Måned: januar 2022

Ferske oppslag i avisene forteller at enkelte organisasjoner vil miste statsstøtten. Det gjelder den islamkritiske organisasjonen Human Rights Service og trossamfunnet Jehovas vitner. Dette er ikke noe nytt, hvis vi gå litt tilbake i tid finner vi flere tilsvarende eksempler. 

Human Rights Service mister statsstøtten: « … Høyres justispolitiske talsperson Peter Frølich opplyste til NTB at regjeringen har besluttet å fjerne statsstøtten til HRS i statsbudsjettet for neste år.» (Dette ble foreslått av den regjeringen som gikk av i fjor høst.) Frølich: «Det er naturlig å avskaffe støtten nå, sier Frølich, som mener HRS ikke lenger tilfredsstiller grunnleggende krav, men opptrer mer som en meningsbærer enn en kunnskapsformidler.– Innimellom tar de opp relevante problemstillinger, men det er det mange som gjør uten millionstøtte fra staten, sier han» (Aftenposten).

Trossamfunnet Jehovas vitner nektes statsstøtte for 2021 på grunn av sin eksklusjonspraksis, har Statsforvalteren i Oslo og Viken besluttet. Årsaken til at startstøtten nektes har å gjøre med regler for utmelding, og disse skal visstnok være i strid med trossamfunnloven. Men i så fall burde dette ført til rettslig forfølgelse av trossamfunnet, ikke til tilbakeholdelse av statsstøtte. Etter vårt syn burde det dog ikke vært noen lov om trossamfunn i det hele tatt, det som burde vært var full kontraktsfrihet mellom voksne mennesker.

«Tre av fire trossamfunn kan miste statsstøtten ved regjeringsskifte.» [Dette ble sagt før valget i høst.]

Vi kan også ta med et punkt som foreløpig kun er spekulasjon: «Tror kristne skoler mister statsstøtten. Økonomiprofessor Ola Grytten tror den politiske motviljen mot kristne skoler kommer til å vokse. …» 

Et annet eksempel: «Skien kommune har gitt avslag på en søknad fra Ungdom i Oppdrag om refusjon av 124.000 kroner med begrunnelse i organisasjonens syn på homofili» (idag). 

Dette er ikke noe nytt

Men dette er altså ikke noe nytt. Her er en ca 15 år gammel sak fra Aftenposten: «Frelsesarmeens Ungdom blir fratatt statsstøtten på grunn av sitt syn på homofile. Er du homofil og lever samboerskap kan du ikke bli soldat i Frelsesarmeen. Når du ikke kan bli soldat, kan du heller ikke bli nestleder eller hovedleder i ungdomsorganisasjonen. Det er bakgrunnen for at de nå mister det statlige tilskuddet.» Etter nokså betydelige protester ble dette endret og organisasjonen fikk allikevel beholde statsstøtten. 

En FrP-politiker (Jon Helgheim) har kommentert kuttet i statsstøtten til HRS, og vi gjengir noe fra et av hans innlegg: «Det første de rødgrønne har klart å enes om etter valgseieren, er å fjerne statsstøtten til en meningsmotstander. Det er et uhyggelig tegn i tiden … Human Rights Service har i årevis vært en organisasjon som jobber med innvandring og integrering ledet an av to engasjerte kvinner som har kommet med hardtslående saker. De løfter ofte temaer som norsk offentlighet og presse anser som tabu og leverer meninger, avsløringer, rapporter og analyser rundt innvandring og integrering. Selv om mange ikke liker stilen deres, har de mye av ansvaret for å ha drevet frem samtaler i offentligheten om viktige saker som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og sosial kontroll. Temaer som har blitt forsøkt skjøvet under teppet og møtt med fine ord og festtaler fremfor fakta og substans. Det er et paradoks at den innvandringsliberale venstresiden som i alle sammenhenger ønsker mer mangfold, ikke ønsker mer meningsmangfold, men mindre» (m24).

En rekke organisasjoner av ulike slag mottar statsstøtte. Det gjelder ikke bare religiøse organisasjoner – en rekke ulike livssynssamfunn inkludert Den norske kirke får en støtte på tilsammen cirka 5,5 mrd kr. – eller organisasjonen av samme type som HRS og andre som jobber med det som kalles innvandringsfeltet. De politiske partiene mottar samlet ca 500 mill kr. Avisen Klassekampen, som ikke har fjernet seg så veldig langt fra sin tidligere inkarnasjon som et organ for stalinistiske løgnpropaganda, mottar for eksempel cirka 40 millioner kr. i statsstøtte. NRK, som mange med stor rett vil hevde er et statlig propagandaapparat, mottar ca 6 mrd kr. Men nettaviser som har en nasjonalist-konservativ vinkling på sine reportasjer og dermed er opposisjonelle på enkelte viktige punkter (klima, innvandring, islam), som for eksempel Resett og document.no, mottar ingen statsstøtte. (Resett har visstnok søkt om å få statsstøtte.)

Som man kan se så er det et stort antall forskjellige typer organisasjoner som mottar enorme beløp i statsstøtte. Men nå har altså et religiøst trossamfunn mistet støtten, den islamkritiske organisasjonen HRS har også mistet støtten, og aviser med opposisjonelle meninger på enkelte punkter mottar ikke støtte. 

Penger innom staten

Vi er i en situasjon hvor de aller fleste blir tvunget til å betale en svært stor andel av sin inntekt til staten. Til gjengjeld skal staten da finansiere en rekke av de tingene vi trenger og/eller har behov for, og som vi ville ha betalt for med våre egne penger hvis vi hadde fått beholde det vi tjente: infrastruktur, skoler, helsetilbud, og den slags ting. Pengene som vi blir tvunget til å betale skatt går også til å finansiere ting som politikerne mener at vi bør ha, men som vi kanskje ikke ville kjøpt for våre egne penger hvis vi kunne velge selv: kulturtilbud, fritidstilbud, tilbud innen religion og livssyn. (Man kan også ta med her at myndighetene bruker en betydelig avdel av det vi betaler i skatter og avgifter på ting som skal gjøre at vi skal fremstå som best i verden: penger til fredsmekling på Sri Lanka, i Jugoslavia, i Afghanistan, i Midtøsten; U-hjelp til mer enn 100 land i verden, og så videre. Makthavernes primære motiv er nok allikevel et ønske om å gjøre godt for de som er så uheldig at de ikke bor i Norge. Den positive effekten av disse tiltakene er av eliten betraktet som mindre viktig, det som teller er intensjonen, og i praksis er effekten av denne pengebruken stort sett svært negativ.) 

Men nå ser det ut til at statsstøtten brukes for å hjelpe frem visse meninger, og å gjøre det vanskeligere for opposisjonelle meninger å nå frem til publikum. 

Det finnes ikke noe forbud mot å fremme opposisjonelle meninger, men når hele idéspredningsfeltet er dominert av aktører som nyter godt av statlige penger og som dermed kan nå ut til mange flere, og hvor opposisjonelle får liten eller ingen støtte eller mister den statsstøtte de har hatt, så er dette et tydelig tegn på at staten reellt sett driver propaganda for et bestemt politisk og/eller religiøst syn, og hindrer opposisjonelle stemmer i å nå frem. 

Mange vil jo hevde at demokrati er mangfold; demokrati, sies det, innebærer åpne valg hvor all kan delta, ytringsfrihet, etc. Men ut i fra det vi har sagt over er det tydelig at mangfoldet og ytringsfriheten kun er stor innenfor visse trange grenser: er man innenfor får man penger og hjelp til å bli hørt og sett, er man utenfor får man ikke penger og det blir svært vanskelig å bli hørt. 

Er dette demokrati? 

Men er dette i samsvar med demokratiets idé? Det man må vite er at demokrati er et system hvor flertallet bestemmer. Ja, mindretallet skal i et demokrati ha rettigheter, men hvilke rettigheter mindretallet skal ha, det bestemmes av flertallet. Det som skjer her er at flertallet – ja, flertallet i befolkningen støtter de reglene som ligger til grunn for at visse grupper holdes utenfor støtteordningene – bestemmer hvilke meninger som er akseptable og hvilke som er uakseptable. De som forfekter akseptable meninger er innenfor og får støtte. De som er utenfor får ikke støtte. 

