Som katten rundt den varme grøten … om terrorisme

Det føles sterkt upassende å bruke dette ordtaket i overskriften. Det høres noe lettvint og humoristisk ut, og passer da ikke å benytte om et tragisk og grusomt tema. Denne kommentaren handler om reaksjonene på drapet på den franske læreren Samuel Paty. I en undervisningstime om ytringsfrihet hadde han vist frem de kjente Muhammed-karikaturene, noe som noen dager senere førte til at han ble drept på åpen gate på en grusom måte. Drapet, som var en ren henrettelse, ble utført av en islamist (som forøvrig kort tid etter ble skutt under en konfrontasjon med politiet). Som kjent er blasfemi, som det å publisere slike tegninger er, forbudt innen islam, og straffen er døden. (Også frafall fra islam, og homofili, skal innen islam straffes med døden.) 

Reaksjoner fra politikere, etc.  

Dette er ikke første gang en borger i Vesten som har satt seg ut over det som islam krever, er blitt drept; vi kan nevne filmskaperen Theo van Gogh og politikeren Pim Fortyn. Andre er blitt forsøkt henrettet, f.eks. forleggeren William Nygaard, og kunstnerne Kurt Westergaard og Lars Vilks.   

Alle disse praktiserer intellektuelle yrker, de har benyttet det som burde være deres soleklare rett til ytringsfrihet for å gi uttrykk for sine meninger, og er av militante muslimer blitt møtt med drap eller blitt utsatt for drapsforsøk (selv om dette vel ikke er endelig avklart ifbm. drapsforsøket på Nygaard). Men det vi skal konsentrere oss om her er hvordan politikere i Vesten reagerer på terrorangrep utført av militante muslimer.

Statsminister Solberg reagerte slik på Twitter: «Alvorlige og grusomme nyheter om terrorhandlingen i #Frankrike. Vi må stå sammen mot angrep på tankefrihet og opplysning. Mine tanker går til offerets nærmeste, kolleger og elever».

Statsminister Solberg oppfordrer oss til «å stå sammen» – hva i alle dager betyr det? Hvordan kan dette hindre fremtidige angrep? Er hun tre år gammel? Hun nevner heller ikke ideologien som motiverte denne terroristen. Hun brukte det noe uvanlige ordet «tankefrihet» – hun burde ha brukt «ytringsfrihet», et kjent ord som til og med er å finne i den norske grunnloven. I ettertid har Solberg riktignok forsøkt å bortforklare bruken av ordet «tankefrihet» og sagt at hun støtter ytringsfrihet, men dette er i strid med hennes støtte til et forbud mot ytringer som enkelte favoriserte grupper kan oppfatte som krenkende, såkalte «hat-ytringer». Solberg så heller ikke ut til å være en ivrig tilhenger av SIANs rett til ytringsfrihet da de ble utsatt for angrep under sine markeringer for noen uker siden. Det ser ut til at det Solberg sier til og med er mindre verd enn de årlige ønskene om god jul og godt nytt år. Det Solberg sier er fullstendig intetsigende, men på den annen side ser det ut til at slikt intetsigende fjas går rett hjem hos velgerne.     

En SV-politiker twitret følgende etter det grusomme drapet: «Å bruke ytringsfrihet for å trykke karikaturer av Muhammed er på nivå med å bruke ytringsfrihet for å mobbe. Å så bli sur når mobbeofferet tar igjen. Nei, jeg støtter ikke terror på noen som helst måte, men det er et latterlig forsvar av ytringsfriheten å dele karikaturene» (kilde på link nedenfor).  

Så, denne SV-politikeren mener at det å vise frem en tegning er mobbing, og når en som føler seg krenket av tegningen dekapiterer den som viste frem tegningen så var dette «et mobbeoffer som tok igjen». Dette er bare vanvittig. Politikeren ba senere om unnskyldning og slettet så sin twitter-konto. 

Her en tilsvarende vurdering fra et amerikansk kongressmedlem i forbindelse med et annet terrorangrep: «CAIR was founded after 9/11, because they recognized that some people did something and that all of us were starting to lose access to our civil liberties.»

Dette – «some people did something» – var altså formuleringen det muslimske kongressmedlem Ilhan Omar brukte da hun beskrev terrorangrepene utført av militante islamister på USA 11. september 2001. Så når muslimske terrorister i islams navn kaprer fire fly, styrter dem inn i tre bygninger og dreper ca 3000 tilfeldige mennesker og forårsaker enorme materielle ødeleggelser, så beskriver hun dette som at «some people did something». (Det var også feil det hun sa om at CAIR; The Council on American-Islamic  Relations ble dannet i 1994.) 

Det som i en årrekke var USAs ledende avis, New York Times, kom med følgende uttalelse i forbindelse med en års-markering av angrepene i 2001: «18 years have passed since airplanes took aim and brought down the World Trade Center. Today families will once again gather and grieve at the site where more than 2000 people died».

«Airplanes took aim» ?????? Som om disse flyene ikke ble styrt av personer som med fullt overlegg  og viten og vilje styrtet dem inn i prestisjefylte bygninger for å drepe flest mulig mennesker og å forårsake mest mulig skade og å påføre USA et kolossalt prestisjenederlag – alt dette helt eksplisitt utført i islam navn.     

I november 2019 ble flere mennesker angrepet av en militant muslim på London Bridge, og minst to ble drept. Londons borgermester, Sadiq Khan, skrev i en artikkel i The Guardian (link nedenfor) at «The London Bridge attack brought sorrow, bravery – and grave questions». Han nevner ikke islam, men fokuserer på at «This incident is yet another warning that we must do far more to root out the poison of extremism. We simply must act to strengthen our communities and insulate ourselves against this perverse ideology, and take the fight to those disgusting individuals who seek to recruit and radicalise vulnerable people for terrorist causes…». Han sier ikke hvilken «perverse ideology» som ligger bak slike angrep. Han sier også at politiet må tilføres større ressurser, og at «Judges need to have the right tools to play their part in keeping us safe; prison and probation services need to be properly resourced to rehabilitate offenders; the Ministry of Justice needs to be able properly to supervise potentially dangerous people after their release. These issues all need addressing urgently», Ja jo. Det siste er på et vis delvis riktig, men hvorfor skal slike terrorister løslates? Khan, som er muslim, nevner dog ikke islam, som er årsak til terroren.  

Hva ligger bak? 

Hva er det som ligger bak denne type uttalelser, uttalelser som enten fjerner koblingen mellom islam og terror, eller som sier at terroren er legitim.  

Sosialismen, som er dagens så og si enerådende politiske ideologi, og islam, disse to ideologiene er åndelige tvillinger. I det store og hele går de inn for det samme; forskjellen er bare at islam er formulert på en uttrykksmåte som var preget av den mentalitet, teknologi og kunnskapskontekst som man hadde i et ørkensamfunn i Arabia ca år 700, mens sosialismen er formulert på en uttrykksmåte som var preget av den mentalitet, teknologi og kunnskapskontekst som man hadde i Vest-Europa på slutten av 1800-tallet.  

