Krigen i Ukraina

Krigen i Ukraina er over. De russiske styrkene, som startet invasjonen 24. februar, møtte hardere motstand enn de fleste forventet, men etter noen få dagers fullskala krig må man kunne si at Russland vant krigen. Putin har satt inn nytt regime i landet, et regime som er lojalt mot Russland; Putin har åpenbart ikke ønsket at Ukraina skal bli en del av Russland. Ennå. 

Det vi skisserte i avsnittet over er ett mulig scenario. Et annet scenario er som følger: Putins invasjon av Ukraina førte til så mye protester over hele verden, og også i Russland, og så mye sanksjoner fra de vestlige land: utestengelse fra idretts-arrangementer, utestengelse fra handel, frysing av russeres eiendommer i utlandet, vanskeligheter med å benytte internasjonale banktjenester og så videre, at protestene mot Putin i Russland ble så sterke at sterke krefter i Russland sørget for at Putin ble avsatt. Krigen ble avsluttet og Ukraina ble igjen et selvstendig land, dog et land som ble påført enorme ødeleggelser under krigen.

Enkelte overfladiske kommentator har hevdet at dette var en helt meningsløs krig fra Russlands side. Tvert imot: krigen var helt logisk sett fra Putins ståsted. Mange har i de siste dager referert til Putin uttalelse om at Sovjetunionens sammenbrudd var en av de store katastrofer i verdenshistorien, og hans ønske om å gjenopprette Sovjets eller Russlands maktposisjon, en maktposisjon som forsvant nærmest over natten da Sovjetunionens kommunistiske regime brøt sammen for omtrent 30 år siden. Et annet viktig element for Putin er hans frykt for den friheten som fantes i Ukraina. Denne friheten var ikke stor, men den var større enn den er i Russland, og den var langt større enn det Putin regimet kunne akseptere. Det han fryktet var at denne friheten kunne spre seg inn i Russland og ødelegge hans visjon for Russland som en gjenreist stormakt under hans og hans medsammensvornes regime. Det er også slik at Ukraina i en periode var en del av Sovjetunionen, og Putin vil ha denne altså tidligere delen av Sovjetunion tilbake.

Både Russland og Ukraina er nokså korrupte land, men jo mer frihet det er i et land jo enklere er det å bekjempe korrupsjon. Også på grunn av dette har Putin, som leder et gjennomkorrupt diktatorisk regime, god grunn til å frykte den noe større friheten som tross alt finnes i Ukraina. 

Som en slags ytterligere begrunnelse for ønske om å få kontroll over Ukraina har Putin hevdet at dagens ledere i Ukraina er nazister. Men dette er den beskyldningen de venstreorienterte slenger ut mot alle som har et annet politisk syn enn de selv har og som ikke vil marsjere i takt, så dette er ikke noe å legge noen spesiell vekt på. 

De fleste av de noenlunde realistiske kommentatorene har trodd at Putin ville gå frem på en helt annen måte enn denne fullskala russiske invasjonen viste. De hadde trodd at Putin ville henvise til at russere ble trakassert og dårlig behandlet i områder i Ukraina, og at Russland da vil sende inn mindre grupper med soldater for liksom å hjelpe de utsatte russerne, og at han på denne måten da ville få gradvis større kontroll over landet. Men det gjorde han ikke, det han gjorde var å kjøre en fullskala invasjon, han satte i gang en type krig som vi ikke har sett i Europa siden 1939 da Tyskland gikk inn i Polen. Mange trodde at denne type krig med åpen invasjon med et stort antall soldater, stridsvogner, flyangrep, bombing, etc., aldri mer ville skje i Europa. Daily Mail brukte følgende overskrift lørdag 26/2 over et fotografi av ukrainske soldater i forsvarsstilling på en hovedvei midt i Kiev: «Sight you never thought you’d see in a modern European capital». Men dessverre; Vesten har ikke ført en politikk som har redusert eller eliminert farene for alvorlig krig. 

Noen har også hevdet at Putin må ha blitt gal siden han har satt igang en slik invasjon. «We are not dealing with a sane person’: Former Russian oil tycoon Mikhail Khodorkovsky who was imprisoned for a decade by Putin says Russia’s president has ‘gone mad’ after he ordered the invasion of Ukraine» (kilde Daily Mail, link nedenfor).

«Gal» er i slike sammenhenger et meget vidt begrep. Det som sannsynligvis har skjedd er at Putin har undervurdert den ukrainske motstanden, og han har undervurdert effekten av de internasjonale tiltakene mot Russland. Antakelig er han omringet av ja-mennesker slik diktator ofte er, og han har derfor i liten grad møtt motforestillinger når han har diskutert sine planer med sine rådgivere og sine generaler. Antakelig har også corona-tiltak forsterket Putin isolasjon. Dette viser også viktigheten av at man har alternative synspunkter tilgjengelig, at man har en åpen presset, at man har åpne diskusjoner mellom deltagere med forskjellige synspunkter på radio TV og i avisene slik at en bredde av synspunkter kan komme frem. Slik har man ikke i diktaturer; selv om Putin formelt er valgt til sine verv som president eller statsminister i flere mannsaldre, virker det sånn, er han reelt sett en diktator. Putin er dog valgt en rekke ganger, og han har betydelig støtte i befolkningen. 

Vi tillater oss å sitere noe vi skrev om Putin og Russland for ti år siden: «Den russiske kulturen er sterkt irrasjonell, kollektivistisk og nasjonalistisk, og det å da tro at frihet – reell, individuell frihet – vil kunne slå rot der med det første, er alt for optimistisk. Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.»

Og her er noe vi skrev i 2006, da er det også var en viss uro mellom Russland og Ukraina: «…. Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig. Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina.»

Noen har hevdet at det selvfølgelig er Vesten og USA som er skyld i krigen. De har hevdet at NATOs ekspansjon nærmere og nærmere Russland etter kommunismens fall i 1990 har ført til at Russland reelt sett har fryktet en invasjon fra Vesten. 

Men grunnen til at disse landene har ønsket å gå med NATO er et ønske om å alliert hjelp dersom Russland skulle angripe dem – disse landet var jo okkupert av Russland/Sovjet i en lang periode etter annen verdenskrig, og de fikk først selvstendighet etter Sovjets sammenbrudd omkring 1990. Putin har altså fryktet at NATO skulle trekkes inn dersom han angrep et av Russlands naboland. Putin vet selvsagt at NATO og Vesten aldri ville angripe Russland. Ja, Russland er blitt angrepet tidligere – av Napoleon i 1812 og av Hitler i 1941. Det er ingen saklig begrunnelse for å tro at noen tilsvarende invasjon av Russland skulle komme igjen.

Vi bør også huske på at i de siste 10-15 årene har Russland ekspandert: Putins regime gikk inn i Georgia i 2008, de annekterte Krim i 2014, og de har også tidligere stått bak militære aksjoner i noen av Ukrainas østlige provinser. 

Det er også et par andre viktige grunner til at Putin har våget å gjøre dette nå. For det første er spesielt Vest-Europa avhengig av Russland. I størst grad gjelder dette Tyskland, som har ført en idiotisk energipolitikk: det grønne skiftet. Pålitelige energikilder som kjernekraft og atomkraft er lagt ned og i stedet har man satset på vindkraft og solenergi, energiformer som er svært lite egnet i Europa og man er da blitt avhengig av å kjøpe gass – og den som har levert gassen, det er Russland. 

