Det har nettopp vært valg og som ventet ble resultatet at den sittende koalisjonen tapte og må overlate regjeringsmakten til opposisjonen. Vi har hatt to perioder med en regjering ledet av Høyre med Erna Solberg som statsminister, og nå skal Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre overta statsministerposten og lede en regjering som muligens vil bestå av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.
Men folk flest ser ut til å ta dette med stor ro. Mange har hørt uttrykk som «Ja, nå er det på tide at noen andre få prøve seg», eller at «nå har den ene blokken sittet så lenge at nå er det på tide med en forandring». Det ser ut som om folk flest ikke stemmer etter ideologi og politisk syn, men etter et ønske om å få forandring – akkurat som man blir lei av de samme programmene på TV og slår over til en annen kanal (og det programmet som da dukker opp viser seg ofte å være akkurat like uinteressant som det programmet man valgte bort). Noen ganger stemmer de borgerlige og andre ganger stemmer de på de rødgrønne ….
Ved stortingsvalget ble det avgitt cirka 3 millioner stemmer, og innpå 2,9 millioner av disse gikk til de ni partiene som nå er på Stortinget. Noen av disse ni partiene er nokså sterkt ideologisk forankret – KrF, MDG, R – men de andre er nokså wishywashy og pragmatiske. For øvrig er det er ikke store forskjellen mellom ideologiene som disse tre partiene representerer: sosialismen er kun sekularisert kristendom, og de grønne forfekter et syn som ligger svært nær opp til kristendommens dyrking av fattigdom, forsakelse og selvoppofrelse. For øvrig er ingen av de andre partiene på Stortinget sterke motstandere av de verdiene som disse tre ideologiske partiene står for. Heller ikke dagens FrP står langt unna disse verdiene:
lederen bruker et smykke med et kors i halsgropen, FrP støtter ødeleggende og saklig sett ubegrunnede klimatiltak, og dets mulige uenighet når det gjelder utjamning og likhet er ikke lett å få øye på.
Av de partiene som ikke kom inn på Stortinget ble Demokratene det største; de fikk om lag 34 000 stemmer. Demokratene er et vanlig sosialdemokratisk parti bortsett fra at det er i sterk opposisjon når det gjelder miljø og klima, innvandring og islam.
Det eneste opposisjonspartiet man kan si er ideologisk forankret, Liberalistene, gjorde et svært dårlig valg. Til tross for stor aktivitet i valgkampen fikk partiet langt færre stemmer enn det fikk ved valget for fire år siden (5599 i 2017, 4520 i 2021).
Vi vil også nevne at enkelte valg gir noe eksentriske utslag. For et par år siden kom Folkeaksjonen Nei til Bompenger inn i noen bystyrer rundt omkring, for noen tiår siden kom Kystpartiet inn på Stortinget (og forsvant raskt ut igjen), og nå kom en gruppe som heter Pasientfokus inn fra Finnmark. Men slike fenomener er lite annet enn bakgrunnsstøy og spiller ingen rolle i det store bildet.
Som nevnt innledningsvis det ser ut til at folk ikke bryr seg; forandringer fra borgerlig til sosialistisk side spiller mindre rolle. Folk flest kan leve med en av dem i regjeringskontorene, og de kan leve like godt med den andre.
Før vi går videre skal vi se på noen politiske slagord som ble brukt foran siste valg. Vårt poenget er at de stort sett er fullstendig intetsigende. (Det er mulig at vi har funnet på noen av disse slagordene selv; leseren kan selv forsøke å finne ut hvilke det er. Det er også mulig at vi ikke alltid har klart å koble slagordene opp mot riktig parti.)
FrP: «Ja til mer sunn fornuft på Stortinget»
Høyre: «Vi tror på Norge»
Høyre: «Vi bygger Norge for fremtiden»
Høyre: «Vi skal få fart på Norge igjen!»
(En smule overraskende at Høyre benytter et slikt slagord etter at de har sittet i regjering i åtte år.)
Sp: «Nær folk i hele Norge»
SV: «For de mange – ikke for de få»
Ap: «Nå er det vanlige folks tur»
Ap: «Alle skal med enten de vil eller ikke»
SV: «Vi vil ha sterkere fellesskap»
Sp: «Trygg by»
Alle disse slagordene ligger nært opp til å være kun intetsigende fjas, noe a la et ønske om «god jul og godt nyttår» – men siden de brukes på kostbare reklameplakater og i dyre avisannonser så går nok slike slagord rett hjem hos en betydelig andel av velgerne.
De siste politiske slagord med et reellt politisk innhold vi kan komme på er vel DLFs «Partiet for individuell frihet». og AKPs ønske om «væpna revolusjon» (eller kanskje dette ikke var et formelt slagord for partiet). Men disse slagordene innebar i hvert fall klare politiske programmer som sa noe bestemt om partiet som sto bak.
