I tider som disse er man utsatt for så mye påvirkning fra ulike hold at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.
Julen er en tid for å fokusere enda mer enn vanlig på feiring, på å være sammen med familie og venner, på å gi hverandre gaver, på velvilje overfor andre mennesker.
Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten og i vennekretsen det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.
Man pynter sine hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner – alt fra nisser til pepperkakehus.
Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver – de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.
Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den. I år, hvor myndighetene i betydelig grad siden midten av mars har gjort mye for å hindre folk flest i å gjøre mye av det som gjør livet godt å leve med en begrunnelse som ikke helt holder vann, er dette spesielt viktig. Vi håper inderlig at de restriksjonene som mange av oss har måttet leve under i år blir fjernet tidlig neste år, og at 2021 virkelig blir et langt bedre år enn 2020.
En av pressens mange oppgaver er å fungere som en vaktbikkje overfor makthaverne: den skal passe på at de som har makt ikke misbruker den ved å avsløre maktmisbruk der slikt måtte forekomme. Pressen skal stille vanskelige spørsmål til de som sitter med makt slik at eventuelle overgrep og forekomster av maktmisbruk blir avslørt og kjent for publikum – man bruker til og med uttrykket «den fjerde statsmakt» om pressen for å understreke dens viktige rolle.
Wikipedia forklarer: «Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes i Norge og Danmark om pressen og andre massemedier, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. De andre statsmaktene er den utøvende (i Norge: Kongen (ved regjeringen)), den lovgivende (i Norge: Stortinget) og den dømmende (domstolene).»
Tradisjonelt var idealet at den politiske makt skulle fordeles mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt; pressens viktige rolle var å passe på at disse tre aktørene gjorde det de skulle og derved å føre kontroll med de andre maktutøverne. I dag er dessverre de opprinnelige tre statlige maktutøvere i betydelig grad samlet under én paraply, og nå, hvor pressen i stor grad er finansiert av staten, har også mye av pressen reellt sett søkt ly under denne paraplyen og skiftet rolle fra å være en aktør som avslører maktmisbruk til å bli en som beskytter statlig maktmisbruk. Det virker også som om mange politikere og mange journalister synes dette er slik det bør være.
Vårt syn er at alle politikere burde være tilhengere av en helt fri og uavhengig presse, av pressens mulighet til å stille problematiske spørsmål, og av pressens graving i saker som kan være pinlige for politikerne; det er jo dette som holder det viktige og mektige statsapparatet om ikke på rett kurs, så i hvert fall på en kurs som er i samsvar med gjeldende lovverk, og dette kan motvirke maktmisbruk.
I det siste har det kommet en rekke eksempler på at pressen ikke oppfyller denne rollen, noe som vi har kommentert en rekke ganger tidligere: store deler av mainstreampressen fungerer som et mikrofonstativ eller propagandaapparat for staten. Men i det siste har vi også sett noe annet; vi har sett at ledende politikere gir uttrykk for standpunkter som ligger svært nær å ønske direkte sensur av den delen av pressen som ikke fungerer som et propagandaapparat for staten.
Nei, disse politikerne har selvfølgelig ikke sagt rett ut at pressen skal sensureres, men de har gitt uttrykk for at de vil at kritiske spørsmål ikke skal stilles, og at de foretrekker at kritiske presseorganer bare vil forsvinne.
Man kan også legge merke til en navneendring som skjedde for noen år siden: den statsråd som hadde ansvar for det statlige undervisningsapparatet hadde tittelen undervisningsminister – undervisningsministeren var sjef over undervisningsapparatet. Greit nok. Men nå er denne tittelen skiftet ut, nå heter det kunnskapsminister. Den statsråden som er sjef over undervisningsapparatet er nå minister ikke for undervisning, han er minister for kunnskap, og det å være sjef over kunnskap er noe annet enn å være sjef over et skolesystem. Vi har ikke sett noen andre som har kommentert dette poenget.
Vi gjengir noen få eksempler som belyser politikeres holdning til en fri og uavhengig presse. Tidligere landsmoder Gro Harlem Brundtland uttalte for noen få år siden at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».
