så mange saker på en gang».
NRK intervjuet også direktør i Forbrukerrådet Inger Lise Blyverket og hevdet at «det er helt uakseptabelt at SAS ikke har fulgt gjeldende regler som sier at det er et lovpålagt krav om å refundere etter syv dager dersom en flyvning blir innstilt, og at mange forbrukere har etter 5-6 måneder ikke fått store beløp tilbakebetalt». Blyverket fortsatte: «At de [SAS] ikke vet når pengene kommer er uakseptabelt», Blyverket krevde videre at «det er nå på tide at myndighetene håndhever de rettighetene som forbrukerne har og ilegger selskapene bøter». Hun avsluttet med å si at lovverket bør håndheves, og at bøter «nok er det eneste språket [fly]selskapene forstår». Blyverket la dog til at forbrukerne nok innser at dette er en spesiell situasjon for flyselskapene, at forbrukerne har vært tålmodige, men at nå bør selskapene bøtelegges.
Alle har vel opplevd (i tiden før Corona-tiltakene) at en flyreise man har bestilt i god tid er blitt innstilt, og alle vet at slike ting er svært irriterende. At man da i løpet av kort tid får en refusjon for det man har betalt er bare rimelig. Men det vi er i nå er en helt annen situasjon: det som skjedde midt i mars var at staten reelt sett forbød flyselskapene å fly. Antall innstilte flyvninger ble da kolossalt stort, og antall passasjerer som fikk sine reiser innstilt var enda større. Da var det plutselig et enormt antall reisende som ifølge lovverket skulle få en refusjon innen syv dager etter planlagt reisedato – noe som ikke var urimelig under normale forhold, men som ble totalt umulig når staten innførte Corona-tiltak som medførte at nærmest 100 % av alle reiser ble innstilt.
Flyselskapene – dette gjaldt ikke bare SAS – har antagelig rutiner for å håndtere refusjoner til de få passasjerer som rammes av innstilte flyvninger under normale forhold, men man kan ikke forvente at selskapene vil klare å håndtere den enorme økningen i antall refusjonskrav som kom som følge av tiltak som nærmest stanset alle flyvninger.
Man kan ikke forvente at en lov som virker rimelig og som kan fungere under normale forhold vil fungere godt under ekstreme forhold. Det som har skjedd er som sagt reelt sett at staten har forbudt selskapene å fly, og den som da er skyld i problemene for de reisende er da ikke SAS (og de andre flyselskapene), den som er skyld i problemene er staten.
Staten har forbudt flyselskapene å få inntekter – ingen bestiller flyreiser når man ikke vet når det igjen blir tillatt å reise – og da å forvente at SAS og de andre skal operere som om forholdene er normale (mht. å refundere for innstilte flyvninger) er totalt urealistisk.
Det burde være meget velkjent at mye av det som sies i media er feil. F.eks. å si at flyselskapene ikke forstår hva de utsetter sine kunder for, det er feil; den som ikke har forstått dette er staten, dvs. de som ikke har forstått hvilke påkjenninger de pålegger folk er de politikere som har innført disse tiltakene, det er de som har hatt liten innsikt i de problemene tiltakene medfører. Dessuten, å ilegge bøter vil bare gjøre situasjonen enda verre for flyselskapene.
Alle burde kunne forstå at situasjonen for flyselskapene er spesiell, og de kunder som ikke absolutt MÅ ha sine penger tilbake burde kunne vente til situasjonen for selskapene har normalisert seg. De kunder som er blitt tilbudt en voucher som kan brukes til en bestilling på et senere tidspunkt burde godta dette (dersom de altså ikke er i en situasjon som innebærer at de absolutt MÅ ha pengene tilbake).
Den holdningen som utvises av Blyverket og hennes utallige likesinnede – at man bare kan vedta en lov og så forvente at den blir fulgt uansett hvor uholdbare forutsetningene for loven kan bli i en ekstrem situasjon – tyder bare på en meget svak innsikt i hvordan en økonomi fungerer.
Flyselskapene er et stort gode; de er til nytte og glede for svært mange mennesker. Jo mere penger de tjener, jo bedre blir det tilbud de kan gi både til sine kunder og til sine ansatte. Nå har myndighetene nærmest forbudt dem å gjøre det de må gjøre for å tjene penger, og flyselskapene forsøker å håndtere denne situasjonen så godt de kan. Men siden de ikke kan oppfylle en totalt urealistisk lov så er det mange som forsøker å gjøre byrden på dem enda større
Vi håper at flyselskapene overlever, og at de snart er tilbake i normal drift, og at bransjen vokser og blir sterkere, Og vi håper at statlig innblanding i deres drift, som bare er en byrde, bli redusert eller helst fjernet.
Flere artikler i mainstreampressen de siste ukene har beskrevet hvordan problemene i New York – som i mange tiår var verdens viktigste og mest populære by – stadig er blitt mer omfattende og mer alvorlige. Men ingen av dem sier noe om hvorfor denne utviklingen er skjedd. Vi vil derfor her si noe om dette.
Men først: Hvem styrer New York? Eller, hvilke politiske ideer ligger til grunn for de beslutningene som tas i byens styrende organer. Det er liten grunn her til å skille mellom demokrater og republikanere; forskjellene mellom dem er som regel små, men New York er blitt styrt av demokrater i lang tid. Det som er viktig her er at velgerne i New York, og i de andre storbyene i USA, ligger enda lenger til venstre enn folk i mindre urbane områder.
Guvernør siden 2011 er Andrew Cuomo, og han er ifølge en hyllest-artikkel «One of the Most Progressive Governors» i USA, og vi skal innledningsvis sitere noe om ham fra noen utvalgte artikler.
Vi tar med her noe om korrekte oversettelser av et par begreper fra amerikansk til norsk siden dette ofte gjøres feil i norske medier: den korrekte oversettelse av det amerikanske «liberal» i en politisk kontekst er «venstreorientert», og «progressiv» skal oversettes til «radikalt venstreorientert». Mer om «progressiv» kan man finne i Wikipedia-artikkelen «Progressivism in the United States», link nedenfor.