Er dette demokrati da? Ja, det er det – demokrati betyr som sagt at flertallet bestemmer. 

Demokrati fører da til at opposisjonelle får vanskeligere og vanskeligere arbeidsforhold, og i stadig mindre grad kommer til orde. 

Vårt syn på kutt

Som nevnt over vil HRS og Jehovas vitner oppleve kutt i sine tilskudd fra staten. Vi er absolutt for kutt i statlig utgifter (dog ikke i de utgiftene som går til de legitime statlige oppgavene som er politi, rettsapparatet og militærvesen), men vi er imot den type kutt som vi har beskrevet ovenfor; vi er imot kutt i dagens ordninger som er basert på et ideologisk grunnlag. 

Det som skjer over er at man kutter med øks, det vil si noen utgiftsposter fjernes helt. Vi er for å bruke ostehøvel, det vil si å kutte litt hos alle. (Hvis man vil ha en tommelfingerregel kan man si at man kan kutte 10 % på alle poster hvert år i 10 år. Grupper som eksplisitt arbeider for å redusere individuell frihet vil kunne oppleve at kutt som rammer dem vil skje raskere enn dette.)

Det man sparer på å kutte støtten til Human Rights Service og Jehovas vitner og andre ideologiske grupper bør spares ved at tilsvarende beløp, eller helst mye mer, kuttes med en fast prosent på alle utgiftsposter. 

Det som nå skjer – at opposisjonelle ideologiske grupper mister sin støtte – er ikke en bakside av demokratiet, det er ikke en feil ved demokratiet: det er slik demokratiet er. Vi er ikke tilhengere av demokrati, vi er tilhengere av individuell frihet (individuell frihet er retten for individer til å bestemme over seg og sitt: sin kropp, sin eiendom og sin inntekt). 

Vi er da for en ordning hvor denne type organisasjoner finansieres av støtte fra medlemmer og sympatisører gjennom frivillige bidrag: Partier og andre ideologiske organisasjoner finansieres av medlemskontingent og gaver, aviser finansieres ved salg og annonseinntekter og gjerne bidrag. Disse aktørene skal heller ikke begrenses av statlige reguleringer, og heller ikke av skatter og avgifter. 

Under en slik ordning vil alle disse aktørene få en størrelse og en innflytelse som gjenspeiler den oppslutning de virkelig har, og ingen blir favorisert eller hindret av statlige tvangstiltak. 

Kun en slik ordning som er i overensstemmelse med frihet og mangfold. 

En kort oppsummering: Demokrati er ikke frihet. Demokrati innebærer at flertallet bestemmer, og et flertall kan godt finne på å stadig innskrenke friheten og å begrense hvem som vil bli i stand til å nå et stort publikum. Det er slik utvikling vi er inne i nå. Dette er ikke demokratiets bakside; det er slik demokratiet er.

.

.

.

.

.

https://podcasts.apple.com/no/podcast/tror-kristne-skoler-mister-statsstøtten/id1449192745?i=1000466752648

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2021/09/09/195785996/tre-av-fire-trossamfunn-kan-miste-statsstotten-ved-regjeringsskifte

https://m24.no/debatt-frp-hrs/slaget-om-hrs-betyr-sa-mye-mer/391331

https://www.medietilsynet.no/nyheter/aktuelt/medietilsynet-har-fordelt-arets-produksjonstilskott-til-avisene-klassekampen-far-mest-stotte-storst-auke-for-dagen-og-medier24/

https://www.nrk.no/norge/mister-statsstotte-etter-homonekt-1.6347569

https://idag.no/uio-mister-offentlig-stotte-pa-grunn-av-teologi/19.34537

Norge har gitt bistand til 116 land: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/norge-har-gitt-bistand-til-116-land-hvordan-har-de-havnet-pa-den-listen/s/12-95-3423926287

De aller fleste, inkludert vi her på Gullstandard, har kommentert de ekstremt høye strømprisene vi har for tiden. Blant typiske kommentar finner man denne: «Frie markedskreftene herjer med vinterlandet» (skrevet av den tidligere Dagblad-skribenten Andreas Hompland i Dag og Tid 21. januar), og «Ja til politisk kontroll over krafta» (tekst på plakater båret under de store demonstrasjonen mot høye strømpriser mange steder i landet og vist på Dagsrevyen 20. januar). 

Det som sies er at strømmen er utenfor politisk kontroll og at det er frie markedskrefter som er årsaken til de høye strømprisene. Begge disse påstandene er feil. 

Vi siterer fra et par tidligere innlegg vi har skrevet her på Gullstandard: 

«Det norske strømmarkedet er koblet opp mot strømmarkedet i Europa. En rekke land i Europa har stengt ned mye av sin produksjonskapasitet når det gjelder strøm: Blant annet er om lag 90 kjernekraftverk i Europa blitt stengt ned de siste tiårene. Dette betyr at produksjonen av strøm i Europa er gått kraftig ned. Når vi nå har en kald vinter betyr det at etterspørselen etter strøm til oppvarming har gått opp – dette er et uttrykk for den økonomiske loven  … [som sier at] når etterspørselen går opp og tilbudet ned går prisen opp. Årsaken til de høye strømprisene er altså at produksjonskapasiteten er redusert. Hvorfor er den gått ned? Den er gått ned på grunn av av det grønne skiftet; politikere i en rekke land i Vest-Europa har ønsket å innføre en form for energiproduksjon som de tror er miljøvennlig. Som følge av denne   feiloppfatningen er en rekke kraftverk som drives av kull, gass, olje eller kjernekraft lagt ned, og nye kraftverk som drives av sol og vind er etablert. Produksjon av energi fra sol og vind forutsetter til manges overraskelse at solen skinner og at vinden blåser. Det er altså mangel på sol og vind de siste ukene som har resultert i at strømproduksjonen de siste ukene har vært for liten til å tilfredsstille etterspørselen i denne kalde vinteren. …»

«Men man har ikke et fritt marked når strømmen går på et nett som heter Statnett (man kan jo gjette hvem eieren av dette nettet er), når så og si alle kraftselskapene drives av kommuner (såkalte kraftkommuner), når staten i praksis har forbudt atomkraft og gir store subsidier til vindmølleparker, og hvor mesteparten av strømregningen består av avgifter til staten. Hadde det vært et fritt marked ville det ikke vært noen subsidier til egentlig ulønnsom kraftproduksjon, det ville ikke vært noe forbud mot atomkraft, det ville ikke vært noen avgifter. En stor del av det forbrukeren betaler for strømmen går altså til staten. Prisen har et tillegg på 25 % i merverdiavgift. I tillegg kommer elavgiften på 16,69 øre per kilowattime. Totalt beregner staten å ta inn mer enn 11 milliarder kroner på el-avgiften i 2021. Statens andel av en forbrukers strømregning ligger da på omkring 30 %.»

Det er altså opplagt slik at det er en enormt omfattende statlig kontroll av krafta, det er jo nettopp slik politisk kontroll vi dessverre har. «Politisk kontroll» betyr at det er personer med politisk makt,  altså personer som ikke har spesielt mye innsikt i energiproduksjon i politikken og i i byråkratiet som bestemmer det som skal skje etter ønske fra velgere, pressgrupper og lobbyister som vil gjerne ha en større post på statsbudsjettets utallige støtteordninger til seg og sitt. I et fritt marked derimot vil viktige beslutninger legges i hendene på fagfolk som kan det de holder på med. 

Det er heller ikke slik at det er frie markedskrefter som «herjer med vinterlandet»; hadde de frie markedskreftene fått råde ville det ikke vært noen statlige føringer på energiproduksjon, hverken forbud mot visse typer kraftproduksjon eller føringer og subsidier som støtter opp egentlig svært lite effektive former for kraftproduksjon. 