Europas avhengighet av russisk energi har gjort at reaksjoner mot Putins tyranniske fremferd både i og utenfor Russland de siste 10-15 årene er blitt møtt med relativt svake reaksjoner fra Vesten. 

Dette ser vi også i de tiltakene som er i ferd med å bli innført nå: Russland skal utsettes for en rekke forskjellige tiltak, men de innebærer ikke at Vest-Europa skal slutte å kjøpe energi fra Russland. Dette er noe som ville rammet Russlands økonomi sterkt, men uten russisk energi vil mange vesteuropeere fryse. 

Med i dette bildet er at USAs president Joe Biden heller ikke vil øke energiproduksjonen i USA for å kunne bidra til energiforsyningen både til USA og Europa, for eksempel er han fortsatt innstilt på å ikke fortsette utbygging av Keystone-rørledningen. 

Men når vi nå nærmer oss slutten: Det viktigste poenget er kanskje følgende; Militært sett er Vesten ekstremt svakt. Det som tydeligst viste Vestens svakhet er det totale nederlaget for tyrannene i Taliban i Afghanistan for om lag ett år siden. Etter å ha forsøkt å gjøre Afghanistan til et sivilisert land i to tiår, ga da Vesten med USA i spissen opp, og bare trakk alle soldatene hjem. Taper man en stor og viktig krig viser man at man er svak. 

Også hvis vi ser på de andre krigene som Vesten har vært involvert i etter annen verdenskrig så er det vel bare én krig som har endt med en klar seier til Vesten: Falklandskrigen i 1982. Av de andre krigene kan nevnes Korea-krigen som endte uavgjort, Vietnamkrigen som endte med tap, Bay of Pigs-aksjonen som endte med nederlag, Gulfkrig 1 som endte med uavgjort, Gulfkrig 2 som ble ført så inkompetent at det som burde ha vært en seier førte til uavgjort. President Obamas uttrekning av de amerikanske styrkene etter at han ble innsatt som president i 2009 førte til et maktvakuum som igjen gjorde oppblomstringen av IS mulig. Krigen i Midtøsten – mellom Israel og en rekke arabiske/islamske aktører (Hamas, Hezbolla, PLO, Svart september, m.fl ) – har pågått med varierende styrke nærmest kontinuerlig siden 1948 uten at det er noen seier og dermed fred i sikte. Vi kan også nevne NATOs katastrofale innblanding både i Libya og Jugoslavia: begge disse krigene hadde fra NATOs side en slags fornuftig begrunnelse (å hindre massakre av sivile), men de ble så ekstremt inkompetent gjennomført at resultatet ble sterkt negativt både for NATO og for de landene som ble rammet. Vi skyter inn det poeng at det praktisk talt alltid kun er en klar militær seier som gir stabil fred. Første verdenskrig ga ingen klar militær seier, og det kom en ny krig 20 år etter; denne nye krigens påskudd – eller et av dem – var å rette opp det Tyskland opplevde som det urettferdige resultatet fra første verdenskrig. Andre verdenskrig ga en klar militær seier, og det har vært fred i Vest-Europa etter 1945. De kriger som har vært i Europa har foregått i Øst-Europa i det området som Sovjet okkuperte etter 1945; små trefninger i Ungarn i 1956, i Tsjekkoslovakia i 1968, i Polen i 1982, da disse landene forsøkte å løsrive seg fra sovjetisk overherredømme, og selvfølgelig krigen i Jugoslavia etter Titos bortgang (Tito var en sterk mann som klarte å holde Jugoslavia samlet, men når han var borte ble landet etter korte, men grusomme kriger, oppdelt i et halvt dusin mindre land med sterkt ulike kulturer). 

En av hovedgrunnene til at Russland angriper Ukraina nå er at Vesten altså er ekstremt svakt, militært sett. Svært mye ressurser som egentlig burde vært brukt for å bygge opp et sterkt militært forsvar er for å forsvare lands frihet er av Vestens politikere, med stor støtte fra befolkningene i Vesten, blitt brukt på fjas og tull og tøys. 

Ledende offiserer og forsvarspolitikere i USA sier at klimaendringer er en av de største truslene mot USA sikkerhet, og at forsvares oppgave er å tilpasse seg slik at de kan bekjempe klimaendringer. De har også lagt vekt på at forsvaret skal være kjønnsnøytralt. Det norske forsvaret har ansatt åtte personer som skal arbeide med likestillingsspørsmål. Nettavisen brukte følgende overskrift: «Forsvaret ruster opp kompetansen på kjønn og inkludering: Ansetter en hær av kjønnsrådgivere», og skrev blant annet: «Neste år ansetter Forsvaret åtte såkalte «gender-rådgivere». Gender-perspektivet i Forsvaret handler blant annet om hvordan ulike kjønn passer, og kan anvendes, til ulike situasjoner og operasjoner. Disse skal bidra til at Forsvaret blir mer mangfoldig, sier major og talsperson for Forsvaret, Endre Nedberg, på spørsmål fra Nettavisen.» 

Etter vårt syn burde forsvaret satse alle krefter kun på å bli mest mulig slagkraftige. 

Vi avslutte med å gjengi en oppsummering av situasjonen hentet fra den finske venstreorienterte kommentatoren Janne M. Korhonen på Twitter:

«What we see happening in #Ukraine right now is, to put it bluntly, Russian (or more precisely, the Kremlin’s) imperialism. If no other evidence convinces you, I beseech you to read a translation of Putin’s speech yesterday. This has very little if anything to do with NATO, and almost everything to do with Putin’s desire to reinstate the Russian Empire. He has consistently maintained in public that it was a «mistake» to «allow» the former Soviet republics to become independent. What Putin seems to fear the most, rightly so, is that democratic revolution reaches Moscow. Thus, democracy itself is a threat to him. Only after Putin’s blatant 2008 and 2014 breaches of post-World War II convention of not redrawing the map of Europe with a sword did NATO even step up military deployments. Still, the deployments were mostly cosmetic. Democratic, successful countries bordering European Russia are a menace to him personally. They show the Russians an alternative, and can serve as sanctuaries for dissidents that Putin would like to invite for a tea by the window. But in reality, the fact is that NATO has not «enlarged» itself: the fact is that democratic countries close to Russia have wanted to join NATO. I hope you ask yourself: why?” 

Vår konklusjon: Vi frykter at Ukraina er tapt, at Ukraina vil komme inn under russisk hegemoni. Det Vesten bør gjøre er å sette i gang en kolossal militær opprustning slik at Russland ikke går til angrep på flere land. Krefter i både Sverige og Finland har nå ønsket medlemskap i NATO og vi bør støtte dem i dette. Men også viktig er det at Vesten styrker sine egentlige verdier: woke-hysteriet må vekk, de fullstendig meningsløse og enormt kostbare tiltakene for å bekjempe klimaendringer må avskaffes, og ellers bør økonomien som helhet dereguleres, og man bør igangsette en prosess som innebærer at alle offentlige tiltak unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar privatiseres. 

