Vi som skriver artikler her på Gullstandard tar nå en pause. Vi har planlagt en artikkel for publisering omtrent midt i juli, men høyst sannsynlig vil det neppe kommet nye artikler her før mot slutten av sommeren.
Vi ønsker alle våre lesere en svært god sommer.
Som kjent er Viggo Kristiansen nå løslatt etter at han har sonet innpå 21 år for en dom i den såkalte Baneheia-saken. Kristiansen har hele tiden hevdet at han var uskyldig, og hvis han virkelig er uskyldig har han sittet i fengsel i omtrent 20 år for noe han ikke har gjort. Dette er i så fall et grovt justismord! Han ble dømt fordi hans tidligere venn Jan Helge Andersen tilsto at han sammen med Kristiansen hadde drept to små jenter i Baneheia ved Kristiansand i år 2000. Det som er spesielt med denne dommen er at det ikke finnes tekniske bevis mot Kristiansen. I retten ble det lagt avgjørende vekt på at Kristiansen og Andersen var gode venner, at de ofte var sammen, og at det var helt usannsynlig at Andersen kunne ha begått denne grusomme ugjerningen alene. Det fantes overveldende tekniske bevis mot Andersen, men det fantes som sagt ingen tekniske bevis mot Kristiansen. Fremstillingen som ble grunnlaget for dommen innebar at Kristiansen var den sterke lederskikkelsen av de to vennene, og at Andersen var en svakere person som fulgte Kristiansen. Kristiansen har forsøkt å få sin sak gjenopptatt en rekke ganger uten å få gjennomslag, men han har hatt en voksende gruppe av støttespillere som med stadig sterkere argumentasjon har hevdet at det er begått grove feil i saken mot ham.
NRK 18/2-21: «Viggo Kristiansen fikk ja på sjuende forsøk: Mener DNA-beviset er svekket
41-åringen har hele tiden nektet for å ha noe med barnedrapene i Baneheia å gjøre. Nå får han saken sin gjenopptatt.»
Før vi går videre vil vi si at vi ikke har noen inside information om denne saken og at vi bare har fulgt den gjennom avisene. Allikevel vil vil kommentere et par viktige punkter.
Det har vært flere aktører – advokater og journalister som Arvid Sjødin og Bjørn Olav Jahr – som har ment at Kristiansen er uskyldig dømt, og de har vært svært aktive for å få gjenopptatt saken. De har skrevet bøker, de har skrevet artikler i avisene, de har deltatt i programmer på TV, de har laget en TV-serie om saken, og de har rettet formelle henvendelser til rettsapparatet for å få en ny behandling av saken. Henvendelser om gjenopptagelse er blitt avvist flere ganger, men nå har Gjenopptakelseskommisjonen endelig gått med på å ta saken opp igjen. I påvente av denne gjenopptakelsen ble Kristiansen løslatt etter altså ha sittet inne i innpå 21 år. Vi bør også nevne at mannen som tilsto at han utførte (eller var med på) drapene ble dømt til 19 års fengsel, og han ble sluppet ut av fengsel for et par år siden.
Familiene til de to jentene som ble drept har reagert sterkt negativt på at saken blir tatt opp igjen. De mener visstnok at dommen mot Kristiansen er riktig og at det er belastende å hele tiden bli minnet om saken.
Politiet/rettsapparatet
I en tidligere kommentar her på Gullstandard skrev vi blant annet følgende i en artikkel hvor temaet var politiets arbeidsmetoder: I en rekke tidligere saker var det slik «at det som var politiets modus operandi var å finne en sannsynlig gjerningsmann, og så presse ham til å tilstå gjennom utspekulerte og trakasserende forhørsteknikker. Bevismateriale som ikke støttet opp om at denne mistenkte var skyldig ble ignorert, bagatellisert eller lagt bort. Grunnen var et ønske om å få avsluttet saken og triumferende kunne fortelle pressen at «Saken er løst! Den arresterte har tilstått!»».
Vårt inntrykk er at det er noe lignende som har skjedd med Kristiansen i Baneheia-saken – dette selv om politiet i denne saken ikke klarte å få presset frem en tilståelse fra den arresterte (Andersen tilsto, men ikke Kristiansen).
Så vidt vi kan se er det helt uholdbart å dømme en person for en slik forbrytelse når det overhodet ikke finnes tekniske bevis. (Det finnes som nevnt et omfattende teknisk bevismateriale mot Andersen.) Det eneste beviset som finnes mot Kristiansen er hans tidligere venn Andersens vitnemål. Men et slikt vitnemål kan ha som motiv å legge hovedskylden på en annen for selv å få redusert straff. Ved å si at «det ikke var jeg, det var kameraten min som var den aktive hovedpersonen i forbrytelsen, jeg bare fulgte etter» blir man selv også til en viss grad oppfattet som et offer, og man kan få redusert straff. Og det var jo også dette som skjedde: Andersen ble idømt en kortere straff enn Kristiansen. Han fikk heller ikke forvaringsstraff slik Kristiansen fikk (forvaringsstraff er potensielt livsvarig fengsel).