Ja, sosialismen er dagens enerådende politiske ideologi, noe man lett kan se av det faktum at alle politiske partier (dvs. de partier som er representert i nasjonalforsamlinger) i Vesten, også konservative partier, er sterke tilhengere av velferdsstaten, og velferdsstaten er – i hvert fall i sin tidlige fase – en slags mild form for sosialisme. (Etter hvert som velferdsstaten utvikler seg over tid vil den gradvis nærme seg ren sosialisme.) Den harde varianten av sosialismen ble innført i et stort antall land, først i Russland i 1917, sist i Venezuela ca år 2000, og skapte fattigdom, nød og kaos og undertrykkelse i alle land den ble innført. Grunnen til at alle store aktører slutter opp om sosialismen er at den er den politiske manifestasjon av kollektivisme, selvoppofrelse/altruisme som etisk ideal, det syn at statlig styring av samfunnet er et gode, og det syn at individuell frihet er ødeleggende. Det er her, på disse grunnleggende verdiene, ingen forskjell på islam og sosialismen.     

Et annet essensielt element i oppslutningen om sosialismen og de grunnideer den bygger på er irrasjonalitet. Rasjonalitet innebærer at man i sine vurderinger skal ta hensyn til alle relevante fakta, irrasjonalitet innebærer da at man ignorerer relevante fakta, og/eller at man betrakter fantasi og oppspinn som fakta. At de religiøse er irrasjonelle er da opplagt, og at også fremtredende politiske aktører, som vi har sitert over, ignorerer viktige og relevante fakta, går tydelig frem av de sitatene vi gjenga over.  

Dagens dominerende etikk er altruismen, en etikk som som kjent oppfordrer oss til å elske våre fiender, til å vende det andre kinnet til, til å gjengjelde ondt med godt, om å tilgi de som angriper oss, om å ikke samle oss skatter på jorden, til å mene at det å være rik ikke er bra, at man bør gi det man eier til de fattige, osv.   

Dette er intet annet enn oppskrift på en katastrofe; følger man en slik oppskrift går det til helvete. Og det som skjer i Vesten nå mht. angrep fra militante muslimer, og som har skjedd i betydelig omfang i de siste 20 år, vil komme til å skje stadig oftere i tiden fremover. Dvs. antallet slike angrep vil fortsette å øke dersom vi ikke tar skjeen i en annen hånd, dvs. dersom de grunnideer som dominerer i dag byttes ut med rasjonelle ideer. En rasjonell grunnholdning innebærer at man ikke på noe område ignorerer fakta (slik de som vi siterte over gjør), men tar hensyn til alle relevante fakta og i handling tar konsekvensen av dem. Den innebærer at man har rett til å skape gode liv for seg og sine ved produktivt arbeid og frivillig handel med andre, og at man har et samfunnssystem som innebærer at man har rett til å forsvare seg mot de som med trusler, tvang eller vold forsøker å hindre all fredelig verdiskapning og handel. Etikken som innebærer dette er rasjonell egoisme. 

Hva må gjøres? 

Men hva innebærer dette rent konkret overfor det angrepet Vesten nå er utsatt for fra militante muslimer? Hvordan skal Vesten sørge for at slike angrep reduseres i antall og så bringes til opphør i så stor grad som mulig. Dette har vi beskrevet tidligere, og vi siterer fra ting vi tidligere har skrevet. 

«I Europa i dag er det anslagsvis mer enn 30 millioner muslimer. De har dels kommet til Europa for å få del i den velstand som er mulig i land som ikke er dominert av noen religion, og vi ønsker alle som er kommet til Vesten for å arbeide, velkommen. Men noen av disse muslimene er islamister (islamister er muslimer som ønsker å spre islam, og å angripe islams motstandere, med vold og terror). Islamister har i de siste 25 år utført et meget stort antall terrorangrep mot Vesten, og Vesten må derfor forsvare seg mot dette. Derfor bør alle miljøer hvor det kan finnes islamister, overvåkes. Islamisme må betraktes som en kriminell konspirasjon, og mistenkte islamister kan derfor stilles for retten» (fra DLFs program).

Fra en tidligere kommentar her på Gullstandard, publisert etter et terrorangrep utført av en «ensom ulv» i Oslo: «… det er kun én måte få brakt slike angrep til opphør: de grupper som står bak slike angrep [over store deler av verden] – IS, alQaida. AlShabab, BokoHaram, Hamas, etc., må nedkjempes militært, og de regimer som støtter terror – primært de i Iran og Saudi-Arabia – må også uskadeliggjøres med de midler som er nødvendige. Når disse aktørene er knust militært eller uskadeliggjort på annen måte, vil antall ensomme ulver av den type som begikk drapsforsøket i Oslo i går fredag 18/1-19 bli færre og færre. Grunnen til dette er at når disse gruppene er nedkjempet vil det være åpenbart at denne ideologien ikke er på vei mot seier, det vil være åpenbart at den er en ideologi for tapere. Da vil antallet som vil vise at de tilhører denne ideologien også bli mindre. Rekrutteringen til denne ideologien vil da også svikte. I tillegg [til nedkjempelse av disse gruppene] må alle miljøer hvor det kan dukke opp slike terrorister overvåkes, og PST og tilsvarende organer må stanse alle planer om terroraksjoner som de oppdager (noe de antagelig også gjør i dag i stort omfang). Men man må også være obs på at ensomme ulver utstyrt med en kniv eller øks eller bil kan være umulige å stoppe i forkant. For det annet må vi igjen konstatere at eliten i etablerte miljøer nærmest konsekvent nekter å se sammenhengen mellom terror og islam. Som nevnt ble det ikke lagt vekt på at gjerningsmannen var muslim i reportasjen i TV2, og mannens forsvarer ser heller ikke sammenhengen; han sier eksplisitt at mannen må være psykisk syk.

Man må være svært tungnem eller en aktiv løgner for ikke å se denne sammenhengen: terroristene følger oppfordringer i Koranen, de sier selv at de handler på vegne av islam – men eliten i Vesten sier at angrepene skyldes fattigdom eller psykisk sykdom hos gjerningsmannen. Elitens fornektelse av opplagte fakta er det som er mest farlig og illevarslende i denne situasjonen. Denne virkelighetsfornektelsen er ikke annet enn livsfarlig, bokstavelig talt – og det har Maren og Louisa [som ble drept av islamister under en telttur i Marokko i 2018] og mange andre fått merke, men pga. denne virkelighetsfornektelsen blir de fort glemt, og nye ofre kommer til hver dag» (link nedenfor). 

Å ikke innse hva som ligger bak de angrepene som stadig forekommer i en rekke byer i Vesten er som å gå som katten rundt den varme grøten, et ordtak som betyr at man ser et problem, men at man av en eller annen grunn velger å ikke ta tak i det. 

