Man kan si at venstresiden oppsto med utgangspunkt i et rimelig krav. Under den tidlige industrialisme/kapitalisme var det tydelig at noen var svært rike og at mange var svært fattige – men slik hadde det vært stort sett i hele menneskehetens historie. Med kapitalismen begynte velstanden å stige, og arbeidere/folk flest begynte å få tid til å tenke igjennom sin situasjon; de fikk for første gang i menneskehetens historie noe som etter hvert ble kalt fritid. Noen kom da til at dette problemet – at mange var fattige – kunne løses ved at noen (staten) kunne ta fra de rike og gi til de fattige. Man kan si at det var slik sosialismen oppstod som en betydelig politisk bevegelse. Ofte settes sosialismens fødsel til utgivelsen av Det kommunistiske manifest i 1848.
Men det som skjedde deretter var at i de nogenlunde kapitalistiske landene steg velstanden for alle, det vil si at antall og andel fattige ble mindre og mindre. Mens sosialistene, de som ville løse fattigdomsproblemet ved å ta fra de rike og gi til de fattige, ble allikevel flere og flere, og de fikk – eller tok – makten i flere land. Først i Russland i 1917 (etter sosialistenes statskupp i november 1917 var det noen år med borgerkrig før sosialistene fikk den totale makten), så i store deler av Øst-Europa etter 1945 (dette området ble okkupert av Sovjetunionen etter annen verdenskrig, og Sovjetregimet innførte kommunismen i disse landene), og så i Kina etter en borgerkrig mellom kommunister og nasjonalister omkring 1950. Etterhvert ble også land som Cuba og Venezuela sosialistiske.
Men det som skjedde var jo at sosialismen ikke løste fattigdomsproblemet; i de sosialistiske landene ble jo folk fattigere og fattigere og fattigere. I tillegg var det stor undertrykkelse; opposisjonelle ble kastet i fengsel; det var ingen fri presse; folk fikk sjelden lov til å reise til utlandet; osv. I land som Kina og Sovjetunionen ble det også gjennomført store folkemord i sosialismens navn; antall drepte må telles i flere titalls millioner. Allikevel støttet alle sosialister i Vesten regimene i disse landene.
Ny kurs
Siden fattigdommen bare økte i de sosialistiske landene la sosialistene i Vesten seg på en annen kurs. Kapitalismen hadde løst det problemet som sosialismen opprinnelig ble skapt for å løse, og derfor måtte sosialistene finne en annen begrunnelse for sin politisk bevegelse. Og dette nye var som følger: Nå skulle de ikke lenger arbeide for å øke velstanden blant de fattige; nå ble målet å arbeide for likhet. Ikke likhet for loven, som var det opprinnelige målet for kravet om likhet (som fremkom under den franske revolusjon), men likhet i materiell velstand: Målet var at alle skulle ha omtrent samme inntekt. Sosialistene gikk inn for en politikk som innebar at de som på det fortsatt noenlunde frie marked hadde høye inntekter skulle få sine inntekter kraftig redusert gjennom slike ting som progressiv beskatning på inntekt og skatt på formue. Et annet aspekt ved dette var at mht. en del tilbud som ble ansett som viktige, for eksempel innen helse, skole, trygd og pensjon, der skulle alle få det samme tilbudet mer eller mindre gratis fra det offentlige. Private tilbud på disse områdene ble motarbeidet.
For tydelig å illustrere hva kravet om likhet betyr kan vi se på følgende talleksempel: Dersom i en befolkning velstanden er fordelt slik at noen ligger på 100, mange på 150, og noen på 200, vil sosialistene foretrekke at alle lå på 85. Selvsagt vil de si at de vil foretrekke at alle er på 200, men når politikken deres fører til at alle blir liggende først på 85, så 80, så 70, så har de ingen problemer med dette – likhetsidealet er jo oppfylt! Når det viser seg at deres politikk ikke fører til den økte velstanden publikum fikk inntrykk av at de lovet, så legger de skylden de på utenforliggende faktorer som for eksempel at denne reduksjonen i levestandard er nødvendig for å redde miljøet eller klimaet.
(Boken The Spirit Level: Why Greater Equality Makes Societies Stronger hevder at samfunn med stor grad av likhet er bedre for alle, og at samfunn med stor grad av ulikhet fungerer dårlig, men boken bygger på et svært skjevt datagrunnlag, noe man lett kan konstatere ved å lese en kritikk av denne boken, The Spirit Level Delusion: Fact-checking the Left’s New Theory of Everything. Jeg har behandlet argumentasjonen i disse to bøkene i min bok Saysiansk økonomi.)