Vi har tidligere skrevet utførlig om hva «venstreorientert» betyr (link nedenfor), men vi vil her bare kort si at det innebærer støtte til statlige reguleringer og styring av økonomien, høye skatter og avgifter, favorisering av fagforeninger (spesielt for de som organiserer offentlige ansatte), en mengde offentlige gratistilbud, enkelt tilgjengelige stipend- og trygdeordninger, og milde straffer for kriminelle.
Tilbake til artikkelen om Cuomo, og vi gjengir noen sitater og uthever noen punkter som viser hans støtte til en venstreorientert politikk: «In January, when Gov. Andrew Cuomo announced his intention to offer New Yorkers free college tuition … [alle uthevelser her].
He became the first governor able to deliver on an idea dear to the hearts of Democrats, offering a free ride not just for two years but four years of higher education at a public institution …
After the shootings in Sandy Hook, Cuomo strengthened New York’s already strict gun control laws. Last year’s budget included a $15 minimum wage, …as well as paid family leave.
This year’s budget, which was the vehicle for the tuition plan, also reinstituted a tax on the income of millionaires, raised the age at which juvenile offenders can be tried as adults, created a $10 million legal defense fund for immigrants and provided a tax break for workers who pay union dues.
Cuomo now pursues more policies that progressives like, such as the free tuition plan and banning fracking.
Andrew Cuomo … has closed more than a dozen prisons and delivered on many other favorite ideas of progressives.»
Men man finner også sitater som dette, som gir et litt annet bilde: «Cuomo gets little credit on the left. On nearly every issue they care about, activists complain, Cuomo has had to be dragged kicking and screaming, coming around only when he realized it might be politically advantageous to do so» og dette «Cuomo has consistently cut taxes and placed a cap on property tax increases at the local level».
Sitatene over er fra an artikkel av Alan Greenblatt fra 2017, link nedenfor.
Cuomo ble utsatt for sterk kritikk ifbm covid-epidenien. Under overskriften «Does Cuomo Share Blame for 6,200 Virus Deaths in N.Y. Nursing Homes?» skriver New York Times bla. følgende: «[A] directive that Mr. Cuomo’s administration delivered in late March, [was] effectively ordering nursing homes to accept coronavirus patients from hospitals.» Siden eldre var spesielt utsatte for smitte var dette ikke noe sjakktrekk.
Etter drapet på George Floyd ble også New York rammet av opptøyer og sterkt økende kriminalitet.
Daily Mail forteller om de siste ukene at «Crime is up in New York City with a shocking 286% in robberies on the Upper East Side alone, shootings have gone up and arrests have halved».
Artikkelen i Daily Mail forteller også følgende: «So far, there have already been more shootings in 2020 than there were by the end of the year in 2019 and there are still five months until the year’s end. Robberies on the Upper East Side have also increased by more than 200 percent. With a gaping deficit in the city and state’s budget, essential services like garbage collection, are suffering.The city’s sanitation budget was cut by $106 million to try to reduce outgoings. It resulted in trash piling up all over the city.»
Også New York har sluttet opp om forslagene fra ekstremt venstreorienterte grupper om å redusere bevilgningene til politiet, et standpunkt som bygger på en feilaktig oppfatning om at politiet i betydelig omfang trakasserer afro-amerikanere.
«New York City officials on Tuesday agreed to a grim coronavirus-era budget that will sharply curtail municipal services, impose a hiring freeze and, in a move meant to placate calls to defund the police, shift roughly $1 billion from the Police Department.» (New York Times 30. juni).
Det er korrekt at enkelte politifolk har trakassert afro-amerikanere, men disse politifolkene har allikevel ofte kunnet fortsette i jobben fordi de er beskyttet av sterke fagforeninger.
Men Daily Mail forteller også at Cuomo motsetter seg ytterligere skatteøkninger på de rikeste, dette for å hindre at de flytter fra byen: «What is making matters worse are the increasing calls from other lawmakers to boost taxes on the city’s highest earners to try to plug the $30 billion deficit that was left by the pandemic. Cuomo said he is resisting the idea…A single per cent of New York’s population pays half of the state’s taxes and they’re the most mobile people on the globe,’ he said».
Så, New York har i en årrekke ført en venstreorientert politikk – høye skatter, en rekke offentlige tilbud (skoler, søppeltømming, stipendier, mm.), ettergivenhet overfor kriminelle, voksende offentlig gjeld – og når Corona-krisen kom ble også den håndtert svært dårlig.
Resultatet? Folk rømmer fra byen. En artikkel forteller at «New York City is dead forever». Artikkelen begynner slik: «I love NYC. When I first moved to NYC it was a dream come true. Every corner was like a theater production happening right in front of me. So much personality, so many stories. …»
Mer fra denne artikkelen: «Now it’s completely dead. “But NYC always always bounces back.” No. Not this time. “But NYC is the center of the financial universe. Opportunities will flourish here again.” Not this time. “NYC has experienced worse.” No, it hasn’t. …
Three of the most important reasons to move to NYC: business opportunities, culture and food. Commercial real estate and colleges are also suffering….
Midtown Manhattan, the center of business in NYC, is empty. Even though people can go back to work, famous office buildings like the Time Life skyscraper are still 90% empty. . …The Time Life building can handle 8,000 workers. Now it maybe has 500 workers back. … [En av grunnen til dette er økende bruk av hjemmekontor, videokonferanser, etc., men med en riktig politikk ville kontorer det ikke lenger er bruk for blitt brukt til noe annet.]
Now a third wave of people are leaving. But they might be too late. Prices are down 30-50% on both rentals and sales, no matter what real estate people tell you. And rentals soaring in the second- and third-tier cities.
Right now, Broadway is closed “at least until early 2021” and then there are supposed to be a series of “rolling dates” by which it will reopen.
But is that true? We simply don’t know. And what does that mean? And will it have to be only 25% capacity? Broadway shows can’t survive with that! And will performers, writers, producers, investors, lenders, stagehands, landlords, etc. wait a year?