.

.

.

.

.

.

.


https://nypost.com/2019/09/11/new-york-times-deletes-tweet-saying-airplanes-took-aim-at-towers-on-9-11/

https://www.washingtonpost.com/politics/2019/04/11/some-people-did-something-rep-omars-remarks-context/

https://www.theguardian.com/commentisfree/2019/nov/30/the-london-bridge-attack-brought-out-the-best-in-us

Skattelettelser er ikke veien å gå

Når konservative politikere og partier stiller til valg legger de som regel vekt på at de vil arbeide for lavere skatter og avgifter – eller i det minste i å ikke øke de skatte- og avgiftssatsene som allerede eksisterer. Høyre sier i sitt inneværende program (for perioden 2017-2021) at de vil «ha moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået». (I tidligere tider var Høyre langt mer pågående i sine ønsker om lavere skatt, men partiet har flyttet seg gradvis lenger og lenger til venstre på den politiske skalaen og har dermed forlatt sine tidligere prinsipper og idealer.) FrP sier i sitt tilsvarende program at «Skattene skal videre ned. Vi vil fjerne eiendomsskatten. Folk flest skal få lavere skatt», at de vil «la innbyggerne beholde mer av sine egne skattepenger», at «hovedmålet er sterk nedsettelse av skatter, av gifter og offentlige inngrep», og at de «ønsker å premiere innsats og arbeidsvilje. Lavere skatter og avgifter er, sammen med et mer fleksibelt arbeidsliv, de beste virkemidlene for å få et effektivt og velfungerende arbeidsmarked». Men i praksis blir slike skattelettelser sjelden gjennomført, de blir som regel utsatt eller glemt – men løftene om skattelettelser dukker som regel opp igjen når neste valgkamp begynner.  

Også i andre land har skattelettelser en høy stjerne blant konservative. Her et ferskt eksempel fra Storbrittania: «A Conservative majority Government will cut taxes for millions of working people on low and middle incomes, the Prime Minister has announced.» Men senere kunne man lese denne overskriften: «[Conservative Prime Minister] Boris Johnson set to drop promised tax cut» (linker nedenfor).

Også i USA: «Trump Gave Americans a Massive Tax Cut» og «Trump keeps pushing for a payroll tax cut.». Og mange konservative hyller president Reagan, som har ord på seg for å ha innført kraftige skattelettelser: «The Reagan tax cut was huge. The top tax rate was 70 percent. He cut it to 50 percent….». Men senere kom det økninger også under Reagan: «With Reagan’s signature, Congress undid a good chunk of the 1981 tax cut. It raised taxes a lot in ’82, ’83, ’84 and ’87.» 

I fortsettelsen tar vi det for gitt at konservative sier at de vil ha lavere skatter og avgifter, og dermed større individuell frihet; skattelettelser betyr at det i større grad vil være den som tjener pengene som disponerer dem, og at de i mindre grad disponeres av politikere og byråkrater. Men i praksis vil de konservative som regel svikte sine løfter etter at valget er over. Over ga vi eksempler på dette under Ronald Reagan i USA og Boris Johnson i UK.

Skattelettelser betyr at du som lønnstaker får beholde mer av det du tjener, og at avgiftene på det du kjøper er lavere og at det du bruker penger på dermed blir billigere. Dette betyr at staten tar mindre fra deg begrunnet i din forme og i annet du eier.  

Men staten bruker mye penger (de samme gjelder også lokale myndigheter som kommuner,  men for enkelthet skyld snakker vi bare om staten her), og staten dekker sine kostnader med sine inntekter, og disse kommer fra skatter og avgifter. Så, en reduksjon i skatter og avgifter må da føre til en reduksjon i statens inntekter og dermed i dens utgifter. Det er jo slik at dersom inntektene går ned må også utgiftene gå ned. Vel, egentlig ikke, i hvert fall ikke på kort sikt.  

Statlige lån er fremtidig skatt

Alle kjenner til det som kommer inn her: lån. Alle kan bruke mer enn deres inntekter gir rom for ved å ta opp lån. Hvis du tjener en million kan du lett bruke to millioner dersom du får lånt en million.  

Så, det som har skjedd i alle land i Vesten er at regjeringene har tatt opp store lån fordi de gjerne vil bruke mer penger enn inntektene gir rom for. Og det er ikke bare den norske staten som reellt sett har tatt opp lån, også kommunene har tatt opp store lån.  

Den lesverdige kommentatoren Jon Hustad skriver i Dag og Tid i august 2019 at «Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar» (link nedenfor). 

For å gi et konkret eksempel på en bestemt kommunes gjeld siterer vi fra noe som E24 skriver om Oslo kommune: «Gjeldsgraden i Oslo kommune er ventet å stige fra 54 prosent i 2019 til 91 prosent i 2023, ifølge kommunens ferske økonomiplan. Årsaken til den økte gjeldsbyrden i hovedstaden er blant annet at kommunen skal investere i hevet standard i eksisterende bygg, ny hovedbrannstasjon, ny storbylegevakt og nye omsorgsboliger og boliger for vanskeligstilte. Oslo kommunes samlede låneopptak øker med 46,2 milliarder kroner i økonomiplanperioden fra 2020 til 2023, og samtidig skal kommunen betale samlede avdrag på om lag 13,4 milliarder kroner. Dette medfører en netto gjeldsøkning i løpet av økonomiplanperioden på i underkant av 32,8 milliarder, skriver Oslo kommune. Den korrigerte lånegjelden i Oslo skal stige fra 34,4 milliarder kroner i 2019 til 63,8 milliarder kroner i 2023, ifølge økonomiplanen» (link nedenfor). Altså: pr 2023 skal Oslo kommune ha en gjeld på innpå 64 mrd kr. For å sette dette beløpet i kontekst: Oslos budsjett for 2020 har samlede utgifter på 77 mrd kr. 

Hustad skriver samme sted som vi siterte fra over at «Den norske staten har knapt gjeld, men [den har] ein finansformue på over 11 billionar kroner». Dette gjelder dog kun dersom man ser bort fra pensjonsforpliktelsene, som er langt større en disse 11 billionene. Vi siterer fra Nettavisen, som ble svært overrasket da de høsten 2019 oppdaget dette lenge velkjente faktum: «Nederst i en tabell på side 50 i Nasjonalbudsjettet, slapp regjeringen mandag en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd.» (Disse tallene stammer fra før myndighetene bestemte seg for å bruke enorme beløp for å forsøke å begrense de kolossale skadevirkingene som følger av de utallige corona-tiltakene de hadde innført.) 

