De som befinner seg på den politiske venstresiden er motstandere av den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt. Som motstandere av individuell frihet – og individuell frihet er definert som det enkelte individs rett til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt – har de da ingen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt eget liv.
Venstresiden er som kjent tilhenger av at alle må sette «fellesnytten foran egennytten», og hver enkelt skal da gi avkall på egne verdier til fordel for fellesskapet. Bare for å gi noen få eksempler som bekrefter dette ut i fra definisjonen vi ga over: de på venstresiden mener at de enkelte skal gi mesteparten av sin inntekt til det offentlige i form av skatter og avgifter; de mener at eiendommer skal disponeres i samsvar med offentlige reguleringsplaner, og at de også kan eksproprieres; og de mener at personlige ting som den enkeltes rett til abort og bruk av medisiner ikke kan være opp til den enkelte å avgjøre, men må skje i samsvar med lover og regler gitt av staten.
Det essensielle poenget her er at de på venstresiden ikke har noen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt liv, til å gjøre sine livsvalg ut i fra egne verdier og egne prioriteringer; den enkelte skal underordne seg det som staten bestemmer. Selvsagt sier de også at staten skal styres av politikere som er demokratisk valgt; de mener at flertallet har rett til å bestemmer over alt og alle.
Men vi gjentar dette viktige poenget: de på venstresiden har ingen respekt for den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt.
Hva vil da skje hvis velgerne da i et valg velger f.eks. en president som på noen viktige punkter utfordrer det som alle på venstresiden står for? Siden de på venstresiden ikke har noen respekt for hva den enkelte mener og måtte finne på å velge angående sitt eget liv, hvorfor skulle de da ha noen respekt for det som de enkelte samlet gir uttrykk for i et valg?
Dersom de venstreorienterte i et valg blir utfordret av en person som de hater på alle vis, og dersom denne personen ligger an til å få svært mange stemmer, kanskje endog et flertall – kan det ikke da hende at noen av de som er involvert i å kontrollere opptellingen etter et valg blir fristet til å legge tommelen på vekten og på ulike vis sørge for at opptellingen vinkles slik at deres egen kandidat ser ut til å ha fått flere stemmer enn den kandidaten de så sterkt misliker?
Vi tenker selvsagt på det som skjedde i USA under og etter valget 3. november i fjor. (Før vi fortsetter vil vi si at vi ikke setter president Trump høyt, og at det vi skriver ikke er til forsvar for ham, det vi sier er et forsvar for at valg skal skje på en legitim måte.)
Valg av president skjer i en langvarig prosess: statene velger valgmenn (dette skjedde 3. november), valget av disse sertifiseres så i delstatene; valgmennene samles og stemmer, og disse stemmene telles opp av Senatets president (visepresident Mike Pence) 6. januar. Dette skal skje i samsvar med et omfattende regelverk, og det er i alle ledd i denne prosessen muligheter for å utfordre resultatet ved å legge oppdagede uregelmessigheter frem for rettsapparatet.
I dette valget har det vært svært mange uregelmessigheter, og president Trump og andre republikanere har i en rekke tilfeller utfordret valgresultatet og tatt dette opp i samsvar med gjeldende regler og overlevert saker til rettsapparatet.
Vi skal ikke si mye om uregelmessighetene her, men vi skal gjengi noen av dem og henvise til de artiklene vi lenker til nederst. (Det er en rekke svært useriøse kilder på dette å finne på nettet; vi mener dog at de kildene vi henviser er svært seriøse).
Dette er fra Patrick Basham i The Spectator:
«We are told that Biden won more votes nationally than any presidential candidate in history. But he won a record low of 17 percent of counties; he only won 524 counties, as opposed to the 873 counties Obama won in 2008. Yet, Biden somehow outdid Obama in total votes.
Victorious presidential candidates, especially challengers, usually have down-ballot coattails; Biden did not. The Republicans held the Senate and enjoyed a ‘red wave’ in the House, where they gained a large number of seats while winning all 27 toss-up contests. Trump’s party did not lose a single state legislature and actually made gains at the state level.
1. Late on election night, with Trump comfortably ahead, many swing states stopped counting ballots. In most cases, observers were removed from the counting facilities. Counting generally continued without the observers
2. Statistically abnormal vote counts were the new normal when counting resumed. They were unusually large in size (hundreds of thousands) and had an unusually high (90 percent and above) Biden-to-Trump ratio
3. Late arriving ballots were counted. In Pennsylvania, 23,000 absentee ballots have impossible postal return dates and another 86,000 have such extraordinary return dates they raise serious questions
4. The failure to match signatures on mail-in ballots. The destruction of mail-in ballot envelopes, which must contain signatures…» (link nedenfor).
Her er noe fra John Perazzo på Frontpage Magazine:
«During the months leading up to this year’s presidential race, the Biden campaign assembled a team of some 600 lawyers and more than 10,000 volunteers to “[go] into every single state” in order to “call out local rules that don’t adequately ensure access to vote.”