Hun mener åpenbart at staten skal kontrollere det som befolkningen får kjennskap til, og at fakta som ledende politikere vil holde skjult, skal holdes tilbake. Eller kan hun mene noe annet? Hun sier ikke at politikerne «ikke lenget vet hva folk blir fortalt» eller at politikerne «ikke lenger har oversikt over hva folk blir fortalt», hun sier at politikerne ikke lenger har kontroll – og å ha kontroll over noe innebærer å ha avgjørende innflydelse eller makt over noe. Ja, «kontroll» kan også bety å bare ha oversikt over noe, og hvis man tolker Brundtland slik så er det hun sa mindre illevarslende, men hvorfor sa hun da ikke at «vi har ikke lenger den fulle oversikt over hva folk blir fortalt»? – og hvorfor skal politikerne ha oversikt over det folk blir fortalt?
Nokså nært opptil Brundtlands hjertesukk ligger Annet Holts oppfordring om at «nå må noen gjøre noe med [den nasjonalkonservative nettavisen] Resett!». Her ser vi altså en tidligere justisminister som oppfordrer noen om å «gjøre noe» med Resett. Tenker hun da på sabotasje eller hærverk eller leserboikott eller er det hun sier en oppfording til annonseboikott – ikke vet vi. Uansett er dette utspillet langt verre enn å bare være helt upassende.
Nåværende helseminister Bent Høie gikk nærmest til angrep på NRKs journalist Fredrik Solvang da han stilte ministeren et kritisk spørsel om Corona-tiltakene, noe statsråden åpenbart oppfattet som fullstendig uakseptabelt. Her er Nettavisens gjengivelse av ordvekslingen:
«[Solvang:] -De sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag [for et pålegg om å bruke maske for å hindre spredning av Corona-smitte]. Jeg snakket med dem i dag…
Høie svarer: – Fredrik, du kan ikke skape usikkerhet om dette. Dette er alvorlige spørsmål. Folkehelseinstituttet står bak alle munnbindreglene i Oslo. Punktum, sier Høie.
– Men de sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag, gjentar Solvang.
– Du må ikke skape inntrykk av at de reglene ikke er anbefalt av Folkehelseinstituttet, sier Høie.
-Du må ikke late som at forskere i hele verden er enige om munnbind, skyter Solvang inn, før Høie avbryter og gjentar: -Det er utrolig viktig at du ikke skaper inntrykk av at Folkehelseinstituttet ikke anbefaler disse tiltakene i Oslo» (hentet fra Nettavisen, link nedenfor).
Det siste eksemplet vi skal gjengi er fra nåværende klimaminister Sveinung Rotevatn, en viktigper som er så selvhøytidelig og pompøs at han til og med får Harald Stanghelle til å fremstå som ydmyk. Rotevatn reagerer på en tweet som sier at «Resett kanskje kan forsvinne» med å si at «Ja, det er lov å håpe». Her har vi altså en statsråd som ønsker at et kritisk presseorgan skal forsvinne.
Man har følgende tommelfingerregel: den politiker som vil at journalister ikke skal stille kritiske spørsmål eller at kritiske aviser/publikasjoner skal bli borte, han har noe å skjule, han har ikke rent mel i posen.
Det går fra disse få eksemplene tydelig frem at viktige politikere ikke ønsker å ha en fri og granskende presse. Og det er lett å forstå dem, de vet at de ikke har rent mel i posen, de vet at de har noe å skjule.
Det som ligger mer fundamentalt til grunn her er at statlig styring, som alle disse politikerne er sterke tilhengere av, ikke kan foregå i fullt dagslys. Har man statlig styring så skjer det nødvendigvis mange ting i styringsapparatene som ikke tåler dagslys. Noen slike ting kommer av og til frem for en dag og kalles da enten korrupsjon (hvis det er ulovlig) eller hestehandel (hvis det er lovlig). Noen ganger dukker der opp en sak som har elementer av begge disse aspektene, og vi gjengir et ferskt eksempel: I byråd Lan Marie Bergs etat i Oslo kommune har det forekommet mer enn 15 000 brudd på arbeidsmiljøloven, lovbrudd som byråden formelt er ansvarlig for. Men noen partier vil allikevel ikke stemme for et mistillitsforslag mot Berg.
Noen vil kanskje si at lovbruddene i Oslo kommune er bagatellmessige og at det er loven det er noe i veien med og at det derfor ikke bør komme noen konsekvenser, men dersom en tiltalt privatperson skulle bruke dette som et forsvar i en rettssak ville ha neppe komme noen vei. Og hvis det er noe i veien med loven må man endre den, man kan ikke ture frem som om loven ikke finnes; det er slike ting som reduserer respekten for lov og rett. Uansett er vi takknemlig for at de journalistene som har kjørt denne saken ikke har brydd seg om den holdning som kommer til uttrykk i politikersitatene vi gjenga ovenfor.