Høyrebølgen
Vi nevner kort at det kom en høyrebølge som varte sånn cirka fra slutten av 70-tallet til cirka år 2000, og den førte til økende velstand og redusert fattigdom for store deler av verdens befolkning. Men dessverre, fra cirka år 2000 har venstreorienterte ideer igjen begynt å prege politikken i så og si alle land i verden, og velstandsøkningen har stoppet opp. (Hvis vi illustrerer dette med et konkret dagsaktuelt eksempel så kan vi si at de høye strømprisene, som gir de aller fleste langt dyrere strømregninger, er et resultat av det grønne skiftet, som de venstreorienterte har kjempet aktivt for for å bekjempe det ikke-eksisterende problemet klimaendringer.)
Dagens venstreside
Men i de siste ti-årene har venstresidens standpunkter flyttet lenger ut i en retning vi akkurat her ikke skal gjenta navnet på.
Bare for å ta noen eksempler (Vi sier ikke at alle venstreorienterte slutter opp om alle disse standpunktene, men mange av de venstreorienterte slutter opp om mange av disse standpunktene):
De mener at kjønn ikke er medfødt. men at en person har det kjønn vedkommende føler at han/hun/hen har.
De mener at alle hvite er rasister, og at ikke-hvite ikke kan være rasister.
De mener at personer som kritiserer venstresiden, eller som gir uttrykk for standpunkter som ikke passer inn i venstresiden verdensbilde, ikke skal ha rett til ytringsfrihet, eller at de skal utsettes for scenenekt. De sier som regel at de er for ytringsfrihet, men at den ikke må misbrukes. (Å misbruke ytringsfriheten er å gi solide, saklige argumenter mot venstresidens kjerneverdier.)
De mener at alle problemer kan løses med statlige tiltak, med statlig tvang, og med statlige penger/bevilgninger.
De mener at staten/sentralbanken bare kan trykke opp penger uten at det har skadelige effekter for økonomien.
De mener at å ta penger fra de som jobber og gi til de som ikke jobber ikke vil ha noen betydelig negativ effekt på motivasjonen til å jobbe, hverken for de som blir fratatt penger eller for de som mottar penger.
De mener at det offentlige bare kan ta opp mer og mer lån og øke sin gjeld uten at det har skadelige effekter for økonomien.
De tror at det meste kan drives med elektrisk energi, de vil avskaffe kullkraft og helst olje og gass, de vil ikke ha atomkraft, og de tror at man i det ofte vindstille og solfattige Europa kan få en sikker pålitelig energiforsyning med vindenergi og solenergi.
De mener at mennesket forårsaker store miljøødeleggelser i og med at vanlig aktivitet som innebærer energibruk, fører til en global oppvarming som har katastrofale følger.
De mener at alle konflikter skyldes fattigdom og at de kan løses med dialog og med statlige bidrag som har som formål å redusere fattigdommen. Det faktum at statlige tiltak aldri reduserer fattigdom, later de som de ikke kjenner til.
De sier at staten bruker penger når den gir skattelettelser – selv om det den da egentlig gjør er å la de som har tjent pengene beholde en større andel av det de har tjent.
De mener at velferdsstater (de i Vest-Europa, USA) er bærekraftige selv med stor innvandring, dvs. at man kan ta inn betydelig antall personer og la dem få tilgang på alle de statlige goder som velferdsstaten gir til borgerne uten at staten får økonomiske problemer. I velferdsstatens barndom het det: «Gjør din plikt, krev din rett» (som åpenbart betyr at man skulle jobbe og betale skatt til staten, og at dette skulle finansiere godene man fikk fra staten). Dagens slagord ser ut til å være noe annerledes: «Krev din rett – du har ingen plikt».
De hevder at det er mangel på arbeidskraft i velferdsstatene fordi det blir så mange gamle, og at man derfor må importere arbeidskraft fra det som før iblant ble kalt den tredje verden. De som sier dette forstår dog ikke at et system som må importere arbeidskraft utenfra, ikke er bærekraftig. De som støtter denne begrunnelsen for innvandringspolitikken ser ut til å ikke være klar over at også de arbeidstakere som man da importerer også blir gamle en gang.
De mener at kriminelle egentlig er syke og må få behandling – det er derfor det nå heter «kriminalomsorg».
De mener at å kritisere religionen/ideologien islam er å være rasist, eller at islamkritikere lider av sykdommen islamofobi.
Dersom en muslim utføre terrorangrep blir han umiddelbart stemplet som psykisk syk eller psykotisk, men dersom en ikke-muslim utfører et terrorangrep så kommer aldri den diagnosen på bordet (og hvis den ved en inkurie allikevel gjør det så blir den fjernet etter at nye sakkyndige innen psykiatri er utpekt av retten).
De mener at det er rett og riktig at folk som viser en viss sympati med nasjonalkonservative holdninger (for eksempel ved å la seg intervjue av Resett) kan miste jobben.
