Det essensielle politiske skille mellom liberalister og sosialister (og sosialistenes mange allierte under en rekke forskjellige navn: sosialdemokrater, konservative, sentrumsorienterte, populister) går på synet på tvang (og vold). La oss før vi går videre definere disse essensielle begrepene. Vold er bruk av fysisk makt/kraft for å skade eller drepe en annen person (eller for å sette vedkommende i en passiv tilstand), mens tvang er trusler om bruk av vold for å få personer til å handle annerledes enn de selv ville ha valgt. (Vold er dog ikke alltid sammenfallende med tvang; det finnes frivillig vold for eksempel i kampsporter som boksing.)
Vold består da av angrep mot en persons kropp med slag, spark, bruk av slagvåpen, kniv, øks, skytevåpen, etc., og har altså som mål å skade personen som blir angrepet. Formålet kan være så mangt, det kan være kriminelt (hvor gjerningsmannen skal rane sitt offer eller fjerne en vaktmann for å kunne gjennomføre et tyveri), eller det kan være på en eller annen måte ideologisk motivert – for eksempel for å svekke politiske motstandere, enten ved å true dem til taushet eller ved å fjerne dem fra den politiske arena (en rekke politiske ledere er gjennom historien blitt drept av politiske grunner).
Tvang innebærer som nevnt trusler om vold. Den som bruker tvang sier til sitt offer at «hvis du ikke gjør som jeg sier så blir du utsatt for vold». Når det er staten som står for tvangen er det som reellt sett sies følgende: «hvis du ikke følger de regler vi har vedtatt kommer politiet og kaster deg i fengsel, og politifolkene vil bruke vold hvis du ikke adlyder og gjør som de sier».
Siden det å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse (som vi skal komme litt mer tilbake til nedenfor) vil de fleste bare finne seg i tvangen uten å gjøre motstand. Derfor vil den statlige tvangen ofte være usynlig: alle bare gjør det staten har bestemt uten å mukke.
Den eneste legitime bruken av vold (utenom kampsporter) er i nødvendig selvforsvar, og for å sette dømte kriminelle i fengsel. Derfor kan man si at tvang er akseptabelt under visse sjeldent forekommende forhold. Det som er uakseptabelt er initiering av tvang, det vil si å begynne å benytte tvang mot en fredelig person. Tvang og vold som svar på initiering av tvang er legitimt kun dersom det utføres i riktig omfang. Her kan man gå inn på poenget om at straff (som som regel består i å tilbringe et visst tidsrom i fengsel) skal være proporsjonalt med forbrytelsens alvorlighetsgrad, men dette ligger utenfor hovedpoenget for denne artikkelen.
Vold
Vold er fysiske angrep på personer av den typen vi kort skisserte over. Å bli utsatt for vold er en forferdelig opplevelse. Det finnes allikevel grader her. Å få en ørefik under en krangel er noe helt annet enn å bli beskutt av en terrorist. Men all vold er forferdelig for den som blir rammet.
Å bli utsatt for vold kan medføre alvorlig fysisk skade. Man kan ende opp med å få en blåveis, man kan få en brukket arm eller ben, man kan få et skuddsår, man kan miste et lem, man kan bli handikappet for livet – og selvfølgelig: man kan miste livet.
De som overlever kan også få psykiske plager, plager som gjør store deler av resten av livet svært vanskelig. Også for slektninger av den som blir rammet kan voldsbruken være en forferdelig opplevelse.
For de som ikke er blitt rammet av vold kan det være vanskelig, ja, umulig, å vite hvordan det føles. Derfor er det vanskelig for utenforstående i ettertid å vurdere oppførselen til de som blir rammet. At de som blir rammet forsøker å redde seg selv på alle mulige måter er da noe man så si alltid må akseptere. Virkeligheten er aldri slik den blir fremstilt i actionfilmer, hvor noen få personer med enkle midler ofte klarer å uskadeliggjøre en eller flere voldsmenn slik at de fleste som gjerningsmannen ønsker å ramme, blir reddet. Den eneste type kritikk som kan rettes mot noen i ettertid må være mot menn som har skjult seg bak kvinner og barn, og ledere som lot de de ledet i stikken under et angrep.
De som er blitt rammet av vold fortjener i ettertid å bli møtt med forståelse, medfølelse og respekt, spesielt hvis volden var politisk motivert.