Beginning more than a year ago, Democrats filed nearly 300 lawsuits in dozens of states – most notably all of the key battleground states – in an effort to change election laws and regulations in ways that would benefit Democrat candidates. For example, they sought to: (a) extend the statutory deadlines by which mail-in ballots could be submitted, postmarked, or received by election authorities; (b) permit people to vote earlier than ever before, in some cases as many as 50 days prior to Election Day; (c) eliminate signature, signature-verification, and witness requirements for mail-in ballots; (d) void state laws that disallowed ballot harvesting by third parties; (e) terminate photo-ID requirements for in-person voting; (f) introduce provisions that would allow for the “curing” of mail-in ballots that contained errors or omissions; and (g) require state election officials to send unsolicited mail-in ballots to every person listed as a registered voter, even though such lists have long been notoriously inaccurate.
Though the Democrats did not get everything that they wanted, they got most of it» (link nedenfor)
Dette, sammen med det som sies i artikler vi linker til, gir en sterk sterk mistanke om at det har foregått uregelmessigheter i enkelte delstater.
Dr Jack Wheeler sier på tothepointnews.com følgende:
«… the electoral votes of Arizona (11), Georgia (16), Michigan (16), Pennsylvania (20), and Wisconsin (10) were not appointed by their respective legislatures as the 12th Amendment of the Constitution requires, but by their governors alone in direct violation of the Constitution. As such they are constitutionally illegal and prohibited from being in the electoral count» (link nedenfor).
(Det er dog uenighet blant jurister om Senatets president har rett til å avvise valgmannsstemmer pga. uregelmessigheter ved gjennomføringene av valget. Vi linker til noen artikler om dette nedenfor.)
Den som skal telle disse valgmennenes stemmer er Mike Pence, og dersom valgmennene fra disse statene ikke skal telles med vil ingen av kandidatene få de 270 stemmer som kreves for å bli valgt til president. Da vil valget av president bli overlatt til Kongressen hvor presidenten velges ved at hver delstat har én stemme (og representantene for delstaten avgjør i et flertallsvalg hvem staten skal stemme på). Det finnes også andre muligheter tilgjengelig, muligheter som er helt innenfor gjeldende regelverk.
Vi siterer ikke mer, men henviser til artiklene lenket til nedenfor, spesielt de meget utførlige artiklene fra imfcinc og The Navarro Report.
Nei, dette er ikke bevis for valgfusk. Som kjent har Trump og ande republikanere tatt opp et stort antall uregelmessigheter i rettsapparatet, praktisk talt alle saker er blitt avvist, og praktisk alle journalister har derved sagt at Trump har utfordret valgresultatet uten bevis, eller at han ikke vil godta valgresultatet. Noen har til og med sagt at Trump forsøker seg på et kupp.
Man må dog huske på at starten på en kriminalsak som regel ikke består av bevis. Kriminalsaker begynner med en mistanke. Den som er krenket (på kriminelt vis) bringer så saken inn for rettsapparatet, og så begynner en profesjonell etterforsking – dersom politiet/domstolen finner at mistanken er så sterk at man kan begynne å lete etter bevis.
Men det som i hovedsak har skjedd i de sakene som er tatt opp er at rettsapparatet har valgt å ikke ta opp sakene, og dette har de gjort ikke pga. sakenes «merit», de har gjort det pga. sakenes «standing».
Ett meget konkret eksempel: Da myndighetene i Texas brakte uregelmessigheter ved valget i Pennsylvania inn for Høyesterett, avviste Høyesterett saken med å si at Pennsylvania ikke har noe med hva som skjedde under valget i en annen delstat.
(Når en sak blir avvist pga. «merit» betyr det at sakens innhold er slik at det sannsynligvis ikke er foregått noe kriminelt, når en sak blir avvist pga. «standing» blir den avvist av formelle grunner, f.eks. ved at den som tar opp saken ikke har noen legitim grunn til å være involvert i saken. Wikipedia: «In law, standing or locus standi is the term for the ability of a party to demonstrate to the court sufficient connection to and harm from the law or action challenged to support that party’s participation in the case», «Merits, in law, are the inherent rights and wrongs of a legal case,»)
Hoveddelen av kjennelsen fra USAs høyesterett lyder slik: «The State of Texas’s motion for leave to file a bill of complaint is denied for lack of standing under Article III of the Constitution. Texas has not demonstrated a judicially cognizable interest in the manner in which another State conducts its elections … » [uthevet her].
Som kjent, rettsinstanser har avvist praktisk talt alle søksmål fra de som mener at det har foregått tvilsomme ting ved dette valget. Og på internett kan man finne en rekke nettsteder som inneholder lange artikler som «debunker» alle påstander om omfattende valgfusk. Dette er svært alvorlige saker, og de burde ha blitt gjenstand for en korrekt politietterforskinger, og ikke overlatt til mer eller mindre selvutnevnte debunkere med god tid og tilgang til internett. Og de som sier at Trump forsøker å gjennomføre et kupp, eller at det ikke finnes sterk mistanke/bevis for valgjuks, eller bare er en dårlig taper, eller er udemokratisk, eller bare forsøker å delegitimere Biden, de har ikke sannheten på sin side (vi kunne sagt dette med langt sterkere uttrykk enn vi har brukt her, men vi holder oss til parlamentarisk språkbruk).