La oss før vi avslutter bare si at det fortsatt forekommer at mainstreampressen i enkelte tilfeller gjør den jobben de bør gjøre. Tre eksempler: Dagbladets avsløring av svindelen som kommunistiske Tjen Folket/SOS Rasisme bedrev var klassisk journalistikk av beste merke, avsløringene av den utbredte kokkelimonken i SV&Aps styring av Oslo-skolen var journalistikk slik den bør være, og Aftenpostens avsløring av NHOs ønsker og kommunikasjonen mellom NHO og regjeringen ifbm. Corona-tiltakene fortjente absolutt å komme for en dag. Linker til disse sakene er å finne nedenfor.
Hvis jeg hadde vært politiker ville jeg ha ønsker at velgerne – og alle andre – var best mulige informert om aktuelle saker. Men som Mark Twain så treffende sa det; «If you don´t read the newspapers you are un-informed, if you read the newspapers, you are mis-informed».
Siden man vet at mainstreampressen nærmest systematisk feilinformerer sine lesere om en rekke ulike saker – noen eksempler er klima, islam, innvandring, kriminalitet, Israel, Kina, USA – så er den eneste måten å holde seg velorientert på å lese en rekke forskjellige nyhetskilder. Derfor vil vi anbefale alle å lese et utvalg mainstreamorganer, og i tillegg supplere dette med nettaviser som resett.no, rights.no, steigan.no, document.no, breitbart.com, newsmax.com, etc. Men ikke stol fullt ut på noen av dem: gjør ditt beste for å være faktaorientert, og tenk selv!
De politikere som ønsker at noen av aktørene utenfor mainstream skal bli borte, eller som oppfordrer folk til ikke å lese dem, har åpenbart noe å skjule. Og slike politikere har ingen troverdighet.
Et USA med Joe Biden som president vil bli rammet av et kolossalt antall nye «reformer» som vil ha stor betydning for mange amerikanere. Vi skal her kun kort se på en av disse reformene, men den er til gjengjeld meget representativ for det som vil komme under den nye presidenten. Dette er en sak som den stadig sterkere venstrefløyen i det Demokratiske partiet har kjempet for i mange år: gjeldsslette for studenter.
I mange år har det vært comme il faut blant store grupper av amerikanere at flest mulig skulle studere på college (eller universitet). Dette koster penger, og mange studenter har tatt opp store lån for å finansiere slike studier. Nå har ikke arbeidsmarkedets behovet for college-utdannede vært så stort som mange følte da de begynte på en college-utdannelse, og en stor andel av de som sitter igjen med en akademisk grad og stor gjeld har derfor ikke fått den høytlønnede jobben de trodde de skulle få da de begynte sin utdannelse.
Mange tidligere studenter har derfor fått problemer med å betale tilbake sine studielån, og de stadig flere venstreorienterte har som alltid noe de tror er en løsning også på dette problemet: større statlig pengebruk. En av de mange som har støttet en reform på dette området er Demokratens meget innflydelsesrike nye stjerne, kongressmedlem Alexandria Ocasio-Cortez, og på hennes nettside finner man følgende:
«Representative Ocasio-Cortez supports the Student Debt Cancellation Act of 2019, which would forgive outstanding federal and private student loans of all previous and current students in our education system. By doing so, Representative Ocasio-Cortez and her colleagues plan to liberate generations of Americans trapped in student loan debt and holding back from participating in the greater US economy.»
Nå kan det hende at detaljene for hvordan denne reformen skal gjennomføres under president Biden blir litt annerledes enn at all studiegjeld umiddelbart på en bestemt dato settes til null (eller at all slik gjeld over et bestemt beløp settes til null), men hvordan dette vil skje spiller ingen rolle for vårt hovedpoeng.
Hva betyr egentlig gjeldsslette?
All gjeld må betales av noen. Spørmålet er av hvem. Hvis du låner 1000 kr av en bekjent og du ikke betaler ham tilbake, da er det egentlig din bekjente som betaler for det du kjøpte for de 1000 kronene.
Hvis du låner 100 000 kr av en bank og ikke betaler tilbake er det bankens andre innskytere og dens eiere som må dekke de 100 000 (f.eks. i form av høyere renter/gebyrer for de andre låntagerne i banken, eller i form av lavere innskuddsrente).
Hvis du låner 1000 000 kr av Statens Lånekasse for Utdanning (som denne statlige banken het før i tiden) og ikke betaler tilbake, er det skatteyterne som betaler de 1000 000 kr.
