På stadig flere områder merker man at den individuelle friheten blir innskrenket. Et av de viktigste er den pågående innsnevringen av hva det er lov å si, også etter ønsker eller krav fra det som inntil få år siden ville ha vært uventet hold. Det som skjer nå er at også fremstående akademikere kaster seg på barrikadene i kampen for å få gjennomført ytterligere innskrenkninger i ytringsfriheten.
Graver/Stenset
Et av de siste eksemplene vi har sett er følgende, i et innlegg i Aftenposten hvor Hans Petter Graver og Nils Chr. Stenseth påstår at ytringer som er i strid med «konklusjoner det er bred faglig enighet om» svekker «tilliten til vitenskapen» (Aftenposten 8/12-20).
Dette høres kanskje ikke så farlig ut, men det Graver/Stenseth sier er at forskere som utfordrer konsensus innen et fagområde, eller om et viktig spørsmål, svekker tilliten til videnskapen! Sannheten er den stikk motsatte: alle fag blir drevet fremover etter utfordringer fra annerledes tenkende. Graver/Stenseth tar utgangspunkt i et bestemt fagområde, klima, og klimaet er så ekstremt komplisert å analysere at alle seriøse forskere ønsker velkommen enhver seriøs person som utfordrer det som påstås å være konsensus.
Å si at en videnskapsmann, ved å stille spørsmål ved en oppfatning som deles av mange, derved svekker tilliten til videnskapen, er lite annet enn å be opposisjonelle om å la være å gi uttrykk for det de måtte mene i kontroversielle videnskapelige spørsmål.
Graver er preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, og Nils Chr. Stenseth er professor i filosofi, og de begge vil ha nytte av å gjøre seg kjent med Ibsens En folkefiende og Bjørneboes Semmelweiss, som begge handler om prinsippfaste og ærlige videnskapsmenn som blir møtt med motstand av sine fagfeller og sine omgivelser fordi deres avsløringer utfordrer maktmennesker, autoriteter og etablert politikk.
Hanne Sophie Greve
«Hat og vold mot medmennesker har intet med ytringsfrihet å gjøre» er tittelen på en kronikk (Aftenposten 26/11-20) av den kjente juristen Hanne Sophie Greve, og ingressen lyder slik: «Misbruk av ytringsfrihet er nær forbundet med forfølgelse av mennesker». Igjen kommer dette med «misbruk» av ytringsfriheten inn som et argument mot ytringsfrihet, og igjen settes ytringer – verbale sådanne – i samme kategori som vold.
Selvsagt har vold ingenting med ytringsfrihet å gjøre, og muligens er det slik at Greve med vilje skriver det slik for å forkludre sin fremstilling for derved å styrke en ellers svært tynn argumentasjon. Kronikken inneholder enkelte gode poenger, bla. dette: «Journalisten Georges Ruggiu drev hetskampanjer over radioen mot tutsiene i Rwanda i 1994. Han oppmuntret hutuer til å utrydde kakerlakkene, til voldtekt og plyndring. Ruggiu formidlet stikkordet – hugg ned de høye trærne – som anga starten på folkemordet. Ruggiu ble dømt av Det internasjonale straffetribunalet for Rwanda for oppvigling til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.»
Vi slutter ikke opp om terminologien «forbrytelser mot menneskeheten», men er enige i at det var riktig å dømme Ruggiu (vår begrunnelse kommer nedenfor). Men Greve skriver også: «Mindre direkte former for hatefull og avhumaniserende tale kan også bane vei for overgrep. Det er straffbart». Dette burde ikke være straffbart, og vi kommer tilbake til begrunnelsen for dette.
Eriksen/Vetlesen
I en kronikk fra 2011 går professorene Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen eksplisitt mot ytringsfriheten. Under tittelen «Uakseptable ytringer» sier de bla. følgende: «Hverken ytringsfrihet eller ytringsrett er absolutt i noe eksisterende menneskelig samfunn. Ytringsfriheten er heller ikke overordnet andre rettigheter og hensyn i sentrale menneskerettighetserklæringer. Det råder ingen tvil om at ytringsfrihet er en sentral verdi i et fritt og demokratisk samfunn, og en viktig forutsetning for demokratisk legitimitet. Det betyr imidlertid ikke at den er ubegrenset …».
Videre fra kronikken: «»Ord er ikke handlinger, og vi må ikke viske ut skillene mellom dem», er det blitt sagt etter 22. juli. På ett nivå er det første utsagnet riktig: ord er ikke synonymt med handlinger. Det er noe annet å si «Nå skal jeg slå deg ihjel» enn rent faktisk å gjøre det. Men samtidig vet vi fra språkteori og filosofi at å tale er å handle i verden, og å handle med det formål å påvirke, bevare, eller endre den på bestemte måter …».
Videre: «Å insistere på et absolutt skille mellom ord og handlinger er følgelig å fraskrive seg ethvert moralsk ansvar fra den virkeligheten som kan og blir skapt av hatefulle ytringer … Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable». (I tillegg til de to professorene står også Sindre Bangstad og Bushra Ishaq oppført som forfattere av kronikken publisert i Aftenposten, 22/8-11).