Vi kan oppsummere det vi hittil har skrevet med å si at de store partiene, de som er på Stortinget stort sett er enige det meste og det blir sannsynligvis liten forskjell om man får en sosialistisk (rødgrønn) regjering eller om man får en borgerlig/konservativ (blå blå) regjering.
Og det er en god del sannhet i det. Undersøkelser har vist at de som regnes som de store motpolene i norsk politikk, Arbeiderpartiet og Høyre, i det store og hele stemmer sammen i så og si alle saker. Dessuten må en regjering i de fleste saker legge sin kurs nær midten for å kunne styre effektivt og godt. (Vi sier dog ikke med dette at regjeringen virkelig styrer effektivt og godt ….)
Den politikken som føres har stor innvirkning på en rekke viktige saker. Dette gjelder næringslivet, det gjelder pensjonsordninger, det gjelder skolen, det gjelder kriminalitet, det gjelder miljø, det gjelder frihandel, det gjelder økonomisk politikk, mm. I det følgende skal vi bare kommentere ett av disse områdene, et område som er svært viktig og hvor alle kommer til å merke negative konsekvensen i månedene og årene som kommer.
Energi er svært viktig. Energi driver våre fabrikker, den driver våre kjøretøy – biler, busser og lastebiler, den driver maskiner, den varmer opp hus, den driver våre sykehus, og så videre.
Det er viktig at energitilførselen er stabil, sikker og billig. Vi bruker energi hele tiden til så si alt vi gjør – ikke bare når det gjelder viktige ting på jobben eller mer viktige reiser. Nei, vil bruker den når vi surfer på Internett, når vi ser på TV, når vi snakker i mobilen, når vi drar på jobben, når vi slår på varmen, når vi koker oss en kopp kaffe…
Energi er ikke luksus, energi er nødvendig for daglig forbruk av de mest ordinære ting.
Hvordan står det da til med energiforsyningen? (Vi tar her i det store og hele utgangspunkt i dagens samfunnsorganisering med omfattende statlige reguleringer og hvor kraftverk i de aller fleste tilfeller eies av en eller annen kommune.)
I Norge har vi i mange år hatt mulighet til å bruke vannkraft, dette fordi vi har vann høyt oppe i fjellet, vann som renner ned i fosser. Da kan man legge et kraftverk i fossen og få energien ut i en form som gjør den anvendelig for oss. Dette har nordmenn før oss gjort i stor grad, og vi har tatt tilgang til mye sikker og relativt billig energi. Men denne energien er avhengig av været; blir det tørt og lite regn blir det også lite vann i magasinene, og da blir det lite energi. Da har det vært nødvendig for leverandørene/kraftverkene å sette opp prisen. Ekstrainntektene ville da i et markedsøkonomisk system blitt brukt til å øke energiproduksjon – men vi har altså ikke hatt et slikt system.
Norge har også olje, som er en kolossalt fin energikilde. Men sterke aktører mener uten saklig begrunnelse at bruk av olje er ødeleggende for klima og har forsøkt å redusere vårt forbruk av olje. Det mest nærliggende eksempel på dette er forsøkene på å erstatte bilparken, som opprinnelig besto av bensindrevne biler, med elektrisk drevne biler. Noen har også snakket om at man skal «elektrifisere sokkelen» (dvs. at offshore-plattformer skal bruke strøm som energikilde heller enn gass; strømmen kommer da via kabler fra land eller fra vindturbiner til havs).
I det siste har alle etablerte miljøer ønsket at vi skal benytte såkalt «fornybar energi», det vil si energi fra vind og sol. (Norge er koblet opp mot kraftmarkedet i Europa og det er i hovedsak store land i Europa, land som ikke har vannkraft, som forsøker å benytte vind og sol. En rekke såkalte vindmølleparker er allikevel etablert rundt omkring i Norge.)
Altså, vi skal benytte energi fra regn (norsk vannkraft), fra sol eller fra vind. Alle disse energikildene er avhengig av været. Lite regn, lite sol, lite vind betyr lite energi. Og lite energi betyr dyr energi, dvs. høye strømpriser.
Så alle de store partiene, og dette gjelder ikke bare i Norge, det gjelder hele Vesten, satser på en energiforsyning som er avhengig av vær. Og hvis værgudene ikke er samarbeidsvillige blir strømmen dyr, veldig dyr. Det er dette som ser ut til å ville skje den kommende vinteren. Vi siterer fra en artikkel i e24:
«… strømprisen galopperer … Strømprisene er skyhøye, og forventes å stige ytterligere utover vinteren.
Det ligger blant annet an til ekstreme strømpriser denne høsten og vinteren, og de kommer til å være varig høyere fremover på grunn av det grønne skiftet,
Når bilparken elektrifiseres ytterligere, og flere andre energikilder går fra fossilt til strøm, vil økt etterspørsel etter strøm trolig bidra til høyere priser.