Så, hvis denne reformen blir gjennomført i USA blir det skattebetalerne som må dekke de studielånene som studentene selv ikke betaler tilbake.
Hvor store beløp snakker vi om her? Hvis det kun ettergis 50 000 dollar per student vil beløpet bli ganske stort. New York Times forteller:
«In sheer magnitude, canceling $50,000 in student debt would rank among the largest transfer programs in US history. At a cost slightly above $1 trillion, it would equal the total amount spent on cash welfare since 1980. And its largest effect would be to improve the finances of college-educated workers».
Så, dette utgjør ca 1 trillion dollar (amerikansk tellemåte), et beløp som reellt sett blir overført fra skattebetalerne til folk med college-utdannelse. Dette er da, som NYT sa det, blant de aller største enkeltoverføringene i USAs historie, og utgjør omtrent like mye som samlet er blitt brukt på ulike former for kontantstøtte/sosialhjelp de siste 40 år.
Så, denne reformen vil føre til at USAs gjeld, og skattetrykket på de produktive i USA, vil øke enda mer. USAs gjeld er allerede enorm, og raskt økende: 27 403 000 000 000 dollar (se kontinuerlig oppdatering på USdebtclock på link nedenfor).
Straff/belønning
De som har allerede betalt sin studiegjeld vil nok føle seg lurt dersom en slik ordning blir innført rett etter at de har nedbetalt sin gjeld i samsvar med avtalen de inngikk da de tok opp lånet, mens de som har fått utsettelser, eller bare har latt være å betale, vil føle seg som vinnere. Dette belønner de som ikke har orden i sine saker, og straffer de som har orden og har betalt for seg. Men slik er det under alle statlige støtteordninger: de som har orden og gjør opp for seg straffes og de som enten ikke har orden eller bare sluntrer unna, de belønnes. (Det er derfor alle land som nærmer seg sosialismen med raske skritt beveger seg mot fattigdom, nød og elendighet: slik må det gå når gode egenskaper straffes og dårlige egenskaper belønnes.)
NYT: «In isolation, the Biden plan would help debtors in a time of crisis. But it would also instantly create a world of student debt winners and losers, divided by an arbitrary date. Or, the precedent of debt cancellation would create an expectation for future jubilees. … ».
Ny velgermasse
Venstreorienterte partier har som regel hevdet at deres mål er å hjelpe arbeidsfolk, men med løfter om gjeldsslette vil Demokratene i USA nå sikre seg (en stor andel av) en ny gruppe: folk med lengre utdannelse. Og dem er det mange av, så dette kan være med på å sikre Demokratene en voksende velgermasse i årene fremover. Dette kan være bra for Demokratene (målet i antall medlemmer og i antall velgere), men det vil være dårlig for USA.
Hva vil skje med collegene?
Dersom prisen på noe går ned vil (under normale forhold) etterspørselen gå opp. Slik gjeldslette, sammen med subsidierte (eller «gratis») studielån, vil øke etterspørselen etter studielån, og derfor føre til at antallet som tar en college-utdannelse vil øke.
Dette er ille på mange måter siden en betydelig andel av de som tar slik høyere utdannelse vil havne i jobber som er totalt uproduktive. Uproduktive jobber er i hovedsak jobber som ikke produserer nyttige verdier, og i all hovedsak er slike jobber ikke finansierte ved at det som produseres i dem selges til frivillige kjøpere; disse jobbene er så og si alltid finansiert over statsbudsjettet, noe som betyr at folk flest blir tunget til å betale for tjenester de egentlig ikke vil ha.
Men under denne reformen vil colleger som tilbyr slike ofte verdiløse kurs/grader/utdannelser blomstre: «The parts of the higher education system that produce the most debt–private, graduate and professional schools–have greatly increased tuition in recent decades. Some online master’s degree programs–a lucrative and fast-growing sector that returns 50 percent profit margins to universities and their corporate partners–charge $50,000 or more in annual tuition. How much will they charge if they can effectively promise that the first $10,000 or more will be free?»
Siden studentene har fått tilskudd fra staten for å studere – stipendier, lån som på en eller annen måte er subsidiert – innebærer dette at deres pengemessige etterspørsel er blitt større, og da går prisene opp, dvs. selgerne (som i dette tilfellet er collegene) kan øke betalingen de krever fra studentene.
Dette er da bare en av mange «reformer» som under president Biden vil føre til enda mer fattigdom, kaos og bråk i USA. .