Kommer dette til å skje med det første? Neppe. 

Så dette betyr at Vesten kommer til å fortsette i samme løype som de har gjort de siste tiårene og da går vi en meget dyster fremtid i møte. 

.

.

.

.

.

..

https://e24.no/internasjonal-oekonomi/i/ja15Lz/russlands-invasjon-av-ukraina-kort-forklart

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10553811/Former-Russian-tycoon-Mikhail-Khodorkovsky-says-Vladimir-Putin-gone-mad.html

https://www.nettavisen.no/nyheter/forsvaret-ruster-opp-kompetansen-pa-kjonn-og-inkludering-ansetter-en-har-av-kjonnsradgivere/s/12-95-3424183985?fbclid=IwAR23SGguJF7_q26X1XQg4epfxy2l4BrTw30B7_RQYMCfXpEZOVTcMy8eiG4

Vi tillater oss å henvise til noen tidligere artikler vi har skrevet om Russland og Ukraina. 

 2012-03-07

http://www.stemdlf.no/node/5126/

 2014-12-08

http://www.stemdlf.no/node/5689/

2006-01-02

http://www.stemdlf.no/node/4167/

Feil fokus, og ikke bare om strømkrisen

Som kjent har strømprisene i Sør-Norge de siste månedene vært svært mye høyere enn de vanligvis har vært. Dette kommer av, som vi har fortalt tidligere, at strømforsyningen i Sør-Norge er koblet opp mot strømnettet i Vest-Europa, og at landene i Vest-Europa (vi snakker her i hovedsak om Tyskland og Storbritannia) i stor grad har avviklet mye av sin kraftproduksjon: en rekke kullkraftverk er lagt ned, og de siste tiårene er innpå 90 kjernekraftverk lagt ned. Som erstatning for den kraftforsyning man tidigere har fått fra disse kraftverkene har man gått over til solkraft og vindkraft. Denne omleggingen har fått navnet «det grønne skiftet». Men solkraft og vindkraft fungerer svært dårlig i Europa fordi det er for lite sol og vind til å drive slike kraftverk på en effektiv måte. 

Når det da i en periode blir kaldt og folk må bruke strøm for å varme opp husene sine, går etterspørselen opp, og når tilbudet er sterkt reduserte på grunn av av det grønne skiftet, et skifte som har som begrunnelse å redde klimaet og/eller å hindre en global oppvarming, en begrunnelse som ikke har noe som helst med virkelighetens verden å gjøre, går prisene i taket. 

Men praktisk talt hele debatten om dette problemet i Norge handler om to ting: Det ene er et krav om at politikerne må gripe inn og sørge for at det blir statlig styring over strømmarkedet, mens det andre handler om hvilke støtteordninger som må til for å løse de enorme problemer som både privatpersoner og bedrifter får på grunn av de høye strømprisene. 

Til det første – ønsket om politisk kontroll – kan man bare konstatere følgende: Strømmarkedet er under total politisk kontroll (bortsett fra i det siste leddet). I Norge er det slik at strømmen føres frem på noe som heter Statnett (og man kan lett gjette av navnet hvem som eier det), så og si alle kraftverkene eies av kommuner, og det er staten som har bestemt at vi ikke skal bruke effektiv energi produksjon – vannkraft, kullkraft, atomkraft –  og heller gå over til en svært ineffektiv energiproduksjon i form av vindmøller. Det er også slik at en svært stor del av det forbrukerne betaler for strømmen er ulike former for avgifter til staten. Det er også slik at Norge for tiden eksporterer mye kraft til Vest-Europa, og denne koblingen av det norske strømmarkedet til markedet i Vest-Europa er politisk bestemt. 

Så, å ønske politisk kontroll av strømmarkedet er å ønske seg noe man allerede har. Det er alltid slik at statlig styring og kontroll på sikt har svært negative effekter. Dessverre opererer folk flest med utgangspunkt i ren ønsketenkning – de tror i dette tilfellet at statlig styring og kontroll kan løse alle problemer. I virkelighetens verden er det dog slik at svært mange av de problemene vi står overfor, ikke bare på dette området, er resultater av nettopp statlig styring og kontroll. 

Men det andre poenget er enda viktigere. Det har vært utallige artikler i avisene og debatter på TV om hva som skal gjøres med de høye strømprisene. Og det eneste som har vært diskutert er ulike type støtteordninger fra staten; først kom ordinger for privatpersoner, men etterhvert kom også ordninger på plass for bedrifter. Man kan si at det som har vært diskutert er i hovedsak kun fordelingen av kostnadene. Dagens ordning er slik at privatpersoner får dekket 80 % (til å begynne med var denne andelen 50 %) av den del av strømregningen man får når prisen overskrider en viss pris per kilowattime. 

Forskjellige aktører som slipper til i pressen krever også andre ting. For eksempel har til og med FrP gått inn for at det skal være en makspris på strøm, et forslag som ikke uventet støttes av venstreorienterte, blant dem skribenten Magnus Marsdal. Nettavisen gjengir Marsdal slik: «Frp har rett: Innfør makspris på strøm». 

Vi vil her bare kort nevne at dette er et fullstendig meningsløst forslag; makspris vil innebære at strømselskapene kan komme i den situasjonen at de ikke får inntekter til å dekke sine utgifter, og da vil de kunne gå over ende og da vil kanskje strømmen blir borte – det er ikke strømselskapene som bestemmer prisen; prisen bestemmes av hvor mye strøm som kraftprodusentene, kraftverkene, forsyner markedet med, og alt etter hvor stor etterspørselen er. 

VG gjengir et annet forslag, et som kommer fra Oslos byrådsleder Raymond Johansen:: «– Det er nok ikke så mange som vet, men Oslo kommune er gjennom vårt 100 prosent eierskap i Hafslund Eco, Norges nest største kraftprodusent, bare Statkraft er større. Det skal vi utnytte ved å gi kundene lavere pris, sier Johansen til VG. Vi [VG] møtte ham og byråd for næring og eierskap i byrådet, Victoria Marie Evensen, i solen utenfor Oslo rådhus torsdag ettermiddag. De planlegger å kutte inntektene de henter ut av kraftselskapet sitt, for å tilby kundene attraktive fastprisavtaler».

Vi kunne sitert flere andre avisoppslag som sier omtrent det samme: at det må innføres ulike typer støtteordninger til forbrukere og bedrifter. Som sagt over, vårt poeng er et annet: Det er så og si ingen som snakker om det som er det reelle problemet. Og det reelle problemet er at produksjonen av strøm er sterkt redusert på grunn av statlige tiltak. 

Det sentrale i en økonomi er produksjon. Dette er ekstremt viktig poeng som ser ut til å være totalt ukjent blant kommentatorer, politikere, journalister og økonomer flest. Vi overdriver kanskje en smule når vi sier at det er totalt ukjent, men det som er opplagt ut i fra det vi har sett i avisene i det siste er at dette er et poeng som ingen legger betydelig vekt på. 

Det som er årsaken til problemene at det er for lite strøm; det som er årsaken til den høye strømprisen er at produksjonen er redusert. Det finnes kun en eneste løsning på dette problemet: produksjonen må økes. 

