Når konservative politikere og partier stiller til valg legger de som regel vekt på at de vil arbeide for lavere skatter og avgifter – eller i det minste i å ikke øke de skatte- og avgiftssatsene som allerede eksisterer. Høyre sier i sitt inneværende program (for perioden 2017-2021) at de vil «ha moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået». (I tidligere tider var Høyre langt mer pågående i sine ønsker om lavere skatt, men partiet har flyttet seg gradvis lenger og lenger til venstre på den politiske skalaen og har dermed forlatt sine tidligere prinsipper og idealer.) FrP sier i sitt tilsvarende program at «Skattene skal videre ned. Vi vil fjerne eiendomsskatten. Folk flest skal få lavere skatt», at de vil «la innbyggerne beholde mer av sine egne skattepenger», at «hovedmålet er sterk nedsettelse av skatter, av gifter og offentlige inngrep», og at de «ønsker å premiere innsats og arbeidsvilje. Lavere skatter og avgifter er, sammen med et mer fleksibelt arbeidsliv, de beste virkemidlene for å få et effektivt og velfungerende arbeidsmarked». Men i praksis blir slike skattelettelser sjelden gjennomført, de blir som regel utsatt eller glemt – men løftene om skattelettelser dukker som regel opp igjen når neste valgkamp begynner.
Også i andre land har skattelettelser en høy stjerne blant konservative. Her et ferskt eksempel fra Storbrittania: «A Conservative majority Government will cut taxes for millions of working people on low and middle incomes, the Prime Minister has announced.» Men senere kunne man lese denne overskriften: «[Conservative Prime Minister] Boris Johnson set to drop promised tax cut» (linker nedenfor).
Også i USA: «Trump Gave Americans a Massive Tax Cut» og «Trump keeps pushing for a payroll tax cut.». Og mange konservative hyller president Reagan, som har ord på seg for å ha innført kraftige skattelettelser: «The Reagan tax cut was huge. The top tax rate was 70 percent. He cut it to 50 percent….». Men senere kom det økninger også under Reagan: «With Reagan’s signature, Congress undid a good chunk of the 1981 tax cut. It raised taxes a lot in ’82, ’83, ’84 and ’87.»
I fortsettelsen tar vi det for gitt at konservative sier at de vil ha lavere skatter og avgifter, og dermed større individuell frihet; skattelettelser betyr at det i større grad vil være den som tjener pengene som disponerer dem, og at de i mindre grad disponeres av politikere og byråkrater. Men i praksis vil de konservative som regel svikte sine løfter etter at valget er over. Over ga vi eksempler på dette under Ronald Reagan i USA og Boris Johnson i UK.
Skattelettelser betyr at du som lønnstaker får beholde mer av det du tjener, og at avgiftene på det du kjøper er lavere og at det du bruker penger på dermed blir billigere. Dette betyr at staten tar mindre fra deg begrunnet i din forme og i annet du eier.
Men staten bruker mye penger (de samme gjelder også lokale myndigheter som kommuner, men for enkelthet skyld snakker vi bare om staten her), og staten dekker sine kostnader med sine inntekter, og disse kommer fra skatter og avgifter. Så, en reduksjon i skatter og avgifter må da føre til en reduksjon i statens inntekter og dermed i dens utgifter. Det er jo slik at dersom inntektene går ned må også utgiftene gå ned. Vel, egentlig ikke, i hvert fall ikke på kort sikt.
Statlige lån er fremtidig skatt
Alle kjenner til det som kommer inn her: lån. Alle kan bruke mer enn deres inntekter gir rom for ved å ta opp lån. Hvis du tjener en million kan du lett bruke to millioner dersom du får lånt en million.
Så, det som har skjedd i alle land i Vesten er at regjeringene har tatt opp store lån fordi de gjerne vil bruke mer penger enn inntektene gir rom for. Og det er ikke bare den norske staten som reellt sett har tatt opp lån, også kommunene har tatt opp store lån.
Den lesverdige kommentatoren Jon Hustad skriver i Dag og Tid i august 2019 at «Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar» (link nedenfor).
