Kriminaliteten i Sverige når stadig nye høyder. Vi kom nylig over denne overskriften: «Nær 200 bomber i Sverige i år: – Har ikke sett liknende i et industrialisert land. Kriminelle gjenger sprer frykt og usikkerhet etter å ha detonert nesten 200 sprengladninger i Sverige i år» (Aftenposten 28/10, link nedenfor). Men den nyheten er fra november 2019; tallet på «bombningar» per i dag er cirka 500 for de siste tre år. Dette skjer altså i Sverige, vårt naboland, et land som mange nordmenn ser – eller så – opp til.
Aftenposten brakte også følgende overskrift for et par dager siden «217 er skutt og drept i Sverige siste fem år». Videre: «Dødelig vold med skytevåpen øker hvert år i Sverige. Så mange har dødd og er involvert i dette at det er vanskelig å stoppe dem, sier forsker» (Aftenposten 26/10).
Når man har liten kriminalitet er det gjerne personer fra lukkede miljøer som blir rammet av de alvorligste forbrytelsene. Vanlige folk kunne da bli utsatt for innbrudd, tyveri, og kanskje ran, men sjelden noe mer enn dette, mens drap, og Sveriges nye nasjonalsport, bombing, var noe som skjedde når gjenger gikk til angrep på hverandre eller hverandres leiligheter og etablissementer. Slik er det ikke lenger; nå rammes vanlige folk av grove forbrytelser (de havner i skuddvekslinger mellom gjenger, naboleiligheten blir bombet, etc.), og stadig oftere av «vanlig» kriminalitet. Kriminaliteten har nå altså spredd seg og infiserer miljøer og områder hvor folk flest ferdes.
De overskriftene vi har gjengitt over er litt gamle, ja, de er nesten en uke gamle, så her er noen ferske data, date som bare er et par dager gamle (de er fra fredag kveld 5/11), og som angir tid og sted for ulike grove kriminelle hendelser. Som man ser inntreffer de over hele Sverige.
20:15, Mord/dråp, försök, Stockholm
20:22, Mordförsök, Norrtälje
20:25, Rån, Göteborg
20:32, Rån, Örebro
20:38, Mordförsök, Staffanstorp
22:24, Misshandel, Skellefteå
23:44, Bilbrand, Hedemora
23:56, Bilbrand, Örebro
00.18, Rån, Malmö
01.12, Misshandel, Göteborg
01.22, Bilbrand, Gävle
01.42, Bilbrand, Göteborg
02:07, Misshandel, Stockholm
02:08, Grov misshandel, Falun
02:09, Misshandel, Sollentuna
03:25, Skottlossning, Stockholm
03:54, Bilbrand, Upplands väsby
03:56, Skottlossning, Malmö
Vi har hentet denne listen fra document.no (link nedenfor), og der er hver sak kommentert på noen få linjer. Vi gjengir et par av dem.
20:25, Rån, Göteborg
En man i 25-årsåldern har blivit rånad på pengar i Angereds Centrum. Han uppger att minst fem personer med masker kommit fram till honom och hotat honom. Oklart om de hade något tillhygge eller vapen. De tvingade till sig hans pengar, cirka 12.000 kronor, och försvann sen från platsen.
01.12, Misshandel, Göteborg
I Grimmered har en kvinna i 60-årsåldern blivit nerslagen precis utanför sitt hem. Det var när hon gick ut för att tömma ut jord från en kruka som en svartklädd man med maskering för ansiktet slog till henne, möjligen med ett slagträ. Hon svimmade av en stund innan hon kunde gå in och ringa polisen. Hon fick en sårskada vid ena ögonbrynet och fick åka med ambulansen till sjukhus för kontroll.
Dette er altså det som skjer i Sverige og vi er fristet til å tilføye følgende slagord som man dessverre må regne med har stor prediktiv kraft: «coming soon to a neighbourhood near you».
Men hvordan har dette kunne skje? Det er ikke lenge siden Sverige var alles idealland, eller alle venstreorientertes idealland – hva kan være årsaken til denne forferdelig utviklingen?
Utviklingen skyldes den politikken som er ført, det vil si den skyldes den venstreorienterte politikken som er blitt ført. Dette er for øvrig en politikk som alle store partier har sluttet opp – også den nyeste svenske partiet Sverigedemokratene støtter denne politikk. (Alle andre partier i Vesten fører også samme politikk, så den utviklingen vi har sett i Sverige kommer til å skje i hele Vesten.)