Nå nærmer vi oss det reelle problemet: det er offentlige utgifter som er problemet. Hvis vi begynner med USA under Reagan: det som skatteinntektene skal finansiere – offentlige utgifter – ble ikke redusert under Reagan, og de manglende inntektene fra skatten ble kompensert med låneopptak. Derfor fortsatte USAs gjeld å øke kraftig under Reagan – og den har også fortsatt å øke etter Reagan, altså også under Bush jr., Obama og Trump.  (Se graf på link nedenfor.) Alle disse politikerne advarte allikevel sterkt mot den store og voksende gjelden før de kom i posisjon …. 

Så, i alle land i Vesten er det slik at myndighetene bruker mer penger enn de får inn i skatter og avgifter, og alle disse landene har da økende gjeld.  

Man må huske at all gjeld må betales. Gjeld tatt opp av stat og kommuner må betales av skattebetalerne. Derfor, dersom det kommer skattelettelser (noe det forøvrig sjelden gjør)., vil det komme mer gjeld, og denne må betales av de samme skattebetalerne som fikk disse skattelettelsene – dersom offentlige utgifter ikke reduseres.

Skatt er skadelig  

La oss før vi går videre skyte inn at skatt er skadelig, dette fordi skatt demotiverer produktivt arbeid. Jo høyre skattenivået er, jo mindre blir produksjonen og produktiviteten. Med andre ord: skatt dreper velstand – jo høyere skatt jo lavere velstand. Grunnen er at lønn – nettolønn – motiverer til arbeid, og jo lavere nettolønnen er, jo mindre blir motivasjonen til å jobbe. Siden skatt i velferdstaten i betydelig grad går ut på å finansiere offentlige gratistilbud til befolkningen, er også dette noe som demotiverer arbeid; hvorfor jobbe for å tjene penger når staten tar mye av lønnen man tjener, og når man kan få en rekke viktige ting gratis fra det offentlige? Det finnes en rekke eksempler fra historien som bekrefter dette: man kan si at sosialistiske land har svært høy skatt, og alle slike land blir fattigere og fattigere inntil de bryter sammen. Alle sosialistiske land har fulgt denne utviklingen.  

Kurven nedenfor, kjent som Skousen-kurven (oppkalt etter økonomen Mark Skousen), illustrerer dette. Vi bemerker dog at denne kurven kun omfatter den lovlige økonomien; økende skattenivå driver stadig flere aktører over i den ulovlige svarte økonomien.  

Så lavere skatter er bra, det stimulerer til produktivt arbeid, men dersom de offentlige inntektene som da går bort erstattes av låneopptak, vil skattene gå opp igjen på et senere tidspunkt, dette for at myndighetene skal kunne betale tilbake lånene.  

Det er derfor feil å fokusere på skattelettelser for de som vil at den enkelte i større grad skal kunne bestemme over seg og sitt. Det man må fokusere på er offentlige utgifter! Dersom den enkelte i større grad skal kunne bestemme over seg og sitt, dersom man vil ha voksende velstand, må man altså fokusere på følgende punkt: offentlige utgifter må ned! 

Siste gang offentlige utgifter gikk kraftig ned i Vesten var etter annen verdenskrig; da krigen sluttet stoppet alle krigsutgiftene, og da gikk offentlige utgifter naturlig nok ned. Men etter dette har offentlige utgifter økt og økt og økt. Samtidig har skatter og avgifter økt, og det har også låneopptakene. Dette har alltid skjedd, selv om enkelte konservative ledere i korte perioder har fått til svake brudd i denne jevnt voksende kurven over offentlige utgifter. 

Dersom man ser på statsbudsjettenes utgiftssider i alle vestlige land, vil de de siste tiår vise en mer eller mindre jevn stigning. Vi kunne gitt en rekke eksempler, men gir bare tall for Norge de siste tyve årene.  

2000  476 mrd kr 

2005  655 mrd kr 

2008  848 mrd kr

2018 1325 mrd kr  

2019 1337 mrd kr 

2020 1443 mrd kr 

2021 1515 mrd kr 

Grafen nedenfor, hentet fra Wikipedia, viser utgiftene i budsjettforslagene i perioden frem til 2010:  

(Selv om man korrigerer disse tallene for slike ting som inflasjon og befolkningsvekst ser man at det er en sterk økning. Vi tar dog følgende forbehold: det er flere ulike måter å beregne disse tallene på. Vårt poeng er kun å vise utviklingen i utgiftene.) 

Ingen forskjell mellom borgerlige og sosialister 

Som man ser: utgiftene har økt. Det er heller ingen merkbar forskjell mellom sosialdemokratiske regjeringer og konservative regjeringer – utgiftene øker jevnt og trutt uansett hvem som sitter i regjering. Det er til og med slik at da den konservative Solberg-regjeringen overtok etter den sosialdemokratiske Stoltenberg-regjeringen etter valget i 2013 besluttet Solberg-regjeringen å øke utgiftene for kommende år i forholdt til hva Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag hadde lagt opp til. Så, med FrP og Høyre i regjering fortsatte de statlige utgiftene å øke. 

Man kan også si at den reelle skattebyrden ikke er det staten tar inn i skatter og avgifter, det reelle skattenivået er det som staten bruker, dvs. det er statens samlede utgifter som er det reelle skattenivået. Og disse bare øker og øker og øker ….  

Vi kan oppsummere dette slik: konservative partier legger ofte betydelig vekt på skattelettelser når de stiller til valg. Når disse partiene kommer i posisjon klarer de sjelden å gjennomføre de skattelettelsene de har lovet. Dersom de klarer dette vil de etter kort til øke skattene igjen, og hvis de klarer å gjennomføre skattelettelser vil de kompensere for bortfallet av inntekter til staten ved å ta opp lån. Men lån gir gjeld, og statlig gjeld er lite annet enn utsatte skatter. 

Det som må til for å komme over på en bærekraftig kurs er da først en reduksjon i offentlige utgifter, dvs. at oppgaver som i dag er statlige, men som ikke ligger under området for legitime statlige oppgaver (politi, rettsapparat, det militære) overføres til private.  

Kort sagt: Det som må til i første omgang er ikke skattelettelser, det som må til er avvikling av offentlige oppgaver (oppgavene overføres til private og enhver betaler for de tilbud han selv benytter seg av), og derved en reduksjon av statlige utgifter, og det er først når dette skjer at skattelettelser bør komme inn i bildet. Kort oppsummert; det man må ivre for er ikke primært skattelettelser, det som er viktig er en reduksjon av offentlige oppgaver (vi snakker om en reduksjon av alle oppgaver som i dag er offentlige, men som ligger utenfor det som er det offentliges legitime oppgaver). Det er først da skattelettelser blir noe annet enn skatteutsettelser.  

.

.

.

.

.

Graf som viser USAs gjeld:  

https://fred.stlouisfed.org/series/FYONET

https://www.conservatives.com/news/boris-johnson-i-will-cut-taxes-for-working-people

https://www.thetimes.co.uk/article/boris-johnson-set-to-drop-promised-tax-cut-jndq7nfmt

https://time.com/5570679/trump-tax-cuts/

https://edition.cnn.com/2020/08/09/politics/payroll-tax-cut-explainer/index.html

https://www.npr.org/2017/12/08/569345901/how-reagans-tax-cuts-fared?t=1602742519950

https://www.dagogtid.no/samfunn/kommunal-lanekarusell-6.23.12017.3103a688eb

https://www.nettavisen.no/okonomi/slar-alarm-om-oljefondet-oljeinntektene-vil-ikke-vaere-store-nok/3423857943.html

Oslos gjeld

https://e24.no/norsk-oekonomi/i/9vn79W/oslo-kommune-venter-kraftig-oekning-i-gjelden

https://no.wikipedia.org/wiki/Statsbudsjettet

KENT ANDERSEN OM KLIMAHYSTERIET: «J´ACCUSE!!!!»

«J`accuse» – «jeg anklager» – er som kjent tittelen på et åpent brev skrevet av forfatteren Emile Zola i 1898 etter at den franske offiseren Alfred Dreyfus hadde blitt uskyldig dømt for høyforræderi (spionasje til fordel for Tyskland) i 1894. Zolas engasjement fikk betydelig støtte, saken ble tatt opp igjen og endte nå med frifinnelse i 1906 etter at Zola og de mange som støttet ham fikk gjennomslag for sine korrekte påstander om at dommen mot Dreyfus var et justismord. 

«J´Accuse» er etter dette blitt et stående uttrykk for de som anklager etablerte myndigheter for urett, korrupsjon og maktmisbruk. Og det er dette Kent Andersen gjør i sin nye bok Klima Anitklimaks, Andersens bok er et rungende «J`Accuse» mot norske myndigheter, norske politikere, norske partier, norske aviser, norske journalister, norske akademikere, norske frivillige organisasjoner –  som alle, ifølge Andersen, er aktivt og entusiastisk med på noe som må kalles et kolossalt justismord. Andersen er kjent som revolverjournalist hos nettavisen Document.no.

JUSTISMORD

Hvilket justismord? Temaet for Andersens bok er klimapolitikken, en politikk han mener er fullstendig uten saklig begrunnelse, og som samtidig påfører norske skattebetalere en utgift på ca 40 mrd kr per år, penger som er fullstendig bortkastet. I tillegg ødelegger denne politikken norsk natur ifbm. utplasseringen av sterkt miljøødeleggende og totalt unødvendige vindmøller/vindturbiner, turbiner som visstnok skal produsere miljøvennlig energi. En rekke andre tiltak med klima som begrunnelse legger også store begrensninger på norsk økonomi, noe som gjør hver enkelt nordmann fattigere. Det er dog ikke riktig å begrense Andersens anklage til bare norske aktører; alle aktører av samme type som de vi nevnte i alle land i Vest-Europa, og de fleste i USA, rammes like hardt av Andersens anklager.   

Andersens hovedpoeng i boken er dog ikke å legge frem videnskapelige argumenter for den sannhet at klimavariasjoner er helt naturlig: klimaet har alltid variert. I all hovedsak er det solen som styrer klimaet, menneskers påvirkning (i hovedsak ved utslipp av CO2 ved forbrenning av fossile brennstoffer som olje, gass og kull) er minimal. Vi står heller ifølge Andersen ikke foran, og vi er heller ikke midt oppe i, en klimakrise. Ja, etter at målingene tok til for ca 150 år siden har jordens gjennomsnittstemperatur steget ca 0,8 grader, men dette er klart innenfor de naturlige svingningene, og hvis det er blitt mer CO2 i atmosfæren så er det et gode, CO2 er planteføde så jo mer CO2 det er i atmosfæren jo mer frodig blir planeten. Det er også slik at selv om utslippene av CO2 fortsetter i nærmest uforminsket takt, slik de har gjort siden den industrielle revolusjon, så har det de siste ca 20 årene ikke vært noen oppvarming. 

Andersen formulerer bokens poeng slik på side 21: «Dette er ikke en bok om klimaet … Det er en bok om menneskelig adferd, om flokkmentalitet, gruppepress, massehysteri, religiøsitet og politisk manipulasjon. … Klimasaken er et selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap» (s. 45). Bokens hovedtema er altså hvordan denne ikke-saken har fått så stor oppslutning.  

IKKE OM KLIMA

Forfatteren tar altså det videnskapelige belegget for det som vi omtalte ovenfor for gitt. Og i en bok som dette er det OK; alle som er interessert kan lett finne videnskapelig begrunnelser som viser at Andersen har rett. Man finner dog ikke en slik videnskapelig begrunnelse i mainstreammedia, der finner man løgner, usannheter, og fortielser som begrunnelse for det som med all rett kan kalles et klimahysteri, et hysteri som altså alle aktører i mainstream støtter opp om. Det Andersen tar for seg er hvorfor alle aktører i mainstream lyver – eller i det minste fortier sannheten – om dette temaet.   

Men før vi kommer dit: man har ofte sett påstander i pressen om at «97 % av alle forskere mener at vi står foran en katastrofal global oppvarming, og at dersom vi ikke gjennomfører drastiske tiltak nå  vil kloden snart koke over». De drastiske tiltakene går da ut på å redusere mengden privat bilkjøring og antall flyreiser, og å erstatte vanlig kraftproduksjon (kull, olje) med fornybar energi, i praksis sol-energi og vind-energi, mm.   

Mht. påstanden om de 97 % henviser Andersen (s. 67) til en artikkel  av Alex Epstein, «’97% Of Climate Scientists Agree’ Is 100% Wrong», opprinnelig publisert i Forbes. Andersen oppgir ikke slike linker, han sier at enhver kan finne slike ting ved å google. Dette er etter vårt syn Ok i en bok som dette. Vi, derimot, gir en link til Epsteins viktige artikkel nedenfor. 

Som nevnt, Andersens hovedpoeng er hvorfor alle i mainstream så kompakt støtter det syn at kloden vil koke dersom vi fortsetter å bruke vanlige energikilder (kull, olje, gass) og hvorfor de like kompakt støtter slike ting som utplassering av vindmøller i norsk natur når vi – Norge – har nok energi fra vannkraft. Andersen har bakgrunn fra reklamebransjen, og sier at det som er skjedd er en massemanipulasjon, og han, som fagmann på området reklame, er mektig imponert av denne kampanjen. 