Det norske rettsvesen og det norske politiet har i en lang rekke tidligere saker utført et svært dårlig arbeid. Vi kan nevne Fritz Moen-saken, Liland-saken, Birgitte Tengs-saken. Mange vil også ta med Torgersen-saken og Orderud-saken på denne altfor lange listen. Noe av det verste som kan skje i et rettsapparat er at uskyldige bli dømt. I alle disse sakene kan det se ut som om politiet med viten og vilje har presset en mistenkt til å fremstå som skyldig, blant annet ved å ikke være objektive mht. det bevismateriale som finnes.
Familien(e)
Det er blitt sagt at familien til de to jentene som ble drept har sterkt satt seg mot Kristiansens krav/ønsker om gjenopptakelse av saken. På en måte er dette forståelig. Saken var for dem en grusom tragedie og de ønsker å legge den bak seg, og med en rettskraftig dom har de ansett seg på en måte ferdig med saken (selv om dette er en sak som de nære involverte og pårørende aldri vil klare å legge bak seg).
Men på den annen side: hvordan kan noen være tjent med eller betrakte det som en god ting at en uskyldig person er dømt? Hvordan kan noen være tilfreds med at en uskyldig person sitter i fengsel i mange år?
Men det er ikke bare de to jentene som har familie, også Kristiansen har en familie. Og de er jo også rammet av det de da mener er en feilaktig dom. Det blir helt feil å bare fokusere på ofrenes familie og ikke på Kristiansens familie.
Det som bestemmer skyld, juridisk sett, i en slik sak er ikke hva familiene eller andre måtte føle om hvem som har begått ugjerningen, det som bestemmer skyld i en slik sak er hva som kan bevises hinsides rimelig tvil i retten. I og med at Gjenopptakelseskommisjonen nå har bestemt at saken skal gjenopptas betyr det at rettsapparatet nå mener at Kristiansens skyld ikke ble bevist hinsides rimelig tvil i de tidligere behandlinger av saken.
Rettsapparatet
Som nevnt over har Kristiansen og de som har arbeidet for han forsøkt å ta opp igjen saken en rekke ganger. Sitatet fra NRK som vi gjenga over sa at Kristiansen lykkedes på syvende forsøk. Dette betyr at de som har ansvar for gjenopptagelse seks ganger har avslått Kristiansens søknader. Dette kan tolkes som om rettsapparatet har forsøkt å dekke over en enorm rettskandale. I så fall er dette ekstremt kritikkverdig. Et rettsapparat bør være akkurat det det sier at det er: det bør være et RETTSapparat. Hvis det oppdages feil i en tidligere rettssak så bør de rettes opp så raskt som overhodet mulig. Vi gjentar at vi kun kjenner saken fra avislesing, men vi har i lang tid forstått at det ikke fantes tekniske bevis mot Kristiansen da han ble dømt, og da kan vi ikke si annet enn at det ikke er grunnlag for å dømme ham, dette til tross for Andersens vitnemål. Da kan da se ut som om Gjenopptagelseskommisjonen har avslått søknader om gjenopptagelse for å dekke over feil som er begått i rettsapparatet. Dette er forkastelig, og helt uakseptabelt.
Fortid
Det ble visst nok brukt i retten som grunnlag for dom mot Kristiansen at han noen år tidligere hadde oppført seg ufint mot kvinner/jenter, og også begått grove kriminelle handlinger. TV2 omtaler dette slik:
«Viggo Kristiansen tilsto å ha forgrepet seg seksuelt mot en seks år gammel jente i 1994. Han skal ha begått minst ti overgrep mot jenta.
– Jeg så på jenta som et seksuelt objekt og at hun var noe jeg måtte prøve, sa Kristiansen i byretten.
Viggo Kristiansen skal også ifølge vitner ha forgrepet seg på en fem år gammel gutt, men dette tilsto han aldri. Viggo Kristiansen ble frifunnet for dette forholdet.
Det kom fram at Viggo Kristiansen hadde lusket rundt i nabolaget og kikket inn igjennom vinduene. Det ble beslaglagt flere grove pornofilmer, samt en krigsfilm som inneholdt voldsscener der ofrene ble drept med kniv mot strupen, akkurat slik jentene i Baneheia ble drept.
I 1998 drev de to tiltalte å terget to små barn. En jogger spurte hva de drev med. «Vi skal bare voldta dem», svarte Viggo Kristiansen.
Kristiansen truet sin onkel med kniv under en episode forut for drapene i Baneheia. Under pågripelsen sa Viggo Kristiansen at han regnet med at det ville skje.
– Jeg sier ikke noe før jeg har snakket med advokat. Er Jan Helge også tatt? spurte Kristiansen.
En kamerat av de to guttene pekte dem ut da politiet hadde rundspørring i området fire dager etter drapene.