Dersom en journalist som jobber for et organ med nasjonalkonservative sympatier blir angrepet av kriminelle med sympatier for islam på grunn av det han skriver, så mener de at han stort sett får som fortjent, og han får ingen medfølelse eller sympati fra andre journalister.
De lærer ikke av erfaring: sosialismen har bare ført til fattigdom nød og undertrykkelse i alle land den er blitt innført, men sosialistenes støtte til sosialistisk politikk blir aldri borte.
Hvorfor?
Det er to spørsmål som reiser seg: Hvordan kan disse sosialistene ha så absurde standpunkter, og hvorfor har sosialismen, til tross for 100 år med null suksesser (dersom målet er bedre velstand for befolkningen), 100 % fiaskoer, og massemord og undertrykkelse (under opprinnelig beundrede ledere som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Chavez, m.fl.) fortsatt stor oppslutning?
Man kan dele de som er tilhengere av de venstreorienterte politiske synspunkter i tre grupper:
- De som er konforme og som bare slutter opp om de synspunkter og standpunkter og argumenter som dominerer i mainstreampressen (alle de standpunktene og holdningene vi gjenga i listen over dominerer i mainstreampressen).
- De som har kommet inn i sosialistbevegelsen, eller gir uttrykk for meninger som er i samsvar med det sosialistbevegelsen står for (her tenker vi for eksempel på journalister og akademikere som formelt sett fremstår som uavhengige, men som i det de skriver reelt sett preker venstreorienterte ideer), og som der har fått jobb eller verv eller har eller kan få makt, som er i stand til å forstå hva som egentlig foregår, og som vil miste jobben/makten dersom de skifter syn – men skifte syn må de gjøre dersom de er ærlige og blir oppmerksomme på fakta og holdbare argumenter. (De som er i disse yrkene og som ikke er i stand til å forstå, de er i gruppe 1)).
- De som misliker suksess, de som ikke liker at noen lykkes. Disse er primært ikke opptatt av å hjelpe de som har det vanskelig, de er mer opptatt av å ramme de som er vellykkede. Ja, disse er egentlig nihilister.
Dog, vi håper og tror at de som er i gruppe 3) utgjør en meget liten andel i den hele gruppen vi snakker om. De aller fleste er i gruppe 1), og noen er i gruppe 2).
De som har mest innflytelse er de som er i gruppe 2). Man kan egentlig ikke forvente noe av de som er i gruppe 1) – i ethvert samfunn er det per definisjon slik at folk flest er konforme, og det er ikke de som driver utviklingen, de bare følger strømmen.
Det som bestemmer en bevegelse oppslutning er dens grunnleggende ideer, ikke disse ideenes konkrete implikasjoner. Sosialismen bygger på kollektivisme, altruisme, og det synet at individuell frihet og markedsøkonomi vil føre til fattigdom og kaos. Det finnes ingen saklige argumenter for at sosialistenes grunnleggende synspunktene kan gi mennesker gode liv og skape gode samfunn. Men det krever ganske mye å forstå dette. Derimot, å godta de grunnleggende ideene som sosialismen bygger på, det er ganske enkelt i og med at disse idéene blir preket fra alle autoriteter og alle media kontinuerlig (solidaritet og fellesskap; del godene!; alle skal ha tilgang til gratis skole, helsevesen, pensjon, infrastruktur, osv., osv.), og når resultatene av politikken som skal gi disse tingene stadig negative konsekvensene så kan man bare skylde på kapitalismen, som sosialistene i alle år har sagt er årsaken til alle problemer i verden. Et viktig poeng her er også at ideer som har stikk motsatt innhold enn de som sosialistene står for aldri slipper til i mainstreamfora, og at mange adri har hørt dem.
Vi nevnte innledningsvis at venstresiden utgangspunkt var nokså legitimt – men det meste av det er venstresiden står for i dag er ganske absurd. Hvordan har denne utviklingen kunne skje?
Det er kommet av at venstresidens standpunkter ikke har noen virkelighetskontakt. Utgangspunktet var et ønske om bedre materielle kår for folk flest, og dette var et legitimt ønske. Men måten å få til dette på er akkumulering av kapital. Jo mer akkumulert kapital det er i et samfunn, jo mer produktive blir de som jobber, og jo høyere blir velstanden for alle. Men dette forutsetter respekt for eiendomsretten. Respekt for eiendomsretten er kun mulig i et system med full individuell frihet, det vil si kapitalisme. Men de tidlige sosialistene innså aldri dette; de ville gjennomføre dette ønsket ved å bruke statlig tvang. Og da uteble resultatene de ønsket seg. Men de grunnverdiene satt så sterkt i de tidligere sosialistene i deres bevegelse at det ikke var mulig å endre dem, Derfor fortsatte sosialistbevegelsen å basere seg på ideen om at statlig tvang er løsningen på alle problemer selv om resultatene alltid ble negative (hvis målet er å bedre forholdene for folk flest).