Det er altså en rekke offentlige føringer på produksjonen i tillegg til store avgifter på prisen til kunden. Men det er én ting som ikke er direkte underlagt statlige pålegg og det er den endelige prisen til kunden. Det er denne forbrukeren merker; det er den som gir utslag i de enorme strømregningene de fleste i dag får.

Hvis vi forutsetter at de som står bak de formuleringene vi siterte innledningsvis vet hva de snakker om så er det slik at de som står bak mener at dersom ikke absolutt  alle elementer i et marked er dirigert av staten, dersom det altså finnes så mye som ett eneste element som ikke er direkte underlagt politisk dirigering, så «har man ingen politisk kontroll» og «det er de frie markedskrefter som herjer».

De som står bak ønsker åpenbart mer politisk kontroll, og de vil temme de frie markedskreftene, noe som her må bety at staten også skal sette prisen på strømmen til forbruker. De vil med andre ord at staten skal dirigere alt som har med produksjon og forbruk av strøm å gjøre. Man kan si at det er i dag egentlig ønsker er full statlig kontroll av alle aspekter ved energiforsyningen til et samfunn. Det ser da ut til at det er de ønsker er full kommunisme. 

Men hva fører kommunismen til? Hva vil et fullstendig statlig dirigert marked – inkludert energimarkedet – føre til? Vi har jo dessverre sett en rekke eksempler på hva kommunismen i praksis fører til: fattigdom, nød, elendighet, undertrykkelse. Dette har vi skrevet om mange ganger tidligere så vi gjentar ikke dette her. 

Hvis staten skal dirigere alt som har med energiforsyningen å gjøre, alt fra hvem som skal få produsere energi, hvilke typer energi som skal produseres, og hva prisen til forbruker skal være, så vil det etter kort tid føre til at energiforsyningen bryter sammen. I en fri markedsøkonomi uten politisk kontroll vil tilbudet øke når prisen går opp; dette fordi høyere priser vil føre til større investeringer i bransjen. Ja, strømmarkedet og energiforsyning er spesielt fordi det krever store og dyre anlegg som det vil ta lang tid å etablere; men det som har skjedd i det siste er at man har gått motsatt vei. Som vi antydet over har en rekke land i Vest-Europa lagt ned eller er i ferd med å redusere effektiv energiproduksjon (kull, gass, olje, atomkraft)  og satset på ineffektiv energiproduksjon (sol og vind) etter politiske vedtak. Slik er det ikke et fritt marked. 

Det som må skje for å få prisen ned er at det grønne skiftet avvikles og at man legger politikken om til en kurs som har velstand som mål; dette da i motsetning til den asketiske livsførsel som det grønne skiftet forutsetter og innebærer. (Vi vil her føye til at det grønne skiftet har stor oppslutning i befolkningen, og egentlig er det jo også her slik at slik at et folk også på dette punktet får de politikere og den politikk det fortjener.) 

Vi avslutter med følgende punkt: Produksjonen av strøm er langt mindre enn den burde ha vært,  og da må også forbruket ned. En måte å få til dette på er å sette prisen opp. Dette blir dyrt for forbrukerne, noe som altså skyldes den reduserte produksjonen. Hvis forbrukerne skal få billig strøm er løsningen ikke priskontroll, ikke subsidier, ikke støtteordninger  – løsningen er å øke produksjonen. Løsningen er altså fjerne de statlige føringene og hindringene og forbudene som innebærer at effektiv energiproduksjon ved bruk av kull, olje, gass, og kjernekraft blir lagt ned eller redusert, og at alle statlige støtteordninger til solenergi og vindenergi avvikles. 

$$$$$$

Som kjent er det kommet en støtteordning rettet mot strømkundene. Men som med alle offentlige tiltak så er de ofte helt annerledes og som regel svært mye dårligere og mer kompliserte enn man forventet seg da ordningen kom. Her forsøker NRKs journalist Fredrik Solvang å forklare hvordan denne ordningen virker, og her må man virkelig følge med i svingene: 

Lysbakken klandrer markedsøkonomien – hvor er feilen?

Strømkrisen

Her er noen tidligere artikler vi har skrevet om strømsituasjonen, én av dem om strømsjokket i 2010 da prisen kom opp i hele 14 kr pr kWh! 

http://www.stemdlf.no/node/4642/

http://www.stemdlf.no/node/3518/

Ifølge offisielle tall er inflasjonen nå ca 5 % i Norge, mens i USA er den ca 7 % – det vil si det som oppgis som økning i konsumprisindeksen (CPI) er nå cirka 5 % – 7 %: «Annual inflation hit 7% in December, the highest increase since 1982, the Labor Department said Wednesday» (dailymail).

Dette er de høyeste tallene på cirka 40 år. De som er litt opp i åra husker antakeligvis 70-tallet hvor inflasjonen var oppimot 10 %, og hvor rentenivået en periode lå på cirka 15 %; det som har vært praktisk politikk i mange år er at sentralbanken setter rentenivået noe høyere enn prisstigningen. Men etter reformene som kom i forbindelse med høyrebølgen på 80-tallet har inflasjonen/prisstigningen siden da stort sett vært ganske lav. 

Inflasjon er egentlig definert som reduksjon i pengenes kjøpekraft, og et mye brukt men ikke spesielt godt mål på dette er konsumprisinndeksen. Den beste indikasjon på hvor stor inflasjonen egentlig er er gullprisen. Nedenfor er å finne et diagram som viser gullprisen siden ca 1900, og den viser at gullprisen i perioder stort sett var stabil frem til tidlig på 70-tallet, men at den deretter har variert sterkt. Det som er best for økonomien – og da hva som er best for produsenter, investorer og forbrukere – er at pengeverdien er stabil, det vil si at gullprisen er stabil. (Det en pengeutsteder bør gjøre er å sørge for at prisen på gull i de pengene han har utstedt er stabil, og dette gjør han ved å variere mengden lån han innvilger alt etter hva gullprisen er.) 

Diagrammet nederst viser hvordan det står til i dag, og det går tydelig frem at det ikke står så bra til. 

Vi frykter at vi går inn i en tid med sterk inflasjon, det vil si en kraftig reduksjon av pengenes kjøpekraft, og dette er svært skadelig for økonomien, og når vi sier «skadelig for økonomien» mener vi altså at det er skadelig for folk flest, og dette viser seg ved at folk får dårligere råd, lavere levestandard; det blir vanskeligere å finansiere det man trenger for å leve godt.

Men det vi skal rette en smule oppmerksomhet mot er at det er ting som tyder på at den reelle inflasjonen er langt høyere enn det som går frem av offentlige statistikker. Offentlige statistikker er alltid korrekte – man må være veldig oppmerksom på hva de virkelig sier.  

Vi tar et par ferske eksempler. På VGs forside søndag 16/1 står det at antall innlagte coronapasienter er 228. Da vil man kanskje tro at disse 228 innlagt på grunn av corona-relaterte sykdommer. Men hvis man går til FHIs side ser man at det står følgende: «Sykehusene rapporterer daglig om antall pasienter med påvist covid-19 på sykehus». De 228 er da ikke nødvendigvis innlagt fordi de er blitt syke av corona, de er innlagt og har corona. Det kan da være slik at mange av de som ser tallet som er oppgitt tror at de sier noe annet enn det vi egentlig sier. Et annet eksempel: En rekke ganger de siste årene har vi sett en påstand i avisene som går på at «dette året er det varmeste som noen gang er målt», noe avisene forteller for å gi inntrykk av at vi nå står foran en global oppvarming som mangler sidestykke. Det disse avisariklene sjelden sier i denne sammenhengen er at målingene av jordens gjennomsnittstemperatur bare pågått i cirka 150 år – og da kan man få et helt feil inntrykk av hva denne opplysningen egentlig innebærer. Klima er en stor ting og jordens gjennomsnittstemperatur må vurderes over en periode på mange tusen år for å gi mening; en statistikk som bare baserer seg på en periode på noe over 100 år, er egentlig meningsløs. Og hvis de som lager statistikkene vil gi inntrykk av at prisstigningen er mindre enn den egentlig er så kan de som lager statistikkene bare flytte basisåret noen år frem i tid, og da blir bildet noe mindre ille enn det ellers ville ha vært. 