Same for the museums, Lincoln Center and the thousand other cultural reasons millions come to New York City every year.
My favorite restaurant is closed for good. OK, let’s go to my second favorite. Closed for good. Third favorite, closed for good. I thought the Paycheck Protection Program (PPP) was supposed to help. No? What about emergency relief? No. Stimulus checks? Unemployment? No and no. OK, my fourth favorite, or what about that place I always ordered delivery from? No and no.
Yes, it does. I lived three blocks from Ground Zero on 9/11. Downtown, where I lived, was destroyed, but it came roaring back within two years. Such sadness and hardship ― and then, quickly, that area became the most attractive area in New York.
And in 2008 and 2009, there was much suffering during the Great Recession, and again much hardship, but things came roaring back. But this time it’s different. You’re never supposed to say that, but this time it’s true.
Der er mer i artikkelen som er verd å sitere, men vi henviser til artikkelen (link nedenfor) som ble publisert i New York Post.
Corona-epidemien har åpenbart ført til ytterligere problemer. Håndteringen av den har ført til større problemer. Også opptøyene etter drapet på George Floyd førte til problemer. Og den politiske infrastruktur – et uforberedt offentlig helsevesen, styringsmekanismene for viktige institusjoner basert på politiske valg – som lå til grunn for alt som skjedde i forkant var ikke velegnet til å håndtere reelle problemer. Mye reguleringer – mest kjent er kanskje de omfattende og langvarige reguleringsordningene som gjelder for boliger, stadig vedtatt i nye former, sist med navnet «Housing Stability and Tenant Protection Act» (2019) – ettergivenhet overfor kriminalitet, en mengde offentlige tilbud (som derfor ikke legger størst vekt på å tilfredsstille kundene, men på å gjøre fagforeningene tilfredse) har ført til at verdens viktigste og mektigste by kommer til å bli en spøkelsesby. Vi vil også nevne at statlige støtteordninger passiviserer mange av mottagerne, noe som gjør en betydelig andel av borgerne til lite produktive sosialklienter, og at forbudet mot narkotika driver mange av de som ikke er spesielt ressurssterke over i reell kriminalitet. Uttrykk som «dypt tragisk» strekker ikke til.
New Yorks velgere (og det samme gjelder for alle andre byer og land i Vesten) har i mange tiår stemt for et politisk system som innebærer at staten skal føre en venstreorientert politikk, en politikk som altså innebærer høye skatter, statlig styring, og en mengde gratistilbud fra det offentlige.
En slik politikk innebærer en mengde negative ting: økende gjeld, økende skatter, økende kriminalitet, og ofte inkompetent ledelse av viktige organer/etater (som f.eks.helsevesenet).
Denne politikken er ødeleggende fordi skatter og avgifter og reguleringer demotiverer de produktive, og støtteordninger passiviserer ytterligere de mindre produktive. Og produksjon er basis for all velstand, svikter produksjonen får man fattigdom og forfall.
Denne utviklingen, en utvikling som må ende med forferdelse, ser vi tydelig i alle vestlige land, men noen er kommet nærmere stupet enn andre. Det land som er kommet nærmest stupet er vel Sverige, mens i USA er enkelte byer nærmer stupet enn andre – og det er de byene som er blitt styrt av demokrater, dvs. de som har ført en kurs lengst til venstre, som har de største problemene.
Ja, Corona-epidemien og opptøyene etter drapet på George Floyd førte til en eskalering av store utfordringer, men de ble håndtert svært dårlig av de politiske myndighetene.
Men hva er den grunnleggende årsaken til at de ble håndtert så dårlig? En forklaring som går ut på at lederne var inkompetente går ikke dypt nok. Man må se dypere enn dette. Og så må man se på hele systemet.
Det er altså slik at politikken har sterkt skadelige effekter, men hvorfor føres denne politikken? Alle ser problemene, men de løsningen som foreslås gjør bare vondt verre.
Politikken innebærer skatter, avgifter, og reguleringer – som alle er negative for de som rammes. Begrunnelsen er at disse statlige inntektene og reguleringene skal brukes for å hjelpe og/eller beskytte visse «svake» grupper.
Men dette bygger på en etikk (en etikk er et sett av prinsipper som gir råd for handling) som sier at det som er moralsk riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Denne etikken, den som dominerer i dag, heter altruisme. Også ettergivenhet overfor kriminelle er et utslag av altruisme. Også det å finne seg i det politikerne pålegger en av stadig flere skatter og avgifter, og å godta alle innskrenkninger av ens frihet som staten innfører, er implikasjoner av altruisme.
Det som skjer er altså at det føres en politikk som bygger på altruisme. Hovedlinjene i denne politikken har full oppslutning fra nærmest hele befolkningen, dette fordi altruismen av alle regnes som et etisk ideal (som vi nevnte over er det praktisk talt ingen forskjell på demokrater og republikanere i USA, og det er heller ingen betydelige forskjeller mellom de store partiene i alle andre vestlige land, og grunnen til dette er at altruismen nærmest har full oppslutning).
Så, alle land i Vesten fører en ødeleggende politikk, og en politikk som allikevel har full oppslutning fra befolkningen. Det er dette altruismen innebærer.
Den filosof som i størst dybde og omfang har analysert altruismen og dens ødeleggende virkninger er Ayn Rand. Vi siterer fra hennes artikkel «Faith and Force: The Destroyers of the Modern World» (link nedenfor).
«What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value.
Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice―which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction―which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.
Do not hide behind such superficialities as whether you should or should not give a dime to a beggar. That is not the issue. The issue is whether you do or do not have the right to exist without giving him that dime. The issue is whether you must keep buying your life, dime by dime, from any beggar who might choose to approach you. The issue is whether the need of others is the first mortgage on your life and the moral purpose of your existence. The issue is whether man is to be regarded as a sacrificial animal. Any man of self-esteem will answer: “No.” Altruism says: “Yes.”».