MAKTPOSISJONER

Boken er stappfull av interessante fakta og vurderinger, fakta og vurderinger som mainstream-organer som regel utelater. Boken er skrevet i en polemisk form med en forsterket utestemme, og det er ikke upassende i en bok som dette. Men slik jeg ser det er det allikevel enkelte punkter hvor forfatteren kunne ha vurdert litt annerledes. Vi skal i det følgende komme inn på noen av disse punktene, først noen hvor Andersen dekker poenget godt, og så noen hvor han med hell kunne ha tatt med litt mer enn han gjør. Til slutt nevner vi et par punkter hvor han etter vårt syn ikke helt treffer blinken. Men vi vil også si at i det store og hele så stiller vi oss bak det budskap boken målbærer, og vi håper den får stor innflydelse. Dessverre er det all grunn til å frykte at bøker som dette vil ha liten innflydelse, til det er motstanden for stor: de kreftene Andersen angriper er så godt etablert i alle maktsentre at det skal svært mye til å få endret på dette. For å få endret politikken, som vel er Andersens mål, må man lære opp en ny generasjon, man må gi den nye generasjonen riktige ideer både om global oppvarming og om en rekke andre ting (f.eks. hvordan en økonomi fungerer). Så må man vente på at de som er i denne generasjonen er blitt så voksne at de kan ta over viktige maktposisjoner. Hvis dette kommer til å skje vil de som i dag står for og støtter opp om dagens klimahysteriet bli betraktet på samme måte som de som dømte Dreyfus for 125 år siden: det vil med all rett bli betraktet som korrupte og kriminelle, eller som ikke spesielt oppgående medløpere. 

Vi velger i fortsettelsen å beskrive de som hevder at klimaet i all hovedsak styres av solen og at menneskelig aktivitet har liten påvirkning, som klimarealister. De som hevder at menneskelig aktivitet har en betydelig innflydelse på klimaet, og at drastiske politiske tiltak må til (olje, kull og gass må erstattes av fornybar energi som vind og sol) for å forhindre en katastrofe som de siste 30 år har vært rett rundt hjørnet, kan man omtale som klimahysterikere. Andelen klimahysterikere blant fagfolk er liten, mens blant politikere, journalister og aktivister må så og si alle plasseres i denne gruppen. 

Vil vil også si at klimahysterikerne består av to grupper: de som er svindlere, og de som er blitt lurt og som ikke er i stand til å forstå at de er blitt lurt. Noen er med på dette bedraget fordi de derved får jobber (de vil miste jobben i sin forskningsinstitusjon eller i sin avis dersom de forteller sannheten), og penger (f.eks. forskningsmidler) og prestisje (deltagelse i offentlige utvalg og råd, invitasjon til TV-debatter). Etter vårt syn er disse like klanderverdige som de som bevisst svindler publikum og politikere.      

SPÅDOMMER SOM FEILET

Andersen påpeker det faktum at klimahysterikerne de siste 30 år (ja, dette kom for alvor i gang på slutten av 1980-tallet) gang på gang har kommet med spådommer – om vintre uten snø, om isfrie poler, om gradvis sterkt økende gjennomsnittstemperatur – som alle har vist seg å ikke slå til. 

Her er noen av disse spådommene (ikke alle fra boken): Arktis skulle vært isfritt innen 2014; Maldivene og en rekke tropeøyer skulle ligge under vann pga. havstigning som følge av global oppvarming; isbjørnene ble truet av utryddelse fordi de er avhengige av is og hvis isen forsvinner blir de borte, men antall isbjørner er nå ca 30 000, som er fire til fem ganger så mange som det var på 50-tallet. Det skulle bli mer ekstremvær, men FNs klimapanel innrømmet i 2018 at det ikke er mer eller verre stormer og orkaner enn tidligere; høye fjell som Himalaya skulle bli isfrie, noe som ikke skjedde, osv., osv. Ingen av disse spådommene har altså slått til. Og for å ta med et sitat fra Al Gore i 2006: «Jeg tror menneskeheten bare har 10 år igjen til å redde planeten fra å bli en total stekepanne»  (s. 111). Al Gores såkalte dokumentarfilm An Inconvenient Truth (2006), som heller burde fått navnet A Convenient Lie, inneholder også en rekke spådommer som raskt viste seg å være feil.  

MILJØVENNLIG ENERGI? 

Vi vil rette oppmerksomheten mot noen viktige poenger i boken, poenger som sjelden eller aldri nevnes i mainstreammedia, men som fortjener oppmerksomhet. 

Vindmøller: i det siste er det plassert ut et enormt antall vindmøller i norsk natur. Lokalbefolkninger protesterer mot dette, men i de fleste tilfeller er det for sent; vedtakene om å etablere slike vindparker ble tatt for mange år siden. Formålet er å produsere energi, i hovedsak for et felles europeisk marked. Andre land har uklokt nok vedtatt å gå bort fra kull, og da er vind det eneste alternativet (atomkraft har i mange år vært energia non grata, og slik vil det nok dessverre være i fremtiden). Selv de mest tungnemme forstår at solkraft ikke er veldig effektiv, og derfor er vindkraft det eneste alternativ som er på listen over akseptable kraftkilder. Til tross for at de produserer lite energi, er upålitelige, er stygge, lager plagsom støy og dreper millioner av fugler, bygges de ut over en lav sko i en rekke land i Vesten, og også til havs. Dette skjer etter politiske vedtak og er kun mulig med enorme statlige subsidier: i et fritt marked ville ingen satse på vindkraft så her er det enorme subsidier som smører de ellers nærmest helt ubevegelige vindkrafthjulene. De produsere noe energi, men en energiforsyning må være kontinuerlig, og siden vindmøllene stopper når vinden ikke blåser, må det være et backupsystem, og det må drives av olje og kull – ingen alternativer til dette finnes (bortsett fra atomkraft, men den er som nevnt tabu). På grunnlag av tekniske vurderinger, som er å finne i boken, er det slik at selv med mange og store vindmølleparker må man ha i bakhånd en energiforsyning som kan drive kontinuerlig på omtrent samme nivå som i dag. Og ja, dette systemet må drives av olje eller kull, og dette er store anlegg som man ikke bare kan skru på hver gang vinden stilner. (Kraftverker drevet av gass er dog relativt enkle å skru av og på på kort varsel.) Andersen vil ikke bli overrasket dersom det viser seg at det er snusk og korrupsjon og kameraderi som ligger bak denne store utbyggingen, og ikke visste vi at en av de ledende i et av firmaene som driver med vindkraft i Norge er bror av vår tidligere mangeårige finansminister og FrP-leder Siv Jensen. Uansett, de som står bak vindmøllene tjener enorme beløp, beløp som kommer til dem fra skattebetalerne pga. kolossale subsidier og støtteordninger. 

Andresen sier at formålet med alle de vindmøllene som utplasseres i Norge er å forsyne Tyskland med strøm etter at de i betydelig grad har ødelagt sin egen energiforsyning i et forsøk på en overgang fra klimaskadelig energi til såkalt miljøvennlig energi. Vindkraft er upålitelig og dyr, og ja, strømprisen i Tyskland er blitt enormt høy, og det har den visstnok også blitt her; formålet med nettleien er – satt på spissen – å subsidiere det grønne skiftet i Tyskland. Men som Andersen  sier på side 209: «»Det grønne skiftet» er basert på teknologisk analfabetisme. De som har vedtatt dette, forstår ikke hva de snakker om». [Uthevelsen er Andersens.] 

KUN I VEST-EUROPA

Andersen sier at det bare er Vest-Europa som fører denne selvmordspolitikken. USA gikk i stor grad ut etter ar Trump ble valgt, og mht. de andre landene ….. land som Brasil, India og Kina gir blaffen i om deres CO2-utslipp øker, og dessuten får de lov (av internasjonale organer) til å slippe ut mye CO2 er siden de er U-land, det er kun avanserte I-land som må begrense sine utslipp. En rekke land får også overført penger fra landene i Vest-Europa ved å love å være snille og å redusere sine CO2-utslipp, eller I-landene kjøper kvoter fra U-landene. Ledere i disse landene tar imot disse pengene, men kommer ikke til å gjøre et døyt av det de lovet for å redusere CO2-utslipp; som Andersen sier er disse politikerne «street smart», de er ikke slike godtroende og virkelighetsfjerne fjols som så og si alle politikere i Vest-Europa er. (Andersen bruker dog ikke order «fjols», han bruke ord som naiv og virkelighetfjern og omtaler politiske ledere i Vesten som bimboer.)   

Det er en rekke gode poenger i boken, og som nevnt over: vi stiller oss bak hovedpoenget i boken, men i fortsettelsen vil vi påpeke noen ting hvor vi hadde vurdert annerledes. 

IKKE I BOKEN 

Boken nevner ikke Margareth Thatcher. Hun var den første statsleder som tok opp det påståtte  problemet «menneskeskapt global oppvarming». I en tale til The World Climate Conference i Geneve 1990 sammenlignet hun trusselen fra global oppvarming med farene som kunne oppstå i etterkant av Iraks da nylige invasjon av Kuwait (en invasjon som utløste de to Golf-krigene). Noen hevdet at det lå noe annet bak, de hevdet at ledere i Vesten ville gjøre seg mindre avhengig av olje fra Midt-Østen for å svekke disse landenes økonomiske og derved deres ideologiske innflydelse (dvs. disse landenes støtte til spredning av islam). Derfor hevdet de at olje er miljøfarlig (fordi bruken av den fører til global oppvarming), og dette skulle samtidig føre til en intensivering av forskningen på alternative energikilder. Mitt syn er at Thatcher var en viktig pådriver for det massehysteriet som fulgte. Vil vil dog nevne at Thatcher senere kom på bedre tanker. I sine memoarer (Statecraft, 2003) gikk hun tilbake på de synspunkter hun hadde gitt uttrykk for i denne talen.  

ER AL GORE ANSVARLIG? 

Andersen mener at Gore er den enkeltperson som er mest ansvarlig for at klimahysteriet er blitt så sterkt. Vi vil nok si at Andersen nok noe overdriver Gores rolle, men vi går ikke nærmere inn på dette her enn å si at klimahysteriet begynte noe før 1990, mens Gore ikke ble en hovedaktør på dette område før inn på 2000-tallet.  

Mange husker vel en spådom fra den bestselgende dommedagsprofeten dr Paul Ehrlichs bok The Population Bomb (1971), hvor hovedtemaet var den visstnok forestående befolkningseksplosjonen (som overraskende nok var en spådom som ikke gikk i oppfyllelse): «At the moment we cannot predict what the overall climatic results will be of our using the atmosphere as a garbage dump. We do know that very small changes in either direction in the average temperature of the Earth could be very serious. With a few degrees of cooling, a new ice age might be upon us, with rapid and drastic effects on the agricultural productivity of the temperate regions. With a few degrees of heating, the polar ice caps would melt, perhaps raising ocean levels 250 feet. Gondola to the Empire State Building, anyone?» Ehrlich spådde altså at havene ville stige flere titalls meter. Ehrlich fikk en god del oppmerksomhet lenge før Gore trådte inn på arenaen. (Link til Ehrlichs bok nedenfor. Sitatet er fra side 39.)    

Andersen legger altså hovedskylden for massehysteriet på Al Gore: «Klimasaken er ikke startet eller drevet av videnskapen. Den er startet og drevet av Al Gore», (s. 98.) Gore var Bill Clintons visepresident i perioden 1993-2001, stilte som George W Bush´s motkandidat ved presidentvalget i 2000, og tapte. I hele sitt voksne liv har han kjempet mot global oppvarming, helt fra han var student under oseanografen Roger Revelle (1909-1991). Revelle mente at vi sto foran et problem mht. menneskeskapt global oppvarming, men han mente også at Gore overdrev farene, og advarte mot overdrivelsene. Andersen skriver at uten Al Gore ville det ikke ha vært noen klimakampanje. Jeg vil nok si at dette er feil, men at Gore, som tidligere visepresident, Nobelprisvinner, Oscarvinner, jetsetter og mangemillionær, har hatt stor betydning er det umulig å være uenig i.  

Hvorfor støtter så mange opp om klimahysteriet? Andersen sier at det som ligger bak er en mesterlig reklamekampanje; som reklamemann høres han nesten stolt ut når han beskriver hvor mye folk som på en utspekulert måte praktiserer hans fag kan oppnå.

MER FUNDAMENTALT

Men jeg vil nok si at at det ligger noe mer og dypere bak. Kort oppsummert: de som er unge voksne i dag har i alle fora de har vært utsatt for – barnehave, skole, TV,  presse, universitet, underholdning – blitt fortalt at vi står foran dette enorme problemet: kloden koker pga. vår egentlig unødvendige bruk av olje og gass. Det er noe som heter førsteinntrykket sitter, og når altså så og si alle har fått et førsteinntrykk som sier at kloden koker, så fører dette til at de aller fleste sitter igjen med den faste overbevisningen at kloden koker. På slike mennesker vil fakta og logiske argumenter som sier at sannheten er en annen, ikke han noen som helst effekt. 

Når dette kobles sammen med det faktum at alle slutter opp om en moralteori som sier at selvoppofrelse er det eneste rette, så er veien kort til å godta høyere strømretninger, redusert  bilbruk, flyskam, kjøttskam, og at man helst bør å sykle til jobben også i byer som ikke er like flate som Købehavn og Amsterdam. Andersen berører dette poenget såvidt der hvor han sammenligner oppslutningen om klimahysteriet med en religiøs bevegelse, men han burde etter mitt syn gjort mer ut av dette ekstremt viktige poenget.    

INKOMPETENTE POLITIKERE?

Andersen klager over at politikerne er så kolossalt inkompetente: de kan ikke realfag; de kan ikke engang bruke en lommekalkulator, og derfor sier han at «den eneste reformen Norge egentlig trenger er en kompetansereform hos politikerne … [politikerne] kan ingen ting om teknologi. De er inkompetente og løper sitt eget ærend…» (s. 281); et sted (s. 312) bruker han ordet «bimbokrati» om den politiske ledelse i Norge. 