På en fest snakket Kristiansen om at han trodde det måtte være to stykker som hadde begått drapene. Han sa det var lettere for to personer for å unngå støy. Da kunne de holde hånden over munnen på dem, skal Kristiansen ha sagt, ifølge vitner. Kristiansen skal også ha sagt at han selv ikke ville hatt problemer med å ta med seg en ti år gammel jente opp i heia.»
Vårt syn er at slike forhold, som Kristiansen altså er skyldig i, er grusomme og viser at Kristiansen hadde en personlighet som gjorde at han ikke fungerte godt i et normalt samfunn. Men slike forhold hørte ikke hjemme i den angjeldende rettssaken. Slike forhold er viktige når det gjelder å finne mistenkte, og kan være et element i etterforskningen for å kartlegge en mistenkts personlighet. Så at Kristiansen ble mistenkt, arrestert og forhørt om denne saken var bare rimelig. Men rettssaken skulle bare tatt for seg eventuelle bevis om hvorvidt Kristiansen hadde vært med på drapene i Baneheia. Hva han hadde gjort noen år tidligere er da totalt irrelevant.
(Vi skyter inn at også Fritz Moen hadde en fortid med omtrent tilsvarende oppførsel, og dette førte til at politiets mistanke mot ham i en konkret drapssak ble styrket. Den var muligens en medvirkende årsak til at Moen ble dømt selv om det mange år etter rettssaken ble konstatert at han altså var uskyldig.)
Det heter at det tar lang tid å bygge opp et godt rykte, et godt renommé, men at det er gjort i et øyeblikk å ødelegge det. Skal man skaffe seg et godt rykte holder man seg langt unna det som er ulovlig, man holder seg langt unna det som er uanstendig. Gjør man det vil sannsynligheten for at man skulle kunne bli mistenkt for noe kriminelt bli betydelig mindre. Skal man opprettholde et godt rykte må man også holde seg unna alle som er kriminelle. Har man på alle vis et plettfritt rulleblad, har man aldri vist upassende eller uanstendig eller kriminell oppførsel, da er det svært lite sannsynlig at man blir trukket inn som mistenkt i en kriminalsak. Men det som skjedde i denne saken var at Kristiansen, på grunn av sin fortid og sin omgangskrets, ble dømt for noe det ikke finnes bevis for at han hadde gjort – og han satt innpå 21 år i fengsel, en fengsling som var resultat av en dom som ikke var holdbar.
Dersom Kristiansen ikke hadde begått slike ting så ville altså saken mot ham stått langt svakere. Ja, det er helt galt at slike ting blir trukket inn i en rettssak, men det blir allikevel gjort – og det ble gjort i denne saken. Skal man gjøre sitt beste for å unngå å bli rammet av slike ting så må man bare holde sin kurs så langt unna grensen for det uanstendige og det kriminelle som overhodet mulig.
Vi vil også bare nevne at mht. porno vil vi tro at mange gutter i den alderen har vært borti slikt materiale.
Oppsummering
Det ser da ut til at dommen mot Kristiansen ble fattet på feil grunnlag, At rettsapparatet ved Gjenopptagelseskommisjonen har forsøkt å dekke over de feilene som har blitt begått, og at også pressen har latt være å undersøke realitetene i saken, er en skandale – men man kan dessverre finne mange slike i norsk rettshistorie. Takket være private aktører, aktører som står utenfor det formelle rettsapparatet, og enkelte journalister som ikke marsjerer i takt med de store aktørene i pressen, skal saken nå gjenopptas.
Det er et tegn på et sivilisert samfunn at man har et rettsapparat som virkelig er et rettsapparat.
Nå kan man si at den listen vi har gitt over egentlig er ganske kort: Fritz Moen-saken, Liland-saken, Birgitte Tengs-saken, Orderud-saken – og kanskje man også kunne ta med Bjugn-saken og Thomas Quick-saken. (Noe mer om mitt syn på noen av disse sakene kan man finne i min artikkel «Norge – et glansbilde?» i artikkelsamlingen Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender? om Norges grunnlov 200 år etter.) Dette er store saker som har fått mye oppmerksomhet, men bak slike store saker kan det skjule seg en rekke mindre saker som ikke får oppmerksomhet, men som er behandlet like urettferdig som disse nevnte sakene er blitt behandlet av politi og rettsapparat. Som sagt, at man har et rettsapparat som virkelig er et rettsapparat er et tegn på at man har et sivilisert samfunn. Et rettsapparat som fungerer slik som det har fungert i disse sakene viser at det glansbilde mange har av Norge ikke er korrekt.
(Takk til Andreas Aure som har kommet med nyttige innspill til denne artikkelen.)
.
.
.
.
.
.
https://www.dagbladet.no/nyheter/endelig-hjemme—etter-21-ar/73846746
https://www.nrk.no/sorlandet/ntb_-viggo-kristiansen-fikk-ja-pa-sjuende-forsok-1.15342935
https://www.haugenbok.no/prosessen-mot-viggo-kristiansen/jahr-bjorn-olav/9788293551942