For å gi et konkret eksempel på en bestemt kommunes gjeld siterer vi fra noe som E24 skriver om Oslo kommune: «Gjeldsgraden i Oslo kommune er ventet å stige fra 54 prosent i 2019 til 91 prosent i 2023, ifølge kommunens ferske økonomiplan. Årsaken til den økte gjeldsbyrden i hovedstaden er blant annet at kommunen skal investere i hevet standard i eksisterende bygg, ny hovedbrannstasjon, ny storbylegevakt og nye omsorgsboliger og boliger for vanskeligstilte. Oslo kommunes samlede låneopptak øker med 46,2 milliarder kroner i økonomiplanperioden fra 2020 til 2023, og samtidig skal kommunen betale samlede avdrag på om lag 13,4 milliarder kroner. Dette medfører en netto gjeldsøkning i løpet av økonomiplanperioden på i underkant av 32,8 milliarder, skriver Oslo kommune. Den korrigerte lånegjelden i Oslo skal stige fra 34,4 milliarder kroner i 2019 til 63,8 milliarder kroner i 2023, ifølge økonomiplanen» (link nedenfor). Altså: pr 2023 skal Oslo kommune ha en gjeld på innpå 64 mrd kr. For å sette dette beløpet i kontekst: Oslos budsjett for 2020 har samlede utgifter på 77 mrd kr.
Hustad skriver samme sted som vi siterte fra over at «Den norske staten har knapt gjeld, men [den har] ein finansformue på over 11 billionar kroner». Dette gjelder dog kun dersom man ser bort fra pensjonsforpliktelsene, som er langt større en disse 11 billionene. Vi siterer fra Nettavisen, som ble svært overrasket da de høsten 2019 oppdaget dette lenge velkjente faktum: «Nederst i en tabell på side 50 i Nasjonalbudsjettet, slapp regjeringen mandag en liten bombe: I løpet av ett år har Folketrygden økt sine forpliktelser til alderspensjon med 366 milliarder kroner. Det betyr at staten hver eneste dag får økt sine pensjonsforpliktelser med over én milliard kroner. Dette kommer i tillegg til den kraftige økningen i uføretrygd.» (Disse tallene stammer fra før myndighetene bestemte seg for å bruke enorme beløp for å forsøke å begrense de kolossale skadevirkingene som følger av de utallige corona-tiltakene de hadde innført.)
Nå nærmer vi oss det reelle problemet: det er offentlige utgifter som er problemet. Hvis vi begynner med USA under Reagan: det som skatteinntektene skal finansiere – offentlige utgifter – ble ikke redusert under Reagan, og de manglende inntektene fra skatten ble kompensert med låneopptak. Derfor fortsatte USAs gjeld å øke kraftig under Reagan – og den har også fortsatt å øke etter Reagan, altså også under Bush jr., Obama og Trump. (Se graf på link nedenfor.) Alle disse politikerne advarte allikevel sterkt mot den store og voksende gjelden før de kom i posisjon ….
Så, i alle land i Vesten er det slik at myndighetene bruker mer penger enn de får inn i skatter og avgifter, og alle disse landene har da økende gjeld.
Man må huske at all gjeld må betales. Gjeld tatt opp av stat og kommuner må betales av skattebetalerne. Derfor, dersom det kommer skattelettelser (noe det forøvrig sjelden gjør)., vil det komme mer gjeld, og denne må betales av de samme skattebetalerne som fikk disse skattelettelsene – dersom offentlige utgifter ikke reduseres.
Skatt er skadelig
La oss før vi går videre skyte inn at skatt er skadelig, dette fordi skatt demotiverer produktivt arbeid. Jo høyre skattenivået er, jo mindre blir produksjonen og produktiviteten. Med andre ord: skatt dreper velstand – jo høyere skatt jo lavere velstand. Grunnen er at lønn – nettolønn – motiverer til arbeid, og jo lavere nettolønnen er, jo mindre blir motivasjonen til å jobbe. Siden skatt i velferdstaten i betydelig grad går ut på å finansiere offentlige gratistilbud til befolkningen, er også dette noe som demotiverer arbeid; hvorfor jobbe for å tjene penger når staten tar mye av lønnen man tjener, og når man kan få en rekke viktige ting gratis fra det offentlige? Det finnes en rekke eksempler fra historien som bekrefter dette: man kan si at sosialistiske land har svært høy skatt, og alle slike land blir fattigere og fattigere inntil de bryter sammen. Alle sosialistiske land har fulgt denne utviklingen.