For å ordne med strømproblemene og de høye strømprisene må produksjonen av strøm øke. Ja, dette er ikke noe som kan ordnes i løpet av noen uker. Men det som må skje er at i første omgang er at de kraftverkene som er nedlagt må rustes opp (hvis det er nødvendig) og settes inn i produksjonen igjen. 

Ja, disse kraftverkene ble erstattet av sol- og vindkraft, men når det er lite sol og lite vind så kommer det ikke noen vesentlig produksjon fra disse, og det er som nevnt dette som er problemet. 

Dette handler fundamentalt sett om hva som er fokus for en økonomisk teori. I denne sammenhengen vil vi legge vekt på at det i hovedsak er to forskjellige grunnsyn her. Det ene er dominert av teoriene til Karl Marx, og den teorien legger hovedvekten på fordeling (av det som allerede er produsert), og all diskusjon om ulike former for støtteordninger til strømkunder er en implikasjon av denne teorien.  

Men det som burde være hovedfokus for en økonomisk teori er viktigheten av produksjon. Den økonomen som i størst grad satte produksjon i fokus, var franskmannen Jean-Baptiste Say. Det at få eller ingen snakker om at løsningen på dette problemet er produksjon illustrerer dessverre at Says teorier står svært svakt i dagens kultur. 

Det sies at de siste Say uttalte før han døde var følgende: «Produsér, produsér, produsér: det løser alle problemer». Det burde være rimelig enkelt å forstå at hvis produksjonen av strøm økte kraftig så ville vi aldri ha opplevd noen strømkrise, og prisene ville ha vært lave. 

Men man kan gå enda mer fundamentalt til verks. At de første man tenker på er støtteordninger kommer av at man har en menneskesyn som betrakter mennesket som svakt og hjelpetrengende – og at alle da må hjelpe. Staten må derfor ta fra de som har og gi til de som trenger. Har man derimot et motsatt menneskesyn, et menneskesyn som betrakter mennesket som i stand til å skape et godt liv for seg og sine ved arbeid og verdiskapning, vil det første man tenker på være å fjerne hindringer for arbeid og verdiskapning slik at individer kan jobbe og dermed produsere det det trenger for å leve gode liv. Den første holdningen er en implikasjon av altruisme, og den andre holdningen er en implikasjon av egoisme. Siden altruisme dominerer som etisk ideal i dagens kultur er det støtteordninger som alle tenker på som løsning på ethvert problem som dukker opp. Men støtteordninger innebærer at man – for å sette det på spissen – tar penger fra de som jobber produktivt og gir til de som ikke jobber eller som jobber mindre produktivt. Dette er å straffe de mest produktive og å belønne de mindre produktive. Det burde være enkelt å forstå hvordan dette vil gå i det lange løp. 

Meget kort oppsummert: Vi har høye strømpriser fordi politiske myndigheter har innskrenket kraftproduksjonen på grunn av av et ønske om å hindre det helt fiktive problemet global oppvarming. (For å løse det ikke-reelle problemet global oppvarming har politikerne, med bred støtte i folket, gått inn for å avslutte produksjonen av energi fra kull, olje og gass, og i stedet gått inn for å produsere energi ved hjelp av sol- og vindkraft, og man har ønsket å bruke strøm på stadig flere områder: elektrifisering av sokkelen, at elektriske biler skal overta for bensin- og dieseldrevne biler, at oppvarming av boliger ikke lenger skal skje med ved og kull, osv.). Man har også bygget på en forestilling om at atomkraft er farlig for miljøet, en forestilling som er helt feil.    

Og helt til slutt: Ja, de problemene vi har skyldes at svært få forstår at det er produksjon som er det fundamentale i en økonomi, og at økt produksjon gir økt velstand på alle områder. Økt produksjon og økt velstand vil også føre til at de virkelige miljøproblemene blir mindre – og påstandene om menneskeskapt global oppvarming er lite annet enn rent oppspinn fra ende til annen. .

.

.

.

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/frp-har-rett-innfor-makspris-pa-strom/o/5-95-371817

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/280vKy/eier-norges-nest-stoerste-kraftselskap-ap-raymond-lover-innbyggerne-lavere-stroempris


Er trucker-aksjonen virkelig en «Freedom Convoy»?

Det har vært mye snakk om de kanadiske lastebilsjåførene og deres aksjon mot coronatiltakene de siste ukene. Lastebilsjåførene er blitt omtalt som frihetstilhengere – aksjonen skal være en støtte til mer frihet. Men er det slik?  

Sjåførene protesterer mot de meget frihetskrenkende coronatiltakene: de protesterer mot vaksinepass, de protesterer mot tvungen vaksinering, de protesterer mot lockdown. Alle disse tiltakene er frihetskrenkende, og fortjener å bli møtt med stor motstand. 

VG omtaler aksjonen slik: «Traileropprøret startet som en reaksjon på en ny lov som krever koronavaksinering for å krysse grensen mellom Canada og USA. Demonstrasjonene har siden utviklet seg til en bredere protest mot koronarestriksjoner generelt. I Canada må man fremvise et gyldig vaksinekort for å slippe inn på de fleste steder innendørs, som restauranter, treningssentre og barer, skriver VG.» (sitert fra Resett).

Ikke uventet har venstreorienterte politikere forsøkt å svartmale disse demonstrantene ved å lyve om hva de står for. Her er en Twitter-melding fra statsminister Justin Trudeau fra 2. februar: 

«Today in the House, Members of Parliament unanimously condemned the antisemitism, Islamophobia, anti-Black racism, homophobia, and transphobia that we’ve seen on display in Ottawa over the past number of days. Together, let’s keep working to make Canada more inclusive».  

Trudeau forsøker altså å stemple de som protesterer mot frihetsinnskrenkende coronatiltak som islamofobe, rasister, homofobe, osv. Disse påstandene er rene løgner, men denne tilnærmingen er typisk for hvordan aktører på venstresiden – politikere, journalister, yrkesdemonstranter, mange velgere – opererer overfor de som er uenige med dem. 

En artikkel i Daily Mail gir et annet inntrykk av hvordan disse lastebilsjåførene er: «EXCLUSIVE: Freedom Convoy truckers say Trudeau and North America’s liberal [den korrekte norske oversettelsen av det amerikanske ordet «liberal» er «venstreorientert»] media are falsely demonizing them as ultra-right-wing crazies. And after spending a week in their midst, the Mail’s reporter can only conclude that these peaceful, good-natured protestors are 100% correct about that …».

Daily Mail sier altså at demonstrantene er fredelige og velmenende, og at påstandene om at de er gale («crazies») er en løgn. 

Det er da all grunn til å gå ut i fra at disse lastebilsjåførene i all hovedsak er vanlige, anstendige mennesker, og at formålet med deres protester er godt og riktig. Men kan man si at de fremstår som eller oppfører seg som frihetstilhengere?

