En av pressens mange oppgaver er å fungere som en vaktbikkje overfor makthaverne: den skal passe på at de som har makt ikke misbruker den ved å avsløre maktmisbruk der slikt måtte forekomme. Pressen skal stille vanskelige spørsmål til de som sitter med makt slik at eventuelle overgrep og forekomster av maktmisbruk blir avslørt og kjent for publikum – man bruker til og med uttrykket «den fjerde statsmakt» om pressen for å understreke dens viktige rolle.
Wikipedia forklarer: «Den fjerde statsmakt er en betegnelse som brukes i Norge og Danmark om pressen og andre massemedier, særlig om dens rolle som kritiker og overvåker. De andre statsmaktene er den utøvende (i Norge: Kongen (ved regjeringen)), den lovgivende (i Norge: Stortinget) og den dømmende (domstolene).»
Tradisjonelt var idealet at den politiske makt skulle fordeles mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt; pressens viktige rolle var å passe på at disse tre aktørene gjorde det de skulle og derved å føre kontroll med de andre maktutøverne. I dag er dessverre de opprinnelige tre statlige maktutøvere i betydelig grad samlet under én paraply, og nå, hvor pressen i stor grad er finansiert av staten, har også mye av pressen reellt sett søkt ly under denne paraplyen og skiftet rolle fra å være en aktør som avslører maktmisbruk til å bli en som beskytter statlig maktmisbruk. Det virker også som om mange politikere og mange journalister synes dette er slik det bør være.
Vårt syn er at alle politikere burde være tilhengere av en helt fri og uavhengig presse, av pressens mulighet til å stille problematiske spørsmål, og av pressens graving i saker som kan være pinlige for politikerne; det er jo dette som holder det viktige og mektige statsapparatet om ikke på rett kurs, så i hvert fall på en kurs som er i samsvar med gjeldende lovverk, og dette kan motvirke maktmisbruk.
I det siste har det kommet en rekke eksempler på at pressen ikke oppfyller denne rollen, noe som vi har kommentert en rekke ganger tidligere: store deler av mainstreampressen fungerer som et mikrofonstativ eller propagandaapparat for staten. Men i det siste har vi også sett noe annet; vi har sett at ledende politikere gir uttrykk for standpunkter som ligger svært nær å ønske direkte sensur av den delen av pressen som ikke fungerer som et propagandaapparat for staten.
Nei, disse politikerne har selvfølgelig ikke sagt rett ut at pressen skal sensureres, men de har gitt uttrykk for at de vil at kritiske spørsmål ikke skal stilles, og at de foretrekker at kritiske presseorganer bare vil forsvinne.
Man kan også legge merke til en navneendring som skjedde for noen år siden: den statsråd som hadde ansvar for det statlige undervisningsapparatet hadde tittelen undervisningsminister – undervisningsministeren var sjef over undervisningsapparatet. Greit nok. Men nå er denne tittelen skiftet ut, nå heter det kunnskapsminister. Den statsråden som er sjef over undervisningsapparatet er nå minister ikke for undervisning, han er minister for kunnskap, og det å være sjef over kunnskap er noe annet enn å være sjef over et skolesystem. Vi har ikke sett noen andre som har kommentert dette poenget.
Vi gjengir noen få eksempler som belyser politikeres holdning til en fri og uavhengig presse. Tidligere landsmoder Gro Harlem Brundtland uttalte for noen få år siden at «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».
Hun mener åpenbart at staten skal kontrollere det som befolkningen får kjennskap til, og at fakta som ledende politikere vil holde skjult, skal holdes tilbake. Eller kan hun mene noe annet? Hun sier ikke at politikerne «ikke lenget vet hva folk blir fortalt» eller at politikerne «ikke lenger har oversikt over hva folk blir fortalt», hun sier at politikerne ikke lenger har kontroll – og å ha kontroll over noe innebærer å ha avgjørende innflydelse eller makt over noe. Ja, «kontroll» kan også bety å bare ha oversikt over noe, og hvis man tolker Brundtland slik så er det hun sa mindre illevarslende, men hvorfor sa hun da ikke at «vi har ikke lenger den fulle oversikt over hva folk blir fortalt»? – og hvorfor skal politikerne ha oversikt over det folk blir fortalt?
Nokså nært opptil Brundtlands hjertesukk ligger Annet Holts oppfordring om at «nå må noen gjøre noe med [den nasjonalkonservative nettavisen] Resett!». Her ser vi altså en tidligere justisminister som oppfordrer noen om å «gjøre noe» med Resett. Tenker hun da på sabotasje eller hærverk eller leserboikott eller er det hun sier en oppfording til annonseboikott – ikke vet vi. Uansett er dette utspillet langt verre enn å bare være helt upassende.
Nåværende helseminister Bent Høie gikk nærmest til angrep på NRKs journalist Fredrik Solvang da han stilte ministeren et kritisk spørsel om Corona-tiltakene, noe statsråden åpenbart oppfattet som fullstendig uakseptabelt. Her er Nettavisens gjengivelse av ordvekslingen:
«[Solvang:] -De sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag [for et pålegg om å bruke maske for å hindre spredning av Corona-smitte]. Jeg snakket med dem i dag…
Høie svarer: – Fredrik, du kan ikke skape usikkerhet om dette. Dette er alvorlige spørsmål. Folkehelseinstituttet står bak alle munnbindreglene i Oslo. Punktum, sier Høie.