Kurven nedenfor, kjent som Skousen-kurven (oppkalt etter økonomen Mark Skousen), illustrerer dette. Vi bemerker dog at denne kurven kun omfatter den lovlige økonomien; økende skattenivå driver stadig flere aktører over i den ulovlige svarte økonomien.
Så lavere skatter er bra, det stimulerer til produktivt arbeid, men dersom de offentlige inntektene som da går bort erstattes av låneopptak, vil skattene gå opp igjen på et senere tidspunkt, dette for at myndighetene skal kunne betale tilbake lånene.
Det er derfor feil å fokusere på skattelettelser for de som vil at den enkelte i større grad skal kunne bestemme over seg og sitt. Det man må fokusere på er offentlige utgifter! Dersom den enkelte i større grad skal kunne bestemme over seg og sitt, dersom man vil ha voksende velstand, må man altså fokusere på følgende punkt: offentlige utgifter må ned!
Siste gang offentlige utgifter gikk kraftig ned i Vesten var etter annen verdenskrig; da krigen sluttet stoppet alle krigsutgiftene, og da gikk offentlige utgifter naturlig nok ned. Men etter dette har offentlige utgifter økt og økt og økt. Samtidig har skatter og avgifter økt, og det har også låneopptakene. Dette har alltid skjedd, selv om enkelte konservative ledere i korte perioder har fått til svake brudd i denne jevnt voksende kurven over offentlige utgifter.
Dersom man ser på statsbudsjettenes utgiftssider i alle vestlige land, vil de de siste tiår vise en mer eller mindre jevn stigning. Vi kunne gitt en rekke eksempler, men gir bare tall for Norge de siste tyve årene.
2000 476 mrd kr
2005 655 mrd kr
2008 848 mrd kr
2018 1325 mrd kr
2019 1337 mrd kr
2020 1443 mrd kr
2021 1515 mrd kr
Grafen nedenfor, hentet fra Wikipedia, viser utgiftene i budsjettforslagene i perioden frem til 2010:
(Selv om man korrigerer disse tallene for slike ting som inflasjon og befolkningsvekst ser man at det er en sterk økning. Vi tar dog følgende forbehold: det er flere ulike måter å beregne disse tallene på. Vårt poeng er kun å vise utviklingen i utgiftene.)
Ingen forskjell mellom borgerlige og sosialister
Som man ser: utgiftene har økt. Det er heller ingen merkbar forskjell mellom sosialdemokratiske regjeringer og konservative regjeringer – utgiftene øker jevnt og trutt uansett hvem som sitter i regjering. Det er til og med slik at da den konservative Solberg-regjeringen overtok etter den sosialdemokratiske Stoltenberg-regjeringen etter valget i 2013 besluttet Solberg-regjeringen å øke utgiftene for kommende år i forholdt til hva Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag hadde lagt opp til. Så, med FrP og Høyre i regjering fortsatte de statlige utgiftene å øke.
Man kan også si at den reelle skattebyrden ikke er det staten tar inn i skatter og avgifter, det reelle skattenivået er det som staten bruker, dvs. det er statens samlede utgifter som er det reelle skattenivået. Og disse bare øker og øker og øker ….
Vi kan oppsummere dette slik: konservative partier legger ofte betydelig vekt på skattelettelser når de stiller til valg. Når disse partiene kommer i posisjon klarer de sjelden å gjennomføre de skattelettelsene de har lovet. Dersom de klarer dette vil de etter kort til øke skattene igjen, og hvis de klarer å gjennomføre skattelettelser vil de kompensere for bortfallet av inntekter til staten ved å ta opp lån. Men lån gir gjeld, og statlig gjeld er lite annet enn utsatte skatter.
Det som må til for å komme over på en bærekraftig kurs er da først en reduksjon i offentlige utgifter, dvs. at oppgaver som i dag er statlige, men som ikke ligger under området for legitime statlige oppgaver (politi, rettsapparat, det militære) overføres til private.