Et annet poeng som dukket opp var de ledende personers stadig økende maktbegjær – den som søker makt vil gjerne ha mer makt når anledningen byr seg. Et aktuelt eksempel: dagens klimapolitikk innebærer at politikere kan få makt over alt som har med energi å gjøre: leting, utvinning, transport, og bruk av energi. Maktmennesker vil aldri si nei hvis en slik anledning til å øke sin makt byr seg. Det heter jo at «makt avslører»: den som får makt viser ved sin maktbruk hva slags menneske han egentlig er. (En mindre innsiktsfull versjon av dette ordtaket sier at «Makt korrumperer», men dette er feil, denne feilaktige versjonen av ordtaket sier jo at den som får makt plutselig blir en helt annen person enn han var før han fikk makt, noe som ikke kan stemme: det korrekte er at «Makt avslører».)
Altså: Hvis man stiller spørsmålet om hvorfor denne utviklingen har skjedd, hvorfor venstresiden har gått fra å basere seg på i utgangspunktet legitime standpunkter til å støtte absurde standpunkter, så er forklaringen gitt i de grunnleggende premissene: de er basert på ønsketenkning og ikke fakta og logikk, de er basert på en mistro til folk flest og derfor en motstand mot individuell frihet og den enkeltes ansvar for eget liv, den er basert på de ledende personenes maktbegjær. Dette igjen er basert på enda mer grunnleggende ideer som kollektivisme, irrasjonalitet, og en etikk som forfekter selvoppofrelse/altruisme.
Vi har sett mange land hvor sosialismen er blitt gjennomført: den fører alltid til fattigdom, nød, elendighet, død og fordervelse.
Så, hva må til for at kursen, den utviklingskurs samfunnet følger, skal endres? Kursen kan endres først når de som er i gruppe to er skiftet ut; det vil si at de som har tilgang til det store publikum (gjennom radio, TV, aviser, akademia, osv.) gir uttrykk for ideer som kan gi grunnlag for frie, harmoniske og fredelig samfunn. De grunnleggende ideer som er basis for dette er individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, at enhver har ansvar for seg og sitt, markedsøkonomi, frihandel, kapitalisme.
Tre avsluttende eksempler
Vi avslutter med tre eksempler fra komikerlegendene i Monty Python. Disse var universelt populære inntil for ikke så lenge siden, men er nå i ferd med å bli utstøtt av det gode selskap fordi de forteller upopulær i sannheter. Vi gjengir bare tre eksempler (de to første er fra medlemmer av Monty Python).
Det først eksemplet er at John Cleese avlyser et foredrag ved Cambridge University pga. venstresidens krav om innskrenket ytringsfrihet – universitetet har gjennomført scenenekt for kontroversielle foredragsholdere, dvs. at foredragsholdere som gir uttrykk for meninger som ikke stemmer stemmer overens med det venstresiden står for, de slipper ikke til. Med sin avlysning tar John Cleese avstand fra dette.
Det andre eksemplet er at Terry Gilliams forestilling Into The Woods er blitt avlyst Ved Englands nasjonalteater Old Vic pga. «staff concerns about his views on trans rights…. », det vil si hans synspunkter om rettighetene til menn som sier at de føler seg som kvinner; Gilliam mener åpenbart at en mann som sier han er en kvinne ikke er en kvinne. Å konstatere et opplagt faktum som er i strid med venstresiden ortodoksi kan i dag være nok til at man blir utsatt for scenenekt, bokstavelig talt.
Som sagt over, venstresiden baserer seg på ønsketenkning, og ikke på fakta og logikk. Dette er aller mest åpenbart i det er syn at kjønn er lært eller valgt, og ikke medfødt. De dominerende syn på venstre siden i dag er at kjønn ikke har medfødt, et syn som innebærer at den mann som sier at han tror han er en kvinne, skal betraktes som og behandles som en kvinne. Det vil si at han skal kunne delta i kvinneidrett, at han skal kunne benytte dametoalettet, at han skal kunne nyte godt av kvoteringsordninger beregnet på kvinner, at han dersom han er kriminell skal kunne sone i et kvinnefengsel. Personer som går imot dette synet, og som konstaterer at menn ikke er kvinner selv om de tror de er kvinner, blir utsatt på venstresidens vrede, og dette har rammet ikke bare Terry Gilliam som nevnt over, men også J. K. Rowling og mange andre.
Men Monty Python har kommentert akkurat dette fenomenet i en sekvens i filmen Life of Brian, og vi avslutter med å linke til denne: