Thomas Robert Malthus (1766-1834), som først var prest og deretter professor i politisk økonomi, står i en noe spesiell stilling i idehistorien: for de aller fleste er han kjent bare for ett eneste poeng, og dette poenget er feil. Han har hatt en enorm innflydelse på et annet poeng, og også dette poenget er feil. På et tredje punkt har han et syn som er feil, men som idag er dominerende og ukontroversielt, og som alle konservative slutter opp om. Men på ett viktig punkt hadde han helt rett. Her var han svært innsiktsfull, og han var helt alene om sin innsikt på dette punktet i mer enn 100 år etter sin død. Det han sto for på dette punktet er fullstendig glemt. Vi skal kort se på disse fire punktene.
Første poeng: befolkningsvekst
«Population, when unchecked, increases in a geometrical ratio, subsistence, increases only in an arithmetical ratio». Dette Malthus-sitatet er å finne i enhver historiebok og i enhver biologibok. Flere andre steder ga Malthus uttrykk for det samme: «…the increase of population is necessarily limited by the means of subsistence», og «…population does invariably increase when the means of subsistence increase».
Disse sitatene er hentet fra Malthus´ klassiker An Essay on the Principle of Population (først publisert i 1798, senere kom det en rekke redigerte utgaver), og det han hevder er altså at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, og at dette er den eneste begrensning på befolkningsvekst (bortsett fra krig, sykdom, død, etc.).
Selv om Malthus i senere utgaver av sitt essay gikk tilbake på dette, er det allikevel det opprinnelige poenget som er blitt stående hos de fleste. I senere utgaver av essayet sier han at befolkningsvekst kan begrenses av «moral restraint»: «By moral restraint I would be understood to mean a restraint from marriage … [a moral restraint] which implies principally a delay of the marriage union for prudential considerations … [moral restraint] may be considered … as the most powerful of the checks which in modern Europe keep down the population to the level of subsistence …» Det er altså ikke bare sult/sykdom/død som begrenser befolkningen, dens vekst kan også begrenses av «moral restraint», dvs. at folk lar være å få barn fordi det ikke passer i deres livssituasjon akkurat da.
«Moral restraint» er ikke nevnt i førsteutgaven, men er allerede i annen utgave (1803) ifølge Malthus «the most powerful of the checks … on population».
Det første utsagnet vi gjenga er svært ofte sitert, og gjendrives ved kort å henvise til at menneskelig oppfinnsomhet og klokskap, og den teknologi som følger av dette, innebærer at det i praksis aldri vil være noen begrensinger på økning av matproduksjon i fremtiden, forutsatt at kulturen er såpass rasjonell at oppfinnsomhet og teknologi blir verdsatt. Begrensninger på matproduksjon vil derfor aldri bli en begrensning på befolkningsvekst; slik begrensning vil skje av andre grunner.
Vi bør også huske på – dersom vi inkluderer våre venner fra planteriket – at alle befolkninger er mat, og all mat er befolkninger. Malthus selv skrev dog kun om mennesker.
Malthus´ feil på dette området har hatt stor innflydelse på miljøbevegelsen, som som kjent i en videreføring av Malthus´ poeng påstår at ressursene vil ta slutt og at vi derfor kraftig må redusere vår levestandard for at kloden skal overleve og at det skal bli nok ressurser til fremtidige generasjoner. Denne påstanden er fullstendig feil: det er i praksis ingen «grenser for vekst» – for å låne tittelen fra boken Limits to Growth (1972), en bok hvor forfatterne påstod at en mengde ressurser snart ville ta slutt. Det som virkelig skjedde var at det ble flere ressurser tilgjengelig, og de som var tilgjengelige ble enda lettere tilgjengelige: se link til Julian Simon nedenfor. Forestillingen om at «ressursene vil ta slutt» har ingen forankring i fakta; det er kun virkelighetsfjernt tankespinn fra personer som ikke har noen innsikt i hvordan en økonomi fungerer.