I hovedsak er det tre fundamentale årsaker til denne utviklingen:
1) Det er lett å leve i Sverige uten å jobbe, dvs. man kan få trygd og bolig av det offentlige (det vil si finansiert av skattebetalerne) bare ved å få en attest på at man ikke er i stand til å jobbe (og slike attester er ikke vanskelige å skaffe).
2) Narkotika er forbud
3) Kriminelle idømmes milde straffer
Disse tre punktene har og har i lang tid hatt full oppslutning av så og si alle svensker, og da må utviklingen bli slik den er blitt.
Vi skal si litt mer om disse tre punktene.
Det som burde vært normalt er at man jobber, tjene penger, og kjøpe det man trenger og vil ha for de pengene man tjener ved å jobbe. Da blir det slik at vil man ha (kjøpe) mer må man jobbe mer. Men dette har noe som mange vil påstå en negativ side: det fører til forskjeller: noen blir rikere enn andre. «Slik kan vi ikke ha det», tenker de venstreorienterte; «vi skal ikke ha noe forskjellsamfunn, forskjeller er jo urettferdig. Vi kan ikke ha et system som fører til at de som jobber godt og effektivt og produktivt tjener mer enn de som jobber lite eller jobber mindre effektivt».
De venstreorienterte vil ha likhet, de anser forskjeller som urettferdig. Derfor er de tilhengere av en politikk som går ut på utjamning og likhet, en politikk som i praksis betyr at staten skal ta penger fra de som jobber og gi de som ikke jobber. Dette fører til at flere og flere velger å ikke jobbe og heller gå på trygd på en eller annen måte. Det å gå på trygd uten å jobbe fører til noe som ble kalt for lediggang; og som det heter, noe overdrevet, «lediggang er roten til alt ondt».
Den egentlige roten til alt ondt som er relevant for det vi snakker om her, er egentlig ikke lediggang, det er mangel på respekt for andres eiendom og andres liv – men den fremste aktøren som viser liten respekt for andres eiendom og andres liv i alle vestlige land, og spesielt i Sverige, er staten.
Staten fungerer i praksis som en moralsk autoritet. Mange ser opp til staten og mener at det staten gjør er riktig. Og når staten forsyner seg med mesteparten av det folk tjener fører det også til at folk flest mister respekt for eiendomsretten, og terskelen for å begå tyveri og ran blir lavere.
At forbudet mot narkotika fører til en kolossal oppblomstring av reell kriminalitet er opplagt. Det ser ut til at mange ønsker å bruke narkotika, og siden det er forbudt blir prisen høy. Da blir det store penger å tjene for de som engasjerer seg i handel, smugling og salg av narkotika. Dette blir da et stort marked for kriminelle. Hadde narkotika vært lovlig kunne man kjøpt det på apoteket, og all kriminalitet av den typen vi snakker om her, ville forsvunnet. (Mye av kriminaliteten i Sverige har sitt utgangspunkt i oppgjør mellom gjenger som selger narkotika; enkelte gjenger vil overta andre gjengers markedsandeler; noe som enkelt kan skje ved å eliminere den konkurrerende gjengens ledelse.)
Ja, under en slik politikk med fri narkotika (for voksne) ville det vært mulig at noen hadde ødelagt sine egne liv på grunn av av narkotikabruk, men ingen ville blitt skadet, ødelagt, eller drept på grunn av av den reelle kriminalitet som forbudet nødvendigvis fører med seg.
Det tredje punktet – kriminelle idømmes milde straffer – er resultat av en holdning som går ut på at det egentlig er synd på de kriminelle, at det ikke er deres feil at de er kriminelle; det er samfunnets feil at noen blir kriminelle. Dette er en holdning som ble sterkt dominerende i Vesten i årene etter annen verdenskrig, og politikken med milde straffer begynte for alvor på 70-tallet. (Den som var den fremste politiske talsmann for dette synet i Norge var Inger Louise Valle, som var justisminister fra 1973 til 1979. En av de fremste talsmenn innen akademia for denne politikken var Nils Christie. De holdningene han sto for hadde stor oppslutning. Wikipedia skriver «Da Christie nådde pensjonsalder, forble han aktiv som professor emeritus helt til sitt siste leveår, og fortsatte å holde foredrag både i inn- og utland. Han var gjesteprofessor bl.a. i Oxford, Berkeley og Jerusalem.I 1996 ble han utnevnt til æresdoktor ved Københavns universitet, og han ble i den anledning omtalt som «en av verdens førende og best kjente kriminologer.»»)
Vi har kort sett på akademisk og politisk politisk innflytelse på på dette punktet. De to personene vi nevnte er bare to av mange som gikk inn for de samme holdningene, men de er svært representative for holdninger som er utbredt og politikk som er ført. Men hva med kulturen? Det er selvfølgelig mye mer å si om dette, men vi skal bare fokusere på et viktig signal som viste at denne politikken og de holdningene som ligger til grunn for den står sterk blant det vi kan kalle den intellektuelle elite og de som tror at de tilhører den eliten.
Mange som er litt opp i åra husker den folkekjære svenske komikerduoen Hasse og Tage; de var svært populære i Sverige på 60- og 70-tallet, og de var også populære i Norge. De laget revyer, sketsjer, TV-programmer, og mange spillefilmer. Her fra en norsk nettside hvor man kan se en dokumentarfilm om dem: «Hasse og Tage var verdens beste venner i over 30 år. Komikerduoens filmer, revyer, sanger og bøker påvirket en hel nasjon, og var limet som holdt folket sammen.»
Wikipedia forteller at de fra 1964 til 1987 laget 16 spillefilmer. Disse filmene var store suksesser i Sverige, og mange av dem var også meget suksessfulle utenlands. Mest kjent er kanskje Äppelkriget, Mannen som slutade röka og Picassos äventyr (hvor norske Rolf Wesenlund hadde en liten rolle.)
Men den filmen vi skal si litt om her, den kom i 1975 og den var en stor suksess både i Norge og Sverige. Dens tittel var Släpp fångarne loss – det är vår!. Her er omtalen av filmen på imdb:
«Small and short Frida lives with her long, tall friend in a house in the countryside. Frida rejects the idea that people who has committed crimes should be locked up. One day their own house is burgled by Harald. He is sentenced to prison. Acting in accordance with her philosophy, Frida decides to use all means possible to make it possible for Harald to escape.»
Her er omtalen av filmen fra norsk Wikipedia
«Slipp fangene fri – det er vår! er en svensk musikal og filmkomedie fra 1975 regissert og skrevet av Tage Danielsson (han har også en birolle). Filmen var et innlegg i 1970-tallets debatt omkring liberalisering av fengselsvesenet. Hovedrollene spilles av Lena Nyman, Tage Danielsson og Ernst-Hugo Järegård. Store deler av filmen er innspilt på Långholmens centralfängelse i Stockholm. Den hentet sin tittel og noen av rollefigurene fra Birger Sjöbergs vise i Fridas bok. Filmen vant to Guldbagge-priser (for beste film og for beste kvinnelige skuespiller), Chaplin-prisen (Gøsta Ekman) og Svenska Filmkritikerförbundets pris (årets film).»
Det at denne filmen var så populær både blant publikum og kritikere viser at folk flest sluttet opp om de verdier og holdninger som filmen ga uttrykk for – som altså var: «reject the idea that people who has committed crimes should be locked up».
Og det er ikke mye annerledes i dag. Dette er fra en artikkel vi siterte ovenfor: «Svensk radio … løfte[r] frem gangster rappere».
Her er en overskrift fra Aftenposten for noen dager siden: «Fem av Sveriges ti mest spilte artister er koblet til kriminalitet» Videre: «Svensk radio får kritikk for å løfte frem gangster rappere. Kulturjournalistikken har feilet mener den svenske kommentatoren Viktor Malm» … Det har også provosert mange i Sverige at rapartisten Yasin ble stemt frem som årets artist mens han satt varetektsfengslet for medvirkning til kidnapping av Einár i fjor. Yasin ble senere dømt til fengsel. Sveriges Radio P3 opphøyer og prisbelønner den nye svenske gangsterrapen i redsel for at det ikke skal virke som om de lever i samtiden, skriver kulturskribenten Anna Björklund i tidsskriftet Fokus. …
… [denne] musikken har dukket opp i flere etterforskninger og rettssaker de siste årene. Mange av de populære sangene handler om kriminalitet, våpen og dop. Malm påpeker at enkelte sangtekster har provosert frem handlinger ettersom tekstene handler om trusler, opptrapping av konflikter og fordi de disser hverandre.» (link nedenfor).