Svært mange offentlige statistikker er av denne typen og man må være veldig oppmerksom på slike ting for å vurdere hva de egentlig sier. 

En nettside som hevder å fortelle om hvordan det egentlig står til mht. inflasjon kaller seg shadowstats (link nedenfor). Den hevder at måten man beregner CPI på i USA er endret slik at tallene virker lavere enn de ville ha gjort hvis man brukte samme metode som man gjorde omkring 1990 eller omkring 1980. 

«The CPI chart on the home page reflects our estimate of inflation for today as if it were calculated the same way it was in 1990. The CPI on the Alternate Data Series tab here reflects the CPI as if it were calculated using the methodologies in place in 1980. In general terms, methodological shifts in government reporting have depressed reported inflation, moving the concept of the CPI away from being a measure of the cost of living needed to maintain a constant standard of living.» 

Offisielle tall sier at CPI i USA i det siste har økt med cirka 7 %, Men shadowstats sier at CPI har økt med ca 11 % hvis man bruker de samme metodene som i 1990, og med hele 15 % hvis man bruker de samme metodene som i 1980.  

Vårt poeng her er ikke å si at tallene fra shadowstats er korrekte; vårt poeng er å henlede oppmerksomheten på at hvis man er veldig interessert i hva offisielle statistikker sier så bør man undersøke hva de egentlig sier og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for de beregningene som blir rapportert. Offisielle statistikker lages pr def av staten, og de som styrer staten kan iblant har ønsker om å fremstille resultatene av sin politikk slik at den fremstår bedre enn en objektiv framstilling ville ha sørget for. Vårt syn er at de som lager statistikkene sjelden eller aldri sier noe som ikke er sant, men at de kan justere forutsetningene slik at bildet blir et annerledes enn det ellers ville ha vært. 

I de siste årene har myndighetene i alle vestlige land brukt kolossale beløp på slike ting som corona-vaksiner, og også de enormt skadelige effektene av corona-tiltakene – lockdown, arbeidsløshet, permisjoner, støtteordninger til de som ikke får lov til å jobbe, økt belastning på helsevesenet – har påført myndighetene enorme kostnader. For å finansiere dette har myndighetene på forskjellige måter tatt opp lån, og eventuelt bare trykt opp penger. Dette betyr at pengene blir mindre verdt, og dette viser seg for alle som bruker penger på den måten at alt man kjøper blir dyrere. 

Som nevnt offisielle tall for Norge sier at inflasjonen her nå er cirka 5 %. Vi frykter at den blir langt høyere i tiden fremover, og som vi også nevnte ovenfor: dette er veldig skadelig for folk flest. 

.

.

.

.

.

.

.

http://www.shadowstats.com/alternate_data/inflation-charts

https://www.norges-bank.no/globalassets/upload/publikasjoner/penger_og_kreditt/2000-04/holter.pdf

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10394417/Inflation-rises-prices-jump-7-year-highest-level-40-years.html

https://finance.yahoo.com/news/gold-cheaper-now-1980-075503888.html?guccounter=1&guce_referrer=aHR0cHM6Ly93d3cuZ29vZ2xlLmNvbS8&guce_referrer_sig=AQAAAN54TXlTLJqFdrZ2JgOkszGqH-_71OlveStrdxeLkVzpgNIxxyL_8hHwxU7D0bO7lXHvG78AMbWOj5jgmhXTV8VerKnWU8ZnbsSnMM4zpxttVqG8i03rYXZAZc7Qc0fmXjrLYeUvTpkPGzziZ8ARKvrmFog1mazXnoqN9yrcaW9y

SVs leder Audun Lysbakken uttalte ifølge Nettavisen for noen dager siden at «–  Markedskreftene skal ikke få herje med folk flere vintre». Det han med dette sier er at det er kreftenes frie spill, at det er det frie marked, at det er fravær av statlig styring og kontroll,  som er skyld i at strømprisen nå er langt langt høyere enn den vanligvis har vært i Norge. 

Det han foreslår på kort sikt er mer generøse støtteordninger fra staten, og på lang sikt mer statlig kontroll: «Bedre kompensasjon kan bare være første steg. Nå vil vi utfordre regjeringen om å ta kontroll over kraftmarkedet, så slike skyhøye priser ikke rammer folk i Norge igjen. Vi ønsker forhandlinger om energiloven og måten strømmen styres på.»

Markedspris

En av de mest kjente lovene i sosialøkonomien er loven om tilbud og etterspørsel. I all hovedsak sier den at prisen som dannes i et fritt marked er slik at den balanserer tilbud og etterspørsel, det vil si at dersom tilbudet går ned og etterspørselen går opp vil prisen gå opp (og vice versa: dersom tilbudet går opp og etterspørselen ned, går prisen ned). Denne sammenhengen er et uttrykk for markedskreftene; markedskreftene er et uttrykk for summen av alle individers frivillige tilbud og etterspørsel i et marked. 

Sammenhengen her har den meget gode implikasjon at når prisen går opp vil flere aktører gå inn i markedet for å produsere mer (de høye prisene sier at det er penger å tjene), og da vil flere av de som etterspør kunne få tilfredsstilt sine behov. Videre vil en høy pris kunne begrense etterspørselen, noe som kan være nødvendig i og med at tilbudet ikke er der. Ved fri prisdannelse vil det hverken være overproduksjon eller ventelister. Mye mer om dette er å finne i enhver god lærebok i sosialøkonomi. 

Markedskreftene forutsetter frivillighet; hvis for eksempel staten eksproprierer alle eiendommer i et område for 100 kr pr kvm., betyr det ikke at markedsprisen for disse eiendommene er 100 kr. pr kvm. Hvis staten forbyr enkelte produsenter eller tilbydere å komme inn i markedet vil også prisen bli høyere enn den ville ha vært hvis det hadde vært fri inngang i markedet for villige produsenter. Den prisen som de få gjenværende tilbyderne i markedet da kan ta er da heller ikke en markedspris, det er en pris som er høyere enn markedsprisen, og den er høyere fordi staten hindrer konkurranse fra andre tilbydere.  

Hvis vi illustrerer dette med et konkret eksempel: la oss si at staten gir firma ACME lov til å selge widgets, og ingen andre firmaer får lov til å selge produkter som kan konkurrere med widgets. Hvis firmaet da setter prisen til 100 kr pr widget og salget går bra, vil antakelig Lysbakken & co si at dette er en markedspris. Men dette er selvsagt ingen markedspris, dette er den prisen et monopol kan sette når staten forbyr all konkurranse. Hvis staten ikke hadde forbudt konkurranse ville andre firmaer kunne produsere varer som kunne konkurrere med widget, og la oss si at prisen under fri konkurranse ville ha vært 15 kr. Det er dette som ville ha vært markedsprisen. Lysbakken & co ser ikke forskjell på prisen som dannes under fri konkurranse og prisen som monpolister tar i et marked hvor staten beskytter dem mot konkurranse. Det er kun prisen som dannes under fri konkurranse som er markedspris. Det at staten gir monopol til noen aktører betyr at markedskreftene settes ut av spill.

Vi har tidligere her på Gullstandard skrevet om hvorfor strømprisen er så høy nå, og vi skal ikke gjenta mye av det som vi skrev den gangen. Det som er vårt fokus denne gangen er noe annet. Hvorfor tar Lysbakken så grundig feil når han legger skylden for den høye strømprisen på markedskreftene? 

Det norske strømmarkedet er koblet opp mot strømmarkedet i Europa. En rekke land i Europa har stengt ned mye av sin produksjonskapasitet når det gjelder strøm: Blant annet er om lag 90 kjernekraftverk i Europa blitt stengt ned de siste tiårene. Dette betyr at produksjonen av strøm i Europa er gått kraftig ned. Når vi nå har en kald vinter betyr det at etterspørselen etter strøm til oppvarming har gått opp – dette er et uttrykk for den økonomiske loven vi oppsummerte over: når etterspørselen går opp og tilbudet ned går prisen opp. 

Årsaken til de høye strømprisene er altså at produksjonskapasiteten er redusert. Hvorfor er den gått ned? Den er gått ned på grunn av av det grønne skiftet; politikere i en rekke land i Vest-Europa har ønsket å innføre en form for energiproduksjon som de tror er miljøvennlig. Som følge av denne  feiloppfatningen er en rekke kraftverk som drives av kull, gass, olje eller kjernekraft lagt ned, og nye kraftverk som drives av sol og vind er etablert. Produksjon av energi fra sol og vind forutsetter til manges overraskelse at solen skinner og at vinden blåser. Det er altså mangel på sol og vind de siste ukene som har resultert i at strømproduksjonen de siste ukene har vært for liten til å tilfredsstille etterspørselen i denne  kalde vinteren. 

Det er da de grønne skiftet som er årsaken til problemene – og det grønne skiftet er noe som politikerne har bestemt, ikke noe som er kommet i stand på grunn av av markedskreftene. Det er ikke slik at det har vært etterspørsel blant kundene etter grønn energi. Ja, det er riktig at folk flest er stemt for partiet som støtter det grønne skiftet, men allikevel:  statlig makt er ikke en del av et fritt marked, statlig makt  det er et ytre, tvangsmessig press på aktørene i et  marked som ville ha vært fritt dersom statlige regulering ikke hadde tvunget aktørene i markedet til å handle og investere på svært uproduktiv måter.  

I dette tilfellet betyr det grønne skiftet at staten reelt sett har forbudt (eller over tid vil avvikle) energiproduksjon av atom-,  olje- kull-. og gass-, og har pålagt aktører blant annet gjennom subsidier og gunstige konsesjonsordninger å opprette installasjoner som er ment å produsere tilstrekkelig energi fra sol og vind.  

Hvorfor

Det kan være flere grunner til at Lysbakken legger skylden for de opplagte implikasjonene av det grønne skiftet på det frie marked. Vi skal bare se på tre av dem. 

Lysbakken og hans mange meningsfeller ønsker en løsning på dagens problemer som innebærer mer generøse støtteordninger. Dette kan være et uttrykk for det gamle sosialistiske slagordet «yt etter evne, få etter behov», et slagord som i denne sammenhengen i praksis betyr at den enkelte skal jobbe, staten skal ta (mye av) lønna, og så skal den enkelte få tilbake via ulike former og støtteordninger det staten oppfatter som rimelig at vedkommende trenger. Det er jo velkjent at de på venstresiden vil ha stadig høyere skatter og stadig flere støtteordninger – og dette er et uttrykk for slagordet vi nevnte over. 

En annen mulig løsning er at Lysbakken & co vet at det er det grønne skiftet som er årsaken til problemene, men som de gode propagandistene de er legger de selvfølgelig skylden for sin egen fiasko på sine politiske motstandere: Når reguleringer skaper problemer – noe de alltid gjør – legger de skylden for problemene på det frie marked: det systemet som ikke har reguleringer. (Det er ingen reguleringer i et fritt marked; i et fritt marked gjelder  eiendomsretten  uinnskrenket.)

Men vi tror egentlig at hovedårsaken er en annen. La oss først her oppsummere hovedpoenget: Statlige reguleringer har sterkt begrenset tilbudet og prisen har da gått opp. Lysbakken & co sier at dette er et uttrykk for markedskreftene – Lysbakken & co ville ha ønsket at prisen hadde forblitt på sitt tidligere lave nivå selv om politiske tiltak de har gått inn for har ført til at produksjonen/tilbudet er kraftig redusert. 

Kan det være en forklaring at Lysbakken & co ikke forstår at det begrensede tilbudet nødvendigvis må føre til høyere priser? Kan det være slik at Lysbakken & co virkelig mener at de som politikere skal kunne begrense tilbudet, men at prisene skal fortsette å holde seg på et lavt nivå, det prisnivå man hadde når tilbudet var stort, dvs. det tilbudet som fantes før produksjonskapasiteten ble sterkt begrenset som følge av politiske vedtak?

Dersom man spør Lysbakken  & co om prisen vil gå opp dersom tilbudet går ned, vil de selvfølgelig svare at det forstår de. Men dette betyr ikke at de forstå denne sammenhengen til bunns. Dette betyr ikke at de grundig har integrert en riktig forståelse sammen med det de ellers vet om økonomiske årsakssammenhenger og om hvordan et samfunn fungerer. .  

Vi ser jo stadig eksempler på politikk som baserer seg på at de på venstresiden ikke forstår denne sammenhengen. De vil for eksempel ha høyere skatt for de rike – noe som vil føre til at de rike jobber mindre; belønningen de får for å jobbe blir lavere. Dette er en implikasjon av prinsippet om at dersom prisen går ned vil også tilbudet gå ned. Mange på venstresiden vil ha flere støtteordninger og flere offentlige gratis tilbud. Dette fører til at flere kan klare seg uten å jobbe. Ordningen vil derfor føre flere over fra arbeidslivet til en tilværelse basert på trygd. Mange på venstresiden går inn for slike ting som husleieregulering, noe som kan føre til at boliger blir dårligere vedlikeholdt og at færre boliger blir bygget. 

Det er jo også flere på venstresiden som vil ha makspris på kostnader ved å bruke barnehaver – her har politikerne på den ene siden satt store krav på det som må til for å drive en barnehave (slike ting som areal ute og inne, krav til oppholdsrom og toaletter, krav til utdannelse for de som jobber der); kravene koster penger å gjennomføre, og som de som driver barnehagene må ta igjen dette fra sine brukere. Slike krav gjør at Barnehave satsene blir høye. Noen vil da at staten skal gripe inn og sette en makspris som gjør at barnehaven ikke vil lønne seg dersom inntektene kun kommer fra brukerbetaling, og da må det komme statlige tilskudd.

Vårt syn er at hovedgrunnen til at Lysbakken og Co legger skylden på markedskreftene er at de ikke i tilstrekkelig grad innser at redusert tilbud nødvendigvis må føre til høyere priser. 

Lysbakken & co forstår derfor ikke grundig nok implikasjonene av den viktigste loven i sosialøkonomien: loven om tilbud og etterspørsel. 

Men mange vil nok si at denne loven er så opplagt at enhver må forstå den, til og med folk som Lysbakken & co, og at den forklaringen vi gir må være feil. Vi vil allikevel fastholde den forklaringen vi nettopp har gitt.   

100 år med fiaskoer 

La oss bare se på et eksempel som klart og tydelig illustrerer de venstreorientertes evne til ikke å forstå og vurdere opplagte fakta. Sosialismen fikk sitt første gjennomslag etter statskuppet i Russland i høsten 1917. Sosialistene har alltid lovet folk gull og grønne skoger, men i Russland, som skiftet navn til Sovjetunionen, ble det etter noen år med borgerkrig nød, undertrykkelse, død, ufrihet, fattigdom, terror. Mange sosialister fornektet dette i mange tiår før selv folkene i NKP måtte innrømme at Sovjetunionen var et terrorstyre. Men sosialister har fortsatt å hylle sosialister og sosialisters maktovertakelse i en rekke land de siste 100 årene: Sosialismen lover gull og grønne skoger, den fører i praksis alltid til fattigdom, nød, elendighet og undertrykkelse –  men allikevel støtte sosialister hver gang de neste sosialistene som vil overta makten i sitt land. Det siste eksempelet er Chavez og Venezuela, Jeg vil ikke her gjenta de mange eksemplene som finnes på elendigheten og undertrykkelsen i Venezuela etter at sosialistene komme til makten. Sosialistenes maktovertakelse i Venezuela ble for øvrig hyllet både av SV og Rødt her i landet – men når fattigdommen og elendigheten er åpenbar for alle, så åpenbart at selv ikke sosialister kan fornekte den,  sier de selvfølgelig at Venezuela er kapitalistisk. 