Kort sagt: Det som må til i første omgang er ikke skattelettelser, det som må til er avvikling av offentlige oppgaver (oppgavene overføres til private og enhver betaler for de tilbud han selv benytter seg av), og derved en reduksjon av statlige utgifter, og det er først når dette skjer at skattelettelser bør komme inn i bildet. Kort oppsummert; det man må ivre for er ikke primært skattelettelser, det som er viktig er en reduksjon av offentlige oppgaver (vi snakker om en reduksjon av alle oppgaver som i dag er offentlige, men som ligger utenfor det som er det offentliges legitime oppgaver). Det er først da skattelettelser blir noe annet enn skatteutsettelser.
.
.
.
.
.
Graf som viser USAs gjeld:
https://fred.stlouisfed.org/series/FYONET
https://www.conservatives.com/news/boris-johnson-i-will-cut-taxes-for-working-people
https://www.thetimes.co.uk/article/boris-johnson-set-to-drop-promised-tax-cut-jndq7nfmt
https://time.com/5570679/trump-tax-cuts/
https://edition.cnn.com/2020/08/09/politics/payroll-tax-cut-explainer/index.html
https://www.npr.org/2017/12/08/569345901/how-reagans-tax-cuts-fared?t=1602742519950
https://www.dagogtid.no/samfunn/kommunal-lanekarusell-6.23.12017.3103a688eb
Oslos gjeld
https://e24.no/norsk-oekonomi/i/9vn79W/oslo-kommune-venter-kraftig-oekning-i-gjelden
Jeg mener at skattelettelser er bedre enn ingen ting. Selv om man ikke reduserer utgiftene, blir incentivene bedre, som igjen fører til større vekst. Derimot er det klart at ved statlige låneopptak blir den totale re-produktive private kapital redusert, så det er en negativ faktor for velstands-produksjonen.
Skattelettelser gir også individene litt mere frihet/opsjoner, ved at man kan velge å bruke den ekstra kapitalen på privat produksjon eller statlig forbruk (gi den lån).
Jeg er heller ikke så negativ til Reagan, og jeg mener at hans politikk var reelt sett en forbedring og førte med seg postitive resultater. Dette også på tross av at kongressen, partifeller og sentralbanken motarbeidet ham. Det er også viktig å presisere at Demokratene hadde flertallet i huset i kongressen under Reagan.
Det er lett å være enig i det Per Arne sier over. Skattelettelser har flere positive effekter. Skatteyteren får beholde mer av de pengene han har tjent, og det er bra. Skattelettelser innebærer incentiver som fører til økonomisk vekst, noe som også er bra.
Men mitt fokus var på hele økonomien, og på det faktum at konservative partier iblant går inn for skattelettelser. Og da er det dessverre så og si alltid slik at skattelettelser ikke følges opp av nødvendige utgiftskutt. I min artikkel nevnte jeg at det offentlige utgiftene gikk kraftig ned etter annen verdenskrig, og det vil ikke overraske noen om det finns flere eksempler på at offentlige utgifter er blitt redusert eller annen verdenskrig. Men disse eksemplene er i så fall sjeldne unntak fra det som er hovedregelen: skattelettelser kompenseres med låneopptak og ikke med nødvendige utgiftskutt.
Derfor er skattelettelser, slik de vanligvis praktiseres, kun skatteutsettelser. Mitt syn er at problemer bør løses så tidlig som mulig, og at dersom man utsetter dem blir de alltid større. Skattelettelser vil derfor i praksis føre til større problemer på sikt.
Det de konservative partiene burde gjøre var å si at «vi skal redusere offentlige utgifter ved å privatisere og deregulere, og da blir det rom for skattelettelser, noe som gjør at du som borger og skatteyter i større grad kan disponere det du tjener, og at dine penger da i mindre grad disponeres av politikere og byrårater».
Men dette er noe konservative politikere aldri sier. Om dette kommer av at de er feige og ikke våger å si ting som kan skremme bort noen velgere selv om det er det riktige å gjøre, eller at de mangler innsikt i hvordan en økonomi fungerer, er ikke godt å si.
Jeg er ikke imot skattelettelser, men jeg mener at det er svært viktig at de følges opp med reduksjon av offentlige utgifter, og at det primære må være utgiftsreduksjonene.