Hva er det disse lastebilsjåførenes aksjon består i? De blokkerer grenseoverganger, de blokkerer gater og veier, de blokkerer boområder, de tuter med horn til alle døgnets tider. Dette fører til at folk ikke kommer på jobb, til at varer blir ikke levert til butikkene, støyen fører til at folk blir forstyrret i sine egne hjem. Og dette er en aksjon som ikke bare har vart noen timer, den har nå pågått i mer enn to uker. Denne aksjonen begynte i Ottawa i Canada, men ser nå ut til å spre seg til en rekke andre land i Vesten.  

Her er en Twitter-melding statsministeren sendte ut 8. februar: «Canadians have the right to protest, to disagree with their government, and to make their voices heard. We’ll always protect that right. But let’s be clear: They don’t have the right to blockade our economy, or our democracy, or our fellow citizens’ daily lives. It has to stop.» 

Her har statsminister Trudeau helt rett. For vår egen del vil vi tilføye at de som oppfører seg slik som disse lastebilsjåførerene gjør, de er ikke frihetstilhengere. 

Frihet innebærer retten for individer til å bestemme over seg og sitt, og det inkluderer retten til å være uforstyrret i sitt eget hjem, til uforstyrret å kunne dra på jobben, til å kunne sende sine barn på skolen, til å handle i butikken. Å blokkere gater og veier og å lage støy på en måte som innebærer at slike helt normale og nødvendige aktiviteter blir vanskelig eller umulig, det er ikke i samsvar med noen som helst frihetsideologi. Å forstyrre disse borgernes mulighet til å gå på jobben, handle i butikken, osv. er å krenke deres rettigheter når de over lang tid har brukt gater og veier til vanlig ferdsel. Når folk over lang tid gått på butikken for å handle er det en krenkelse av disses frihet å hindre dem i å gjøre dette.  

Nå hevder disse lastebilsjåførene at de har rett til å protestere. Ja, det er mulig at de ifølge loven har rett til å gjøre disse tingene, men selv om dette er lov betyr det ikke at det er i samsvar med prinsipper som forsvarer individuell frihet – det er jo ikke noe ukjent fenomen at lover i dag krenker frihet.  

En frihetstilhenger vil aldri på eget initiativ krenke andres frihet selv om loven tillater dette,  En frihetstilhenger vil respektere eiendomsretten, selv om loven gir ham adgang til å krenke den. (Vi ser her bort fra tilfeller hvor staten på borgernes vegne gjennom handlinger krenker friheten; frihetstilhengere har da all rett til å benytte seg av frihetskrenkende ordningene som blir innført under slike forhold; f.eks. å nyte godt av offentlige goder som er finansiert av skatter og avgifter.) Det vi snakker om her er konkrete situasjoner hvor den enkelte har et valg: skal han her og nå krenke eiendomsretten eller skal han ikke krenke eiendomsretten – og da må han velge. En frihetstilhenger vil da velge å ikke krenke eiendomsretten

Disse lastebilsjåførene velger derimot å krenke eiendomsretten. Man kan derfor ikke betrakte denne aksjonen som en slags «freedom convoi». De som som regel omtaler lastebilsjåførenes aksjon som en «freedom convoy» er da som regel ikke frihetstilhengere, de er som regel nasjonalkonservative. Blant de aktørene som støtter lastebilsjåførenes aksjon i Norge finner vi de nasjonalkonservative i document.no: «Det sprer seg en reaksjon fra land til land. Trolig vil det komme en frihetskonvoi i USA». 

Som sagt, vi har stor sympati for lastebilsjåførene ønsker om å fjerne frihetskrenkende tiltak, men vi kan ikke støtte den metoden de benytter. 

Disse aksjonene som er kommet i stand først i Canada og så i en rekke andre steder i verden; etter initiativ fra lastebilsjåfører protesterer flere og flere mot tiltak som det er all grunn til å kreve avviklet. Situasjonen nå, spesielt i Ottawa, hvor disse aksjonene begynte, er blitt uutholdelig for borgerne. 

Det er en regjerings fremste oppgave å beskytte borgernes frihet. Ja, alle regjeringer i all land i dag svikter på dette punktet. Men regjeringen har også en annen oppgave og det er å sørge for at samfunnet fungerer, at hver enkelt kan gå på jobben og skaffe seg de tingene han trenger. Dersom det oppstår kaoslignende tilstander, slik det er nå åpenbart har gjort i Ottawa, har regjeringen sviktet grovt. Det første en regjering må gjøre er å hindre at slike situasjoner oppstår. Med hensyn til Ottawa er det nå for sent. Hva bør regjeringen gjøre da? Den bør etterkomme lastebilsjåførenes krav og fjerne de tvangsmessige coronatiltakene. Men dette kommer ikke til å skje med det første. De som sitter regjeringen i Canada, og i alle andre land, er styringskåte personer, og nå har det også gått prestisje i å ikke vike tilbake på de standpunktene de har tatt og de ordningene de har innført. 

Som liberalister vet: Litt innskrenkinger av frihet fører til problemer, disse problemene fører gjerne til enda flere innskrenkninger av frihet og til slutt ender det med en uholdbar situasjon. (Dette er en utvikling som kan ta mange tiår når det gjelder samfunnet som helhet, men i enkelte mindre område kan det gå svært raskt.) Som vi nevnte over: det rette å gjøre for regjeringen er å øke friheten, det vil si å fjerne de tvangsmessig coronatiltakene. Dette kommer også til å skje, spørsmålet er hvor mye ødeleggelser som kommer til å skje før dette blir gjort. 

For kort å oppsummere: Lastebilsjåførenes krav er legitime, måten de markerer dette på er frihetskrenkende. Vi støtter kravene, men vi kan ikke støtte aksjonen. Regjeringen har på alle vis handlet feil også i dette spørsmål. Alle tvangsmessige corona tiltak bør avvikles så fort som mulig – noe som heldigvis er i ferd med å skje i mange land. 
.

.

.

.

.

.

https://www.dailymail.co.uk/news/article-10486483/Canadian-truckers-say-hate-crime-charges-bogus-attempts-make-abandon-protest.html

Noen betraktninger om Vestens forhold til Kina

Kina ble kommunistisk etter en borgerkrig på slutten av 40-tallet. USA, som var den sterkeste aktøren i krigen mot nasjonalsosialismen under annen verdenskrig, og som etter annen verdenskrig bekjempet kommunismens utbredelse både i Europa gjennom opprettelsen av NATO, og i Korea og Vietnam, holdt seg helt utenfor denne borgerkrigen. 

Grunnen til dette var at kommunistsympatiserende rådgivere i det amerikanske utenriksdepartementet fortalte sine overordne politikere at kommunistene kom til å vinne denne borgerkrigen; derfor var det intet poeng i å støtte de nasjonalistiske antikommunistene under Chiang Kai Check. Borgerkrigen endte da med at nasjonalistene søkte tilflukt på en øy utenfor fastlands-Kina, Formosa/Taiwan. Kommunist-Kina har aldri akseptert at Taiwan er et eget land; den dag i dag ønsker lederne i Beijing å få Taiwan lagt under kommunistisk kontroll. Det er per i dag tegn som tyder på at Kommunist-Kina planlegger å overta Taiwan med militær makt. 