Vi kan også gjenta et av ferskeste eksempel på de venstreorienterte manglende virkelighetsforståelse: Inflasjon. De tror at inflasjon kommer av kapitalistenes grådighet: Inflasjon kommer av at kapitalister setter opp prisene,  noe de gjør for å tjene mer penger. De forstår ikke at dersom staten/sentralbanken bare trykker opp mere penger så fører det til at hver enkelt pengeenhet blir mindre verdt. Det er dette som er inflasjon. Inflasjonen i Venezuela ble enormt stor etter Chavez´og hans etterfølger Maduros politikk («inflation Rate in Venezuela decreased to 1197.50 percent in November from 1575.30 percent in October of 2021); sentralbanken i landet trykte opp enorme beløp for å dele ut penger til folket, og når pengene da ble mindre verdt legger de skylden  på … markedskreftene.  

Så det er opplagt at sosialister forstår svært lite av årsaken til det som foregår i en økonomi ; vi er fristet til å benytte det svenske uttrykket «obildbar» om dem. 

Vi vet at enkelte tror at sosialister ønsker den død og fordervelse som sosialismen alltid fører med seg, men vi tror ikke dette er en riktig forklaring; vårt syn er at sosialister virkelig tror at deres politikk vil føre til bedre og mer harmoniske samfunn. At 100 års erfaring viser det motsatte bare bekrefter, slik vi ser det, bare at disse menneskene ikke helt forstår implikasjonene av den politikken de er for. 

De venstreorienterte har vært for å stenge ned pålitelig og solid energiproduksjon for i stedet å satse på grønn energi. Det burde være enkelt å forstå at energi produsert av sol og vind i Europa på vinterstid ikke kommer til å fungere godt – men de venstreorienterte har ikke forstått dette. 

Årsaken

For å gjenta vårt hovedpoeng: Lysbakken & co tror virkelig at det er markedskreftene som har ført til høye strømpriser; de har trodd at selv om produksjonen av energi er blitt redusert så skulle prisen ha holdt seg på omtrent samme nivå som den var da produksjonen var større enn den er i dag. De forsøker ikke å lures oss, og de lyver ikke. De tror virkelig at statlig styring er svaret på alle problemer og at statlig styring ikke fører til problemer, de tror virkelig at det frie marked/kapitalismen er årsak til alle problemer, og finnes det et problem så er det kapitalismen/det frie marked som er årsaken. Dette tror de fortsatt selv etter at deres styringsmodell har resultert i 100 år med fiaskoer. Dette tror de til tross for at frie markeder alltid fører til økt velstand for flere og flere. Men enda mer fundamentalt om de venstreorienterte mangel på faktaforståelse: årsaken til deres manglende forståelse ligger i de grunnleggende verdiene som de baserer sine meninger på (men i denne omgang vil vi ikke gå dypere inn på akkurat dette poenget).

.

.

.

.

.

https://www.nettavisen.no/nyheter/markedskreftene-skal-ikke-fa-herje-med-folk-flere-vintre/s/12-95-3424229146

Inflasjon i Venezuela

https://tradingeconomics.com/venezuela/inflation-cpi

Venezuela er kapitalistisk

Hør Bjørnar Moxnes skylde på kapitalismen i sosialistiske Venezuela

https://www.sum.uio.no/english/research/blog/la-bullatina-blog/venezuelas-kapitalisme-for-det-21.-arhundre.html

Falklandskrigen hadde svært stor betydning for den utviklingen som skjedde utover 80-tallet. Vi har et inntrykk av at historikere og kommentatorer flest undervurderer betydningen av det som skjedde

I april 1982 invaderte Argentina Falklandsøyene. Øyene var britiske, men Argentina hadde i mange år gjort krav på dem. Alle regnet dog med at de kom til å fortsette å ligge under Storbritannia i overskuelig fremtid. Men Argentina var et diktatur under ledelse av general Galtieri, og hadde store interne problemer. En måte å løse slike interne problemer på er å skape en ytre fiende. Galtieri mente at han kunne samle befolkningen ved å invadere Falklandsøyene for dermed å redusere eller i hvert fall få oppmerksomheten bort fra misnøyen med hans eget regime. Han regnet nok med at den eneste reaksjonen han ville få var noen kritiske resolusjoner i FN. Det han ikke regnet med var at Storbritannia hadde en sterk leder: Margaret Thatcher. 

Hun mobiliserte hæren, sendte den til Falklandsøyene, og det kom til en kort krig som Storbritannia klart vant. (Jeg husker et forsidebilde på Newsweek fra den tiden; det viste et stort britisk hangarskip på vei fra Storbritannia til Falklandsøyene fylt med soldater, fly og annet militært utstyr, og over bildet sto det teksten: «The Empire Strikes Back».)

Det at et vestlige land var i stand til å mobilisere og til å stille en slagkraftig militær styrke på bena, og til å vinne en (riktignok liten) krig, gjorde det klinkende klart for lederne i det kommunistiske Sovjetunionen at Vesten fortsatt var sterk, også militært. (Kommunistiske ideologer hadde i alle år snakket om «senkapitalismen», og de mente med dette at de kapitalistiske landene i Vesten ville bryte sammen på grunn av en generell svakhent som følge av «indre motsetninger i kapitalismen».) Sovjetunionen og de andre kommunistiske landene i Øst-Europa var reellt sett det som på engelsk kalles «basket cases» på de fleste viktige områder: økonomien var dårlig, velstanden var lav, det var liten eller ingen individuell frihet, det var få eller ingen reisemuligheter for borgerne, alt var skittent og trist og stygt og forfallent – noe som forøvrig alltid blir resultatet når det ikke er mulighet til å tjene mye penger på å jobbe og hvor staten styrer og dirigerer det aller meste. Sovjetunionen var allikevel regnet som en militær stormakt; svært mye av ressursene i landet ble satset på det militæret. Men Sovjetunionen hadde brukt mye krefter på et svært mislykket militært eventyr i Afghanistan, og dette kostet Sovjet mye både menneskelig, materielt, økonomisk og militært. (Sovjets forsøk på å gjøre Afghanistan kommunistisk varte fra 1979 til 1989.) 

De kommunistiske landene i Øst-Europa var på vei mot sammenbrudd utover 80-tallet, men det at Vesten var sterkt også militært fremskyndet kommunismens sammenbrudd i disse landene. Det er altså viktig å fremstå som en makt som også er sterk, militært sett. Å være sterk er avskrekkende i seg selv overfor alle reelle og potensielle fiender. 

Hvordan er denne situasjonen i dag? Fremstår Vesten – USA, NATO – som en sterk militærmakt? 

De siste to krigene som Vesten var involvert i var den i Afghanistan og den i Irak. Vesten med USA i spissen hadde først oppnådd en klar seier i krigen i Irak, men etter at president Obama ble innsatt i 2009 trakk han styrkene ut, noe som førte til at fienden – grupper som kjempet for militant islam – blomstret opp, og vi fikk grupper som IS som i en periode spredte død og fordervelse i islams navn både i Irak, i Syria og i Vesten. USA og Vesten sto til seier, men trakk seg tilbake før seieren var tilstrekkelig forankret i befolkningen og i kulturen, og krigen endte med tap.   

Krigen i Afghanistan fortsatte noe lenger, men den endte med et ekstremt ydmykende tilbaketog fra USAs side i august 2021, og Afghanistan ble overlatt til de islamistiske barbarene i Taliban. Alt forfaller i Afghanistan, den eneste sektor som er i vekst er terrorisme. 

I begge disse krigene tapte Vesten mot grupper som kjempet for militant islam. Det eneste man med sikkerhet kan slutte av dette er at Vesten, militært sett, er lite eller ingenting verdt. Kriger bør være korte, og de må vinnes. Man bør bruke de ressursene som er nødvendig for å få til dette dersom man først engasjerer seg i en krig. Hvis vi ser på de krigene som Vesten har vært involvert i etter 1945 så har Vesten tapt alle – bortsett fra den i Korea, som endte uavgjort. (Vi regner ikke med Grenada.) 

Vesten har altså tapt alle kriger etter Korea-krigen – det er opplagt at dette gir Vestens fiender blod på tann, bokstavelig talt. Hva er da situasjonen ved inngangen til 2022? 