Meyer [Morten Andreas Meyer, generalsekretær i Huseiernes Landsforbund] anbefaler derfor boligeiere å gå gjennom hvordan de bruker energi for å se hvor man kan spare de nå dyre kilowattimene.
- Mitt umiddelbare råd er å tenke gjennom hvilke rom som må varmes opp, og om du kan stenge av noen for å redusere strømforbruket. Oppvarming utgjør en stor andel av energiregningen, så hvis du kan senke temperaturen fra 22 til 20 grader, så er det et vesentlig bidrag for å forbruket ned
…. strømprisen kan fordoble seg … ».
Så på grunn av av politiske føringer, føringer som alle de store partiene støtter, (og som nevnt: det samme gjelder i hele Vesten) kan vi i den kommende vinteren få en strømpris som er dobbelt så høy som den som vi har nå.
Vi tar også med følgende fra England: «Gas and electric bills for 15 MILLION households will soar by a record £139 from October …» (dailymail).
Årsaken til dette er at man satser på såkalt fornybar energi (regn, vind, sol), samtidig som man reduserer bidraget fra pålitelig energi som olje og samtidig som atomkraft er energia non grata, dette samtidig som man begynner å bruke elektrisitet på områder hvor man tidligere brukte bensin.
Denne politikken er meget uklok, men den har støtte fra alle etablerte miljøer og fra de aller fleste velgere.
Jeg vil igjen fortelle en historie som jeg har nevnt en gang tidligere. Jeg tror det var på Dagsrevyen for noen år siden, det var intervju med en ung familiefar; han hadde hus og små barn og under intervjuet så vi at vaskemaskinen gikk i bakgrunnen (noe den visstnok alltid gjør i barnefamilier). Mannen forklarte at han var absolutt tilhenger av at vi skulle redde klimaet, han var tilhenger av miljøavgifter – men at dette skulle innebære at han ville få en langt høyere strømregning, det kom som en stor overraskelse på ham. Vel vel.
Som nevnt over finnes det en sikker og pålitelig og god energiforsyning som er helt uavhengig av vær: Atomkraft.
Heldigvis er det noen land som nå begynner å ta i bruk atomkraft igjen. Dette er land som ligger utenfor det geografiske (Men innenfor det ideologiske) Vesten. Nedenfor linker vi til artikler om tre land: Sør-Korea Taiwan og Japan, land som har økt sin produksjon av atomkraft.
«Nuclear power is a major power source in South Korea, providing 29% of the country’s electricity».
«Japan’s new energy plan, approved by the Liberal Democratic Party cabinet in April 2014, calls nuclear power «the country’s most important power source»».
«Nuclear power in Taiwan accounts for 5,028 MWe of capacity by means of 3 active plants and 6 reactors, which makes up around 8.1% of its national energy consumption, and 19% of its electricity generation as of 2015».
Nei, alle de store partiene, de som er på Stortinget, støtter den politikken som føres i dag, en politikk som vil gjøre strømmen svært mye dyrere i månedene og årene som kommer. Hvis man skal finne et alternativ til denne politikken så må man finne partier utenfor Stortinget.
Sagt på en annen måte: hvis du har stemt på et av de partiene som nå sitter på Stortinget så støtter denne politikken. Det grønne skiftet som kommer til å føre til at folk flest får kolossalt økede strømregninger. (Det grønne skiftet har også en lang rekke andre negative konsekvenser som vi ikke går inn på her annet enn å si at de vil føre til en vesentlig velstandsreduksjon for folk flest – og den vil selvfølgelig ikke ha noen som helst innvirkning på klimaet, og heller ikke på hyppigheten av ekstremvær.)
Så, for å komme tilbake til innledningspoenget: Politikk mellom de fløyene som finnes på Stortinget spiller mindre rolle. Forskjellen på politikk mellom de som sitter i alle viktige verv og noen av de som er utenfor, den er enormt stor. Vil man ha et virkelig alternativ, Vil man ha en endring over til et bærekraftig system som kan skape velstand over tid, da kan man ikke stemme på noen av de partiene som sitter på Stortinget.
Noen ord til slutt:
«Oslo øker gjelden med 32 milliarder samtidig som rentene begynner å øke. Byrådet tapper pensjonsreservefondet for 250 millioner kroner for å dekke kostnader. Nå er det vanlige folks tur til å betale regningen» (kilde Nettavisen).
Artikkelen i e24 snakker om en «trippelsmell». Vi har bare omtalt den ene, de to andre er bensinpris og rente, men begge disse er resultat av den samme type politikk som alle de store partiene fører …..
For å gjenta hovedpoenget: Alle partiene som sitter på Stortinget støtter opp om denne politikken. Det er ikke store forskjellen mellom dem.
.
.
.
.
.
https://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power_in_Japan