Annet poeng: økonomisk teori
I sine teorier innen sosialøkonomi fornekter Malthus Says lov, og derfor blir stort sett alt han hevder innen økonomi, feil. Han hevder at aggregert tilbud og aggregert etterspørsel ikke nødvendigvis er like, og ofte er ulike; han hevder at det kan være for mye produksjon, for mye sparing og for liten etterspørsel; han mener at arbeidsløshet kan skape deflasjon. Han mener også at for stor etterspørsel kan skape inflasjon. Han er tilhenger av statlig pengebruk for å kompensere for manglende privat etterspørsel. Malthus ser at en slik offentlig pengebruk kan innebære sløsing, men mener at dette er nødvendig for å korrigere for den overflødige produksjonen. Malthus var således en proto-keynesianer: denne teorien kan legge grunnlag for den type politikk som ble gjennomført i alle land i Vesten i perioden 1945-1975 etter et en rekke økonomer og politikere fikk det inntrykk at den engelske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) hadde gitt en holdbar begrunnelse for en slik politikk i sitt hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money (1936).
Tredje poeng: idealet er upraktisk
Malthus skriver: «The substitution of benevolence as the master-spring and moving principle of society, instead of self-love, is a consummation devoutly to be wished. In short, it is impossible to contemplate the whole of this fair structure without emotions of delight and admiration, accompanied with ardent longing for the period of its accomplishment. But, alas! that moment can never arrive. The whole is little better than a dream, a beautiful phantom of the imagination.» (Fra Essay, uthevet her; «benevolence» kan oversettes til det norske «velvilje»). Malthus sier at dersom (det han kaller) velvilje er utbredt vil man føle glede og beundring, men at i virkelighetens verden er en organisering basert på slike prinsipper totalt urealistisk; den er et vakkert fantasifoster. Vi skyter inn at det som Malthus omtaler som «benevolence» fra 1851 ble betegnet med et annet ord.
Malthus: «The proper office of benevolence is to soften the partial evils arising from self-love, but it can never be substituted in its place. If no man were to allow himself to act till he had completely determined that the action he was about to perform was more conducive than any other to the general good, the most enlightened minds would hesitate in perplexity and amazement; and the unenlightened would be continually committing the grossest mistakes» (Essay).
Det Malthus sier er at «benevolence» som basis for organisering av samfunnet kan høres fint ut i teorien, men vil føre til en katastrofe i praksis. Dette er den vanlig konservative holdningen: «sosialismen er et flott ideal, men kan ikke fungere i praksis fordi mennesket ikke er perfekt. Derfor må vi ha visse innslag av en regulert markedsøkonomi!».
Fjerde poeng: feil etikk ødelegger
Men Malthus hadde rett på et svært viktig punkt: Statlige tiltak for å hjelpe ulike grupper mottagere, i all hovedsak de som på Malthus´tid kunne omtales som fattige, løser ikke problemet, de fører tvert imot til at problemene blir enda større.
England hadde i mange hunde år hatt lover og støtteordninger som skulle hjelpe de fattige, men de så ikke ut til å hjelpe i det hele tatt, tvert i mot ble antall fattige stadig større.
«The poor laws of England appear to have contributed to raise the price of provisions, and to lower the real price of labour. They have therefore contributed to impoverish that class of people whose only possession is their labour. It is also difficult to suppose that they have not powerfully contributed to generate that carelessness and want of frugality observable among the poor, so contrary to the disposition generally to be remarked among petty tradesmen and small farmers. …The poor-laws may therefore be said to diminish both the power and the will to save among the common people, and thus to weaken one of the strongest incentives to sobriety and industry, and consequently to happiness» (Essay).
I sin bok What´s Wrong With Benevolence analyserer den australske filosofen David Stove (1928-1994) Malthus´ syn på «benevolence»: «People were puzzled in Malthus´ time why the Poor Laws never effectively relieved poverty but, on the contrary, always found more poverty to be relieved. People are similarily puzzled now why the welfare state never achieves its objects, but instead, always finds that a greater proportion of people is entitled to its assistance. But Malthus solved this mystery by pointing out that such systems must tend to create more of the very poverty which they are meant to relieve» (Benevolence, s. 87).
Malthus (i Essay): «The unlimited exercise of private judgement is a doctrine inexpressibly grand and captivating and has a vast superiority over those systems where every individual is in a manner the slave of the public» (uthevet her). Malthus sier at private/frivillige tiltak er nyttige, og at de har en «vast superiority» i forhold til statlige tvangstiltak.