Hvorfor slutter folk flest allikevel opp om denne ødeleggende etikken? Det er fordi alle institusjoner – barnehager, skole, presse, universiteter, etc. – som med én stemme unisont hevder at altruismen er den eneste riktige etikken.
Men denne etikken fører altså til død og fordervelse. Og som nevnt, folk lurer på hvorfor det allikevel går så galt som det gjør, og som vi har sett bekreftet over i artiklene om New York.. Det er skrevet utallige bøker og artikler som forsøker å forklare hvorfor det går så galt, og det er stilt spørsmål ved nærmest ethvert relavant faktum, men utviklingen bare fortsetter i den samme negative retningen. Hvorfor? Ayn Rand besvarte i sin roman Atlas Shrugged (1957) dette spørsmålet slik: «You have questioned everything except your moral code».
Og det er den – etikken – som er feil, dvs. altruismen kan ikke gi noen oppskrift hverken på gode liv eller gode samfunn, den fører som nevnt til død og fordervelse.
Ayn Rands alternativ vil vi ikke gå in på her, men den som er interessert kan lese kapitlet om henne på www.filosofi.no .
Vi vil bare si at for å komme på rett kurs, en kurs som kan skape gode, harmoniske velstående og fredelige samfunn må man forkaste altruismen; den fører som man lett kan se til død og fordervelse.
I de siste par ukene er det blitt arrangert flere relativt store fester i Oslo-områder – noe som har vært stikk i strid med intensjonene bak myndighetenes anbefalinger for å stoppe ytterligere spredning av corona-viruset. Politiet har grepet inn og stoppet et stort antall fester, og det har også være negative reaksjoner fra enkelte i befolkningen; å feste nå er hensynsløst, påstås det.
En overskrift fra Nettavisen forteller at «Politiet stoppet fest med over 100 personer: – Skjønner ikke hva folk tenker med, sier politiet».
Vi har ingen vanskeligheter med å tro at politiet ikke forstår hva som ligger bak.
Det finnes en rekke andre avisoppslag som forteller at politiet har stoppet et stort antall fester, bla. dette i Dagbladet: «…natt til søndag ble det bare i Oslo rapportert om 54 fester politiet så seg nødt til å stoppe. På det verste var flere hundre mennesker samlet.»
Her er en reaksjon fra en som mener at de som fester oppfører seg uansvarlig: «[Folk] fester og sprer smitte. Noen bør virkelig skamme seg. Unge mennesker uten ansvar og forståelse er blitt den usynlige fiendens beste venn. De burde skamme seg.»
Den som skriver dette forteller videre at han selv kunne ha blitt smittet: «FREDAG FORMIDDAG BLE jeg utilsiktet offer for en av de fire omtalte festene på Oslos vestkant helgen for ei uke siden. Ned smittesporingens vei, på kirketrappa til en begravelse 200 kilometer utenfor Oslo, kom telefonen som sa det kunne være smitte i familien. Ikke fordi noen av oss hadde vært på fest, men fordi vi kjenner en som kjenner en som kjenner en som hadde festet og testet positivt for COVID-19. DET BLE INGEN begravelse, det ga seg selv. Vi var plutselig en risiko for andres helse. Hadde telefonen kommet et kvarter seinere hadde vi sittet uvitende i en nesten fullsatt kirke sammen med mange mennesker i godt voksen alder.»
Skribenten er også bedrøvet fordi en fest han hadde gledet seg til ble avlyst: «Det tyngste var feiringen av min mors 94-årsdag samme kveld. Hun hadde gledet seg til dagen, skulle møte familie og venner, og vipps så var alt skrotet. – I disse tider må vi gjøre det vi må gjøre, det er bare sånn det er, sa Karin (94) tappert.»
Han avslutter slik: «MIN ISOLERTE HISTORIE fra smittespredningens vei er ikke unik. Den er garantert bare en av mange greiner på det smittesporende treet etter en av de mange festene. En av mange utilsiktede konsekvenser. Det rammer tilfeldig, det rammer blindt og det eneste du kan gjøre er å forholde deg til det, avlyse, stenge dørene og vente.»
Dette er altså oppfordringen: avlys, steng dørene og vent, bli hjemme – fordi viruset rammer blindt!
Men her er at annet perspektiv på denne festingen, publisert på nrk.no:
«Unge som syndebukker. Erkjenn feilen. Ta ansvar. Og for all del: Slutt å skylde på ungdommen! Men hva er det som egentlig har skjedd? I et intervju med VG sier Erna Solberg at oppblussingen som nå kommer i et voldsomt tempo skyldes manglende oppmerksomhet til håndvask og enmeters-regelen. På Facebook skriver helseminister Bent Høie at ungdommer tar veldig stor risiko ved å delta på fester, og at unge nå har et spesielt ansvar. Skylden legges over på vanlige folk, ungdommer, «festere».
Det er ingen tvil om at alkohol og sene kvelder utgjør en risiko, men den økte smitten i samfunnet skyldes noe annet.
Festligheter og sosialt samvær tok seg gradvis opp igjen i mai, og kulminerte med en herlig – og så å si smittefri – feiring på nasjonaldagen. Tusenvis av nordmenn marsjerte tett i sympati med George Floyd og #BlackLivesMatter-bevegelsen over hele landet. Disse hendelsene har ikke hatt effekt på smittetallene, som holdt seg stabilt lave i perioden.
Først nå, etter åpningen av grensene, ser vi hvordan smittetallene stiger i økende takt [uthevet her].
Jeg, som er 24, og en representant for ungdommen – de som fester, er uansvarlige og som nå må ta seg sammen for vårt felles beste – kan si meg helt enig at vi nå igjen må brette opp ermene.
Men, for at jeg igjen skal ofre sosialt liv, distansere meg og være del av den dugnaden vi må gjenreise, trenger jeg en beklagelse. I det minste, en innrømmelse.
Det er ikke på grunn av ungdommens fester at smitten igjen farer rundt oss. Det er fordi våre myndigheter har tillatt – nærmest invitert til – smitteimport.»