(Vi skyter inn her et lite poeng om de mange kommunistsympatiserende rådgiverne i det amerikanske utenriksdepartementet: Den som kjempet hardest mot denne kommunistiske påvirkningen i amerikansk utenrikspolitikk var senator Joseph McCarthy, og vi vet jo hvordan historien har behandlet ham: den som jaktet på forrædere er selv blitt fremstilt som forræder. Heldigvis er også mainstream-historikere nå er i ferd med å finne ut hva som egentlig skjedde: at McCarthy i det store og hele hadde rett.)  

Etter borgerkrigen ble Kina et diktatur under ledelse av kommunistpartiets formann Mao. Som vanlig under kommunismen ble et kolossalt stort antall mennesker drept under diverse utrenskninger og sultkatastrofer som kommunistregimet sto for. Men under høyrebølgen på 80- og 90-tallet ble økonomien i Kina til en viss grad liberalisert, og velstanden steg for store deler av befolkningen. Mange trodde at Kina nå var i ferd med å få et sivilisert regime med en viss grad av individuell frihet. Dessverre viste det seg at denne optimismen ikke slo til. Etter en kort periode med betydelig økning av frihet, spesielt på det økonomiske området, er Kina nå i ferd med ikke bare å stramme til overfor egen befolkning, de strammer også inn den friheten som var å finne i Hongkong etter at de fikk denne kronkolonien tilbake fra britene i 1997; inntil 1997 var Hongkong et område med svært stor frihet og dermed med svært stor velstand. Men viktig for oss i Vesten er at det kinesiske regimet forsøker også å begrense friheten i resten av verden. 

Vi nevnte så vidt høyrebølgen på 80- og 90-tallet, men før dette ble Vesten sterkt påvirket av en ekstrem venstreorientert bevegelse, en bevegelse som skapte mye uro f.eks. i form av streiker og demonstrasjoner, en bevegelse som fikk mange virkelighetsfjerne unge mennesker som medlemmer og sympatisører. Kommunistene var på denne tiden delt i to fløyer; de som underordnet seg Russland/Sovjetunion her i landet var i Norges kommunistiske parti (som nå nærmest er forsvunnet), de som underordnet seg Kina og diktatoren Mao Zedong var i AKP – som nå er blitt til Rødt.

De som sognet til AKP var altså sterkt influert av kommunismen i Kina og spesielt av Mao; på 70-tallet hadde de alltid for hånden et eksemplar av en liten bok kalt Maos lille røde, en samling sitater fra det som ble kalt «Mao Tse Tungs tenkning». Denne bevegelsen hadde så stor innflytelse at til og med den utgave av Arne Næss´ Filosofihistorie, som var obligatorisk lesning for de som skulle ta examen philosophicum på denne tiden, inneholdt et stort kapittel om Mao Zedong [som er en skrivemåte som kom inn etter 70-tallet, før dette var skrivemåten Mao Tse Tung].)

I Norge ble denne bevegelsen først organisert i SUF, senere SUF(ml), senere altså i AKP (ml), og i avisen Klassekampen. Manifestasjonen av denne bevegelsen i dag er partiet Rødt (som i dag har åtte representanter på Stortinget og som ifølge de siste meningsmålinger er landets fjerde største parti). Folkene som var med i AKP (ml) snakket om væpna revvolusjon, de hadde hemmelige sommerleirer hvor deltagerne ikke blir registrert med sine egne navn, og de drev også med våpentrening. De hadde visstnok også utarbeidet lister over hvem av sine motstandere de skulle eliminere når de kom til makten. Det skal sies at dagens Rødt, bla. i sin retorikk, er nokså forskjellig fra AKP i sine glansdager. 

Men denne bevegelsen fantes ikke bare i Norge, det fantes også i alle andre land i Vesten, men så vidt vi vet per i dag så er det bare i Norge at et opprinnelig maoistisk parti har en så stor innflytelse og så mange plasser i landets nasjonalforsamling. Men folk med en fortid i AKP sitter ikke bare i politiske maktposisjoner, de finnes i akademia, de finnes i forlagene, de finnes i avisene, de finnes i NGOer, og så videre.  

Poenget her er at svært mange i sine formative år fikk en positiv oppfatning av Kina og den kinesiske kommunismen. Dette skjedde ikke bare i Norge, det skjedde i alle land i Vesten. 

Mange av de som var involvert i AKP på 70-tallet og lignende bevegelser har selvfølgelig på et vis tatt avstand fra den idiotien de støttet da – men det er som regel noe som henger igjen fra det man var opptatt av da man var ung. Mange har derfor et svært positivt syn på Kina til tross for den undertrykkende og frihetsfiendtlige politikken som Kinas kommunistparti fører i dag.  

Kina og Norge 

I 2010 ble Nobels fredspris tildelt den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo. De kinesiske lederne likte ikke dette og forholdet til til Norge frøs til is – noe som også hadde negative økonomiske konsekvenser for Norge; Kina er et stort marked for norsk eksport. 

En avtale i 2016 mellom Norge og Kina førte til at forholdet ble godt igjen, det ble omtrent som det var før den skandaløse Nobelprisutdelingen. Hva inneholdt denne avtalen? Aftenposten beskriver denne avtalen slik:

«– Avtalen med Kina er ydmykende for Norge. Norge har måttet betale en veldig høy pris for å normalisere forholdet til Kina, mener norsk Oxford-professor. William Nygaard er enig: – Jeg blir veldig trist, sier han. Isfronten mellom Norge og Kina ble formelt smeltet mandag da utenriksminister Børge Brende kunne fortelle fra Beijing at landene var blitt enige om å normalisere forholdet. En betent floke i norsk utenrikspolitikk var dermed løst – seks år etter at Kinas myndigheter ble rasende på Norge fordi den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris. Men avtalen har kostet Norge dyrt, mener flere eksperter Aftenposten har snakket med. – Det er rett og slett ydmykende, sier  Stein Ringen, professor i statsvitenskap ved Oxford-universitetet og forfatter av en  kritikerrost, fersk bok om kinesisk politikk.

– Menneskerettighetene er ikke nevnt med ett ord. Han utdyper:

  • Vi ser her hvordan Norge har måttet bøye seg i veldig stor grad ved å akseptere Kinas krav. Gevinsten er relativt symbolsk, fordi vi vet at det har gått forholdsvis bra, økonomisk sett, i forholdet mellom Norge og Kina. Ringen mener at en klar kostnad ved normaliseringen er at Norge ikke lenger presser Kina på spørsmål om menneskerettighetsbrudd.

– Bare se på hva som skjedde da Dalai Lama besøkte Norge i 2014. Tenk at han, en fredsprisvinner, skulle måtte tåle en personlig fornærmelse fordi Norge ønsker å bøye av for Kina. Norge har vært alt for overbærende i denne prosessen, sier han. …

Oxford-professor Stein Ringen mener også at teksten inneholder noe svært uvanlig, nemlig en norsk anerkjennelse av Kinas krav om suverenitet – altså eksklusiv råderett – i Sørkinahavet.

I teksten heter det at Norge anerkjenner Kinas «territorielle integritet» og «kjerneinteresser». Begge disse uttrykkene er helt tydelige referanser til Sør-Kinahavet, noe norske myndigheter nok er fullstendig klar over. Nå har Norge alstå formelt akseptert Kinas krav om disse områdene, sier han. 