Russland, Ukraina 

Som kjent har Russland plassert store militære styrker langs grensen mot Ukraina, og vi minner om følgende to fakta: under sovjettiden lå Ukraina under Sovjetunionen, og Russlands president, den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin, mener at oppløsningen av Sovjetunionen var en av de store katastrofene i verdenshistorien. Hans store ønske er å samle sammen under Russland det som gikk tapt da Sovjetunionen gikk i oppløsning (Sovjetunionen gikk i oppløsning fordi kommunismen er ikke et bærekraftig samfunnsystem). Allerede i 2014 ble Krim (som lå under Ukraina) annektert av Russland. 

Det følgende er fra en artikkel om Putin i moscowtimes (link nedenfor): 

«Putin, a former agent of the Soviet Union’s KGB security services, who has previously lamented the USSR’s fall, said the disintegration three decades ago remains a ‘tragedy’ for ‘most citizens.’…

«‘After all, what is the collapse of the Soviet Union? This is the collapse of historical Russia under the name of the Soviet Union,’ the Russian leader was cited as saying….

Det er en integrert del av den russiske nasjonalånden at Russland er et av de store verdensriker; det er fortsatt mange som betrakter Russland som den legitime arvtager til Romerriket: Russland er det tredje Rom: «Third Rome refers to the doctrine that Russia, or specifically, Moscow, succeeded Rome and Byzantium Rome  as the ultimate center of true Christianity and of the Roman Empire» (encyclopedia.com)  (Denne oppfatningen finnes også hos enkelte utenfor Russland, og er en av årsakene til at enkelte kristne kretser i USA har et svært positivt syn på Putin og Russland.)

President Putin har nettopp framsatt en rekke krav, krav som innebærer at NATO nærmest blir avvæpnet eller i hvert fall passivisert. Vi minner om at NATO ble dannet i 1949; formålet var at landene i Vest-Europa skulle ha en allianse som beskyttelse mot Sovjetunionen som i årene etter annen verdenskrigs slutt reelt sett okkuperte alle land i Øst-Europa («okkupert» er dog kanskje noe sterkt sagt hvis man bruker det om forholdet mellom Sovjet og Jugoslavia). Flere av de landene som var lydriker under Sovjetunionen er nå medlemmer av NATO. 

«Russia demanded on Friday that the United States and its allies halt all military activity in Eastern Europe and Central Asia in a sweeping proposal that would establish a Cold War-like security arrangement, posing a challenge to diplomatic efforts to defuse Russia’s growing military threat to Ukraine.

«The Russian proposal–immediately dismissed by NATO officials–came in the form of a draft treaty suggesting NATO should offer written guarantees that it would not expand farther east toward Russia and halt all military activities in the former Soviet republics, a vast swath of now-independent states extending from Eastern Europe to Central Asia….

«Analysts expressed concerns about the Russian demands, saying they appeared to set up any talks between Russia and the West on these ‘security guarantees’ for failure, possibly paving the way for a war in Ukraine.»

Formålet med dette forslaget er å hindre at NATO og USA vil yte noen form for motstand dersom Russland skulle invadere Ukraina. President Biden avviste forslaget: «Biden didn’t accept Putin’s ‘red lines’ on Ukraine … The Biden administration is eager to make it clear to Russia and the world that it is prepared to be tougher this time around, compared to 2014, when Russian forces annexed Crimea.» (cnbc)

Man må også huske på at dersom Russland invaderer Ukraina vil det neppe skje i form av at noen hundre tusen russiske tropper i militæruniform marsjerer inn og okkuperer strategiske mål, arresterer ledende politikere og byråkrater, overtar alle TV- og radiostasjoner og alle avisredaksjoner. 

Det som kan skje er at grupper uten uniform går inn i landet, later som om de er ukrainere som vil kjempe imot den korrupte ukrainske regjeringen og vil beskytte russere mot trakassering fra ukrainere. (Det var for øvrig et lignende påskudd Hitler brukte da han invaderte Østerrike: påskuddet var at tyskere i Østerrike ble trakassert og undertrykt av de østerrikske myndighetene. Men la oss også har sagt at det er en viss sannhet i at russere blir undertrykt og trakassert i Ukraina – Ukraina var jo okkupert av Russland i flere tiår.) 

Disse gruppene, som da ikke fremstår som russiske soldater, men gir seg ut for å være ukrainske frihetskjempere som reagerer mot et korrupt regime, vil da kunne lage så mye bråk at de presser regjeringen til å gå av og til at det blir innsatt en mer russiskvennlig regjering som i tidens fylde vil gå inn for at Ukraina igjen blir en del av Russland.  

Sluttpoenget her er at dersom Vesten hadde vært sterkt militært ville Putin ikke våget å invadere Ukraina på noe som helst vis. Han ville heller ikke våget å annektere Krim, slik han gjorde i 2014. 

Man må allikevel også huske at Russland er en koloss på leirføtter; Russland er ikke sterkt. Russland har nå store inntekter blant annet på grunn av salg av gass til Vest-Europa (som i sin typiske dårskap har lagt ned effektiv energiproduksjon for i stedet å satse på totalt ineffektive kraftverk drevet av sol og vind, en produksjon som er så ineffektiv at man blir nødt til å kjøpe store mengder gass fra Russland.) Men penger er lite verdt hvis det ikke finnes kvalitetsprodukter å kjøpe. Russland har indre problemer som synkende befolkning, utbredt alkoholisme, korrupsjon, innskrenkning av ytringsfrihet (journalister og redaktører og menneskerettighetsforkjempere blir drept eller arrestert), osv. Kun dersom motstanden er meget svak har Russland muligheter til å vinne en krig. Etter det som har skjedd med hensyn til USA i Afghanistan er det åpenbart at den motstanden Putin vil kunne møte, er svak.   

Så det kan bli krig i Ukraina; neppe i form av en formell russisk invasjon av uniformerte soldater, men i form av opprørsgrupper som gir seg ut for å være ukrainske. Vi sier at det kan bli krig, men egentlig pågår denne krigen av den typen vi har skissert allerede nå. Det det er snakk om er at krigen kan eskalere til et langt mer intenst nivå enn den befinner seg på i dag.   

Kina, Taiwan 

En av de få viktige politikere utenfor Russland som støtter Russlands krav med hensyn til Ukraina er Kinas leder – eller  diktator – Xi Jinping. 

I en lang periode var både Kina og Russland/Sovjet kommunistiske, men de var ikke gode venner eller nære allierte. 80-tallets høyrebølge førte til en liberalisering i begge land; Sovjet gikk i oppløsning og Kina innførte en betydelig grad av markedsøkonomi. Velstanden i Kina steg kraftig. 

De siste årene har Kina igjen gått i en retning som innebærer en sterk reduksjon av individuell frihet. Xi ser ut til å være en diktator i samme kategori som Mao Zedong; men kanskje noe mindre usivilisert i formen. Også i Hongkong, som på alle områder hadde stor frihet og som Kina overtok fra britene i 1997 mot løfter om å i stor grad la befolkningen beholde de friheter de hadde, blir friheten kraftig innskrenket på samme måte som i resten av Kina: menneskerettighetsgrupper blir lagt ned, demonstranter blir arrestert, opposisjonsaviser bli stengt, enkelte muslimer blir satt i fangeleirer, Internet er sensurert, osv.  

Kommunistene overtok i Kina etter en borgerkrig under annen halvdel av 40-tallet. Krigen sto mellom kommunistene under Mao Zedong, og mer vestorienterte nasjonalister under Chiang Kai Check. (USA burde ha støttet de som kjempet mot kommunistene, men blant embetsmennene i det amerikanske utenriksdepartementet var det svært mange kommunist-sympatisører, og de ga råd til sine overordnede politikere om at de ikke burde støtte nasjonalistsiden; den kom til å tape uansett. Den som sterkest på denne tiden hevdet dette var kommunistjegeren Joseph McCarthy, og han hadde altså rett på dette punktet.)