Før vi kommer til vårt hovedpoeng vil vi også henvise til en artikkel av Dr Ellie Cannon, publisert i engelske Daily Mail 9/8, hvor man blant annet kan finne en del opplysninger som myndighetene, også de norske, åpenbart har underkommunisert. Hun skriver om det som skjer i Storbrittania, men det prinsipielle er det samme som i Norge. Vi siterer:
«The Government’s method of containing local outbreaks – locking down entire regions, closing businesses and destroying livelihoods – is a much bigger risk to the vast majority of people than the one posed by the virus itself [uthevet her]. …
According to the Office for National Statistics, 12,000 more people than usual have died from non-Covid illness in recent months, due to lack of care and fear of healthcare settings. …
Covid-19 has an astonishing association with age – it’s been said time and again. From the age of about 50, risk begins to rise exponentially. Data now suggests about half of all corona deaths are in the over-75s. Another quarter are in those aged 65 to 74. And 22 per cent of deaths are in those a decade younger.
But below this age, the chances of being badly affected – or affected at all – by Covid-19 are shrinkingly small [uthevet her]. As one top statistician put it recently, if you are a woman aged 35, you’ve got far more chance of dying by being hit by a bus than you do from coronavirus.
The young have virtually nothing to fear from the virus itself [uthevet her]. So really, why should those under 40 put their lives on hold any longer?
…young people haven’t had it easy, either. The closure of schools and universities back in March was a panic move when we feared a tidal wave of Covid-19 was about to hit. There were so many unknown variables then, it was seen as the safest option.
There is now enough evidence to show that, in fact, school closures pose far more risks to our young people than benefits in lives saved.
Those under 20 are now thought to be half as susceptible to even catching Covid-19 as any other group. When clusters of the illness are discovered, almost always it is adults who give the virus to other adults or to children. Those children suffer a mild illness, if at all. Only in about ten per cent of cases, according to studies, do children transmit the virus to adults. And, surprisingly, children who are in close contact rarely seem to give it to each other.
Likewise, there are almost no instances recorded whereby children in school have transmitted the virus to their teachers. In fact, experts believe school closures had a pretty negligible impact on reducing the scale of the pandemic.
Perhaps we should look to the Dutch, for an example: in Holland schools and childcare facilities reopened fully in early June. But there have been no reports of coronavirus clusters linked to this decision.
… the under-40s are just not getting all that ill. As for the assumption that young people are careless, selfish and irresponsible, I haven’t found this to be true. Aside from the odd illicit gathering in a park, most young people I’ve come into contact with have been highly vigilant with social-distancing measures, and concerned about older parents and grandparents. And age-specific lockdowns would benefit everyone, of all ages, in the long-run. …So how would it work, exactly? Well, when outbreaks occur, those over 65 could follow stay-at-home orders, while 40 to 64-year-olds could fill out a simple Covid-19 risk calculator, which gives a personalised score based on overall health, and make a decision accordingly. …
Children, teenagers and young people are often accused of being selfish, but I believe this pandemic has showed them to be anything but. They have sacrificed months of their lives, their education and their futures to protect older generations from Covid-19.»
Vi oppsummerer: dette viruset kan ramme alle, og alle kan smitte andre, men sannsynligheten for å bli alvorlig syk er svært liten (men større enn null) for de som ellers er unge og friske.
Det er da etter vårt syn feil å innføre ordninger som bygger på en forutsetning som sier at alle kan bli alvorlig syke av dette viruset. En skribent vi siterte over gir uttrykk for den utbredte holdningen som sier at dette rammer blindt. Dette er feil hvis vi snakker om alvorlige sykdom og død. Men tiltakene som er innført ser ut til å være basert på en forutsetning om at dette rammer alle. Ordningene har svært negative konsekvenser, både økonomisk, jobbmessig og sosialt, og er altså basert på en ikke helt korrekt forutsetning.
For at tall skal gi mening må de settes i kontekst. Det er sjelden blitt gjort i forbindelse med Corona-epidemien. La derfor oss gjøre det. I Norge har pr idag 261 personer mistet livet pga Corona siden midt i mars. Vanlig antall dødstall for denne perioden er ca 10 000. Tilsvarende tall for verden: dødsfall pga Corona er ca 760 000. Vanlig dødstall for denne perioden er 27 000 000. I prosent utgjør Corona-dødsfallene da 2,56 og 2,81 av totalt antall dødsfall. Det er dog en ikke ubetydelig usikkerhet i disse tallene, men når Corona altså står for en overdødelighet på mindre enn 3 % av alle dødsfall, så taler dette sitt tydelig språk. Vi tar også med at overdødeligheten i Norge pga. en influensaepidemi i desember 1993 var 1600 (normalt dødstall 4000, i desember 1993 var det 5600). Det ble da ikke satt inn noe tiltak, og det var heller ingen spesiell oppmerksomhet omkring dette.
Myndighetene har altså systematisk underkommunisert det faktum at viruset ikke er like farlig for alle, og at økningen i dødstallene er svært liten.
Myndighetene/politiet har i det siste grepet inn en rekke ganger for å stoppe festing med den begrunnelse at festene samlet mange mennesker på ett sted, men som var i strid med myndighetenes råd. Men når det var samlet en store menneskemengde for å markere sympati med George Floyd, kom det ingen reaksjon fra myndighetene enda også denne ansamlingen var i strid med gjeldende råd. En avis rapporterte om dette: «Fredag 5. juni samlet tusenvis av mennesker seg foran Stortinget for å markere motstand mot rasisme og politivold etter at George Floyd døde etter en pågripelse i Minneapolis. Mange stod tett og politiet varslet at de ikke ville gripe inn for å opprettholde smittevernreglene. Helsevesenet fryktet det kunne føre til en superspreder-situasjon» [men det kom ingen slik spredning].
Videre: Videoer som viser leger som gir informasjon som har et annet innhold enn det myndighetene har fokusert på er blitt fjernet fra plattformer som youtube og twitter. Dette oppfattes av mange, ikke uten en viss rett, som om myndighetene ikke spiller med åpne kort og har noe å skjule (selv om youtube og twitter ikke er statlige plattformer).