Terroren på Utøya
For 10 år siden ble Norge rammet av et av de verste terrorangrepene historien har sett. Med kaldt blod drepte Anders Behring Breivik unge AUFere på sommerleir på Utøya. I løpet av en times tid drepte han med fullt overlegg og kaldt blod om lag 70 unge mennesker. Med effektive skytevåpen skjøt han en etter en de unge menneskene som var samlet på øya: både gutter og jenter, uansett alder, ble meid ned. Dette var en så grusom hendelse at ord blir fattige: man vet ikke hvordan man skal beskrive hverken det som skjedde, eller den reaksjon man har på denne grusomme og avskyelige handlingen.
Breiviks motiv var motstand mot islam. Hans mål var Arbeiderpartiet, og mer konkret: han ville eliminere en kommende generasjon av Arbeiderpartipolitikere. Breivik ville ramme det partiet som han mente hadde åpnet Norge for innflytelse fra islam.
Men som det er med så mange slike voldelige aksjoner så ble nok effekten den motsatte av det gjerningsmannen ønsket; denne aksjonen styrket Arbeiderpartiet; det er jo ofte slik at de som blir ofre for vold får allmennhetens medfølelse og sympati.
Oppgjøret
I alle år etter det forferdelige som skjedde 22. juli 2011 har mange snakket om at det måtte tas et oppgjør med det som skjedde. Men hva vil et slikt oppgjør bestå i? Her er et lite utvalg representative formuleringer om hva et slik oppgjør bør bestå av, hentet fra de siste ukers debattinnlegg i avisene.
«Dette er en anledning til å ta et oppgjør med hatet og konspirasjonsteoriene. En anledning til å ta et oppgjør med å se på høyreekstreme som en like stor terrortrussel som jihadister. En anledning til å ta et oppgjør med den stadig større aksepten for rasisme.» (Aftenposten, link nedenfor).
«Oppgjøret med hatet og høyreekstremismen var gjennomgående i taler på tiårsmarkeringen for 22. juli både i regjeringskvartalet og i Oslo domkirke.» (abcnyheter).
«[Raymond] Johansen ville gjøre Fremskrittspartiet ansvarlig. Ikke for drapene og bomben, men for å ha næret de ideene som til slutt endte i handlingene. I det såkalte manifestet til Anders Behring Breivik blir alle partiene – unntatt Frp – framstilt som en del av en marxistisk multikulturell allianse. «Han hatet, men ikke alle like sterkt», skriver Notaker. Han kommer også flere ganger tilbake til Raymond Johansens påpekning av at den ensomme ulven kommer fra en flokk.» (aftenbladet).
Jens Stoltenberg [som var statsminister da terrorangrepet skjedde] om oppgjøret:
«– Det handler om å bekjempe rasisme, intoleranse, å bekjempe den typen høyreekstremisme som var motivet for terroren 22. juli. – Vi hørte i Dagsnytt atten at både Støre og Solberg vil, med rette, ta avstand fra høyreekstreme holdninger. Hvem er det da som har ansvaret for at oppgjøret tas? spør [Journalist]Atle Bjurstrøm. -Grunnleggende har vi alle ansvar … På skolen, på arbeidsplassen, blant venner. Når vi ser at de fordømmer mennesker på grunn av hudfarge, på grunn av religion. At de bygger fordommer, forteller usannheter, for eksempel at jøder, muslimer eller andre prøver å ta over landet vårt.» (Stoltenberg i Dagsrevyen 22. juli 2021.)
Vi tar også med følgende fra Geir Lippestad, Breiviks forsvarer, som i motsetning til alle andre som deltok i meget omfangrike debatten mente at oppgjøret kom i og med rettsaken:
«AUF ønsker et oppgjør med tankegodset bak terrorangrepet 22. juli – Geir Lippestad mener oppgjøret allerede er tatt» (nettavisen).
I sin kronikk i Aftenposten skrev Lippestad følgende: «Vi skal ikke etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt … Det endelige oppgjøret er allerede tatt i retten» (Aftenposten)
Kanskje fordi Lippestad er jurist, og derfor ser på en rettssak på en litt annen måte enn de fleste ikke-jurister, mener han altså at en dom avslutter en sak av denne typen. Mange vil være uenig i dette.
Hva mangler?
Hvis man ser på sitatene vi har gjengitt over (bortsett fra det fra Lippestad), sitater som er representative for hovedpoengene i det store antall artikler som er skrevet om det manglende oppgjøret, ser man at fokus er rettet mot et lite utvalg elementer. Man skal ta et oppgjør med hat, med rasisme, med konspirasjonsteorier, med det som kalles høyreekstremisme.
Med rasisme menes antakelig kritikk av islam; med høyreekstremisme menes antakelig nasjonalistisk fascisme (som altså var Breiviks ideologi); med grupper som til en viss grad påståes å representere denne ideologien, dvs. FrP; med konspirasjonsteorier sikter man antakelig til overbevisningen enkelte har om at landene i Vest- Europa blir mer og mer influert av og påvirket av islam.