Ytringsfrihet
Vi har en rekke ganger tidligere presisert følgende: ytringsfriheten innebærer retten til å gi uttrykk for alle relevante fakta, og sine meninger. Den innebærer ingen rett til å offentliggjøre hemmeligheter (militære hemmeligheter, forretningshemmeligheter, hemmelighet om enkeltpersoners privatliv. o.l.), og innebærer heller ingen rett til å fremsette reelle trusler. Men det innebærer full rett til å gi uttrykk for sine meninger uansett hvor upopulære eller krenkende de er, og uansett hvilken form de formuleres i.
Georges Ruggius oppfordringer, under en pågående voldelig konflikt, til den ene parten om å drepe medlemmer av den andre gruppen, er helt klart oppfordringer til drap og er da ikke beskyttet av ytringsfriheten. Men dersom man under en krangel som ikke inneholder voldelige elementer sier «Jeg skal drepe deg» til den man krangler med, og det er ingen ting som tyder på at vedkommende vil gjøre alvor av trusselen, er dette et utsagn som opplagt er innenfor de grenser som ytringsfriheten setter.
Hadde akademikerne vi siterte over vært kjent med dette skillet som sier hvor grensen for ytringsfrihet går, ville de klart å lande på rett side av grensen som går mellom ytringer som beskyttes av ytringsfriheten, og ytringer som ikke beskyttes av ytringsfriheten. Men det er klinkende klart: ytringer som kan oppfattes som krenkende og som ikke innebærer noen reelle trusler opplagt er en type ytringer som ytringsfriheten beskytter. Og det er denne type ytringer som flere av dagens akademikere vil forby.
Vi skal gå litt videre, men før vi kommer med flere eksempler siterer vi følgende klassiske engelskspråklige ordtak: «Sticks and stones may break my bones. But words shall never hurt me».
Ordtaket illustrerer det klare skille mellom ord og handling/vold: ord kan såre, men ikke skade – forutsatt at den som blir utsatt for stygge ord eller krenkende uttrykk er en voksen person: barn kan bli såret av stygge ord, men dette er noe alle legger av seg når de blir voksne. Så, problemet med det som omtales som sårende eller krenkende uttrykk er at den som lar seg krenke av bare ord og ord alene er en umoden person.
Loven
Vi siterer fra loven om hatefulle ytringer. «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. … Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering …»
Her er et par tilfeller hvor denne loven er brukt: «Kalte somalisk mann «jævla apekatt» – dømt til fengsel», «71-åring dømt for å ha kalt Sumaya «fandens svarte avkom» og «korrupt kakerlakk»»… [Kvinnen ble] dømt til 24 dager betinget fengsel for hatefulle ytringer ….».
Her er et par andre eksempler: Å påstå at «Jøder stammer fra aper og griser», eller å komme med en oppfording om å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem» har så vidt vi vet ikke ført til at noen er blitt dømt for å si slike ting, så denne type utsagn er da åpenbart ikke i strid med intensjonen bak loven mot hatefulle ytringer – de kan ikke være i strid med intensjonen i loven siden de ikke har ført til noen dommer selv om de fremsettes regelmessig. (Selvsagt er utsagnene i strid med lovens bokstav, men i Norge er det intensjonen bak loven som er gjeldende, ikke lovens bokstav, og dette bekrefter at Norge ikke er den rettsstat som mange fortsatt tror at den er.)
Her er også et utsagn som er i strid med lovens bokstav, men som ikke har ført til noen dom: I en Twitter-melding er leserne av det nasjonalkonservative nettavisen Resett beskrevet som «kloakkrotter». Personen bak påstanden er Jon Wessel-Aas, som på Twitter er beskrevet slik: «Advocate at Lund & Co, admitted to the Supreme Court bar. Freedom of Expression, Privacy & Copyright Law. Chair of the Norwegian Bar Association». Så, en advokat med møterett for Høyesterett, som er formann or Advokatforeningen, og har ytringsfrihet som spesialområde, omtaler en stor gruppe lesere som «kloakkrotter» – og blir ikke tiltalt for å ha kommet med en hatefull ytring. Hadde han derimot omtalt den som «korrupte kakerlakker» så ville han antagelig blitt tiltalt og dømt – eller kanskje ikke.
Hva krenkende utsagn egentlig sier
Før vi forsetter vil vi presisere at vi ikke forsvarer innholdet i «krekende ytringer», det vi forsvarer er retten til å fremsette dem. Vi forsvarer retten til å kalle noen avkom av aper og griser, kloakkrotter, kakerlakker, tullinger, idioter, etc. Men hva er de slike utsagt sier? Er det slik at den som blir omtalt som en tulling reagerer ved å tenke «Aha, jeg er en tulling! Det visste jeg ikke. Takk for at du sa ifra. Det var snilt av deg å gjøre meg oppmerksom på dette noe beklagelige faktum. Dette gir meg en ny forståelse av hvem jeg egentlig er og hvordan jeg bør leve mitt liv videre. Din konstatering har gjort meg til et bedre og mer innsiktsfullt menneske, og jeg vil heretter leve et nytt og bedre liv fra nå av!! Igjen, tusen takk!»
