De aller fleste, inkludert vi her på Gullstandard, har kommentert de ekstremt høye strømprisene vi har for tiden. Blant typiske kommentar finner man denne: «Frie markedskreftene herjer med vinterlandet» (skrevet av den tidligere Dagblad-skribenten Andreas Hompland i Dag og Tid 21. januar), og «Ja til politisk kontroll over krafta» (tekst på plakater båret under de store demonstrasjonen mot høye strømpriser mange steder i landet og vist på Dagsrevyen 20. januar).
Det som sies er at strømmen er utenfor politisk kontroll og at det er frie markedskrefter som er årsaken til de høye strømprisene. Begge disse påstandene er feil.
Vi siterer fra et par tidligere innlegg vi har skrevet her på Gullstandard:
«Det norske strømmarkedet er koblet opp mot strømmarkedet i Europa. En rekke land i Europa har stengt ned mye av sin produksjonskapasitet når det gjelder strøm: Blant annet er om lag 90 kjernekraftverk i Europa blitt stengt ned de siste tiårene. Dette betyr at produksjonen av strøm i Europa er gått kraftig ned. Når vi nå har en kald vinter betyr det at etterspørselen etter strøm til oppvarming har gått opp – dette er et uttrykk for den økonomiske loven … [som sier at] når etterspørselen går opp og tilbudet ned går prisen opp. Årsaken til de høye strømprisene er altså at produksjonskapasiteten er redusert. Hvorfor er den gått ned? Den er gått ned på grunn av av det grønne skiftet; politikere i en rekke land i Vest-Europa har ønsket å innføre en form for energiproduksjon som de tror er miljøvennlig. Som følge av denne feiloppfatningen er en rekke kraftverk som drives av kull, gass, olje eller kjernekraft lagt ned, og nye kraftverk som drives av sol og vind er etablert. Produksjon av energi fra sol og vind forutsetter til manges overraskelse at solen skinner og at vinden blåser. Det er altså mangel på sol og vind de siste ukene som har resultert i at strømproduksjonen de siste ukene har vært for liten til å tilfredsstille etterspørselen i denne kalde vinteren. …»
«Men man har ikke et fritt marked når strømmen går på et nett som heter Statnett (man kan jo gjette hvem eieren av dette nettet er), når så og si alle kraftselskapene drives av kommuner (såkalte kraftkommuner), når staten i praksis har forbudt atomkraft og gir store subsidier til vindmølleparker, og hvor mesteparten av strømregningen består av avgifter til staten. Hadde det vært et fritt marked ville det ikke vært noen subsidier til egentlig ulønnsom kraftproduksjon, det ville ikke vært noe forbud mot atomkraft, det ville ikke vært noen avgifter. En stor del av det forbrukeren betaler for strømmen går altså til staten. Prisen har et tillegg på 25 % i merverdiavgift. I tillegg kommer elavgiften på 16,69 øre per kilowattime. Totalt beregner staten å ta inn mer enn 11 milliarder kroner på el-avgiften i 2021. Statens andel av en forbrukers strømregning ligger da på omkring 30 %.»
Det er altså opplagt slik at det er en enormt omfattende statlig kontroll av krafta, det er jo nettopp slik politisk kontroll vi dessverre har. «Politisk kontroll» betyr at det er personer med politisk makt, altså personer som ikke har spesielt mye innsikt i energiproduksjon i politikken og i i byråkratiet som bestemmer det som skal skje etter ønske fra velgere, pressgrupper og lobbyister som vil gjerne ha en større post på statsbudsjettets utallige støtteordninger til seg og sitt. I et fritt marked derimot vil viktige beslutninger legges i hendene på fagfolk som kan det de holder på med.
Det er heller ikke slik at det er frie markedskrefter som «herjer med vinterlandet»; hadde de frie markedskreftene fått råde ville det ikke vært noen statlige føringer på energiproduksjon, hverken forbud mot visse typer kraftproduksjon eller føringer og subsidier som støtter opp egentlig svært lite effektive former for kraftproduksjon.