Hva er dette egentlig sier? Jo, det sier at kriminalitet er kult. Den svenske eliten har i mange år betraktet kriminalitet som noe kult og kriminelle nærmest som helter eller – eller i hvert fall som nokså uskyldige.
Vi lar Ayn Rand kommentere dette: «Art … is the barometer of a culture. It reflects the sum of a society’s deepest philosophical values: not its professed notions and slogans, but its actual view of man and of existence.»
Med andre ord: de verdiene som er inneholdt i den kunsten som er populær viser hvilke verdier som står sterkt i samfunnet.
Overfor skisserte vi et problem: den enorme kriminaliteten i Sverige, og siden Sverige fortsatt er et foregangsland vil andre land i Vesten, spesielt i Vest-Europa, følge omtrent den samme kursen (noe som skjer fordi de verdiene som dominerer i svensk kultur også er sterkt utbredt ellers i Vesten).
Men det finnes en løsning på dette problemet. Vi vil dog først si at vi burde ha fulgt Napoleons oppfordring om å unngå å komme inn i vanskelige situasjoner. Men nå er vi der og vi må finne løsningen. Og den finnes.
For det første må de som begår reell kriminalitet idømmes strenge straffer, det vil si lange fengselsstraffer. Dette gjelder også de som tar opp kampen med politifolk på gata. De må settes i fengsel. Lenge. Hvis ikke mister politiet autoritet, og da går kriminaliteten opp. Dette vil både demotiverer potensielle kriminelle, og vil holde virkelig kriminelle borte fra sine fremtidige ofre. Standarden på fengslet må også bli kummerlig; det skal ikke være mulig å betrakte et fengselsopphold som et slags ferieopphold eller et spa-opphold. Fengsel skal være noe man frykter og noe man ikke vil tilbake til hvis man har vært der.
For det annet må narkotika legaliseres. Da vil et stort marked for kriminelle gjenger bare bli borte. Overgangen til legalisering vil være vanskelig; Den vil bli bekjempet både av de kriminelle, og av naive aktører i politikken og i ulike organisasjoner som tror at narkotikaproblemet, som det kalles, kan løses ved forbud. Det kan det ikke. Forbud mot narkotika fører til langt langt flere problemer enn det løser.
For det tredje må muligheten til å leve på offentlig støtte uten å jobbe, fjernes. Da må det en kraftig omlegging til. I dag har vi et system for pensjoner og trygd hvor folk som har jobbet har betalt inn (til det statlige trygdesystemet) i den tiden de arbeidet, og disse må ha rett til å få tilbake pensjoner og trygd på en måte som er bærekraftig over tid. Her må det en kraftig endring til: Hele dette systemet må privatiseres. (Her er ikke stedet for å gå inn på inn på hvordan dette skal gjøres i praksis.) Det må bli slutt på en ordning hvor folk som ikke har jobbet og ikke betalt inn i dagens system allikevel skal kunne få nærmest fulle trygde- og pensjonsrettigheter. Det må også bli slutt på at unge mennesker i arbeidsfør alder kan leve på offentlige støtteordninger uten å jobbe.
For det fjerde: Arbeidsmarkedet må liberaliseres slik at det blir langt enklere enn i dag å få jobb. Dette innebærer blant annet at det må være enkelt å ansette folk og at det også må bli enkelt å si opp folk som ikke passer i den jobben de har fått. Da vil flere kommer inn i arbeidsmarkedet, flere vil kunne leve av å tjene egne penger og arbeidsløsheten vil gå kraftig ned – og det vil bli langt mindre lediggang.
Dette er en oppskrift som vil få slutt på kriminaliteten i løpet av relativt kort tid.
Vil den bli gjennomført? Nei.
Grunnen er at de verdier denne politikken bygger på er stikk i strid med de verdier som dominerer i befolkningen og som er årsaken til den utvikling vi har sett i Sverige de siste årene (og som vi altså kommer til å se i andre land i Vesten i tiden fremover).
For å forandre politikken man man i forkant forandre verdiene som ligger til grunn for politikken og som dominerer i befolkningen.
Å arbeide for å forandre disse verdiene er det ingen som gjør (i hvertfall ikke hvis vi kun regner med aktører som har noen innflytelse på kulturen).
Så derfor gjentar vi bare noe vi har sagt over om det som skjer i Sverige «is soon coming to a neighbourhood near you».
.
.
.
.
.
.
https://viaplay.no/store/hasse-and-tage-en-karlekshistoria-2019