Men det er dette rettsapparatet vi – eller USA – har, og vi må rette oss etter det som rettsapparatet kommer frem til. Dersom alle rettsprosesser ender med at Trump tapte valget, så er det dette som er det legitime resultatet, juridisk sett. Antagelig vil historikere om noen år skrive tydelig og klart om hva som egentlig skjedde.
Til slutt: Man må huske på at venstresidens ideer dominerer sterkt alle miljøer hvor det finnes langtidsutdannede mennesker, og dette inkluderer rettsapparatet, og en stor andel av disse misliker president Trump og alt han står for. At noen av dem – noen som som f.eks. er i tellekorps, blant valgobservatører, eller i rettsapparatet – kan ønske å stikke kjepper i hjulene for hans gjenvalg ved å gå utenom gjeldende regler, er da bare som man kan forvente. Som vi sa innledningsvis; de venstreorienterte har ingen respekt for den enkeltes rett til å styre sitt eget liv, og det er derfor ingen grunn til å tro at de har respekt for det som et stort antall enkeltindivider gir uttrykk for i et valg.
Uansett hvordan dette ender, kanskje med gatekamper mellom Trump-motstandere og Trump-tilhengere, så viser dette tydelig at USA er på vei til å bli en bananrepublikk. Grunnen til denne tragiske utviklingen har vi redegjort for i to artikler vi linker til nedenfor. .
.
.
.
.
.
.
.
.
https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/12/yes-it-was-stolen-election-john-perazzo/
https://spectator.us/reasons-why-the-2020-presidential-election-is-deeply-puzzling/amp/
The Navarro Report https://bannonswarroom.com/wp-content/uploads/2020/12/The-Immaculate-Deception-12.15.20-1.pdf
Om Senatets president har rett til å avvise valgmannsstemmer.
Constitutional law professor Edward B. Foley forklarer (“Preparing for a Disputed Presidential Election,” Loyola University Chicago Law Journal 2018):
«…the peculiar passive-voice phrasing of this crucial sentence [«the votes shall be counted»] opens up the possibility of interpreting it to provide that the “President of the Senate” has the exclusive constitutional authority to determine which “certificates” to “open” and thus which electoral votes “to be counted.”
This interpretation can derive support from the observation that the President of the Senate is the only officer, or instrumentality, of government given an active role in the process of opening the certificates and counting the electoral votes from the states. The Senate and House of Representatives, on this view, have an observational role only.
The opening and counting are conducted in their “presence”—for the sake of transparency—but these two legislative bodies do not actually take any actions of their own in this opening and counting process. How could they?
Under the Constitution, the Senate and the House of Representatives only act separately, as entirely distinct legislative chambers. They have no constitutional way to act together as one amalgamated corpus. Thus, they can only watch as the President of the Senate opens the certificates of electoral votes from the states and announces the count of the electoral votes contained therein.
This interpretation of the Twelfth Amendment is bolstered, moreover, by the further observation that the responsibility to definitively decide which electoral votes from each state are entitled to be counted must be lodged ultimately in some singular authority of the federal government.
If one body could decide the question one way, while another body could reach the opposite conclusion, then there inevitably is a stalemate unless and until a single authority is identified with the power to settle the matter once and for all. Given the language of the Twelfth Amendment, whatever its ambiguity and potential policy objections, there is no other possible single authority to identify for this purpose besides the President of the Senate.»
https://lawecommons.luc.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=2719&context=luclj
Law professor John Harris (in “Nobody for President”) har et lignende syn:
«The Twelfth Amendment provides that in the presence of the two houses, [the President of the Senate] shall open all the certificates from the electors. But as history shows, there can be more than one purported certificate from a state. Indeed, multiple purported certificates may be the most common cause of dispute. The certificates that the President of the Senate is to open, however, are those of the electors, not those of non-electors. Hence, in order to know which certificates to open, the President of the Senate must know which of competing slates of electors were validly appointed.
…A natural reading [of the Twelfth Amendment] thus indicates that in one especially important context, the dispute is to be resolved by a single individual. Neither House nor Senate is given any authority over the President of the Senate when it comes to opening the certificates, and Congress by statute may not control the exercise of this constitutionally granted authority any more than it may tell the President who to pardon.”
https://heinonline.org/HOL/LandingPage?handle=hein.journals/jlp16&div=23&id=&page=
.
.
.
.
.
Hvordan venstresidens ideer har kommet til å dominere så sterkt i USA har vi skrevet om tidligere her på gullstandard. Linker nedenfor.