Enkelte grupper av innvandrere har åpenbart trodd at viruset ikke rammet dem, og har ofte ikke lagt stor vekt på myndighetenes råd. Disse, som altså har en annen religiøs bakgrunn enn den som har dominert i Norge, har ofte en fatalistisk innstilling, og har gått ut fra at deres gud allerede har bestemt hvorvidt de skal bli syke eller ikke, og at det ikke spiller noen rolle hvordan de oppfører seg i forhold til f.eks. hygiene. I disse gruppene er dødelighet og smittespredning langt større enn den er i befolkningen som helhet. Dette er underkommunisert av myndighetene.
Myndighetene i alle vestlige land har satt i verk en rekke tiltak for å begrense spredningen av viruset utover bedret hygiene («hold deg hjemme, ikke gå ut, ikke gå på butikken, ikke reis, ikke gå til frisøren, ikke gå på konsert, ikke gå på fest, mm.»), og de har en rekke negative virkninger ikke bare på den enkeltes liv, men også på økonomen, dvs. på den enkeltes mulighet til å forsørge seg selv. Vi oppsummerer effekten av disse tiltakene med følgende tre sitater: «Dansk BNP ned 7,4 prosent i 2. kvartal», «UK gross domestic product (GDP) is estimated to have fallen by a record 20.4% in Quarter 2 (Apr to June) 2020», og for USA: «Real gross domestic product (GDP) decreased at an annual rate of 32.9 percent in the second quarter of 2020, according to the “advance” estimate released by the Bureau of Economic Analysis». Det slike sitater sier er at folk mister jobben, at bedrifter går overende, at livsverk blir lagt i grus – alt som følge av myndighetenes forsøk på å begrense spredningen av viruset. Bak slik tall ligger en rekke ulike negative effekter, alt fra psykiske problemer til vold og alkoholmisbruk, mm. Regjeringene i ulike land forsøker å lindre effektene av slike tiltak ved å bruke penger, men disse pengene er tatt ut av luften og tiltakene vil da føre til økede skatter og avgifter og inflasjon, i årene som kommer.
Når myndighetenes informasjon er skjev i forhold til fakta, så er det bare som man kan forvente at befolkningen ikke stoler på det som fortelles – og reagerer ved å protestere. Og i denne situasjonen ser det ut til at det å feste er en meget nærliggende protest.
Foreningen Gullstandard går inn for full individuell frihet, dvs. laissez-faire-kapitalisme. Laissez-faire-kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på det prinsipp at eiendomsretten skal respekteres fullt ut, dvs. at næringslivet skal være fritt og at det skal være frihandel både mellom borgene i landet og mellom borgere eget land og borgere i i andre ikke-fiendtlige land. Staten skal da kun drive politi, rettsapparat og militært forsvar; alt annet (helsevesen, skoler, pensjons- og trygdeordninger, mm.) skal drives av private. Det skal ikke være noen reguleringer av økonomien, det skal ikke være noen konsesjons- eller løyveordninger, det skal ikke være noen avgifter, det skal ikke være noen (statlige) støtteordninger, og finansieringen av statens legitime oppgaver skal skje frivillig. Det er da stor forskjell på dette systemet og dagens system ikke bare i Norge, men alle land i Vesten: velferdsstaten. Velferdsstaten innebærer statlig styring på et stort antall områder, høye skatter og avgifter, og en rekke offentlige støtteordninger.
Kun kapitalismen kan gi samfunn som over tid er stabile, harmoniske, fredelige og velstående, mens alle andre systemer, og da også velferdstaten, vil føre til kriser, uro og etter hvert til økende fattigdom.
Men hvorfor er det så galt med reguleringer og støtteordninger – er det ikke slik at disse tiltakene retter opp skjevheter og feil som blir resultatet av en ren markedsøkonomi? Nei, det er ikke slik. Alle statlige tvangsinngrep (skatter, avgifter, reguleringer, støtteordninger) har negative resultater på sikt. I de følgende oppsummerer vi noen av de viktigste punktene som støtter opp om hvorfor laissez faire kapitalisme er et godt system, i motsetning til f.eks. velferdsstaten.
Staten skal være regelgiver og dommer – er det da riktig at den også er aktør/spiller? I velferdsstaten er det altså staten som driver store deler av økonomien, og det kan hende at man må gå rettens vei i en konflikt med en aktør på noen av disse statlige områdene (i saker om pensjon, trygd, skolens tilbud, ansettelsesforhold, mm.) Da har man staten både som motpart og som dommer. Det er et beklagelig, men velkjent, faktum at dersom man saksøker staten så kjemper man i motbakke. Slik bør det ikke være, men det må være slik i en økonomi hvor staten er en aktør.
Prismekanismen koordinerer produksjon, investering, sparing, forbruk. I kapitalismen dannes prisene i det frie marked etter frivillige avtaler mellom selger og kjøper, og produksjon og forbruk vil da bli kontinuerlig tilpasset hverandre i samsvar med loven om tilbud og etterspørsel. I en regulert økonomi er det derimot statlige pålegg som enten gjør prisene for høye (pga. skatter og avgifter) eller for lave (fordi de er subsidiert). Dette fører til skjevheter mellom produksjon og forbruk, dette fordi det da i en periode blir for liten produksjon på noen områder og for stor produksjon på andre, og til at det i en periode er for stort forbruk på noen områder og for lite på andre. («For stort» eller «for lite» regnes i forhold til hva folk ville ha foretrukket dersom de i alt kunne velge frivillig uten statlig tvangsinnblanding.) Resultatet er da overproduksjon på noen områder og ventelister/køer/mangel/svartebørs på andre områder. Ofte er det slik at staten også betaler for lagring av den overproduksjon som de statlige støtteordningene har ført til.