Men hva er det som mangler her? Det er en ting man absolutt burde tatt et oppgjør med, og det kan vi ikke huske å ha sett i en eneste av de mange artikler vi har lest om det som omtales som det manglende oppgjøret etter 22. juli. Og det er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Dette er noe ingen snakker om. Man kan lure på hvorfor.
Hva de vil ta oppgjør med
De som har kommet til orde i debatten hevder at man må ta et oppgjør med hat. Men er det alltid galt å hate? Det må vel være legitimt og akseptabelt å hate menneskefiendtlige ideologier. Det må vel være legitimt og riktig å hate Breiviks nasjonalistiske fascisme?
Det finnes også andre menneskefiendtlige ideologier. Islam oppfordrer sine tilhengere til å «drepe de vantro hvor dere enn måtte finne dem», og den sier at guden de slutter opp om «skal kaste skrekk i de vantros hjerter». Den sier også at dens tilhengere ikke skal skaffe seg venner blant de vantro. Videre står den for sterk begrensning av individuell frihet (forbud mot blasfemi, forbud mot homofili, forbud mot frafall fra islam – alle disse syndene har dødsstraff i islam). Vi vil enda en gang påpeke at ikke alle som kaller seg muslimer støtter opp om alle disse punktene; de fleste muslimer er anstendige, gode mennesker. Men ideologien – altså islam – er en sterkt frihetsfiendtlig og undertrykkende tankeretning. I land den dominerer og er gjennomført i landets politiske system hersker det fattigdom og undertrykkelse i et enormt omfang. Det må vel være lov å hate en slik ideologi?
Hva med sosialismen, en ideologi som heller ikke gir rom for individuell frihet. Den er også gjennomført i en rekke land de siste 100 årene, og overalt har den ført til død og fordervelse, til fattigdom og undertrykkelse og elendighet i stor skala. Det må vel være lov å hate en slik ideologi.
Det finnes ingen grupper av noen størrelse eller mer innflytelse som støtter Breiviks ideologi, og bra er det. Men både islam og sosialismen støttes av store, sterke og innflytelsesrike aktører (partier, aviser, foreninger, kunstnere, akademikere, mm.). Men de som vil ta et oppgjør med 22. juli-terroren og ideologien bak, de vil ikke ta et oppgjør med islam eller med sosialismen, de vil ta et oppgjør med Breiviks ideologi, en ideologi som ikke har noen betydelig aktører eller grupper på sin side.
Ja, Breivik var med i FrP i kort periode, men han meldte seg ut fordi partiet sto for langt fra den ideologien han forfektet. Å sette FrP i bås med Breivik er helt meningsløst.
Ideologi og mennesker
Uansett hva man sier er det noen som vil misforstå. Kritikk av en ideologi kan føre til at noen tolker dette som om ideologiens tilhengere kan trakasseres og utsettes for det som verre er. Dette er dessverre et unngåelig faktum. Men å tolke dette beklagelige faktum slik at kritikk av ideologien ikke skal tillates, det er feil. For å bekjempe dette bør man i stor grad legge vekt på at personer som har en annen mening enn en selv bør behandles med respekt. Selv om man da kritiserer en menneskefiendtlig ideologi bør allikevel denne ideologiens tilhengere møtes med diskusjon, med argumenter, og aldri med trakassering, hetsing og vold.
Men det finnes jo ideologier og aktører som både legitimerer og oppfordrer til vold mot meningsmotstandere. Folk på venstresiden har jo ofte kastet egg på ideologiske motstandere når de har holdt foredrag. Venstresidens avis heter jo Klassekampen, og den kampen det alluderes til i tittelen er vel neppe ene og alene en ideologisk kamp. Noen tilhørende miljøet som dannet Klassekampen for noen tiår siden drev jo også med hemmelig våpentrening; noe som skulle forberede dem på og fremskynde den væpna revolusjonen de mente burde komme.
Og på enkelte ungsosialisters sommerleire var det jo noen som i lystig lag rundt leirbålet sang sanger med tekster som «vi skal gjelde Carl I Hagen med en rusten kniv, vi skal fylle våre badekar med onde Høyres blod». (Jeg gjengir ikke mer av teksten fra denne sangen her; den er vel fortsatt mulig å finne ved hjelp av Google.)
Dette tyder ikke på at man viser respekt for meningsmotstandere; dette er til og med så forkastelig at det er en humoristisk fremstilling av vold mot politiske meningsmotstandere.