Krigen endte med seier til kommunistene, og nasjonalistene søkte tilflukt på øya Formosa/Taiwan utenfor fastlands-Kina, og dannet der sin egen stat. Regimet på Taiwan representerte Kina i FN frem til 1971, men etter president Nixons tilnærmingspolitikk overfor Kommunist-Kina ble Taiwan-regimet kastet ut av FN og kommunist-regimet overtok Kinas plass. Regimet i Kina har aldri godtatt at Taiwan skal være en egen stat. USA har allikevel i stor grad også etter 1971 betraktet Taiwan som en alliert, og nærmest garantert for Taiwans sikkerhet og selvstendighet. Det er bare cirka et dusin land i verden som har anerkjent Taiwan som en egen stat; ingen land som vil ha et godt forhold til Kina kan anerkjenne Taiwan, og Kina er en stormakt. . 

(En av konsekvensene av Taiwans isolasjon var at advarsler fra Taiwan helsemyndigheter om koronaviruset som hadde sitt utgangspunkt i Kina ikke fikk det publikum det burde hatt. Kina har den reelle makten i WHO, og ledelsen i WHO kunne derfor ikke lytte til det som blir sagt fra Taiwan. Det er meget mulig at dette på en vesentlig måte førte til at smitten ble spredt langt raskere enn den som ellers ville ha vært tilfellet.)

Utover 60- og 70-tallet steg velstanden på Taiwan kolossalt; det er jo dette som blir resultatet dersom økonomien er noenlunde fri. Som sagt, regimet i Beijing har alltid ønsket å innlemme Taiwan i Kommunist-Kina; Kina har ønsket å overta Taiwan. Men på 80- og 90-tallet, da økonomien i Kina ble en god del friere, het det at det ikke var Kina som hadde overtatt Taiwan, det var Taiwan som hadde overtatt Kina  – i og med at Taiwans økonomiske modell, en betydelig grad av markedsøkonomi, til en viss grad ble innført i kommunist-Kina.  

Men dessverre, de siste års utvikling har igjen innskrenket friheten i kommunist-Kina, og nå rasler Kinas myndigheter med sablene: de signaliserer at de muligens vil kunne bruke militær makt for å få overtatt Taiwan. 

Taiwan har en befolkning på cirka 24 millioner mennesker, og holdningen blant dem ser ut til at de er sterkt imot at øya skal innlemmes i Kina. Dersom det kommer et militært angrep er det all grunn til å tro at Taiwans hær vil kjempe imot med stor støtte fra befolkningen. 

På den annen side, befolkningen i Kina er ca 1,5 mrd, og er det noe som regimet i Beijing de siste årene har brukt inntektene av den økende velstanden til så er det å ruste opp sitt militære apparat. De skulle også ha nok soldater til enhver oppgave regimets ledere vil legge på dem.    

Som nevnt over, USA har betraktet seg som en alliert av Taiwan. Men en alliert er bare verdifull dersom den er sterk og pålitelig. Det som skjedde i Afghanistan viser klart og tydelig at USA og Vesten hverken er sterk eller pålitelig. 

Hva som vil skje mellom Taiwan og Kina i det kommende året er ikke godt å si, men vi vil bare ha nevnt at en av de få ledere som støtter Kinas krav overfor Taiwan selvfølgelig er Russlands president Vladimir Putin. 

For noen tiår siden var ikke Kina og Russland så gode venner, men de er langt bedre venner nå. De avholder felles militærøvelser, de har etablert et antiterror-senter i Bagdad (i 2016), og siden 2019 har den kinesiske og den russiske marine deltatt i øvelser ved inngangen til Persiabukta sammen med den iranske marinen. Det foregår altså et nært samarbeid mellom Kina, Russland og Iran! Dette bringer oss over til det neste mulige scenario. 

Iran, Israel

Iran har i mange år forsøkt å utvikle atomvåpen. Landets ledere hevder at atomprogrammet ikke har et krigersk formål, men å skaffe energi til fredelige formål. Iran er et land som har nok olje, så dette er en forklaring som ikke er helt troverdig. Det er opplagt at Iran har et atomvåpenprogram, og at målet er å utslette Israel. Det er bare noen få år siden en av Irans ledere hevdet at «Israel er en kreftsvulst som bør fjernes fra kartet» (Khamenei, 2018). 

Under president Obama ble det inngått avtaler mellom USA og Iran om at Iran ikke skulle utvikle slike våpen, og USA betalte Iran enorme beløp for at de skulle overholde avtalen. Irans ledere hadde aldri noen planer om å overholde denne avtalen; de tok allikevel med glede imot de enorme beløpene som de fikk fra USA. Hvor mye Iran fikk for å inngå denne avtalen er uklart, men CNN brakte følgende overskrift i august 2016: «US sent plane with $400 million in cash to Iran». 

Vi siterer fra en artikkel på document.no: «Irans atomhistorie er en saga om løgn, svik og bedrag. Det islamske diktaturet, som flyter over av olje, har aldri vært interessert i å skaffe seg en ny og billig energikilde … Mullahene har vært besatt av et helt annet mål: for enhver pris å skaffe seg atombomber og ballistiske missiler i et tilstrekkelig antall til å utslette Israel. Deretter kan den siste nedtellingen begynne – med Europa som neste mål. … Irans atomprogram var i virkeligheten av  eksklusivt krigersk natur … 

… Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979 og omgjorde Iran til en totalitær islamistisk republikk – med en eksport av mullahenes absolutte, menneskefiendtlige og middelalderske tro som program. … og i 1988, begynte jakten på en islamsk bombe.

De fleste av Vestens analytikere tror nå at Iran allerede har minst 20 kg uran som er anriket til 90 prosent, og derfor kan brukes til minst en atombombe. Så lenge sentrifugene går, øker kvantumet hele tiden. Vi vet ikke om mullahene samtidig har anskaffet teknologien som gjør det mulig å støpe uranmetall som kan brukes til å oppnå en kritisk masse i en bombe og utløse en eksplosjon, men det er kun et spørsmål om testing og tid. I mellomtiden får mullahenes missiler en stadig lengre rekkevidde – fra Tel Aviv til Aten, Roma og Paris.  …

Israel er klar til å slå tilbake med våpenmakt. Men med en nesten dement Sleepy Biden i Det hvite hus, omgitt av woke-fanatikere, og islam-vennene overalt i FN og i pressen, må de kanskje kjempe alene. Det er i så fall synd. Hvis Israel faller, ligger den sørlige bredden av Middelhavet åpen for kalifatet, nå med missiler og kjernefysiske og kanskje kjemiske våpen. Den endelige nedtellingen kan begynne» (Alf R Jacobsen på document.no, link nedenfor).

Man må huske på at det er ideologi som styrer. Mange av lederne i Iran mener at dommedag er rett rundt hjørnet og at en stor krig for islam er noe som deres gud vil sette pris på. Disse lederne vil ikke nøle med å beordre et angrep på Israel med atomvåpen dersom de har mulighet til det. Spørsmålet er bare om det finnes mer moderate ledere i Iran som kan hindre disse krigshisserne i å gjennomføre sine planer. 

Godt nytt år

Det er vanlig rundt disse tider å ønsket godt nytt år. Men med coronasmitte, lockdowns, enorme statlige utgifter på grunn av av både vaksinekostnader og kostnader som lockdowns fører med seg, høye strømpriser, og en kommende inflasjon, ser det ikke så veldig lovende ut. Når man i tillegg har tre mulige krigsscenarier så er det kanskje ikke så veldig stor grunn til å håpe på et godt nytt år. Men man kan jo ønske: Godt nytt år!

.

.

.

.

.

https://www.themoscowtimes.com/2021/12/12/taxi-for-vladimir-putin-says-he-drove-cab-after-soviet-fall-a75796

https://www.encyclopedia.com/philosophy-and-religion/christianity/christianity-general/third-rome

https://www.cnbc.com/2021/12/08/biden-didnt-accept-putins-red-line-on-ukraine-what-it-means.html

https://www.timesofisrael.com/khamenei-israel-a-cancerous-tumor-that-must-be-eradicated/

https://edition.cnn.com/2016/08/03/politics/us-sends-plane-iran-400-million-cash/index.html

Mona Juul i FN: Hvis Norge virkelig tror på Irans løgner, er vi ille ute