Rent miljø, gode lønninger, gode arbeidsforhold, gode produkter, er virkelige goder, men man kan ikke oppnå slike ting ved statlige pålegg, slik de fleste i dag tror. Disse godene er alltid resultat av mer effektiv produksjon, og dette er igjen er resultat av akkumulert kapital. (Kapital er maskiner, kunnskap, metoder, etc. som brukes i produksjonen. Jo mer akkumulert kapital det er i et samfunn, jo høyere er produksjonen og dermed velstanden i samfunnet.) Dersom staten bestemmer (f.eks. ved lov) at visse tilbud skal ha en bestemt kvalitet (eks. lover om minstelønn, om kvalitet på produkter) vil dette muligens kunne ha de ønskede effekter i en kort periode, men de skaper større problemer andre steder i økonomien. På sikt er slike statlige bestemmelser ødeleggende for alle.
I et samfunn hvor det offentlige tilbyr en rekke viktige tjenester (skole, helse, pensjoner) brytes den essensielle forbindelsen mellom den som betaler for en vare/tjeneste og den som mottar den. Den som tilbyr vil som regel primært forsøke å tilfredsstille den som betaler og ikke den som mottar.
Det vi sier her betyr ikke at de mange som i dag er ansatt i det offentlige (som f.eks. som leger, sykepleiere, lærere, brannmenn, bibliotekarer, veiarbeidere, renholdere, etc.) gjør en dårlig jobb, det betyr kun at det i dagens system finnes incentiver som ikke er optimale for brukeren, og at det i endel tilfeller kan skje at brukeren da ikke får førsteprioritet. Vi illustrerer dette kun med et kjent hjertesukk som kom fra en lærer ifbm. en av de utallige anti-mobbe-kampanjene som den offentlige skolen er blitt utsatt for de siste årene: «Det er blitt viktigere å rapportere til departementet om tilfeller av mobbing enn å stoppe mobbingen».
Den dynamikken man får ved konkurranse mellom ulike aktører får man ikke når staten nærmest har monopol på store arenaer. I dagens system driver staten en rekke svært viktige tilbud (bla. pensjonsordningene, skolen, og helsevesenet). Dette er reellt sett statlige monopoler (det finnes private alternativer, men de er svært små). Det er også vanskelig å tilpasse statlige ordninger til endrede omstendigheter, noe det finnes mange eksempler på: lengre levealder gjør at pensjonsalderen burde heves, det er mye gammelt utstyr i skolen, det skjer forgubbing av lærerstanden, etc. På kort sikt går mange slike ting i bølger, men den langsiktige utviklingen i en styrt økonomi er negativ.
Hvis staten skal støtte eller regulere intellektuell liv – aviser, kunst, forlag, skole, forskning, radio/TV – vil dette etter hvert føre til en ensretting av disse områdene; mangfoldet vil forsvinne; beslutningstagere vil da i stadig mindre grad slippe til kritikere av staten og av de dominerende meningen og holdningene – det er jo staten som deler ut pengene de lever av, eller som gir de tillatelser og løyver som gjør at de fortsatt kan drive sin virksomhet.
Ny teknologi forbys eller begrenses fordi de ikke passer inn i gamle reguleringer: Uber er et typisk eksempel. Det er også en stor og tidskrevende prosess å endre gamle reguleringer, og de blir raskt foreldet. Alt dette gjør økonomien tregere.
I en styrt økonomi må byråkratiet vokse og vokse. Byråkratiet er det apparat som i en styrt økonomi gjør den jobben prismekanismen gjør i en fri økonomi. Byråkratiet er uproduktivt, det skaper ikke verdier, det flytter på verdier andre har skapt. I en regulert økonomi vil man derfor få en voksende gruppe av langtidsutdannede mennesker – byråkrater – som ikke utfører en produktiv innsats, de bare styrer med støtteordningene: hvem skal få støtte og hvor mye, og hvordan må gjeldende reguleringer endres for å rette opp alle de utslag som ble helt annerledes enn intensjonen var da reglene ble laget.
Støtteordninger innebærer at staten tar penger fra hver enkelt, men gir noe av disse pengene tilbake til de som oppfyller visse krav som staten har fastsatt. I en styrt økonomi er det da ikke de produktive som belønnes, de som belønnes er de som klarer å skaffe seg store poster på statsbudsjettet. Byråkratiet er altså det apparat som styrer disse støtteordningene.
Produksjonen og dermed velstanden ville ha blitt større dersom byråkratene hadde hatt produktive jobber.
Støtteordninger tar fra de produktive og gir til de mindre produktive. Dette er å belønne de som er mindre produktive og å straffe de som er mer produktive. Dette er skadelig på sikt.
Et system med store overføringer, som velferdsstaten er, skaper uro, fordi enkelte grupper kan mene at andre grupper motter en ufortjent stor andel av felleskaken.
Kan et system være godt dersom det blir skadelidende når folket velger feil politikere? Det snakkes i regulerte økonomier stadig om at dersom folket velger feil blir det en katastrofe. Ferske eksempler på dette er valgseire til Ny Demokrati, Sverigedemokratene, Trump, Brexit. (Påstandene om kommende katastrofer er dog som regel overdrevne.)
Under kapitalismen skal politikerne kun styre den statlige administrasjon, og lage nye lover dersom det er nødvendig for å presisere hvordan eiendomsretten skal gjelde på nye områder. Politisk uenighet vil da kun forekomme i spørsmål av typen om hvorvidt copyright skal gjelde i 20 år eller 50 år. Alle fløyer kan da leve med det som blir resultatet.
(Vi skyter inn her at USA opprinnelig var nokså kapitalistisk; det var dette som lå i de grunnleggende dokumentene, og landet var i betydelig grad kapitalistisk ca fra 1865 til 1929. Terminologien ble da etablert; presidenten styrer en administrasjon, ikke en regjering. Man snakker da f.eks. om Roosevelt-administrasjonen, ikke om Roosevelt-regjeringen, selv om USA har vært en velferdsstat,og presidentene har ledet regjeringer, fra Franklin D. Roosevelts tid.