Sør-Kinahavet er et område på 3,4 millioner kvadratkilometer mellom Filippinene, Vietnam og Kina. Kina har gjort krav på hele området, og de siste årene har landet bygget ut atoller og små skjær for å bygge ut militærbaser. Voldgiftsdomstolen i Haag slo i sommer fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene i Sørkinahavet. Kinesiske myndigheter har gjort det klart at de ikke aksepterer denne avgjørelsen. Utenriksdepartementet har ikke besvart Aftenpostens henvendelse om hvorvidt mandagens erklæring er en anerkjennelse av Kinas krav i Sør-Kinahavet.» (sitat slutt fra Aftenposten).

Vi bare nevner at denne avtalen, en avtale som innebærer at Norge altså underlegger seg Kina på en rekke viktige områder, ble inngått av en regjering hvor Høyre var det sterkeste partiet, og hvor også FrP var med. 

Disse to partiene satt også i regjering da fredsprisvinneren Dalai Lama besøkte Norge i 2014. Regjeringen våget ikke å møte Dalai Lama – av frykt for å irritere kommunistregimet i Beijing. Dagbladet skriver:

«Regjeringen har bestemt seg for ikke å møte Dalai Lama når han kommer til Norge 7. mai [2014]… Kina har flere ganger advart norske myndigheter mot å ta imot den tidligere fredsprisvinneren når han kommer til Oslo. Ungdomspartiene til Høyre og Frp kritiserer sin egen regjering, og mener avgjørelsen er et alvorlig feilgrep, ifølge NRK. Dagbladet har tidlig skrevet at opposisjonslederne Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF) og Audun Lysbakken mener at noen fra regjeringen bør møte lederen under hans norgesbesøk. Flere, deriblant stortingspresident Olemic Thommessen og utenriksminister Børge Brende (H), har imidlertid vært imot et slikt møte, for å forbedre Norges forhold til Kina. – Jeg synes ikke dette er en god grunn, og tror et Kina mer respekterer et land som står opp for noe enn den strategien de har valgt, men han (Brende, journ.anm) sa i hvert fall hvorfor, sa Venstre-leder Trine Skei Grande til Dagbladet». 

Ikke bare Norge 

Men det er ikke bare i Norge at både regjeringer, byråkrati, organisasjoner, ulik virksomheter og bedrifter i en betydelig grad danser etter kommunist-Kinas pipe. Nedenfor gjengir vi noen få sitater som illustrerer dette (vi har ikke tatt med linkene til alle sitatene, de skulle allikevel være lette å finne ved hjelp av søkemotoren DuckDuckGo; her vil Google sannsynligvis ikke være like enkel å bruke av, dette fordi Googles ledelse er på god fot med kommunisttyrannene i Kina.)

Avisen Epoch Times, som drives av opposisjonelle kinesere i utlandet, mistet adgangen til den amerikanske kongressens presselosje: «Epoch Times congressional press credentials revoked while Chinese state-run media remains. The Epoch Times press credentials have been revoked by Congress, but Chinese state-run media still possesses their press credentials despite its associations with propaganda.» 

«FBI-sjef Christopher Wray sier han ble sjokkert da han ved tiltredelsen ble konfrontert med hvor enorm Kinas spionasje og hackingoperasjoner mot USA er. FBI åpner en ny sak hver 12 time og det er nå over 2.000 av dem. Kinas hackere har stjålet mer enn alle andre land til sammen, sa Wray. Det er som DDR kombinert med Silicon Valley.»

«China committed genocide against Uyghurs, independent tribunal rules».

«China, the WHO and the power grab that fuelled a pandemic. In early 2020, the world missed its chance to stop Covid-19. Insight exposes how Beijing’s ten-year takeover of the global health watchdog sowed the seeds of disaster.» [Mer om corona nedenfor.]

«Mass surveillance in China  is the network of monitoring systems used by the  Chinese government  to monitor  Chinese citizens. It is primarily conducted through the government, although non-publicized corporate surveillance in connection with the Chinese government has been speculated to occur. China monitors its citizens through  Internet, camera as well as through other digital technologies.[2][3]  It has become increasingly widespread under  General Secretary  of the  Chinese Communist Party  (CCP)  Xi Jinping’s administration.»»

«Crossing the Red Line: Behind China’s Takeover of Hong Kong. One year ago, the city’s freedoms were curtailed with breathtaking speed. But the clampdown was years in the making, and many signals were missed.»

«I mere end et årti har Kina i det skjulte opkøbt europæiske virksomheder inden for strategiske sektorer, navnlig inden for teknologi og energi. Kina bruger tilsyneladende disse europæiske aktiver i bestræbelserne på at opfylde det kinesiske kommunistpartis (CCP) ambitioner om at blive en global magt, blive teknologisk uafhængig af Vesten og i sidste ende erstatte USA som verdens økonomiske, politiske og militære  supermagt

«Peter Schweizer avslører at 23 senatorer og kongressrepresentanter har gått i Kinas tjeneste etter at de sluttet i politikken. Det er en lukrativ geskjeft, selv om det går på bekostning av landets sikkerhet, forsvar og arbeidsplasser. Det forklarer også hvorfor Trumps tariffer møtte så sterk motstand. Systemet er kjøpt og betalt av fienden, som ikke lenger er noen fiende, men neste top dog». (document)

«Kina ser en åpning i å bestikke amerikanske familier og selskaper gjennom avtaler de ikke klarer å si nei til. Biden-familien har gått foran og vist en skruppelløs grådighet som har innkassert dem 31 millioner dollar. Det fremgår av Peter Schweizers nye bok: Caught Redhanded. How American Elites Get Rich Helping China Win. Hvis Vesten fortsatt hadde vært Vesten ville disse avsløringene toppet nyhetssendingene og Biden og hans stab ville vært tvunget til å svare på spørsmål. I stedet blir de tiet ihjel og dette er beviset på at Schweizer har rett. Det er Kina som bestemmer og amerikansk elite har funnet ut at «if you can’t beat Them, join Them». De har grunnleggende ofret sitt eget land og egne innbyggere. Derfor kan de behandle dem som undersåtter gjennom å slippe millioner av illegale inn over grensen i sør, i forvissning om at de vil hjelpe Demokratene til å beholde makten» (document).

«Google Is Now Censoring American Journalists On Behalf Of Communist China» (thefederalist).

Og i forbindelse med de nettopp åpnede Olympiske leker: «JOURNALIST DYTTET VEKK AV KINESISK SIKKERHETSPOLITI: −  UHELDIG. (VG) En nederlandsk TV-reporter ble tvunget av skjermen på direkten av kinesisk sikkerhetspoliti under gårsdagens åpningsseremoni i Beijing.»

Corona 

Vi kan også ta med følgende om spredningen av coronaviruset. Det ser ut til at det som er kjent nå bekrefter at viruset slapp ut fra et laboratorium i Wuhan, og altså ikke kom fra våtmarkedene i samme by. Viruset viste seg å være meget smittsomt, men kinesiske myndigheter forsøkte å dekke over hvor farlig det var. De varslet ikke helsemyndighetene hverken i WHO eller i andre land. Det ble heller ikke lagt noen begrensninger på smittede kineseres mulighet til å reise til andre land i verden. (Mange kinesere var hjemme på juleferie på den tiden viruset kom ut, og når de reiste tilbake til sine jobber i Europa tok de coronaviruset med seg. Det landet som først ble hardt rammet av dette var Italia (det er svært mange kinesere som jobber i tekstilindustrien i Nord-Italia.) Vi tror dog ikke at  kommunistiregimet i Kina slapp løs og spredte viruset med vilje. Det må nevnes her at helsemyndighetene på Taiwan raskt ble obs på dette viruset, hvor smittsomt og farlig det var, og forsøkte å varsle WHO. Men siden Kina sterkt dominerer WHO, og Taiwan, på grunn av sitt forhold til Kina, ikke får lov til å være med i WHO, ble advarslene fra Taiwan nærmest fullstendig ignorert. Verdens reaksjon for å bekjempe spredningen av viruset ble derfor kraftig forsinket.  

Vi skyter inn her at så og si alle vestlige land er med i WHO, og at også Bill Gates har en sterk posisjon der, og alle godtar det som nærmest må beskrives som en boikott av Taiwan. 

«Thousands of lives lost due to China’s Covid cover-up» (timesofindia).

«China’s Covid cover-up? The theory that coronavirus escaped from a Wuhan lab is now  considered credible. If true, it has grave implications for the world.» (newstatesman)

Akademia

Kinesiske myndigheter satser også mye for å påvirke akademikere i Vesten. 

«In December last year Oxford University students were offered £15,000 in prize money if they could solve challenges relating to the surveillance and tracking of devices and their users.‘Huawei welcomes a selection of top-of-the-class students to their 2021 University Challenge’, the invitations read. The company added that the technology would be used for ‘business intelligence’ and ‘security services’. The invitation to the ‘hackathon’, as Huawei described it, was aimed at data science students, and was relayed by Oxford’s careers service just a few weeks before Christmas. When one student questioned whether it was appropriate for the careers service to be passing this on when Huawei’s technology was implicated in the repression of the Uyghurs in Xinjiang, she received a perfunctory reply. ‘We offer an impartial service,’ it said, and it was up to students whether they wanted to engage or not. It referred her to the terms and conditions of the service. It is hard to say what was the most shocking part of the incident. The audacity of a company with close links to the Chinese Communist Party, which is barred from Britain’s 5G telecoms networks on security grounds? Or the apparent indifference of Oxford University? But it is just one example of the brazen way in which entities linked to the CCP are able to trawl for information and technology in Britain, with few questions asked.» (kilde The Spectator) 


Nettet

Vi kan også ta med følgende om Xi Jinpings besøk hos Interneteliten i Seattle i september 2015: «In the afternoon, about 20 minutes before Mr. Xi was scheduled to arrive, his Internet czar, Lu Wei, entered the room where risers had been set up for the executives. Mr. Lu checked where Mr. Xi would stand, looked around the room, and left. Suddenly, the chief executives of America’s top 10 technology companies – market value about $2.5 trillion – accompanied by the heads of more than a dozen Chinese tech companies, arrived. They lined up in three rows.   These executives are not accustomed to being beckoned – they turn down invitations to business summits, the World Economic Forum and more. But Mr. Xi beckoned, and they came.   The allure of being in Mr. Xi’s orbit was clearly too tantalizing for the executives to miss. After they arrived, the executives cooled their heels for more than 10 minutes, waiting for Mr. Xi to finish his tour of Microsoft. It was hard to imagine these execs waiting idly for 10 minutes anywhere else. Mr. Xi eventually entered, smiled and shook hands with the first row, starting with  Mark Zuckerberg, the founder of Facebook, which is banned in China. For the photo, Mr. Xi planted himself next to Virginia M. Rometty, the head of IBM. A podium was rolled out, and Mr. Xi spoke for about six minutes, then left.  That photo op turned out to be the most sensational moment of the trip, a 10-minute session that illustrated the raw power of the Chinese leader and the huge market he controls. Afterward, even Timothy D. Cook, Apple’s chief executive, said he was impressed. “Did you feel the room shake?” he said, with a smile.» (kilde New York Times). 

Altså, disse venstreorienterte datamilliardærene opplevde det «som om rommet ristet» da de møtte sin mektige herre og mester. 

For noen tiår siden var eliten i USA villig til å gå til krig for å bekjempe nasjonalsosialismen og kommunismen. Men i dag ser det ut som om eliten i Vesten nærmest er på Kinas parti. Og da vil Kinas forsøk på å øke sin makt og innflytelse i Vesten møte liten motstand.

Kina 

Kina er altså et aggressivt undertrykkende kommunist diktatur som på en rekke områder arbeider for å øke sin innflytelse utenfor eget lands grenser. Allikevel aksepterer sterke aktører utenfor Kina at dette skjer. Hvorfor?

Dette skjer fordi ideer om individualisme, individuell frihet og markedsøkonomi står svakt i Vesten i dag. De motsatte ideer: Kollektivisme, statlig styring, tvang, motstand mot individuell frihet og markedsøkonomi, står svært sterkt; frihetsideene står så svakt at det ikke finnes en eneste talsmann som kommer til orde i mainstream som står for disse ideene. 

Ideer styrer historien; de ideer som dominerer i en kultur, i et samfunn, bestemmer hvordan dette samfunnet vil utvikle seg. Det er altså ideer som styrer historiens utvikling. Når frihetsfiendtlige ideer står sterkt, forsvinner friheten – og det er dette vi opplever nå. De ideer som kommunist-Kina bygger på står så sterkt i alle intellektuelle miljøer i Vestet at det er praktisk talt ingen motstand mot Kinas økende innflytelse på så si alle områder. Og ikke bare er det ingen motstand det er stor oppslutning om diss ideene. Dette vil bety at friheten vil forsvinne og dermed vil også velstanden forsvinne. Utsiktene fremover er altså ikke spesielt lyse. 

Men dette gjelder for kulturen som helhet. For individer i Vesten er det fortsatt mulig å skape seg gode liv. Landene i Vesten har stor velstand, stor trygghet, det er mange muligheter for verdiskapning og livsutfoldelse. Du har bare et liv. Gjør det beste du kan ut av det. Og hvor mye vekt du skal legge på det som skjer omkring deg og som du ikke kan gjøre noe med, det er helt og fullt opp til deg selv. Men etter vårt syn burde man ikke legge noen vekt på ting man ikke er årsak til, og som man ikke kan gjøre noe med. 
.

.

.

.

.

https://www.spectator.co.uk/article/how-china-spies-on-the-west

http://timesofindia.indiatimes.com/articleshow/84974649.cms?utm_source=contentofinterest&utm_medium=text&utm_campaign=cppst

https://thefederalist.com/2021/11/19/google-is-now-censoring-american-journalists-on-behalf-of-communist-china/

https://www.aftenposten.no/verden/i/8MM9r/avtalen-med-kina-er-ydmykende-for-norge

https://www.dagbladet.no/nyheter/regjeringen-sier-nei-til-dalai-lama/61596558

https://www.nytimes.com/interactive/projects/cp/reporters-notebook/xi-jinping-visit/president-xi-of-china-arrives-in-seattle