– Men de sier at det er svakt vitenskapelig grunnlag, gjentar Solvang.
– Du må ikke skape inntrykk av at de reglene ikke er anbefalt av Folkehelseinstituttet, sier Høie.
-Du må ikke late som at forskere i hele verden er enige om munnbind, skyter Solvang inn, før Høie avbryter og gjentar: -Det er utrolig viktig at du ikke skaper inntrykk av at Folkehelseinstituttet ikke anbefaler disse tiltakene i Oslo» (hentet fra Nettavisen, link nedenfor).
Det siste eksemplet vi skal gjengi er fra nåværende klimaminister Sveinung Rotevatn, en viktigper som er så selvhøytidelig og pompøs at han til og med får Harald Stanghelle til å fremstå som ydmyk. Rotevatn reagerer på en tweet som sier at «Resett kanskje kan forsvinne» med å si at «Ja, det er lov å håpe». Her har vi altså en statsråd som ønsker at et kritisk presseorgan skal forsvinne.
Man har følgende tommelfingerregel: den politiker som vil at journalister ikke skal stille kritiske spørsmål eller at kritiske aviser/publikasjoner skal bli borte, han har noe å skjule, han har ikke rent mel i posen.
Det går fra disse få eksemplene tydelig frem at viktige politikere ikke ønsker å ha en fri og granskende presse. Og det er lett å forstå dem, de vet at de ikke har rent mel i posen, de vet at de har noe å skjule.
Det som ligger mer fundamentalt til grunn her er at statlig styring, som alle disse politikerne er sterke tilhengere av, ikke kan foregå i fullt dagslys. Har man statlig styring så skjer det nødvendigvis mange ting i styringsapparatene som ikke tåler dagslys. Noen slike ting kommer av og til frem for en dag og kalles da enten korrupsjon (hvis det er ulovlig) eller hestehandel (hvis det er lovlig). Noen ganger dukker der opp en sak som har elementer av begge disse aspektene, og vi gjengir et ferskt eksempel: I byråd Lan Marie Bergs etat i Oslo kommune har det forekommet mer enn 15 000 brudd på arbeidsmiljøloven, lovbrudd som byråden formelt er ansvarlig for. Men noen partier vil allikevel ikke stemme for et mistillitsforslag mot Berg.
Noen vil kanskje si at lovbruddene i Oslo kommune er bagatellmessige og at det er loven det er noe i veien med og at det derfor ikke bør komme noen konsekvenser, men dersom en tiltalt privatperson skulle bruke dette som et forsvar i en rettssak ville ha neppe komme noen vei. Og hvis det er noe i veien med loven må man endre den, man kan ikke ture frem som om loven ikke finnes; det er slike ting som reduserer respekten for lov og rett. Uansett er vi takknemlig for at de journalistene som har kjørt denne saken ikke har brydd seg om den holdning som kommer til uttrykk i politikersitatene vi gjenga ovenfor.
La oss før vi avslutter bare si at det fortsatt forekommer at mainstreampressen i enkelte tilfeller gjør den jobben de bør gjøre. Tre eksempler: Dagbladets avsløring av svindelen som kommunistiske Tjen Folket/SOS Rasisme bedrev var klassisk journalistikk av beste merke, avsløringene av den utbredte kokkelimonken i SV&Aps styring av Oslo-skolen var journalistikk slik den bør være, og Aftenpostens avsløring av NHOs ønsker og kommunikasjonen mellom NHO og regjeringen ifbm. Corona-tiltakene fortjente absolutt å komme for en dag. Linker til disse sakene er å finne nedenfor.
Hvis jeg hadde vært politiker ville jeg ha ønsker at velgerne – og alle andre – var best mulige informert om aktuelle saker. Men som Mark Twain så treffende sa det; «If you don´t read the newspapers you are un-informed, if you read the newspapers, you are mis-informed».
Siden man vet at mainstreampressen nærmest systematisk feilinformerer sine lesere om en rekke ulike saker – noen eksempler er klima, islam, innvandring, kriminalitet, Israel, Kina, USA – så er den eneste måten å holde seg velorientert på å lese en rekke forskjellige nyhetskilder. Derfor vil vi anbefale alle å lese et utvalg mainstreamorganer, og i tillegg supplere dette med nettaviser som resett.no, rights.no, steigan.no, document.no, breitbart.com, newsmax.com, etc. Men ikke stol fullt ut på noen av dem: gjør ditt beste for å være faktaorientert, og tenk selv!
De politikere som ønsker at noen av aktørene utenfor mainstream skal bli borte, eller som oppfordrer folk til ikke å lese dem, har åpenbart noe å skjule. Og slike politikere har ingen troverdighet.
.
.
.
.
.
.
https://www.dagbladet.no/nyheter/flere-domt-til-fengsel-i-sos-rasisme-saken/64045238
https://www.dagbladet.no/nyheter/oppgjor-med-lonnsfesten—horribelt/73011404
https://www.dagsavisen.no/oslo/rodt-redder-berg-fra-mistillit-1.1810214#cxrecs_s