I en styrt økonomi må mengden lover vokse og vokse og vokse … Dette er et velkjent faktum. Vi siterer fra regjeringens nettside: «Endringer i lover og forskrifter fra 1. januar 2020. Ved inngangen til det nye året trer en rekke nye lover og forskrifter i kraft [uthevet her]. På denne siden finner du en oversikt over noen av de viktigste regelendringene….»
Jo flere lover det er, jo mindre respekt får de. Dette dyrker frem kriminalitet og korrupsjon. I alle velferdsstater er kriminaliteten voksende ….
I velferdsstaten må politikerne love mer og mer for å bli valgt. Slike løfter finansieres av økende skatter, avgifter og gjeld. Så og si alle velferdsstater har en voksende skattebyrde, og en voksende gjeld som i dag utgjør fra ca ca 60 % til ca 140 % av BNP. All gjeld blir skatter og avgifter i fremtiden. (Stater som utsteder egne penger og som forbyr konkurranse om penger, slik alle stater i dag gjør, kan også dekke gjeld ved inflasjon. Den norske kronen har tapt 97 % av sin verdi siden 30-tallet.)
Vi siterer fra en nettside drevet av Finansdepartementet.
«Selv om vi sparer, er ikke fondet på langt nær stort nok til å dekke framtidige alderspensjoner. Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige utbetalinger av alderspensjoner fra folketrygden anslås til nesten 8 000 milliarder kroner ved utgangen av 2017. I tillegg kommer forpliktelser i Statens Pensjonskasse, som utgjorde om lag 800 milliarder kroner ved utgangen av 2016, samt statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden. Sett under ett er disse pensjonsforpliktelsene langt større enn den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond og den øvrige statlige nettoformuen».
Denne nettsiden er nå tatt ned; den skal åpenbart oppdateres med enda dystrere fremtidsutsikter.
Dette var situasjonen før Corona. Etter de enorme utgiftene Corona-tiltakene har ført med seg har gjelden øket ytterligere.
Hva med kommunene?
«Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. … I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene.» (Kilde Dag og Tid 16/8-19)
Vi nevner også her at valgløfter er lite verd, og at «politikerforakt» er et utbredt fenomen.
Hvis staten skal ta på seg gode oppgaver er det ingen grense for hva den kan finansiere og blande seg opp i.
Staten støtter trossamfunn, og det siste pr juli 2020 er et veganere nå søker statstøtte som trosamfunn.
Noen politikere er imot dette; det er jo kun «seriøse» trossamfunn som skal få støtte. Men da må staten bestemme hvilke religioner som er «seriøse» …..
En «seriøs» trosretning/religion som i dag mottar støtte er en som oppfordrer til krig mot de som ikke støtter religionen, og som krever dødsstraff for blasfemi, for frafall fra religionen og for homofili. Alle politikere i de store partiene synes åpenbart at dette er slik det bør være – eller de våger ikke å utfordre store velgergrupper.
Entreprenører vil ikke fylle ut skjemaer eller sitte i kø for å vente på at søknader om løyver blir innvilget. Uttrykket «brain drain» blir brukt for å forklare hvordan dyktige mennesker forlater regulerte økonomier og drar til mindre ufrie økonomier. Disse menneskene kan også bli i landet ved å flykte fra regulerte sektorer og over i mindre regulerte sektorer, eller, hvis reguleringene blir for store overalt og fluktmulighetene blir eliminert, de vil flykte inn i jobber som krever lite av dem, og som da er mindre produktive. Slik vil velstanden forfalle og fattigdommen øke, noe man tydelig ser i alle sosialistiske økonomier.
Skatteplanlegging innebærer at personer med nye penger bruker store ressurser på å redusere sin store skattebyrde mest mulig (en ufri økonomi må ha en stadig økende skattebyrde). Dette innebærer at dyktige folk bruker mye tid og krefter på en aktivitet som er fullstendig uproduktiv.
Områder som infrastruktur, helsevesen, skole, forskning, pensjons- og trygdeordninger er viktige. Er det riktig at disse feltene skal ledes av politikere, dvs. folk som i beste fall er gode til å drive valgkamp?
I kapitalismen belønnes de produktive, i en styrt økonomi belønnes de som kan sno seg i den stadig mer tettvokste jungelen av støtteordninger.
Dette var noen få av de mange argumentene som sier at kun laissez-faire-kapitalisme kan gi stabile samfunn preget av fred, harmoni og velstand.
Hva med motargumentene? Vil ikke full frihet føre til monopoler, økede forskjeller, rovdrift på naturen?
At frihet føre til monopoler er feil; monopoler finnes bare der hvor staten forbyr konkurranse. Forskjeller vil det være; og dette er resultat av at noen ønsker å jobbe mye og andre ønsker å jobbe mindre. Dette er ikke et onde. Hva med rovdrift på naturen? Under kapitalismen vil eiendomsretten gjelde, og private tar bedre bare på sine eiendommer enn staten gjør. Allerede Aristoteles innså dette: «… det som eies i fellesskap blir tatt dårlig vare på, Hver enkelt tenker mest på det han selv eier … og ignorerer det som han forventer at andre skal gjøre …» (Politikken, bok 2)
Laissez-faire er det eneste system som sikrer individuell frihet og som sikrer akkumulering av kapital, og er da det eneste system som kan sikre stabil, harmonisk velstand over tid. Alle andre systemer innebærer en voksende initiering av tvang, og vil derfor ødelegge all velstand.
Vi avslutter med et noen sentrale definisjoner som det kan være nyttig å kjenne til:
Individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt, dvs. retten til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt.
Demokrati: en styreform hvor flertallet bestemmer. Under demokratiet vil da friheten kunne forsvinne, demokrati er ingen garanti for frihet.
Sosialøkonomi: det fag hvor man studerer koordineringen av produksjon, handel og forbruk i et samfunn med arbeidsdeling.
Det ovenstående er bare en kort oppsummering av noen av argumentene for full individuell frihet, sett fra en politisk synsvinkel. En dyp og bred begrunnelse for det vi har skissert over er å finne i verkene til Ayn Rand og Jean-Baptiste Say, og hos deres elever.