Men Malthus gikk noe videre, og det er her han får inn en fulltreffer. Stove oppsummerer: «Malthus was convinced that communism would replace the existing comparative poverty of most by the absolute poverty of all, and that it would in the process, destroy «everything which distinguishes the civilized from the savage state»» (Stove: Darwinian Fairytales, s. 59).
Malthus ønsket en gradvis nedbygging av the Poor Laws, men ved å gå inn for dette sier Stove at «he was forgetting his own fundamental insight», han glemte at disse lovene hadde et feedback system som innebar at jo flere som ble omfattet av disse lovene jo sterkere ville oppslutningen om dem være – og jo vanskeligere ville det bli å fjerne dem. (Benevolence. s. 85).
Stove kommenterer videre: «… the psychological root of communism is benevolence. Lenin, Stalin, and the rest would not have done what they did, but for the fact that they were determined to bring about the future happiness of the human race» (Benevolence, s. 26).
Malthus innså også, ifølge Stove, at når muligheten til å tjene penger blir fjernet som motivasjon for arbeid vil tvang være det eneste alternativ: «cash nexus» (Carlyles begrep fra 1839, mye brukt av marxister som noe forferdelig) må erstattes av «terror nexus» (Benevolence, s. 76). Alle kommunister og sosialister foretrekker «terror nexus» fremfor «cash nexus», dvs. de foretrekker å bruke tvang som motivasjon heller enn å tillate at muligheten til å tjene penger skal fungere som motivasjon – under et fritt marked er det muligheten til å tjene penger som er motivasjonen for produktiv innsats, mens under sosialismen er denne muligheten fjernet og tvang vil forekomme i stadig større omfang inntil samfunnet bryter sammen.
Altruisme
Det ord Malthus bruker for å beskrive moralen som ligger til grunn for denne politikken og den ødeleggelsen som skjer er «benevolence». Men i 1851 dukket det opp et ord som i dag ville gjort det langt lettere å forstå hva han mente.
Malthus levde fra 1766 til 1834, og dette var før Auguste Comte i 1851 skapte ordet «altruisme», ordet som betegner det etiske prinsipp som sier at det som er moralsk er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er helt klart at det er dette Malthus mener med sitt «benevolence». Malthus´ kommentator David Stove innser dette når han oppsummerer: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth.» (Fairytales, s. 150)
Stove konkluderer: «Malthus was the last thinker of major importance who was an unqualified supporter of private property, the bourgeois family, and the «apparently narrow principe of self interest»» (Benevolence, s. 63). Ja, han var den siste før Ayn Rand – og hun ville ikke ha omtalt «egoisme» som hverken et «narrow principe eller et «apparently narrow principle»; hun ville sagt at rasjonell egoisme er den eneste etikken som gjør gode liv mulig.
Malthus tok feil om at befolkninger vokser så lenge det er mat til den, han tok feil i mange av sine synspunkter innen sosialøkonomi, han tok feil når han anså altruisme som noe godt i teori men ubrukelig i praksis, men han hadde rett i at dersom altruismen blir utbredt i et samfunn, slik den er i dag, vil den ødelegge alt. Vi gjentar Stoves formulering: «..in advanced societies of the present day … altruism has not only survived, but spread like wildfire, and even assumed monstrous proportions. In fact it long ago reached a stage of morbid gigantism which Malthus as an economist had warned against as tending to the destruction, both of all existing wealth, and of the kind of persons that can create wealth».
Vi skyter inn at altruisme er ødeleggende også i teori (og ikke bare i praksis, slik Malthus trodde): den er som Ayn Rand formulerte det «the morality of death», den ødelegger liv, og, hvis den er utbredt, vil den ødelegge samfunn. (Noe mer om Rands syn er å finne på link nedenfor.)
.
.
.
.
.
Malthus´ Essay:
Julian Simon: «…the long term [price] trend for metals at least is downwards», dvs. det blir mer av dem tilgjengelig.
https://en.wikipedia.org/wiki/Simon–Ehrlich_wager
David Stoves bøker:
Ayn Rand om altruisme:
En kommentar til «Malthus»