For å gjenta et hovedpoeng: Det som må bekjempes er ikke hat mot menneskefiendtlige ideologier, det så må bekjempes er ønsker om å bruke trakassering og vold mot politiske meningsmotstandere.
«Han kom fra en flokk ….»
Ingen av aktørene på den konservative siden i norsk politikk har noen gang oppfordret til terror eller støttet Breiviks grusomme handlinger. Allikevel blir det hevdet at «han handlet alene, men han kom fra en flokk», det vil si at flokken skal ha en del av skylden for Breiviks grusomme gjerninger – og med flokken menes de som har kritisert islam; disse skal da holdes ansvarlig for Breiviks grusomme gjerninger. I det siste er dette blitt formulert av en rekke fremtredende politiske aktører, bla. av Aps leder Jonas Gahr Støre, med formuleringer som at partier og grupper som Høyre og FrP og nettaviser som dokument.no og Resett og HRS «har et spesielt ansvar for å hindre ekstremisme».
Tidligere ordfører i Oslo Fabian Stang reagerte på dette ved å si blant annet følgende i et innlegg som han senere trakk tilbake: «Støre sa i realiteten at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser terroristen begikk»
Men som vi nevnte over det er alltid noen som misforstår. Dersom man kritiserer islam vil det alltid være noen som benytter dette som et klarsignal for trakassering og vold mot muslimer. Dette kan ikke bety at man skal legge lokk på all kritikk av islam.
Men det er et annet område hvor uttrykket «han kom fra et flokk» virkelig har mening. Som nevnt over er det i islam en rekke oppfordringer til vold mot ikke-muslimer. Men når en muslim begår terror og bruker islam som begrunnelse, heter det aldri at «han kom fra en flokk». Når muslimer begår terror i islams navn heter det som regel at gjerningsmannen var psykotisk eller at han utførte «workplace violence» som følge av problemer på jobben eller at han led av utenforskap; det skjer sjelden eller aldri at islam blir trukket frem som årsak til terroren.
Denne dobbeltmoralen illustrerer kanskje det som er hovedpoenget med beskyldninger mot den konservative siden. Formålet er å få kritikerne av den brede allianse mellom sosialistiske og pro-islamske grupper til å holde kjeft ved å koble dem til Breiviks grusomme handlinger.
Hva er den egentlige meningen?
Oppfordringen om å arbeide mot hat, mot rasisme, mot radikalisering, og mot ekstremisme er egentlig fullstendig innholdsløse. Det er mye som fortjener å bli hatet. Det som omtales som rasisme er gjerne velbegrunnet motstand og kritikk av islam. Hva er radikalisering? Er det å ha andre meninger enn den som den sosialdemokratiske konsensus står for? Og ekstremisme; hvis man for eksempel er en ekstrem tilhenger av individuell frihet og fredelig omgang mellom mennesker – er dette kritikkverdig?
Det oppgjøret man burde ta er et oppgjør med vold som politisk virkemiddel. Men venstresiden kan ikke gå i mot vold fordi den bygger på vold og tvang i all sin politikk. Venstresiden betrakter ikke tvang bare som noe som er greit å bruke, de betraktet tvang (og dermed vold) som helt nødvendig. De forstår at de ikke kan gjennomføre sin politikk ved å bruke frivillighet, de må bruke tvang. Ved frivillighet vil folk flest flykte når sosialistene forsøker å gjennomføre sin politikk i et land. Dette har skjedd i hvert eneste land hvor sosialistene har fått makten: jo mer sosialisme, jo større flyktningestrøm.
Det som alle innen mainstream omtaler som det oppgjøret man bør ta er egentlig et forsøk på gjøre all kritikk av sosialismen og sosialdemokratiet illegitim ved å koble den opp mot en terrorist som alle har tatt sterk avstand fra. De som snakker om oppgjøret og som ønsker at det skal tas et oppgjør ønsker egentlig å kneble all kritikk av deres egne standpunkter.
Det er et oppgjør som bør tas – som må tas – og det er et oppgjør som innebærer at man må si så tydelig som overhode mulig at å bruke vold som politisk virkemiddel, det er totalt uakseptabelt. Vold er kun akseptabelt som nødvendig selvforsvar, og kun i den grad som er nødvendig for å stoppe angrep man blir utsatt for. I tillegg bør man tydelig og klart si at alle fredelige meningsmotstandere bør omtales og behandles på en fredelig og respektfull måte. Men det er kun liberalister som går inn for noe slikt.
.
.
.
.
.
.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5698pO/endelig-faar-vi-et-oppgjoer-etter-22-juli
https://www.aftenbladet.no/kultur/i/vAw8b5/22-juli-oppgjoeret-som-aldri-kom