Ja jo, men skal man kreve «kunnskap om teknologi» av politikerne? De skal jo bygge sine beslutninger på det fagfolkene i departementer og forskningsinstitusjoner forteller dem. Problemet her er at fagfolkene feilinformerer politikerne. Og hvorfor skjer dette? Fagfolkene vet hvilke råd politikerne vil ha, og siden fagfolkene er avhengige av bevilgninger fra de samme politikerne er det da lett for fagfolk å gi de råd de vet at politikerne vil høre, dvs. råd som sier at politikere er viktige at de må få mer makt. Samtidig kan da forskerne si at det trengs mer forskning fordi en stor fare står rett foran døren, og krisen kommer meget snart hvis ikke politkerne viser at de tar de viktige beslutningene nå! Andersen formulerer dette slik: «Problemet er at altfor, mange får økonomisk støtte for å bekrefte klimadogmene» (s. 50). Vi vil si at dette må bli resultatet når staten begynner å gi støtte til forskning, dvs. ved å i det hele tatt å finansiere universiteter og forskningsinstitusjoner. Andersen nevner ikke dette poenget.          

Andersen sier at reklame = manipulasjon og lureri: «som reklamemann har jeg sikkert vært med på lure andre» (s. 56). Jeg kan ikke si meg helt enig i dette. Reklame er kommunikasjon mellom de som produserer og de som forbruker, og omhandler ikke bare biler og tyggegummi og hårpleieprodukter, de omfatter også politikken. Politisk reklame inneholder et budskap fra politikere/partier til velgerne. Ja, reklamen overdriver som regel produktets egenskaper og kvaliteter. Men dette er noe alle vet og alle tar seg ad notam. Det var f.eks. ingen som tok bokstavelig påstanden i en gammel reklame om at «Ni av ti filmstjerner vasker seg med Lux». Allikevel, etter at Farris kjørte en reklamekampanje som sa at «verdens fineste maskineri [menneskekroppen] går best  på naturlig mineralvann», steg visstnok salget av Farris til enorme høyder. Jeg vil allikevel ikke kalle dette manipulasjon, alle forstår at dette er overdrivelser. Reklame kan utløse betydelige endringer i folks adferd, men neppe på svært fundamentale områder. Reklame appellerer til noe som allerede finnes hos mottagerne; den kan ikke endre folks adferd på en grunnleggende måte. Uansett hvor fristende en reklame får en gressklipper til å virke vil få som bor i blokk og ikke har en have kjøpe en slik; uansett hvor fristende en duggfrisk øl ser ut på reklameplakat vil ingen avholdsfolk kjøpe den til seg selv; reklame for Troika kan få sjokoladeelskere til å skifte over til denne sjokoladen eller til å prøve den, men den kan neppe få folk som ikke liker sjokolade til å begynne å spise Troika. Osv.  

GRUNNLEGGENDE VERDIER

Så, mitt syn om hvorfor troen på menneskeskapt global oppvarming er så utbredt skiller seg noe fra Andersens. Mitt syn er at det er et resultat av grunnleggere holdninger innen etikk som så og si alle deler, og at alle er blitt foret med dette synet om menneskeskapt global oppvarming siden de var bitte små. Når Andersen sier at overbevisning om at det finnes en menneskeskapt global oppvarming skyldes en reklamekampanje så kan det være en semantisk uenighet, men jeg tror uenigheten ligger dypere enn det.  

Til slutt, etter å på nesten hver eneste side å ha klaget over hvor udugelig og inkompetente politikerne er finner leseren dette på side 164: «Strømproduksjon [er] en betydelig maktfaktor, og bør derfor være under statlig kontroll…» (s. 164), og på side 293 kommer han med dette ønsket/kravet: «Staten skal eie og ha ansvar for at kraftnettet fungerer og vedlikeholdes i Norge». 

Så, Andersen, som altså mener at politikerne er kolossalt inkompetente, mener at en så viktig ting som strømproduksjon allikevel skal være under disse dumme politikernes kontroll. Hm. 

Andersen mener at problemet med politikerne er at de er inkompetente, barnløse, ikke har livserfaring eller erfaring fra en vanlig produktiv, jobb, lar seg kjøpe/friste av kjendisstatus og makt. 

Mange deler dette synet, og tror at problemene løses dersom vi får dyktige politikere. Vi deler ikke dette synet. 

Vårt syn er at den utviklingen som har vært – en stadig større stat som tar på seg mer og mer, stadig høyere skatter og avgifter, stadig flere reguleringer, voksende offentlig gjeld, etc. – er et nødvendig resultat av den utviklingen som må skje i en velferdsstat. (Vi har i stor detalj gitt uttrykk for vårt syn på hvorfor dette skjer andre steder, og gjør ikke det her). Så, forskjellen på vårt syn og Andersens syn er at hans løsning er at dagens elendige politikere må skiftes ut med gode politikere, og at det skjer noe, men ikke betydelig, deregulering (han vil f.eks. fortsatt ha statlig «prisgaranti på strøm» (s. 307)) og at det kommer noen skatte- og avgiftslettelser. Vi, derimot, mener derimot at dersom det er noe styring av økonomien vil dette nødvendigvis over tid føre til mer styring og til større skatter og flere reguleringer, og da vil utviklingen nødvendigvis bli som den er blitt i Vesten. 

Andersen vil ha en bedre styrt velferdsstat, vi vil ha full individuell frihet, dvs. kapitalisme.  

KONKLUSJON 

«Klimasaken er selvbedrag, et blindspor, og er ikke basert på ekte videnskap. Den er basert på gruppepress, masseagitasjon, moralistisk konsensus og normal menneskelig dumskap, og den utnytter ren bestillingsforskning for å legitimere seg selv, ikke ulikt hvordan de religiøse kreasjonistene gjør. De ekstremt kostbare «klimatiltakene» blir solgt som fremgang, men henger ikke på greip, hverken logisk, matematisk, økonomisk eller faktuelt, og mangler fullstendig suksessempiri» (s. 46). «Klimakrisen er hjernespinn» (s. 126). «Klimakrisen er en politisk ideologi med klare religiøse trekk» (s. 161).  Sant nok. 

Vil Andersen ha like stort hell med sitt «J`Accuse» som Zola hadde? Neppe. Den motstanden Andersen har er enormt mye større enn den Zola hadde. Dessverre..

.

.

.

.

.

Epsteins artikkel 

https://www.forbes.com/sites/alexepstein/2015/01/06/97-of-climate-scientists-agree-is-100-wrong/?fbclid=IwAR0SGcdq00fUwOBzsM2DN0os1Cgu1v6-HNO3bfM8ZQJeCEcgiXqMeKsT21E#7736b19f3f9f

Feil i An Inconvenient Truth 

Paul Ehrlich: The Population Bomb, Ballentine 1971 

http://pinguet.free.fr/ehrlich68.pdf

Kent Andersens bok 

https://www.bokkilden.no/vindkraft/klima-antiklimaks-kent-andersen/produkt.do?produktId=24319559