Vi vil tro at dette ikke vil skje, i hvert fall ikke spesielt ofte. Antagelig vil den som blir utsatt for beskyldningen svare med samme mynt, og da kommer man ikke videre. Eller kanskje vil den som blir utsatt for noe slikt tenke at den som kommer med beskyldningene er en useriøs person som det ikke er verd å lytte til eller bruke tid på.
Vårt syn er at det man bør gjøre er det siste: ikke lytt til folk som fremsetter personangrep: grunnen til at de kommer med slike angrep er som regel at de ikke har noe saklig å komme med.
Man må dog også huske på at ikke alle er i stand til å gi velbegrunnede argumenter for sine synspunkter, kanskje de ikke er i stand til å si noe annet til de som har andre meninger enn de selv har enn å si «din tulling», «dere er kloakkrotter», «dere er rasister». Et forbud mot denne type uttalelser er å forbeholde ytringsfriheten for de som har en akademisk penn, et slikt forbud er å nekte personer med en mer umiddelbar uttrykksmåte, og som kanskje ikke har så mye kunnskaper, å gi uttrykk for sine meninger. Og da forsvinner det viktige prinsippet om at loven skal være lik for alle: ytringsfriheten beskytter også mennesker med lite kunnskaper og kort lunte.
En skjevhet
Men det er også en skjevhet her. De som er dømt for brudd på loven om hatefulle ytringer er i alle hovedsak personer som har sagt stygge ting om muslimer. De som sier stygge ting om andre er sjelden blitt dømt. Man blir dømt for å omtale en person som en «korrupt kakerlakk», men man blir ikke engang tiltalt for å omtale noen som «kloakkrotter».
Så, beskyldninger mot muslimer fører til domfellelser, beskyldninger mot nasjonalkonservative blir bare ignorert.
Dagens dominerende politisk ideologi i dag er sosialismen, og den eneste gruppering av en viss størrelse som opponerer mot enkelte av implikasjonene av denne ideologien, er de nasjonalkonservative. Sosialismen og islam er ideologiske tvillinger (noe vi har utdypet tidligere i en artikkel som vi linker til nedenfor), og det som skjer i dag er følgende: verbale angrep på muslimer straffes, mens verbale angrep på nasjonalkonservative ikke blir straffeorfulgt, samtidig som talsmenn for standpunkter som deles av de nasjonalkonservative (f.eks. innen klima, innvandring, islam) skal nektes å komme til orde.
Det som skjer er at altså at ytringsmulighetene og ytringsfriheten innskrenkes av et apparat (staten, pressen, akademia, lovverket, domstolene, etc.) som reellt sett står på sosialismens side, og den innskrenkes for å beskytte sosialister, deres allierte, og deres standpunkter. Men for de som vil angripe de nasjonalkonservative er det ingen innskrenking; det er det fritt frem å komme med alle typer krenkende og hetsende personangrep.
De nasjonalkonservative (Trump, Geert Wilders, det norske partiet Demokratene, Sverigedemokratene, Resett, Document.no, etc.) er det altså fritt frem å hetse og å krenke – og slik «kritikk» bør også være tillatt. Men det er ikke fritt frem å fremsett samme type kritikk mot islams tilhengere og islams allierte – og slik «kritikk» burde være tillatt.
Vi i Gullstandard står langt fra de nasjonalkonservative, og vårt poeng er IKKE at også de som krenker de nasjonalkonservativ skal straffes, vårt poeng er at ytringsfriheten skal gjelde alle, også for de som har foraktelige meninger, og også for de som ikke fører en akademisk penn.
Vi slutter oss også til det utsagnet som ofte tillegges opplysningstidstenkeren Voltaire, og som vi her lager en liten vri på: «Jeg forakter det du sier, men vil fullt ut forsvare din rett til å si det».
Dette burde være alles ledestjerne, og spesielt burde akademikere følge dette viktige prinsippet. Men når stadig flere akademikere går imot ytringsfrihet avslører det bare deres sosialistiske verdigrunnlag, for, som alle burde vite: sosialismen har ingen respekt for det enkelte menneske og dets rett til å leve sitt liv slik det ønsker i frivillig samkvem med andre, sosialismen er en oppskrift på nød, fattigdom undertrykkelse og elendighet, noe enhver person med virkelighetskontakt innser. Sagt på en annen måte som er relevant her: sosialisme og ytringsfrihet går ikke sammen.
Så, selv ikke akademikere, som burde ha et visst kjennskap til videnskapens og kunstens historie, og som burde vite i hvert fall noe om hva innskrenkninger i ytringsfrihetene har kostet, burde stå på barrikadene for å forsvare ytringsfriheten. Men i stedet gjør de de motsatte. Tragisk.
https://www.aftenposten.no/sport/meninger/i/2d9v6l/kort-sagt-loerdag-2-januar
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/OpK8O/uakseptable-ytringer
Greves kronikk
Islam og sosialisme som ideologiske tvillinger: