Superland

Alle kjenner Supermann. Vi henter allikevel en oppsummering av hans viktigste egenskaper fra Wikipedia: Supermann er «en fiktiv  superhelt  i  tegneserier  utgitt av det amerikanske tegneserieforlaget  DC Comics.  Rolleskikkelsen  ble skapt av  Jerry Siegel  og  Joe Shuster  og presentert i tegneserieheftet  Action Comics  nummer 1  i  1938. Supermann er blant de eldste og mest kjente superheltfigurene i moderne vestlig  populærkultur. Det har blitt laget en mengde tegneseriehistorier samt  radioprogrammer,  TV-serier  og  filmer  med Supermann i hovedrollen.»

Supermann er født på en annen planet, men han ser allikevel ut som et menneske og skiller seg utseendemessig ikke på noe vis ut fra mennesker født på jorden, og derfor kan han omgås mennesker uten å skille seg ut – så fremt han da ikke benytter seg av sine superkrefter. Siden han her (dvs. i det tegneserieunivers Siegel og Shuster har skapt) lever under en annen sol enn den han ble født under har han altså fått superkrefter, og vi henter igjen en beskrivelse fra Wikipedia: «Han kan blant annet fly og har røntgensyn. Med sine utrolige evner og styrke, sin utenomjordiske bakgrunn og proamerikanske holdning er han kulturhistorisk i slekt med greske heroskikkelser, jødiske og kristne  frelserskikkelser  og forestillinger om «overmennesket» såvel som med  science fiction-helter og sirkusakrobater …». 

Supermanns kall

I og med at Supermann har disse kreftene mener han at han har en plikt til å bruke dem til gode formål for menneskeheten, og dette innebærer i praksis at han griper inn hver gang han oppdager at det skjer en katastrofe, en ulykke eller noe kriminelt. Hvis et fly er i ferd med å styrte: Supermann er på jobben og redder de om bord (han kan jo fly og har så store krefter at han kan bære flyet trygt ned på bakken). Hvis det skjer et overfall eller et bankran: Supermann griper inn (han kan ikke skades av kuler og krutt og han har en muskelstyrke som gjør at han kan sette enhver forbryter på plass). Hvis et skip er i ferd med å synke: Supermann dukker opp (han har jo kjempekrefter og fungerer under vann uten å puste). Osv. 

Supermann er altså en skikkelse som griper inn hver gang noen blir utsatt for noe som kan skade dem, og hele verden er hans virkeområde: Han holder til i (et altså fiktivt) USA, men kan se problemer uansett hvor i verden de måtte dukke opp. Supermann kan ikke skades av vanlige menneskers handlinger: ikke av skudd fra pistoler og geværer, ikke av bomber, han kan ikke sperres inne, han kan ikke holdes i lenker, osv. Han har dog en svakhet: han tåler ikke å være i nærheten av kryptonitt (et stoff som har sitt opphav på den planeten han opprinnelig kommer fra), men dette aspektet behøver vi ikke gå inn på her. 

Avisene (i Supermanns univers) skriver ofte om Supermanns inngripen i farlige hendelser, og noen av overskriftene lyder slik: «Superman wars on injustices», «Entire town saved by Superman», «Superman smashes munitions ring» (link nedenfor). 

Supermann er en populær eventyrhelt for mange barn og unge: er det et problem så kommer Supermann for å ordne opp! At det skal komme noen som ordner opp i alle problemer er en ønskedrøm for mange. Men det er også dessverre slik umodne mennesker ser på virkelighetens verden; de tror at det også i virkeligheten burde og kunne finnes en slags Supermann som kan komme og ordne opp. Disse menneskene håper på et eller annet mirakel som skal bare dukket opp nærmest fra intet og løse problemene. At Supermann i sitatet fra Wikipedia vi gjenga ovenfor er koblet opp mot frelseskikkelser og helteskikkelser fra menneskers trosverden er en helt korrekt beskrivelse. Men den virkelige verden er ikke slik. 

Superland?

Men hva ville skje hvis noen trodde at man – eller noe? – kunne være en slags Supermann i den virkelige verden? Hva hvis noen trodde at man bare kunne gripe inn hvis det var et problem og løse det uten at det var nødvendig å sette seg inn i hva disse problemene egentlig består i og hva den riktige løsningen egentlig er? Hva vil skje da? 

Hvis man følger med på visse aspekter av nyhetsdekningen de siste årene så ser det ut som om Norge – eller Norges politiske ledelse (som for øvrig bare i store trekk gjør det befolkningen ønsker at den skal gjøre) – har som mål å fungere som en Supermann på den internasjonale arena. 

Nylig (10/5) så vi en overskrift i Aftenposten som lød som følger «Volden eskalerer i Colombia. Krav om at Norge må på banen». Så, her er det et åpenbart stort problem i et land i Sør-Amerika (et land som for øvrig har mer enn 50 millioner innbyggere), og her kommer det et krav om at Supermann, unnskyld Norge, må gjøre noe. 

Men dette er ikke det eneste eksemplet på at det er kommet ønsker om at Norge skal blande seg inn i problemer og konflikter andre steder i verden i den tro at norsk inngripen skal løse problemene. 

Bare for å nevne noen få eksempler på slik norsk inngripen fra de siste årene: Oslo-prosessen hadde som mål å få til en forhandlingsløsning om fred mellom partene i det som kalles «konflikten i Midtøsten», det vil si krigen mellom på den ene siden Israel og på den andre siden islamistiske grupper som ønsker at Israel skal fjernes fra kartet, dvs. at staten Israel skal elimineres/opphøre å eksistere og at området hvor Israel nå ligger skal underlegges et islamistisk sharia-diktatur. For noen år siden var det borgerkrig på Ceylon/Sri Lanka, og Norge sendte den tidigere SV-lederen Erik Solheim for å forhandle frem en fredelig løsning. På nittitallet, etter at Jugoslavias sterke mann Tito, døde, ble det strid mellom de ulike grupper i Jugoslavia. Tito hadde klart å holde disse gruppene samlet, men etter at han døde kom motsetningene mellom de ulike gruppene opp i dagen og landet var i ferd med å gå gå i oppløsning – og  gjett hvilket land som sendte en megler for å prøve å løse konflikten på en fredelig måte? Jo, det var Norge. Tidligere utenriksminister fra Arbeiderpartiet, Thorvald Stoltenberg, som i en lang periode hadde vært norsk ambassadør i landet og som trodde han kjente landet svært godt, ble sendt som fredsmegler for å løse problemene i Jugoslavia på en fredelig måte. For noen år siden var det også problemer i Sør-Sudan og Norge grep inn. Vi kan også nevne at av verdens cirka 200 land har Norge gitt u-hjelp til over halvparten av dem. 

Og bare for å ha nevnt det: Norges økonomi utgjør cirka 0,8 % av verdensøkonomien. Norge har 5 millioner mennesker, og av verdens befolkning på innpå 10 milliarder mennesker utgjør da Norges befolkning cirka 0,05 %. Men Norge er allikevel en humanitær stormakt, i hvertfall i egne øyne, og tror at landet kan gripe inn i problemer i andre land og løse dem med superkrefter.

Hvordan er det da gått med disse norske engasjementene rundt omkring i verden? 

Sør-Sudan

I perioden fra 2005 til 2016 ga Norge  mer enn seks milliarder kroner til prosjekter i Sør-Sudan». Det kom etterhvert frem at de norske u-hjelperne samarbeidet med grupper som viste seg å være upålitelige. SNL oppsummerer situasjonen i dag: «Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardi og visepresident Riek Machar. I 2017 erklærte FN hungersnød i Sør-Sudan som følge av den pågående borgerkrigen».

Den norske politiker som var mest ansvarlig for Norges innblanding her var Hilde Frafjord Johnson (KrF). Johnson har skrevet tre bøker hvor hun tatt opp sin rolle i Sør-Sudan, og the Economist oppsummerer hennes innsikt slik i en anmeldelse av en av bøkene: «[the book] mostly shows how badly international actors, including Ms Johnson herself, have misjudged their roles in South Sudan». Men Johnson har hele tiden sagt i bøker og avisintervjuer at «jeg handlet rett». Alt tyder allikevel på at Norges «hjelp» førte til at Sør-Sudan ble en «failed state» (kilde Tvedt).  

Sri Lanka

I forbindelse med borgerkrigen på Sri Lanka sendte Norge Erik Solheim for å skape fred. Han hadde jo hatt en fremtredende posisjon i SV så da skulle man jo tro at han kunne løse alle problemer som måtte dukket opp hvor som helst i verden. En avisoverskrift oppsummerer: «Sri Lanka: Norsk fredsmekling slo feil», og artikkelen sier blant annet at «Norges forsøk på å skape fred under borgerkrigen i Sri Lanka endte i et blodbad på tamiler øya aldri tidligere hadde sett maken til!» … «Norge hadde trolig altfor liten kunnskap om hvordan det politiske spillet i [Sri Lankas hovedstad] Colombo alltid hadde foregått…» (kilde bistandsaktuelt). 

Her er noen konklusjoner fra en artikkel i avisen Utrop: «Det er her Solheim og medhjelperne gjør store feil … .Solheim innrømmer en rekke feil.» Vi siterer ikke mer fra denne artikkelen; vi henviser til artiklene som er linket til nedenfor. 

Jugoslavia

Jugoslavia var etter annen verdenskrig et lappeteppe av ulike folkeslag og ulike religioner (både kristendom og islam hadde stor oppslutning), men lederen, Tito, var en sterk mann som klarte å holde de ulike gruppene sammen. Etter at han gikk bort kom motsetningene til overflaten, og de ulike gruppene kunne ikke lenger leve sammen i ett land. 

I tiden etter Titos død i 1980 ble konfliktene mellom de ulike gruppene altså sterkere og sterkere; landets befolkning besto bla. av serbere, kroater, bosniere – ingen andre land i Europa hadde så mange ulike etniske grupper av betydelig størrelse innenfor sine grenser. (Vi skyter inn her for egen del at dersom kollektivisme som fundamental idé dominerer i et samfunn vil politikken som føres ha gruppeidentitet som forankring, og motsetninger mellom gruppene vil da bare bli sterkere og sterkere. Det som må til for at ulike etniske grupper skal leve sammen i fred og harmoni er at landet blir en slags smeltedigel hvor alle betraktes som likeverdige, men dette kan kun skje dersom grunnholdningen som dominerer i landet er individualisme.)

Norge følte at noen måtte gjøre noe, og sendte Thorvald Stoltenberg for å megle (formelt var det FN som sto for dette oppdraget). Stoltenberg hadde som nevnt vært ambassadør i Jugoslavia i mange år og trodde han kjente landet og folket svært godt. Landet besto altså av en rekke ulike folkegrupper, men Stoltenberg uttalte før han gikk i gang med oppdraget at «de er jo alle serbere» (kilde journalisten) – noe som ikke falt i god jord hos de mange ikke-serbere som utgjorde en stor andel av befolkningen i Jugoslavia. Stoltenberg uttalte før han gikk i gang med oppdraget at han høyst sannsynlig ville klare å skape fred i løpet av noen uker. Det klarte han ikke. Motsetningene var så store at det etterhvert utbrøt en borgerkrig, for å kalle det det, og dette var den mest grusomme krigen Europa hadde sett siden annen verdenskrig; flere ulike grupper ble utsatt for massakre utført av andre grupper. Dette skjedde altså i det mange betraktet som et sivilisert og europeisk land, Jugoslavia, som forøvrig hadde arrangert et vellykket OL i 1984. Resultatet ble at det som var Jugoslavia ble splittet i en rekke mindre stater; i dag er det som opprinnelig var Jugoslavia oppdelt i Slovenia, Kroatia, Bosnia og Herzegovina, Makedonia, Serbia, Montenegro og Kosovo.

Midt-Østen
Alle vet hva Oslo-prosessen er. Den begynte som hemmelige forhandlinger – i Oslo!  – mellom Israel og PLO i 1993, og pågikk over en lang periode. (Grunnen til at disse forhandlingene foregikk i Oslo var at norsk arbeiderbevegelsen hadde gode forbindelser både i Israel og til den arabiske siden.) Målet var altså å skape fred i det som blir kalt «konflikten i Midtøsten». Men reelt sett er dette bare det foreløpig siste utslag av en krig som med varierende intensitet har pågått mellom muslimer og ikke-muslimer i ca 1300 år, og det som nå skjer mellom Israel og grupper som Hamas, Hezbolla, m.fl. er bare fronten i den varme delen av denne langvarige krigen mellom islam og Vesten. Men Norge skulle altså ordne opp også her, og det skal ikke mye fantasi til for en som har en smule virkelighetskontakt for å si at prosessen ikke klarte å skape fred. I disse dager er det igjen blitt en svært varm krig (som sagt, intensiteten i denne krigen varierer) mellom Israel og den muslimske/palestinske/arabiske siden. 

Vårt syn er at denne krigen vil fortsette inntil en av sidene vinner en klar militær seier. Etter vårt syn vil en gjeldende fredsavtale, en som bringer krigen til opphør uten en militær seier til en av partene, ikke være mulig, dette fordi den islamske siden ønsker at den andre siden skal opphøre å eksistere; den muslimske siden ønsker å eliminere staten Israel. Det er inngått virkelige fredsavtaler mellom Israel og en rekke av de andre landene som tidligere kriget mot Israel: blant dem viktige stater som Egypt og Jordan. De gruppene som fortsatt kriger mot Israel er små, men de har støtte av den relativt store og betydelige makten Iran. De norske politikere og diplomatene som står bak Oslo-prosessen ignorer fullstendig islams rolle i denne krigen; og det er dette krigen dreier seg om: utbredelse av og forsvar av islam. 

U-hjelp

Om den generelle u-hjelpen sier vi bare følgende: Vi vil ikke helt utelukke at u-hjelp kan være nyttig, men det inntrykk man får etter å ha sett en rekke prosjekter omtalt i pressen de siste tiårene tyder alt på at så og si alle norske u-hjelpsprosjekter, prosjekter som har kostet norske skattebetalere flere titalls milliarder kroner, i det store og hele har vært meget skadelige. Grunnen til dette er at slik hjelp som regel innebærer skadelige incentiver for de personer som bor i de områder som mottar pengene. (Det vi sier her innebærer ikke at nødhjelp er unyttig; nødhjelp gis etter en konkret katastrofe til mennesker i nød, og dette er noe helt annet en generell u-hjelp.) 

Det er nærliggende å si at norske politikere og u-hjelpsarbeidere har reist omkring i verden, og med liten eller ingen forståelse for lokale kulturer og skikker har de nærmest spredt død og fordervelse blant folk som ut i fra sin historie klarte seg rimelig godt før u-hjelperne banket på døren og sa: «Vi kommer fra Norge og vi er her for å hjelpe dere! Hvem vil ha penger?»

For å oppsummere kan vi si at all norsk inngripen har hatt skadelige konsekvenser eller i hvert fall ikke har hatt de positive konsekvensene de som sto bak hjelpen forventet det av tiltakene ble satt i gang. Dette her er åpenbart for en hver avisleser. Men hvorfor fortsetter da alle disse tiltakene?

Moral

Det er grunn til å tro at en betydelig årsak til dette er at det som er i dag anses som kriteriet for å vurdere om en handling er moralsk sett god eller ikke er ikke handlingens konsekvenser, det som er kriteriet er handlingens intensjon. Og siden intensjonen bak norsk innblanding over hele verden er god så vil så si alle i dag betrakte slik norsk inngripen som et høyt moralsk gode, dette altså selv om konsekvensene er skadelige. 

Hvis vi gå litt dypere så kan man se at Supermanns oppgave og norske u-hjelperes oppgave ser ut til å være at fordi noen trenger hjelp må vi hjelpe. Supermanns målgruppe, for å kalle den det, er allikevel folk som virkelig trenger hjelp, mens målgruppen for norske u-hjelpere er noe annerledes. Som regel er u-hjelpernes målgruppe, som vi nevnte over, ofte personer som klarte seg rimelig godt vurdert ut i fra deres egen historie og kultur, men som allikevel etter norske mål og verdier ikke fungerte optimalt – og derfor må norske u-hjelpere trå til med penger hentet inn fra norske skattebetalere. 

Denne holdningen om at man må finne folk som trenger hjelp og at man da har en plikt til å hjelpe er et utslag av altruisme, en etikk som sier at de som er moralsk riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Grunnen til at u-hjelp har så stor oppslutning i befolkningen, til tross for at de enorme beløpet som er brukt på prosjekter som som regel har vært skadelig for de som er utsatt for dem, er at altruismen som moralske ideal også har stor oppslutning i befolkningen. 

Etter vårt syn bør en  handlings moralske verdi ikke vurderes etter intensjonen som ligger bak handlingen, den bør etter vårt syn vurderes ut i fra dens konsekvenser og hva den eller de som sto bak handlingen kunne og/eller burde ha visst før de satte i gang. Man ser tydelig av eksemplene over at de som står bak norsk innblanding i svært liten grad har brukt krefter på å sette seg inn i hva konsekvensene av deres innblanding ville føre til. Derfor kan vi trygt si at disse handlingene var sterkt umoralske. Intensjonen var kanskje god, men de som sto bak handlet som om de var i drømmeland, som om de var i en eventyrverden, uten å sette seg inn i forholdene der hvor de blandet seg inn.  

Så, fordi intensjon som moralsk ideal fortsatt står svært høyt som moralsk ideal vil nok Norges rolle som Superland fortsette i mange år fremover og gjøre stor skade for de landene og menneskene som blir rammet av den. Supermann er en eventyrfigur og det han gjør hører hjemme i eventyrenes verden. Det virker som om de som står bak Norges rolle som verdens redningsmann også som nevnt hører hjemme i eventyrverden. 

Og hvordan vil resultatet av Norges inngripen i Colombia bli? Vi vil tippe at de ikke vil bli særlig positive når vurderingene kommer om noen år. 

.

.

.

.

.

Avisoverskrifter om Supermann

https://www.dccomics.com/blog/2020/06/18/why-the-daily-star

https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-kommentarer/2016/sri-lanka-megling-slo-feil/

https://www.utrop.no/nyheter/kultur/30711/

https://journalisten.no/stoltenberg-tover-om-krigen-pa-balkan/237160

Tvedt, Terje: Det internasjonale gjennombruddet: fra ettpartistat til flerkulturell stat, Dreyer 2018