Det er altså en rekke offentlige føringer på produksjonen i tillegg til store avgifter på prisen til kunden. Men det er én ting som ikke er direkte underlagt statlige pålegg og det er den endelige prisen til kunden. Det er denne forbrukeren merker; det er den som gir utslag i de enorme strømregningene de fleste i dag får.
Hvis vi forutsetter at de som står bak de formuleringene vi siterte innledningsvis vet hva de snakker om så er det slik at de som står bak mener at dersom ikke absolutt alle elementer i et marked er dirigert av staten, dersom det altså finnes så mye som ett eneste element som ikke er direkte underlagt politisk dirigering, så «har man ingen politisk kontroll» og «det er de frie markedskrefter som herjer».
De som står bak ønsker åpenbart mer politisk kontroll, og de vil temme de frie markedskreftene, noe som her må bety at staten også skal sette prisen på strømmen til forbruker. De vil med andre ord at staten skal dirigere alt som har med produksjon og forbruk av strøm å gjøre. Man kan si at det er i dag egentlig ønsker er full statlig kontroll av alle aspekter ved energiforsyningen til et samfunn. Det ser da ut til at det er de ønsker er full kommunisme.
Men hva fører kommunismen til? Hva vil et fullstendig statlig dirigert marked – inkludert energimarkedet – føre til? Vi har jo dessverre sett en rekke eksempler på hva kommunismen i praksis fører til: fattigdom, nød, elendighet, undertrykkelse. Dette har vi skrevet om mange ganger tidligere så vi gjentar ikke dette her.
Hvis staten skal dirigere alt som har med energiforsyningen å gjøre, alt fra hvem som skal få produsere energi, hvilke typer energi som skal produseres, og hva prisen til forbruker skal være, så vil det etter kort tid føre til at energiforsyningen bryter sammen. I en fri markedsøkonomi uten politisk kontroll vil tilbudet øke når prisen går opp; dette fordi høyere priser vil føre til større investeringer i bransjen. Ja, strømmarkedet og energiforsyning er spesielt fordi det krever store og dyre anlegg som det vil ta lang tid å etablere; men det som har skjedd i det siste er at man har gått motsatt vei. Som vi antydet over har en rekke land i Vest-Europa lagt ned eller er i ferd med å redusere effektiv energiproduksjon (kull, gass, olje, atomkraft) og satset på ineffektiv energiproduksjon (sol og vind) etter politiske vedtak. Slik er det ikke et fritt marked.
Det som må skje for å få prisen ned er at det grønne skiftet avvikles og at man legger politikken om til en kurs som har velstand som mål; dette da i motsetning til den asketiske livsførsel som det grønne skiftet forutsetter og innebærer. (Vi vil her føye til at det grønne skiftet har stor oppslutning i befolkningen, og egentlig er det jo også her slik at slik at et folk også på dette punktet får de politikere og den politikk det fortjener.)
Vi avslutter med følgende punkt: Produksjonen av strøm er langt mindre enn den burde ha vært, og da må også forbruket ned. En måte å få til dette på er å sette prisen opp. Dette blir dyrt for forbrukerne, noe som altså skyldes den reduserte produksjonen. Hvis forbrukerne skal få billig strøm er løsningen ikke priskontroll, ikke subsidier, ikke støtteordninger – løsningen er å øke produksjonen. Løsningen er altså fjerne de statlige føringene og hindringene og forbudene som innebærer at effektiv energiproduksjon ved bruk av kull, olje, gass, og kjernekraft blir lagt ned eller redusert, og at alle statlige støtteordninger til solenergi og vindenergi avvikles.
$$$$$$
Som kjent er det kommet en støtteordning rettet mot strømkundene. Men som med alle offentlige tiltak så er de ofte helt annerledes og som regel svært mye dårligere og mer kompliserte enn man forventet seg da ordningen kom. Her forsøker NRKs journalist Fredrik Solvang å forklare hvordan denne ordningen virker, og her må man virkelig følge med i svingene:
.
.
.
Her er noen tidligere artikler vi har skrevet om strømsituasjonen, én av dem om strømsjokket i 2010 da prisen kom opp i hele 14 kr pr kWh!